Kunnskapsbyer - byggeklosser for fremtiden

Det er med med oppgitthet jeg følger debatten, og vedtak om planer om nytt veisystem i Elverum der jeg bor. Det er ikke noe nytt fenomen, men et nytt bunnivå for politiske beslutningsprosesser er nå nådd i mine øyne. Noen politikere ser ut til å være mest opptatt av å vinne symbolske kamper, enn fremtidsrettede løsninger for kunnskapssamfunnet vi lever i. Den virkelige taperen i dette maktspillet er borgerne som utsettes for slik kunnskaps- og visjonsløs politikk.

Byplanlegging i 1950 og 2011
I 1950 og tiårene etterpå var bilen i sentrum for byplanlegging. Byene ble tredd på hovedveinettet som en snor. I 2011 er kunnskap sentralt for utvikling av samfunnet. Kunnskap har blitt et fortrinn og salgsvare. Industrien vår derimot sliter. På grunn av det høye lønnsnivået i Norge, har vi ikke noe annet valg enn å være blant de mest effektive landene om vi vil konkurrere i det globale markedet.


Store deler av den tradisjonelle industrien er solgt eller flyttet til andre land på grunn kostnadsnivået på manuell arbeidskraft. Skal vi beholde og utvikle industri og produksjon må vi bruke kunnskap og være smartere enn konkurrentene. Elverum og regionen er ikke anderledes enn andre steder: industrien forsvinner og økonomien skranter. Kunnskapssamfunnet må gjennomsyre alt vi driver med. Så hvordan oppstår kunnskap?


Kunnskap dannes ved at folk møtes, utveksler og setter sammen informasjon.

Eller for å bruke et sitat av Bob Marshall (flowchainsensei) som har formulert resultatet av vel anvendt kunnskap gjennom sosiale prosesser:
"Human achievement is entirely a networking phenomenon. It is by putting brains together that human society [advances]."

Det er ikke noe nytt ved dette. Det har bare blitt enda viktigere på grunn av kompleksiteten i samfunnet vi lever i.

Kunnskapssamfunnet
På veien til kunnskapssamfunnet har vi tatt i bruk kompleks teknologi, som vi til daglig tar for gitt. Få eller ingen kjenner lengre til hvordan alle ting vi omgir oss med virker og samspiller. For å kunne fremstille nye produkter og tjenester kreves samarbeid. Denne utviklingen har trolig pågått siden menneskene skilte seg fra andre arter, og er vårt store fortrinn. Pussig nok er det lite fokus på dette, men foredraget When ideas have sex forklarer dette på en morsom og pedagogisk måte.

Selv om vi kan dele kunnskap svært effektivt, og mye innovasjon skjer på grunn av og med bruk av nettet, må mennesker fortsatt møtes for å skape verdier. Det kever arenaer hvor dette kan skje, og stiller krav til de som planlegger byenes utvikling.


Det må gjenspeiles i utvikling av byene, store og små. På 50-tallet ble verdier skapt av små verksteder og fabrikker i, eller nær, sentrum av byene. I dag flyttes dette til perifierien. Det var praktisk fordi folk var mindre mobile enn nå som vi kan forflytte oss effektivt til der hvor tjenestetilbudene er.
Sentrum kan ikke lengre domineres av transport og produksjon i det moderne samfunnet. Boligstrukturen må bindes sammen med tjenestilbud og arbeidsplasser, men skal ikke okkupere premium kjerne for byens innbyggere.

Dersom vi setter kunnskap i sentrum kan deler av eksisterende industri og virksomheter få et løft. Kunnskap er allerede en viktig bærebjelke for moderne samfunn. Fremover vil kunnskapsrike miljøer skille seg ut fra resten, og her har byplanleggere en viktig rolle. Byene må fasilitere læring, fostring og deling av kunnskap, ellers eroderes byens grunnlag for eksistens etterhvert som tradisjonell industri forsvinner. 

Politisk og byråkratisk pragmatisme
Desverre er ikke alle politikere og byråkrater som planlegger infrastruktur og byer inneforstått med endringene (konsekvensene av) som har skjedd de siste 60 årene. Vi har gått fra å være et industrisamfunn, hvor enkelte byer og tettsteder eksisterer kun på grunnlag av tradisjonell industri. Gjerne bestemt ut ifra tilgang på billig kraft eller knutepunkt i infrastruktur som ga dem logistisk fortrinn.

Politikere som ikke har såpass kontakt med nåtiden og mangler visjoner for fremtiden kan koste byene og innbyggerne dyrt. Skal Norge fortsette å være et konkurransedyktig samfunn fremover må industritankegangen ut i perifirien og kunnskap inn i sentrum. Dessuten har vi endel byråkrater som kjører politikerne knallhardt på sine avgrensede domener. Politikerne har ikke dybdekompetanse og har ikke en sjanse mot overmakten som de egentlig skal styre. Da er det samfunnet som helhet som taper, selv om man oppnår avgrensede mål innenfor respektive sektorer.

Nå er ikke dette mer visjonært enn at det er ganske klart uttrykt på Regjeringens nettsider (1). Trondheim (2) og NTNU (3) har tatt tak i dette for lenge siden. Tidligere gikk hovedferdselsåren tvers gjennom byen. Trafikken gikk sakte og medførte forurensing og støy. Det gikk ut over trivselen og livskvaliteten til innbyggerne. I dokumentene jeg linker til legges det vekt på at bykjernen skal legge rette for deling- og kunnskapsfostring, trivsel og en del andre faktorer. Andre byer i Norge burde lære av Trondheim.

Et kunnskapssamfunn har en mye bedre forutsetning for å skjønne hvordan ting virker, henger sammen og hvordan man forbedre ting. Analyse og læring må bli en uadskillelig del av kulturen. Dette vil styrke demokratiet, spesiellt lokalt fordi man har innsikt, kunnskap og bedre rustet til å ta balanserte beslutninger.

Jeg kan kjapt nevne noen aktuelle områder som læring og kunnskap kan bidra til økt verdiskaping, og som godt kan ha lokal forankring (ikke forskning):

• Bedre utnyttelse av ressurser, f.eks. naturbaserte
• Energisparing og produksjon
• Automatisering
• Design

Referanser:

1. Miljøverndepartementet: Handel, tilgjengelighet og bymiljø - Fakta og innspill til en sentrumspolitikk: Noen viktige utviklingstrekk
2. Kunnskapssamfunnet og byenes rolle som arena for nyskaping
3. Kunnskapsbyen Trondheim

De som vedtar å bygge 4-felts vei gjennom en bitteliten by, kan neppe kjenne til De Lillos-låta Stakkars Oslo (Spotify)...

Så bygger man parkeringshus
Og kaller det for Ibsen