Sunday, May 1, 2011

Den truede kommunikasjonsfriheten

Informasjon har alltid hatt potensiale til å kontrollere andres frihet. Enten ved at noen åpenlyst har kunnskap om noe eller noen, eller i det skjulte. Kryptering ble brukt av romerske keisere for å hindre at informasjon mellom frontlinjen og dem selv kom på avveie. Etteretningstjenester er der for å skaffe informasjon om (antatte) fiender. Skattemyndigheter har myndighet til å både kontrollere og inndrive penger basert på noe de vet om oss. Avisene lever av å innhente informasjon, og selge den leserne. De har samtidig en rolle som kontrollør av de 3 statsmaktene. Sladderpressen lever av spin rundt kjendisenes liv. Alt dreier som om informasjon og flyt av den.

Det vil alltid være diskusjon om hvilke, og hvor store friheter borgerne skal ha, men i selve fundamentet for et (liberalt) demokrati ligger:
  • Ytringsfrihet
  • Eiendomsrett
  • Politisk frihet
  • Likestilling
I tillegg så har liberale demokratier aldri begrenset kommunikasjonsfrihet, kanskje fordi den er så åpenbart grunnleggende at det ikke skulle behøves nevnt. Man kan også bevege seg fritt, innnfor gjeldende lovverk vel og merke, i et liberalt demokrati.

Så lenge informasjonsinnhenting foregår åpenlyst og formålsbetinget (som i aviser og Skatteetatens informasjoninnhenting) er det mulig å kontrollere at det kun er det som må innhentes som faktisk blir det. Når minst en av: formålsbetinget og åpenlyst forsvinner ut av ligningen blir det straks værre å kontrollere, og da spesiellt mot de grunnleggede friheter i et liberalt demokrati.

Inntil for få år siden var det begrenset mengde informasjon som ble lagret om oss i forhold til i dag. Den teknologiske utviklingen har effektivisert informasjonsinnhenting, lagring og flyt. Informasjonen er så omfattende at den må ansees som en betydelig andel av vår private eiendom. Utviklingen er trolig bare i en tidlig fase. Med et historisk tilbakeblikk, er det lett å se at ikke alt som er mulig, politisk og teknologisk, bør gjennomføres. Prinsippet om at informasjonsinnhenting må være formålsbetinget og åpenhet om innhenting (om forholdet, ikke selve informasjonen) har blitt enda viktigere. I tillegg har eierskap og disposisjonsrett over informasjonen blitt sentral. Vi må ha rett til å vite hvem som kan disponere informasjonen og hvordan den brukes. Dette setter krav til teknologi og lovverk, men også til lovgiverne. Siden den teknologiske utviklingen ikke står stille, vil det være en kontinuerlig prosess å se til at den og informasjonen som innsamles har (positiv) nytte i samfunnet.

Med disposisjonsretten følger det både muligheter og ansvar. Mange bruker allerede mulighetene til å vise enkelte sider av seg selv. Tjenester som Facebook opererer i gråsonen mhp hvilken informasjonen vi tiltror dem, og man burde nok være mer restriktiv med hva man legger ut om informasjon om seg selv.

Så langt har jeg snakket om de mer åpenbare problemstillingene rundt informasjonsinnhenting og flyt. En følge av at informasjonen gir makt er at den også har blitt en vare. Det vil alltid være personer som, har eller skaffer seg tilgang, som kan ha langt mer lysskye hensikter. Siden informasjon nå er så flyktig, via digitale media, kan de flyte relativt lett i retninger som ikke var tiltenkt. Det finnes et utall incentiv for å misbruke og stjele informasjon. I feil hender vil det kunne bli alvorlig. I, 1. mai, kan vi lese om Russiske nynazister har skaffet seg informasjon om tidligere anholdte norske menn. Hvordan denne informasjonen kom på avveie kan vi bare lure på, men det er forsåvidt ikke noe nytt at slikt skjer.

Men vi kan jo tenke oss hva som kan skje med disse mennene om nynazistene også har fått tilgang til trafikkdata som Datalagringsdirektivet pålegger lagring av, utover det det formålsbetingede. Direktivet er egentlig i en overdragelse av disposisjonsrett til personlig overskuddsinformasjon, men ikke risikoen forbundet med lagring. Slik risiko må være betinget i avtalen mellom bruker og tjenesteleverandør, skal den kunne håndteres av de reelle avtalepartene. Det er uholdbart at en 3dje-part skal tiltvinge seg noe som ikke er regulert i en slik avtale. Data som kreves lagret er blant annet
  • Hvem vi kommuniserer med, hvor og når
  • Hvor vi er når våre mobiltelefoner foretar opp- og nedkoblinger. Det vil si med veldig høy frekvens med moderne mobiltelefoner.
Disse momentene vil klart kunne innvirke på på våre kommunikasjons- og bevegelsesfrihet. Det er bare spørsmål om hvem som får tilgang til informasjonen og hvordan den blir brukt.

Etter å ha lest om truslene fra de Russiske nynazistene, blir man ikke mindre skeptisk til at
GPS produsenten TomTom har solgt sporingsdata til norske myndigheter, som i sin tur brukte det til andre formål enn forutsatt. Jeg har generell tillit til Politiet, men samtidig vet jeg at tilgjengelig informasjon vil bli brukt, særlig om hensiktene ansees som gode. Dette er bare et eksempel, og neppe bli/være enestående.

Det er en rekke problemstillinger som oppstår i kjølvannet av den teknologiske utviklingen, men jeg tror vi kan oppsummere det viktigste navigasjonsmerkene for å holde oss i leia slik:
  • Disposisjonsrett for personlige informasjon
    • Risiko forbundet med lagring skal være betinget i avtale mellom bruker og tjenestetilbyder
    • Unntak, skal være formålsbetinget som f.eks. konkret etterforskning
  • For samfunnsformål:
  • Krav til sikkerhet, men samtidig åpenhet om risiko
Selv om disse momentene kan virke noe fjerne i forhold til tradisjonelle kampsaker på 1. mai omhandler de borgernes frihet. Når Arbeiderbevegelsen i disse dager slår seg på brystet over hva de har vært med å skape, burde de også kikke både i speilet og se fremover. Hvilke friheter står mest på spill i dag, kontra arbeiderbevegelsens spede begynnelse? Den gangen stod bl.a. organisasjonsfrihet på dagsorden.

I dag er det ytringsfrihet og kommunikasjonsfrihet som er frihetene som er mest truet i Europa.

I Midtøsten ser vi i disse dager styrken i at borgerne kan kommunisere uten at makthaverne kontrollerer hvem som kommuniserer. Kommunikasjonsfrihet er et fundament i og styrke for demokratiet.

Ser vi fremover, kan vi anta at de elektroniske kommunikasjonsmulighetene vil florere. Samtidig vet vi at vi trolig er ved peak oil, og om man ikke løser energibehovet for fremtiden vil elektronisk kommunikasjon bli enda mer sentral*. Fysisk forflytning av mennesker og varer krever langt mer energi enn elektronisk informasjon. Derfor er bevegelses-, ytrings- og kommunikasjonsfriheten de mest dyrebare i vår tid. Det skal vi kjempe for.

* pussig nok er det de samme politikerne som ivrer mest for DLD som også er mest bekvem med å late som om status quo innen energiforsyning ikke vil endre seg

No comments:

Post a Comment