Gymfaget begynner i feil ende

"Whatever you're doing, if it's purpose is more important than the act of doing it, it's probably not play."

~ Stuart Brown

Når gymtimen er som mest alvorspreget med fotball eller prestasjonsorientert mister mange motiviasjonen. Det er ikke alltid rom for å feile og dommen fra medelever og/eller gymlærer kan være hard.

I dagens skole henger det fortsatt igjen tanker fra almenskolens opprinnelse, som var å masseutdanne industriarbeidere. Det fungerte til sitt formål, men i dag er skoleløpet mye lengre, og yrkesmulighetene mye mer varierte. Det bør ha innvirkning på hvilke muligheter skolen gir den enkelte til å nå sitt personlige beste jeg. Jeg tror det er et viktig prinsipp at det må være rom for personlig utvikling og fokus på seg selv i skolen.

Nå vil jeg fokusere på gymfaget, som har større innvirkning på elevens mestringfølelse og selvfølelse og slik også de andre fagene.

Dersom gymlæreren kjører på med motorisk eller kondisjonsmessige aktiviteter bare halvparten føler at de mestrer, vil den halvparten gi opp før de har prøvd.

For at man skal kunne delta i for eksempel fotball, og føle at man mestrer det på et OK nivå må man ha en viss motorikk og kondisjon i bunn. Motorikk, styrke og kondisjonstrening er individuelle ferdigheter, ergo må det trenes individuellt og det må gi mening for den enkelte. For at det skal skje, må den enkelte få et forhold til, og interesse for, egen utvikling av sin kropp. Det skjer i ikke i kaoset (mange føler) på fotballbanen. De som ikke mestrer situasjonen, blir satt på sidelinjen eller de setter seg der selv.

Den enkelt må få tid og mulighet til å kjenne på sine egne ferdigheter, begrensninger og fremgang. Idet man kan se sin egen fremgang blir det straks interessant for flere. Motivasjonen til å bli bedre vil bli vekket hos flere, fordi man forhåpentligvis opplever det som positivt og lystbetont. Det er også forskning som viser at trening forebygger psykisk sykdom, og forbedrer evnen til å lære teoretiske fag bedre.

I lagidretter, ihvertfall i løpet av en gymtime, er det svært begrenset hva den enkelte kan få ut av det i form av personlig utvikling. Lagarbeidsevner er viktige, men mangler man basisferdigheter blir det lite med det også.

Å utvikle seg er en form for indre kamp. Man må vinne over seg selv. En må klare litt mer enn det man opprinnelig trodde man var god for. Mange har nok lest boken til Bertrand-Larsen. Det er bare å omsette dette i en form som passer i gymtimen. Ja, det vil være krevende, men gevinsten vil være kjempestor og livslang for den enkelte.  Det krever mye av den som skal lære og den som lærer bort og prosessen tar aldri slutt.

Personlig så har jeg trent mest idretter som lar meg kjempe med meg selv. Jeg har alltid vært dårlig i lagspill, men det hjelper uendelig mye med gode motoriske basisferdigheter. Mine idrett er Tae Kwon Do, men driver også litt med alpint, sykling og løping. For meg fungerer særlig Tae Kwon Do godt for å utfordre mine selvpålagte begrensninger. Man blir hele tiden utfordret på en variert måte, og progresjon er individuell. Ulike ferdigheter må kombineres for å mestre Tae Kwon Do teknikker, men man får den tiden man selv trenger for å klare det.

Et fastlagt antall gymtimer vil måtte resultere i veldig ulike resultater på individnivå, siden elevene starter på ulikt nivå og lærer ulikt.

Jeg tror ikke alt er galt med norsk skole og gymtimene, men ting kan alltid bli bedre. Det synes jeg er fint å tenke på.

Anbefalt lesning:
Trening og fysisk aktivitet - Helsenorge.no
Tro på deg selv - trening.no
Trening gir mening - beakma.no