Barneporno: Polere vekk eller gjøre noe med problemet

I går kom jeg over en av de vondeste artiklene jeg har lest på internett. En som tydeligvis har inngående kjennskap til barneporno-ondet og distribusjonsmekanismer har dokumentert dette og sendt til Wikileaks. For de som har mage til å lese den, så er den her: An insight into child porn

For de som ikke orker å lese den (jeg slet, og har vært ganske opprørt etterpå) så kan en lese Bruce Schneiers (sikkerhetsekspert) utdrag av de tekniske aspektene.

Siden jeg er sterk kritiker av Datalagringsdirektivet, men faktisk ønsker å løse problemer med kriminalitet på internett, vil jeg her peke på hvorfor direktivet ikke vil virke og hvor en må starte for å redusere slike problemer. Som programmerer føler jeg et ansvar for å forbedre sikkerheten på internett, ettersom det blir en statdig viktigere del av vår infrastruktur. Internett skal ikke bli en trussel mot individer eller samfunn, og jeg ønsker bidra i denne kampen.

Barneporno, som egentlig er dokumentasjon som det riktignok er straffbart å besitte og distribuere, er bare indikasjon på overgrep og mishandling av barn. Det faktiske problemet er overgrepene. Å jakte på de som laster opp og ned dette avskyelige materialet vil kanskje kunne ta en og annen overgriper. Men det blir som å polere en gammel og rusten bil: det eliminerer ikke problemet.

I argumentasjonen for Datalagringsdirektivet har vi fått høre at det er et viktig verktøy i kampen mot barneporno. Hvis man leser artiklene vil man se at det er et ganske hjelpeløst verktøy som muligens kan finne enkeltpersoner og nettverk som er dumme nok til å la seg avsløre på den måten. Men det vil ikke redusere problemet, og distribusjonen av dokumentasjonen vil fortsette likefullt. Derfor reagerer jeg meget sterkt på at Politimyndighetene skyver foran seg barn som mishandles i argumentasjonen for overvåkning, men som i praksis ikke vil hjelpe disse barna. Det blir bare polering av problemet. Det påståes til og med at befolkningen blir lurt av politikere, som er ute av stand til å gjøre noe med problemet, men bruker det som argument for å kunne innføre overvåkning.

Barneporno er tabu i dagligtale, forståelig nok. Overgripere som ikke selv skjønner hvor alvorlig slike overgrep er, blir dermed ikke ofte påmint dette. De blir sjelden påtvingt påminnelser og kunnskap om de negative konsekvense virksomheten deres medfører. På nett kan de derimot via sofistikerte tekniske mekanismer finne likesinnede, som normaliserer atferden. I artikellen beskrives det også hvordan fedre nærmest konkurerrer om å begå de værste overgrepene og vise det frem. Skal man komme ondet til livs, må det skapes åpenhet rundt overgrep mot barn. Da kan man redusere problemet ved roten, men borte blir det nok ikke. Åpenhet om hvordan overgrepsdokumentasjonen blir dsitribuert vil også kunne hjelpe på å avsløre slik aktivitet. Overgrep mot barn er tross alt noe som foregår mellom personer: overgripere og offer. Å avdekke en anomym teknisk distribusjon er ikke en løsning. En må endre overgripernes atferd, skal man gjøre noe reellt og verdifullt for barna.

Personer som omgås barn i både privat og jobbsammenheng er de som er nærmest til oppdage overgrep. Forhåpentligvis tør disse personer å varsle om slike forhold åpenlyst, men en kan ikke se bort fra at i enkelte sammenhenger vil de ønske beskyttelse. Nettopp Datalagringsdirektivet er en trussel mot kilde- og varslervern, som da faktisk i disse tilfellene svekke barns rettigheter og beskyttelse.

Jeg vil allikevel ikke si at det er nytteløst å prøve å stoppe barneporno på internett. Det vil redusere selve overgrepsproblemet (eskalering av grovhet, men tvilsomt i omfang), og kunne redusere generell datakriminalitet. Særlig de som har økonomisk interesse av å holde liv i distribusjon av barneporno er ofte involvert i annen datakriminalitet. De besitter tydeligvis også god teknisk kompetanse. Artikkelen viser til en del mekanismer som benyttes:

• Anonyme Mastercard og Visakort brukes til anonym serverleie
• Proxy servere
• ID tyveri
• Botnets

Disse tingene er nok generelle elementer som benyttes i internettkriminalitet. Skal man virkelig gjøre noe med slik kriminalitet må man se om man kan eliminire mulighet for økonomisk gevinst. Politiet må bygge opp kompetanse på hvordan man avslører kriminell virksomhet på internett. Det bør være mulig å infisere de tekniske løsningene slik at de avsløres (f.eks. bruke samme teknikker som de kriminelle bruker for å bygge botnettene sine). Dette er nok mere krigøring enn etterforskning, og i Norge burde man benytte forsvarerts nye enhet for kyberkrigføring m.fl. bidra. Det er også viktig å forbedre ID systemer slik at det blir vanskeligere å konstruere falske ID er eller stjele andres. Operativsystemleverandørene har også et ansvar. En kan ikke feie under teppet at utbredelsen av botnets skyldes de altfor mange sikkerhetssvakhetene spesiellt Microsoft Windows har hatt opp igjennom årene. Hvis OS-leverendørene er seg sitt ansvar bevisst finner de ut hvordan kan bidra til å redusere datakriminalitet. Myndighetene burde også stille krav til operativsystemprodukter som selges i de respektive land. Til sammenligning er bilprodusenter underlagt lover, og regler og må oppfylle mange krav for å få lov til å selge produktene sine. Det burde vært sånn med operativsystem også.