EU og endel medlemsland sliter tungt for tiden. Noen av årsakene ligger nok utenfor EU-administrasjonens kontroll, men jeg tror en god del er forårsaket av EU selv. Måten EU virker på kan til og med forsterke problemer tror jeg. Denne posten bygger ikke på dyp innsikt, men problemene og måten de blir forsøkt løst på får meg til å tenke på store organisasjoner som noen ganger sliter med lignende utfordringer.
EUs harmoniseringsprosjekt, der alle skal få like konkurransevilkår, blir holdt frem som det beste EU har å by på. Tankegodset er edelt, og det virker riktig at ingen skal ha fordeler når man skal konkurrere. Administrasjoner vil som oftest forsøke å gjøre alle enheter de adminstrere så like som mulig, fordi det gjør deres jobb enklere. EU forsøker kaller det harmonisering, og ikke unifisering, men dette blir etterhvert som nyanser å regne. Det er ikke vanskelig å tenke seg at uniforme enheter er enklere å administrere enn med store variasjoner. Det er er også rimelig å anta at det er de sterke partene (økonomisk) i EU-systemet som blir hørt og bygger harmonisering på. De viser jo at deres modell fungerer, og ergo må det fungere for de andre også. Dessuten vil man ikke begrense det som går bra. Alt virker ganske logisk, men hvilke ulemper har det?
En administrasjon som regulerer seg selv, vil også naturlig finne nye områder den kan administrere. Det ligger i dens natur å få kontroll med så mye som mulig. Etterhvert kan det oppstå en tanke om at man kan perfeksjonere bare man regulerer. EU Administrasjonen vokser i en tid hvor hvor medlemslandene blir bedt om å spare penger. Uansett hvordan man ser på det, så skaper ikke en administrasjon verdier selv, men gjennom andre. Det tilsier at administrasjonen bør være så liten og effektiv som mulig. I disse tider hvor medlemslandene sliter ser svaret fra administrasjonen å være det motsatte av effektivisering. Den produserer direktiver over en lav sko, og er til og med stolt av det. De nasjonale demokratiene må behandle og vedta (de har sjelden noe reellt valg) direktivene. Dette er krever oppmerksmhet fra politikerne, som burde ha vært brukt til å løse de oppgavene de er valgt til å løse. Her hjemme opplevde vi nettopp at vi har vedtatt ett direktiv vi ikke skjønte konsekvensen av, og som vil svekke vår konkurranseevne. Dette får meg til å tenke på det engelske uttrykket: Drinking from the firehose. Det blir for mye å analysere, behandle og vanskelig å få oversikt over konsekvenser i en kompleks verden.
Mange av direktivene er ikke etterspurte, men produseres for å harmonisere og regulere. Direktiver som ikke svarer på reelle utfordringer vil kunne gjøre systemet (markedet) mindre effektivt, fordi lokale utfordringer ikke kan løses med lokalt tilpassede løsninger. Fri flyt av varer og tjenester effektiviseres ikke ved å bestemme den interne virkemåten til de ulike enhetene.
EU består av land som i utgangspunktet har mye til felles, men som også har svært ulike naturlige forutsetninger. Uansett hvor mye EU administrasjonen anstrenger seg, vil det ikke bli perfekt harmonisering. Men harmoniseringen medfører mindre handlefrihet for medlemslandene. Deres naturlige fordeler blir delvis redusert av byråkratiet. Istedet for å utfylle hverandres svakheter, med sine styrker, blir alle like svake. Sammenlignet med naturen er ikke homogene (monokultur) systemer like robuste som de med variasjoner (multikultur) *. EUs harmoniseringsprosjekt har forlengst beveget seg fra å regulere forholdet mellom enheter/subkulturer til å fremtvinge en monokultur. Det gjør EU svakere.
Når jeg ser frustrasjonen, særlig blant EUs borgere og en voksende radikalisering av politikken, i bl.a. Finland, Sverige og Nederland, tror jeg årsaken er delvis å finne i EUs overadministrering og regulering. Ungdom går arbeidsledig, og man makter ikke løse problemene. Problemene er nasjonale, men bundet sammen av Euroen og EU blir de til en systemkrise. Reguleringene begrenser de nasjonale demokratienes handlingsrom for å kunne løse sine problemer, samt at nye direktiver krever oppmerksomhet. De nasjonale folkevalgte politikerne lener seg delvis på EU og Brüssel som igjen behandler dem som marionettedukker. I effekt så resulterer dette i en form form ansvarspulverisering. Radikalisering av politikken er en motreaksjon fra folket. Når da svaret fra administrasjonen er enda mer regulering er man inne i en vond spiral som kan ødelegge EU fra innsiden. They're overdoing it
Når man går ned i detaljene finner man nok mer konkrete årsaker til ulike problemer, og jeg har ikke innsikt i dette heller. Over tid er det ihvertfall dette inntrykket jeg har fått av EU fra et assosiert hjørne i systemet.
* Kultur er brukt å parentes fordi det er de tekniske uttrykkene brukt om økosystemer, og det er ikke noe likhetstegn med etniske mono- og multikulturer selv om innvandring også er et endel av et slikt bilde.
No comments:
Post a Comment