Verdien av informasjon

Informasjonsflyt inngår i omtrent alle verdiskapende prosesser. Hvilken verdi som skapes avhenger av kontekst. Det som er verdiskaping for noen kan til og med være destruktivt for andre. Anonymous og Wikileaks er eksempler for informasjonsflyt, spesialvariant: lekkasje, som kan brukes til å forflytte makt eller gjøre et helt annet budskap kjent. Informasjon er spesiellt kraftig politisk redskap, og det bør ikke overraske noen at den benyttes til det, uavhengig hvordan den er skaffet til veie.

Det heter seg gjerne at i en krig er det første offer sannheten. Dette er også et eksempel på informasjonsflyt som er beregnet på å desinformere, men skape "verdi" for avsenderen. Politikere, markedsførere, media, sladderpressen: Alle bruker informasjon til sitt formål i den hensikt å skape verdi for seg selv, mens det kan like gjerne være destruktivt for andre.  Generellt så har informasjonen mer verdi jo mer den reproduseres, selv om det noen ganger etterstrebes et skarpt skille på hvem som får tilgang (eks. miltær etteretning).

Idet informasjon er artikulert, muntlig, skriftlig og særlig digitalt, er den reproduserbar. Digital informasjon er "usynlig" i sin fysiske natur, den kan ikke sees, veies eller høres. Men den har mye større potensiale for reproduksjon enn noen annen form. Datamaskiner og masselagringsenheter er designet for rask og effektiv flytting og reproduksjon, men samtidig er mulighetene for å begrense dette marginale. IT-systemer er i større eller mindre grad sikret, men det skjer stadig vekk at både uvedkommenende og autorisert personell forårsaker at informasjon kommer på avveie.

Svært mye personlig informasjon ligger lagret som forretningsdata hos kommersielle og offentlige tjenesteleverandører. Hvem eier egentlig disse dataene? Hvem skal ha disposisjonsrett? Skal f.eks. myndighetene ha tilgang på personlig informasjon slik de har tilgang på annen informasjon som regnskap hos bedrifter?

Tar vi konsekvensen av dette? Når informasjon er mer flyktig enn noen gang, burde ikke dette reflekteres i lovene våre og hvordan vi omgås informasjon?

Den eneste løsningen på utfordringen er at individet (person eller organisasjon) selv har disposisjonsrett over egen informasjon. Bare slik kan det gjøres en hensiktsmessig risikovurdering av informasjon som lagres. I det noen ekspropierer denne retten er disposisjonsretten brutt. Dersom den som ekspropierer heller ikke tar ansvar når informasjonen kommer på avveie, har opphavet ingen å stille til ansvar.  

Alexander Alvaro, German Member of the European Parliament