Oh shit it's på norsk

Teknologens ansvar

2011-12-20T17:22:00.001+01:00

Teknologi er agnostisk i forhold til hva den brukes til. Det er vi som bruker og lager den som må ta stilling til hvorvidt bruk/utviklingrn er etisk (og evt juridisk) akseptabel. Hvilket ansvar har vi teknologer for eventuell misbruk av vår teknologi? Hvilke skanser skal vi bygge inn i systemene, og skal vi kunne trekke tilbake rett til å bruk om vi mener den er uetisk?

Informasjonsteknologi gjennomsyrer alle samfunnsprosesser og hverdagen vår. Siden dataene som skapes er lite synlige er det liten fokus på hvilke risiki og utfordringer dette skaper. I og med at samfunnet bygges på digital informasjonsteknologi som har store svakheter burde den stilles krav til den. I forhold til omfanget av problemet med data som kommer på avveie og misbrukes foregår det en underraportering i media. Noe skyldes nok manglende innsikt fra journalistenes side, delvis skyldes et problemets abstrakte natur. Hjernene våre er fortsatt mer oppmerksomme på fysiske farer enn abstrakte. Sannheten er at vi (i vesten) lever i et tryggere samfunn enn noen av forfedrene våre. Allikevel er det mer fokus på "marginale" problemer, men som som gjerne skaper frykt. Her i Norge har vi i desember 2011 vært mer opptatt av at butikkene er tomme for smør enn at EU holder på å gå over ende, det demonstreres verden over mot myndighetene til våre viktigiste handelspartnere. De samme mundighetene er også iferd med å vedta en rekke lover som fratar oss elementære rettigheter som tilkjempet.

Informasjonsteknologi, som annen teknologi, bør inneha visse egenskaper. Sammenlignet med f.eks. en bro så skal den ikke ramle eller på annen måte utgjøre en fare for den som bruker den. Med informasjonsteknologi er problemene helt anderledes, men likheten er at man utsetter brukeren for en risiko.

Jeg mener teknologer i større grad må bidra til styrke personvern, og gi brukeren kontroll over egne data (disposisjonsrett). Jeg synes også utviklere bør diskutere hvilket moralsk og eventuellt juridisk ansvar det innebærer å lage programvare.

Jeg synes også at man må ha et mer bevisst forhold til om man overhodet trenger å lagre data sentralt. Distribuert brukerstyrt lagring av personlig informasjon foretrekkes.

Et innspill av Poul-Henning Kemp i forhold til risiko forbundet med bruk av software
http://queue.acm.org/detail.cfm?id=2030258

Dette er et klart tilfelle hvor IT-ingeniører kommer i ansvar
http://it.slashdot.org/story/11/12/20/0127215/software-bug-caused-qantas-airbus-a330-to-nose-dive

Ingeniører, og spesiellt våpenprodusenter, blir det stilt særlig ansvar til. IT-bransjen og programmere stilles det generellt lite ansvar til.

Det er spesiellt mange utfordringer rundt bruk av tjenester på internett, hvor både kriminelle og myndigheter "tar seg til rette" i personlige opplysninger. Dersom individet ikke kan disponere egne data og selv vurdere risiko kan det internettet vi har kjent til nå vil eroderes av overvåkingstiltak og murer.

Dette ble mange forskjellige vinkler, men poenget er: når bør og kan programmere ta etisk og/eller juridisk ansvar? Hvilket opplysningsansvar vedr risiko for brukeren har man som programmerer og tjenestetilbyder?

Programkode skiller seg fra annen ingeniørkunst ved at kan endres fortløpende, kopieres og gjenbrukes uavhengig av opphavsmann/kvinne. Svært mange internettjenester er mashups av andre tjenester. Det blir derfor vanskelig å plassere formelt ansvar i mange tilfeller. Mye av koden er skrevet av frivillige (åpen kildekode).

Formelt ansvar i forhold til sluttbruker kan man trolig begrense til den som leverer sluttproduktet og tjenester. Min bekymring dreier seg mer om det store fraværet av debatt rundt og løsninger som ivaretar individets disposisjonsrett, samt åpenhet rundt risiki ved bruk.

Lærende distribuerte organisasjoner

2011-12-11T21:22:00.001+01:00

Når organisasjoner skal yte tjenester krever det ofte bidrag fra flere enheter i et organisasjonsnettverk. Dersom en eller flere enheter svikter kan verdien på tjenestens sluttresultatet bli redusert.

Et organisasjonsnettverk vil aldri være helt stabilt, siden de ulike delene kontinuerlig utsettes for nye krav og muligheter. Nettverket sett i systemperspektiv er stadig i endring og gjør fortløpende prioriteringer av egne ressurser. Hverken arbeidet eller etterspørselen etter nettverkets tjenester kan standardiseres og må kunne håndtere variasjon. Det eneste som er konstant er endring. Det er derimot mulig å benytte erfaringer i endringsprosessene. Da har man muligheter til identifisere hva som bør endres, og hvordan.

For at nettverket skal kunne skape verdi må de ha gode evner og forutsetninger til å samarbeide og til lære av sine feil. Det gir ikke mening å forsøke å styre/kontrollere et slikt system, med krav, pålegg og reglement, til å skape verdi, minimalisere feilrater og yte tjenester av høy kvalitet.

Et typisk trekk ved organisasjonsendringer innen tjenesteytende organisasjoner (spesiellt offentlig) er tettere sammenkobling og funksjonsdeling for å produsere tjenestene. Konsekvensen er at antall forbindelser øker. Se for deg en eller annen etat eller bedrift som består av et nettverk av organisasjoner som må samarbeide for å yte en tjeneste fra start til slutt.

Verdiskapingen skjer i større grad i ytterkanten av nettverket enn mot midten, mens midten har en koordinerende rolle. Det er i flyten det kan skje verdireduserende feil, og særlig overgangene mellom organisasjonsenheter som er fokus for denne posten.

Et eksempel på en slik flyt kan være innen helsevesenet: diagnostisering, behandling, oppfølging, eventuell etterbehandling. Selv denne forenklede utgaven av denne flyten er ganske kompleks. Jo senere ut i flyten en feil oppstår, jeg større kan "verditapet" være både samfunnsøkonomisk og for pasienten. En feil tidlig i flyten kan komplisere og fordyre, og dermed konsumere større ressurser.

For at de ulike enhetene skal kunne samarbeide kreves god informasjonsflyt, så det er essentielt at dette fungerer. Informasjonsflyt skjer gjerne ved integrasjon av IT-systemer, og her er det ofte svake punkter. Forbedring av systemene, og integrasjon mellom disse, blir desverre ofte salderingsposten når ulike budsjettposter skal prioriteres i den enkelte organisasjonsenhet. En vanlig årsak er systemenes usynlige natur gjør det vanskelig se betydningen for verdiskapingen i nettverket. Ignorering av IT som informasjonsbærer og støtte i prosessene skaper ofte store problemer om systemene ikke fungerer og/eller er dårlig tilpassede. Ved funksjonsdeling kan det være at fagmiljøer brytes opp, og nye kommunikasjonsbehov (og overlevinger) oppstår, som også har en tendens til å bli undervurdert som kostnadsdriver og kompliserende. Det er nærmest en naturlov at organisasjon, informasjonsflyt og IT etterhvert kommer i utakt på grunn av manglende innsikt og prioritering.

Organisasjonsenhetene som samarbeider må kunne kommunisere godt seg imellom for å koordinere arbeidet, estimere kapasitetsbehov og lære av feil.

Skal systemet kunne tilpasse seg er det nødvendig å bygge læring inn i systemet. Læring er avhengig av tilbakemelding på hva som fungerer, hvor det skjer feil og ineffektivitet. Skal de som utfører arbeidet kunne lære må de få tilbakemelding på det arbeidet de gjør. For mer informasjon om teorier rundt dette, les "The Learning Organization", men et viktig prinsipp kan godt siteres:

Learning organizations are characterized by total employee involvement in a process of collaboratively conducted, collectively accountable change directed towards shared values or principles.

De som har studert tegningen over litt nøyere vil se at sirkelen i midten (som symboliserer administrasjonen) er tegnet litt større enn de andre. Dette reflekterer ikke faktisk størrelse, men heller typiske trekk ved byråkratiske organisasjoner. Jeg har også tegnet piler som viser informasjonsflyt inn mot administrasjonen (Rapportering), og en pil ut kalt Kommando og kontroll.

Det mangler ikke informasjonsinnsamling og rapportering i slike organisasjonssystemer, men problemet er at det ikke har noen verdi for forbedring av kvalitet, effektivisering og dimensjonering. Administrasjonen vil ikke ha mulighet til å trekke konklusjoner om hvor det oppstår problemer og hvilke endringer som må gjøres. De som trenger informasjon rapporterer oppover (innover). Slik skapes en masse informasjon med svært liten verdi, og som kun gir en illusjon om kontroll på administrativt nivå. Det blir brukt massevis av ressurser til informasjonsinnhenting som tilfører svært liten verdi.

Ofte er måleparameterene det rapporteres på knyttet opp mot politiske mål, tidsfrister og budsjetter. Selv om dette gir mening i noen sammenhenger bidrar slike målinger sjelden til forbedre kvalitet (det er ikke mulig å måle kvaliteten gjennom flyten), dimensjonere riktig og få kontroll på budsjettet. Det hele resulterer i en byråkratisert og tungrodd prosess med liten verdi, og hvor de som trenger tilbakemeldinger blir sulteforet med informasjon. Organisasjonen fordummes og begår de samme feilene unødig, overskrider budsjettene og har dårlig kontroll på kvaliteten. Denne form for kostnadskontroll skaper kostnader og bidrar i liten grad til å oppnå det man ønsker.

Såkalt streng styring og kontroll, som er en yndet frase fra toppbyråkrater og politikere, gir ikke tilbakemeldinger til de som trenger dem. Å stille krav (tidsfrister og budsjettinstramminger) er ikke det samme som tilbakemeldinger, men disse tingene ser ut til blandes. Når tall er aggregert og rapportert til administrasjonen, har de liten informasjonsverdi i forbedrings- og endringsarbeide. I tillegg er det ofte så stor forsinkelse i informasjonsflyten at tallene ikke lengre representerer virkeligheten.

Når arbeidere og ledere er mer involvert innsamling av erfaringsdata og bruken av disse får man en tettere og mer konkret læringssløyfe som vil være verdifull i kvalitets- og endringshåndtering hvor de selv er involvert.

Denne posten lufter noen tanker og teorier om hva som bør gjøres anderledes. Det vil ikke være noen enkel sak få til noe sånt i virkeligheten, men det er heldigvis ansvaret til de som setter igang omorganiseringer og funksjonsdelinger.

Anbefalt lesning:
Can’t get no satisfaction: Why service companies can’t keep their promises

Er det tabu å nevne at velferdsstaten kan svikte?

2011-11-22T20:42:00.001+01:00

Dersom noen er frempå og nevner at velferdsstaten ikke når alle, eller rett og slett svikter enkelte ganger ser ut til å være tabu. Er det noen som åpner munnen og kritiserer vår velferd, kan du være sikker på at det er en Arbeiderparti-politiker nær deg som forteller at:

Vi bruker mer penger enn alle andre land på velferd
Vi har den beste teknologien og kompetansen
Velferdsstaten skiller ikke mellom fattig og rik

Det pussige som da skjer er at kritikken gjerne stilner, selv om de ovenstående utsagnene ikke har noe med konkrete problemer som påvises. Ei heller er problemene løst, sånn rent bortsett fra at de forsvinner fra mediebildet en stakket stund.

Vi har omfattende rapportering og kontrollrutiner som skal sikre at tjenestene velferdsstaten skal yte er gode nok. Hvorfor opplever mange at det likevel ikke er slik? Årsakene er nok mange, men generellt kan man si at uansett hvor mange rapporter som skrives, og kontrollrutiner som utformes og følges vil de aldri dekke alt. De bare driver kostnadene opp og stjeler av tiden som skulle vært benyttet til å yte tjenestene.

Rapportene inneholder gjerne tall for aktivitetsnivå de ulike tjenestene har. De inneholder også gjerne tall på hvor godt man holder tidsfrister, antall fristbrudd osv. Men de inneholder sjeldnere tall på hvor mange som har fått den hjelpen de trenger. Dersom tjenestene ikke fungerer i virkeligheten, hjelper det ikke om rapportene ser aldri så fine ut. Det hele kommer an på hva man måler. Når kriteriene for hva som skal måles bestemmes av byråkratiet, vil arbeidet innrettes deretter. Fokuset dras vekk fra hvordan tjenestene kan forbedres til å løse folks problemer. Tidsfrister og aktivitetsnivå er blant de mest forstyrrende måleindikatorer i så måte.

Når toppbyråkratene og helsepolitikere for rapporter som viser at alt er i sin skjønneste orden, etter sin egen definisjon, er det ikke rart de ikke har samme virkelighetsoppfatning som brukerne og de ansatte i tjenestene. Problemet er at beslutningstagerne har satt bind for øyenene, og enhver kritikk imøtegås ved å gå i forsvarsposisjon. Dermed sklir systemet lengre og lengre ut i uføret.

Løshunder og vaktbikkjer

2011-11-20T18:48:00.001+01:00

Datatilsynet er vår vaktbikkje som vokter personvernet i Norge, og er desverre nokså alene om oppgaven. Tilsynet har beholdt en uavhengig og faglig sterk rolle som har satt det i stand til å sette selveste Apple på plass. Vi trenger absolutt et tilsyn som fyller denne rollen.

Datatilsynet har de siste årene drevet tjenesten slettmeg.no. Den er flittig brukt av folk som får lagt ut falsk informasjon om seg selv på internett. Til tross for stor nytte, og svært effektiv saksbehandling (hvor kan den norske stat vise til større effektivitet?) fant altså ikke Regjeringen midler til å drive tjenesten videre. Slettmeg.no er ikke innenfor det definerte ansvarsområdet til Datatilsynet, og når det strammes inn på bevilgningene er tjenesten det første som kuttes. Når det har vist seg som en svært nyttig og nødvendig tjeneste for borgerne finner jeg det merkelig at man ikke klarer å finne lommerusk i statsbudsjettet for å drive den videre.

Slike kostnader må en påregne fremover etterhvert som informasjon blir mer og mer flyktig som følge av digitalisering. Den sittende Regjeringen er forøvrig en sterk pådriver for å registrere det meste, og "effektivisere" (de tror nå alt som registreres gir mer effektivitet, mens det ofte er stikk motsatt fordi registrering krever ressurser. Nemlig!). Da må de også regne med å ta regningen. There is no such thing as a free lunch! Alt arbeid som skal utføres har en kostnad. Registrering er ikke produktivt i seg selv, men det er nok litt vanskelig å forstå for sysselsettingskameratene i Regjeringen så jeg skal ikke legge listen for høyt >:

Videre så er minister Aasrud bekymret for at Datatilsynet blander rollene, og utover politikk. Javisst kan tilsynet være plagsomt for politikere som helst vil kjøre alle snarveier som finnes for å effektivisere samfunnet, men som desverre har liten kunnskap om nettopp "effektivisering" ved hjelp av IT.

Aasruds fokus på rolleblanding er allikevel interessant synes jeg, når hun skriver brev til Facebook og spør om finansiering av slettmeg.no. Selv om slettmeg.no skilles ut fra Datatilsynet, så er Facebook og andre kommersielle sosiale medietjenester ofte motparten når man skal få slettet data. Da blir det pussig at de samme aktørene skal finansiere en slik tjeneste, som tross alt vil stikke noen kjepper i hjulene deres.

Mens Grete Faremo vikarierte for Knut Storberget ble hun intervjuet om Datalagringsdirektivet og IT-sikkerhet. Debatten gikk varmt om direktivet på den tiden, så det er ikke noe oppsiktsvekkende. Det som er oppsiktsvekkende er hun uttaler, bl.a. dette:

Det vil forbause meg mye om vi ikke også får en diskusjon om hvordan trafikkdata kan brukes kommersielt

Dit har vi heldigvis ikke kommet enda men faktum er at at direktivet skal innføres i norsk rett til neste år, og Faremo er nå Justisminister, noe hun kanskje visste allerede den gangen det var en mulighet for at hun ville bli i samme Stortingsperiode. (Storberget ba vel ganske tidlig i sin permisjonsperiode om avløsning)

Eller var det en semikommersialisering av personlig informasjon Aasrud foreslo da hun inviterte Facebook til spleiselag? Se her Facebook: betal en liten sum til slettmeg.no, så Datatilsynet kan splittes litt opp, uten for mye bråk fra plagsomme borgere, så den lille plageånden blir litt vingeklippet. Både vi (Arbeiderpartiet) og dere kan bli kvitt en irriterende klamp om foten. At norske borgere har minst mulig hemninger mot å dele på Facebook er jo også både dere og vi tjent med, om vi skulle trenge litt ekstra informasjon som registrene og datalagringsdirektivet ikke gir oss.

Ansvarsforhold for software data nettverk og innhold

2011-11-18T06:46:00.001+01:00

Denne posten handler om ansvar for sine handlinger på internett. Det virker som om det er uklart for mange hvordan man kan stilles til ansvar for ulike type handlinger relatert til internett. Jeg har mine tanker om dette som jeg vil dele her.

I hvilken grad kan man stille disse 3 rollene til ansvar for sine handlinger?

Bruker
Utvikler
Dataprovider
Nettverkstilbyder

En person kan besitte 1 eller fler av disse rollene samtidig. Software og digitalt innhold har endel egenskaper som kan gjøre ansvarsforhold utydelig for "uinnvidde".

La meg slå en ting helt fast: Lager man, tilbyr, eller promoterer software eller innhold i den hensikt å begå kriminelle handlinger er man helt klart i et etisk/juridisk ansvarsforhold. I hvilken grad man er i et juridisk ansvarsforhold er komplisert siden statsborgerskap, oppholdssted og "åsted" for handling gjerne kan være 3 ulike steder.

Det må etabeleres en forståelse av sammenhengen, eller rettere sagt, forskjellene mellom software og innhold for å forstå problemstillingene bedre. Software er kode, en slags oppskrift på å behandle data. Når koden ikke kjører er den mer å betrakte som et litterært verk, altså en statisk tekst. I det koden lastes, som f.eks. når du laster denne nettsiden, instansieres koden den innholder i din nettleser. Koden kjører altså på din maskin. Siden, med koden, er lastet fra en tilbyder av blog-tjenester. Blog-tilbyderen har levert en kopi av innhold og kode, jeg har bestemt skal være med, samt det som ligger i blog-templaten, som noen andre har laget og atter andre ting blog-tilbyderen legger på. Software er svært ofte et aggregat av kode skrevet av ulike personer, distribuert i det uendelige som kopier.

Kopier av digitalt innhold kan ikke sies å være eid av noen på samme måte som fysiske objekter. Derimot så kan det være vedheftet bruks- distribusjons- og lisensregler. Kommersiell programvare gir kun kjøper lov til å bruke en kopi, mens Open Source Software har regler for distribusjonsregler. Begge varianter har ofte disclaimers og forbud mot skadelig/ulovlig anvendelse fordi opphavsmannen ikke ønsker at software skal forårsake materiell-, helse- eller økonomisk skade. Her er det imidlertidig svært mange varianter og meninger, og dette innlegget er interessant: Software liability.

Software som kode gjør ingenting, og det er først når den instansieres (kjøres) og benyttes sammen med innhold den gir mening for en bruker. Brukerens handlinger er det sentrale fordi det er disse som "kobler" software med innhold. Det er disse handlingene som må anses som legitime eller illegitime. Noen ganger er dette også uklart, som i f.eks. den arabiske våren hvor myndighetene i de aktuelle statene anså handlingene som illegitime, mens vesten sto på sidelinjen og applauderte.

Nå kan vi se på sammenhengen mellom de ulike rollene, software og innhold

Det er brukerens handlinger som kan være illegitime. Brorparten av software som finnes er ikke laget for å utføre kriminelle handlinger, men som annen teknologi kan den brukes til det. Unntaket er programvare som er spesiellt laget for å stjele, ødelegge, skape falsk eller slette (andres) innhold. Botnet-software er et eksempel på dette, men denne softwaren består gjerne av komponenter skapt for helt legitime formål, men som en kriminell har laget for å kunne utføre kriminelle handlinger. Man kan derfor ikke stille alle utviklere til ansvar her, kun den som har kriminelle hensikter.

Når det gjelder en innholdstilbyders ansvar, må det stilles spørsmål ved i hvilken hensikt og i hvilken grad tilbyder er ansvarlig for innholdet. En blog-tilbyder kan ikke være ansvarlig for alt de ulike bloggerne skriver. Tilbys eller promoteres ulovlig innhold er det noe annet. En tredje variant er der en kriminell 3dje-part bryter seg inn og plasserer ulovlig innhold på en nettside. Vi ville f.eks. ikke stilt en nettavis ansvarlig om noen erstattet innholdet deres med noe ulovlig. En lagringstilbyder (Dropbox) trenger ikke engang besitte programvare som kan benyttes på alt innhold som er lagret på deres utstyr, og dermed ute av stand til å vite hva slags innhold det dreier seg om. Innholdet kan også være kryptert slik at det vil være umulig for en tilbyder å vite hva som er lagret.

Fordi myndighetene ikke ser ut til å se problemet med å tiltvinge seg private data fra borgerne, som f.eks. gjennom Datalagringsdirektivet, vil programmerere svare med å utvikle ny teknologi som lar folk beholde privatlivet også på nett. Jeg, og mange andre, ser på dette som et forsvar av Internett slik det er ment å fungere, og menneskerettigheter som gjelder i våre fysiske liv. Jeg kan ikke se at retten til et privatliv skal opphøre om vi kommuniserer digitalt.

Noen tar til orde for å begrense slik programvare og stille utviklerne ansvarlig for de som eventuellt bruker teknologien til kriminelle handlinger. Dette skivebom, og vitner om dårlig forståelse av hvem som gjør hva. Det blir omtrent som å si at soldaten er ansvarlig for handlingene til borgerne han forsvarer. Helt bak mål altså.

Illegalt informasjonsmarked

2011-11-09T21:21:00.001+01:00

På internett er det et marked som vokser raskt: handel med personlig informasjon. Informasjon som kan benyttes til identitetstyveri er en illegal handelsvare. Du kan kjøpe 1, 10-talls, 100-talls, 1000-talls identiter hvis du vil. Kvantumsrabatt for du også.

Grunnen til at det illegale informasjonsmarkedet kan vokse så raskt er

Dårlig sikkerhet i IT-systemene
Dårlige sikkerhetsrutiner
Ingen eller svake krav til forsvarlighet ved lagring av informasjon
Lagring av unødig informasjon, men som viser seg nyttig for kriminelle

Dette ser ut til å øke i omfang av en rekke årsaker

Sikkerhetsinfrastrukturen er under angrep

SSL/TLS som benyttes for å sikre kommunikasjon på Web er underminert av dårlig sikkerhet hos sertifikatutstedere. Flere innbrudd som trolig har pågått over lang tid er avdekket. CA systemet er ikke sikrere enn det medlem som har dårligst sikkerhet og mest korrupte.
RSA som lager kodebrikker for terminalservere har vært hacket

Kriminelle hackere har ingen problemer med å skaffe den informasjonen de ønsker, og som de selger videre. Jo mer data som lagres, jo mer vil det illegale markedet vokse. Det finnes ingen kortsiktig løsning på sikkerhetsproblemene, og det vil trolig bli værre i den nærmeste fremtid.

I ovenstående perspektiv er det avgjørende at den enkelte person og bedrift kan selv avgjøre hvilke risiki de utsetter seg for. Akkurat som i det virkelige liv har enhver rett på privatliv og integritet. Mister man disposjonsrett til egen informasjon så har man heller ikke et reellt privatliv og integritet.

Selv om få er bevisste på hva de tiltror sosiale media, banker og telekom-selskaper av informasjon, så er det ihvertfall i stor grad basert på avtaler/samtykke. I sosiale media er det også et incentiv om målrettet eksponering av enkelte sider av seg selv.

Datalagringsdirektivet er et grelt eksempel på hvordan myndighetene fratar oss disposisjonsretten til egen informasjon. Det er liten grunn til å tro at telekomselskapene har vesentlig bedre sikkerhet enn andre organisasjoner som er hacket. Trafikkdata er også ypperlig datagrunnlag for identitetstyveri og social engineering som igjen vil føre til mer kriminalitet. Crimesourcing er et nytt begrep vi kommer til å stifte bekjentskap med i tiden som kommer. På toppen av det hele blir ansvarsområdet til Datatilsynet nedprioritert av Regjeringen. Økt kriminalitet betyr økt etterspørsel av Politiets tjenester, og økonomisk tap for enkeltpersoner, bedrifter og samfunn.

Kommersielle aktører, og deres eiere, drives av hovedsakelig et viktig incentiv: tjene penger. Det vil si at de vil minimere sine kostnader. Sikkerhet er desverre en salderingspost, fordi det ikke gir noen direkte verdi for kundene deres. Større datamengder vil øke investering- og driftskostnadene:

Krav til større fysiske datasentere
Mer lagringsplass (failover krever i tillegg replikering av data, over flere fysiske lokasjoner)
Båndbredde i nettverket
Strøm til lagrings- og kjøleenheter
Mer driftspersonell
Økt kompleksitet reduserer MTBF (Mean Time Between Failure)
Oppgraderinger (som også er forbundet med midlertidig økt risiko for feil, og er en svært vanlig årsak til ikke planlagt nedetid)

Disse faktorene er naturlig nok noe alle IT tjenesteleverandører må ha løpende oppdatering på, men når de blir pålagt noe de ikke har egennytte av er sjansen for at det nedprioriteres større. Når man vet at det finnes svært mange små tjenesteleverandører som omfattes av direktivet skjønner man at risikoen for at data vil komme på avveie vil øke vesentlig. Samtidig blir det trangere kår for de som vil starte opp nye tjenester fordi det vil kreves høyere startkapital. Løsningen på det er for disse å legge infrastrukturen til et land som ikke omfattes av et slikt regelverk, og da i nettskyen som kan tilby svært billig maskinvare. Den utviklingen vil akselereres, men det skaper også utfordringer fordi det er restriksjoner på hvilke data som kan lagres utenfor EU. Konsekvensen kan bli mindre innovasjon, dårligere service og sikkerhet grunnet økt kostnadspress.

Resultatet av denne utviklingen er at plattformen for effektiv kommunikasjon og handel på internett er i ferd med å undermineres. Internett er en sentral brikke når vi skal forsøke å skape økonomisk vekst men samtidig forbruke mindre av klodens ressurser. Men skal det realiseres må vi kunne stole på infrastrukturen i stor nok grad til at vi tiltror den transport av fortrolig informasjon. Det må også være et personlig valg hva vi velger å tiltro infrastrukturen av informasjon.

Det er ikke bare handel og effektivisering som står på spill, men også demokratiske prosesser. Dersom en ikke kan stole på at de dominerende kommunikasjonsformer har nødvendig konfidensialitet vil det ha en avkjølende effekt på avgjørende mekanismer.

TEDxRotterdam - Mikko Hypponen - safe internet will lead the future

Vil håndskriften forsvinne?

2011-10-24T21:53:00.001+02:00

Hva skal en blogger og programmer, hvis norsklærer på videregående nektet å rette håndskrevne stiler til, ha å si om dette?

En forsker har nemlig kommet frem til at barn ikke bør kaste bort tiden på å lære håndskrift. Slik kan det jo se ut med digitale utviklingen ikke sant?

Jeg er ikke så sikker, og til forsker å være synes jeg han har liten innsikt. Sier jeg som er selveste überkløna på håndskrift. Jeg sier ikke det fordi jeg er en ekspert på pedagogikk, men heller som far og programmerer. Jeg har også interesse for informasjonflyt og arbeids/læringsprosesser, noe som er svært relevant i denne saken.

"Datamaskiner med enkel tekstbehandling er brukbare enten de er tre, ti eller tyve år gamle. En del av dem er gratis - for skriving og lesing holder det å ha en datamskin med lese - og skriveprogram, og man trenger ikke internett"

Dette avsnittet viser at forskeren neppe kan ha vært særlig involvert i å lære 6-åringer å lese og skrive, ihvertfall på en god stund. Dette vil ikke virke i praksis fordi det tar ikke hensyn til informasjonsflyten i det å lære det å lese og skrive. Det er en rekke årsaker til det:

Uten noen måte for å eleven å formidle arbeidet sitt, må læreren sitte hos hver elev for å gi god og konstruktiv tilbakemeldinger på arbeidet
Enten må lekser som involverer skriving kuttes ut, eller så må 6-åringer ha med seg et lagringsmedium til og fra skolen. 6-åringer har en tendens til å surre bort minnepinner, eller saften i drikkeflasken ødelegger den.
Teknologien er et kompliserende element, men den blir gradvis bedre. Først må man kvitte seg meg tekstbehandlere som Word, som er helt ubrukelige for en 6-åring. Det er heller ikke alle lærere som er like oppegående på hverken tekstbehandlere eller digital informasjonsflyt.
Gamle datamaskiner er som gamle biler: de virker dårlig og krever mer vedlikehold.

Så til noen andre innvendinger hvor jeg ikke er like skråsikker:

Å lære seg å skrive er en utviklende og kreativ prosess. Den passer ikke alle like godt, men for noen er veldig god. Kanskje blir de som ikke får lære håndskrift skoletapere når de blir tvingt til å bruke tekstbehandlere med forstyrrende mye funksjonalitet?
Det vil være langt frem før teknologien virkelig kan erstatte papir. De fleste av oss er avhengig av å kunne skrive små beskjeder. Til jul skriver vi personlige hilsninger på julepakkene osv. Jeg sier ikke at dette vil endre seg (det vil jo det), men det vil ta lang tid.
Blyant og papir har fortsatt noen fordeler når det kommer til kreativitet og kunstnerisk frihet. Selv om digitale verktøy har mange fordeler, blir man også begrenset til funksjonaliteten verktøyene har. Jo mer avanserte verktøy, jo brattere læringskurve. For å bruke et anekdotisk bevis så ble ideen til Twitter unnfanget på papir.

Det er også et siste aspekt som kan være verdt å dvele ved. Dersom all skriftilig kommunikasjon foregår ved hjelp av digitale verktøy, vil den også foregå på premissene til teknologileverandørene. Når man vet at brorparten av disse teknologileverandørene er svært ivrige på å patentere enhver idé de har, vil det si at våre kommunikasjonsmetoder må foregå på deres premisser. Bryter man patenter ved å bruke teknologien på en måte de er uenig i, kan man bli saksøkt. Videre så er fri digital kommunikasjon under press fra myndigheter som vil tvangslogge når, hvor og hvem vi kommuniserer med. Sånn sett kan håndskriften være ytringsfrihetens og personvernets siste skanse. Da mener jeg virkelig siste skanse.

Håndskrift har fortsatt stor verdi, selv om omfanget den blir brukt i er mindre. Men hva om man snur litt på forskerens standpunkt, og gir barna frihet til å velge preferert skriveverktøy. Det ville kanskje gitt færre skoletapere og bedre læring? Å skylde på at håndskrift skaper skoletapere, av spesiellt gutter, er en fallitterklæring i seg selv og da særlig mot guttene. Jeg heller mot at det er skolesystemet, og ikke eleven eller læreren som skaper tapere.

Akkurat som Gutenberg ikke har erstattet håndskrift, vil nok ikke digitalisering gjøre det heller. Digitalisering vel heller erstatte Gutenberg tror jeg. Det spørs om ikke forskeren heller ikke ikke har oppdaget touch-skjermen. Den kan gi håndskrift en renessanse men på et annet medium enn på papir. Men igjen: da er man underlagt teknologileverandørenes regime for bruk av teknologien.

Seddon presentasjon på AGILEMinds

2011-10-20T16:25:00.003+02:00

John Seddon - It’s the system stupid! from AGILEMinds on Vimeo.
More videos from AGILEMinds

Fra sjaman til produksjon

2011-10-19T08:23:00.000+02:00

I Norge bruker vi mer penger enn de fleste andre land på helsevesenet. Fra politikerhold får vi gjerne høre at vi har et førsteklasses helsevesen. Allikevel får vi nå daglig historier om ansatte og pasienter som ikke kjenner seg igjen i denne beskrivelsen. Hvordan kan man ha så ulik virkelighetsoppfattelse? Jeg tror det skyldes at man ikke snakker om det samme. Man kan ha den beste kompetansen, teknologi og bygninger, men allikevel feile når tjenestene skal utføres.

Det å hjelpe en annen person gjennom sykdom har lange tradisjoner, og har opprinnelse i stammenes medisinmenn. Mye har skjedd på veien til det helsevesenet vi har i dag, og det skal vi være glade for. Men jeg tror enkelte grunnleggende egenskaper ved det å hjelpe kan ha blitt glemt i det jeg vil kalle industrialisering av helsetjenestene.

Når helsevesenet skal hjelpe et individ til å bli frisk krever det tett samarbeid mellom alle involverte slik at pasienten skal kunne vende tilbake til et mest mulig normalisert liv. Helsevesenet skal yte en tjeneste hvor selve "produktet" (pasienten) er en viktig deltager. Ingen pasienter og sykdomsforløp er helt like, så helsevesenet må kunne håndtere variasjon i råvaren (pasienten og hans/hennes tilstand). Syke mennesker vet sjelden hva de selv trenger, og det er krevende å gi dem den behandling som vil være mest effektiv, human og hensiktsmessig i hvert enkelt tilfelle.

Helsevesenet er blitt svært komplisert av flere årsaker. Teknologi og avansert medisin krever spesialkompetanse. Pasientgrunnlaget er større og vi lever lengre. Alt i alt er vi mange fler som får flere typer behandling enn tidligere. Mange behandlinger strekker seg over lang tid, med ulike oppfølgingsrutiner i etterkant.

Før jeg går videre med hvilke utfordringer som jeg tror blir undervurdert vil jeg bruke et eksempel fra restaurantbransjen for illustrere. For å kunne yte førsteklasses service kreves det også tett samarbeid for at kunden skal bli fornøyd. På en førsteklasses restaurant er det mange faktorer som spiller inn på sluttresultatet. Informasjon om mat og vin må kommuniseres riktig gjennom alle. Når det er få involverte er mulighetene for at det glipper liten

a) Enkel flyt hvor ansvar er tydelig og med lav kompleksitet

b) Kompleks flyt hvor ansvar er mer utydelig og hvor det kan glippe i informasjonsutveksling

De som har sett TV-programmet "Hellstrøm rydder opp" vil kjenne igjen problemet. Når det svikter i kommunikasjonen rakner det, og kunden får ikke det han kom til restaurenten for. Kresne restaurantgjester forventer det som syke mennesker ikke vet de skal etterspørre. Men begge må få det uten at de skal behøve å etterspørre alt i detalj.

Tegningene over illustrerer et også annet poeng. I a) vil kelneren og kokken raskere lære å kjenne gjesten og preferansene hans/hennes. I b) vil læring underveis i prosessen være bortimot umulig. I tilfelle a) vil man raskt kunne lære av feil og korrigere, mens i tilfelle b) er sjansen for å repetere feil mye større. Tilfelle b) må nødvendigvis støtte seg på rutiner enn kunnskap om hver enkelt gjest. Det som da ofte skjer er at gjesten må etterspørre samme ting flere ganger, som en våken kelner hadde sett uten at gjesten spurte overhodet. Resultatet er høyere ressursbruk (kostnader) og dårligere service.

Oppdatering, glemte:
Legg merke til at jeg bevisst har latt være å tegne piler mellom kelnerne.

Når det rakner vil alle involverte bli stresset og være misfornøyde. Når det gjelder helse så har dette mer fatale konsekvenser enn at restaurantgjesten blir sur. Hvis pasientene ikke får det ettersyn og oppfølging behandlingen sykdsomforløpet krever, vil sykdommen kunne forverres eller det tilkommer ytterligere komplikasjoner. Resultatet er gjerne lengre og mer kostbart sykdomsforløp. Det er ikke bra for hverken pasienten eller samfunnet som bekoster behandlingen.

Det er ikke tilfeldig hvordan man organiserer helsevesenet. På grunn av spesialisering og fordi et sykdomsforløp ofte består av mange faser er det svært viktig at det ikke glipper i overgangene. I det moderne helsevesenet spiller IT en svært viktig rolle her. Dersom IT-systemene og organisasjonen er i utakt er helheten (helsevesenet som system) nødt til å feile som en konsekvens. Store omorganiseringsprosesser er svært sårbare, men slike problemer finnes i norsk helsevesen også uavhengig av endringer.

Det virker som om konsulentene, byråkratene og økonomene har fått regjere organisering og rammer i helseforetakene. Det medisinfaglige har spilt en underordnet rolle i foretakene i designet av organisasjon og flyten. Nøkkelen til å redusere kostnadene og forbedringer i tjenestene ligger medisinfaglig kunnskap og nært samarbeid med pasienten. Budsjetter, rapporter og kontrollrutiner setter kun rammer og begrenser hvordan dette kan skje. Uten en full forståelse av hvordan dette henger sammen, snakker man ikke om de samme tingene. En sykehusavdeling kan være best på å holde budsjettet, men allikevel ha høy forekomst av feil som forlenger hver enkelt pasients opphold. Dette påvirker igjen ventelistene for planlagte behandlinger. Dette fordi finansiering er bygget opp ved DRG-koder som gir inntekter uavhengig antall pasienter som blir friske. Det viktigste insentivet som ville gitt pasienten og samfunnet størst verdi er det helseforetakene styrer etter.

Min oppfatning er at de ansatte er kompetente og motiverte, men de må kjempe i mot et system (tidsfrister, organisering, budsjetter, rutiner og IT-systemer) som ikke virker etter hensikten.

Anbefalt lesning:
Policy zombie
Fra hver sin planet
Why do we believe in economies of scale?

Fremtidens energi eller for godt til å være sant?

2011-10-11T11:54:00.001+02:00

Jeg har ikke nok kunnskap om temaet kald fusjon, og jeg ser mange av de ivrigste forkjemperne også har endel andre rare ting på agendaen. Men en italiensk professor og oppfinner, Andrea Rossi, er i ferd med å industrialisere et veldig vitenskapelig omdiskutert fenomen: kald fusjon.

Jeg skal ikke påstå at dette er løsningen på verdens energiproblemer, ei heller at akkurat dette fungerer. Men motforestillingene stilner rundt teknologien, bortsett fra en blogger. Kritikken går først og fremst på hvorvidt metodene som benyttes er holdbare. Det finnes artikkelkommentarer rundt omkring som sier dette er skapt av en reaksjon mellom hydrogenperoksid og nikkel, men de fleste forskere som har kommentert prosjektet så langt mener at en kjemisk reaksjon ikke kan produsere så mye energi.

Jeg visste ikke om E-Cat da jeg skrev posten Oljehuer, men kanskje var det bingo. Stillheten i norske medier er påtagende, spesiellt hos Teknisk Ukeblad. TU Redaksjonen er har neppe gått neppe glipp av Ny Tekniks interesse for E-Cat og kjører akkurat nå en sak hvor E-Cat kan være en løsning (om Rossi holder det han lover). Se videoen og vurder selv.

Som Aftenposten skriver: Oljebransjen får håpe Rossi ikke vet hva han driver med. Men hva når en oppfinner ikke tar feil og kommer med noe som konkurerer med fossil energi? Jeg følger ihvertfall med på hvor dette bærer hen.

Poenget mitt her er hvorfor så stille rundt noe så kontroversiellt men også stort potensial? Dette konseptet er kontroversiellt på flere måter:

Vitenskapelig så er det ulike meninger om kald fusjon
Teknologien kan senke prisen på energi så mye at utvinning av fossilt brennstoff ikke lønner seg
Land som i dag ikke har tilgang på energi til at samfunnet kan utvikles kan få rikelig tilgang på billig energi.

Det er ikke vanskelig å se for seg at en slik teknologi vil endre forutsetningene for verdensøkonomien. Men det er nok lurt å være pragmatisk og se om dette virkelig fungerer.

Litt flere artikler om temaet:
E-Cat Test Validates Cold Fusion Despite Challenges
Ny Tekniks målinger fra testen 6.10.2011
Data Indicates That Rossi’s October 6th E-Cat Demonstration Showed Nuclear Reaction
Noted Scientists From Around The World Came To See If The E-Cat Is For Real?
The E-Cat (Energy Catalyser) Mystery (hvor er business caset?)
E-Cat Open Blog
Are we on the Brink of an Energy Revolution? Andrea Rossi to Build 1MW Power Plant
Cheap power: An overnight revolution, CIO Magazine
Here are the analyses of the latest E-cat test, Ny Teknik 21.10.2011

Systemsthinking explained

2011-10-05T12:42:00.000+02:00

SYSTEMS THINKING: Lessons From The Fifth Discipline Fieldbook by Senge, Kleiker, Roberts, Ross and Smith

View more presentations from Joanna Beltowska

Eksempel: Kjøleskapet ditt er et system. Når du putter noe inn eller tar noe ut, påvirker du systemet. Termostaten vil merke en endring og sørge for at systemet bringes tilbake til likevekt (normaltilstand) ved å gi beskjed til motoren om å iverksette nedkjøling.

En organisasjon er et komplekst system. Når det utsettes for endringer vil evnen til å reagere være avhengig av hva som måles og tilgjengelige virkemidle som kan benyttes.

Vil du vite mer om hvordan systems thinking kan hjelpe deg til å forstå og forbedre din organisasjon eller praktisk problemløsning? Her er noen startpunkter:
The Lean Toolhead Collection

Haier og dinosaurer

2011-10-04T08:01:00.000+02:00

Haiene og dinosaurene rådet hvert sitt domene, men bare den ene arten overlevde. Haiene er tilpasningsdyktige, alltid sultne og perfeksjonerte. Dinosaurene regjerte med sin styrke, men taklet ikke endringer i sitt miljø. Hva som skjedde med dinosaurene er ikke så viktig her; vi kan studere sukseeen istedet. Hva kan vi lære av det i kontekst av forretningsmodeller for informasjonstjenester.

Massemedia har regjert som informasjonsleverandører gjennom ett århundre. Så kom internett og WWW. Informasjon begynte å ta nye veier, utenom de etablerte mediene. Brorparten av massemediene står fortsatt og ser på at forretningen smuldrer bort, uten at de endrer forretningsmodellene. Forretningsmodellene deres er utviklet i en tid med fysisk distribusjon, og hvor man kunne regulere markedet og prisnivået med tilbud. Dette temaet er aktuellt i forbindelse med revidering av Åndsverksloven. Se f.eks. TV2s høringsuttalse

Informasjonsteknologi

Informasjon og og teknologi. Tilbud og etterspørsel.

Før internett var forbrukerne prisgitt det utvalget av media som var tilbudt. Tilbudet var nok påvirket av etterspørsel, men det var en relativt tung oppgave å fylle etterspørsel etter nye genre og formater. Det var i hovedsak forbeholdt de etablerte eller fryktøse gründere. Internett i hjemmet, billige og bærbare datamaskiner har endret bildet radikalt. Forholdet mellom tilbud og etterspørsel er mye mer dynamisk, og foregår i mye større grad på konsumentens premisser.

Massemedia har i liten grad fylt ny etterspørsel med nye tilbud på egenhånd. Med internett har konsumentene i mye større grad vist veien. Konsumentene står for etterspørsel, men tilbyr også innhold. Den nye rollen prosumer (en kontraksjon av produsent-konsument) er et resultat av internett, men er det egentlig genuint nytt? Har ikke mennesker fortalt hverandre historier og overbringt kultur rundt leirbålet lenge før radio, TV, film og internett? Selvfølgelig har vi det. Forrige århundre var en unntaksttilstand fra det normale, slik det også var da bøker kun var skrevet på latin. Det skapte også en ubalanse i ytringsfriheten.

For å kunne møte etterspørsel, må tilbudet tilpasses. I den digital tidsalder venter ikke konsumenten på at andre skal lage et tilbud. Vi gjør det selv. For oss som kan programmere finnes et vell av muligheter og verktøy. Åpen kildekode gjør at vi kan velge mellom en rekke byggeklosser for å lage nye tjenester, som gjerne komponerer informasjon fra prosumers og andre informasjonskilder. At ikke de etablerte aktørene har valgt å møte etterspørsel med tilbud er mangel på blikk for nye forretningsmuligheter. De har tilgang på nøyaktig de samme verktøyene, og har i tillegg fordel av å sitte på ettertraktet innhold. Kompetanse og lærdom som er bygget opp kan benyttes. Spotify og WiMP er ypperlige eksempler på at slike initiativ som faktisk har stor suksess.

Istedet for å gripe mulighetene, peker de store aktørene på konsumentene som synderen når inntektene går ned. Det er verdt å merke seg at det er distribusjonsleddet, gjerne de mest kommersielle, som fronter tiltak for å begrense konsumentens muligheter og straffe de som overtreder Åndsverksloven. De står ofte i mellom de som produserer og konsumentene, hvor forretningsmodellen er fortjeneste på distribusjon. Denne konstellasjonen blir mer og mer kunstig. Den har blitt en anakronisme, altså prehistorisk overlevevning fra en tid hvor informasjon ble distribuert fysisk.

Med fysisk distribusjon ga det mening å ta betalt per solgte kopi. Jeg betaler for en avis, men kan velge å legge den igjen på bussen slik at andre kan lese den. Med digital informasjon gir det liten mening å betale for kopier. Det gir mening å betale for digitale tjenester. Jo mer attraktive tjenester jo mer vil jeg bruke dem og desto høyere pris er jeg villig til å betale. Dette bør være lett gjenkjennelig fra tjenesteproduksjon som hotell og restaurant.

Informasjons spiller en vesentlig rolle i ethvert samfunn. Et moderne demokratisk informasjons- og industrisamfunn er ikke noe unntak. Informasjon spiller en viktigere rolle enn noensinne for at det skal kunne videreutvikle seg. Informasjon er grunnleggende for kritiske prosesser som innovasjon, verdiskaping og maktfordeling. Begrenses informasjonsflyten begrenses også disse prosessene, noe som er svært uheldig.

Når de store medieaktørene setter seg på bakbeina, og allierer seg med makten om å overvåke folket og konsumentene bør varsellampene blinke. Ingen av disse samfunnsaktørene bør ha makt over folket. Derfor bør de heller ikke samle inn data mot konsumenter og borgere med den hensikt å kunne straffe. Jeg skal ikke dvele ved myndighetenes ønske om å lagre trafikkdata om oss her, men konsentrere meg om media.

Når media ber om midler til å holde på sine utdaterte og lite tilpasningsdyktige forretningsmodeller, og som strider mot veletablerte og anerkjente demokratiske- og rettsstatsprinsipper skal vi ikke gi dem det. De burde selv være de første til å se problemet, men budsjettet står nok sterkere enn samfunnsoppgavene i styrerommet. Vil de absolutt gå ned med flagget til topps, så la dem heller det enn å gi dem midler de ikke skal ha tilgang på i en rettsstat. Kreativitet, tilbud og etterspørsel vil uansett fylle tomrommet etter dem. Ikke sett igang en dårlig utgave av Jurassic Park med slitne dinosaurer i hovedrollen.

Jeg har ett råd å gi de aktører som roper på overvåkingstiltak på grunn av sviktende forretningsmodeller. Drep de tjenestene som ikke er lønnsomme. Start konkurrerende tjenester. Ikke vent å se.

PS! Twitter (norsk:kvittre) må være det mest velvalgte navn på en publiseringstjeneste jeg vet om. Fuglene er det eneste gjenlevende dinosaurene, og det er svært tilpasningsdyktige.

Trykk på en knapp etterforskning Thorgrim Eggen?

2011-10-03T09:26:00.000+02:00

Jeg vet ikke hva slags beveggrunner Thorgrim Eggen har for å si følgende:

Men - hell i uhell - datalagringsdirektivet er det verktøyet som trengs for å etterforske og avslutte slike saker. Det handler om noen tastetrykk. Den stressede politibetjenten trenger ikke engang å løfte telefonrøret.

Det jeg imidlertidig vet er at det ikke er så enkelt. For det første så inngikk Høyre og Arbeiderpartiet et forlik som krever minimum ~~4 års~~ strafferamme Rettelse: 2 år ref: §390a for å kunne hente ut IP-adresser, mot dagens praksis som kun krever godkjennelse av Post- og Teletilsynet. Altså vil IP-adresser være utilgjengelig i de aller fleste, kanskje 100%, av alle sjikanesaker. Eggens lettvinte uttalelser blir dermed en hån mot de som forventer at Datalagringsdirektivet skal sette Politiet bedre i stand til å etterforske bl.a. sjikanesaker.

Sjikanesaker har ikke høy prioritet i utgangspunktet. Det er sikkert mange årsaker til det. Ressurser er en årsak. Forliket mellom Høyre og Arbeiderpartiet vil krever enda mer ressurser fordi man må gå via domstol. Vil da flere sjikanesaker bli etterforsket? Jeg bare spør.

For det andre vil etterforskning av kriminalitet aldri være noen tastetrykk. Det er ganske tidkrevende å innhente ulike logger, analysere og sammenstille data. Vi vet at Politiet ikke har allverdens digital kompetanse i utgangspunktet. Mer data hjelper ikke Politiet med dette.

Det bringer meg over på 3dje punkt: Vi trenger ikke 6 mnd data for å etterforske sjikanesaker overhodet. Dersom sjikane er et prioritert problem, burde man sikre nødvendige logger på langt kortere tid enn det. Dessuten vil neste generasjon IP-adresseringsregime (IPv6) medføre at adressene blir så og si permanente. Det jobbes på spreng for å få dette implementert, siden adresserommet til IPv4 er iferd med å tømmes.

Mitt 4jde ankepunkt mot Eggens uttalelse: De aller fleste netttjenester hvor sjikane fremkommer ligger utenfor Norsk jurisdiksjon. Politiet kan glemme å få tak i nødvendig informasjon, eller det vil være så kostbart et det neppe vil bli utført.

Så Thorgrim Eggen: før du uttaler deg om et slikt tema, er det lurt å sjekke litt først. Du burde vite bedre, og dette viser en pinlig liten innsikt i en sak som er alvorlig for demokratiet og mindretallet det er ment å beskytte.

Men takk for at du fikk luftet dette Eggen. Jeg tror nemlig det ikke er bare du som går rundt i den villfarelsen at Datalagringsdirektivet skal bidra til oppklaring av saker som i dag henlegges. Disse misforståelsene er dessverre ganske utbredt også blant samfunnets beslutningstagere.

Les også
Datalagringsdirektivet - ingen god idé.
Kontroll av en virkelighet som ikke finnes
Beslutninger, makt og ansvar: When in doubt, don't

Oljehuer

2011-10-01T22:31:00.000+02:00

Så ble det funnet mye olje i Nordsjøen. Alle er happy. Vel ikke alle. Jeg trekker på skuldrene, og innser at det jeg fryktet ville skje faktisk skjedde. Hvordan kan jeg si det? Sånn rent bortsett fra at Lundin knuste konkurrentene ved å gjøre ting anderledes er det visse muligheter for at funnet vil spille liten rolle. I værste fall kan det bli en hemsko for Norge. Men man skal være forsiktig med å spå fremtiden så jeg vil ikke trekke noen bastante konklusjoner.

Vi nordmenn lever i en boble for tiden. Mens store deler av verden opplever krise, lever vi omtrent som før. Det skyldes edruelig forvaltning av den rikdommen oljen har gitt oss, og en nogenlunde fornuftig skattepolitkk. Denne boblen gir oss ikke de sterke insentiver til endring slik de som er midt i krisen har. Boblen er selvforsterkende: Jo bedre hjemme og jo værre ute, jo mer selvsikre blir vi.

Energi er en svært sentral ressurs i industrielle og moderne samfunn. Vi trenger energi for å leve, produsere og forflytte. Knapphet på energi skaper ustabilitet. Ustabilitet i energiforsyning er en risikofaktor et samfunn med ansvarlige myndigeter må håndtere. Forbruk av fossilt brennstoff kan med overveiende sannsynlighet sies å ha negativ innvirkning på miljøet.

Verdens største energikonsument, og etterhvert største netto energiimportør USA, er naturlig nok fokusert på stabilitet i energiforsyning. I bilens land er tilgang på energi til å kunne forflytte seg viktig. (Det er ikke tilfeldig at de bruker alle midler på å stabilisere Midt-Østen) Det er viktig for sysselsetting og produksjon. I en tid med økende arbeidsledighet bør det være fokus på sikker energiforsyning, fordi man er ekstra sårbar. Samtidig er transport og produksjon en driver i etterspørselen etter energi. Økning i arbeidsledigheten og fall i produksjon gir lavere etterspørsel etter energi. Både USA og EU jobber intenst med finansproblemer og økning i arbeidsledighet. Foreløpig veier Kina opp for fall i etterspørsel fra våre tradisjonelle kjøpere av vårt sorte gull, oljen. Men våre inntekter fra petroleum er mer sårbar enn på lang tid.

Det er noen ugjendrivelige fakta om petroleum som energikilde:

Den er endelig. En gang det vil være så lite igjen at det ikke vil være lønnsomt å utvinne mer
En god del av oljeressursene befinner seg i ustabile land. Risiko for uteblivende leveranser
Det er vanskelig å differensiere seg i konkurranse med andre produkter basert på forbruk av fossilt brennstoff. Bilbransjen konvergerer av mange årsaker

Land som er store energikonsumenter og/eller bilprodusenter mm vil naturligvis se seg om etter bedre alternativer. Å fortsette å basere sysselsetting og stabilitet i samfunnet på en endelig og usikker leveranse av energi, er å ikke håndtere en risiko og et uungåelig problem. Før eller siden må energiforbruket ned eller over på alternativer. Det vil være vill gjetting å forsøke å forutsi hvordan og når endringene kommer. Men de vil komme.

Dette vil før eller senere stikke hull på boblen vi er inne i. Enten vil krisene ute i verden føre til lavere etterspørsel og dermed lavere pris. Eller så skjer det jeg tror som optimist: Man løser krisen med å innovere. En krise representerer alltid nye muligheter. Det tar litt tid før nye aktører trer frem i asken fra de som gikk under i krisen, men det skjer alltid. Gitt global tilgang på internett vil det dannes nettverk på tvers av landegrenser. Lokale arbeidsplasser kan skapes ved å delta i globale kunnskaps- og industrinettverk. Disse nettverkene vil trolig ha en evne til innovasjon og produksjon vi ikke har sett tidligere i historien. En naturlig utvikling er at disse nettverkene vil forsøke å effektivisere produsjon og eliminere risikoer ved etablerte strukturer, siden de er et svar på problemer skapt av nettopp disse strukturene.

Ingenting av dette er kontroversiellt, nytt eller utenkelig. Men jeg savner at det settes i sammenheng med vår petroleumsfinansierte velferd og fremtid. Dersom mitt optimistiske scenario slår til, vil Norges rolle som energileverandør reduseres raskt. Prisen på olje og gass vil falle lenge før ressursene er tomme. Det vil ikke være lønnsomt å utvinne olje fra Nordsjøen. Petroleumsselskapene kan kjempe ved å effektivisere, men de kan ikke vinne den kampen på sikt.

Norges rolle som energieksportør og energiteknologisk leverandør kan raskt bli irrelevant om vi ikke reinvesterer inntektene i nye energikilder. Det må skje i samarbeid med de store konsumentene. Vi har god marin kompetanse, så vi burde være godt rustet til å bidra til innovasjon. Men teknologene blir nå headhuntet av oljeselskapene, og utilgjengelig for innovasjon av nye energikilder. Fremtidens energikilder forsømmes i jakten på marin CO2 lagring og utvinning av mer olje.

Det er svært få organisasjoner som fornyer seg ved å drepe egen virksomhet. De fleste vil forsvare de inntektskilder de har, selv om det til syvende og sist vil føre til deres undergang når det kommer bedre alternativer. Slik ser det ut til å være med de fleste oljeselskaper. Det som er værre er deres sterke politiske påvirkningskraft. De risikerer å dra velferdsstaten, som de har bidratt sterkt til i Norge, med i dragsuget. Men hva gjør vel det for oljehuer som oss. Så lenge det er tilgang på dop, ehh olje, bekymrer ikke det oss eller hva?

Oppdatering:
Energiforsyningsdebatt utenfor boblen
IEA Warns of ballooning world fossile fuel subsides
Are environmental regulations the real constraint on US energy output?
Cold Fusion rears its head as E-cat
E-Cat test styrker varmeproduksjon - NyTeknik
E-Cat test validates Cold Fusion despites Challenges
Slik kan AS Norge tjene mer på tjene mer på energi
Tester mirakelmaskin
NASA Working on LENR
Andrea Rossi answers critics
Slutten på billig energi?

PS! Jeg har ingen forutsetning for å si noe om E-cat virker, men kritikken mot den har stilnet, og tester viser så langt positive resultater.

Det kontantløse samfunn

2011-09-29T12:17:00.000+02:00

Finanstilsynet vil øke gebyrene for kontantuttak, slik at det reflekterer kostnadene. Nå er det vel bankkundene som betaler kostnadene uansett, så den er litt tynn i utgangspunktet. Forslaget virker å være fremmet av nærsynte menn i SUV på vei til Aker Brygge, som sikkert betaler for parkeringen med Mastercard.

Men forslaget har en rekke konsekvenser, som god del av våre fremstående politikere ikke ser rekkevidden av. (Jeg mistenker SV for å være litt desperate etter å være moderne, etter et katastrofevalg). Jeg har selv vært med å samle inn penger til ulike formål, f.eks. leirskole for ungene. Siden det faktisk er forbudt å sende med ungene giro hjem med pålegg om innbetaling (noe sikkert bl.a. SV har vært med å vedta), må man altså være kreativ og finne andre inntektskilder. Disse inntektskildene består av frivillig dugnadsarbeid og salg av frukt, kaffe og kaker på foreldremøter.

Leirskolefinansiering er bare et av mange formål som krever innsamling av penger ved hjelp av kontanter. Jeg kan nevne i fleng:

Idrettslag baserer seg i stor grad på kontant salg av biletter, kaker, lodd og kioskvarer
Ungdom som selger avis på dørene
Frelsesarmeen (kan du tenke deg soldatene med kortleser istedet for gryte?)
Anonym støtte til ulike formål. Anonymitet er noen ganger avgjørende for liv og helse
Kollekt i kirken.

Ellers så ser jeg som far at kontanter har sine fordeler, for ikke å si eneste løsning, når ungene skal på butikken, kino, ta bussen (vel, vi kjenner jo til forfeilende og kostbare Flexus. Det er ikke engang et alternativ i distriktene) Barn under 13 år er helt avhengig av kontanter for å kunne nyte en viss frihet, og lære seg å forvalte penger. Selv for barn over 13 år (nedre aldersgrense for å kunne ha minibankkort) får de ikke betalt på bussen de fleste steder uten kontanter eller elektronisk billett. Det er hovedsakelig kun langdistanseruter som tar betalingskort. Resultatet blir økt biltrafikk for å transportere barn til trening, kino og vennebesøk. Er det ønskelig? Neppe...

Et av argumentene som blir brukt for å redusere kontant betaling er bussjåførenes sikkerhet. De er utsatt for ran når de har store mengde kontanter i veska. Så når elektronisk billettsystemer er for dårlige, og bl.a. Ruters vilkår er så håpløse som de er, skal man altså fjerne kontanter fordi man ikke klarer å løse det faktiske problemet? Det må byråkrater og politikere til for å foreslå noe sånt... Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

Vi kan også dvele litt ved anonymitet. Fjerning av kontanter begrenser anonymitet ved betaling og øker sporing av oss som individer. Det private rom er allerede svært innskrenket som det er. Betalingstransaksjoner er noe som blir tvangslagret på grunn av regnskapsloven, og naturligvis noe myndigetene har tilgang til å sjekke med (og uten) hjemler i ulike lover. Jeg vil argumentere for at det må finnes et anonymt alternativ til registrerte transaksjoner.

Å fjerne kontanter vil ha enorme konsekvenser. Selv om de spiller en mye mindre rolle enn før, fyller de en nisje hvor det kreves høy grad av fleksibilitet. Fjernes kontantene må den verdiforflytning de muliggjør erstattes av noe annet, og det virker svært upraktisk å måtte ty til nettbanken for hver minste ting.

Før eller siden kommer det nok alternativ, og som teknolog (programmerer) er jeg gjerne med på å finne dem og implementere. Men det er gal ende å starte i å jobbe for et kontantløst samfunn når alternativet knapt er påtenkt. Jeg er helt enig med Finansdepartementet når de sier at de ikke vil forsere utviklingen. Jeg kan tenke å se mer på Bitcoin-teknologi som et alternativ til kontanter, men foreløpig ser myndighetene på det som en trussel og da møter moderniseringskåte SVere m.fl. seg selv i døra.

Oppdatering
For mer dybdeinformasjon om hvordan samfunnet, IT og lover virker sammen les disse artiklene:
The Code is the law
Universal credit: guaranteed to fail?
Software styrer i økende grad hvordan samfunnet virker. Et bortfall av kontanter overlater implementasjon av finansiellt lovverk helt og holdent til bankenes IT-systemer. Har vi mistet noe på veien? Skal vi stoppe opp og se om noe av funksjonene kontanter faktisk har må ivaretas på noe måte før vi eventuellt fjerner dem?

Verdien av informasjon

2011-09-28T14:35:00.000+02:00

Informasjonsflyt inngår i omtrent alle verdiskapende prosesser. Hvilken verdi som skapes avhenger av kontekst. Det som er verdiskaping for noen kan til og med være destruktivt for andre. Anonymous og Wikileaks er eksempler for informasjonsflyt, spesialvariant: lekkasje, som kan brukes til å forflytte makt eller gjøre et helt annet budskap kjent. Informasjon er spesiellt kraftig politisk redskap, og det bør ikke overraske noen at den benyttes til det, uavhengig hvordan den er skaffet til veie.

Det heter seg gjerne at i en krig er det første offer sannheten. Dette er også et eksempel på informasjonsflyt som er beregnet på å desinformere, men skape "verdi" for avsenderen. Politikere, markedsførere, media, sladderpressen: Alle bruker informasjon til sitt formål i den hensikt å skape verdi for seg selv, mens det kan like gjerne være destruktivt for andre. Generellt så har informasjonen mer verdi jo mer den reproduseres, selv om det noen ganger etterstrebes et skarpt skille på hvem som får tilgang (eks. miltær etteretning).

Idet informasjon er artikulert, muntlig, skriftlig og særlig digitalt, er den reproduserbar. Digital informasjon er "usynlig" i sin fysiske natur, den kan ikke sees, veies eller høres. Men den har mye større potensiale for reproduksjon enn noen annen form. Datamaskiner og masselagringsenheter er designet for rask og effektiv flytting og reproduksjon, men samtidig er mulighetene for å begrense dette marginale. IT-systemer er i større eller mindre grad sikret, men det skjer stadig vekk at både uvedkommenende og autorisert personell forårsaker at informasjon kommer på avveie.

Svært mye personlig informasjon ligger lagret som forretningsdata hos kommersielle og offentlige tjenesteleverandører. Hvem eier egentlig disse dataene? Hvem skal ha disposisjonsrett? Skal f.eks. myndighetene ha tilgang på personlig informasjon slik de har tilgang på annen informasjon som regnskap hos bedrifter?

Tar vi konsekvensen av dette? Når informasjon er mer flyktig enn noen gang, burde ikke dette reflekteres i lovene våre og hvordan vi omgås informasjon?

Den eneste løsningen på utfordringen er at individet (person eller organisasjon) selv har disposisjonsrett over egen informasjon. Bare slik kan det gjøres en hensiktsmessig risikovurdering av informasjon som lagres. I det noen ekspropierer denne retten er disposisjonsretten brutt. Dersom den som ekspropierer heller ikke tar ansvar når informasjonen kommer på avveie, har opphavet ingen å stille til ansvar.

Alexander Alvaro, German Member of the European Parliament

Blikk på organisering av offentlige tjenester

2011-09-26T07:15:00.000+02:00

Etter å ha vært programmerer i endel år er det en yrkesskade å bli opptatt av informasjonsflyt og organisasjonsdesign, særlig innen tjenesteytende næringer. Jeg har fulgt debattene om lokalsykehusene og sentraliseringen av offentlige tjenester.

I informasjonssamfunnet kan informasjon flyte relativt fritt. Noen ganger for fritt, men det er ikke det viktigste aspektet ved denne posten. Jeg tenker mer på manglende strategi ved omorganisering, sammenslåing og modernisering av store organisasjoner. Elektronisk informasjon er blodet og nervene i en organisasjon.

Omorganiseringer
Ethvert forsøk på å omorganisere vitale organer og lemmer på organisasjonens kropp uten at IT-systemene endres slik at de reflekterer den nye virkeligheten vil måtte medføre svikt i informasjonsflyten. Ikke overraskende går dette ut over pasientene. Manglende oppfølging av pasienter med alvorlige sykdommer må betegnes som alvorlig svikt, men det overrasker ikke. Til det er manglende fokus på informasjonsflyt, tjenestetilbud og brukere (dette problemet gjenspeiles i flere offentlige tjenester) for tydelig. Saksbehandlingsflyter hvor ulike ansvars- og arbeidsoppgaver manifesteres som separate spesialiseringer. Hvordan det er tenkt at slik organisering skal kunne yte gode tjenester effektivt ser det ikke ut til å være fokus på.

Spesialisering
Særlig ille blir det når omorganiseringer medfører funksjonspesialingseringer som splitter opp arbeidsprosessene uten tanke på økt kompleksitet i informasjonsflyt og hvordan tjenesten skal virke. Oppsplitting medfører flere overleveringer av informasjon enn om fagpersonale hadde bredere mandat og ansvarsområder. Spesialisering kompliserer saksbehandling og medfører at flere må åpne, vurdere og konkludere i en og samme sak. Ikke sjelden mangler det informasjon som behøves for at en saken skal kunne endelig besluttes eller sendes videre i funksjonskjeden. Da må ytterligere informasjon innhentes. De enkelte saksbehandlerne holder sine tidsfrister, men for brukeren oppleves det hele som en uendelig prosess man ikke ser enden på.

Sviktende IT-systemer og integrasjoner som ikke fungerer legges til byrden fordi endringer i organisasjon og informasjonsflyt ikke medfører nødvendige endringer i IT-systemene. Kompleksiteten økes mens organisasjonens informasjonsflyt svekkes. Det er ikke rart feilratene blir høye. Når organisasjonen systematisk feiler, fører det til stor etterspørsel fra brukerne som selv må følge opp sakene sine.

Funksjonsspesialisering medfører også ulike lister med saker som skal behandles. Sakene har tidsfrister for behandling, og saksbehandlere i ulike ledd gjør nok så godt de kan for å holde dem. Brukeren er imidlertig mest opptatt av å få svar, innkalling til kontroll osv. Sakenes totale behandlingstid er avhengig av hvor raskt de behandlet gjennom alle leddene. Nå påtrykket i nye saker når systemets metningspunkt vil listene begynne å fylles opp. Det sier seg selv at det blir vanskelig å forutsi total behandlingstid i systemet.

Systemets kapasitet
Man kan allikevel forutsi systemets kapasitet ved å observere det. John Little formulerte en "lov" som kan være nyttig å kjenne til:

Antall (L) kunder i en butikk er ankomstraten λ ganger gjennomsnittlig tid W kunder er i butikken. Når kundene ikke lengre er fysisk til stede er det lett å overse slike enkle sammenhenger. Kommersielle aktører vil merke det på bunnlinjen om kundene ikke får det de er ute etter; de forlater butikken, eller nettsiden til foretaket. En bruker av offentlige tjenester har sjelden alternativer (annet enn å gi opp). Tjenesten kan til og med være livsviktig for det enkelte individ. Antall brukere som har aktive saker øker om ikke antall som ferdigstilles er lik ankomstraten. Når sakene hovedsakelig består av elektronisk saksbehandling har man "uendelig" kapasitet til å oppbevare saker i systemet, men det er ikke det samme som behandlingskapasitet. Jo flere spesialiseringer jo dårligere behandlingskapasitet.

Istedet for å utforme organisasjonen for å løse brukernes problemer som tjenestene skal løse, dannes de i PowerPoints bilde med bokser og piler. At tjenestene må fungere i forhold til ulike sykdomsforløp eller løse en persons behov for sosiale støtteordninger som hjelper dem å komme i normalt gjenge igjen er ikke i fokus.

Politkerne kommer gjerne med reformer som svar på ulike samfunnsmessige utfordringer. Reformene kommer med regelverk og prosedyrer, kall det gjerne rammeverk. Det forutsettes at rammeverket brukes nærmest slavisk. Det forventes konformitet fremfor læring og kreativitet. Resultatet er at alle får lik behandling, men systemet blir sløvet ned og blir dårligere til å løse oppgavene.

Arbeiderbevegelsen
Jeg synes det er litt rart at arbeidstagerorganisasjonene godtar oppsplitting av funksjoner og spesialiseringene. Arbeidet blir mer monotont, og gir mer stress siden det alltid er en kø med uløste oppgaver som venter med tilhørende tidsfrister som ofte ikke gir rom for å løse saken helt. Fordi frontlinjen har for lite kunnskap, mangler det gjerne dokumentasjon som må innhentes i senere behandlinger av sakene. Tankene som gjorde industriarbeideren effektiv gjør kunnskapsarbeideren ineffektiv og noen ganger ute av stand til å løse kundens problemer. Arbeiderbevegelsens dype røtter i industrialismen, hvor det var positivt at det kom mer arbeid langs samlebåndet hindrer den i å se problemet. Spesialiseringen (eller byråkratiseringen som er mer riktig betegnelse) gir økt sysselsetting.

Det kreves flere mennesker for å løse sakene, noe som LO generellt setter pris på. Mens det fortsatt behøves folk som kan ta imot brukere på alle kontorer, kreves det nå ytterligere ressurser for spesialiserte funksjoner og transport/informasjonsflyt. Kunnskapen er separert fra førstelinjen, og det gjør systemet lite effektivt for å løse problemer. For LO er industritankegang i kunnskapsyrker naturlig, men det medfører ineffektive organisasjoner som ikke makter å levere det politikerne vedtar at de skal levere og det folk forventer av dem. At arbeiderbevegelsen kjempet mot stressfaktorer og monotont arbeide i industrien, men ikke for kunnskapsarbeidere, og er noe jeg stusser på. Jeg må si jeg har blitt svært skeptisk til de tette båndene mellom Arbeiderpartiet og LO, siden begge ser ut til være blinde for både vår tids problemer og hvordan løse dem med vår tids metoder.

Industri vs tjenesteytende organisasjoner
En markant forskjell mellom industriens samlebånd og kjeder av spesialisert saksbehandling er at i en fabrikk ville man reagert prompte om produksjonflyten stoppet opp eller hadde alvorlige flaskehalser. Med elektronisk informasjon blir man blind, om man ikke studerer flyten av informasjon. Mangelen på reaksjon på at det er stort påtrykk fra brukerne som må følge opp sakene sine selv, viser at det ikke er fokus på hvordan man kan løse sakene riktig og effektivt. Det viser også man ikke ser på slik etterspørsel som en svikt i seg selv. Høy etterspørsel som følge av at tjenesten ikke virker, krever merarbeid og mer ressurser. Det er en leders oppgave å studere organisasjonen og gjøre noe med problemer som oppstår. Lederne i offentlige organisasjoner må få ansvar og mandat slik at de blir i stand til å se problemene og løse dem. Dette skjer ikke gjennom reformer, budsjettprosesser og styreromsvedtak, men hver dag i den daglige driften. Det er en kontinuerlig prosess.

Alle disse faktorene, og sikkert mange andre, spiller inn når prosessene som skal modernisere de offentlige tjenestene, men det får lite fokus. Siden reaksjonen på problemer som oppstår gjerne er mer rutiner, mer budsjettkontroll og mer spesialisering vil effekten trolig bli enda sterkere i tiden som kommer. Ved nyttår skal samarbeidsreformen tre i kraft. Jeg tror systemene er dårlig forberedt på endringene og jeg er spent på hvordan dette vil arte seg. Samarbeidsreformen er et svar på eldrebølgen. Vi vil behøve effektive offentlige tjenester som kan behandle brukerne humant. Jeg tror vi går i feil retning.

Det finnes ikke noe fasitsvar, og det er litt av poenget mitt, på hvordan man løser slik problemer. Men det finnes lærende organisasjoner. For at offentlige tjenester skal kunne utvikle og forbedre seg i henhold til vedtak fattet av Stortinget må de få muligheten til å lære. Det er ikke bygget inn læringssløyfer i systemene; det forventes konformitet i et system som ikke virker. Noen må kaste kortene, slik at det blir mulig å dele dem ut på nytt.

Oppdatering
Hvis noen lurer på hvordan disse tingene manifesteres i offentlige tjenester i Norge, les disse kronikkene:
Det vanstyrte sykehus
Aldri meir 22. juli
Truer med oppsigelser
Slakter journalsystem på Ullevål: - Kan være farlig
Er hyppige politiske kursendringer riktig medisin?
Oppsigelser på sykehus
Killer targets
Brennpunkt - NAV: Diagnose mens du venter
Mønsteret i årsakene til at offentlige tjenester sliter og yter dårligere er etterhvert ganske tydelige.

Oppdatering II: Alternativ tenkning rundt organisering og styring
Lean Knowledge work
Problems like This Should be the Focus of “Lean Government”
The Lean Toolhead collection
Det regelstyrte samfunn

Reconceptualizing security

2011-09-22T12:01:00.001+02:00

I kjølvannet av 22/7-11 reises nå debatten om samfunnsikkerhet og antiterrortiltak.
Bruce Schneier har mangt å si om temaet, og her er et foredrag som hjelper oss å skjønne forskjellen på virkelig sikkerhet og sikkerhetsteater

Bruce Schneier har også mye å formidle rundt sikkerhet og personvern, så se også denne videoen fra Bruce Schneier at EWI Cybersecurity Summit 2010

So this is how Liberty dies

2011-09-11T13:47:00.000+02:00

I dag vil jeg låne Trine Skei Grandes utsagn fra debatten om Datalagringsdirektivet, i et retrospektivt blikk på terrorangrepet mot USA for 10 år siden.

Mye har skjedd i kjølvannet av dette terrorangrepet: kriger, ny lovgivning, et voldsomt oppbluss for sikkerhetsbransjen. Samtidig har Internett forandret våre kommunikasjonsmuligheter. Menneskeheten kan nå kommunisere globalt, i sanntid. Store deler av menneskeheten har nå muligheten til å konsumere og produsere informasjon, uavhengig av tradisjonelle media. Generellt kan vi si at innholdsproduksjon og konsum er demokratisert. Styring av informasjon er mer desentralisert enn noensinne, og dette er i tråd med nettets opphavsmenn/kvinner intensjon.

Siden 9/11-2001 synes verden å ha blitt mer "nervøs". Det går kortere tid mellom økonomiske kriser. EU er nærmest i en kronisk krise-tilstand. Jeg vet ikke om det er en noen sterk korrelasjon, men det slår meg at terroristene kan ha oppnådd mer enn de håpet på. De ønsket å destabilisere den vestlige verden, og den er mer ustabil enn på lang tid. Vi kan ihvertfall slå fast at terrorangrepene har medført nye lover og tiltak som preges av nervøsitet. Istedet for å møte hat og krigsærkleringer med mot, forstand og toleranse skrues kontrollskruene til mot hele folket i den vestlige verden. Som om økt kontroll har løst problemer noen gang....

Demokratisering av innholdsproduksjon og konsum forandrer endel betingelser, og det styrker demokratiet. Allikevel virker demokratiske ledere skremt, når nye kommunikasjonsmuligheter benyttes mot dem i folkeopprør. Istedet for å gå i seg selv, legges skylden på ny teknologi som om den hadde forårsaket problemene. De tradisjonelle innholdsbransjene er også skremt av den nye teknologien. Istedet for å endre sine strategier og forretningsmodeller, skal man straffe de som ønsker å konsumere digitalt innhold. Innholdsbransjen roper på kontroll og overvåking fra myndighetenes side slik at de utdaterte forretningsmodellene skal kunne holdes kunstig i live.

I det de største aktørene i informasjonsteknologibransjene (elektronikk, media) får diktere innovasjon er bransjens interne maktbalanse ødelagt. Siden den gang avishusene ble definert som den 4. statsmakt har det skjedd mye. Elektronikk- og telekombransjen er nå definitivt endel av den totale maktbalansen i et demokrati. Derfor er det svært viktig at makten til hver enkelt aktør begrenses, og ikke har for tette koblinger til myndigheter. Det norske Datatilsynet kjemper godt, men i den store sammenhengen er det ikke mye de klarer å utrette.

I sum medfører alle disse tiltakene at våre muligheter til å forandre (forbedre) ting begrensens. Mens markedsøkonomi forutsetter dynamikk, stivner alt et misforstått forsøk på å stabilisere. Jeg tror EU lider spesiellt under dette nå, og en virkelig forbedring vil ikke komme før man letter på kontroll og harmoniseringstiltak. For at markedsøkonomien skal fungere må aktører som ikke følger utviklingen få dø ut. Skal økonomien i den vestlige verden få et oppsving må nye folk inn i posisjoner der det klorer seg fast redde menn i dag.

Hvor ble liberalismen av i den vestlige verden? Den ser ut til å drukne i kapitalistiske hensyn og tiltak fra nervøse politikere og myndigheter. Fordi media pisker opp stemningen med tabloidoppslag om skumle folk, slipper politikerne unna med sin innskrenkende politikk. Til dundrende applaus.

Oppdatering:
Les også denne svært gode kronikken i Dagens Næringsliv: Dette må vi ikke lære av 9/11
A Call to Courage: Reclaiming Our Liberties Ten Years After 9/11

Hvorfor stemme venstre?

2011-09-10T15:29:00.000+02:00

Det er kommune- og fylkestingsvalg, og det er lokale saker som det skal stemmes over. Jeg liker veldig godt Trine Skei Grandes appell nettopp fordi hun adresserer mange av de utfordringer vi har, men som må løses lokalt. Eksempler på dette er

Miljøpolitikk
Næringspolitikk
Innovasjon
Kunnskapsbasert utvikling
Integrering

I tillegg klarer Venstre godt å balansere respekt for individet og fellesskapet. I en tid hvor privatlivet og personvernet er i en brytningstid trenger vi politikere som evner å fornye viktige demokratiske prinsipper, uten å tape innholdet av dem.

Venstres politikk preges ikke av en altfor tung industriell bagasje som hindrer dem i å se nye løsninger. Informasjonsalderen skaper et vell av muligheter i et grisgrendt og ressursrikt land. Men mange av problemene løses ikke, og mulighetene utnyttes ikke i et tradisjonellt industrialistisk bilde.

Derfor: Vurder nøye hvilket parti du stemmer på! Sjekk ut Venstres nettside før du går til valgurnen.

Går EUS harmonisering på steroider?

2011-08-21T12:50:00.000+02:00

EU og endel medlemsland sliter tungt for tiden. Noen av årsakene ligger nok utenfor EU-administrasjonens kontroll, men jeg tror en god del er forårsaket av EU selv. Måten EU virker på kan til og med forsterke problemer tror jeg. Denne posten bygger ikke på dyp innsikt, men problemene og måten de blir forsøkt løst på får meg til å tenke på store organisasjoner som noen ganger sliter med lignende utfordringer.

EUs harmoniseringsprosjekt, der alle skal få like konkurransevilkår, blir holdt frem som det beste EU har å by på. Tankegodset er edelt, og det virker riktig at ingen skal ha fordeler når man skal konkurrere. Administrasjoner vil som oftest forsøke å gjøre alle enheter de adminstrere så like som mulig, fordi det gjør deres jobb enklere. EU forsøker kaller det harmonisering, og ikke unifisering, men dette blir etterhvert som nyanser å regne. Det er ikke vanskelig å tenke seg at uniforme enheter er enklere å administrere enn med store variasjoner. Det er er også rimelig å anta at det er de sterke partene (økonomisk) i EU-systemet som blir hørt og bygger harmonisering på. De viser jo at deres modell fungerer, og ergo må det fungere for de andre også. Dessuten vil man ikke begrense det som går bra. Alt virker ganske logisk, men hvilke ulemper har det?

En administrasjon som regulerer seg selv, vil også naturlig finne nye områder den kan administrere. Det ligger i dens natur å få kontroll med så mye som mulig. Etterhvert kan det oppstå en tanke om at man kan perfeksjonere bare man regulerer. EU Administrasjonen vokser i en tid hvor hvor medlemslandene blir bedt om å spare penger. Uansett hvordan man ser på det, så skaper ikke en administrasjon verdier selv, men gjennom andre. Det tilsier at administrasjonen bør være så liten og effektiv som mulig. I disse tider hvor medlemslandene sliter ser svaret fra administrasjonen å være det motsatte av effektivisering. Den produserer direktiver over en lav sko, og er til og med stolt av det. De nasjonale demokratiene må behandle og vedta (de har sjelden noe reellt valg) direktivene. Dette er krever oppmerksmhet fra politikerne, som burde ha vært brukt til å løse de oppgavene de er valgt til å løse. Her hjemme opplevde vi nettopp at vi har vedtatt ett direktiv vi ikke skjønte konsekvensen av, og som vil svekke vår konkurranseevne. Dette får meg til å tenke på det engelske uttrykket: Drinking from the firehose. Det blir for mye å analysere, behandle og vanskelig å få oversikt over konsekvenser i en kompleks verden.

Mange av direktivene er ikke etterspurte, men produseres for å harmonisere og regulere. Direktiver som ikke svarer på reelle utfordringer vil kunne gjøre systemet (markedet) mindre effektivt, fordi lokale utfordringer ikke kan løses med lokalt tilpassede løsninger. Fri flyt av varer og tjenester effektiviseres ikke ved å bestemme den interne virkemåten til de ulike enhetene.

EU består av land som i utgangspunktet har mye til felles, men som også har svært ulike naturlige forutsetninger. Uansett hvor mye EU administrasjonen anstrenger seg, vil det ikke bli perfekt harmonisering. Men harmoniseringen medfører mindre handlefrihet for medlemslandene. Deres naturlige fordeler blir delvis redusert av byråkratiet. Istedet for å utfylle hverandres svakheter, med sine styrker, blir alle like svake. Sammenlignet med naturen er ikke homogene (monokultur) systemer like robuste som de med variasjoner (multikultur) *. EUs harmoniseringsprosjekt har forlengst beveget seg fra å regulere forholdet mellom enheter/subkulturer til å fremtvinge en monokultur. Det gjør EU svakere.

Når jeg ser frustrasjonen, særlig blant EUs borgere og en voksende radikalisering av politikken, i bl.a. Finland, Sverige og Nederland, tror jeg årsaken er delvis å finne i EUs overadministrering og regulering. Ungdom går arbeidsledig, og man makter ikke løse problemene. Problemene er nasjonale, men bundet sammen av Euroen og EU blir de til en systemkrise. Reguleringene begrenser de nasjonale demokratienes handlingsrom for å kunne løse sine problemer, samt at nye direktiver krever oppmerksomhet. De nasjonale folkevalgte politikerne lener seg delvis på EU og Brüssel som igjen behandler dem som marionettedukker. I effekt så resulterer dette i en form form ansvarspulverisering. Radikalisering av politikken er en motreaksjon fra folket. Når da svaret fra administrasjonen er enda mer regulering er man inne i en vond spiral som kan ødelegge EU fra innsiden. They're overdoing it

Når man går ned i detaljene finner man nok mer konkrete årsaker til ulike problemer, og jeg har ikke innsikt i dette heller. Over tid er det ihvertfall dette inntrykket jeg har fått av EU fra et assosiert hjørne i systemet.

* Kultur er brukt å parentes fordi det er de tekniske uttrykkene brukt om økosystemer, og det er ikke noe likhetstegn med etniske mono- og multikulturer selv om innvandring også er et endel av et slikt bilde.

Norsk kultur

2011-08-07T09:57:00.000+02:00

Såkalte kulturkonservative har fått meg til å tenke over hva norsk kultur er. Det er da viktig å holde det adskilt fra hva den har vært. Kulturhistorie finner man på museum og i historiebøker, og viser kun det typiske for utvalgte tidsepoker. Hvordan hver enkelt opplever sin egen kultur blir ganske individuellt, selv om det er enighet om det typiske. Kulturellt er faktisk en god avstand mellom de som lever på vidda i Finnmark og Grønland i Oslo selv om begge steder vil si de har norsk kultur.

Nåværende Norsk kultur er summen av tradisjoner og aktiviteter vi praktiserer til enhver tid. Det er ganske innlysende at kultur ikke er noe statisk, men påvirkes og utvikles fortløpende. Med globaliseringen ble den ytre påvirkningen både sterkere og bredere. Globaliseringen skjøt for alvor fart med seilskuter som fraktet varer og personer, og Norge var en av de store sjøfartsnasjonene og en pådriver i denne utviklingen. Før seilskutene ble varer fraktet på silkeveien fra østen. Kulturpåvirkning er altså ikke noe nytt fenomen.

I dag får vi kultur inn i stua og på mobilene våre på elektronisk utstyr designet og produsert i andre land, gjerne fattige industriland (faktisk så livnærer en god del borgerkriger seg på gull og andre metaller elektronikkindustrien er avhengig av, men det er en annen historie). Kulturen som vi får elektronisk er mangfoldig , men dominert av amerikansk underholdningskultur.

Nordmenn er glade i reise på ferie og oppleve andre kulturer. Ikke fordi vår kultur ikke er bra nok, men fordi vi setter pris på forandring og nye opplevelser. Historisk sett har det vært store folkevandringer. Langt større enn flyktningestrømmene vi ser i dag. Med tanke på at vi er langt flere mennesker nå enn da de store folkevandringene foregikk, blir dagens innvandring peanuts. Forskjellen er at innvandrere i større grad må gjennom en formell integreringsprosess i en velferdsstat som vår. Det er ikke bare å bosette seg og søke jobb sånn uten videre. Før velferdsstaten måtte man skaffe seg en inntekt for å kunne bosette seg, og her ligger det sikkert noen utfordringer. Men utfordringer er da vel til for å løses? Særlig når det ikke er reelle alternativer. Å skylde på multikulturalismen er skivebom.

Matindustrien gir oss muligheten til å velge fra et veldig variert tilbud, og matbordet vårt er allerede ganske multikulturellt. Slik kan vi fortsette for hverdagen består av svært ulike kulturelle innslag. De som kaller seg kulturkonservative kan ikke ha fulgt med helt i timen, eller så er kulturkonservatisme bare et påskudd for å skjule helt andre fordommer mot mennesker som kommer fra fremmede kulturer. Og da gjerne mot det man kaller ikke-vestlig eller nærmere bestemt muslimske kulturer.

Jeg vil ihvertfall ikke være multikuralismen foruten. Uten den hadde vi spist havresuppe, med øl eller aquavit. Underholdningen hadde vært fest på lokalet. Ikke noe galt med noen av disse tingene, men vi ville gått glipp av så mye annet.

I et større perspektiv kan man si at monokulturer aldri har eksistert, selv om ting skjedde mye saktere da vi var huleboere. Menneskets evne til å dra veksler på hverandre (handel av varer og tjenester) er vårt største fortrinn. Kulturkonservatisme passer dårlig for mennesket. Fra naturens siden er multikulturer langt med levedyktige enn monokulturer. Matt Ridley sier dette svært bra i TED Talk "When Ideas have sex"

Et demokrati er ingen fri lunsj

2011-08-04T20:04:00.000+02:00

Alle er enige om de grunnleggende prinsippene for demokrati. Ihvertfall tror vi at vi er enige. Inntil det dukker opp noe vi ikke liker. Da er det flere av oss som er villig til å sette prinsippene til side. Da har vi begrenset demokratiet. Hvor går grensen for når det blir meningssensur? Har vi da et fungerende demokrati?

Hele poenget med demokratiet er å utvikle samfunnet i fellesskap og gi individet rettigheter og friheter. En iboende egenskap ved demokratiet er frihet til å forandre. Fellesskapet består av en god del mennesker som hver enkelt av oss ikke liker. Men vi deler dette fellesskapet bygget på demokratiske verdier og rettigheter.

Demokratiet vil aldri kunne forme et perfekt samfunn, fordi samfunnet er i konstant endring. Et demokrati er i en konstant indre kamp med seg selv, stadig på leting etter løsninger på sine utfordringer. Demokratiet er allikevel det beste redskapet vi har for å påvirke utviklingen. Det å leve i et demokrati innebærer at man må akseptere at et perfekt samfunn ikke eksisterer. Det betyr også at vi må vise toleranse for hverandre, selv om vi er aldri så uenige. Hele vår historie er full av eksempler på ideologier som har perfeksjonisme som mål medfører totalitære styreformer.

Ideologier og regimer som vil skape det perfekte samfunn vil nødvendigvis være totalitære. Det er helt utopisk at en større gruppe mennesker kan bli så enige. Det er også utopisk å tro at et samfunn ikke vil endres. Totalitære regimers forsøk på å kontrollere blir bare krampelignende øvelser som påfører folk lidelse og ufrihet. Befolkningen som lever i et regime som påberoper seg perfeksjonisme, opplever det nok neppe slik selv. Selv om de [ikke] får lov til å si det.

Endel ekstremister prøver med sin retorikk å overbevise oss andre om det finnes perfekte løsninger. De er gjerne fanget i sin egen forrykte retorikk og sitt tankespinn. Ytringsfriheten er det eneste middelet vi har til å korrigere, men man har ingen garanti for at det vil virke. Anders Behring Breivik ville ikke høre, og han fikk muligens ikke mye motstand heller. Han ble ble stort sett ignorert. Heldigvis er det få som går til de skritt han gjorde når omverdenen ikke vil lytte eller argumentere i mot. Men vi har alle et ansvar for å forvalte våre rettigheter og verdier ved å ta slike på alvor og by dem på motargumenter.

I Stortingsdebatten om Datalagringsdirektivet argumenterte Bård Vegar Solhjell for at slark i samfunnsmaskineriet er et tegn på frihet. Et velfungerende demokrati har slark. I det noen strammer inn samfunnets spilleregler, blir det kanskje mer strømlinjeformet og mindre slark. Men demokratiet for teppet revet vekk under seg.

Vil vi ha et fungerende demokrati må vi stå opp for det og kjempe mot antidemokratiske strømninger enten det kommer fra den ene eller andre kanten. Heldigvis ser det ut til at Breiviks avskyelige handlinger beveger samfunnet i motsatt retning av det han ville. Fordi vi står sammen. Et demokrati er ingen fri lunsj.

Sikring av hvilke bevis?

2011-07-10T22:12:00.000+02:00

Når Politiet etterforsker kriminalsaker er bevisinnsamling en viktig del av arbeidet. Bevisene danner gjerne en bevisrekkefølge som skal sannsynliggjøre tiltaltes skyld.
For å forhindre destruksjon og obstruksjon av bevis har Politiet tilgang til tvangsmidler som frysing av data og fysisk beslaglegging av midler. Frysing benyttes gjerne før etterforskere har fått full oversikt. Et tvangsmiddel vil som oftest medføre ulemper for den som eier midlene fordi de blir utilgjengelige. Bruk av slike tvangsmidler anses likevel som nødvendig og forholdsmessig i straffesaker.

Det er viktig å merke seg at innsamling av bevis og bruk av tvangsmidler er tilknyttet en konkret etterforskning. Dette er det såkalte etterforskningsprinsippet.

Datalagringsdirektivet fordrer innsamling av opplysninger uten at etterforskningsprinsippet ligger til grunn. Ytterligere data, i både omfang og mengde, enn det teleoperatørene har behov for blir pålagt lagring. Men kan man anse dette som et tvangsmiddel? Dataene blir (i en viss utstrekning) allerede lagret med dagens praksis som neppe vil endres vesentlig. Ingenting fysisk objekter eller verdier blir inndratt fra eier. Den etablerte betydningen av ordet tvangsmiddel passer ikke.

I informasjonssamfunnet er personlig informasjon, lagret i digital form på eget datautstyr og på tjenestene vi bruker på internett, er dette kanskje viktigere enn fysiske ting og verdier. Disse dataene danner et avtrykk av våre liv. Vi burde ha full disposisjonsrett over egne data, men data "tiltrodd" en tjenesteleverandør kan vi ikke regne med å råde over i dag. Slik informasjon har rett og slett i ikke status som personlig men forretningsdata. Myndighetene har tradisjonelt sett hatt tilgang til forretningsdata for å kunne kontrollere bedrifter. Når forretningsdata i stor grad (burde) tilhører individet som har skapt informasjonen, blir det feil om myndighetene kan tilegne seg denne vilkårlig.

Det må etableres en forståelse av hva innsamling av personopplysninger ved tvang betyr i større sammenheng. Skal myndighetene ha tilgang til tvangsinnsamling av slike opplysninger uten tilknytning til konkrete formål (etterforskning)?

Man kan gruppere datainnsamling for saksbehandlingskontekst i 3 hovedgrupper:

Dokumentasjon av observasjoner gjort i arbeid med konkret sak
Målrettet frysing og beslaglegging av ting og verdier som kan ha betydning for en sak
Vilkårlig fangst av data for fremtidig bruk uavhengig av konkrete saker. (Dette kan sees på som en utvidet og pågående variant av 2.)

Omfanget av innsamlede opplysninger øker fra punkt 1 til 3, og andelen ikke-relevant informasjon i enda større grad. Punkt 3 vil i de fleste tilfeller grense opp mot eller praksis være overvåkning. Det er en pågående innsamling for eventuell fremtidig bruk. Når data ikke er lagret for et konkret formål er det mye vanskeligere å sette grenser for hva de kan bli brukt til.

I den analoge verden er kopier lette å skille fra orginaler. I den digitale verden er orginaldata og kopier like, og umulig å skille fra hverandre. Når myndighetene samler inn digital informasjon sitter de på en like god utgave av informasjonen som dens eiere. Det er nettopp hva avtalen mellom Høyre og Arbeiderpartiet går ut på. Overskuddsinformasjonen Datalagringsdirektivet krever lagret, skal overføres til en egen database (kopi).

Det eksisterer liten bevissthet om digitale informasjonsstrømmer og eierskap til data. Dette er en helt ny problemstilling som jeg ikke har sett behandlet i norske media, offentlige forvaltningsorganer eller politikere. 3dje parter burde ikke kunne tappe en slik informasjonsstrøm uten at det enten foreligger samtykke eller domstolsgodkjenning av tvangsmiddel i gitte saker.

Med de begreper vi har, og siden Regjeringen ikke har tatt seg bryet med å reflektere over disse, kan vi si at Datalagringsdirektivet er en vilkårlig frysing av data som kan være relevant for en fremtidig etterforskning. Myndighetene har tatt i bruk tvangsmidlene ment for konkret datainnsamling til en generell ordning. Borgernes bevegelser og kommunikasjon ansees slik generellt som relevant i etterforskning av kriminalsaker. Vår rapporteringsplikt er kraftig utvidet fra selvangivelsen til å gjelde hva vi foretar oss i hverdagen.

Logikken, eller kanskje mangelen på den, som følger av en slik generalisering kjenner ingen grenser i informasjonssamfunnet. Mengden personlig informasjon som vil bli lagret om oss er allerede stor, men ingenting mot hva fremtidens sensorer vil innhente. Har vi ingen prinsipielle grenser for hva myndighetene vil samle inn av data, vil vi ende opp i en verden alá 1984.

Denne posten leder frem til spørsmålet: Skal vi la en utvikling, der myndighetene vilkårlig samler inn data til fremtidige formål skje uten noen form for refleksjon og debatt. Ønsker vi egentlig dette, eller skjer bare fordi fremstående politikere og EU sier det skal være sånn og borgerne er for sløve til å stå opp for de rettigheter som er kjempet frem og nedfelt i grunnlov og menneskerettigheter?

Det er bemerkelsesverdig hvordan denne utviklingen skjer uten mediene er seg sitt ansvar bevisst og skaper debatt om disse temaene. Mest fremtredene i sin nedtoning av slike tema er stats- og lisenskanalen NRK. Datalagringsdirektivet har f.eks. ikke vært debattert i Debatten. Dette kan ikke kalles noe annet enn total svikt i samfunnsoppdraget kanalen har.

Jeg hadde stor nytte av å lese denne artikkelen, skrevet av Orin S. Kerr, professor i Jus i utarbeidelsen av denne posten.

EUs sikkerhetsprogram

2011-06-13T22:03:00.000+02:00

Statewatch har publisert en meget interessant rapport, som for meg, setter ord på endel på endel tenker jeg har om EU. Jeg er for det politiske prosjektet EU sprang ut ifra, men byråkratiet i Brüssel er sultent på å erobre stadig nye områder som ikke er relatert til, er fundamentert i, EUs opprinnelige målsetninger:

Felles myntenhet
Felles lovverk
Fri flyt av varer, tjenester og kapital

Gitt at de ulike EU-landene har forskjellig geografi, kultur, industri osv. burde hvert enkelt land finne løsninger på hvordan disse målsetningen skal innfris. Diktat (les: direktiver) fra Brüssel som foreskriver detaljer om implementering må føre til inneffektive systemer, unødvendige kostnader og frustrasjon blant innbyggerne. Hvis medlemslandene selv fikk ta beslutninger som berører implementasjon av felles ordninger, vil de garantert møtt mindre motstand og rotfestet ved lokalt eierskap til beslutninger.

Slik det er nå, med økende arbeidsledighet og der Brüssel kverner ut nye direktiver i rekordfart vil skepsisen og frustrasjonen øke i omfang. (Jeg har til og med hørt ihuga EU-tilhengere skryte av hvor effektive Brüssel er til å produsere nye direktiver...). Administrasjonen i EU har glemt hvem de er til for, og har nok med seg selv.

Sikkerhetsprogrammet, som blant annet omfatter Datalagringsdirektivet, er et sakskompleks som ikke er begrunnet, og knyttet opp til EUs grunnleggende målsetninger.

Rapporten, Rethinking the EU security programme beskriver hvordan sikkerhetsprogrammet ble til og hvordan det holdes utenfor demokratiske prosesser. Noen hovedpunkter:

Manglende begrunnelse i borgernes sikkerhet
Manglende fokus på roten til reelle sikkerhetstrusler.
Sammenblanding av militære og sivile sikkerhetsteknologiprosjekter.

Militær- og sikkerhetsindustri har kontrollen over programmet
Sikkerhetsprogrammet er selvbekreftende og underbygger frykt, og usikkerhet. Faktiske hendelser fører til nye tiltak, ingen hendelser bekrefter riktigheten.

Teknologi og tiltak strider mot de grunnleggende målsetninger om frihet.
Manglende transparens (sikkerhetsindustrien har aldri hatt kultur for dette)
Store utgifter som går på bekostning av andre områder

En av EUs tidligere Justisministere, Franco Frattini, refereres i rapporten: man først må finne ut hva som er teknisk mulig, deretter se benytte ekspertise på rettigheter og frihet. Men hva er forutsetningen for å utvikle teknologi? Burde det ikke foreligge et behov? Sikkerhetindustrien vil selvfølgelig foreslå prosjekter de ser formålstjenlig, noe som slett ikke behøver å sammenfalle med EUs behov og målsetninger.

Burde ikke EUs innbyggere selv få bestemme (via sine valgte politikere) hvilke tiltak som kan treffes på bakgrunn av identifiserte trusler? Trusselnivået er også svært ulikt i de ulike landene, og man skulle tro det var unødvendig å benytte samme kontrollmidler i Italia og Sverige.

Sikkerhetsprogrammet er ikke sentralt i løsningen på EUs største problemer. EUs største trussler kommer innenfra, og de heter frustrasjon, gjeldskrise og arbeidsledighet. Ingen sikkerhetsteknologi i verden kan hjelpe på dette. Jeg tror heller innbyggerne vil bli ytterligere mer frustrert av økende bruk av kontrollmidler, men stadig mindre innflytelse på hva som skjer i Brüssel.

Den private sfære i et digital samfunn

2011-06-02T17:11:00.000+02:00

Vi setter alle pris på en privat sfære, hvor vi både betror oss og oppfører oss mer avslappet enn i offentligheten. Da telefonen kom ble denne private sfæren forlenget via kabler, nær sagt til alle verdens hjørner. De fleste tenker nok på telefon, og mange av den senere tids nyvinninger som del av det private rom. Ubevisst, kanskje, men de fleste vil nok svare at de anser private samtaler via elektronisk medium som del av sin private sfære. Noen ganger er det til og med slik at man tør å si mer, enn under fire øyne. På godt og vondt.

I dag leste jeg om hvordan Amerikansk rett fortolket bruk av telefon som publisering under forbudstiden på 1920-tallet. Dette er starten på moderne elektronisk overvåkning, selv om det ikke ble stort volum før telenettet ble digitalisert med innføring av ISDN. Teleoperatørene begynte da å lagre mer detaljerte opplysninger for faktureringsformål. Med dette muliggjorde man, i tillegg til å avlytte, det mulig å effektivt samle inn opplysninger om hvem som kommuniserte.

Det var liten fokus på hvilken betydning de nye mediene hadde for den private sfære. Så lenge myndightene kun i begrenset grad benyttet seg av muligheten til å hente ut data foregikk debatten blant spesiellt interesserte. Med innføring av Patriot Act i USA, Datalagringsdirektivet i EU og ikke minst utviklingen av sosiale media har debatten skutt fart. Det er på høy tid man stiller spørsmålstegn ved myndighetenes inngrep i den private sfære, og vår egne holdninger.

Hvor går grensen for din private fysiske og digitale sfære?

Hvilke tvangsmidler er det akseptabelt at myndighetene benytter i denne sfæren, og hvilket omfang?

I USA har endel senatorer begynt å offentlig bekymre seg for hemmelige lover, som skal omgå "beskrankninger" i den amerikanske grunnloven. Myndighetene prøver trolig å legge til rette for massiv datamining av borgernes bevegelser, for å detektere uønsket atferd som terrorisme, men ikke begrenset til det.

I etterkant av vedtaket om innføring av Datalagringsdirektivet i Norge er dette veldig relevant, siden USA legger press på EU om utveksling av data (og dermed innsamling). Opphavsrettsindustriene er også svært pågående for å få tilgang til data som kan avsløre fildelere. I lovgingingen forlates etterforskningsprinsippet og uskyldspresumpsjonen til fordel for Politiets krav om vilkårlig bevissikring. Presset for å innføre stadig mer inngripende tiltak er stort. Direktivet sikrer innsamling av data, og det er allerede åpnet for at private aktører skal få tilgang til abonnementsdata.

Med den utviklingen vi når ser, kan man egentlig ikke lengre regne noe elektronisk medium som del av sin absolutte private sfære. For de fleste praktiske formål vil det ikke ha store konsekvenser for den enkelte foreløpig. For varslere og konfidensielle samtaler vil man se en umiddelbar avkjølende effekt.

Det bør ikke være slik i et fritt land at man skal tenke som om før man tar en telefon, eller tar med seg mobiltelefonen på tur. Da har vi mistet en liten, men veldig vesentlig del av vår liberale demokratiske frihet.

Dersom man mener at elektroniske media er en del av vår private sfære, ønsker vi at myndighetene og private aktører skal kunne ta seg til rette i den?

Som European Data Protection Supervisor nylig sa:
the Data Retention Directive, in any event, goes beyond what is necessary. - Watchdog slams EU data retention directive

Anbefalt lesning:
Personvernrapporten 2010
Nothing to hide - Daniel Solove

Hvordan ble det slik?

2011-05-21T11:21:00.000+02:00

Samfunnet vårt endres av den digitale teknologien. Teknologien åpner for effektivisering, deltakelse i demokrati og nye muligheter for næringslivet. Dette skjer også, men samtidig byr det på utfordringer. Teknologien er nok ikke helt moden for alt den blir forsøkt brukt til. Det har jeg blogget en god del om før. Men er samfunnet modent for teknologien? Kan mulighetene den gir til og med virke truende for etablerte maktstrukturer og næringer. Ja sier jeg, og disse er i ferd med å gå til krig mot de som bruker mulighetene vi har fått. Den sittende Regjering utviser en heller fattig evne til å ta ibruk mulighetene, og til dels ser utviklingen som en trussel.

Et eksempel er varslere nå enklere kan dokumentere sine påstander, mens nettopp dette allerede blir brukt for å spore dem opp. Med de siste tiltakene er varslervernet betydelig svekket. Politikere, makthavere og opphavsrettshavere går hånd i hånd for å "bekjempe" trusler mot seg selv.

Teknologien kan selvfølgelig brukes negativt mot samfunn og personer, men jeg vil påstå at den i overveiende grad representerer en positiv fornyelse av samfunnet. De nye truslene må selvfølgelig håndteres, men da på en måte som virker. Forsvaret ser ut til å ha fattet poenget her. Digitale trusler kan ikke blokkeres, men må avdekkes og håndteres ved kontinuerlig oppfølging av nettverk og systemer. Av samme grunn vil ikke Datalagringsdirektivet fungere heller. Det innbyr til passivitet i kriminalitetsbekjempelse og forebygging.

Som nevnt endrer teknologien samfunnet. Det innebærer at noen kan ha noe å tape, fordi fundamentet for deres makt eller inntektsgrunnlag endres eller forsvinner. Har man muligheten vil man forsøke å forsvare seg mot "trusler mot seg". Det er ikke noe spesiellt ved det. Men når de som føler seg truet av den digitale utviklingen vender teknologien mot "truslene" sine blir det straks værre. Hvorfor? Politikere som føler at sin maktbase forvitrer fordi den er bygget på industrisamfunnet og som forsøker å gjenvinne "kontroll" utøver en urimelig makt over borgerne. Opphavsrettshavere som påberoper seg retten til å jakte på fildelere krever muligheter for å spore dem opp som overhodet ikke står i stil med truslene filderne utgjør.

Bransjer som har levd fett på opphavsrett opplever at marginene blir strammere. De har ignorert de mulighetene den digitale utviklingen byr på i et helt 10-år. Nå går salget av de fysiske utgavene produktene deres raskt nedover. Reaksjonen er å beskytte seg selv, istedet for å tilpasse seg. Politikere som fra før ser den digitale utviklingen som en trussel, har ingen betenkeligheter med å bistå opphavsrettbransjene med å gi dem muligheter for å gå til krig mot sitt publikum. Politikerne kobler i realiteten opphavsrettsbransjene til respiratoren. Er man litt fremsynt, ser man de forretningsmodeller man tviholder på ikke lengre har livets rett. Og: hvor rock'n roll er det å gå til krig mot fansen sin?

Innen musikk gjetter jeg på at det er de ivirigste tilhengerne av artister som både kjøper og deler mest filer. Fildeling i stor skala er ikke bra, men i mindre skala gir det mulighet for artister å nå nytt publikum uten kostnader. Er den siden av saken overhodet tatt med i betraktningen? Siden kassetspilleren kom har kopiering av musikk satt grå hår i hodet på opphavsrettsbransjene. Men det var ikke udelt negativt, og det vil være vanskelig å si at det ble solgt færre eksemplarer som følge av kopieringen. Kassetspilleren var et viktig medium da platebransjen hadde som fetest(!).

Jeg mistenker at frykten i "platebransjen" kan lokaliseres til distribusjonsleddet, fordi det er disse som i hovedsak vil få presset sine marginer. Artistene, de virkelig opphavsrettshavere, burde kunne tjene både økonomisk og har ikke minst bedre muligheter til å spre sine verker med digital distribusjon. Istedet for å gjøre dette går man til krig mot fansen. Istedet for å spille på lag ser man fildelere som et genuint onde. Istedet for å legge til rette for enkel tilgang gjør man det vanskeligere. Det burde gå opp for bransjen snart at jo vanskeligere den gjør konsum av produktene deres, jo sterkere blir incentivet for storskala fildeling.

Med det mangfoldet av muligheter for konsum av digitalt innhold, med ulike kvaliterer (mobilitet vs detaljeringsgrad) vil det være en uoverkommelig oppgave å tilby formater for enhver avspillingsenhet. For kjøpt innhold er kopiering en nødvendighet. Hvis man i utgangspunktet benytter åpne formater, slik at kopiering fungerer smertefritt og uten å måtte knekke kopisperrer (det skjer uansett) blir terskelen lavere for å kjøpe innhold. Når innholdet er låst inne med kopisperrer er fildeling et svært attraktivt alternativ for å kunne spille av innholdet på ønsket teknologi. Har man barn, forstår man også behovet for sikkerhetskopier. Kopisperrer skaper på mange måter et "behov" for fildeling.

Abonnementsløsninger gir både forbruker og opphavsrettshaver helt nye muligheter. Hele kopieringsproblematikken er borte, og forbrukeren vil i større grad tilpasse seg og benytte teknologi hvor man kan abonnere på innhold. Spotify og WiMP er gode eksempler. Men det er noen store "hull" i tilbudet, fordi de store trekkplastrene holdes unna. Man finner f.eks. ikke Beatles på Spotify. Potensialet for salg av fysiske Beatles-plater begrenses nok til en liten kjøpergruppe som hadde kjøpt uansett. Hadde Beatles-låtene vært tilgjengelig i Spotify ville mange fler hørt på musikken og de ville gitt en jevn inntektstrøm.

For kreativ digital innholdsproduksjon, hvor remiksing av eksisterende av innhold inngår må man bryte kopisperrer og bruke fildeling. Dagens opphavsrettigheter er begrensende, og nettop distribører av opphavsrettslig materiale vil på sikt tape på sin egen strategi. Det er ganske innlysende at oppvoksende generasjon neppe vil ha stor tiltro til de som jakter på dem.

Eksklusivitet og begrensning av tilgang er en forbigått stadium for innholdskonsum og kreativitet.

Digital is here to stay.
Get used to it! Don't be afraid of digital anymore.

Jeg vil anbefale boken av Chris Anderson: The Long Tail: Why the Future of Business is Selling Less of More for de som vil forstå de nye mulighetene.

PS! Den yngste delen av befolkning, som er de ivrigste til å ta i bruk ny teknologi, for mye større muligheter til påvirkning og deltagelse i demokratiet. De har et mangfold og muligheter for mediekonsum inge generasjoner tidligere har hatt. Dette gir dem en viss makt og representerer en stor kraft. Jeg mener dette har flere likhetstrekk med ungdomsopprøret og frigjøringsbevegelsene på 60-tallet. De virket også truende på etablerte maktstrukturer. Men den gangen sto opphavsrett-bransjene musikkbransjen på andre siden. I dag ser de seg best tjent med å alliere seg med makten. Rock'n roll er et forbigått stadium. I dag demonstrerer ungdommer i EU-landene, den digitale generasjonen, mot sine makthavere som har ført landene ut i økonomisk uføre. Hvordan vil makthaverne reagere på en generasjon som har langt mer demokratisk slagkraft enn noen tidligere? Det blir spennende å se, særlig i lys av de demokratiske strømmene i Nord-Afrika og Midt-Østen.

Pokerspill med borgernes privatliv

2011-05-06T22:46:00.000+02:00

Hvilken sak er det som kan få politikere til å gå gjennom ild og vann, selv om den ikke hverken har noen dokumentert begrunnelse eller ønsket effekt? Hva kan få politikere til å trosse faglige råd, overse eller bagatellisere åpenbare problemstillinger for å tilfredstille særinteresser? Endog forsøke å omdefinere begreper vi har bygd vårt demokrati og rettssamfunn på?

Spørsmålene er mange i saken om Datalagringsdirektivet, og problemstillingene blir tydeligere for hver dag som går. Høyre som inngikk en avtale med Arbeiderpartiet, med forutsetning om å styrke personvernet, er et stort paradoks. Avtalen angår meg og deg, fordi det dreier seg om tvangslagring av alles personlig informasjon. Risikoen for at denne informasjonen vil komme på avveie er reell. I dag kunne Dagens IT fortelle om viktige systemer i norsk offentlig forvaltning er infisert av trojanere som kan benyttes til å stjele informasjon. (Trojanere er små programmer som stort sett spres ved å få brukere til å laste ned vedlegg de tror kollegaer og venner har sendt dem.). NSM sier sikkerheten er lemfeldig og advarer mot en forventet økning i trusselnivået. Det er ingen grunn til å tro at ikke telekomaktørenes sikkerhet også er truet, spesiellt når det er enda mer informasjon å stjele.

Den er en gryende forståelse av at dagens IT-systemer, og samspillet mellom disse, har sine begrensinger med hensyn på hvor godt de klarer å ivareta personvernet. IT-bransjen og systemene må få utvikle seg i takt med oppgavene, og man må begynne med å ta igjen gapet mellom dagens situasjon og de krav som (burde vært) still(t)(es). Datalagringsdirektivet øker trusselnivået betydelig, da det krever lagring av betydelig mengder informasjon som ikke er nødvendig for telekomoperatørenes fakturering og drift av systemene. Det er innlysende at de vil bli eksponert for en vesentlig økning av trusselnivået mot sine systemer og organisasjoner.

De alvorligste truslene er oftest på innsiden av organisasjon representert ved menneskelig feil og illojalitet. Som et eksempel kan jeg vise til en organisasjon (Oak Ridge Laboratory) som faktisk gir råd til andre om IT-sikkerhet og trener sine ansatte svikter. Jeg vil tro de fleste har fått med seg Sonys tap av 77 millioner brukeres informasjon. Man blir ikke imponert over Sonys sikkerhet, men samtidig er det ikke grunn til å tro at de fleste telekomperatører har vesentlig bedre sikkerhet.

Desverre vil det nok aldri bli mulig å lage vanntette IT-systemer, men skadene kan begrenses med god overvåkning (i positiv forstand) av nettverk og systemer, samt komplett åpenhet rundt håndteringen av situasjonen. Det som er verdt å merke seg her er at risikoen håndteres seriøst av en tjenestetilbyder som følger opp sine kunder. Kontrasten til Datalagringsdirektivet er skarp: en overdragelse av disposisjonsrett mens risiko blir igjen hos tjenestetilbyder og kunde.

I kjølvannet av 9/11 har vi sett en voldsom oppblomstring av tiltak for bekjempelse av trusler (terror) som det skrives mye om i nyhetene. Om tiltakene er nødvendig eller har effekt har det ikke vært stilt spørsmål ved. I følge Bruce Schneier er dette egentlig en naturlig, men irrasjonell samfunnsutvikling. I min forrige post kan du se video hvor Schneier forklarer fenomenet. Noen dagligdagse eksempler: vi bruke en god del penger på flyplassikkerhet, men tar oss ikke råd til midtdeler langs ulykkesutsatt veier. Hva koster mest liv, og hva skrives det mest om i nyhetene relativt i forhold til reellt trusselnivå? Et annet eksempel: dagens nyheter om at det er funnet trojanere på ansattes maskiner i et departement er kun fanget opp av IT-pressen i skrivende stund. Nyhetsbildet er ikke såvisst ikke noe beslutningsgrunnlag for tiltak mot reelle trusler.

Datalagringsdirektivet er det mest inngripende instrument EU noen gang har konstruert, men de klarer ikke å dokumentere hverken nødvendighet eller effekt. I evauleringen av direktivet vises det kun til anekdotiske bevis, og ingen relasjon mellom tvangslagring av telekommunikasjonsdata og oppklaringsprosent. Kombinasjonen er svært lite overbevisende med hensyn på politikernes vurderingsevne. Eller er det en form for pokerspill, med borgernes privatliv?

Politietaten som sterkest ønsker direktivet implementert i norsk rett ser også til å utvise dårlig vurderingsevne. Denne uken har vi fått høre om at en politimann har utlevert dokumenter til kriminelle på forespørsel. Når de så ikke ser noe kritikkverdig ved dette fordi intensjonen var god lurer jeg på hvordan det står til med vurderingsevnen. Selv med domstolskontroll vil Politiet kunne benytte seg av hastekompetanse og over 30 unntak for uthenting av data. Når data blir tvangslagret kun med politiformål som begrunnelse, vil det kreve god selvbeherskelse og egenkontroll å ikke trå over grensen.

Høyre kunne sagt nei til Datalagringsdirektivet, istedet for å inngå en avtale med Arbeiderpartiet. En avtale du ikke kan si nei til, men som angår ditt privatliv. Borgernes privatliv er satt i spill, uten at man kan begrunne og dokumentere hvorfor. Den type spill er OK rundt pokerbordet, men ikke i politikken.

Reconceptualizing security

2011-05-03T07:41:00.000+02:00

Bruce Schneiers TED foredrag om oppfattet vs virkelige sikkerhetstrusler.Vel verdt å bruke 20 minutter på.

Det du leser om i nyhetene er stort sett nye men marginale trusler. Eksisterende trusler er ikke en nyhet per def.
Det overfokuseres på de trusler man hører om, mens langt større trusler blir ignorert

Les mer om sikkerhet på bloggen til Bruce Schneiner.

Den truede kommunikasjonsfriheten

2011-05-01T21:03:00.000+02:00

Informasjon har alltid hatt potensiale til å kontrollere andres frihet. Enten ved at noen åpenlyst har kunnskap om noe eller noen, eller i det skjulte. Kryptering ble brukt av romerske keisere for å hindre at informasjon mellom frontlinjen og dem selv kom på avveie. Etteretningstjenester er der for å skaffe informasjon om (antatte) fiender. Skattemyndigheter har myndighet til å både kontrollere og inndrive penger basert på noe de vet om oss. Avisene lever av å innhente informasjon, og selge den leserne. De har samtidig en rolle som kontrollør av de 3 statsmaktene. Sladderpressen lever av spin rundt kjendisenes liv. Alt dreier som om informasjon og flyt av den.

Det vil alltid være diskusjon om hvilke, og hvor store friheter borgerne skal ha, men i selve fundamentet for et (liberalt) demokrati ligger:

Ytringsfrihet
Eiendomsrett
Politisk frihet
Likestilling

I tillegg så har liberale demokratier aldri begrenset kommunikasjonsfrihet, kanskje fordi den er så åpenbart grunnleggende at det ikke skulle behøves nevnt. Man kan også bevege seg fritt, innnfor gjeldende lovverk vel og merke, i et liberalt demokrati.

Så lenge informasjonsinnhenting foregår åpenlyst og formålsbetinget (som i aviser og Skatteetatens informasjoninnhenting) er det mulig å kontrollere at det kun er det som må innhentes som faktisk blir det. Når minst en av: formålsbetinget og åpenlyst forsvinner ut av ligningen blir det straks værre å kontrollere, og da spesiellt mot de grunnleggede friheter i et liberalt demokrati.

Inntil for få år siden var det begrenset mengde informasjon som ble lagret om oss i forhold til i dag. Den teknologiske utviklingen har effektivisert informasjonsinnhenting, lagring og flyt. Informasjonen er så omfattende at den må ansees som en betydelig andel av vår private eiendom. Utviklingen er trolig bare i en tidlig fase. Med et historisk tilbakeblikk, er det lett å se at ikke alt som er mulig, politisk og teknologisk, bør gjennomføres. Prinsippet om at informasjonsinnhenting må være formålsbetinget og åpenhet om innhenting (om forholdet, ikke selve informasjonen) har blitt enda viktigere. I tillegg har eierskap og disposisjonsrett over informasjonen blitt sentral. Vi må ha rett til å vite hvem som kan disponere informasjonen og hvordan den brukes. Dette setter krav til teknologi og lovverk, men også til lovgiverne. Siden den teknologiske utviklingen ikke står stille, vil det være en kontinuerlig prosess å se til at den og informasjonen som innsamles har (positiv) nytte i samfunnet.

Med disposisjonsretten følger det både muligheter og ansvar. Mange bruker allerede mulighetene til å vise enkelte sider av seg selv. Tjenester som Facebook opererer i gråsonen mhp hvilken informasjonen vi tiltror dem, og man burde nok være mer restriktiv med hva man legger ut om informasjon om seg selv.

Så langt har jeg snakket om de mer åpenbare problemstillingene rundt informasjonsinnhenting og flyt. En følge av at informasjonen gir makt er at den også har blitt en vare. Det vil alltid være personer som, har eller skaffer seg tilgang, som kan ha langt mer lysskye hensikter. Siden informasjon nå er så flyktig, via digitale media, kan de flyte relativt lett i retninger som ikke var tiltenkt. Det finnes et utall incentiv for å misbruke og stjele informasjon. I feil hender vil det kunne bli alvorlig. I, 1. mai, kan vi lese om Russiske nynazister har skaffet seg informasjon om tidligere anholdte norske menn. Hvordan denne informasjonen kom på avveie kan vi bare lure på, men det er forsåvidt ikke noe nytt at slikt skjer.

Men vi kan jo tenke oss hva som kan skje med disse mennene om nynazistene også har fått tilgang til trafikkdata som Datalagringsdirektivet pålegger lagring av, utover det det formålsbetingede. Direktivet er egentlig i en overdragelse av disposisjonsrett til personlig overskuddsinformasjon, men ikke risikoen forbundet med lagring. Slik risiko må være betinget i avtalen mellom bruker og tjenesteleverandør, skal den kunne håndteres av de reelle avtalepartene. Det er uholdbart at en 3dje-part skal tiltvinge seg noe som ikke er regulert i en slik avtale. Data som kreves lagret er blant annet

Hvem vi kommuniserer med, hvor og når
Hvor vi er når våre mobiltelefoner foretar opp- og nedkoblinger. Det vil si med veldig høy frekvens med moderne mobiltelefoner.

Disse momentene vil klart kunne innvirke på på våre kommunikasjons- og bevegelsesfrihet. Det er bare spørsmål om hvem som får tilgang til informasjonen og hvordan den blir brukt.

Etter å ha lest om truslene fra de Russiske nynazistene, blir man ikke mindre skeptisk til at
GPS produsenten TomTom har solgt sporingsdata til norske myndigheter, som i sin tur brukte det til andre formål enn forutsatt. Jeg har generell tillit til Politiet, men samtidig vet jeg at tilgjengelig informasjon vil bli brukt, særlig om hensiktene ansees som gode. Dette er bare et eksempel, og neppe bli/være enestående.

Det er en rekke problemstillinger som oppstår i kjølvannet av den teknologiske utviklingen, men jeg tror vi kan oppsummere det viktigste navigasjonsmerkene for å holde oss i leia slik:

Disposisjonsrett for personlige informasjon

Risiko forbundet med lagring skal være betinget i avtale mellom bruker og tjenestetilbyder
Unntak, skal være formålsbetinget som f.eks. konkret etterforskning

For samfunnsformål:

Formålsbetinget lagring
Åpenhet om innhenting
Krav om nødvendighet for å kunne pålegge lagring ihht til den Europeeiske Menneskerettighetskonvensjon, artikkel 8

Krav til sikkerhet, men samtidig åpenhet om risiko

Selv om disse momentene kan virke noe fjerne i forhold til tradisjonelle kampsaker på 1. mai omhandler de borgernes frihet. Når Arbeiderbevegelsen i disse dager slår seg på brystet over hva de har vært med å skape, burde de også kikke både i speilet og se fremover. Hvilke friheter står mest på spill i dag, kontra arbeiderbevegelsens spede begynnelse? Den gangen stod bl.a. organisasjonsfrihet på dagsorden.

I dag er det ytringsfrihet og kommunikasjonsfrihet som er frihetene som er mest truet i Europa.

I Midtøsten ser vi i disse dager styrken i at borgerne kan kommunisere uten at makthaverne kontrollerer hvem som kommuniserer. Kommunikasjonsfrihet er et fundament i og styrke for demokratiet.

Ser vi fremover, kan vi anta at de elektroniske kommunikasjonsmulighetene vil florere. Samtidig vet vi at vi trolig er ved peak oil, og om man ikke løser energibehovet for fremtiden vil elektronisk kommunikasjon bli enda mer sentral*. Fysisk forflytning av mennesker og varer krever langt mer energi enn elektronisk informasjon. Derfor er bevegelses-, ytrings- og kommunikasjonsfriheten de mest dyrebare i vår tid. Det skal vi kjempe for.

* pussig nok er det de samme politikerne som ivrer mest for DLD som også er mest bekvem med å late som om status quo innen energiforsyning ikke vil endre seg

EUs forskuterte forsvar av DLD

2011-04-26T08:27:00.000+02:00

Drøytt 200 dager på overtid fikk vi evaleringen av Datalagringsdirektivet. Direktivet ble presset igjennom på Stortinget like i forkant av at evalueringen endelig ble lagt fram. Hvorfor det ikke var mulig å avvente informasjon om erfaringer med DLD, både positive og negative er en pussighet uten sidestykke. Vi var ikke engang smarte nok til å gjøre som Sverige, og utsette avgjørelsen om innføring.

Demokrati: en styreform hvor flertallet har avgjørende innflytelse, men mindretallets interesser også blir tatt hensyn til. - http://www.caplex.no

I et fungerende demokrati skal prinsipper om beskyttelse av et mindretalls interesser avgjøre. Det er forståelig at noen (flertallet) mener at vi skal ta ibruk midler som kan bidra til bekjempelse av alvorlig kriminalitet og terror. Men man kan ikke ensidig vurdere dette når titaket åpenbart er i konflikt med en større gruppes legale interesser, og som til og med er i konflikt med Menneskerettighetskonvensjonen. Helt uavhengig av hvorvidt trafikkdata er nyttig, skal man objektivt vurdere om det er nødvendig på bekostning av mindretallets interesser. Uansett så tror jeg at mindretallet blir til flertall etterhvert som kunnskapen om DLD øker. I nettavisenes spørreundersøkelser, som ikke er representative i folket, ligger nei-andel stort sett på 75-90%. Jeg antar at aktive nettbrukere er bedre informert på dette området enn de som kun leser aviser på papir. Dette fordi de både har bedre kunnskaper om moderne teknologi og tilgang på alternativ informasjon til endel medier som har sviktet i debatten.

Når vi endelig kan lese evalueringen, sier den at DLD helt klart er en utfordring med hensyn på personvernet og retten til et privatliv. Videre så påpekes det at regler for tilgang til og bruk av data praktiseres vidt forskjellig. I Polen ble det hentet ut data 1 million (1048318) ganger i 2009, noe som umulig kan være tilknyttet etterforskning av alvorlig kriminalitet og bekjempelse av terror. Når informasjon først er tilgjengelig, er terskelen ikke så høy for å bruke den.

Det som slår meg meg er presset fra EU for at medlems- og EØS-land skal innføre DLD er sterkt, mens de som (mis)bruker data og ikke kan gjøre rede for hvordan data er brukt slipper unna uten en skramme. Sverige trues med bøter etter at de besluttet å utsette implementering 1 år. Når kommisjonen ser problemet med nettopp misbruk av data, burde de ikke irettesette landene som bruker tvangslagrede data til annet enn det opprinnelige formålet: bekjempe terror og alvorlig kriminalitet? Ensidig straff mot de som ikke har innført er i seg selv et varsel om manglende kritisk sans og balansert holdning til DLD.

Det kan være flere grunner til at trafikkdata ikke blir brukt slik det var tenkt:

Terrorvirksomhet i de fleste land er liten, så behovet for å trafikkdata for bekjempelse av det er ikke-eksisterende. Dessuten skjuler terrorister en god del spor allerede selv når truslene ikke er reelle.
Grunnlov og etterlevelse av den er ikke god nok for å beskytte borgerne mot overgrep. Hvor sterkt står rettsstaten i disse landene? DLD er i seg selv en svekkelse av rettsstaten, fordi man vender om prinsippet om at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Leder for Politiets Fellesforbund, Arne Johannesen, bruker aktivt argumentasjon om at man lettere kan bevise sin uskyld. Det er ikke slik en rettsstat fungerer.
Man simpelthen griper tak i det som er tilgjengelig for å etterforske all kriminalitet. Hvorfor skal man ikke bruke data som kan få kriminelle dømt, når data faktisk er lagret? Det vil kreve god selvbeherskelse på myndighetsnivå for å la være.

Om man leser evalueringen vil man oppdage at den ikke underbygger formålet med direktivet, snarer tvert i mot. Det noe svake tallmaterialet, som ikke kan vise relasjon mellom bruk av trafikkdata og etterforskning av terror og alvorlig kriminalitet blir feid bort med uttalelser fra myndighetene i medlemslandene som sier at tvangslagring av data er nødvendig. Problemet med denne påstanden om nødvendiget er det skal veies opp mot den Europeeiske Menneskerettighetsskonvensjon (EMK) artikkel 8

Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.”

I evalueringen fremkommer det kun bruk av nødvendighet i forbindelse med å finne vitner o.l. Dette er ikke nødvendighet, men en mer effektiv måte å finne ut det samme som man kan gjøre med tradisjonelle etterforskningsmetoder. Nødvendighetskriteriet er ikke oppfylt, og evalueringens konklusjon om det motsatte er ikke støttet på noe vis av evauleringen. Snarere tvert i mot.

Evalueringen belyser overhodet ikke hvordan situasjonen ville vært uten tvangslagring. Det nevnes at 67% av alle forespørsler er for data yngre enn 3 mnd, og de ville da med stor sannsynlighet vært lagret i telekomoperatørenes systemer uansett. I Norge blir data stort sett slettet når de er 4-6 mnd gamle med dagens praksis, og vil neppe endre seg iflg telekombransjen selv. I kategorien 3-6 mnd gamle data er det 19% andel av de data som hentes ut. Hvis vi antar at halvparten ikke ville vært slettet innen Politiet ba om data, ville de altså få data i 76,5% av tilfellene. Jeg vil si det er en meget god prognose målt opp mot andre typer spor Politiet må finne og analysere. Å forlange bortimot 100% er ikke innenfor virkelighetens rammer. Få andre bransjer kan ikke forvente at ting er tilrettelagt fra andre i samme grad. Det er på tide Justisdepartementet og Politiet stikker fingeren i jorda.

Jeg vil tørre å påstå at min blogpost Tull med Tall, som tar utgangspunkt i et regneark som viser relasjonen, og proporsjoner, for uthenting av trafikkdata i ulike typer kriminalsaker og kriminalitetsstatistikk er et bedre grunnlag til å gjøre vurderinger på enn EUs evaluering, selv om Norge ikke har innført Direktivet. I det minste er det en god fremstilling av situasjonen uten at DLD er innført.

Men når konklusjonen i evalueringen var forskuttert, var fallhøyden for stor til å lande på en annen konklusjon. Den 3.12.2010 sa Cecilie Malmström på en pressekonferanse at Data Retention is here to stay. Kommisjonen hadde konkludert på forhånd, og siden man ikke kunne underbygge den med fakta blir evalueringen kun halvhjertet forsøk på å få det til å se ut som kartet stemmer med terrenget.

Utfordringer i forbindelse med terror- og kriminalitetsbekjempelse i Spania og Norge er nok vidt forskjellige. I og med at Spania har levd med terror i flere tiår (konflikten med Baskerne) og har vært utsatt for terror organisert av Al-Qaida er det klart lettere å argumentere for implementering der enn i Norge. Selv om vi lever i en stadig mer globalisert hverdag har fortsatt hvert land sin egen grunnlov. Kriminalitetsetteforskning og terrorbekjempelse er delvis internasjonale problemer. Men det blir allikevel feil å tvangslagre privat informasjon i alle land uavhengig av nødvendighet og interesser i det enkelte land. Jeg er ser behovet for å regulere f.eks. hvordan data utveksles mellom nasjoner, men ikke at behov hos noen skal ha så store konsekvenser for alle andre. For meg bryter det prinsipper mot sammenblanding av ulike interne anliggender. (Når alle skal formes over samme lest, blir det stor friksjon, siden ingen land består av samme "materiale". Selv innen EU/EØS er det vidt forskjellige kulturer, utfordringer osv).

Trafikkdata kan nok sies å kunne ha bidratt til oppklaring av mange saker i ettertid, men realiteten er at våre kommunikasjonsmønstre endres raskt. Om 10 år vil man neppe kunne se tilbake og si det samme. Det vil nok stort sett være den eldre og lovlydige delen av befolkning som bruker kommunikasjonsmidler DLD omfatter. De yngre, og en god del eldre, endrer kommunikasjonsmønstere as we speak og kriminelle med incentiv for å endre vaner gjør det garantert. Ofte er alternativene gratis, sikrere og mer brukervennlige, og det burde være ganske innlysende for de fleste at det vil skje store forandringer.

Informasjonens iboende potensiale for makt

2011-04-02T21:04:00.000+02:00

Den digitale teknologiutviklingen gir oss enorme muligheter til å lagre og behandle store mengder informasjon. Generellt er dette overveiende positivt og setter oss i stand til å analysere og løse vanskelige problemer. Teknologien er imidlertidig nøytral i forhold til hvilken informasjon som lagres og behandles.

Teknologien har ingen innebygd etikk, moral og grensesetting, dette er det vi som benytter teknologien som er ansvarlig for. Etterhvert som vår teknologiske kapasitet øker, øker også ansvaret for at den anvendes positivt. Informasjonsteknologi har iboende egenskaper som kan endre maktforhold og hvordan sette grenser for privatlivet. Den lagrer også informasjon som tidligere var muntlig kommunikasjon, slik at den kan publiseres effektivt til et videre krets også utenom personlig nettverk. Informasjon er ikke lengre begrenset fysisk til den nærmeste krets. I det digitale samfunnet er muligheten for trekke grenser for eget privatliv blitt mer diffuse, og i noen tilfeller vanskelig å trekke.

Teknologien gjør informasjonen både mye mer flyktig og konsentrert enn noen gang tidligere. Kort oppsummert kan vi si at informasjon i digital form har bl.a. disse egenskapene som også skiller den fra analog motsats:

Lett å konsentrere
Flyktig
Analyserbar i stor skala
Lett å korellere distribuerte datasett

Disse egenskapene gir en verdiøkning, men samtid også utfordringer til hvordan man skal håndtere sikkerhet mot misbruk og tyveri. Om man ikke har veldig god innsikt i hva dette innebærer kan man komme til å ta feil beslutninger.

Anders Brennas blogpost om hvordan Aftenposten fikk tilgang til Wikileaks komplette informasjonsdata, sier mye. Sikkerhetsløsninger kan kun begrense hvem som får tilgang, men ikke hva tiltrodde personer gjør med tilgjengelig informasjon. Høy konsentrasjon, spesiellt av sensitiv informasjon, gir makt.

Som vi ser har informasjonsteknologi stort potensiale og bringer nye utfordringer med seg. Skal informasjon aggregeres bør det være begrunnet og knyttet til et bestemt og kontrollerbart formål. Videre så må den juridiske eller moralske eier av informasjonen ha full disposisjonsrett. Dersom det ikke er god overenstemmelse mellom eierskap og disposisjonsrett tar man i praksis vekk mulighetene for å selv trekke grenser. Dette gjelder såvel på individ- som organisasjon- og nasjonalt nivå. Bare på denne måten kan informasjonen forvaltes riktig og med risikovurderinger gjort av dens eier.

Disposisjonsrett gir mulighet til å bruke informasjon etter eget forgodtbefinnende. En av Assanges nærmeste medarbeidere så seg, av ukjent grunn, bedre tjent med å lekke tiltrodd informasjon. Wikileaks hadde på sin side fått tilgang på informasjonen av tiltrodde etteretningsmedarbeidere som mente at informasjonen burde gjøres kjent. Selv på myndighetsnivå kan vi se at det er svært lett å uthule- eller endre lovverk for å kunne utnytte informasjon til flere formål. Dette bør ikke overraske noen, da det nærmest er en naturlov at man vil utnytte de ressurser og maktmidler som er tilgjengelig. Informasjon "finner" gjerne sin egen vei, avhengig av disposisjonsrett og hva tiltrodde personer mener formålstjenlig. I tillegg kommer selvfølgelig datainnbrudd og menneskelig feil som medfører data på avveie.

Det er allikevel et skarpt skille mellom privat informasjon og annen informasjon. Fratas man disposjonsrett for egen informasjon og mulighet til å trekke sine personlige grenser, fratar man individet privatliv og integritet.

Det er viktigere enn noen gang at mulighet for å kunne ha disposisjonsrett over egen informasjon for å kunne trekke grenser rundt seg selv. Eller sagt på annen måte: det er ingen grunn til at digitalisering av kommunikasjon skal endre på retten til å trekke sine egne grenser. Hvordan den enkelte velger å bruke denne retten må fortsatt være individuell. Noen lever offentlige liv, andre mer private. I problematiske livsfaser er man naturlig nok forsiktigere enn når det står bra til.

Jeg vil tro veldig få vil si seg uenig i det jeg skriver her. Om de da ikke har gjort det før, bør de reflektere over at Datalagringsdirektivet Høyre vil stemme for innføring av i Stortinget 4.4.2011 er nettopp overdragning av disposisjonsrett av informasjon om hvem du kommuniserer med, hvor og når. Det er feil retning i et veivalg teknologien stiller oss overfor.

Høyre har gått for såkalt strengt regelverk for sikring for de data som skal lagres. Dette fungerer selvfølgelig fint som innsalgsargument, men er i realiteten et falsum:

Regler har ingen direkte praktisk betydning hverken for implementasjon eller oppfølging. Da må det i det minste følge med midler til byråkrati, oppfølging og gjennomføring (tiltak i informasjonssikkerhetsfaget er kontinuerlig og nitidig arbeide) over lang tid. Dette er en forpliktelse Høyre og Arbeiderpartiet påtar seg og ikke kan løpe fra.
Kryptering av overskuddsinformasjon er ikke en styrking av personvernet. Det er ikke engang en et nullsumspill siden det faktisk blir større datamengde (spesiellt lokasjonsinformasjon og epost avsendere og mottagere) som kan stjeles og misbrukes. Før denne tvangslagrede informasjonen blir flyttet til kryptert database. (merk: det krever sletting av informasjon i kildesystem, utover operatørenes eget behov, og sjansen for at det da glipper er større)
Regelverket vil neppe ha gyldighet for operatører som velger å bruke lagring i utlandet. Dette er svært vanlig strategi for å spare penger, samt at telekom-operatører opererer på tvers av landegrenser.
Det "strenge" regelverket endrer ikke noe på det faktiske forhold at man overdrar disposjonsrett fra eier til 3dje part. Datalagringsdirektivet er stikk motsatt av styrking av personvernet uansett hvordan man vrir og vender på det, og ingen regler kan endre på det.
oppdatering: De fleste av disse reglene er heller ikke noe annet enn common sense og ansvarlig politikk som ville blitt vedtatt helt uavhengig av Datalagringsdirektivet. Da blir det direkte falskneri å koble til innføring av direktivet. Les også Geir Pollestads utmerkede serie bloggposter om Høyres spillfekteri om hva de har oppnådd i forhandlinger med Arbeiderpartiet.

Aslak Sira Myres appell mot DLD

2011-03-31T21:44:00.000+02:00

Fra en som har vokst opp med overvåkning og som har et reflektert og engasjert forhold til fenomenet. Hør, se og lær.

Stasministerens nye direktiv

2011-03-27T19:45:00.000+02:00

Stasministeren følte seg naken overfor borgerne, og det som enda værre var: innsynet var ikke gjensidig. Borgerne skjulte noe for ham. Hvem vet hva folk med privatliv kan finne på?

Borgere kommuniserte med hverandre uten at han visste om det. Siden alle nå kunne bruke eletroniske kommunikasjonstjenester kunne de ha direkte kontakt med hvem som helst hjemmefra. Det var bare ved Partiets høyborg at man hadde lov til slikt må vite. At folk snakket sammen uten at Partiet hadde kontroll var ikke bra. Bevis måtte sikres.

Når 2 EU byråkrater kom til hovedstaden med et flunkende nytt direktiv i hånden, som inneholdt krav om lagring av hvem som hadde snakket sammen, og enda bedre hvor de til enhver tid befinner seg, kjente Stasministeren lettelsen bre seg. Endelig kunne han få kontrollen tilbake. EU Byråkratene sa dumme og kunnskapsløse personer ikke kommer til å se hvor fint direktivet er, som styrket demokratiet og borgerne kunne bevise sin uskyld. Det måtte pakkes pent politisk inn: Trusler om terrorangrep og landet ville bli fristat for horder av kriminelle. I tillegg smørte man på litt ekstra med å stoppe spredning av overgrepsmateriale, selv om det ikke hjalp de som ble utsatt for overgrepen i nevneverdig grad. Vi må redde barna, ikke sant?

Stasministeren tenkte også at det ville bli fryketlig fint å kunne avsløre inkompetente tilsyn, dustepartier og andre plagsomme instanser som stadig sto i veien for hans fantastiske planer og månelandinger.

Noen av Stasministerens politiske motstandere prøvde å stille kritiske spørsmål og legge frem informasjon som viste at direktivet ikke var effektivt, og kunne ha skadelige bivirkninger. Raskt kom embedsmenn og Stasministerens medhjelpere ham til unnsetning: Vi vil vel ikke ha lovløse tilstander, terror, en fristat for kriminelle? Tør dere la det skje?.
,
Ikke så rent få av Partiets medlemmer lurte også på om påstandene, om hvor fint det ble med direktivet, kunne være riktig. Men de ble selvfølgelig fortalt at de måtte være dumme som ikke så hvor fortreffelig det var. Dermed var det kun noen ytterst få partimedlemmer som hadde selvtillit nok til å tro på sin egen kunnskap og vise det offentlig.

Etterhvert som arbeidet med innføring av direktivet skred frem var det stadig kritiske røster, plagsomme dumme borgere, embedsmenn og tilsyn som maste om det fantes indikasjon på at direktivet ikke virket og kunne være uheldig for borgernes rettigheter og styresettet. Ikompetente tenkte Stasministeren, vi må lage en kampanje. Kjøpe høyeste ranking på søkemotorer, skrive innlegg i alle landets aviser, så blir nok disse masekoppene lei av å protestere.

Embedsmenn og politikere som ville ha direktivet skrev og forklarte om trusler og at det nesten ville bli umulig å oppklare kriminalitet om man ikke fikk direktivet innført. De glemte at det for kort tid siden ikke ville vært mulig å lagre slik informasjon om borgerne, og selv uten krav om lagring ville det finnes veldig mye informasjon tilgjengelig uansett. Flere og flere borgere begynte å se at Stasministerens direktiv ikke var slik ha sa.

Ovenforstående historie er en sterkt omskrevet versjon av H.C. Andersens Keiserens nye klær. For at det skal passe med historien er statsministerens rolle sterkt overdrevet, fakta og kronologisk rekkefølge er ikke fullstendig korrekte.

Hint! En vesentlig forskjell er politikere i et demokrati skal være avkledd. Et fungerende demokrati er såpass transparent at borgerne kan kontrollere de som har fått tillit og makt. Datalagringsdirektivet er egentlig en fordekt måte å kle av borgerne på.

Primær- og sekundærbruk av data - hvor kommer Politiets behov fra?

2011-03-25T18:52:00.000+01:00

Som programmerer interesserer jeg meg blant annet for de artifakter som oppstår som følge av bruk av teknologi. Innføring av ISDN i Norge var starten på en ny æra for lagring av privat informasjon, for bruk i oppfølging av at avtaleforhold. Jon Bing har beskrevet dette på en god måte, og fremhever hvordan slik lagring vil stille oss ovenfor en rekke dilemmaer. For å ta Bings problemstilling litt videre, så må tenke over

Hva lagres?
Hvorfor?
Hvem bør få tilgang?
Hvem kan stille krav til ovenstående punkter?

Når det lagres informasjon om oss må vi kunne forvente å ha råderett over den. Den er privat, representerer et avtrykk av sthvem vi er og vårt daglige liv. Dersom noen skriver en bok eller lager en film, har man automatisk opphavsrett til materialet, mens personlig informasjon ser ut til å være fritt vilt skal vi ta politikerne som vil innføre Datalagringsdirektivet på ordet. Det er mulig den finurlige, og stadig påmininningen fra sentrale tilhengere, om at det ikke er innhold som lagres som gjør at eierskapet til denne informasjonen får lite oppmerksomhet i debatten.

Før ISDN måtte Politiet selv fremskaffe, bearbeide og lagre elektroniske bevis, men nå fikk de en mulighet til å be om detaljert informasjon uten å spørre vitner og fysiske åstedsundersøkelser. Selv om man sikkert kan vise til noen avgrensede områder før ISDN, ble data nå tilgjengelig i stor skala.

Det ovenforstående er ment som bakteppe for denne blogposten som omhandler hvordan lagringsbehov oppstår, bruk av disse dataene og når det oppstår sekundærbruk av dem.

Leveranse av tjenester basert på informasjonsteknologi medfører forbruk av ressurser som tilbyderen må dekke inn. Private gjør det oftest ved fakturering eller reklame, og offentlige tjenester dekkes over skatteseddelen. Når forbrukeren skal faktureres må det finnes et fakturagrunnlag, også ved fastpris. Selv om det er avtalt fastpris vil det alltid finnes noe data. Skal det være mulig å drifte en IT-tjeneste må man kan overvåke ressursbruk, ellers så vil man ikke ha kontroll, tjenesten oppleves som ustabil eller uforutsigbar og da flykter kundene. I tillegg så må sikkerhet ivaretas, uønsket trafikk mot tjenesten og uønsket brukeratferd må kunne avdekkes. Slike sikkerhets- og driftsbehov dekkes ved å logge aktiviteten i systemene. Loggene er viktig underlag for vedlikeholdsbehov, men de danner også avtrykk av brukernes atferd.

Lagring av personlig informasjon er avtalebetinget og regulert, i et forhold mellom forbruker og tjenestetilbyder. Sekundær tilgang må skje unntaksvis, og ved spesifikk tillatelse. Når avtaleforholdet opphører er det heller ikke noe grunnlag for at dataene fortsatt skal ligge lagret.

Som Jon Bing beskriver fattet Politiet (naturligvis, de skal jo finne relevant informasjon ifbm etterforskning) tidlig interesse for den elektroniske informasjonen som blir lagret om oss. De ble en sekundærbruker av telekom-data. Etterhvert har denne informasjonen blitt brukt i oppklaring av endel kriminalsaker, og det har dannet seg forventning om at man kan benytte elektronisk informasjon i etterforskning. Men det er vesentlig forskjell på å gi Politiet tilgang, og sikre at det skal finnes elektroniske spor etter alle borgere. Vi må huske på at det ikke er lengre enn drøytt 20 år siden noe slikt overhodet ikke var mulig. Teknologien ble ikke lagd for å sikre Politiet bevis. Behovet som det angivelig har, kan kun ha oppstått som en følge av at de tilfeldigvis har fått tilgang. Det både forundrer og skremmer meg at noen nå tydeligvis mener at Politiet nå skal ha en generell og omfattende informasjonsrett til private data. At ikke folk skvetter stolen av slike tanker er ikke noe mindre enn oppsiktsvekkende. Selv om Norge ikke blir omgjort til en politistat over natten om Datalagringsdirektivet innføres, er det en underliggende logikk her som kan medføre en slik utvikling. Det argumenteres fra Politiets side at de mister tilgang. I mitt i hode mister de ikke noe som helst, men må tilpasse seg utviklingen slik de gjorde da det ble mulig å få tilgang til elektroniske data.

Tilvenning, som jeg ikke finner noe bedre ord på, til at Politiet kan få tilgang har pågått i drøytt 20 år. Sakte nok til at det ikke har fått den store oppmerksomheten inntil EU kom med Datalagringsdirektivet. Gjennom erfaring som programmerer vet jeg hvordan informasjonsflyt setter seg i organisasjoner og påvirker dem. Det har tydeligvis sneket seg inn uheldige forventninger om hva IT-bransjen skal stille opp med til etterforskningsformål, mens politikerne og tilsyn(?) har sovet i timen.

Med Datalagringsdirektivet stilles det krav fra sekundærbruker om hva som skal lagres og hvor lenge. Datalagringsdirektivet stiller krav uten å sjele til hva som trengs for å drifte systemene. Det er Politiets behov som skal dekkes og som danner grunnlag for helt nye krav til systemene og tjenesteleverandørene. De vil bli ansvarlige for å kunne fremskaffe bevis, mot sine egne kunder, i fremtidige kriminalsaker. Det er 3 hovedtyper informasjon som skal lagres, og ikke bare "trafikkdata" som oftest blir nevnt av politikere/media (de 2 andre blir vel lett assosiert/forvekslet med trafikkdata)

Trafikkdata (når og hvem vi har kommunikasjon med)
Lokasjonsdata (behøves i svært liten grad for oppfølging av kunden, men noe på nettverksdrift)
Abbonementsinformasjon (Kundepersonalia) + IP-adresse, telefonnr osv

Se også Stopp DLDs informasjonsside om hva som skal lagres.

Når en sekundærbruker, som attpåtil ikke skal betale for dette, ei heller har en generell informasjonsrett, begynner å stille slike krav er det noe fundamentalt galt på gang. Jeg vil si det er å være rimelig freidig overfor borgerne som myndighetene skal tjene, men som de nå skal avkreve detaljert privat informasjon i stor skala fra. Noe av formålet med en demokratisk rettsstat må ha blitt borte på veien...

Videre: Hva vil skje med innovasjon hos tjenesteleverandøren? Vil kundene ha den samme tilliten til leverandøren når de er ansvarlige for å lagre bevis mot dem? Endel av kontroll og strategi for utviklingen av tjenestene blir nå overdratt sekundærbrukeren.

Vi er midt inne i en rivende utvikling av kommunikasjonstjenester, men dersom Politiets behov skal dekkes vil det legge føringer og begrensninger på utviklingen. Hva vil skje dersom bruksmønsteret endres? Skal ikke kommunikasjonstjenesteleverandører som er underlagt DLD få liv til å videreutvikle tjenestene sine med mindre de kan tilfredstille Politiets behov? Med den massive mengden data som lagres om oss, vil jeg regne med at det vil bli økende etterspørsel etter tjenester som ivaretar personvernet på en bedre måte enn idag, men dette vil da være i "konflikt" med Politets behov! Det er mildt sagt en uheldig sammenblanding av Statens rolle som regulerende myndighet og interessent av den avledede informasjonen.

Jeg tror Jon Bing stilte riktig diagnose i 2003:
Elektroniske spor er altså forholdsvis nye i forhold til praktisk bruk. Når det gjelder personopplysninger, har vi ofte sterke sosiale og etiske normer som støtter de rettslige reglene for utnyttelse av dem: Vi titter ikke inn gjennom vinduer, vi forteller ikke uten videre til andre hva en venn har sagt i fortrolighet. Men holdningene til elektroniske spor har ennå ikke fått tid til å danne seg. Sammen med en sterk teknologisk utvikling som gjør bruken av slike spor nyttige på så mange områder, krever dette og garanterer for en rettspolitisk diskusjon de nærmeste årene.

Problemet er at dette ikke har blitt fulgt opp i tilstrekkelig grad, og lagringen av informasjon akselerer mens regulerende instanser (med unntak av Datatilsynet, som det ikke blir lyttet til) sover videre. Den digitale rettspolitiske "gjelden" er enorm og vokser hurtig. Så får vi se hva Høyre har tenkt å bestemme seg for: dra på seg enda mer gjeld, eller begynne nedbetaling.

Beslutninger, makt og ansvar: When in doubt, don't

2011-03-15T07:46:00.000+01:00

Beslutningen om Datalagringsdirektivet skal innføres i Norge hviler på Høyre, et liberalkonservativt parti. Med utgangspunkt i verdier som tillit til borgerne, og konservative løsninger skulle man tro svaret skulle gi seg selv. Desverre er det ikke slik, men Høyres ledelse har ikke gitt noe presist svar på hvordan de tenker når andre krav fra Politiet veier tyngre.

Rent generellt så sier mange at DLD er utformet av en komité basert på et dårlig definert problem. På meg virker det mer som en antagelse om at en man samler inn data om alles private kommunikasjon og bevegelser så er man sikret bevis den dagen de gjør noe galt. Det er vanskelig å plassere, det relativt massive, ansvaret for disse innsamlede data. EUs evaluering av direktivet blir stadig utsatt, men det lekker ut informasjon om at DLD har lite for seg mhp de problemer man vil løse. Å ta en beslutning på noe som er dårlig definert, ikke evaluert og med uklar ansvarsfordeling er, som det alltid har vært, veldig vanskelig. Da bør man man følge "When in doubt, don't" istedet for å ta en beslutning man umulig kan ha oversikt over.

Uten å ha god innsikt i Høyreledelsens vurderinger, kan man allikevel tenke seg frem til hvordan det er mulig at Høyres ledelse instiller slik de gjør om man leser deres syn på Datalagringsdirektivet. De vil ikke kunne bli stilt til ansvar, og det letter jo byrden en god del, for en beslutning om å innføre DLD fordi:

EU krever det, og de "måtte" innføre det for å unngå sanksjoner
Høyre skyver lettvint enda mer ansvar for sikkerheten over på teleoperatørene, uten å ha innsikt i informasjonssikkerhetsfaget. Høyres sikkerhetsregime er et falsum. Når det lekker data kan de toe sine hender og smekke noen over fingrene, og til og med få ros i media for å ta datalekkkasjer alvorlig. Dobbeltmoral!
De vil styrke personvernet (på helt andre områder). Dette er tiltak som det egentlig er uansvarlig å ikke innføre uavhengig av DLD. Dette er bare for å pynte en ellers uspiselig rett for Høyres velgere.
De vil ganske sikkert få gjennom en av sine hjertesaker med støtte fra Arbeiderpartiet. Reinspikka hestehandel.

Vel, de ovenforstående punktene er kanskje ikke noe annet enn dagligdagse avveininger for en politiker høyt på strå. Jeg synes derimot det er mer overraskende at Høyre så til de grader feiler i forhold til sine egne verdier:

Verdigrunnlag	Konflikt
Frihet, ansvar, mangfold	Ved å sikre bevis fra alle norske borgere innføres en generell mistillit. Frihet og ansvars-verdiene svekkes
Ansvarlig økonomisk politikk	Store kostnader skyves over på teleoperatører og forbrukere. De som krever tvangslagring av data blir ikke belastet med kostnadene. Når den som krever ikke skal betale oppstår det ofte uansvarlighet. Jeg begriper ikke at Høyre kan være bekjent av en slik hårreisende ansvarsfrikobling mellom krav og ressursbruk
Minst mulig statlig styring og inngripen	Staten krever inn data om så og si samtlige borgeres kommunikasjon og bevegelser. Det må innføres en god del byråkrati for å implementere Høyres forslag til DLD
Respekt for andres verdier	Høyre forsvarer så og si alltid respekt for eiendom og verdier. Eiendeler og eiendom skal ikke uten videre kunne ekspropieres. DLD er formålsløs ekspropiering av personlig informasjon, noe av det mest private et menneske har. Dette kan ikke være noe annet enn kontroversiellt for velgerne i Høyre

Vi vet alle at det var mulig å løse kriminalsaker før mobiltelefonen og digitalisering av telenettet. Utviklingen har bare gjort det mulig å samle inn massive mengder data. Det er ikke dermed sagt at det er en fornuftig ting å gjøre. Politiet bør få tilgang til det som måtte finnes av spor og bevis i en sak, men det er ikke det samme som at bevis skal samles inn mot alle borgere. Det er mulig å gi Politiet mer ressurser og raskere tilgang til data når de trenger det. Det finnes andre løsninger, slik som Venstre har lagt frem.

Jeg gjetter på at hvis Høyre går sammen med Arbeiderpartiet om innføre DLD i Norge vil partiet streve med å finne seg selv etterpå. 10 av 12 fylkeslag har sagt nei til DLD, uten at det har gjort særlig inntrykk på ledelsen.

Det jeg vet

2011-02-19T22:18:00.000+01:00

Vi kjenner fortiden, eller burde ihvertfall kunne vår historie. Fremtiden kan vi bare spå. Om fremtiden har vi kun gjetninger, og scenarier skapt av science fiction forfattere. Det er spennende å se både hvor godt forskere treffer og om forfatteres imaginære verdener blir virkelig.

Av historien kan vi lære blant annet at store fremskritt er gjort mulig av teknologi, men den samme teknologien kan også misbrukes. Atomenergi er nok det eksempelet med størst kontrast mellom nytte og skadepotensiale. Vi bør lære av tidlige tiders feilgrep, men det krever at man klarer å nåtidens hendelser i i lys av historiske hendelser. Veldig ofte blir man møtt med skepsis, og ofte med god grunn, om man trekker inn historiske grusomheter i dagsaktuelle diskusjoner. Men på en annen side, er det vårt eneste erfaringsgrunnlag, så å utelukke læring vil utvilsomt være et feilgrep. Hvis vi ikke lærer av våre feil vil det koste oss dyrt.

Innsamling av detaljert informasjon om borgere skjer nå ved tvang i EU, og det diskuteres i en rekke andre land. Informasjon gir makt. Hadde den ikke gitt det, hadde heller ingen giddet å bry seg om å samle den inn. Så lenge mengden begrenses og formålet er konkret kan man holde det under en viss kontroll. Når myndighetene lovfester at den skal ha rett til innsyn og bestemme hva som lagres og hvor lenge, uten konkret formål er makten informasjonen gir på vei til å komme ut av kontroll. Denne informasjonsinnsamlingen har potensiale til å konsentrere makt. Et demokrati er konstruert nettopp for å desentralisere makt, slik at makten balanseres. Det er desverre ikke noe som hindrer et demokrati i å undergrave seg selv, så dets forvaltning krever våkenhet.

I et historisk perspektiv har vi ikke sammenligningsgrunnlag når det gjelder massiv registrering av borgeres private informasjon i den skala vi nå har. I endel regimer har man riktignok brukt store ressurser på dette, men det kunne aldri bli så detaljert som det er nå. Selv ikke i Øst-Tyskland hvor det ble registrert svært mye om borgerne. Forskjellen er at det stort sett skjer frivillig fordi formålet er nyttig for hver enkelt av oss. Datalagringsdirektivet er tvangslagring i stor skala, og erfaringene begrensede. Jeg tipper det vil ta minst 20 år før vi kjenner konsekvensene. Siden vi har så tynt erfaringsgrunnlag, må vi benytte mer eller mindre relevante historiske hendelser, antagelser om samfunn- og teknologiutvikling i beslutningsgrunnlaget. 2011 blir vil aldri bli en repetisjon av en historisk hendelse, ei heller realisering av romanen 1984. Men manglende læring har ført til repetering av feil før, og vil garantert gjøre det igjen.

Til nå har individet kunne trekke grenser for sitt privatliv ved hjelp av fysiske og iøynefallende grenser. I den digitale verden er det både vanskeligere å trekke grensene og få ser problemene ved at grensene utflyter. Sosiale media bidrar nok også til at vi mer villig deler av av vårt privatliv enn før, men det er i det minste frivillig. Det kan nok bidra til at negative konsekvenser av direktivet undervurderes.

I diskusjonen om Datalagringsdirektivet tror jeg det er viktig, og riktig, å kunne tenke over hva en historisk diktator ville gjort i samme situasjon. Hva ville man gjort med trafikkdata før og under 2. verdenskrig? I vestlige demokratier, hvor tiltak mot terror og kriminalitet innføres over en lav sko, har vi ikke diktatorer per idag. Men kan vi garantere at vi ikke får det senere? Det er potensialet i en teknologi og bruken av den, lovbestemt eller ikke, som gir utfallet. Selv om enkelte mener det en drøy påstand, så må vi tørre å sammenligne Datalagringsdirektivet med Tysklands Enabling Act. Tyskland ble ikke en nazistisk krigsmaskin over natten, men denne viktige forsyvningen av makt gjorde overgrep og grusomheter mulig. Motiv og politisk klima kom i tillegg, men barrieren som hindret det i å skje var fjernet. Da Enabling Act ble vedtatt var Tyskland et demokrati, fordi spillereglene ble opphevet gikk det galt. Det er kanskje ikke tilfeldig, vurdert i dette perspektivet, at nettopp Tyskland kjente Datalagringsdirektivet grunnlovsstridig ifjor. De sitter på relevant erfaring når det gjelder maktfordeling, lovgivning og lovhåndhevelse. Ser man på utviklingen etter 9/11 og hvordan terrorlover har blitt vedtatt, finnes det også endel praktiske paralleller til Enabling Act.

Avskrivning av Enabling Act som irrelevant og overdrivelse i forbindelse med Datalagringsdirektivet er historieløst. Når det er makthavere og myndigheter som gjør det er det skremmende. Begge deler rører ved maktfordelingen i samfunnet, men der Enabling Act var direkte forflytning er Datalagringsdirektivet mer subtil og indirekte. Med direktivet i bunn har staten skaffet seg rett til informasjon. Sammenfall mellom disse sakene er maktkonsentrasjon, relativ ullen og irrasjonell begrunnelse. Ulikhetene er at Datalagringsdirektivet ikke er en direkte fullmakt, og er heller ikke (delvis) bygd på ideologisk stigmatisering av en minoritet.

Datalagringsdirektivet er begrunnet med behov hos Politi og overvåkningstjenestene. Politiets behov settes ganske høyt, i forhold til mulighetene individet skal ha til å trekke grenser for eget privatliv, av de som ønsker direktivet innført. Jeg vet endel av de som ivrer for innføring ikke liker å høre at direktivet er i retning av politistatens logikk, men jeg kan ikke se annet enn det er nettopp dit kompassnålen peker.

Norge blir ikke automatisk en politistat om direktivet innføres. Men det må anføres at man har valgt en retning som kan føre dit. Det kommer an på hvilke steg som blir de neste. Trolig vil vi om noen 10-år ha en mer treffende betegnelse. Det sies tilgang vil bli strammet inn ved domstolskontroll ved eventuell innføring, men det er egentlig bare hovedregelen. Domstolskontrollen kan forøvrig fint innføres uten at resten av DLD-pakken settes ut i livet. Det finnes dessuten allerede mange unntak, og når jeg leser dagens aviser så kan man tenke seg at vår neste regjeringen vil innføre andre. Det gir ihvertfall meg en snikende følelse av at på sikt kan stigmatisering av minoriteter bli endel av det totale bildet for Datalagringsdirektivet, gitt motiv og mulighet. Det er forøvrig ikke lenge siden Stortinget ga NAV fullmakt til å hente ut trafikkdata, uten domstolskontroll, ved en lovteknisk presisering. Fristelsene og fallgrubene teknologien fører med seg vil bli mange fremover. Da trenger vi et sterkt lovverk og kompetente lovgivere som barriere for å motstå fristelsene.

Trusler om hva som kan skje om ikke Datalagringsdirektivet innføres kommer jevnlig fra Politimyndighetene. Jeg synes spørsmålet om hvilke trusler demokratiet utsettes for om det blir innført er langt viktigere.

Teknologiske fristelser

2011-02-13T08:19:00.000+01:00

Oljen hentes opp med tung bruk av teknologi. Vårt lands rikdom er teknologidrevet. Dersom vi hadde villet kunne vi levd over evne i et par-tre tiår før det var slutt. Men det er typisk Norsk å vise måtehold, ihvertfall i det som gir seg utslag i materielle goder. Også på andre områder viser Norge måtehold, som i f.eks. bioteknologi, som faktisk kan redde liv. Politikerne setter grenser for hva det kan forskes på, fordi man frykter utviklingen om den kommer ut av kontroll.

Teknologi skaper nye etiske utfordringer. Det har den alltid gjort, og det vil den fortsette å gjøre. Derfor er det svært viktig at vi holder hodet kaldt i møtet med ny teknologi. I debatten om Datalagringsdirektivet er det pussig nok teknologene, sammen med jurister, som roper varsku. Politikerne virker ikke som de helt har skjønt hvilket gjennomsyrende teknologisk begrunnet verdi- og samfunnsspørsmål dette er. Media er også lunkne, og at DLD ikke har vært i Debatten på NRK for lenge siden er ubegripelig.

Jeg har en mistanke om at fraværet av allmen debatt er den digitale informasjonens abstrakthet. Vi kan ikke ta på den eller se den annet enn på skjerm eller utskrevet på papir. For de fleste er det nok utenkelig at den kan skade oss som individ eller samfunn. Da er det lett å glemme at informasjon gir makt. For å sette det i perspektiv: Etteretningsorganisasjoner jakter på informasjon. Wikileaks formidler informasjon som utvilsomt forflytter makt.

Når informasjon om privatlivet blir eksponert for en tredjepart, er den ikke lengre privat og det gir tredjeparten en viss makt over oss.

Teknologiutviklingen, og blant annet på mobilfronten, raser avgårde. Vi legger igjen massevis av informasjon om oss selv på nett. Bruken av teknologi gjennomsyrer samfunnet og dagliglivet. Både våre demokratiske rettigheter til å utøve fri kommunikasjon og plikter overfor samfunnet skjer vha av teknologi. Verdiskaping er teknologintensiv, og forutsetter effektiv kommunikasjon i et langstrakt land. Vi blir stadig mer prosumers (sammensmelting av producer og consumer). I tillegg oppstår det en masse avledet informasjon som en følge av alt dette. Vi er kommet dit hvor elektronisk kommunikasjon utgjør en naturlig del av vårt daglige liv, for ikke å si en prefererte kommunikasjonskanaler i mange sammenhenger. Det gir oss mange muligheter, men også utfordringer.

Det er på høy tid at vi stiller oss spørsmål om hvordan individet skal kunne forvalte all denne informasjonen som danner et stadig mer detaljert avtrykk av våre liv. Hvordan skal det fortsatt være mulig å trekke grenser for eget privatliv? Det vi legger igjen åpent på nett (f.eks. blogger) er bevisste handlinger som innholdsprodusenter. Men mesteparten av det vi produserer er ikke fullt så bevisst, og noe hentes inn av aktører i gråsonen mot det etisk og juridisk akseptable. Facebook er et eksempel. Til slutt har vi informasjon som er helt privat, eller i det minste noe vi vil beholde i en privat sfære. Våre sosiale nettverk (som vi nå også tiltror sosiale media), legejournaler, skatteopplysniner er eksempler

Pålagt registrering av informasjon bør ha et formål. Der hvor vi har en kontrakt mellom oss og samfunnet er dette formalisert. For at staten skal kunne yte oss tjenester, må den ha informasjon om oss. Til nå har dette hovedsakelig vært 1-1 og 1-n formålsbegrunnede forhold, der individet har innsyn og en viss kontroll over informasjonen. For at staten skal kunne hjelpe oss som enkeltpersoner og omfordele goder trenger den visse typer informasjon om oss, konkret begrunnet i et formål. Det overordnete formålet er velferdsstaten.

Datalagringsdirektivet snur opp ned på dette. For det første skal data samles inn uten noe mer konkret formål enn å sikre bevis for senere bruk i kriminalsaker. Smak litt på denne: privat informasjon skal samles inn uten konkret formål. Det er ikke slikt et demokrati driver med, og det bryter med gjeldende rettspraksis. Informasjonen som vil bli tvangslagret, er delvis ulovlig å samle inn på denne måten i dag fordi det ikke kan knyttes til noe konkret formål. Teleoperatørene har f.eks. ikke bruk for å lagre lokasjon og epost-adresser vi har kommunisert med for å fakturere oss, og uten et formål er lagring ulovlig. Dette representerer svært sensitiv informasjon, og det er gode grunner til at den skal holdes så privat som mulig.

Det blir n-1 forhold mellom oss og staten, når den tar seg til rette å vår informasjon. Maktforholdet mellom oss og den blir snudd. For det andre er begrunnelsene vage: alvorlige trusler mot samfunn og individer, og har skiftet etterhvert som myndigheter og politikere ikke har klart å gjøre tydelig rede for nødvendigheten. Forkjemperne av direktivet presterer til og med å si at DLD skal kunne brukes som alibi for å sjekke personer ut av saker. Siden når ble man pliktig til å registrere hvor man er, og hvem man snakker med for å kunne sjekkes ut av kriminalsaker? Skal fjellvettregelen om melder fra om hvor man går innføres som en allmen plikt i sammfunnet?

Det er teknologiutviklingen, og vår vestlige livsstil som gjør direktivet mulig og samtidig gjør det så fryktelig feil. Vi er nok fortsatt i en tidlig fase av utviklingen. Informasjonsmengden vil vokse, og den vil vokse raskt. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at staten, og andre aktører, vil se en nytte i denne informasjonen. (Hva med å gi dyrere helseforsikringspremie til de som er ofte på McDonalds? Det kan man finne ut vha trafikkdata. Ikke relevant for diskusjonen p.t. men det kommer senere, helt sikkert)

Mengden ganske privat informasjon i digital form vil øke, det er det ingen tvil om. DLD vil gi staten en fot i døra for tilgang. Med denne (etterhvert hardt tilkjempede) tilgangen vil den kunne finne flere formål. Det er jo bare en lovteknisk presisering unna. Uten måtehold vil DLD koble ut Statens bremser for inngrep mot borgernes privatliv. Mange av DLD forkjemperne (som også er lovgivere) utviser dårlig skjønn i forhold til disse spørsmålene, og det bekymrer meg. Med så åpenbar dårlig dømmekraft i dette spørsmålet, tror jeg veien til utvidelser er svært kort.

Klarer vi som samfunn å motstå de fristelsene informasjonsteknologien gir, og vise måtehold? DLD er den første store prøven på å motstå digital fristelse for staten. Det kommer mange fler. Beslutningene må være forankret i våre verdier og rettsprinsipper. Vi kan ikke drive formålsløst rundt i teknologitåka, og beslutte på bakgrunn av frykt og fristelser.

Nå er det opp til Høyre å bestemme hvilken retning vi skal velge. Uten å bli helt tør-dere-la-dette-skje (litt humor må vi unne oss), så vil jeg komme med en oppfordring om å tenke fremover. Norge er avhengig av teknologiutvikling, et fungerende personvern og rettsstat. Chilling effect på effektiv kommunikasjon i et land med spredt befolkning og svekkelse av demokratiet trenger vi ikke.

Kan DLD bli en sovepute?

2011-02-06T20:58:00.000+01:00

Datateknologi gjør det mulig å samle inn voldsomme mengder informasjon. Kostnaden er så lav at vi kan etterleve Øystein Sundes "Kjekt å ha" uten å tenke noe videre over det. Men betyr det at om vi har mer informasjon, at vi vet mer? Og er det slik at vi skal vite alt? Jeg tror det er på tide man stiller seg spørmålet: Hva lagres hvorfor og hvilke regler skal gjelde? Det er vesentlig forskjell på å lagre data om miljøobservasjoner, infrastruktur osv, og personopplysninger. Vi kan bruke upersonlige data til å løse mange av de store problemene i samfunnet, men det er ikke fokus på dette i dag fra Statens side.

Data lagres i en gitt kontekst fordi den informasjonen de representerer gir mening og verdi i den. Datasystemer ivaretar behandlingsregler og interaksjon med dataene, og styrer brukeraksess. Brukeraksess i denne sammenhengen er ikke sikkerhet, men iltrering basert på hva brukeren har lov til å se. Sikkerhet er mer generell tilgang til systemet som sådan.

Selv om et system er laget for et sett av kontekster og interaksjon med data, som danner systemspesifikasjon, kan det godt tenkes at dataene som forvaltes i systemet kan ha verdi i andre kontekster, gjerne kombinert med data fra andre systemer. Veldig mange av IT-prosjektene går ut på integrasjon og sammenkobling av systemer.

Som programmerer får man et aktivt forhold til sikkerhet, lagring, korrelering og analyse. Kompleksiteten og dataflytene gjør det totale bildet stadig mer komplekst. Konsistent sikkerhet og brukeraksess på tvers av systemer er ikke lengre triviellt, samt at faren for innbrudd i datasystemer er økende.

Med denne virkeligheten som bakteppe kan en lett forestille seg at kravene til systemer med sensitiv informasjon må være så presise og enkle som mulig. Veldefinerte kontekster med enkle behandlingsregler er viktig. Løsningene blir rimeligere, enklere og mindre komplekse.

Datalagringsdirektivet er et sett med vage kontekster som skal sikre Politiet tilgang til data lagret i teleoperatørenes systemer: Bekjempelse av terror, barneporno og alvorlig kriminalitet. Direktivet krever lagring av data ut over operatørenes behov, men som systemene kan lagre (posisjon, epost-avsendere og mottakere). Staten kommer med nye vage krav, men skal ikke betale regningen. De skal heller ikke ta konsekvensen av økt kompleksitet og fare for innbrudd i systemene. Det overlater de til teleoperatørene og forbrukerne.

For å kunne definere behovet for trafikkdata må man bruke kriminalitetsstatistikker og korrelere mot faktisk bruk av trafikkdata i etterforskning. Desverre har det kun kommet diffuse prosenttall fra myndighetene, se f.eks. Kripos høringsuttalelse. Det kan jo virke overbevisende når de sier at trafikkdata var nyttig i 40% av sakene i 2008. De de ikke sier er hvor mange saker dette dreier seg om og i forhold til totalt antall saker. Sannheten er at det dreier seg om et begrenset antall saker. Da blir tvangslagring av trafikkdata for hele landets befolkning som å skyte spurv med kanon.

Det hører med til historien at det i fjor ble oppklart 37% av totalt 270000 saker. Det vil si at det finnes en solid restanse av uløste og henlagte saker som aldri blir oppklart, og hvor trafikkdata ikke engang er vurdert til å kunne bidra (se Kripos og regneark). Dette er et problem i relativt stor skala, som får mye mindre oppmerksomhet enn at Datalagringsdirektivet er helt nødvendig.

Hvis noen hadde begynt å analysere kriminalitettstatistikkene, mhp å finne ut hvorfor så mange saker forblir uløste, så hadde man helt sikkert funnet større problemer enn mangel på trafikkdata i en tross alt liten andel av sakene. Jeg blir forundret over hvor lite kunnskap vi klarer i trekke ut av de enorme informasjonsmengdene vi omgir oss med. Det virker som om tallforståelsen er generellt svak, og at vi alle går ut ifra at alle tall som legges frem kommer fra grundige analyser. Hvordan kan vi vite det, når det legges frem prosenttall som egentlig ikke sier oss noe? Med en solid analyse i bunn kunne man også ganske treffsikkert klare å identifisere hvilke saker trafikkdata (og annen digital informasjon) kan være nyttig, og sikre disse raskt.

Myndighetene, og politikere (Arbeiderpartiet) har ikke lagt frem overbevisende dokumentasjon om at trafikkdata er avgjørende for bekjempelse av kriminalitet. Derimot så kommer det opplysninger om studier fra Tyskland som sier at oppklaringsprosenten faktisk sank mens de hadde DLD. Hvorfor legger ikke norske mydnigheter skikkelige statistikker til grunn for sin argumentasjon for DLD? Hvorfor er de mer opptatt av å omskrive grunnleggende begreper som personvern og rettsstat, slik at det passer med deres målbilde? Skal de gå vekk fra rettsstaten som navigeringsinstrument, bør de med respekt for velgerne tørre å si det som det er. Å sikre seg informasjon om alle borgernes kommunikasjon og bevegelser er ikke noe å kimse av, og er et radikalt brudd med de verdier vårt samfunn bygger på.

Mangelen på tilstrekkelige analyser av bruk av trafikkdata i etterforskningsøyemed er nok medvirkende til at man skal sikre trafikkdata for alle personer. Istedet for en målrettet løsning brukes det en hagle-strategi. For å kunne løse Politiets (egentlig samfunnets kriminalitetsproblem) innenfor rettsstatens rammer, må man gå metodisk til verks.

Når Politiet kan gå ut ifra at trafikkdata er sikret fordi DLD er innført, vil incentivet til å komme raskt igang med etterforskning også være dårligere. Det er en fare for det kan bli en sovepute. Ville det ikke være bedre om Politiet kom raskest mulig igang med etterforskning, og hadde et aktivt forhold til digitale spor og bevis? Sikring av relevante digitale spor og bevis krevende teknologisk kompetanse. Et mer aktivt forhold til teknologien vil ha en læringseffekt, slik at Politiet vil kunne jobbe mer effektivt og målrettet. Vårt samfunnet er sterkt influert av teknologiutviklingen. Den går raskt, og Politiet må, som en viktig leverandør av orden og sikkerhet, forholde seg til det samfunnet de opererer i. De bør har tilgang til å få utlevert konkrete og relevante data, særlig når den kriminelle handlingen skjer digitalt. Men de skal ikke kunne endre premissene for den liberale rettsstaten.

Embedsverkstyrt bytutvikling

2011-01-31T21:18:00.000+01:00

Følgende lesereinnlegg,i forkertet utgave hadde jeg på trykk i Østlendingen 31.01.2011:

Veidebatten i Elverum har blitt en skyttergravskrig, med stigmatiserende uttalelser spesielt fra de som ønsker sentrumsalternativet med Bjørn Jarle Rødberg-Larsen i spissen. Resultatet er en maktkamp der løsningene og langsiktige mål kommer i bakgrunnen.

Jeg tror bakgrunnen for at prosessen har kommet så skjevt ut er det snevre hovedmålet i sluttrapporten fra Statens Vegvesen:

Kostnadseffektivt og trafikksikkert veg- og gatesystem som bedrer avviklingen
av den daglige trafikken til/fra sentrum og legger til rette for god byutvikling i
Elverum.

Denne problemdefinisjonen ser bort fra sentrumsplanens mål om å åpne sentrum mot Glomma, infrastrukturen rundt Elverum og forventet trafikkutvikling som følge av transport og turisme. Svaret på de utelatte sidene av problemet løses neppe ved å lede ytterligere trafikkøkning gjennom Grindalsmoen og over til sentrum.

Ved å presse på med tidsfrister og økonomiske rammer påvirkes beslutningsgrunnlaget. Det er noe feil med samspillet mellom Statens Vegvesen og demokratiske prosesser når de i såpass stor grad bestemmer byutviklingen. Det skal være politikerne som veier de ulike hensyn opp mot hverandre, men de må tørre å bruke den makten velgerne har gitt dem. Les om denne trenden i “Slik styrer byråkratene Norge” i DN.

Både sentrums- og ringveiløsninger har negative sider, men hva har størst positiv virkning på sikt? Skal Elverum vokse må man ta noen tøffe valg. Prosessen som nå pågår unngår utredning av traseer og konsekvenser for ringveiløsninger og er råkjør fra APs og spesielt Vegvesenets. De setter agendaen med tidsfrister og økonomiske rammer som reduserer politikerne til nikkedukker for byråkratiet. Det er merkelig at man kan konkludere med at ringvei er for dyrt før det er utredet, mens 6 andre alternativer kan legges inn i NTP basert på grove estimater.

De siste årene har Hedmark stor trafikkøkning, hvorav mye er tungtransport og turisme. Når trafikk med ulikt formål skal inn på samme vei trengs det mange kryss. Kryss gir lavere fart og gjennomstrømningskapasiteten blir lav. Oslo har en sentrumsstrategi for lokal- og gjennomgangstrafikk. Det er nå svært dyrt og komplisert å øke kapasiteten på dette veisystemet. I Drammen innså man at man var på feil spor og tenkte helt nytt. Det bør Elverum gjøre også, og ikke la byråkratiets rammer bestemme byutvikling i Elverum og næringsutvikling i regionen.

Skal man utvikle turistdestinasjoner, særlig med besøkende fra Europa, bør veisystemet ha god standard og effektivitet. Elverum må få blikket opp fra egen navle og samarbeide med omkringliggende kommuner.

Det er svært viktig å kunne lære av egne og andres feil slik at de ikke repetereres. Det er kostbart og har store konsekvenser når en på samfunnsplan ikke lærer. Uten læring går man baklengs inn i fremtiden. Elverum ser ut til å ville gjøre de samme feilene som andre har gjort før dem. Det vil hindre vekst og verdiskaping på lang sikt. For den som følger med i debatten om Nortura er nettopp infrastruktur endel av bildet. Industriaktører er ikke opptatt av hvor effektivt trafikken går gjennom sentrum, men tilrettelegging for effektiv logistikk. Samtidig er Elverum avhengig av å bygge opp alternative arbeidsplasser til tradisjonell industri. Kunnskapssamfunnet er her, men er avhengig av gode sosiale arenaer i sentrum. Vi har fått Terningen Arena, men det hjelper lite når resten av innbyggerne skal sitte i hver sin bil og kaste bort tiden i køer. Elverum er avhengig av sosiale arenaer for fremtidig verdiskaping, og de bør ligge i sentrum.

Den som har kjørt gjennom Europa vet at det rundt små og store byer er det ringveier som gjør det mulig å nå den bydelen du skal til på en effektiv måte. Langs ringveiene er det ofte industri og kontorer som blir bundet sammen med boligstrukturen av et effektivt veisystem. Politikere må evne å tenke verdiskaping i denne sammenhengen.

Elverum har svært dårlig luftkvalitet allerede pga vedfyring, bileksos og Hera vekst. Er det da riktig å legge opp til ytterligere trafikkvekst i sentrum? Onsdagens vedtak er forøvrig direkte i strid med overordnete målsettinger fra Regjeringen for byutvikling, helse og miljø. Er det forsvarlig og lovlig å bygge ut uten å utrede konsekvensene for luftkvaliteten? For den som vil vite mer, les på Miljøverndepartementets sider: Handel, tilgjengelighet og bymiljø

Jeg er glad i marka rundt Elverum og vil at flest mulig skal ha lett tilgang til den. For det første vil ringveien i seg selv gi lett adkomst med bil. Det er heller ikke noe i veien for å ha tur- og skiløypetraseer nærmest fra sentrum via kulverter ut i marka om man ønsker det. Der hvor veien eventuelt vil ødelegge eksisterende turterreng, vil en kunne lage nytt. Uansett løsning er det interesser mot enhver løsning for veier beslaglegger eksisterende areal. Vi er ikke der at man lager veier over bakkeplan ennå ihvertfall.

“Human achievement is entirely a networking phenomenon. It is by putting brains together that human society [advances].” - Bob Marshall

Kunnskapsbyer - byggeklosser for fremtiden

2011-01-30T21:10:00.000+01:00

Det er med med oppgitthet jeg følger debatten, og vedtak om planer om nytt veisystem i Elverum der jeg bor. Det er ikke noe nytt fenomen, men et nytt bunnivå for politiske beslutningsprosesser er nå nådd i mine øyne. Noen politikere ser ut til å være mest opptatt av å vinne symbolske kamper, enn fremtidsrettede løsninger for kunnskapssamfunnet vi lever i. Den virkelige taperen i dette maktspillet er borgerne som utsettes for slik kunnskaps- og visjonsløs politikk.

Byplanlegging i 1950 og 2011
I 1950 og tiårene etterpå var bilen i sentrum for byplanlegging. Byene ble tredd på hovedveinettet som en snor. I 2011 er kunnskap sentralt for utvikling av samfunnet. Kunnskap har blitt et fortrinn og salgsvare. Industrien vår derimot sliter. På grunn av det høye lønnsnivået i Norge, har vi ikke noe annet valg enn å være blant de mest effektive landene om vi vil konkurrere i det globale markedet.

Store deler av den tradisjonelle industrien er solgt eller flyttet til andre land på grunn kostnadsnivået på manuell arbeidskraft. Skal vi beholde og utvikle industri og produksjon må vi bruke kunnskap og være smartere enn konkurrentene. Elverum og regionen er ikke anderledes enn andre steder: industrien forsvinner og økonomien skranter. Kunnskapssamfunnet må gjennomsyre alt vi driver med. Så hvordan oppstår kunnskap?

Kunnskap dannes ved at folk møtes, utveksler og setter sammen informasjon.

Eller for å bruke et sitat av Bob Marshall (flowchainsensei) som har formulert resultatet av vel anvendt kunnskap gjennom sosiale prosesser:
"Human achievement is entirely a networking phenomenon. It is by putting brains together that human society [advances]."

Det er ikke noe nytt ved dette. Det har bare blitt enda viktigere på grunn av kompleksiteten i samfunnet vi lever i.

Kunnskapssamfunnet
På veien til kunnskapssamfunnet har vi tatt i bruk kompleks teknologi, som vi til daglig tar for gitt. Få eller ingen kjenner lengre til hvordan alle ting vi omgir oss med virker og samspiller. For å kunne fremstille nye produkter og tjenester kreves samarbeid. Denne utviklingen har trolig pågått siden menneskene skilte seg fra andre arter, og er vårt store fortrinn. Pussig nok er det lite fokus på dette, men foredraget When ideas have sex forklarer dette på en morsom og pedagogisk måte.

Selv om vi kan dele kunnskap svært effektivt, og mye innovasjon skjer på grunn av og med bruk av nettet, må mennesker fortsatt møtes for å skape verdier. Det kever arenaer hvor dette kan skje, og stiller krav til de som planlegger byenes utvikling.

Det må gjenspeiles i utvikling av byene, store og små. På 50-tallet ble verdier skapt av små verksteder og fabrikker i, eller nær, sentrum av byene. I dag flyttes dette til perifierien. Det var praktisk fordi folk var mindre mobile enn nå som vi kan forflytte oss effektivt til der hvor tjenestetilbudene er.
Sentrum kan ikke lengre domineres av transport og produksjon i det moderne samfunnet. Boligstrukturen må bindes sammen med tjenestilbud og arbeidsplasser, men skal ikke okkupere premium kjerne for byens innbyggere.

Dersom vi setter kunnskap i sentrum kan deler av eksisterende industri og virksomheter få et løft. Kunnskap er allerede en viktig bærebjelke for moderne samfunn. Fremover vil kunnskapsrike miljøer skille seg ut fra resten, og her har byplanleggere en viktig rolle. Byene må fasilitere læring, fostring og deling av kunnskap, ellers eroderes byens grunnlag for eksistens etterhvert som tradisjonell industri forsvinner.

Politisk og byråkratisk pragmatisme
Desverre er ikke alle politikere og byråkrater som planlegger infrastruktur og byer inneforstått med endringene (konsekvensene av) som har skjedd de siste 60 årene. Vi har gått fra å være et industrisamfunn, hvor enkelte byer og tettsteder eksisterer kun på grunnlag av tradisjonell industri. Gjerne bestemt ut ifra tilgang på billig kraft eller knutepunkt i infrastruktur som ga dem logistisk fortrinn.

Politikere som ikke har såpass kontakt med nåtiden og mangler visjoner for fremtiden kan koste byene og innbyggerne dyrt. Skal Norge fortsette å være et konkurransedyktig samfunn fremover må industritankegangen ut i perifirien og kunnskap inn i sentrum. Dessuten har vi endel byråkrater som kjører politikerne knallhardt på sine avgrensede domener. Politikerne har ikke dybdekompetanse og har ikke en sjanse mot overmakten som de egentlig skal styre. Da er det samfunnet som helhet som taper, selv om man oppnår avgrensede mål innenfor respektive sektorer.

Nå er ikke dette mer visjonært enn at det er ganske klart uttrykt på Regjeringens nettsider (1). Trondheim (2) og NTNU (3) har tatt tak i dette for lenge siden. Tidligere gikk hovedferdselsåren tvers gjennom byen. Trafikken gikk sakte og medførte forurensing og støy. Det gikk ut over trivselen og livskvaliteten til innbyggerne. I dokumentene jeg linker til legges det vekt på at bykjernen skal legge rette for deling- og kunnskapsfostring, trivsel og en del andre faktorer. Andre byer i Norge burde lære av Trondheim.

Et kunnskapssamfunn har en mye bedre forutsetning for å skjønne hvordan ting virker, henger sammen og hvordan man forbedre ting. Analyse og læring må bli en uadskillelig del av kulturen. Dette vil styrke demokratiet, spesiellt lokalt fordi man har innsikt, kunnskap og bedre rustet til å ta balanserte beslutninger.

Jeg kan kjapt nevne noen aktuelle områder som læring og kunnskap kan bidra til økt verdiskaping, og som godt kan ha lokal forankring (ikke forskning):

Bedre utnyttelse av ressurser, f.eks. naturbaserte
Energisparing og produksjon
Automatisering
Design

Referanser:

Miljøverndepartementet: Handel, tilgjengelighet og bymiljø - Fakta og innspill til en sentrumspolitikk: Noen viktige utviklingstrekk
Kunnskapssamfunnet og byenes rolle som arena for nyskaping
Kunnskapsbyen Trondheim

De som vedtar å bygge 4-felts vei gjennom en bitteliten by, kan neppe kjenne til De Lillos-låta Stakkars Oslo (Spotify)...

Så bygger man parkeringshus
Og kaller det for Ibsen

Tull med tall

2011-01-25T18:26:00.000+01:00

I statistikken (2010) fra Post- og teletilsynet over anmodninger om fritak fra teleoperatørers taushetsplikt kommer det frem svært interessante tall.

I 2010 ble det anmodet om trafikkdata i 1619 tilfeller, hvorav 109 bli avslått. 316 av disse var anmodninger om trafikkdata fra basestasjoner (hvem var i et angitt område i et tidsrom) med gjennomsnittlig tid for uttrekk 4,2 timer.

I kriminalitetsstatistikken for 2006-2010 ser vi at det i 2010 totalt var 270000 (s. 4) saker. Det ble altså anmodet om trafikkdata i nesten 0.6% av sakene. Hvis vi forutsetter best case, altså at alle saker hvor det ble hentet ut ble oppklart (snitt 37,4%, s. 22) har trafikkdata bidratt til en oppklaringsprosent totalt på 1.6%. ( 1619/(270000×0.374) )

Jeg lurer veldig på hvordan Kripos har valgt ut sakene de brukte til å underbygge behovet for DLD i sin høringsuttalelse. De sier det er saker med alvorlig kriminalitet. Jeg betviler ikke at sakene var alvorlige. Kripos sier det ble hentet ut trafikkdata i 50% av disse sakene i 2008. Ser vi på statistikken for 2008 så var det i alt 264000 saker totalt. Det forteller oss at alvorlig kriminalitet i denne sammenheng utgjør 1.23% ( (1619*2)/264000) ) av sakene*. Jonas Dalheim forteller oss at i 80% av disse sakene hadde trafikkdata avgjørende betydning.

Det vil jeg kalle spekulativ bruk av tall, men så heter det seg også at det finnes 3 typer løgner: løgn, forbannet løgn og statistikk.

Jeg er fullstendig klar over at her er det mange saker som betegnes som lite alvorlig. Men det er illevarslende at kun 37,4% av sakene blir oppklart, og det må man gjøre noe med. Det er en alvorlig stor restanse av uløste saker, hvor trafikkdata ikke engang er aktuellt iflg Kripos egen statistikk (s. 19 Kripos høringsuttalelse). I tillegg leser vi jevnlig i avisene at Politiet har for liten kapasitet til å etterforske saker med kjent gjerningsmann.

Med DLD vil det bli lagret mer data enn tidligere, og antall anmodninger vil nok øke**. Jeg betviler imidlertidig sterkt at det vil løse ressursproblemene i det store bildet når man ser på tallene her. Det begynner å bli en god stund siden Jørgen Kosmo i Riksrevisjonen påpekte ressursmangel og dårlig samarbeid mellom distrikter. Det er her det ligger store muligheter for forbedring og effektivisering.

Man kan ikke løse problemene til Politiet med å fokusere på 0.6% av sakene. Her må noen ha glemt å gjøre leksen sin. Justisminister, hvordan står det til med mattekunnskapene?

* Jeg mangler statistikk om anmodninger om fritak fra taushetsplikt for 2008, men bruker tallene fra 2010
** men flere avslag pga strengere regler?

Oppdatering:
Leif Auke har laget et regneark som viser relasjon mellom oppklaring av saker med grov kriminalitet og bruk av trafikkdata.

Når politikerne svikter demokratiet

2011-01-22T11:08:00.000+01:00

Har byråkratene overtatt styringen av landet, bare avbrutt av mediapress som tvinger politikere til å ta stilling i enkeltsaker?

Byråkratene ser i liten grad utenfor sin egen lille tue, men er ofte sterke på å argumentere for sine behov og syn på saker. Delvis skyldes dette at samfunnet blir stadig mer komplekst, og helheten tapes i løsning av isolerte men ofte teknisk kompliserte problemer. Utviklingen helt siden vi begynte å byttehandle varer og tjenester har gått i denne retningen. På sett og vis har vi fått et teknokrati, men med et byråkratisk mellomsjikt som hverken ser helhet eller skjønner alle detaljene. På viktige områder ser man tydelig at politikken har liten betydning.

Energi
Justis
Samferdsel
Helse

Politikerne skal så klart lytte til ulike informasjons- og faktakilder. Råd fra fagmiljøer skal veie tungt. Men til syvende og sist er de ansvarlige for å komme frem til helhetlige løsninger som balanserer ulike behov, og som er innenfor relevante rammer. Og der er nettopp politikerne som blir stilt til ansvar i media. Det er de som må stå frem uten å kunne begrunne beslutninger som er tatt. Avstanden til kunnskapen om problemer og løsninger har blitt for stor.

I de siste årene har mellomsjiktet, byråkratene, fått en reell inflytelse (eller regelrett makt) på utviklingen. Denne utviklingen uthuler demokratiet, og medfører at borgerne vil føle at de mister innflytelse via valgdeltagelse. Media ser også ut til å være rammet av manglende innsikt, og evner i liten grad å fokusere på avgjørende saker som har langsiktige perspektiver. Det hører også med at tradisjonelle media er økonomisk presset på grunn av teknologiutviklingen og derfor må fokusere på det som selger. Derfor ser vi fakkeltog, underskriftsaksjoner og bloggere som etterhvert er svært kritiske. Resultatet er at det det store puslespillet ikke settes sammen, men man sitter og vender på brikkene.

Saken om Datalagringsdirektivet er et godt eksempel på problemene med denne utviklingen, og jeg oppfatter at Høyres splittelse springer ut fra dette landskapet. De få positive høringsuttalelsene kommer fra byråkratiske miljøer, mens de som sitter med mer detaljkunnskap så og si er enstemmig mot DLD. Unntaket er de som har direkte nytte av trafikkdata. Det skulle bare mangle at de ikke argumenterte for sine behov, men det kan ikke diktere løsninger. I tillegg så finnes det gode argumenter for at nettopp DLD er ytterligere uthuling av demokratiet, fordi den forringer våre grunnleggende demokratiske rettigheter.

I sak etter sak, og på de områder jeg har listet opp, skiller spesiellt Arbeiderpartiet seg ut som alltid er enig med det grå mellomsjiktet. Jeg kan ikke forklare det, men gjetter på at det er folk fra samme miljø som flyter til og fra politikk og byråkrati.

Til slutt vil jeg nevne en lokal sak der jeg bor. Statens vegvesen dikterer veiløsninger i Elverum, som er i strid med både faglige og folkelig oppfatning av hva som er en god byutvikling. En 4 felts vei gjennom sentrum av en liten by må vel betegnes som ren voldtekt, og er faktisk i strid med Regjeringens (MD) egne konklusjoner i en rapport om byutvikling og handlemønster.

Det er ikke tilstrekkelig å si at politikk er det muliges kunst. Den skal være noe mer. Den politikk som er i pakt med fremtiden, må gå ut på å gjøre mulig i morgen det som er umulig i dag. - C.J. Hambro

DLD - en fordervet politisk vare

2011-01-17T20:38:00.000+01:00

DLD blir debattert i det vide og bred for tiden, og det mangler ikke på argumentasjon blant hverken tilhengere og motstandere.

Motstanderne, som meg selv, hevder at direktivet vil ha negative konsekvenser for personvern og yttringsfrihet. Dette er 2 grunnleggende begreper i en demokratisk rettstat. Jeg blir opprørt av at enkelt synes å ta lett på disse tingene, og kun vurderer dem opp mot kortsiktige gevinster.

Tilhengerne på sin side hevder at DLD er helt nødvendig for å kunne sikre at bevis er tilgjengelig for Politiet i etterforskningsøyemed. Jeg betviler ikke at trafikkdata har vært avgjørende i endel saker. Det betyr ikke at betydningen er avgjørende. Det er ikke noe automatikk i at det vil fortsette å være sånn.

Når man går høyt på banen i argumentasjon for at DLD vil være avgjørende for oppklaring av kriminalsaker i fremtiden, viser man at en ikke følger med på den teknologiske utviklingen. Man viser også at man ikke har et balansert syn på behov Politiet har opp mot beskyttelse av borgernes privatliv. Jeg har ellers tilgode å se tungveiende argumentasjon for at DLD virker etter hensikten, og ikke har de skadevirkningene motstanderne påpeuker.

Hvis Staten skaffer seg en generell informasjonsrett inn i våre private liv, har den trådt over en grense der den ikke har noe å gjøre.

Direktivet ble utformet i en tid hvor mobiltelefoner, med dagens egenskaper, ikke hadde sett dagens lys.
Elektronisk kommunikasjon var på langt nær en så integrert del av vårt dagligliv. Direktivet er ikke oppdatert med hensyn på denne utviklingen. Samtidig flyttes stadig mer kommunikasjon over på sosiale media og kommunikasjonsteknologi som ikke omfattes av DLD.
IPv6 vil i hovedsak gjør lagring av IP-adresser overflødig. Dette annulerer en god del av argumentasjonen for DLD
Det relativt lett å omgå mesteparten av lagringen om man har kunnskap.

Det pågar en evaluering av DLD som ventelig vil resultere i endringer. Hvilke vet vi ikke. Det foreligger parallelt med dette forslag og om utvidelser.

En avgjørelse om implementering nå er avhengig av Høyre. Jeg har vondt for å forstå at nettopp Høyre er villig til å kjøpslå om våre fundamentale demokratiske rettigheter overhodet, og særlig over noe ikke kjenner utviklingen av. For ikke å snakke om at konsekvensene er svært uvisse. Det er på slikt grunnlag man utvikler en nasjon, med uvisse gevinster og sannsynligvis uheldige konsekvenser.

Politikere med for stor apetitt på direktiver på EUs direktiver kan risikere å påføre Norge uønskede plager. DLD burde sendes i retur, men beskjed om at fordervede varer ikke aksepteres.

For å bruke en annen metafor: den nytter ikke å høvle på en råtten plank. Den er like råtten uansett.

Arbeiderpartiets digitale begrepsrøre

2011-01-09T21:59:00.000+01:00

En skulle tro at politikere som vil innføre et såpass omgripende og kontroversielt tiltak som Datalagringsdirektivet har fundamentert sin argumentasjon på solid grunn. Men når en ser på den uklare bruken av begreper og flyktige argumentasjon som kommer spesiellt fra sentrale personer i Arbeiderpartiet ser man at det ligger noe desperat over alle utspillene for direktivet. Justisdepartementet ser selv ut til å innse at man har vært unøyaktig, men veien til klarhet der i gården er nok lang.

Opprinnelig skulle direktivet benyttes til å bekjempe terrorisme og trusler mot rikets sikkerhet. Når det viser seg at det ikke kan vises til det virker etter hensikten endres argumentasjonen til at man skal bekjempe alvorlig kriminalitet og barneporno. Jeg vil ikke på noen måte si at dette ikke er viktig arbeid, men kan man bare bytte ut argumentasjon for noe som skulle innføres pga av rikets sikkerhet? Hvis et tiltak ikke virker, blir det ikke bedre av at man bytter ut argumentasjonen. DLD er på gyngende grunn, og er under kritikk internt i EU.

PS! Uten at man kan vises til trusler mot rikets sikkerhet (kronisk tilstand), vil DLD være i strid med Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon, artikkel 8.

Arbeiderpartiet anser det som unødvendig å avvente mer informasjon og kunnskap. I påvente av EUs evaluering av DLD, må vi derfor støtte oss til statistikk som er tilgengelig. Det er mulig trafikkdata har betydning, sikkert også viktig i noen saker. Men å si at det er avgjørende for at Politiet skal kunne etterforske kriminalitet ser ikke ut til å være sant iflg. statistikk fra Tyskland. Tyskland, sammen med Romania, har forøvrig funnet DLD grunnlovsstridig og gått bort fra det.

Ellers så er Arbeiderpartiet svært så kreative med å forsøke om omdefinere både personvern og overvåkning. Heldigvis har vi et oppegående Datatilsyn som forklarer Justisministeren hva disse begrepene er, og hvorfor DLD ikke styrker personvernet.

Man kan alltids diskutere meningen med disse begrepene og det er nødvendig finne ut hva de betyr i det digitale samfunnet. På akkurat dette punktet svikter forøvrig Staten borgerne, fordi den politiske interessen for temaet er altfor liten. Men uansett hvilke endringer som skjer i samfunnet vil personvern omfatte retten til å kontrollere egen informasjon og trekke grenser for sitt eget privatliv. Personvernet er allerede under angrep på internett, og trenger absolutt ikke noen ytterligere statlig torpedering.

Personvern er en grunnpilar i et velfungerende demokrati. Svekkes personvernet, svekkes også demokratiet. Det er på tide å gripe fatt i den teknologiske utviklingen slik at man får en mest mulig konstruktiv samfunnsutvikling.

(Et ferskt eksempel på at utviklingen går i feil retning er USAs jakt på alt og alle som har vært, og er i befating med WikiLeaks. USAs har her en unik mulighet til å få tilbakemeldinger og korreksjon på eget selvbilde. Istedet skyter de budbringeren. USA viser for tiden en sterk vilje til å bruke alle midler, og særlig digitalt, for å angripe WikiLeaks. Det er realiteten når staten ikke selv begrenser sine fullmakter i en digital verden. Trolig vil vi se mange slike eksempler i tiden som kommer.)

Overvåkning er nok et mer diffust begrep, situasjons- og tidsalderbetinget. Siden DLD benytter IT for å samle inn og lagre data virker det hensikstmessig å se det fra en teknologisk synsvinkel. Søker du på ordet Overvåkning er det en hel industri som vil selge deg overvåkningsprodukter. De er ihvertfall ikke i tvil om hva de selger. Så får politikerne i Arbeiderpartiet stikke hodet i sanden og mene akkurat hva de vil. Mens det dominerende partiet i Regjeringen sitter med hodet i sanden, og ikke evner å sette seg inn i sin egen samtid, går man samtidig glipp av mulighetene det digitale samfunnet kan by på.

Det er på tide å kalle en spade for en spade. Det er tvingende nødvendig for å kunne bygge det digitale Norske samfunnet.

Politiske bomber

2011-01-04T21:54:00.000+01:00

Jeg burde vel slutte å la meg overrake over politkernes vilje til å beslutte på tynt grunnlag. Men fordi det ikke er sjelden det gjøres beslutninger, på sviktende grunnlag og, med alvorlige konsekvenser som resultat lar jeg meg allikevel engasjere.

Politiske beslutninger er nesten alltid avveininger mellom ulike behov og hensyn. Når det går prestisje i saker tapes ofte negative konsekvenser av syne. Politikere som er mer opptatt av prestisje og symbolsaker er uinteressert i sideeffekter (om de ikke tilfeldigvis gagner sakene) og konsekvenser.

Det siste året burde allikevel gi en påminnelse om at ubalanserte og uinformerte beslutninger har en kraftig rekyl. Har man ikke tilstrekkelig ryggdekning og kunnskapsgrunnlag blir man svar skyldig. Da kommer det tvetydige unnskyldninger og bortforklaringer. Media fråtser og opposisjonen krever ministrenes hode på et fat. Nå slipper Regjeringen, og spesiellt Arbeiderpartiet, unna fordi de sitter i en flertallsregjering. Enn så lenge...

Det er ennå ikke for sent å ta riktig beslutning i Datalagringsdirektivsaken. Men det vil kreve at flertallet på Stortinget setter seg inn i sideeffekter og konsekvenser. De fleste relevante fagmiljøer advarer mot direktivet, men Arbeiderpartiet kjører en ensidig og uredelig kampanje, som ikke tar hensyn til dette, for å hasteinnføre DLD. Det er flere tungtveiende råd og momenter som taler mot innføring:

EUs evaluering vil trolig gi råd om store endringer, grunnet personvernhensyn mm. Flere EU-landene Romania og Tyskland vil ikke innføre DLD.
IT-miljøet sier store mengder personlige data er en sikkerhetsrisiko
Forsvaret, LO ulike ombud og tilsyn er negative
Direktivet er i konflikt med Menneskerettskonvensjonen, artikkel 8
Argumentasjonen fra Regjeringen er svært flyktig og endres etterhvert som den blir kjent som falsk. Dette er i seg selv et signal om at det er ugler i mosen.

Jeg innbiller meg at de fleste politikere, og særlig konservative Høyre, setter seg grundig inn i sakene. Jeg håper de ikke lar seg overbevise av Arbeiderpartiets propaganda, og ser at alle hensyn og konsekvenser må belyses før en beslutning taes. Noe av fagmaterialet er Juss- og IT-faglig stoff, men politikere har et ufravikelig ansvar til å sette seg inn i ethvert relevant underlagsmateriale for saker de skal ta beslutninger i. Da holder det ikke at man gjør som Arbeidertiets utsending på Twitter, og si at man ikke er interessert i den slags.

Feil beslutning kan bli kostbar foran neste Stortingsvalg. Konsekvensene av DLD kommer ikke som fakkeltog eller mediestorm. Det er nok mer snikende, hvor tilliten mellom folket og politikerne/myndigheter vil svekkes over tid.

Overfiske i personlig informasjon

2010-12-18T09:49:00.000+01:00

I det digitale samfunnet finnes stadig mer informasjon lagret om oss. Lagring av informasjon har blitt en integrert del av vår hverdag. Vi legger igjen informasjon frivillig på nettsteder, myndigheter samler inn informasjon, og teleselskapene lagrer informasjon for å kunne fakturere oss. Datahavet med personlige opplysninger vokser hurtig. Konsekvensene er ukjente.

Myndigheter og private aktører vil fiske i datahavet for å kunne tilby oss bedre produkter og tjenester. Informasjonen kan fortelle mye om oss. Hvem vi er, våre (u)vaner og sosiale nettverk kan effektivt kartlegges. Jo fler registere som kan kobles sammen jo mer sier det om oss.

Det er 2 hovedtyper data som kan regnes som personlig informasjon:

Innhold

Ustrukturert som bilder, tekst, tale osv
Strukturert i fagsystemer som f.eks. skatteetaten bruker

Metadata (tekniske data) som avledes av vår bruk og produksjon av innhold. F.eks:

IP-adresser
Mobilnr
epost avs/mottager
lokasjon
Tidspunkt
Ulike karakteristika for data som transporeres

De tekniske dataene beskriver hvem og hvor men også endel om hva. Med tekniske data kan man finne ut ganske mye om hva siden det angir hvor innholdet finnes. Kjenner man avsender og mottager av f.eks. en epost er det ikke noen stor jobb å finne innholdet. Selv om data er kryptert kan karakteristika til en viss grad avsløre hva som sendes.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at disse dataene kan benyttes til mange formål. Det er ikke dermed sagt et det er riktig å gjøre det. Datalagringsdirektivet er som en stor trål, som skal sikre bevis om vår atferd og hvem vi kommuniserer med. DLD tar ikke hensyn til om det vi gjør er kriminellt. Alt skal lagres, ihht til gjeldende forslag i 12 måneder. Det er forøvrig 6 måneder mer enn det EU setter som minimumskrav. Myndighetene tenker på sitt eget behov. Våre kommunikasjonsdata er deres verktøy. Personlig informasjon er ikke et verktøy. Teknologien som benytter den er det. Å kalle mitt privatliv for verktøy er en fornærmelse, og sier ganske mye om myndighetenes holdning overfor borgerne.

At de samme dataene kan bli misbrukt og stjålet ser heller ikke ut til å gå nevneverdig inn på politikere selv om det stadig er eksempler i media på at det skjer. De vedtar selv lovtekniske justeringer de ikke ser konsekvensen av, og kriminelle vil skaffe seg illegal tilgang.

Alle som kan litt om fiske vet at formålsløst fiske med feil redskap gir dårlig kvalitet på fangsten. Dessuten kan det gå hardt ut over bestanden av enkelte arter. Analogien her er at DLD vil påvirke oss og endre vår oppførsel. Det kan ha en avkjølende effekt på viktige sikkerhetsventiler i et demokrati. Men her brekker analogien, fordi Fiskerinæringen reguleres av myndighetene slik at de negative effekter ikke blir for store. Det er kriminellt å fiske mer en kvoten. I datahavet går derimot myndighetene selv inn for overfiske uten å sjekke konsekvensene. Med det råkjøret som nå pågår fra Arbeiderpartiets side i Stortinget, velger man bevisst å ikke vente på mer informasjon om DLD er nyttig og sideeffekter. Enkelte politikere bruker til og med private aktørers tvilsomme praksis som alibi for DLD. Alle andre gjør det, og vi vil også være med på festen... Tankesløs og uansvarlig argumentasjon.

De nedsetter ikke engang prinsipper som forslag om utvidelser av direktivet kan prøves mot. Paradoksalt nok med bl.a. Fiskeriminister Helga Pedersen i spissen som burde vite bedre...

Det er enda et paradoks her fordi Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier Wikileaks lekkasjene fra det amerikanske diplomatiet vil ha en nedkjølende effekt på internasjonale relasjoner. Samtidig argumenterer han for DLD. Istedet for å fremme transparens på statlig nivå og beskytte borgernes privatliv snues det hele opp ned. Da er Staten i ferd med å spore av det demokratiske sporet. I et fungerende demokrati er staten et akvarium som innbyggerne kan se inn i, med kun begrensede områder uten innsyn.

For å bortforklare hva de holder på med, ser vi politikere som forsøker å omdefinere og uthule begrepene personvern og rettsstat slik at de passer med deres egne mål. Nytalen har fått flere tunger i argumentasjonen for DLD.

Staten, med hederlige unntak som Datatilsynet og Barneombudet, svikter sin oppgave i det digitale samfunnet. Istedet for å gripe tak i utfordringer og lede mot en positiv utvikling velger man å misbruke makt. Man bytter rolle fra balansert forvalter til opportunist for ensidig måloppnåelse. Samtidig stilles det spørsmål, av EU selv, ved om kriminalitetsbekjempelse vil styrkes med DLD. Høyre kan sette en stopper for et forhastet tiltak med ukjente konsekvenser. De kan, om de vil, bidra til en positivt og helhetlig utvikling av det digitale samfunn.

Datalagring og analyse

2010-12-14T08:20:00.000+01:00

Hvor mye skjønner Storberget,om datainnsamling og analyse, når han sier vi trenger DLD for å avsløre terrorister?

Det er 2 muligheter:

Han vet at for å finne ukjente potensielle gjerningsmenn må man analysere trafikkdata i store mengder og uavhengig av mistanke. I så fall sier han ikke dette til borgerne.
Han har blitt fortalt halve sannheten og har akseptert en mangelfull argumentasjon som tilstrekkelig for å innføre DLD.

Begge deler er alvorlig. Å unndra, eller lyve om, sannheten i en slik sak er alvorlig. Alternativet er inkompetanse.

For å forklare hvorfor det er sånn, må jeg forklare litt om sammenhengen mellom informasjon og kunnskap. DLD krever at trafikkdata lagres. Dette er råmaterialet (bevisene som Storberget kaller det, på tross av at de færreste som er representert i datagrunnlaget faktisk har gjort noe kriminellt). Data er informasjon som må bearbeides og analyseres for å kunne gi kunnskap. Det er ikke slik at terrorister og hasjselgere spretter ut av trafikkdataene bare fordi de er lagret.

Det er det mulig å trekke kunnskap ut av trafikkdata. Kunnskap om våre kontaktnettverk, kommunikasjons- og bevegelsesmønstre. Jeg ser ikke noe galt i det så lenge det benyttes mot de som det er skjellig grunn til å mistenke for kriminell virksomhet. Derimot er det svært problematisk når en skal bruke informasjonen til å finne helt ukjente potensielle gjerningsmenn. Det vil si at Politiet må hente ut trafikkdata for et større utvalg personer. Det er innlysende at de aller fleste av disse vil være uskyldige. Prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist viskes ut. En må spørre seg hvor langt samfunnet er villig til å gå med å samle inn og analysere uskyldige borgeres personlige informasjon.

Skulle det svenske Politiet brukt trafikkdata til å avsløre mannen som sprengte seg selv i Stockholm måtte de ha analysert trafikkdata i store mengder. Selv da har jeg mine tvil om denne personen ville blitt identifisert, men det vil forhåpentligvis etterforskning vise. Dette er ikke snakk om store mengder sett fra et databehandlingståsted. Men det er alvorlig store mengder sett fra personvernssynsvinkel.

Jeg tror Storberget helst vil snakke om hovedregel for uthenting av trafikkdata som er 4 års strafferamme (5 år for lokasjonsdata). Samtidig begunner han innføring av DLD med kriminalitet hovedregelen umulig kan bidra å forhindre kriminalitet og terror. Uthenting av informasjon via domstolskontroll vil ikke ha noen effekt om man skal forsøke å finne helt ukjente gjerningsmenn. PST har allerede i dag mulighet for å hente ut trafikkdata i forebyggende øyemed, uten domstolskontroll. Med DLD vil de få tilgang til enda mer. Er allmenheten godt nok opplyst om disse tingene og er konsekvensene utredet?

Jeg tror Storbergets og Arbeiderpartiets desinformasjon (alternativt: kunnskapsløshet) fungerer veldig bra til å stoppe dette fra å nå ut til borgerne. Media har mye arbeid å gjøre her for å avsløre kunnskapsmangel og tilbakeholdelse av informasjon. De må stille kritiske spørsmål til politikerne som avslører om de da har satt seg godt nok inn i slike problemstillinger.

Jeg funderer på i hvor stor grad det i dag hentes ut store mengder trafikkdata for analyse allerede i dag. Dette er kopier av operatørenes logger, og er nok ikke underlagt dagens sletteplikt. Hvor lenge lagres disse. Finnes det noe regelverk? Såvidt meg bekjent sier heller ikke DLD noe om regelverk for kopier av data, noe som vil bety at PST vil etterhvert kunne besitte ganske store mengder historiske data uten noen plikt til hverken å opplyse den enkelte uskyldige borger (man kan jo alltid gjøre seg skydlig i noe i fremtiden, og da kan det finnes bevismateriale i historikken må vite). Det finnes eksempler på at Politiet har lagret for mye data for lenge. Jeg nekter å tro at det er enestående eksempel hvor det faktisk ble pålagt sletting av data det ikke var tilgang til å lagre.

PS! Informasjon er makt
Jeg tror ikke politikerne skjønner rekkevidden av DLD. At makt kan forflytte seg ut av Stortinget og Regjeringen bortforklares med paranoia og noen har forlest seg på 1984. Som en annen blogger har skrevet: Dette kan like gjerne slå tilbake på politikere og samfunnstopper. PST sjefen kan få den mest politiske stillingen i Norge. Trafikkdata og korrelering av data kan gi et balletak på mange sentrale personer om de ikke holder seg på den smale sti.

Digitalt klasseskille

2010-12-13T08:10:00.000+01:00

Datalagringsdirektivet medfører lagring av hvem du har snakket med og hvor du har vært i 1 år. Et ganske omfattende tiltak i en liberal rettstat.

På en annen side er det veldig lett å omgå, særlig om man har litt kunnskap og er villig til å endre litt på sine kommunikasjonsmønstre. Dette har ingenting med hvorvidt du er kriminell eller ikke, men er noe tverrgående i befolkningen som mange andre typer kompetanse med mer.

Poenget er at lagring om hvem vi har kontakt med og bevegelsesmønstre er veldig privat informasjon. Teknologien gjør det mulig å samle inn informasjonen på veldig effektivt vis. På god og vondt er teknologien agnostisk til hvem og hvordan informasjonen brukes. Datamaskiner bryr seg ikke om domstolstilgang, strenge regler og direktiver. Den gjør akkurat det den som har tilgang ber den om å gjøre.

Altså må vi ta styring over hvordan teknologien brukes. Den har veldig mange positive effekter, men også endel negative. Massiv overvåkning er helt klart en negativ anvendelse. Jeg erkjenner at overvåkning kan være nødvendig i gitte situasjoner, men jeg anser ikke at nasjonen er i en slik situasjon at alle må overvåkes.

Det spesielle her er at Arbeiderpartiet m.fl. vil i praksis innføre et klasseskille på hvem som kan unngå overvåkning og de som ikke gjør det. Kriminelle som går under radaren kan få mindre fokus på sin virksomhet fordi etterforskningsmetodene til Politiet innrettes mot elektroniske spor. En eventuell feiltolkning eller planting av elektroniske bevis på uskyldige vil dessuten ha alvorlige konsekvenser for den enkelte. Har du ikke riktig kompetanse, eller advokaten din ikke har det vil du kunne ligge dårlig an.

Informasjon gir makt. Det har den alltid gjort. Når staten ekspropierer vårt privatliv, får den så klart mer makt enn tidligere. Skillet går da hvem som klarer unngå at det lagres mye data om dem , og de som ikke gjør det. Det er her skillet for full demokratisk frihet vil gå. Her går grensen til rettsstaten. Blir du utsatt for ID-tyveri og ikke klarer å gjøre rede for deg, kan det bli ubehagelig.

Er det riktig at jeg som kjenner informasjonsteknologien skal ha større ytringsfrihet, personvern og rettssikkerhet enn de som ikke gjør det? Jeg synes det er grunnleggende feil, og det klasseskillet skal ihvertfall ikke økes av en regjering i en liberal rettsstat. Vil vi ha denne type skjevheter i samfunnet knyttet til kunnskap om teknologi?

Jeg blir derfor svært oppgitt over Bjørn Jarle Rødberg-Larsen, ivrig forkjemper for DLD, som sier jeg inntar elitististens rolle som bedreviter til dette. Det er totalt skivebom og et usaklig forsøk på å underminere min argumentasjon. Jeg prøver å formidle min kunnskap om informasjonsteknologiens positive og negative anvendelsesområder. Hans eget yrke som internettmarkedsfører hører inn under bransje som ikke akkurat er kjent for å ivareta personvernet. Jeg har ikke grunnlag for å påstå at Rødberg Larsen er blant værstingene i bransjen, men helt generellt benytter de faktisk overvåkningsteknikker for å spore oss når vi surfer på nettet. Problemet er så stort at forbrukermyndigheter vil innføre mottiltak. Har Rødberg Larsen er objektivt syn på personvern og overvåkning, eller kan han være farget av fortreffeligheten han ser i å samle inn informasjon om folk?

Jeg bruker f.eks. Firefox med HttpsEverywhere og Noscript plugins, og kan tildels styre når noen kan spore meg når jeg surfer. Flertallet av nettbrukere vet ikke om hverken problemet eller hvordan unngå det. Det er et stort problem for personvernet.

Det samme gjelder med Datalagringsdirektivet.

Når kartet ikke stemmer med terrenget

2010-12-10T21:27:00.000+01:00

I dag har Regjeringen vedtatt at innføring av Datalagringsdirektivet skal behandles i Stortinget før jul. Samtidig overrekkes Nobels Fredspris til Liu Xiabo, som kjemper på kinesiske myndigheter som bruker bl.a. overvåkning av elektronisk kommunikasjons for å holde kontroll med sine innbyggere. Ikke så ulikt Datalagringsdirektivet, og det danner derfor et dobbeltmoralsk bakteppe for Arbeiderpartiets vettløse råkjøring.

Oppdatering
Det er kanskje ikke helt innlysende for alle lesere hvorfor jeg setter DLD i sammenheng med utdelingen av Nobels fredspris, men i Aftenposten står det en god kronikk som beskriver hvordan teknologien setter ytringsfriheten under press. Årets prisvinner kjemper nettopp for ytringsfrihet.

Formålet er kanskje formulert litt anderledes enn i Kina, men formålsutglidning er allerede på gang. NAV, Skattemyndighetene og Finanstilsynet vil også bruke trafikkdataene til å avsløre svindlere. Ikke usannsynlig vil man på sikt ende opp med en "kinesisk modell" med ganske så omfattende overvåkning og bruk av innsamlede data.

I det konkrete forslaget (forenklet hos NRK) som foreligger er det foreslått en nedre strafferamme på 4 år (5 år for lokasjonsdata) for tilgang. Man skal altså sikre bevis fra alle innbyggere, men ha en ganske høy terskel for tilgang til data. Samtidig sier man at det hovedsakelig skal gis tilgang vha domstolskontroll. Her er grunnen beredt for formålsutglidninger. Men Politiet opprinnelig ønsket DLD for å sikre bevis vil få en betraktelig høyere terskel før man får tilgang til trafikkdata, enn dagens praksis! Utformingen av forslaget er irrasjonelt og bærer preg av hastverk. Selv Justsisdepartementets pressemelding var mangelfull, den manglet informasjon om at epost og bruk av internett er omfattet av lovendringen. Dessuten så er det en utbredt oppfatning at slike lover er drevet frem av frykt. Frykt er en dårlig driver for rasjonelle handlinger.

Er direktivet egnet for å løse problemene i Politiet? Jeg har tidligere forklart at jeg ikke tror det kan løse de egentlige problemene, og når tilgangen blir såpass begrenset blir effektivitetsgevinsten liten. Faren er at man faktisk vil løse færre saker med trafikkdata enn i dag. Dette på tross av at man har samlet inn massive mengder data, og sikret bevis for både kriminelle såvel som lovlydige Særlig de småkriminelle kan vinne på innføring av DLD. Kriminelle kan også nyttiggjøre seg trafikkdata som de illegalt skaffer seg tilgang til, noe som garantert vil skje. De kriminelle vinner altså enda en gang ved innføring av direktivet. Det er ikke usannsynlig at Høyre faktisk vil kreve enda høyere strafferamme for å gjøre direktivet mer spiselig, alternativt kortere lagringstid. Samtidig sier man data skal sikres med strenge regler, noe som i seg selv en falsk påstand.

Direktivet lider tydelig av design by comittee. Politikere som ikke har satt seg ordentlig inn i problemene, og som ikke lytter til faglig ekspertise hverken på datasikkerhet eller personvern utformer et håpløst ubrukelig direktiv. Jeg tror også det bommer på målet for Politiet. Oppsummert ser jeg disse feil og svakheter, men det er nok mange fler:

Massivt inngrep i personvernet og rettsstaten
Til tross for massive mengde data, er de gjort mer utilgjengelig for de som skal bruke dem fordi politikere har dealet om minimums strafferamme for å gjøre det "spiselig". Det er misforstått personvern som ligger til grunn for dette. I en personvernkontekst er det ikke Politiets legale tilgang, men illegal tilgang og formålsutglidning som er det største problemet med DLD. Økt lagringstid driver nedre strafferamme for tilganng oppover! Altså jo mer data som lagres, jo mindre tilgjengelig for Økt strafferamme blir bare leppestift på grisen.
Man kan ikke viske ut skadevirkningen av overvåkning ved å ha strengere tilgang. Dataene er lagret og ligger klare til misbruk og formålsutglidning. Da er faren for skade allerede oppstått, og jo mer data jo større sannsynlighet er det for at det skjer. Strenge regler for sikring er ikke sikrere enn fartsgrenser er mot fartsovertredelser. Informasjonssikkerhet er fag og nitidig arbeid, ikke regler. For de som lurer hva jeg tenker på, se på hvordan data ble hentet ut fra Pentagon til Wikileaks. Dette er utfordringer IT/Telekonbransjen uansett bør se på uavhengig av direktivet.
Påstanden om at DLD kan benyttes til å sjekke noen ut av en sak tviler jeg på. Dette vil ofte gå på lokasjon, og en må da i såfall sikte personer for en forbrytelse med hele 5 års strafferamme for å sjekke personen ut av saken. Unødvendig arbeid og ubehagelig for uskyldige, og vil neppe bli brukt noen særlig grad. 4 års strafferamme er heller ikke særlig attraktivt for uskyldige...
Det hjelper ikke på Politiets ressursproblemer, fordi de småkriminelle går under DLD radaren. Strafferammen blokkerer for bruk av trafikkdata.
Teknologien har løpt fra, og vil snart løpe enda raskere fra direktivet. EU komiteer kan aldri holde følge med teknologien. Sosiale media, Skype o.l. omfattes generellt ikke av direktivet, men det vil derimot ble supernøyaktig sporing av din lokasjon pga virkemåten til moderne mobiltelefoner.

Jeg mener det vil være mer hensiktsmessig med generell sletteplikt, med så kort frist som overhodet praktisk mulig. Da trenger man ikke høy minimums strafferamme for tilgang for styre tilgang. Dagens praksis med målrettet tvangslagring ved skjelllig grunn til mistanke opprettholdes. Politiet må heller bli flinkere til se hvordan de kan benytte det som ellers måtte finnes, også digitalt. Slik får man ikke noe statlig overgrep mot personvernet. Trafikkdata kan brukes i de saker hvor det er hensiktsmessig og vil da være et godt virkemiddel i kampen mot ulike typer kriminalitet. Da binder man heller ikke opp etterforskningsmetoder i teknologiske løsninger som er i rask endring.

Kartet stemmer ikke terrenget for Datalagringsdirektivet generellt og Arbeiderpartiets lovforslag spesiellt. Her er noen gode grunner til å kaste forslaget eller i det minste utsette beslutning om å innføre DLD:

Datalagringsdirektivet er ikke overenstemmelse med rettsstatens prinsipper, og vil trolig aldri bli det.
Direktivet vil ha en chilling effect på et demokratiets grunnleggende mekanismer og sikkerhetsventiler.
Det vil ikke kunne løse polititets utfordringer mhp effektivitet.
Det er ventet at EU vil komme med en evalueringsrapport i April og det vil være viktig kunnskap for å kunne gjøre riktig beslutning, dersom man ikke allerede anser personverovergrepet som så stort at det uansett ikke er aktuellt.

Hastverk er lastverk

Politikerne må ta ansvar og skaffe seg kunnskap. De må lese uttalelsene til alle høringsinstanser, følge med på debatten og ikke minst avvente EUs egen evaluering. Alt annet er viljeløs EU absorbering uten kunnskap om hva man driver med, effekter og bieffekter. Her er ikke poenget å gjøre noe for se ut som man er dyktig politiker. Det virkelige terrenget må kartlegges før man kan finne virkelige løsninger. Man kan ikke løse utfordringer i en liberal rettsstat ved å underminere den. De som sier noe annet kan ikke ha satt seg inn i problemstillingen. Man kan rett og slett ikke slippe løs så dårlig håndverk i samfunnet, så være snill og sett ned foten før det er for sent.

Oppdatering 11.12.2010
Jeg ser jeg har tatt utgangspunkt i hovedregelen for uthenting av data. Forslaget er ganske innfløkt (typisk juss-prosa). Greie oppsummeringer

Forslaget kan ved første inntrykk (innsalg) se ut som om det er streng tilgang til data, men i praksis lekker det som en sil. Forslaget bør så absolutt forkastes, eller helst bruke vetoretten uten mer om og men. Det er umulig å tilfredstille alle som vil ha tilgang og ha god sikkerhet. Det kan man bare glemme.

Vedrørende kritikk av posten
Jeg har blitt kritisert, på Twitter, for første avsnitt i posten fordi jeg er for drøy i min sammeligning med Kinas overvåkning av sine innbyggere. Når man går lovforslaget i sømmene, er det egentlig en drøy påstand jeg kommer med? Det er både likheter og ulikheter, men den totale virkningen på personvern og privatliv har utvilsomt noen sammenfallende trekk.

Verdien av nærhet

2010-11-28T16:57:00.000+01:00

Høringsttalelse på Fremtidens helsetjeneste, gjengitt her.

Premissene i argumentasjonen om endring i akutttilbudene er generelt ensidig og overforenklet. For det første er den Norske geografien svært variabel. Vårt langstrakte land består av flate sletter, fjorder og fjell. Værtypene er veldig forskjellige, og det finnes lokalsamfunn som blir helt eller delvis isolert i kortere perioder av året.

Så lenge vi har en offentlig finansierte helsetjenester, eid og betalt av borgerne må det sørges for at midlene brukes slik at så mange som overhodet mulig har et forsvarlig tilbud. Etterhvert som infrastuktur bedres kan lokalisering av tilbud endres. Endringene kan være riktig på grunn av endret reisemønster, økonomiske eller faglig karakter. Men endringer krever ansvarlighet og lokal kunnskap. I debatten om sykehusstrukur ser økonomi til å veie tungt, og akuttfunksjonen er ressurskrevende. Akutt krever vaktberedskap som ikke til enhver tid har fullt belegg med arbeidsoppgaver.

Som det er beskrevet på Regjerings nettsted om Ulike styringsformer for å nå samfunnsmessige eller sektorpolitiske mål:
“2.3.3 Velferdsstatlige og demokratiske begrunnelser for statlig eierskap
I de nordiske velferdsstatene har det vært tradisjon for at staten har tatt et økonomisk og innholdsmessig ansvar for flere sentrale tjenester og infrastrukturer i samfunnet med det formålet å sikre en lik tilgang for alle og et likt tilbud til alle. Det har vært antatt at tilgangen til og kvaliteten på noen sentrale tjenester som helse, utdanning og andre sosiale hjelpetjenester har stor betydning for hvordan samfunnet som helhet fungerer.”

I utgangspunktet må det være positivt at det er lite å gjøre på akutten, men det har allikevel verdi at den er der. Ressursbruk må balanseres med krav til tilgjengelighet for alle som er innenfor området som dekkes. Selv om akuttfunksjonen er den dyreste å drive så kan det ikke være automatikk i at det der man skal kutte. Økonomi er kun en av faktorene som spiller inn, og det vil alltid være en smertegrense når det gjelder tilgjenglighet. Handlingsrommet ligger mellom hva som er økonomisk mulig, og forsvarlig sett fra et samfunnsikkerhetsperspektiv. Akuttfunksjonen er en sentral del av et sykehus, og fjernes den reduseres innholdet betydelig. Overført i et banalt eksempel: ville du fjernet motoren på bilen fordi den er dyr og krever mye vedklikehold? Akutt er på mange måter motoren i et fullverdig sykehus.

Det er et paradoks at vi setter alle kluter til for sikkerhet på flyplassene, men i distriktene med den dårligste infrastrukturen legges det ned akuttavdelinger begrunnet i økonomi. Sjansen for å dø av terror på fly er tross alt forsvinnende liten i forhold til å ikke rekke frem til akutten når ulykken er ute. Dette synes jeg er irrasjonelt, og feil bruk av felles ressurser.

Må det ikke vurderes hvor viktig og verdifull akuttfunksjonen, med lokaler vurderinger, er før man kutter? Verdien i akutt ligger i nærhet, det ligger jo i navnet. Om akutttjenesten flyttes lengre vekk fra folk, reduseres verdien for samfunnet. Er det vel anvendte midler når kostnadsreduksjonen er marginal og verdien reduseres? Hva med økte kostnader i ambulanseberedskap og reisevirksomhet for pasienter, pårørende og ansatte. Jeg tror ikke store (hvor stort kan det egentlig bli i distrikts-Norge?) fagmiljø veier opp mot økte reiseavstander målt i verdien nærhet til akutt gir. Den samme argumentasjonen mener jeg også er gyldig for fødeavdelinger, siden fødsler like gjerne kan være akutt med fare for liv til både mor og barn.

Jeg savner mer dyptgående analyser av slike problemstillinger. Det ville hjulpet både på å forstå hvorfor folk i distriktene er opprørte, og gi bedre beslutninsgrunnlag til å løse virkelige problemer og gjøre virkelige forbedringer. Offentlige midler kan ikke kun sees på isolert i hvert enkelt budsjett. Kutt et sted vil slå ut i økte utgifter på et annet dersom endringer ikke i settes i sammenheng med resten av samfunnet. Verdien av nærhet kan måles med statistiske metoder, ROS-analyser, folkehelse, trygdebudsjetter og folkemening. Det er på tide det settes krav til at helseforetakene ser ut av vinduet til samfunnet som ligger utenfor.

Terror, statistikk og realisme

2010-11-25T08:33:00.000+01:00

Jeg er ikke statistiker, men vet faget kan gi god beslutningstøtte. Jeg unngår bevisst å kalle det beslutningsgrunnlag fordi: Det finnes som kjent 3 typer løgner: løgn, fordømt løgn og statistikk. For identifisering av problemer, aktuelle tiltak, beregning av omfang og nødvendighet av tiltak kan allikevel statistiske metoder være uvurderlig. I arbeidet mot terror og kriminalitet bør statistikk brukes aktivt for

å sannsynliggjøre at ulike destruktive hendelser kan skje
basert på sannsynlighet for at ulike hendelser vil inntreffe,

Identifisere målrettede tiltak
finne riktig nivå og omfang av tiltak
Kvantifisere sannsynlighet for at tiltaket løser eller bidrar til å løse problemet

Når staten skal iverksette tiltak for samfunnssikkerhet er det essensielt at disse rettes mot reelle trusler samt forutsi muligheten for måloppnåelse gjennom tiltaket. Noe annet vil være misbruk av felles ressurser, uheldige inngrep i det normale samfunnet og øke sannsynligheten for at man ikke når målet. Det ultimate målet må være opprettholdelse av normaltilstand og positiv utvikling. Vi må opptre rasjonellt og målrettet i arbeidet mot destruktiv atferd i samfunnet. Noen viktige nøkler er statistikk, statistiske metoder og kunnskap.

Tiltak som innvirker negativt i seg selv overflødiggjør ihvertfall terrorvirksomhet fordi vi i effekt står for den selv. I frykt for hva som kan skje, begår vi urettmessigheter mot vår egen frihet. Dette rimer også med Al-Qaidas nye strategi om å få Vesten/USA til å endre oppførsel gjennom mange små angrep. Dersom den uttalte trusselen i seg selv er nok til at de oppnår sitt mål, er det optimalt for terroristene. Som Anders Romarheim i Institutt for Forsvarsstudier sier:

Terrorisme er en ikke-statlig aktørs systematisk bruk av vold og ødeleggelse – eller trusler om dette – mot ikke-stridende med sikte på å skape en tilstand av frykt, få oppmerksomhet om en politisk sak og å påvirke atferden også til andre enn de direkte ofrene for terroraksjonen.

Hvor mange terrorangrep har blitt avverget av trafikkdata og sikkerhetskontroll på flyplasser? Står tiltakene i stil med trusselen, eventuelle konsekvenser og mulighetene for at de kan hindre hendelser eller begrense skader? Kan man oppnå like stor, eller enda bedre sikkerhet, med uforutsigbare stikkprøver, kunnskap og statistikk? Jeg begriper ikke at vestlige land, som gjerne skryter av hvor mye kunnskap vi besitter, kan innføre så allmenne tiltak brute force, uten å finne ut om de virker og de negative konsekvensene.

Det finnes ikke statistisk grunnlag for å si at allmenne sikkerhetstiltak har effekt selv etter ganske mange år med anti-terror lover og tiltak. Etter å ha hørt på noen podcaster som Saltklypa.no og The James Allen Show om flyplass scanning, og forsøkt å google etter statistikk som viser grunnlaget for lover og tiltak, samt beviselig effekt begynte jeg å tenke på denne blogposten.

Når alle behandles som kriminelle og terrorister av staten gjennom masselagring av personlige opplysinger og sikkerhetskontroller er det lett å gjemme seg i mengden. Når trafikkdata allment sikres som bevis vil det ihvertfall være det første kriminelle og terrorister forsikrer seg mot skal avsløre dem. Det er vanskeligere å gjemme seg i mengden når det foretas forskjellige stikkprøver. Statistikere kan beregne hvor mange stikkprøver en må foreta for å kunne ha minst like god samfunssikkerhet som allmenn bevissikring av trafikkdata og nitidig sjekk av alle flypasassjerer. Skjellig grunn til mistanke er basert på kunnskap og kvalifisert gjetning for å sjekke spesifikke personer og be om utvidet lagring av trafikkdata for disse. Jeg er såpass "gammeldags" at jeg fortsatt har stor tro på sikkerhets- og politifaglig håndverk istedet for brute force type arbeidsmetoder som i tillegg har en rekke uheldige sideeffekter.

Når Justisministeren åpent sier at bevis skal sikres for alle borgere, så må du være ganske blåst som terrorist eller kriminell om du går i den fella. Å stille alle opp i rekke for sikkerhetskontroll på flyplasser rammer bare alle som ikke har destruktive mål med flyturen. Du vil ikke finne menn med langt skjegg og bombe under armen der.

Forutsigbare sjekker er mye lettere å omgå enn uanmeldte og ulike former for stikkprøver. Dessuten koster målrettede tiltak mindre, og har mindre innvirkning på det normale samfunnet. Hvis borgerne kan unngå negative konsekvenser for dem selv, vil de velge bort atferd oppfattes som negativt/tungvindt men som faktisk kan være ønskelig for samfunnet. Allmenne tiltak vil medføre generelle endringer i borgernes oppførsel, særlig om de har negative konsekvenser for den enkelte. De samme tankene ligger ofte bak avgiftspolitikk. Vil en ikke innrømme at Datalagringsdirektivet har negative konsekevnser sier man også at avgiftspolitikk heller ikke innvirker på f.eks. forbruksmønsteret.

Statsministeren vår Jens Stoltenberg kjenner godt til statistiskikk og metoder, det er faktisk faget hans. Det er åå tide han begynner å anvende sine kunnskaper og deler dem med sine kollegaer i Regjeringen. I utforming av lover og i offentlig forvaltning må vi bruke kunnskap og metoder, og ihvertfall ikke la oss styre av frykt og en massesuggesjon rundt terror og kriminalitet. Bildet av manglende respekt for uavhengig og faglig fundert beslutningsgrunnlag forværres av hvordan forskning blir påvirket av forvaltningen, slik vi kan lese i nyhetene nå.

PS! The James Allen show er sånn passe forstyrrende for en skandinav som ser forskjell på sosialdemokrati og kommunisme; en del amerikanske "ekstremister" der. Det er dog noe å tenke over at nettopp kommunistiske og totalitære stater benytter brute force metoder for å kontrollere sine borgere.

Oppdatering 27.10.2010:
Meget bra artikkel om temaet: TSA's Failure Based on Myth of Perfect Security

Sikring av data - teater og realisme

2010-11-19T18:47:00.000+01:00

I følge Politimyndighetene vil trafikkdata sikres ved innføring av Datalagringsdirektivet. Det er en påstand som ikke er IT-faglige forankret. Det er vesentlig forskjell på en slik påstand og den virkelige verden.

Når Politimyndighetene og Justisministeren snakker om sikring av trafikkdata får de det til å høres veldig enkelt og universelt ut. I virkeligheten finnes ikke enkle og universelle sikringsløsninger på slike komplekse behov. Sikkerhetstiltak må rettes mot de data og miljø som trenger beskyttelse, og samtidig tilfredsstille alle bruksbehov. Påstander om at man kan kjøpe ferdig utstyr og programvare er ikke gyldige i praksis. En generell løsning kan ikke dekke spesifikke behov, det er ganske innlysende. Gode løsninger konstrueres på bakgrunn av velformulerte problemstillinger. Men selv utmerket sikkerhet gir ingen garanti for at data aldri vil komme på avveie. All programvare og nettverk med litt kompleksitet har feil og svakheter som kan utnyttes. Det svakeste ledd er allikevel menneskene fordi det rett og slett er menneskelig å feile. Det hele blir en avveining mellom behov, risiko og konsekvens, og det faktum at 100% løsninger ikke finnes.

Datasikkerhet er ikke et produkt man kjøper og installerer i et system-miljø. Et produkt kan ivareta enkelte sikkerhetsaspekter, men ikke helheten. Sikkerhet må være et klart definert og gjennomgående ansvar i systemarkitektur. Komplekse (heterogene) systemer består gjerne av mange komponenter som virker sammen. Selv om noen av enkelt-komponentene har god sikkerhet, er ikke systemets sikkerhet sterkere enn det svakeste ledd. Sikring av systemer er en pågående prosess i hele systemets levetid, og innsatsen vil variere med antatte og opplevde trusler. Lagring av data i et omfang systemet ikke var tiltenkt vil i praksis svekke sikkerheten, på grunn av økt kompleksitet og fare for innbrudd. Jo større mengder data jo større konsekvens vil et innbrudd få. Jeg liker å sammenligne systemsikkerhet med immunforsvaret og trusler det må oppdage og bekjempe.

Lagringen må enten skje hos den enkelte teleoperatør eller i et sentralt register. Lagring hos teleoperatører gir mindre konsentrasjon av data, men i systemer som i utgangspunktet ikke er laget for å ivareta slike sikkerhetsbehov Datalagringsdirektivet krever. Systemene som lagrer og behandler trafikkdata hos operatørene er ulike. De kan ikke sikres med generelle metoder eller produkter utenpå de eksisterende systemer. Hvorvidt det vil være mulig å sikre eksisterende systemer forsvarlig er ikke analysert. Risiko for innbrudd og lekkasjer samt konsekvenser er heller ikke utredet. Å vedta implementerering uten å utføre slike analyser er ikke å anbefale. Ekstrakostnadene må trolig bæres av operatørene og vil egentlig bare være en byrde som bidrar til kompleksitet og negativt bidrag på bunnlinjen. Teleoperatører har lekket data før, og det vil nok skje igjen og vil svekke omdømmet deres. Det er ikke operatørenes oppgave å sikre bevis for Politiet. Det virker unaturlig å pålegge dem et ansvar for allmen sikring av bevis.

Med en sentral lagringsløsning vil data kopieres til et felles register. Det høres kanskje sikkert ut, og selve lagringsløsningen vil nok ha høy sikkerhet, men konsentrasjonen av sensitiv informasjon gjør den til et mer attraktivt mål for kriminelle. Dessuten vil data samlet fra flere ulike kilder gjøre det lettere å sammenstille ulik informasjon. Faren for formålsutglidning vil være større, siden kombinerte data vil ha bredere anvendelsesområder. I den fysiske verden så er transport et svakt punkt, for eksempel penge- eller fangetransport. I den elektroniske verden er også transport forbundet med en viss risiko. Selve transporten av data vil nok sikres, men for at data skal kunne hentes ut må det være åpninger som slipper de gjennom. Feil i programvare og konfigurasjon vil gjøre det mulig å bryte seg inn i løsningen før eller senere. Ulike former for avlytting av datatransport som følge av svakheter i sikkerhet er ikke uvanlig. De vanligste oppdateringer du får på din PC er nettopp tetting av sikkerhetshull. På lignende vis krever også store systemer kontinuerlig vedlikehold av sikkerhet. Selv med gode sikkerhetsmekanismer vil det være mulig å finne svake punkter. I tillegg kan en utro tjener gjøre stor skade. En skal heller ikke undervurdere fremmed etteretnings interesse for trafikkdata.

Vi begynner allerede å se hvordan trafikkdata blir tilgjengelig for ulike offentlige effektiviseringstiltak. Dette vil skape flere kopier av dataene. Antallet personer som kan skaffe seg tilgang øker betraktelig jo flere muligheter for uthenting som eksisterer, og kontrollen med data svinner hen. Jeg tviler på at NAV-ansatte har kompetanse om sikring av et større omfang data utenfor deres egne fagssystemer. Oppgavsrettsorganisasjoner har også fått tilgang til å hente ut ip-adresser for å avsløre fildelere. Hvor godt vil uthentede data for ulike formål sikres?

Uten å ha gjort faglige vurderinger av ulike sikkerhetsløsninger og flyt av data vet man ikke hvor god sikringen blir. Det blir kun en påstand. Man kan kanskje vise til andre land, men fakta er at nordmenn er ganske langt fremme på bruk av teknologi. Finnes det land med sammenlignbare forhold hvor direktivet er implementert, og hvor sikringen er er god nok? EUs Datatilsyn har i sin evaluering vist at sikringen har vært utilstrekkelig, samt at det lagres mer data enn forutsatt. Når en begynner å gå påstanden fra Politimyndighetene i sømmene ser en at den ikke holder.

På nett kopieres data raskt og effektivt. Selv om en forsøker å hindre at det skjer, vil det skje allikevel. Sikkerhetsløsninger hjelper ikke når data først kommer på avveie. Data som ikke har blitt lagret, kan heller ikke stjeles, kopieres og misbrukes. Når data først er kommet på avveie er det for sent. Det sikreste er begrenset lagring i både omfang og tid. At for eksempel militær informasjon havner på Wikileaks viser at det er umulig å holde sensitive data innelåst. Det viktigste momentet er mengden av sensitive data som kan lekke. Sikkerhetstiltak gjør det bare vanskeligere, men de er ikke uoverkommelige hindere for å skaffe seg tilgang.

ROS- og Konsekvensanalyser i beslutningsgrunnlag

2010-11-13T12:09:00.000+01:00

Det foreligger forslag på vidt forskjellige områder som vil innvirke på vår samfunnssikkerhet. Et fellestrekk i beslutningsgrunnlaget for flere av dem er manglende ROS-analyse og konsekvensutredninger. På en side gjør man endringer uten å sjekke hva det har å si for samfunnsikkerhet, på en annen side droppes analyser og utredringer som kan si om endringer vil ha ønsket effekt. Risiko må analyseres fordi de representer noe som kan gå galt. For å skjønne hva som kan gå galt, og sjansen for at det skjer er vesentlig for å kunne ta ansvar, beslutte og gjennomføre tiltak.

I forbindelse med forslaget om innføring av EUs Datalagringsdirektiv ser det heller ikke ut til å være utført slikt arbeid for forberede et beslutningsgrunnlag. Det finnes noe, men ganske motstridene, fakta om hvorvidt direktivet er et bra verktøy for Politiet. I EU er det tendensen at man ser at direktivet ikke har mye for seg. Trafikkdata brukes som etterforskningsverktøy, men det er først og fremst den målrettede lagringen som gir resultater. Bevissikring som om internett er et gedigent åsted har ikke det, noe Storberget skrev i Dagbladet. EUs evaluering av Datalagringsdirektivet er forsinket men når den foreligger kan det være viktig kunnskap å benytte i beslutningen om innføring. Det er viktig å merke seg det Regjeringen selv skriver om evalueringen:

en pågående evalueringen vil ha til hensikt å vurdere om de proporsjonalitetsvurderingene som ble gjort ved vedtakelsen av direktivet i 2005 fortsatt er gjeldende. Evalueringen vil vurdere om direktivet er proporsjonalt i forhold til hensynene for kriminalitetsbekjempelse, kostnadene for markedet, samt virkningen på grunnleggende rettigheter, særlig retten til privatliv og personvern. Malmström indikerte også at en konsekvensanalyse for mulige endringer kan starte når evalueringsrapporten er ferdigstilt.

At Storberget ikke vil avvente denne evalueringen før en beslutning taes er ikke annet enn oppsiktsvekkende. Det blir ikke bedre av at forespørsel i innsyn i prosessen konsekvent avslåes av Justisdepartement.

Det er også på det rene at datalekkasjer er en sikkerhetsrisiko både for individer og samfunn. I Rettsstaten i et digitalt samfunn trekker jeg frem noen slike problemstillinger. Slike analyser må inn i DSBs arbeid, og Datatilsynet har allerede en god del kunnskap om dette. Problemet er at Datatilsynet blir ansett av flere som hysteriske. Det er verdt å minne om at en av de første aksjonene motstandsgruppen til Max Manus gjennomførte var nettopp sprengning av registere som var et viktig verktøy for okkupasjonsmakten. Sensitive data krever godt gjennomtenkte løsninger for innsamling, lagring, omfang og sletting.

Helseforetakene, og spesiellt Helse Nordmøre og Romsdal hvor jeg har fulgt med på endringer i akutttilbudet faller inn i det samme mønsteret. De ønsker å legge ned akuttmottak i Kristiansund og sentralisere i Molde, uten ROS analyse og konsekvensutredning. Heldigvis ble forslaget enstemming stoppet av styret i Helse-Midt. Men helseforetaket er pålagt å utføre slike analyser, det er ikke valgfritt. Å hoppe bukk over innhenting av nødvendig beslutningsgrunnlag er direkte uansvarlig og burde havne på helseministerens bord.

Hvor kommer denne motstanden mot å skaffe grunnleggende beslutningsgrunnlag fra? Det virker som om det er en trend at man vet svaret på forhånd, og en ikke ønsker informasjon som kan komme i veien. Slik som enkelte aktører nå turer frem står man i fare for å svekke samfunnssikkerheten istedet for å styrke den. Informasjon og kunnskap om konsekvenser mangler, men det er veldig mange som sier at endringene som er iferd med å skje er utvikling i gal retning.

Et vesentlig trekk med disse tingene er manglende forståelse for problemstillingene hos media. De blir ansett som for komplekse. Har vi fått et mediebransje som bare vil surfe saker som er enkle å beskrive på 1 linje over forsiden? Som Anders Brenna, leder i StoppDLD nettopp sa: Journalistene sover. Den kritiske journalistikken og viktig samfunnsdebatt flyttes mer og mer vekk fra tradisjonelle media og over i bloggsfæren. Jeg har ikke noe sterke meninger for og imot en slik utvikling, men akkurat nå utelukker dette en stor andel av befolkningen fra debatten. Det er for mange som knapt nok har lært seg å surfe på nett. Å delta i debatt er et godt stykke frem for de fleste.

Overvåkning nå og da

2010-11-08T22:21:00.000+01:00

Kåre Willoch har uttalt seg om overvåkningen som er utført av tidligere norske politifolk på oppdrag fra amerikansk etteretning. I nevnte artikkel uttaler han

For å finne de skyldige, må vi lete i vide kretser, men de som blir overvåket uten grunn, skal ikke påføres noen skade

Jeg tror man må tolke utsagnet ut ifra de erfaringer han har med Norsk etteretning, som på 70- og 80 tallet overvåket den politikse venstreside. Utsagnet kan taes til inntekt for at overvåkning av et stort antall personer er helt greitt bare det kan begrunnes i å finne skyldige. Følger man logikken i dette åpnes slusene for en overvåkning av det borgerne en aldri tidligere har sett maken til.

Sett i lys av de muligheter vi har i dag til å effektivt registrere store mengder personlige opplysninger, er uttalelsen lite reflektert. Myndighetene kan i dag ved en lovendring skru på massiv overvåkning. Dette var ikke mulig å gjøre i tilsvarende skala tidligere. Datalagringsdirektivet er en slik endring. Slike vidtgående overvåkningstiltak viser liten forståelse for borgernes rettigheter til å ha kontroll med egen informasjon. Det at vi har moderne og effektive kommunikasjonsmidler, som tilfeldigvis gjør det mulig å overvåke, er ingen grunn for myndighetene til å ta seg til rette. Moderne kommunikasjonsmidler endrer på kommunikasjonsmønstre, men sfæren er like privat som tidligere.

Willoch ser det kanskje ikke selv, men han argumenter veldig likt med makter han kjempet mot på 70- og 80-tallet. Sovjet m.fl. hadde svært god kontroll med befolkningen gjennom registere og overvåkning. Dissidenter levde farlig, og harde straffer i Sibir ventet for de som opponerte i f.eks. Sovjetunionen. I Kina ser vi at dette fortsatt er inntakt. I Norge overvåket man for 30 år sidenui et fåtall som sympatiserte med disse maktene. Dette var en del av spillet i den kalde krigen. Når han sier at alle (tolkning: vide kretser) må påregne overvåkning er det ganske så lik kommuniststatenes argumentasjon for nøyaktig det samme. Vi vet hvordan det kan utvikle seg. En beslutning nå kan få alvorlige konsekvenser på lang sikt. Forskjellen på nå og da er at massiv overvåkning i dag er langt mer effektiv, og datainnsamling gjøres allerede av private foretak. Det er bare å sikre omfang tilgang.

Politiet har en viktig oppgave med å håndtere avvik. Jobben de gjør er grunnleggende viktig for samfunnet. Men det er fortsatt avvik. Samfunnet kan ikke orienteres rundt avviksbehandling. Da vil alle, lovlydige som kriminelle, bli underlagt endel tiltak som ikke fremmer en positiv utvikling. Kriminelle vil få begrenset sin frihet og kontroll med egen informasjon. Lovlydige skal ikke miste denne retten under normale omstendigheter. De truslene som benyttes som argumentasjon, er utfordringer de fleste vestlige stater jobber med og kan neppe beskrives som en unntakstilstand.

Forvaltning av samfunnet med muligheter og utfordringer vi står overfor krever forståelse av hvordan teknologien påvirker oss på mange plan. Å gripe tak i lettvinte muligheter for å bekjempe problemer uten å vurdere de langsiktige konsekvensene er uansvarlig.

Vi overlevde den kalde krigen uten overvåkning av befolkningen. Da burde vi klare å overleve noen islamske terrorister også. Willoch er selv inne på momenter som kan redusere motivene terroristene kan ha for å skade oss. Det høres ut som mye bedre tiltak på lang sikt synes jeg.

Til slutt vil jeg nevne en pussig selvmotsigende uttalelse på slutten:

Willoch er ikke i tvil om at det er en voksende risiko for at det innenfor Norges grenser kan finnes personer eller vokse fram nettverk som ønsker å tjene andre samfunns interesser.

Hvem er det han sikter til her? Amerikansk etteretning? Islamister? Er det greitt at noen danner nettverk, men ikke andre? Dette er en farlig vei å bevege seg inn på, selv om noen land er allierte bør de uansett respektere norsk lov og menneskerettigheter generellt. Så får vi heller jobbe med unntakene.

Managing symptoms doesn’t solve problems

2010-11-06T21:30:00.000+01:00

Tittelen på denne posten synes jeg beskrivende for Politiets effektivitetsproblemer, og spørsmålet om innføring av Datalagringsdirektivet. Direktivet er ikke løsningsorientert. Det fungerer mer som smertelindring for en presset etat. John Seddon, som er flink på å løse kostnadsproblemer i tjenesteytende organisasjoner, er opphavet til tittelen i denne posten .

Jeg skrev nettopp en kronikk på Nyemeninger.no om at teknologien må forholde seg til rettsstaten, ikke omvendt. Der kommer jeg inn på hvorfor jeg tror Justisdepartementet og Politiet gjerne vil at direktivet innføres. Her vil jeg utdype hva jeg tror er en viktig motivasjon for det, men uklar problemdefinisjon medfører at man ikke løser virkelige problemer.

I en Twitter-diskusjon fikk jeg et innspill på hvorfor man (altså Politiet og Justisdepartementet) er så ivrige: En debattant mente kostnader forbundet med bevis kunne være et vesentlig moment; trafikkdata er rimeligere å frembringe enn andre bevis. Det stemmer nok at selve bevisssikringen er billigere, bevisene er jo sikret på forhånd og det "bare å hente dem ut". Når er det kanskje ikke fullt så enkelt i praksis. Dersom det jeg beskriver her har noe rot i virkeligheten, viser det både hvor feil direktivet er og at det skjuler Politiets virkelige hindringer for å bli mer effektive.

At man har fokus på kostnader er nok sannsynlig, og økonomene vil straks begynne å se på hvordan man kan kontrollere dem. Økonomer er ikke alltid opptatt av investeringer for å oppnå langsiktige effekter. Dersom også ledelsen er opptatt av kortsiktig kostnadsreduksjon vil den fokusere på lowhanging fruits, altså raskeste og enkleste vei til "målet". Jeg skriver målet i anførselstegn fordi man glemte kanskje å definere det på en god måte? Hastverket skyldes trolig frykt for terrorangrep og forsøk på få kontroll over kostnader. Frykt leder til irrasjonelle beslutninger, og da skal det godt gjøres at en klarer å løse underliggende problemer. Når økonomi kun brukes som brems på løpende kostnader, istedet for aktivt pådrag og investeringer i ønsket retning stivner organisasjonen. Dermed utvikles ikke tjenestene Politiet skal levere til samfunnet slik de burde. Politiet må gjerne bruke moderne teknologi, man da primært til å løse sine egne problemer og uten kreve kontroll over alle borgernes personlige informasjon.

I forhold til i dag hvor det er målrettet tvangslagring data ved mistanke, vil det med direktivet blir tvangslagret data for alle. Datamengden vil da øke formidabelt. Jeg har sett tvitret om DLD at det fundamentale problemet er Design by comittee. Direktivet er ikke utformet med utgangspunkt i et presist definert problem, og som følge av det skal alle bevis sikres. I frykt for terror skytes det på alt som rører seg som en slags helgardering.

Hvis motivasjonen for å innføring av Datalagringsdirektivet er kostnadsreduksjon er det tegn på at man ikke har analysert de underliggende utfordringene og kostnadsdriverne. Skal budsjettet sminkes ved å betale i dyre dommer av personvernet? Skjule kostnader ved lagring og sikring av sensitive data ved å dytte det over på teleoperatører og internettilbydere? Er økonomien en driver for innføring av direktivet kan det med sikkerhet forutsies at gevinsten vil bli forsøkt optimalisert. Da vil vi se trafikkdata bli brukt som bevis foran andre typer som er dyrere å frembringe. I en del høyt profilerte saker, hvor trafikkdata har vært sikret har det vært vanskelig å få domfellelse. Kanskje er trafikkdata ikke godt egnet som bevis, men heller som spor? Hvor viktig er egentlig trafikkdata for domfellelse? Et fingeravtrykk, DNA-bevis eller vitneobservasjon er mye mer håndfast enn trafikkdata som er vanskeligere å knytte til en bestemt person på gitt tidspunkt. For å nevne eksempler på hvorfor det er slik: Jeg vil tro kriminelle stjeler nye, og bytter, telefoner mye oftere enn lovlydige. Abonnement registreres kanskje med falsk eller stjålet identitet.

Skal tvangslagring av data for alle ha noe for seg, vil det bli hentet ut data for mange flere personer, gjerne knyttet til bestemte lokasjoner og tidsrom. Disse dataene må analyseres, noe som vil kreve kostbar arbeidskraft. Dataanalyse av en slik karakter er det nok ikke mange etterforskere som har kompetanse på. Dataanalyse vil helt klart koste penger, og gå på bekostning av andre ressurser. Det som kan se ut som kostnadsbesparende og effektivisering kan bli til en ny utgiftspost. Politi i gatene kan forhindre kriminalitet, mens trafikkdata kan nok være til hjelp når en skal finne mulige mistenkte. Vesentlig forskjell.

Skal man løse virkelige problemer er kravet at de defineres presist. Ellers løser man feil, eller kanskje et konstruert problem. Datalagringsdirektivet sikrer bevis blindt og formålet er uklart definert: Bekjempelse av terror og barneporno (overgrep mot barn kan det ikke hjelpe mot) og grov kriminalitet, men hvordan direktivet skal bli et godt verktøy er mer uklart. Det hele virker som en kjapp løsning på et uklart problem, som har alvorlige konsekvener for individets kontroll med egen informasjon (se min kronikk). Effekten av direktivet i landene som har innført det viser heller ikke klart at det fungerer etter hensikten. Direktivet er under evaluering i EU, og fristen for når evalueringen skal være ferdig flyttes stadig. Storberget har ikke tid til å vente på resultatet av denne evalueringen og vil ha direktivet innført så raskt som mulig. Slik hast bidrar ytterligere til en prosess hvor kunnskap og fakta ikke er en del av beslutningsgrunnlaget. Fryktdrevne prosesser har irrasjonalitet innebygd og det er mange tegn på at det er det som skjer.

Jeg kjenner ikke detaljert til hvordan Politiet jobber, men gjennom media og Riksrevisjonen vet jeg at både organisasjon og IT-systemene ikke støtter Politiet for å effektivt kunne bekjempe organisert kriminalitet. Ineffektivitet er en kostnadsdriver, fordi man må bruke mer ressurser enn det som burde være nødvendig for å løse saker. Vis man søker på nettet etter saker som henlegges på grunn av ressursmangel får man fryktelig mange treff. 3100 i Google per 6.11.2010. Så mange henlagte saker utgjør et stort problem. Man har bevis og gjerningspersoner men mangler ressurser til å få dem dømt. Det er altså ikke bevis det står på, og da hjelper det ikke med trafikkdata heller. I direktivet kreves det forøvrig en strafferamme på minimum 3 år for uthenting, noe som utelukker trafikkdata fra å brukes i "småsakene". Uten direktivet har man ikke dette kravet, men omfanget av data man kan være mindre der man ikke har fått godkjent tvangslagring av domstol på et tidligere tidspunkt.

Ved å skyve kostnader over på andre, blinder man seg selv fra å se sine egne problemer. Smerter man ikke kjenner selv, er lett å ignorere. I personlige relasjoner sier en om sånt: det der er dårlig gjort! Man skyver ikke sine egne problemer over på sine venner.

Ideer for digital radio

2010-10-10T10:36:00.000+02:00

I noen år har nå de store radiokanalaene forsøkt å overbevise lytterne om fortreffeligheten med digital radio, nærmere bestemt basert på standarden DAB. Lytterne har vært heller lunkne, særlig på grunn av den høye prisen på mottagere, men også at de ikke får noe mer igjen for pengene. FM-mottagere gir for de fleste mer enn god nok kvalitet til en rimelig penge. Pådriverne virker å ha trodd å kunne styre markedet som om vi bodde i en sovjetstat. Vi lever i en markedsøkonomi, remember?

Endel kritikere av DAB-standarden har inntatt en fundamentalstisk holdning, og vil ikke ha noe med DAB å gjøre. DAB+ som har endel tekniske fordeler, bl.a. bedre lydkvalitet på lavere båndbredde er et av argumentene for å ikke velge DAB. Personlig synes jeg det ikke er noen grunn til å tviholde på DAB, når DAB+ er her og vil gi noe mer verdi for lytterne.

I sommer satte DAB-pådriverne igang kampanjen Ja til radio. Jeg får ikke helt taket på hva målet med kampanjen er annet enn å overbevise lytterne om å kjøpe noe de ikke får noe vesentlig igjen for. Lisensbaserte kanaler brukte lisenspenger på å finansiere kampanjen, noe som ikke er helt OK etter mitt skjønn. Kritikerne på sin side startet motkampanjen Nei til radio. Da nærmer hele diskusjonen seg Monty Pythonske tilstander, som i The Argument Sketch. Hele diskusjonen glemmer det som er viktig: hva vil få lytterne til å velge digital radio. De må overbevises om at den høyere prisen gir dem noe igjen.

Jeg har noen forslag, som sikkert vil få opphavsrettsindustrien til å hoppe i stolen. Men de er også avhengig av radio for å spre musikk de har opphavsretten til. Uten radio, hvordan skal de gjøre nye utgivelser kjent? Radio beriker også musikken med kommentarer, intervjuer og anmeldelser. Altså må radiobransjen og opphavsrettsbransjen samarbeide. Begge må gi noe for å få noe igjen. Det vil kreve modige valg av en gjenstridig bransje, men vil de overleve har de ikke mye valg. I Norge har denne bransjen har nettopp sendt et brev til Kulturdepartementet med krav om at de må få tilgang til IP-adresser de mistenker for fildeling. Kravet kan virke berettighet, men de vil ikke virke med mindre de oppretter en global poltitistat mot den globale kopieringsmaskinen Internett. Les mer på Digi.no

Jeg har noen ideer som jeg gjerne skulle sett drevet gjennom åpen innovasjon og åpen kildekode. Jeg mener ideene er gode, men sett fra dagens opphavsrettsmessige standpunkt sikkert helt absurde. Det at jeg deler ideene er også et bevis på at jeg mener alvor med deling av kunnskap og informasjon, som jeg har blogget om i det siste. Dersom noen finner ideene gode nok, må de gjerne ta kontakt. Denne listen er ikke komplett og må videreutvikles, men er ihvertfall et innblikk i hvordan jeg tror innholds- og distribusjonsbransjene kan komme ut av myra de står oppe i. Dette er muligheter for videreutvikle radio- og innholdsbransjene istedet for å flyte med strømmen. Det er som kjent bare døde fisk som følger den.

For at folk skal velge digital radio må dette ha en merverdi ut over FM-radio. Jeg tror følgende kan være merverdi lytterne vil sette pris på:

Lagring av innhold for gjenavspilling og deling. Ja du leste riktig! Kan f.eks. være tidsbegrenset.
Koble radio med sosiale media direkte i apparetet. Nyttig både for musikk, debatt og tilstedeværelsesløsninger (presence).
Lagre til spillelister i f.eks. Spotify når man hører en sang man liker, og som man kan hente opp igjen i f.eks. bilen.
Kjøp av musikk direkte til enheten når man hører en sang
Programoversikt i et skikkelig display på radiomottageren.

Med Googles Android mobile operativsystem har man en plattform dette kan bygges på, og man kan få et mangfold av produkter for ulike formål. En slik plattform for digital radio kan bringe det sosiale tilbake ved opplevelse av lyd. I dag går mange rundt med iPods, og musikk har blitt en usosial opplevelse.

Regimer for kopibeskyttelse er den sosiale musikkopplevelsens værste fiende. Den eldre musikken jeg hører på i dag i f.eks. Spotify, er gjerne knyttet til minner jeg har fra ungdomstiden. Dagens ungdom vil ikke ha slike minner i samme grad som jeg.

Håkon Wium Lie er en mann med visjoner. Han spår at weben vil påvirke samfunnet på samme måte de neste 500 årene som boktrykkerkunsten har gjort de siste 500 årene i dette intervjuet. Det tror jeg man skal ta inn over seg, og gjøre noe med. Å kjempe i mot er en tapt kamp. Weben og internett vil drive utviklingen av radio også. Digital distribusjon krever digital verdikjede. Merverdien ligger ikke i koding av signalet, men i deling av musikk og sosiale opplevelser.

Infrastruktur for verdiskaping

2010-10-07T08:20:00.000+02:00

Siden start har kulturer som deler og utveksler vært mer levedyktige enn andre. Se nøye på denne TED Talk videoen med Matt Ridley, som uttrykker dette som When Ideas have sex

For at deling og utveksling skal kunne skje må man ha infrastruktur. Dette ble veldig tydelig med oppblomstring av seilskutekompanier på 17- og 1800-tallet, veldig levende beskrevet i Vi, De druknede av Carsten Jensen. Videre så er betydningen av jernbanen i Amerikansk historie godt beskrevet i The Longtail: Why The Future Of Business is selling less of more av Chris Anderson. Uten sjøfart og jernbane ville verdiskaping på tvers av landegrenser og store avstander vært vanskelig for ikke å si umulig. Jeg har har hørt at de Bergensbanen ble bygget, så hadde vi egentlig ikke råd, men gjorde det allikevel. Man hadde en visjon og det viste seg etterpå hvor viktig dette arbeidet var. I dag kan vi se eksempler som Amazon.com som er et vidunder av en distribusjonsmaskin og er en videreføring av det som startet med jernbanen i USA. Hvorfor har vi ikke noe sånt i Norge?

Vårt økonomiske system er bygget på uendelig vekst, men vår verden er på mange måter endelig. Uendelig vekst er ikke mulig, ihvertfall ikke på tradisjonelle områder på grunn av fysiske begrensninger. Skal man ha fortsatt vekst er man avhengig av innovasjon, og det ligger i menneskets natur å utforske. Derfor vil det være mulig å ha fortsatt vekst på nye områder. Innovasjon i dag bygger ofte på eksisterende teknologi og deling av kunnskap. Ting har blitt såpass avansert at få eller ingen har komplett innsikt i hvordan de virker. Derfor er deling av kunnskap og informasjon essentiellt for innovasjon og vekst. Effektiv deling av kunnskap er en forutsetning for det samfunnet som nå utformer seg.

Når statsbudsjettet for neste år ble lagt frem, er moms på ebøker og elektroniske tjenester nye avgifter. Det er ikke moms på bøker av papir, og det finnes ikke norske ebøker ennå. Media fokuserte på at det ble moms på Spotify, som er digital distribusjon og arena for deling av musikkopplevelser. Musikkopplevelser som konserter er fritatt fra moms, mens CDer (noen som kjøper disse lengre?) ikke er det. Det som media ikke fikk med seg er at det også vil bli moms på Google Apps, leie av plass til blogger osv. Jeg skjønner at staten må ha inntekter, (og bortsett fra med ebøker) er en harmonisering med avgifter som er pålagt Norske tjenestetilbydere. Problemet er at dette vil være unntaket for de utenlandske tjenestetilbyderne, og det kan være enklere å ikke tilby tjenestene i Norge enn å underlegge seg Norske regler. De vil bare velge bort Norge eller drifte tjenestene fra land der Norge har lite de skal ha sagt. Særnorske regler på nett er og blir sært. Det er ikke hensiktsmessig å tenke landegrenser på nett på samme måte, og særlig elektroniske tjenester. Dessuten snakker vi om beskjedne inntekter, og relativt høye administrasjonskostnader. Finansdepertementets anslag på 5 mill kr for å sette dette ut i livet virker ikke særlig realistisk.

Jeg vil ikke bestride at det på sikt kan være nødvendig å pålegge avgifter på elektroniske tjenester, men tidspunktet er helt feil. Jeg er en stor tilhenger av velferdstaten, og betaler skatt om ikke med glede så ihvertfall ikke uvilje.

Utviklingen av elektroniske tjenester på nett er voldsom, og dette er gjøres i stor grad av oppstartsfirmaer. De vil neppe prioritere å være kompatible med Norske særregler. Bok- og musikkbransjen prøver (noe gjenstridig) å finne ut av sin rolle i digital distribusjon og det blir feil å gjøre det vanskeligere å distribuere på nett enn fysiske media. Det vil bare føre til mer piratkopiering. Jeg tror det vil være riktigere av Norge å ta dette opp i internasjonale fora, og diskutere når og hvordan slike avgifter eventuellt skal innføres. Jeg vil anbefale å lese Werner Frimandslunds kommentarer på Pål Skogholts blog, om hvorfor det ikke vil være helt rett frem å sette disse avgiftene ut i livet

Moms på ebøker og digitalt distribuert musikk blir bilder på betydningen i en større sammenheng. Regjeringen har ikke respekt for de byrder de pålegger andre, og avgiftsbelegger infrastrukturen vi er avhengig av for innovasjon, verdiskaping og vekst. Vi har også betalt en god del avgifter allerede på datautstyret og bredbåndstilkoblingen vi benytter for å bruke disse tjenestene. Er det noe vi ikke trenger er det nettopp avgifter på elektroniske tjenester nå. Det finnes gode gamle uttrykk for dette:

Sage av greina man sitter på
Skyte seg selv i foten

Velferdstaten må være bærekraftig. Årets statsbudsjett viser at utgiftsnivået er veldig høyt, og uten oljeinntektene ville vi måtte velge bort deler av den. Man skal være forsiktig med å finansiere velferdstaten i dag med grunnlaget for morgendagens inntekter.

Verdiskaping i helsesektoren

2010-10-04T08:02:00.000+02:00

Hvordan skaper man verdi i helsesektoren? For hvem skapes det verdi?

Still disse spørsmålene neste gang du treffer på en vaskeekte helsebyråkrat eller politiker som ikke ser noen feil ved dagens organisering. Svar som utførte behandlinger basert på et absurd diagnosekodesystem er ikke verdiskaping. Det er aktivitetsindikatorer, men sier ikke noe om hvor mange og hvor effektivt pasientene behandles, ei heller kvalitet eller hvor human behandlingen er.

Bloggposten Offentlig ansatt - vær stolt av det sier noe om at det offentlige skaper verdi. På grunn av de økonomiske modellene som brukes, isoleres det offentliges forbruk fra den verdien de skaper. Jeg tror dette er årsaken til mange misforståelser rundt offentlig verdiskaping, og som får helsebyråkrater til å tro at de kan skape verdi ved å ha flere farger på kulene i kuleramma (mange diagnosekoder).

Selvfølgelig skal man ha indikatorer på aktivitet i helsetjenestene, men man skaper verdi ved å gi pasientene et bedre liv, forhåpentligvis tilbake til et normalt liv og ut i jobb/skole om mulig. Helsevesenet må måles på hvor godt de ivaretar det helsemessige ansvaret i samfunnet.

På konsulentspråket bruker man begreper som prosesser og kvalitet for å beskrive hvordan og hvor godt man jobber. I helsevesenet er prosessene kanskje de mest intense mellommenneskelige form for profesjonelle tjenester mennesker yter til andre, men store deler av prosessene lar seg ikke uttrykke i flytskjemaer. Prosessene består av mer en piller, røntgen og teknikk. De består også av et smil på lur, et øre å låne bort, vennlige hender, motivasjon, empati, mulighet for besøk av familie og venner og våkne sinn. Hvordan skal denne pasienten kunne ha det best mulig og hvordan gi denne tilbake et normalt liv? Jeg er overbevist om at arbeidere i Norsk helsevesen i stor grad gjør en god jobb både på det tekniske og mellommenneskelige plan, men den mellommenneskelige delen blir ikke sett, selv om den er uhyre viktig del av den jobben de gjør.

Min påstand er at de mellommenneskelige faktorene er så viktige for kvaliteten og verdien på tjenestene helsevesenet leverer at de må synliggøres og verdsettes.

Ser man på verdiskapingen i helsesektoren, og utformer tjenestetilbudet slik at det gir størst mulig verdi for pasientene og samfunnet vinner alle interessenter, og helsearbeidere får kanskje et nytt syn på den jobben de utfører. Det kan hjelpe dem til å se hvordan hver enkelt kan bidra til verdiskaping i kontakten de har med pasientene og til faglig utvikling.

Det sier seg selv at slik verdiskaping ikke kan uttrykkes i et økonomisystem og modell som f.eks. beskrevet her. Økonomisystemene må brukes til det er best til: styre ressursbruk. Men ikke la dette utforme og kontrollere verdiskapingen, se heller hvor mye verdi man kan skape for de ressurser man har.

Samfunnsikkerhetens verdigrunnlag

2010-09-30T08:14:00.000+02:00

I går tweetet jeg følgende eksistensielle spørsmål:

#DLD Hjemmelekse: Hvilke land har best samfunnsikkerhet, og hvorfor? Hvilke verdier ligger til grunn for god samfunnsikkerhet?

Det finnes åpenbart ikke noe fasitsvar, og for noen vil det tilsynelatende være riktig å svare at totalitære stater har god samfunnsikkerhet. Det kan de muligens ha, i en snever definisjon og et isolert tidsperspektiv så lenge ledelsen har kontrollen.

En liberal rettstat med lange demokratiske tradisjoner, vil ha en maktbalanse som er mer robust enn den totalitære. Dersom noe fremmed forstyrrer maktbalansen vil de indre kreftene søke balanse igjen. Grunnen til at dette skjer er at den liberale rettstaten bygges på verdier som anerkjennes av borgerne, og er noe de er villig til å forsvare. Innbyggerne i en totalitær stat kjenner ikke slike verdier, og har ikke noe å forsvare. En totalitær stat har ingen maktbalanse, som vil søke tilbake til likevekt, men opprettholdes ved makt. For Norges del kom dette tydelig frem under 2. Verdenskrig. Motstandsbevegelsen og flertallet i folket ville kjempe for å få tilbake landet sitt. Ville de gjort det om de utgangspunktet var et kuet folk? En diktator er ofte ikke værre enn en annen.

Innholdet i begrepet samfunnsikkerhet vil variere avhengig av hvem du spør. Forsvar og Politi vil nok de fleste ta med, men dette er ikke dekkende for hele begrepet etter mitt skjønn. Direktoratet for Samfunnsikkerhet og Beredskap har følgende i headingen på sin webside: "et trygt og robust samfunn - der alle tar ansvar". Samfunnsikkerhet er et et felleskapsprosjekt hvor alle bidrar sammen med institusjoner som har som sin oppgave å sørge for et sikkert samfunn.

I en liberal rettstat består samfunnsikkerhet av en rekke elementer som virker sammen slik at man opplever trygghet:

Vellfungere Politi, på den liberale rettstatens premisser
Godt distribuert akuttberedskap og helsevesen
Forsvar
Infrastruktur som er godt og egnet samt vedlikeholdt, herunder transportveier, energi forsyning, telenett, vannforsyning mv.
Brannvesen
Rettferdig rettsvesen

Man kan sikkert ramse opp flere konkrete tiltak for samfunnsikkerhet, men det viktigste og mest langsiktige er borgerne selv. Dersom de mister troen på den liberale rettstaten og demokratiske grunnverdier vil dens egenforsvarsevne bli svekket. I et lengre perspektiv er det verdiene som teller. Devaluerer man disse verdiene forvitrer eksistensgrunnlaget for den liberale rettstaten. En slik forvitring starter når en innfører løsninger,som ikke respekterer disse verdiene, på problemer man møter. Skulle vi komme ut for en virkelig trussel vil viljen til å forsvare landet med sitt liv være svekket. I en liberal rettstat har alle lovlydige borgere rett til å føle seg frie til livsutfoldelse og ikke trenge legge bånd på seg innenfor dens rammer. Det er dette borgerne vil kjempe for å få tilbake om det skulle bli alvorlige problemer.

Den liberale rettstaten er bl.a. manifestert gjennom lover og menneskerettigheter. Når et forslag til tiltak fremlegges, som helt klart er i konflikt med disse, må det ringe en bjelle. For de som ser disse problemstillingene er det bare å riste med bjella til alle husker på hvordan en liberal rettstat er skrudd sammen.

Ikke senk standardene for den liberal rettstaten!

PS! Inspirasjon til denne bloggposten er hentet fra Forsvarsledelsen og departementets bakholdsangrep på sine egne, og debatten om Datalagringsdirektivet. Vi lever i en global verden og det å ta ansvar i den er ikke noen lett oppgave. Men uansett må vi ikke glemme hvem vi er.
PS2! På min datters konfirmasjonsgudtjeneste kom presten med følgende sitat, som jeg festet med spesiellt ved, fra bibelen: Du kan ikke tvinge noen til å elske deg av sin frie vilje. Jeg er ikke videre religiøs, men mener at dette er en veldig viktig å ta med seg i verdidebatter.

Kategorisk imperativ i et digitalt samfunnsperspektiv

2010-09-25T10:19:00.000+02:00

Jeg er ingen utdannet filosof, men fatter interesse for filosofiske temaer jeg kommer over. I går ledet det ene til det andre og jeg begynte å lese mer om et tema jeg har hørt om før, men ikke satt meg godt innn i.

Immanuel Kant formulerte det Kategoriske imperativ, som er et prinsipp for moralsk handling. Det vil si han formulerte det egentlig 3 ganger:

Universalformuleringen: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov

Naturlovformuleringen: Handle som om maksimen for din handling gjennom din vilje skulle bli en allmenn naturlov

Humanitetsformuleringen: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel

Prinsippet kommer til anvendelse i alt vi gjør, og ligger i underbevisstheten til de fleste av oss. Men det er imidlertidig ikke gitt hvordan hver enkelt tolker og handler i ulike situasjoner, selv om de fleste baserer det på det samme prinsipp. Gitt ulik erfaringer og verdisyn vil man handle ulikt men allikevel i god hensikt.

I saken om Datalagringsdirektivet ser vi at tolkningen er veldig ulik. Begge sider, motstandere og tilhengere, ønsker å oppnå noe de mener er til det bedre. I motstandernes tilfelle handler det om å beskytte den enkeltes privatliv, frihet og våre demokratiske rettigheter. Tilhengerne vil beskytte oss mot trusler som rettes mot samfunnet vårt i form av kriminalitet og terror. På overflaten er det tilsynelatende ikke noe brudd på disse prinsippene sett fra noen av ståstedene. Jeg mener allikevel at det er vesensforskjell i den dypere mening i prinsippet.

Universalformuleringen kan benyttes av begge sider slik jeg tolker den, og ingen er mer moralsk riktigere enn den andre. Motstanderne har allerede den Europeeiske Menneskerettighetskonvensjon å vise til, som faktisk er allmen lov. Tilhengerne kan til en viss grad støtte seg til at visse inngrep i privatliv mm må påregnes for å beskytte samfunnet i sin helhet. Når vi snakker om innføring av Datalagringsdirektivet er det en form for "allmen lov" som det kan argumentes for at er nødvendig. Jeg tror det her vil være grunnleggende verdisyn som avgjør hvilken side man lander på. Personlig vektlegger jeg privatliv, personvern, frihet og demokratiske rettigheter over å overvåke alle borgere for å motvirke trusler. Endel av truslene kommer nettopp fra samfunn i verden som ikke vektlegger de verdier vårt liberale rettstat og demokrati bygger på, og river vi ned det for å beskytte oss mot terrortrusler hva er så meningen med det?

Naturlovsformuleringen synes jeg viser tydeligere forskjell på om innføring av Datalagringsdirektivet er en riktig moralsk handling. Det er så enkelt som dette: Vil ta fra borgerne privatlivet, og på sikt begrense vår frihet som er fundamentet i vår liberale rettstat og demokrati? Dersom lagring tvangslagring av personopplysninger aksepteres ikke bare flyttes en grense, men det kan bli vanskelig å dra en ny. Man skaper en logikk hvor det er aksept for inntrenging i privatlivet for et samfunnsformål. Nei sier jeg. Skal innføringen kunne rettferdigjjøres må det foreligge en reell trussel mot demokratiet. Noe sånt har vi vel ikke sett siden invasjonen i 1940 (1).

Humanitetsformuleringen er mer direkte i forhold selve direktivet: avledete private kommunikasjonsdata skal benyttes som et middel for kriminalitets- og terrorbekjempelse. Man anser ikke individets frihet og kraft til å motvirke negative krefter (og gjøre dette til målet) som et middel, men man vil heller bruke individet som et middel (verktøy). Jeg tror at det er bedre å fremheve hvordan frihet og demokratiske verdier kan være motkraft til negative istedet for å ta ibruk borgerne som midler er en riktigere vei å gå. Det vil også være i tråd med våre tradisjoner, og styrke dem.

Det er viktig å ha klart for seg at Datalagringsdirektivet ikke er en garanti mot terror og kriminalitet. Det kan sikkert hindre, og bidra til oppklaring til noen saker. Problemet er at det ikke styrker de verdier vi har bygd demoktratiet og den liberale rettstaten på. Jeg mener det faktisk svekker disse istedet. Hvis man tenker 100 år frem, hva vil være den sterkeste grunnmuren for vårt samfunn? En grunnmur kan ikke bygges på kortsiktige tiltak som virker riktig i snevert perspektiv. Den må stå på solid grunn, og det vil si på borgerne som utgjør det demokratiske sammfunnet. Ergo er det viktig at borgerne er seg bevisst disse verdiene, og vi er tilbake til start ved det kategoriske imperativ.

1) Det var nettopp grunnmuren, bygget på stolthet over frihet og demokrati, i folket som utgjorde kraften i motstandsbevegelsen. I motsetning til registrene som var et verktøy for de Tyske okkupantene. Dette belyser hvorfor forskjellen er så viktig.

Oppdatert 08.06.20011
Anbefalt lesning:
Staten preger sitt samfunn - Jørn Jacobsen for Nils Klim-prisen for sin forskning innen strafferett.

Manifest mot datalagringsdirektivet

2010-09-11T22:00:00.000+02:00

I går fikk jeg ideen til å lage et manifest mot Datalagringsdirektivet (DLD). Jeg overvar DLD-debatten på JavaZone 2010, og det slo meg hvor "lett" representantene for tilhengerne kunne vise til det ene argumentet etter det andre. Motstanderne har en mye mer krevende jobb med å bygge opp en tankerekke for tilhørere slik at de virkelig ser det langsiktige konsekvensene for demokratiet og den liberale rettstat.
Et manifest som er godt formulert vil inneholde konsentrert argumentasjon som kan inspirere til videre søk etter kunnskap om temaet.

Jeg ønsker innspill til forbedringer av manifestet, og at det republiseres på andre sosiale media. Send meg melding på @dagbnor for innspill og beskjed om republisering, gjerne med forbedringer. Jeg kommer til å forsøke å oppsummere i dokumentet her.

Bøker om forsvar av personvernet og ringvirkninger av krigen mot terror

2010-08-12T19:59:00.000+02:00

Til forsvar av personvernet
Bok i debattformat, redigert av Kristin Clemet og John Olav Egeland.
Her finner du kapitler om personvernets og rettsstatens historiske bakteppe; om det filosofiske og prinsipielle forsvaret for personvernet; dagsaktuelle eksempler på områder der personvernet utfordres - samt diskusjoner om hvordan personvernet kan og bør styrkes.

Terrorindustrien
Denne boken gir et skremmende innblikk i et kontrollsamfunn under utvikling. Den reiser et stort spørsmål for vårt demokrati: Er det virkelig dette vi ønsker?

Norge i kamp mot terrorisme
Bok som beskriver tiltak mot terror i Norge. Taktikk er endret fra passiv til preaktiv. Boken viser problemstillingen knyttet til disse tiltakene.

Sjekk også ut aksjonen mot Datalagringsdirektivets hjemmeside og Facebookside

Trafikkdata er avledet av sosialisering og daglig kommunikasjon

2010-08-01T11:36:00.000+02:00

Mennesker har delt sine tanker og visjoner gjennom lange tider, og det begynte med som hulemalerier og steintavler. Disse mediene var forholdsvis tungvindte å produsere, kopiere og distribuere. Inntil ganske nylig (i dette perspektiv) har mellommenneskelig dagligtale vært forbehold de som var tilstede fysisk. Dette gjelder også kunnskapen om hvem som har snakket med hvem. I det man tar ibruk elektroniske kommunikasjonsmidler oppheves begrensninger som at en samtale er bundet til en fysisk lokasjon. En sideeffekt er at fordi leverendørene av elektroniske kommunikasjonstjenester skal faktuerer kundene, lagres det trafikkdata. Trafikkdata er egentlig å anse som derivater av min og din kommunikasjon. Dersom vi tiltror en tjenesteleverandør å lagre denne informasjonen, må vi kunne forvente at den forblir der, og vi selv kan avsløre hvem vi har kommunisert med og når. Trafikkdata er endel av vår private sfære, men alikevel tilgjengelig for andre. Vanlig dagligtale er som ringer i vannet; de ebber ut. Det gjør forsåvidt trafikkdata også, men hvis staten griper inn i lagringstid er det en 3dje part som tar kontroll over hvor raskt dette skjer.

Siden trafikkdata kan avsløre hvem man har snakket med og når, har dette naturligvis vakt interesse ifbm etterforskning av kriminalsaker. Etterhvert som elektronisk kommunikasjon griper stadig mer inn i vår daglige kommunikasjon og sosialisering, vil avledet informasjon kunne si enda mer om våre vaner og kommunikasjonsmønstre. Det at myndigheter skaffer seg tilgang til disse dataene er et etisk dilemma, og må rettferdigjøres. Graden av innsyn må være veloverveid, og balansere med et reellt behov.

EUs Datalagringsdirektiv pålegger teleoperatører og internettleverendører å lagre visse opplysninger, samt en miniums lagringstid. Desto mer detaljert, og desto lengre lagringstid, jo større er inngrepet i individets privatliv. Dessuten så vil en økning i bruk av elektroniske kommunikasjonstjenester også medføre en økning i mengde og detaljeringen. Denne utviklingen er ikke medregnet når man veier behovet opp mot inngrepet det vil medføre i den enkeltes privatliv. Det er ikke triviellt at man tvangslagrer data avledet av vår daglige kommunikasjon og sosialisering til politiformål.

Har det virkelig oppstått en trussel mot vårt samfunn som krever et slikt inngrep i den enkeltes privatliv?

Siden lokasjon vil bli pålagt lagret, ihht det gjeldene forslag for implementering av direktivet, vil det i effekt fungere som et overvåkningskamera: Man kan se hvor, hvem og når noen har kommunisert. Forskjellen er at trafikkdata er (eller ihvertfall kan gi inntrykk av) å være veldig presise når det gjelder fakta, mens overvåkningskamera kan nyansere med sinnstemning o.l. Begge deler har elementer av Panopticon, som er ment å gi en følelse av å være overvåket slik at uønsket oppførsel dempes. Det er kanskje ikke intensjonen med direktivet, men effekten vil være der likefullt. Dessuten er det veldig fristende å utvide bruken av trafikkdata.

En av opplysningene som blir lagret av alle internettleverendører i dag er IP-adresse. Den lånes ut til brukerne og må fornyes med jevne mellomrom. Ved å finne ut hvilken IP-adresse en husstand (den er ikke personlig med mindre det kun er 1 bruker av forbindelsen) hadde på et gitt tidspunkt, kan man også finne innhold lastet opp via denne adressen. IP-adressen er en innholdspeker, og kan dermed indirekte angi innhold. Det er understreket at innhold ikke skal lagres ifbm Datalagringsdirektivet, men allerede i dag kan Politiet raskt finne en god del innhold knyttet til IP-adressen. Fordi de som ikke vet hvordan man skal omgå denne knytningen ( og lagring av trafikkdata generellt) vil Politiet ha meget bra verktøy for å finne innhold. Jeg synes ikke dette er tilstrekkelig belyst i debatten om direktivet, og må absolutt med i balansering av tiltak vs inngrep i uskyldiges liv.

En skal også huske på at det som vedtas av dagens politikere nedarves til etterkommere, og de kan ha andre agendaer og mål enn dagens. En bruksutvidelse av trafikkdata for f.eks. profilering av individer vil utvilsomt kunne medføre massiv maktforsyvning i samfunnet. Det vil bl.a. rokke ved organisasjonsfrihet og ytringsfrihet, siden individet vil avveie ulempen dette vil kunne ha i andre sammenhenger dersom man selv ikke bestemmer hva man videreformidler.

Både Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og UN's Human Right Council mener lover tilknyttet terrorbekjempelse går altfor langt og medfører altfor stort inngrep i innbyggernes liv. Disse intansene vil få mange saker å jobbe med om utviklingen fortsetter i den iheldige retningen den nå har.

Innhold og trafikkdata: en lapskaus

2010-07-26T23:02:00.000+02:00

Hva er innhold og hva er trafikkdata? Disse spørsmålene er sentrale i forbindelse med hvilke data som som pålegges lagret og ikke i Datalagringsdirektivet. Rent intuitivt virker det opplagt: innhold er det vi sier på telefon, laster opp og skriver på internett, mens trafikkdata er IP-adresser, telefonnr, epostadresser og lokasjon.

Dersom man går i dybden på dette, er det kanskje ikke så opplagt hva som er innhold og trafikkdata. Uten skarpe definisjoner vil det være lett å flytte grenser i begge retninger.

I løpet av det siste året har lokasjonsbaserte tjenester blitt svært populære, som en naturlig følge av det enorme salget av mobiltelefoner med GPS. I denne forbindelse er lokasjon innhold. Jeg vil tro de fleste oppfatter tittellinjen i en epost som innhold, mens i en del land som har implementert Datalagringsdirektivet er dette faktisk betraktet som trafikkdata. Jeg tror dette skillet kan være svært vanskelig å trekke ettersom teknologien utvikler seg, og nye typer innhold- og trafikkdata oppstår. Hvem skal definere hva som er hva? Teknologiutviklere, myndigheter eller uavhengige instanser? Som med lokasjonsdata vil det helt sikkert komme data som er begge deler.

Datakommunikasjonsfaget omhandler ulike kommunikasjonsprotokoller. På laveste nivå er protokoller for kommunikasjon mellom fysiske enheter over trådløse eller kablet nettverk. Videre så legges lag på lag med protokoller med høyere abstraksjonsnivå. De fleste har vel observert at det står http:// i adresselinjen i nettleseren. Dette står får Hypertext Transfer Protocol. På en gitt enhet i en gitt kommunikasjon ligger denne protokollen seg over de lavere protokollene (TCP/IP mm) og skjuler en hel masse underliggende datatrafikk for at nettleseren skal kunne vise en webside. For de som bruker Twitterklienter, som f.eks. Seesmic eller Tweetdeck er http:// det underliggende transportlaget, mens Twitter APIet er "protokollen" det snakkes over.
Trafikkdata i Twitter APIet er hvilke kall man har gjort mot tjenesten, og hvilke argumenter som ble sendt med. Bruker man Skype defineres skype-ider ikke på lik linje med telefonnr. Skype og andre chat-systemer har protokoller som maskerer hvem som kommuniserer.

Man kan f.eks. trekke en analogi til kjøp av bolig, hvor kjøpet består av en hel rekke kjøps- lånedokumenter og banktransaksjoner. Er det mulig å trekke en grense mellom "trafikk" og "innhold" i en slik sammenheng?

Hva som menes med trafikkdata er ikke så innlysende som man skulle tro. Desto mer det heller mot innhold desto mer sensitivt for personvernet. Desto mer sensitivt desto sterkere sikring av data behøves. Sikring må være lik på tvers av ulike teleoperatører, og vil kreve en betydelig innsats enten det lagres sentralt eller hos operatøren. Begge varianter har svakheter: sentralisering setter enda høyere krav til sikring da mye data lett kan sammenstilles, mens det må settes lit til mange ulike ansatte hos operatørene ved desentral lagring.

Definisjonen av hva som er trafikkdata og innhold er kontekstavhengig. På internett blir det nærmest rent tilfeldig hva som regnes som trafikkdata, siden det er avhengig av hvilke tjenester den enkelte benytter. Dette er ganske tekniske temaer, men likefullt en del av beslutningsgrunnlaget når politikerne skal bestemme om Norge skal implementere Datalagringsdirektivet.

Jeg mener man må sette en skarp grense, slik at eventuelle forslag om nye datatyper som skal pålegges lagring kan behandles skikkelig. Det skal være vanskeligere å legge til enn å trekke fra. Grensene må settes slik at de er lettfattelige, og endringshåndtering blir reell.

Det vil raskt oppstå en misforhold, kanskje særlig sett fra politimyndighetenes side, etter at en skarp grense er trukket og ny teknologi kommer. Endring i hvilke data som skal lagres, vil kunne kreve endring i sikkerhetsrutiner. Sikkerhetsrutinene derimot vil ikke være så lette å endre, og den effekten trafikkdata enkelte påstår vil ha i etterforskning vil etterhvert dreneres.

En rapport fra EUs medlemslands Datatilsyn ble tilgjengelig i dag. Det rådes til at man enten skroter hele direktivet eller endrer det radikalt. Der fremkommer det at implementering er svært ulik, mhp hva som lagres og hvor lenge i medlemslandene. Direktivet har uklare definisjoner på trafikk-, innholdsdata og grov kriminalitet. Det stilles spørsmål om sikring av data er god nok, og det vises også til at det ikke finnes statistikker som viser at man oppnår de mål man ville nå med direktivet. Rapporten er svært verdifull og lesverdig, så bruk tid på den. Særlig de som mener de ikke har noe å skjule bør lese den nøye. Lagring av trafikkdata er ikke så triviellt som en først skulle tro, og konsekvensene kan bli store for demokrati og samhandling.

Hele direktivet virker på meg som en elendig røre av oppkonstruerte tiltak som ikke er målrettede. En Twitter-bruker sa en gang at feilen med Datalagringsdirektivet var "design by comittee". Det tror jeg han har helt rett i. Varsellampene burde blinke faretruende hos politikerne i Norge som snart skal ta stilling til om direktivet skal implementeres.

Jeg foreslår at man begynner fra begynnelsen og ser på reelle behov og veier disse nøye opp mot inngrep i borgernes privatliv. En må huske at det lagres stadig mer data om oss, og behovet for pålagt lagring skulle logisk sett minke, ikke øke. Det er faktisk slik at uten lagring av personopplysninger så stopper AS Norge, og et pålegg blir da smør på flesk når internett og mobilbruk allikevel fører til ganske detaljert lagring som det er (om enn noe tilfeldig).

Datalagring - en del av vår infrastruktur

2010-07-15T23:23:00.000+02:00

I debatten om datalagringsdirektivet har jeg blitt oppmerksom på at mange har problemer med å skjønne hva som lagres og hvorfor. Jeg vil prøve å redegjøre for det grunnleggende her, og hvorfor det bør stilles krav til hva som må lagres og at lagring av personopplysninger bør behovsprøves.

Norge AS ville ha mer eller mindre stoppet opp uten lagring av personopplysninger. Det er et uomtvistelig fakta. Helsevesen, skatt- og avgiftsystemer, bank og en rekke viktige institusjoner er helt avhengig av opplysninger om oss for å kunne utføre sine tjenester på vegne av oss selv og salmfunnet. Mengden data som lagres akselerer kraftig, med stadig økt bruk av internett, betalingskort og smarttelefoner. Det ser ut til at denne trenden vil styrkes i årene som kommer. Så lenge registrering av opplysninger foregikk manuellt, ble omfanget stort sett begrenset til det som var viktig for tjenesten. Når tjenester digitaliseres kan man automatisere lagring av opplysninger i større omfang og på helt nye områder. Sett i forhold til manuell datalagring er omfanget av lagrede opplysninger enormt i et digitalt samfunn. Mye av dette er begrunnet i faktureringsbehov og lovverk. Banktransaksjoner har vært underlagt bestemmelser og en del må lagres for at det skal fungere rent teknisk.

Som jeg vil beskrive under er også data som lagres også interessante i andre sammenhenger enn det formålet de opprinnelig var tiltenkt.

En rekke nyttige tjenester vil kreve nye opplysninger om oss fremover. Det er dermed ikke sagt at alle nye tjenester, og all lagring av data er positivt for den enkelte og samfunnet. Politimyndighetene ønsker større tilgang til våre trafikkdata (telefon, mobil og internett), med argumentasjon om at det kan løse flere kriminalsaker og avdekke terroroperasjoner. Dette har klart negative konsekvenser for privatlivet til den enkelte, samt at det stilles spørsmål til om det virkelig vil gi noen vesentlig gevinst i saker som omfatter alvorlig kriminalitet. Det er ikke uten grunn at de Internasjonale Juristkommisjonen henviser til konflikt med den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK) når de er negative til direktivet i sin høringsuttalelse. Trafikkdata skiller seg også vesentlig ut i fra andre personopplysninger fordi lagring foregår "uten samtykke" (ubevisst lagring) og man har ikke andre alternativer enn å avstå fra å bruke telefon, mobil og internett. Til sammenligning, kan man om av en eller annen grunn (også legitime), ønsker å betale anonymt (f.eks. julegaver), kan en alltids ta ut penger på forhånd.

PS! Man kan alltids omgå lagring av endel typer trafikkdata om man virkelig ønsker, men det er vel egentlig tullete og noe man egentlig ikke skulle trenge å kunne.

Behandling av personopplysninger i en stor skala som vi vil se fremover vil kreve god tilgangssikring og god datakvalitet. Om data kommer på avveie, eller brukes til andre formål enn tiltenkt, kan konsekvensene bli alvorlige. En kan bare se på tilfelle av lett anonymiserte søkedata som ble offentliggjort og hvilke konsekvenser det fikk. En norsk blogger som kjenner godt hvordan søkemotorer virker gir deg innsikt i hvordan data vil komme på avveie.

Jeg er ikke imot datalagring. Uten lagring vil ikke være umulig med videre utvikling av vårt digitale samfunn. Det er bare liten forstand hos tilhengere av Datalagringsdirketivet som får det til å virke som om Datalagringsdirektiv-motstandere er mot lagring av data generellt. Helsevesenet kan forbedre sine tjenester med økte lagring av opplysninger, og det har verdi for individet. Det man imidlertidig må passe på er at det kun lagres data som virkelig har verdi for den tjenesten som tilbys samt at man behovsprøver hva som skal lagres opp mot gjeldende lovverk og Menneskerettighetskonvensjonen. Dersom bruken av eksisterende persondata utvides for ett eller annet formål, må dette gjennom samme vurderingsprosess.
Gjeldende lovverk kan pålegge/forby lagring av visse opplysninger til ulike formål. Digitale tjenester som omfatter personopplysninger må gi individet eierskap og innsyn, slik at man selv kan verifisere og korrigere feil. Videre så bør faktureringsdata slettes om kunden aksepterer fakturagrunnlaget, der hvor det er aktuellt.

Det hviler etterhvert et stor ansvar på systemutviklere og informasjon/systemforvaltere med hensyn på håndtering av personopplysninger. Dette er noe IT-bransjen må ta tak i. Det er essentiellt at alle opplever internett som relativt trygt, og at ens opplysninger ikke misbrukes eller kommer på avveie. Det vil kreve en bevisstgjøring rundt personvern, lovverk og menneskerettigheter. På internett eksisterer ikke landegrenser. Det er derfor viktig at det utarbeides internasjonale normer for håndtering av sensitive opplysninger av ulik karakter, og fora hvor nasjonale myndigheter kan fremme krav til hva som lagres og ikke skal lagres slik at utviklingen blir hensiktsmessig og åpen for innsyn.

Grunnen til at det er viktig å være kritisk til lagring av personopplysinger er at de vil bli brukt til flere formål en det opprinnelige. Når slike opplysninger fra flere kilder kilder sammestilles kan man danne seg et ganske komplett bilde av individet, som egentlig er overvåking av personer. Jeg har funnet flere fremstillinger av hva skjer som når individet vet at det blir overvåket. På 1800-tallet begynte man å lage fengsler som panopticons, hvor fangene alltid måtte regne med å bli observert. Med kameraer, trafikkdata og banktransaksjoner kan en danne seg et komplett virtuellt bilde av et individ. Jeg har også funnet en britisk rapport som sier noe om hvordan overvåkning påvirker samfunnsutvikling.

I dag ble de kjent at implementering av Datalagringsdirektivet i de ulike medlemslandene i EU er kjent ulovlig av WP29. Det pekes på at det lagres mere data en det som er tillatt, utvidet bruk av data og andre brudd på reglene. Massive mengder personopplysinger må unngås i den grad der mulig, og mulighet for sammenstilling begrenses til de tilfeller hvor en domstol godkjenner dette for etterforskning.

Ingenting å skjule

2010-06-28T18:11:00.000+02:00

I debatten er dette noe jeg ofte ser: "Jeg har ingenting å skjule, så datalagringsdirektivet kan gjerne implementeres for meg." Dette er veldig navlebeskuende, siden direktivet vil gjelde alle, og veldig mange andre vil ikke like å overvåket. Jeg kan ikke tenke meg noe annet tiltak som vil være så systematisk og altomfattene, men som så mange er så ukritiske til. Hva kommer dette av?

Forklaringen er nok psykologisk: De fleste er, og tenker om seg selv, som lovlydige. Kanskje bortsett fra at de av og til deler musikkfiler. Hva om du fikk et innfall og vil finne ut hvordan en bombe lages? Nysjerrigheten kjenner ingen grenser, men folkevettet gjør det. Man lager ikke bomber fordi om man skjønner hvordan de lages. Dersom man begrenser utforskningsrommet til individet, vil man begrense innovasjon. Datalagringsdirektivet, spesiellt med utvidelsen for lagring av søk, vil ikke skjønne forskjellen på nysjerrighet og skumle planer.

Spørsmålet om Datalagringsdirektivet skal implementeres i Norge er et prinsipielt spørsmål. Det er et verdispørsmål. Svaret vil være retningsgivende for fremtidig tilnærming personvernet i den digitale tidsalder. Det er derfor svært viktig at alle momenter blir nøye vurdert. Er inngrepet i individets privatliv verdt det i kriminalitetsbekjempelsens navn? Selv når det stilles store spørsmål ved den faktiske effekten direktivet vil ha på oppklaring av kriminalsaker? Direktivet vil ha liten preventiv effekt på kriminalitetsbekjempelse. Det vil stort sett kunne brukes for å spore opp kriminelle etter at ugjerningen er utført, dersom den kriminelle har vært naiv nok til å ta med seg mobilen sin og ikke slått den av.

Det er viktig at et velfungerende samfunn har sikkerhetsventiler. Kritisk journalistikk og varslere er slike ventiler. Kritisk journalistikk er ofte avhengig av anonyme kilder. Dersom man overvåker alle, vil kilder og varslere som ønsker anonymitet ha få muligheter til å forbli anonyme dersom de utfordrer etablert makt. Det vil svekke muligheten til å sette søkelys på kritikkverdige forhold, og debatter en må ha i et demokrati.

Historisk sett vil en se at nasjoner med lang tradisjon for å overvåke sine innbyggere ikke er demokratiske, og de har ofte høy grad av korrupsjon. Kjetil Haukaas brukte åpenlyst Kina og Russland som eksempler på stater som har slike verktøy. Fordi total overvåkning vil forskyve makt fordelt gjennom maktfordelingsprinsippet, vil det kunne før til uheldig maktkonsentrasjoner. Jeg vil imidlertidig ikke, og kan ikke, påstå at alle EU-land som har implementert direktivet har blitt mere korrupt eller mindre demokratiske. Jeg mener at dette er forandringer som skjer over lang tid, så innbyggerne ikke merker det før det er for sent:

Først tok de kommunistene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke kommunist.

Deretter tok de fagforeningsfolkene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke fagforeningsmann.

Så tok de jødene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke jøde.

Til slutt tok de meg.

Men da var det ingen igjen

til å bry seg.

Diktet er kopiert fra Wikipedia

Det er lurt å tenke på hvor vi kom ifra, og hvordan og hvorfor samfunnet har utviklet slik det har. Min påstand er at demokratiske, liberale rettstater med respekt for individet og privatlivet er veien å gå. Datalagringsdirektivet er i konflikt med en slik utvikling

Barneporno: Polere vekk eller gjøre noe med problemet

2010-06-26T09:18:00.000+02:00

I går kom jeg over en av de vondeste artiklene jeg har lest på internett. En som tydeligvis har inngående kjennskap til barneporno-ondet og distribusjonsmekanismer har dokumentert dette og sendt til Wikileaks. For de som har mage til å lese den, så er den her: An insight into child porn

For de som ikke orker å lese den (jeg slet, og har vært ganske opprørt etterpå) så kan en lese Bruce Schneiers (sikkerhetsekspert) utdrag av de tekniske aspektene.

Siden jeg er sterk kritiker av Datalagringsdirektivet, men faktisk ønsker å løse problemer med kriminalitet på internett, vil jeg her peke på hvorfor direktivet ikke vil virke og hvor en må starte for å redusere slike problemer. Som programmerer føler jeg et ansvar for å forbedre sikkerheten på internett, ettersom det blir en statdig viktigere del av vår infrastruktur. Internett skal ikke bli en trussel mot individer eller samfunn, og jeg ønsker bidra i denne kampen.

Barneporno, som egentlig er dokumentasjon som det riktignok er straffbart å besitte og distribuere, er bare indikasjon på overgrep og mishandling av barn. Det faktiske problemet er overgrepene. Å jakte på de som laster opp og ned dette avskyelige materialet vil kanskje kunne ta en og annen overgriper. Men det blir som å polere en gammel og rusten bil: det eliminerer ikke problemet.

I argumentasjonen for Datalagringsdirektivet har vi fått høre at det er et viktig verktøy i kampen mot barneporno. Hvis man leser artiklene vil man se at det er et ganske hjelpeløst verktøy som muligens kan finne enkeltpersoner og nettverk som er dumme nok til å la seg avsløre på den måten. Men det vil ikke redusere problemet, og distribusjonen av dokumentasjonen vil fortsette likefullt. Derfor reagerer jeg meget sterkt på at Politimyndighetene skyver foran seg barn som mishandles i argumentasjonen for overvåkning, men som i praksis ikke vil hjelpe disse barna. Det blir bare polering av problemet. Det påståes til og med at befolkningen blir lurt av politikere, som er ute av stand til å gjøre noe med problemet, men bruker det som argument for å kunne innføre overvåkning.

Barneporno er tabu i dagligtale, forståelig nok. Overgripere som ikke selv skjønner hvor alvorlig slike overgrep er, blir dermed ikke ofte påmint dette. De blir sjelden påtvingt påminnelser og kunnskap om de negative konsekvense virksomheten deres medfører. På nett kan de derimot via sofistikerte tekniske mekanismer finne likesinnede, som normaliserer atferden. I artikellen beskrives det også hvordan fedre nærmest konkurerrer om å begå de værste overgrepene og vise det frem. Skal man komme ondet til livs, må det skapes åpenhet rundt overgrep mot barn. Da kan man redusere problemet ved roten, men borte blir det nok ikke. Åpenhet om hvordan overgrepsdokumentasjonen blir dsitribuert vil også kunne hjelpe på å avsløre slik aktivitet. Overgrep mot barn er tross alt noe som foregår mellom personer: overgripere og offer. Å avdekke en anomym teknisk distribusjon er ikke en løsning. En må endre overgripernes atferd, skal man gjøre noe reellt og verdifullt for barna.

Personer som omgås barn i både privat og jobbsammenheng er de som er nærmest til oppdage overgrep. Forhåpentligvis tør disse personer å varsle om slike forhold åpenlyst, men en kan ikke se bort fra at i enkelte sammenhenger vil de ønske beskyttelse. Nettopp Datalagringsdirektivet er en trussel mot kilde- og varslervern, som da faktisk i disse tilfellene svekke barns rettigheter og beskyttelse.

Jeg vil allikevel ikke si at det er nytteløst å prøve å stoppe barneporno på internett. Det vil redusere selve overgrepsproblemet (eskalering av grovhet, men tvilsomt i omfang), og kunne redusere generell datakriminalitet. Særlig de som har økonomisk interesse av å holde liv i distribusjon av barneporno er ofte involvert i annen datakriminalitet. De besitter tydeligvis også god teknisk kompetanse. Artikkelen viser til en del mekanismer som benyttes:

Anonyme Mastercard og Visakort brukes til anonym serverleie
Proxy servere
ID tyveri
Botnets

Disse tingene er nok generelle elementer som benyttes i internettkriminalitet. Skal man virkelig gjøre noe med slik kriminalitet må man se om man kan eliminire mulighet for økonomisk gevinst. Politiet må bygge opp kompetanse på hvordan man avslører kriminell virksomhet på internett. Det bør være mulig å infisere de tekniske løsningene slik at de avsløres (f.eks. bruke samme teknikker som de kriminelle bruker for å bygge botnettene sine). Dette er nok mere krigøring enn etterforskning, og i Norge burde man benytte forsvarerts nye enhet for kyberkrigføring m.fl. bidra. Det er også viktig å forbedre ID systemer slik at det blir vanskeligere å konstruere falske ID er eller stjele andres. Operativsystemleverandørene har også et ansvar. En kan ikke feie under teppet at utbredelsen av botnets skyldes de altfor mange sikkerhetssvakhetene spesiellt Microsoft Windows har hatt opp igjennom årene. Hvis OS-leverendørene er seg sitt ansvar bevisst finner de ut hvordan kan bidra til å redusere datakriminalitet. Myndighetene burde også stille krav til operativsystemprodukter som selges i de respektive land. Til sammenligning er bilprodusenter underlagt lover, og regler og må oppfylle mange krav for å få lov til å selge produktene sine. Det burde vært sånn med operativsystem også.

Universelle rettsprinsipper

2010-06-24T07:58:00.000+02:00

Jeg leste artikkelen om Jonas Gahr Støre som benytter universelle rettsprinsipper i sin argumentasjon mot shariaråd i Norge. Det er en god begrunnelse. Jeg finner det imidlertidig interessant at han er villig til å lempe på de samme prinsippene for å innføre overvåkning av hele befolkningen.

Disse 2 sakene har forøvrig ingen annen relasjon, og jeg ønsker ikke å sette det ene opp mot det andre. Det er selve begrunnelsen i universelle rettsprinsipper som er interessant, sitat:
"Skal vi lykkes med integrering, som jeg mener er vårt samfunns største sosiale utfordring, må vi ha et felles fundament, et verdisett som er forankret i universelle rettsprinsipper. Bunnplanken må være at vi er en rettsstat basert på demokrati, ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling og likeverd."

Shariaråd vil vel ha stor betydning for en liten gruppe, mens f.eks. Datalagringsdirektivet vil ha en beskjeden innvirkning i hverdagen for hele befolkningen. Fordi om de dagligdagse konsekvensene ved innføring av direktivet er små, er betydningen for rettsprinsippene desto større.

Her mener jeg Jonas Gahr Støre må gjøre rede for sine vurderinger. Han har forsvart Datalagringsdirektivet tidligere.

Jeg håper Aftenposten følger opp Arbeiderpartiet, og forsåvidt de andre
partiene, på hvordan de forholder seg til rettsprinsipper.