Det jeg vet

Vi kjenner fortiden, eller burde ihvertfall kunne vår historie. Fremtiden kan vi bare spå. Om fremtiden har vi kun gjetninger, og scenarier skapt av science fiction forfattere. Det er spennende å se både hvor godt forskere treffer og om forfatteres imaginære verdener blir virkelig.

Av historien kan vi lære blant annet at store fremskritt er gjort mulig av teknologi, men den samme teknologien kan også misbrukes. Atomenergi er nok det eksempelet med størst kontrast mellom nytte og skadepotensiale. Vi bør lære av tidlige tiders feilgrep, men det krever at man klarer å nåtidens hendelser i i lys av historiske hendelser. Veldig ofte blir man møtt med skepsis, og ofte med god grunn, om man trekker inn historiske grusomheter i dagsaktuelle diskusjoner. Men på en annen side, er det vårt eneste erfaringsgrunnlag, så å utelukke læring vil utvilsomt være et feilgrep. Hvis vi ikke lærer av våre feil vil det koste oss dyrt.

Innsamling av detaljert informasjon om borgere skjer nå ved tvang i EU, og det diskuteres i en rekke andre land. Informasjon gir makt. Hadde den ikke gitt det, hadde heller ingen giddet å bry seg om å samle den inn. Så lenge mengden begrenses og formålet er konkret kan man holde det under en viss kontroll. Når myndighetene lovfester at den skal ha rett til innsyn og bestemme hva som lagres og hvor lenge, uten konkret formål er makten informasjonen gir på vei til å komme ut av kontroll. Denne informasjonsinnsamlingen har potensiale til å konsentrere makt. Et demokrati er konstruert nettopp for å desentralisere makt, slik at makten balanseres. Det er desverre ikke noe som hindrer et demokrati i å undergrave seg selv, så dets forvaltning krever våkenhet.

I et historisk perspektiv har vi ikke sammenligningsgrunnlag når det gjelder massiv registrering av borgeres private informasjon i den skala vi nå har. I endel regimer har man riktignok brukt store ressurser på dette, men det kunne aldri bli så detaljert som det er nå. Selv ikke i Øst-Tyskland hvor det ble registrert svært mye om borgerne. Forskjellen er at det stort sett skjer frivillig fordi formålet er nyttig for hver enkelt av oss. Datalagringsdirektivet er tvangslagring i stor skala, og erfaringene begrensede. Jeg tipper det vil ta minst 20 år før vi kjenner konsekvensene. Siden vi har så tynt erfaringsgrunnlag, må vi benytte mer eller mindre relevante historiske hendelser, antagelser om samfunn- og teknologiutvikling i beslutningsgrunnlaget. 2011 blir vil aldri bli en repetisjon av en historisk hendelse, ei heller realisering av romanen 1984. Men manglende læring har ført til repetering av feil før, og vil garantert gjøre det igjen.

Til nå har individet kunne trekke grenser for sitt privatliv ved hjelp av fysiske og iøynefallende grenser. I den digitale verden er det både vanskeligere å trekke grensene og få ser problemene ved at grensene utflyter. Sosiale media bidrar nok også til at vi mer villig deler av av vårt privatliv enn før, men det er i det minste frivillig. Det kan nok bidra til at negative konsekvenser av direktivet undervurderes.

I diskusjonen om Datalagringsdirektivet tror jeg det er viktig, og riktig, å kunne tenke over hva en historisk diktator ville gjort i samme situasjon. Hva ville man gjort med trafikkdata før og under 2. verdenskrig? I vestlige demokratier, hvor tiltak mot terror og kriminalitet innføres over en lav sko, har vi ikke diktatorer per idag. Men kan vi garantere at vi ikke får det senere? Det er potensialet i en teknologi og bruken av den, lovbestemt eller ikke, som gir utfallet. Selv om enkelte mener det en drøy påstand, så må vi tørre å sammenligne Datalagringsdirektivet med Tysklands Enabling Act. Tyskland ble ikke en nazistisk krigsmaskin over natten, men denne viktige forsyvningen av makt gjorde overgrep og grusomheter mulig. Motiv og politisk klima kom i tillegg, men barrieren som hindret det i å skje var fjernet. Da Enabling Act ble vedtatt var Tyskland et demokrati, fordi spillereglene ble opphevet gikk det galt. Det er kanskje ikke tilfeldig, vurdert i dette perspektivet, at nettopp Tyskland kjente Datalagringsdirektivet grunnlovsstridig ifjor. De sitter på relevant erfaring når det gjelder maktfordeling, lovgivning og lovhåndhevelse. Ser man på utviklingen etter 9/11 og hvordan terrorlover har blitt vedtatt, finnes det også endel praktiske paralleller til Enabling Act.

Avskrivning av Enabling Act som irrelevant og overdrivelse i forbindelse med Datalagringsdirektivet er historieløst. Når det er makthavere og myndigheter som gjør det er det skremmende. Begge deler rører ved maktfordelingen i samfunnet, men der Enabling Act var direkte forflytning er Datalagringsdirektivet mer subtil og indirekte. Med direktivet i bunn har staten skaffet seg rett til informasjon. Sammenfall mellom disse sakene er maktkonsentrasjon, relativ ullen og irrasjonell begrunnelse. Ulikhetene er at Datalagringsdirektivet ikke er en direkte fullmakt, og er heller ikke (delvis) bygd på ideologisk stigmatisering av en minoritet.

Datalagringsdirektivet er begrunnet med behov hos Politi og overvåkningstjenestene. Politiets behov settes ganske høyt, i forhold til mulighetene individet skal ha til å trekke grenser for eget privatliv, av de som ønsker direktivet innført. Jeg vet endel av de som ivrer for innføring ikke liker å høre at direktivet er i retning av politistatens logikk, men jeg kan ikke se annet enn det er nettopp dit kompassnålen peker.

Norge blir ikke automatisk en politistat om direktivet innføres. Men det må anføres at man har valgt en retning som kan føre dit. Det kommer an på hvilke steg som blir de neste. Trolig vil vi om noen 10-år ha en mer treffende betegnelse. Det sies tilgang vil bli strammet inn ved domstolskontroll ved eventuell innføring, men det er egentlig bare hovedregelen. Domstolskontrollen kan forøvrig fint innføres uten at resten av DLD-pakken settes ut i livet. Det finnes dessuten allerede mange unntak, og når jeg leser dagens aviser så kan man tenke seg at vår neste regjeringen vil innføre andre. Det gir ihvertfall meg en snikende følelse av at på sikt kan stigmatisering av minoriteter bli endel av det totale bildet for Datalagringsdirektivet, gitt motiv og mulighet. Det er forøvrig ikke lenge siden Stortinget ga NAV fullmakt til å hente ut trafikkdata, uten domstolskontroll, ved en lovteknisk presisering. Fristelsene og fallgrubene teknologien fører med seg vil bli mange fremover. Da trenger vi et sterkt lovverk og kompetente lovgivere som barriere for å motstå fristelsene.

Trusler om hva som kan skje om ikke Datalagringsdirektivet innføres kommer jevnlig fra Politimyndighetene. Jeg synes spørsmålet om hvilke trusler demokratiet utsettes for om det blir innført er langt viktigere.