Wednesday, September 25, 2013

Gymfaget begynner i feil ende

"Whatever you're doing, if it's purpose is more important than the act of doing it, it's probably not play."
~ Stuart Brown

Når gymtimen er som mest alvorspreget med fotball eller prestasjonsorientert mister mange motiviasjonen. Det er ikke alltid rom for å feile og dommen fra medelever og/eller gymlærer kan være hard.

I dagens skole henger det fortsatt igjen tanker fra almenskolens opprinnelse, som var å masseutdanne industriarbeidere. Det fungerte til sitt formål, men i dag er skoleløpet mye lengre, og yrkesmulighetene mye mer varierte. Det bør ha innvirkning på hvilke muligheter skolen gir den enkelte til å nå sitt personlige beste jeg. Jeg tror det er et viktig prinsipp at det må være rom for personlig utvikling og fokus på seg selv i skolen.

Nå vil jeg fokusere på gymfaget, som har større innvirkning på elevens mestringfølelse og selvfølelse og slik også de andre fagene.

Dersom gymlæreren kjører på med motorisk eller kondisjonsmessige aktiviteter bare halvparten føler at de mestrer, vil den halvparten gi opp før de har prøvd.

For at man skal kunne delta i for eksempel fotball, og føle at man mestrer det på et OK nivå må man ha en viss motorikk og kondisjon i bunn. Motorikk, styrke og kondisjonstrening er individuelle ferdigheter, ergo må det trenes individuellt og det må gi mening for den enkelte. For at det skal skje, må den enkelte få et forhold til, og interesse for, egen utvikling av sin kropp. Det skjer i ikke i kaoset (mange føler) på fotballbanen. De som ikke mestrer situasjonen, blir satt på sidelinjen eller de setter seg der selv.

Den enkelt må få tid og mulighet til å kjenne på sine egne ferdigheter, begrensninger og fremgang. Idet man kan se sin egen fremgang blir det straks interessant for flere. Motivasjonen til å bli bedre vil bli vekket hos flere, fordi man forhåpentligvis opplever det som positivt og lystbetont. Det er også forskning som viser at trening forebygger psykisk sykdom, og forbedrer evnen til å lære teoretiske fag bedre.

I lagidretter, ihvertfall i løpet av en gymtime, er det svært begrenset hva den enkelte kan få ut av det i form av personlig utvikling. Lagarbeidsevner er viktige, men mangler man basisferdigheter blir det lite med det også.

Å utvikle seg er en form for indre kamp. Man må vinne over seg selv. En må klare litt mer enn det man opprinnelig trodde man var god for. Mange har nok lest boken til Bertrand-Larsen. Det er bare å omsette dette i en form som passer i gymtimen. Ja, det vil være krevende, men gevinsten vil være kjempestor og livslang for den enkelte.  Det krever mye av den som skal lære og den som lærer bort og prosessen tar aldri slutt.

Personlig så har jeg trent mest idretter som lar meg kjempe med meg selv. Jeg har alltid vært dårlig i lagspill, men det hjelper uendelig mye med gode motoriske basisferdigheter. Mine idrett er Tae Kwon Do, men driver også litt med alpint, sykling og løping. For meg fungerer særlig Tae Kwon Do godt for å utfordre mine selvpålagte begrensninger. Man blir hele tiden utfordret på en variert måte, og progresjon er individuell. Ulike ferdigheter må kombineres for å mestre Tae Kwon Do teknikker, men man får den tiden man selv trenger for å klare det.

Et fastlagt antall gymtimer vil måtte resultere i veldig ulike resultater på individnivå, siden elevene starter på ulikt nivå og lærer ulikt.

Jeg tror ikke alt er galt med norsk skole og gymtimene, men ting kan alltid bli bedre. Det synes jeg er fint å tenke på.

Anbefalt lesning:
Trening og fysisk aktivitet - Helsenorge.no
Tro på deg selv - trening.no
Trening gir mening - beakma.no

Friday, June 14, 2013

Helsepolitiske cargocults

Når partiene skal debattere helsepolitikk begår det stort sett den samme kardinalsynden i problemløsning: de lanserer endringer (NB! jeg omgår bevisst ordet løsning) formet ut ifra sin favorittideologi. Det viktigste for dem å markere hvor suveren deres ideologi er, ikke løse praktiske problemer.

Når mange av politikerne aldri har hatt noen annen jobb enn å være politiker, kan jeg skjønne hvordan en slik klokkertro på ideologiske funderte "løsninger" blir lansert. Det er det har å holde seg til i mangel av praktisk innsikt.

For å løse problemer vil rammene danne løsningsrommet, og rammer kan gi inspirasjon for kreativitet i problemløsningen.

Politikerne rammer problemene inn i sin ideologiske ramme. Slik snur de problemet på hodet. Ikke-problemer blir problemer, og reelle problemer oversett. Men slik holder de på, og lite skjer utenom når media klarer å pinpointe konkrete problemer. Helsevesenet i et systemperspektiv derimot skjer det lite med og man får begrensede og isolerte forbedringer, som gjerne flytter problemet til annet sted.

Av en eller annen grunn har jeg et bilde av små kjæledyr i bur som løper på løpehjulet sitt, når jeg tenker på norske helsepolitikere.

NB! Kanskje ikke alle vet hva en cargocult er:
The name derives from the apparent belief that various ritualistic acts will lead to a bestowing of material wealth ("cargo").

Sunday, June 9, 2013

Kontroll på feil sted

Min sønn har diabetes. Etter å ha gjennomført en helg med fotballturnering har jeg tenkt på Helsedirektoratets nye retningslinjer for forskrivning av blodsukkerstrimler. Blodsukker, forskyvninger i måltider (kamper før vanlig frokosttid) osv krever ekstra målinger. Jeg legger til grunn at diabetikere skal ha muligheten (de har enda flere grunner faktisk) til å delta i fysisk aktivitet som alle andre. Jeg er takknemlig for at vi fortsatt kan måle når det er behov. Neste gang vi får ny resept vil det kunne bli restriksjoner.

Kontroll av antall blodsukkerstrimler bidrar ikke til bedre blodsukker. Tvert i mot så reduserer man muligheten til øke trygghet, læring om endring i insulinbehov og samtidig øker sannsynligheten for senskader.

Oppfølgingssamtalen med legen burde ha fokus på mestring av sykdommen og hva som bør endres på. Fokus på å finne ut hvor mange ganger man måler gjennomsnittlig, og ta høyde for ditt og datt som sommerferie, julefeiring, bursdager og turneringer blir en avsporing og tar fokus vekk fra det viktigste på agendaen.

Diabetes er en sykdom som krever kontinuerlig tilpasning fordi kroppen er i konstant endring. Dette varierer fra person til person, men ungdommer kan nok ha det ekstra vanskelig. Å være ungdom kan være frustrerende nok fra før, selv om vi voksne kan synes det ofte dreier seg om bagateller. Å være ungdom med diabetes, hvor blodsukkeret svinger omtrent som været på vestlandet på grunn av store forandringer i kroppen, er ikke bare bare. Det er helsevesenets oppgave å sørge for at barn og ungdom med diabetes kan mestre dette, og samtidig legge listen på et realistisk nivå. Å forlange det samme av disse som en på 40 år vil bare skape en situasjon hvor ungdommer er dømt til å føle at de mislykkes.

Dersom man vil redusere forbruket av blodsukkerstrimler må diabetikere få bedre kunnskap og mestring over sin sykdom. Har man svært ustabilt blodsukker blir det mange målinger. Helseministeren har nedprioritert diabetes og kunnskapen på sykehusene varierer. Dermed blir det også stor variasjon i hvordan nyoppdagede diabetikere taes imot og oppfølging av de som har hatt sykdommen en stund.

De mest kritiske innsatsfaktorene her er ettersom jeg kan skjønne er kunnskap om diabetes hos ungdom og ungdomsspykologi.

For de voksne har begrenset forbuk av blodsukkerstrimler andre konsekvenser. Skal man kjøre bil må man måle før man setter seg bak rattet. Lavt blodsukker og bilkjøring er en dårlig kombinasjon. Bilkjøring variere mye gjennom året, og i sommerferien legger mange ut på langtur. En resept med spesifisert antall strimler per dag kan ikke ta høyde for slike variasjoner.

Andre livssituasjoner som krever oftere kontroll kan være sykdom, idrett (som er sterkt å anbefale for alle for bra helse), anderledes mat (f. eks. ferietur)  osv.

Forbruk av blodsukkerstrips er en indikasjon på hvor godt diabetikeren mestrer sin sykdom. Variasjon i forbruk er generelt bra. Det viser at diabetikeren tilpasser seg ulike situasjoner for å ha god kontroll. Å kontrollere forbruket i blir derfor helt feil fordi det er ikke der nøkkelen til bra blodsukker og økonomi på lang sikt ligger.

Hvis Helsedirektoratet og Helse- og Omsorgsdepartementet vil få kontroll med kostnadene for diabetikere, begynn med satsning på diabeteskunnskap. Å innføre kontroll på forbruksmateriellet vil bare gjøre ting værre enn de allerede er.

Tuesday, April 23, 2013

Rapport fra en far på Justin Bieber konsert

Har man tenåringsdøtre så har man tenåringsdøtre, og da er det Justin Bieber som gjelder. Vi fikk ikke tak i billetter til konsertene i Oslo, så vi bestemte oss for å ta turen til København. Planen var å ta en familieweekend, men etter endel om og men ble det til at jeg (pappaen) dro med kun en av jentene som hadde med en venninne.

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde satt meg altfor godt inn i Biebers karriere på forhånd, og hva slags artist han er. En smule forutintatt var jeg nok kanskje, i retning av at dette er bare noe jeg må gjennom som en plikt, og forventet ikke å få så mye ut av det personlig. Jeg er vel heller ikke akkurat i kjernemålgruppen til den unge mannen...

Vel avgårde dro vi med tog og DFDS til Købehavn. Å ha med unge jenter på danskebåten en fredag oppdaget jeg at kunne by på utfordringer. Lugaren vår lå i samme gang som en nøe rølpete gjeng som hadde åpent hus mellom 3 lugarer. Vi fikk noen slengbemerkninger når vi passerte, men det ble heldigvis med det. Litt bråkete utover kvelden inntil en fra mannskapet forklarte kontant at festen var over.

I København merket jeg stemningsskifte blant du ungene frøknene som skulle på konsert. Spenningen steg nok jevnt utover dagen, mens vi brukte dagen på Strøget. Litt småslitne satte vi avgårde til Parken med tog. Jeg ville kjøpe mat, men å stoppe Bieber-fans så nærme målet for noe så trivielllt som mat, er som å stoppe et godstog i fart. Før jeg visste ordet av det stod vi i køen. I ca 2 timer. Når vi endelig var inne, ventet vi 2 timer til før oppvarmingsartisten viste seg. I mellomtiden hylte et kor med 40000 jenter hver gang en tekniker viste seg på scenen. Var det Justin? Noen ganger hylte de bare sånn helt uten videre. Spenningen måtte få utløsning. En eller annen dansk ung mann var oppvarmingsartist, og det var hverken dårlig eller bra. Han gjennomførte for å si det sånn.

Her vil jeg skyte inn litt skryt til de danske arrangørene. Mens den norske arrangøren nektet folk å ta med eget vann, og skulle ha en liten formue for vann inne i Telenor Arena, delte danskene ut så mye vann som det var praktisk mulig. Et billig tiltak som hevet arrangementet flere hakk. Et dehydrert publikum er ikke bra hverken for stemningen eller helsen.

Deretter var det 2 timer med venting før Biebern entret scenen. Ikke vet jeg hva man fyren brukte tiden på, men tenkte vel at de begynner vel ikke uten ham, så vi fikk bare vente. Showet startet forrykende med multimedia og fyrverkeri, og når DJen kommanderte Jump Jump Jump, var vi ikke vanskelige å be. Det var godt å røre på seg og dette var unnskyldningen vi trengte. De første låtene var han ikke helt på hugget synes jeg. Men fra det øyeblikket han spurte "do you mind if I get a little more comfortable?" og tok av seg skjorten (ingen protest fra publlikum selvfølgelig) var både han og publikum rimelig godt i gang. Jeg skjønte etterhvert hvorfor fyren har suksess hos unge jenter.

Jeg må komme med en liten innrømmelse: Etterhvert så viste Biebern seg om en ordentlig artist med en god porsjon integritet. Han sparket til journalistene (jeg ser hvorfor de "slakter" ham, men han bryr seg ikke). Jeg tror rett og slett at disse journalistene ikke skjønner greia. Som en far som fikk oppleve hvor stort dette var for unge jenter fikk jeg ett annet inntrykk. Selv i en hyperkommersiell setting har han et greitt og nogenlunde ekte budskap som treffer målgruppen. Ikke et vondt ord mer fra min side om Bieber, selv om han ikke er "helt min type". Han fikk stjerne i boka fra en som liker live musikk for å synge, spille kassegitar og trommer live. Denne fyren kommer vi til å se mer til. Believe me! Han var også veldig takknemlig for fansen som har trodd på ham på tross av alle negative skriverier. Han interagerer med sitt publikum, og jeg tror forholdet vil vare en god stund. Kanskje er han en som de unge vil fortelle sine barnebarn om en gang i tiden.

Til journalistene: Hadde jeg skulle underholdt 45000 mennesker som 19-åring hadde jeg også kjørt et velregissert opplegg. Ikke forvent det samme av Bieber i 2013 som en godt innkjørt band når det gjelder impulsivitet.

Når konserten var over merket vi hvor slitne vi var. På vei ut snappet jeg opp et kjapt sammendrag fra en annen norsk far: neste gang vi skal på konsert skal vi ikke bruke hele dagen på shopping først! Bedre kan det ikke sies. Når så mange mennesker skal ut av en arena og samme vei, tar ting tid. Da lengter man veldig til hotellsengen.

Turen med DFDS søndag var en helt annen enn på fredagen. Både passasjerer og båten var mye mer behagelig. De er stor forskjell på Crown Seaways og Pearl Seaways (de 2 båtene som DFDS kjører Oslo - København), hvor sistnevnte har mye bedre logistikk i buffetrestauranten og mer plass til å oppholde seg på.