Thursday, September 29, 2011

Det kontantløse samfunn

Finanstilsynet vil øke gebyrene for kontantuttak, slik at det reflekterer kostnadene. Nå er det vel bankkundene som betaler kostnadene uansett, så den er litt tynn i utgangspunktet. Forslaget virker å være fremmet av nærsynte menn i SUV på vei til Aker Brygge, som sikkert betaler for parkeringen med Mastercard.

Men forslaget har en rekke konsekvenser, som god del av våre fremstående politikere ikke ser rekkevidden av. (Jeg mistenker SV for å være litt desperate etter å være moderne, etter et katastrofevalg). Jeg har selv vært med å samle inn penger til ulike formål, f.eks. leirskole for ungene. Siden det faktisk er forbudt å sende med ungene giro hjem med pålegg om innbetaling (noe sikkert bl.a. SV har vært med å vedta), må man altså være kreativ og finne andre inntektskilder. Disse inntektskildene består av frivillig dugnadsarbeid og salg av frukt, kaffe og kaker på foreldremøter.

Leirskolefinansiering er bare et av mange formål som krever innsamling av penger ved hjelp av kontanter. Jeg kan nevne i fleng:

  • Idrettslag baserer seg i stor grad på kontant salg av biletter, kaker, lodd og kioskvarer
  • Ungdom som selger avis på dørene
  • Frelsesarmeen (kan du tenke deg soldatene med kortleser istedet for gryte?)
  • Anonym støtte til ulike formål. Anonymitet er noen ganger avgjørende for liv og helse
  • Kollekt i kirken. 
Ellers så ser jeg som far at kontanter har sine fordeler, for ikke å si eneste løsning, når ungene skal på butikken, kino, ta bussen (vel, vi kjenner jo til forfeilende og kostbare Flexus. Det er ikke engang et alternativ i distriktene) Barn under 13 år er helt avhengig av kontanter for å kunne nyte en viss frihet, og lære seg å forvalte penger. Selv for barn over 13 år (nedre aldersgrense for å kunne ha minibankkort) får de ikke betalt på bussen de fleste steder uten kontanter eller elektronisk billett. Det er hovedsakelig kun langdistanseruter som tar betalingskort. Resultatet blir økt biltrafikk for å transportere barn til trening, kino og vennebesøk. Er det ønskelig? Neppe...

Et av argumentene som blir brukt for å redusere kontant betaling er bussjåførenes sikkerhet. De er utsatt for ran når de har store mengde kontanter i veska. Så når elektronisk billettsystemer er for dårlige, og bl.a. Ruters vilkår er så håpløse som de er, skal man altså fjerne kontanter fordi man ikke klarer å løse det faktiske problemet? Det må byråkrater og politikere til for å foreslå noe sånt... Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

Vi kan også dvele litt ved anonymitet. Fjerning av kontanter begrenser anonymitet ved betaling og øker sporing av oss som individer. Det private rom er allerede svært innskrenket som det er. Betalingstransaksjoner er noe som blir tvangslagret på grunn av regnskapsloven, og naturligvis noe myndigetene har tilgang til å sjekke med (og uten) hjemler i ulike lover. Jeg vil argumentere for at det må finnes et anonymt alternativ til registrerte transaksjoner.

Å fjerne kontanter vil ha enorme konsekvenser. Selv om de spiller en mye mindre rolle enn før, fyller de en nisje hvor det kreves høy grad av fleksibilitet. Fjernes kontantene må den verdiforflytning de muliggjør erstattes av noe annet, og det virker svært upraktisk å måtte ty til nettbanken for hver minste ting.

Før eller siden kommer det nok alternativ, og som teknolog (programmerer) er jeg gjerne med på å finne dem og implementere. Men det er gal ende å starte i å jobbe for et kontantløst samfunn når alternativet knapt er påtenkt. Jeg er helt enig med Finansdepartementet når de sier at de ikke vil forsere utviklingen. Jeg kan tenke å se mer på Bitcoin-teknologi som et alternativ til kontanter, men foreløpig ser myndighetene på det som en trussel og da møter moderniseringskåte SVere m.fl. seg selv i døra.

Oppdatering
For mer dybdeinformasjon om hvordan samfunnet, IT og lover virker sammen les disse artiklene:
The Code is the law
Universal credit: guaranteed to fail?
Det kontantløse samfunn
Software styrer i økende grad hvordan samfunnet virker. Et bortfall av kontanter overlater implementasjon av finansiellt lovverk helt og holdent til bankenes IT-systemer. Har vi mistet noe på veien? Skal vi stoppe opp og se om noe av funksjonene kontanter faktisk har må ivaretas på noe måte før vi eventuellt fjerner dem?

Wednesday, September 28, 2011

Verdien av informasjon

Informasjonsflyt inngår i omtrent alle verdiskapende prosesser. Hvilken verdi som skapes avhenger av kontekst. Det som er verdiskaping for noen kan til og med være destruktivt for andre. Anonymous og Wikileaks er eksempler for informasjonsflyt, spesialvariant: lekkasje, som kan brukes til å forflytte makt eller gjøre et helt annet budskap kjent. Informasjon er spesiellt kraftig politisk redskap, og det bør ikke overraske noen at den benyttes til det, uavhengig hvordan den er skaffet til veie.

Det heter seg gjerne at i en krig er det første offer sannheten. Dette er også et eksempel på informasjonsflyt som er beregnet på å desinformere, men skape "verdi" for avsenderen. Politikere, markedsførere, media, sladderpressen: Alle bruker informasjon til sitt formål i den hensikt å skape verdi for seg selv, mens det kan like gjerne være destruktivt for andre.  Generellt så har informasjonen mer verdi jo mer den reproduseres, selv om det noen ganger etterstrebes et skarpt skille på hvem som får tilgang (eks. miltær etteretning).

Idet informasjon er artikulert, muntlig, skriftlig og særlig digitalt, er den reproduserbar. Digital informasjon er "usynlig" i sin fysiske natur, den kan ikke sees, veies eller høres. Men den har mye større potensiale for reproduksjon enn noen annen form. Datamaskiner og masselagringsenheter er designet for rask og effektiv flytting og reproduksjon, men samtidig er mulighetene for å begrense dette marginale. IT-systemer er i større eller mindre grad sikret, men det skjer stadig vekk at både uvedkommenende og autorisert personell forårsaker at informasjon kommer på avveie.

Svært mye personlig informasjon ligger lagret som forretningsdata hos kommersielle og offentlige tjenesteleverandører. Hvem eier egentlig disse dataene? Hvem skal ha disposisjonsrett? Skal f.eks. myndighetene ha tilgang på personlig informasjon slik de har tilgang på annen informasjon som regnskap hos bedrifter?

Tar vi konsekvensen av dette? Når informasjon er mer flyktig enn noen gang, burde ikke dette reflekteres i lovene våre og hvordan vi omgås informasjon?

Den eneste løsningen på utfordringen er at individet (person eller organisasjon) selv har disposisjonsrett over egen informasjon. Bare slik kan det gjøres en hensiktsmessig risikovurdering av informasjon som lagres. I det noen ekspropierer denne retten er disposisjonsretten brutt. Dersom den som ekspropierer heller ikke tar ansvar når informasjonen kommer på avveie, har opphavet ingen å stille til ansvar.  

Alexander Alvaro, German Member of the European Parliament

Monday, September 26, 2011

Blikk på organisering av offentlige tjenester

Etter å ha vært programmerer i endel år er det en yrkesskade å bli opptatt av informasjonsflyt og organisasjonsdesign, særlig innen tjenesteytende næringer. Jeg har fulgt debattene om lokalsykehusene og sentraliseringen av offentlige tjenester.

I informasjonssamfunnet kan informasjon flyte relativt fritt. Noen ganger for fritt, men det er ikke det viktigste aspektet ved denne posten. Jeg tenker mer på manglende strategi ved omorganisering, sammenslåing og modernisering av store organisasjoner. Elektronisk informasjon er blodet og nervene i en organisasjon.

Omorganiseringer
Ethvert forsøk på å omorganisere vitale organer og lemmer på organisasjonens kropp uten at IT-systemene endres slik at de reflekterer den nye virkeligheten vil måtte medføre svikt i informasjonsflyten. Ikke overraskende går dette ut over pasientene. Manglende oppfølging av pasienter med alvorlige sykdommer må betegnes som alvorlig svikt, men det overrasker ikke. Til det er manglende fokus på informasjonsflyt, tjenestetilbud og brukere (dette problemet gjenspeiles i flere offentlige tjenester) for tydelig. Saksbehandlingsflyter hvor ulike ansvars- og arbeidsoppgaver manifesteres som separate spesialiseringer. Hvordan det er tenkt at slik organisering skal kunne yte gode tjenester effektivt ser det ikke ut til å være fokus på.

Spesialisering
Særlig ille blir det når omorganiseringer medfører funksjonspesialingseringer som splitter opp arbeidsprosessene uten tanke på økt kompleksitet i  informasjonsflyt og hvordan tjenesten skal virke. Oppsplitting medfører flere overleveringer av informasjon enn om fagpersonale hadde bredere mandat og ansvarsområder. Spesialisering kompliserer saksbehandling og medfører at flere må åpne, vurdere og konkludere i en og samme sak. Ikke sjelden mangler det informasjon som behøves for at en saken skal kunne endelig besluttes eller sendes videre i funksjonskjeden. Da må ytterligere informasjon innhentes. De enkelte saksbehandlerne holder sine tidsfrister, men for brukeren oppleves det hele som en uendelig prosess man ikke ser enden på.

Sviktende IT-systemer og integrasjoner som ikke fungerer legges til byrden fordi endringer i organisasjon og informasjonsflyt ikke medfører nødvendige endringer i IT-systemene. Kompleksiteten økes mens organisasjonens informasjonsflyt svekkes. Det er ikke rart feilratene blir høye. Når organisasjonen systematisk feiler, fører det til stor etterspørsel fra brukerne som selv må følge opp sakene sine.

Funksjonsspesialisering medfører også ulike lister med saker som skal behandles. Sakene har tidsfrister for behandling, og saksbehandlere i ulike ledd gjør nok så godt de kan for å holde dem. Brukeren er imidlertig mest opptatt av å få svar, innkalling til kontroll osv. Sakenes totale behandlingstid er avhengig av hvor raskt de behandlet gjennom alle leddene. Nå påtrykket i nye saker når systemets metningspunkt vil listene begynne å fylles opp. Det sier seg selv at det blir vanskelig å forutsi total behandlingstid i systemet.

Systemets kapasitet
Man kan allikevel forutsi systemets kapasitet ved å observere det. John Little formulerte en "lov" som kan være nyttig å kjenne til:



L = \lambda  W \,
Antall (L) kunder i en butikk er ankomstraten λ ganger gjennomsnittlig tid W kunder er i butikken. Når kundene ikke lengre er fysisk til stede er det lett å overse slike enkle sammenhenger. Kommersielle aktører vil merke det på bunnlinjen om kundene ikke får det de er ute etter; de forlater butikken, eller nettsiden til foretaket. En bruker av offentlige tjenester har sjelden alternativer (annet enn å gi opp). Tjenesten kan til og med være livsviktig for det enkelte individ. Antall brukere som har aktive saker øker om ikke antall som ferdigstilles er lik ankomstraten. Når sakene hovedsakelig består av elektronisk saksbehandling har man "uendelig" kapasitet til å oppbevare saker i systemet, men det er ikke det samme som behandlingskapasitet. Jo flere spesialiseringer jo dårligere behandlingskapasitet.

Istedet for å utforme organisasjonen for å løse brukernes problemer som  tjenestene skal løse, dannes de i PowerPoints bilde med bokser og piler. At tjenestene må fungere i forhold til ulike sykdomsforløp eller løse en persons behov for sosiale støtteordninger som hjelper dem å komme i normalt gjenge igjen er ikke i fokus.

Politkerne kommer gjerne med reformer som svar på ulike samfunnsmessige utfordringer. Reformene kommer med regelverk og prosedyrer, kall det gjerne rammeverk. Det forutsettes at rammeverket brukes nærmest slavisk. Det forventes konformitet fremfor læring og kreativitet. Resultatet er at alle får lik behandling, men systemet blir sløvet ned og blir dårligere til å løse oppgavene.

Arbeiderbevegelsen
Jeg synes det er litt rart at arbeidstagerorganisasjonene godtar oppsplitting av funksjoner og spesialiseringene. Arbeidet blir mer monotont, og gir mer stress siden det alltid er en kø med uløste oppgaver som venter med tilhørende tidsfrister som ofte ikke gir rom for å løse saken helt. Fordi frontlinjen har for lite kunnskap, mangler det gjerne dokumentasjon som må innhentes i senere behandlinger av sakene. Tankene som gjorde industriarbeideren effektiv gjør kunnskapsarbeideren ineffektiv og noen ganger ute av stand til å løse kundens problemer. Arbeiderbevegelsens dype røtter i industrialismen, hvor det var positivt at det kom mer arbeid langs samlebåndet hindrer den i å se problemet. Spesialiseringen (eller byråkratiseringen som er mer riktig betegnelse) gir økt sysselsetting.

Det kreves flere mennesker for å løse sakene, noe som LO generellt setter pris på. Mens det fortsatt behøves folk som kan ta imot brukere på alle kontorer, kreves det nå ytterligere ressurser for spesialiserte funksjoner og transport/informasjonsflyt. Kunnskapen er separert fra førstelinjen, og det gjør systemet lite effektivt for å løse problemer. For LO er industritankegang i kunnskapsyrker naturlig, men det medfører ineffektive organisasjoner som ikke makter å levere det politikerne vedtar at de skal levere og det folk forventer av dem. At arbeiderbevegelsen kjempet mot stressfaktorer og monotont arbeide i industrien, men ikke for kunnskapsarbeidere, og er noe jeg stusser på. Jeg må si jeg har blitt svært skeptisk til de tette båndene mellom Arbeiderpartiet og LO, siden begge ser ut til være blinde for både vår tids problemer og hvordan løse dem med vår tids metoder.

Industri vs tjenesteytende organisasjoner
En markant forskjell mellom industriens samlebånd og kjeder av spesialisert saksbehandling er at i en fabrikk ville man reagert prompte om produksjonflyten stoppet opp eller hadde alvorlige flaskehalser. Med elektronisk informasjon blir man blind, om man ikke studerer flyten av informasjon. Mangelen på reaksjon på at det er stort påtrykk fra brukerne som må følge opp sakene sine selv, viser at det ikke er fokus på hvordan man kan løse sakene riktig og effektivt. Det viser også man ikke ser på slik etterspørsel som en svikt i seg selv. Høy etterspørsel som følge av at tjenesten ikke virker, krever merarbeid og mer ressurser. Det er en leders oppgave å studere organisasjonen og gjøre noe med problemer som oppstår. Lederne i offentlige organisasjoner må få ansvar og mandat slik at de blir i stand til å se problemene og løse dem. Dette skjer ikke gjennom reformer, budsjettprosesser og styreromsvedtak, men hver dag i den daglige driften. Det er en kontinuerlig prosess.

Alle disse faktorene, og sikkert mange andre, spiller inn når prosessene som skal modernisere de offentlige tjenestene, men det får lite fokus. Siden reaksjonen på problemer som oppstår gjerne er mer rutiner, mer budsjettkontroll og mer spesialisering vil effekten trolig bli enda sterkere i tiden som kommer. Ved nyttår skal samarbeidsreformen tre i kraft. Jeg tror systemene er dårlig forberedt på endringene og jeg er spent på hvordan dette vil arte seg. Samarbeidsreformen er et svar på eldrebølgen. Vi vil behøve effektive offentlige tjenester som kan behandle brukerne humant. Jeg tror vi går i feil retning.

Det finnes ikke noe fasitsvar, og det er litt av poenget mitt, på hvordan man løser slik problemer. Men det finnes lærende organisasjoner. For at offentlige tjenester skal kunne utvikle og forbedre seg i henhold til vedtak fattet av Stortinget må de få muligheten til å lære. Det er ikke bygget inn læringssløyfer i systemene; det forventes konformitet i et system som ikke virker. Noen må kaste kortene, slik at det blir mulig å dele dem ut på nytt.

Oppdatering
Hvis noen lurer på hvordan disse tingene manifesteres i offentlige tjenester i Norge, les disse kronikkene:
Det vanstyrte sykehus
Aldri meir 22. juli
Truer med oppsigelser
Slakter journalsystem på Ullevål: - Kan være farlig
Er hyppige politiske kursendringer riktig medisin?
Oppsigelser på sykehus
Killer targets
Brennpunkt - NAV: Diagnose mens du venter 
Mønsteret i årsakene til at offentlige tjenester sliter og yter dårligere er etterhvert ganske tydelige.

Oppdatering II: Alternativ tenkning rundt organisering og styring
Lean Knowledge work
Problems like This Should be the Focus of “Lean Government” 
The Lean Toolhead collection
Det regelstyrte samfunn

Thursday, September 22, 2011

Reconceptualizing security

I kjølvannet av 22/7-11 reises nå debatten om samfunnsikkerhet og antiterrortiltak.
Bruce Schneier har mangt å si om temaet, og her er et foredrag som hjelper oss å skjønne forskjellen på virkelig sikkerhet og sikkerhetsteater

Bruce Schneier har også mye å formidle rundt sikkerhet og personvern, så se også denne videoen fra Bruce Schneier at EWI Cybersecurity Summit 2010

Sunday, September 11, 2011

So this is how Liberty dies

I dag vil jeg låne Trine Skei Grandes utsagn fra debatten om Datalagringsdirektivet, i et retrospektivt blikk på terrorangrepet mot USA for 10 år siden.

Mye har skjedd i kjølvannet av dette terrorangrepet: kriger, ny lovgivning, et voldsomt oppbluss for sikkerhetsbransjen. Samtidig har Internett forandret våre kommunikasjonsmuligheter. Menneskeheten kan nå kommunisere globalt, i sanntid. Store deler av menneskeheten har nå muligheten til å konsumere og produsere informasjon, uavhengig av tradisjonelle media. Generellt kan vi si at innholdsproduksjon og konsum er demokratisert. Styring av informasjon er mer desentralisert enn noensinne, og dette er i tråd med nettets opphavsmenn/kvinner intensjon.

Siden 9/11-2001 synes verden å ha blitt mer "nervøs". Det går kortere tid mellom økonomiske kriser. EU er nærmest i en kronisk krise-tilstand. Jeg vet ikke om det er en noen sterk korrelasjon, men det slår meg at terroristene kan ha oppnådd mer enn de håpet på. De ønsket å destabilisere den vestlige verden, og den er mer ustabil enn på lang tid. Vi kan ihvertfall slå fast at terrorangrepene har medført nye lover og tiltak som preges av nervøsitet. Istedet for å møte hat og krigsærkleringer med mot, forstand og toleranse skrues kontrollskruene til mot hele folket i den vestlige verden. Som om økt kontroll har løst problemer noen gang....

Demokratisering av innholdsproduksjon og konsum forandrer endel betingelser, og det styrker demokratiet. Allikevel virker demokratiske ledere skremt, når nye kommunikasjonsmuligheter benyttes mot dem i folkeopprør. Istedet for å gå i seg selv, legges skylden på ny teknologi som om den hadde forårsaket problemene. De tradisjonelle innholdsbransjene er også skremt av den nye teknologien. Istedet for å endre sine strategier og forretningsmodeller, skal man straffe de som ønsker å konsumere digitalt innhold. Innholdsbransjen roper på kontroll og overvåking fra myndighetenes side slik at de utdaterte forretningsmodellene skal kunne holdes kunstig i live. 

I det de største aktørene i informasjonsteknologibransjene (elektronikk, media) får diktere innovasjon er bransjens interne maktbalanse ødelagt. Siden den gang avishusene ble definert som den 4. statsmakt har det skjedd mye. Elektronikk- og telekombransjen er nå definitivt endel av den totale maktbalansen i et demokrati. Derfor er det svært viktig at makten til hver enkelt aktør begrenses, og ikke har for tette koblinger til myndigheter. Det norske Datatilsynet kjemper godt, men i den store sammenhengen er det ikke mye de klarer å utrette.

I sum medfører alle disse tiltakene at våre muligheter til å forandre (forbedre) ting begrensens. Mens markedsøkonomi forutsetter dynamikk, stivner alt et misforstått forsøk på å stabilisere. Jeg tror EU lider spesiellt under dette nå, og en virkelig forbedring vil ikke komme før man letter på kontroll og harmoniseringstiltak. For at markedsøkonomien skal fungere må aktører som ikke følger utviklingen få dø ut. Skal økonomien i den vestlige verden få et oppsving må nye folk inn i posisjoner der det klorer seg fast redde menn i dag.

Hvor ble liberalismen av i den vestlige verden? Den ser ut til å drukne i kapitalistiske hensyn og tiltak fra nervøse politikere og myndigheter. Fordi media pisker opp stemningen med tabloidoppslag om skumle folk, slipper politikerne unna med sin innskrenkende politikk. Til dundrende applaus.

Oppdatering:
Les også denne  svært gode kronikken i Dagens Næringsliv: Dette må vi ikke lære av 9/11
A Call to Courage: Reclaiming Our Liberties Ten Years After 9/11

Saturday, September 10, 2011

Hvorfor stemme venstre?

Det er kommune- og fylkestingsvalg, og det er lokale saker som det skal stemmes over. Jeg liker veldig godt Trine Skei Grandes appell nettopp fordi hun adresserer mange av de utfordringer vi har, men som må løses lokalt. Eksempler på dette er
  • Miljøpolitikk
  • Næringspolitikk
  • Innovasjon
  • Kunnskapsbasert utvikling
  • Integrering
I tillegg klarer Venstre godt å balansere respekt for individet og fellesskapet. I en tid hvor privatlivet og personvernet er i en brytningstid trenger vi politikere som evner å fornye viktige demokratiske prinsipper, uten å tape innholdet av dem.

Venstres politikk preges ikke av en altfor tung industriell bagasje som hindrer dem i å se nye løsninger. Informasjonsalderen skaper et vell av muligheter i et grisgrendt og ressursrikt land. Men mange av problemene løses ikke, og mulighetene utnyttes ikke i et tradisjonellt industrialistisk bilde.

Derfor: Vurder nøye hvilket parti du stemmer på! Sjekk ut Venstres nettside før du går til valgurnen.