Sint på dieselforbud?

I et års tid har det vært varslet at det kan komme vedtak om forbud mot bruk av dieselbiler i Oslo på dager det er varslet helseskadelig forurensningnivåer.
Når det første vedtaket kommer utløser det sinne og frustrasjon på tross av at det faktisk var varslet. Det er ikke særlig god bruk av tid og energi. Jeg skal forklare hvorfor jeg mener det er sånn.

Det ble laget et testregime og krav om kutt i utslipp av CO2 i blant annet EU som også produserer de fleste bilene som selges i Norge og som også regulerer utslippskrav i Norge gjennom EØS-avtalen.

Bilprodusentene kom opp med dieselmotorer som var mer effektive enn bensinmotorene. De kunne yte mer effekt med samme eller mindre CO2-utslipp som bensinbilene. Myndighetene aksepterte bestemorkjøring innendørs i 20 grader pluss som testsyklus og lukket øynene, mens bilprodusentene krysset fingrene bak ryggen. Ganske raskt kom det frem at dieselbiler slipper ut endel giftige partikler, og det kom krav om rensing av eksosen. Bilprodusentene kom opp med partikkelfiltere, og igjen godtok myndighetene innendørs bestemorkjøring i 20 grader pluss som testsyklus.

Da dieselbilene fikk reduserte avgifter var det for å kunne nå politiske mål om reduksjon av CO2-utslipp, i det minste på papiret. På kjøpet fikk man økte NOx-utslipp. Rensesystemene deaktiveres i kjølig vær for å beskytte motorene. Kjølig vær her kan være under 17 plussgrader for enkelte merker. Da er det ikke rart at det blir høye nivåer av partikkelforurensning i norske byer om vinteren.

Så om man skal rette sinne mot noen, så må det være de som skapte dette problemet og ikke de som forsøker å løse det.

Dårlige reflekser

Erna Solberg og Regjeringen avviser å møte Fredsprisvinner Dalai Lama for å dempe konfliktnivået med Kina. Kina følger opp med flere krav til Norges styresmakter. Riktignok sa Børge Brende fra Stortingets talerstol at dette var en vanskelig sak. Etter mitt skjønn er dette ikke vanskelig i det hele tatt. Det er Kina som ikke skjønner forskjellen på Nobelkomiteen og den norske Regjering.

Det er ikke vårt problem, men når Regjeringen gir etter for Kina vil det oppfattes som om at Regjeringen tar ansvar for Nobelkomiteens avgjørelser og kan styre fremtidige fredspristildelinger. Jeg antar at kinesiske ledere nå mener de har den norske Regjeringen der de vil ha dem.

At ikke Høyre kontant avviser Kinas krav er foruroligende. Det virker som om refleksene som skal slå inn når menneskerettigheter settes på prøve ikke lengre virker i dette partiet. Dårlige reflekser er tegn på at noe er galt.

Men avvisningen av Dalai Lama er ikke første gang Høyre ikke responderer med reflekser. I 2011 vedtok de sammen med Arbeiderpartiet at Datalagringsdirektivet skal innføres i Norge. I ettertid har direktivet blitt kjent ugyldig i EU-domstolen, fordi det strider mot menneskerettighetene. I Høyre og Arbeiderpartiet var det kun antydning til at man så problemet. Ledelsen i begge partier fornektet at dette stred mot menneskerettigheter, og noen påstod at det styrket dem. Alvorlige problemer med refleksene der.

Som bloggeren Knut Johannesen skrev i 2008 da debatten om Datalagringsdirektivet startet, handler dette om de små skritts tyranni. Når menneskerettighetene undergraves litt her og litt der, har man ikke noen motstandskraft når de virkelige prøvene kommer. Skal man stå opp for menneskerettigheter må man følge prinsipper, koste hva det koste vil. Gir man etter, ser motparten svakheter og utnytter de. Man mangler også noe å navigere etter når presset er stort.

Da fredsprisen ble delt ut til Liu Xiaobo i 2010 ble kinesiske styresmakter svært irritert på Norge. De har sin fulle rett til å kritisere pristildelingen, men de bommet på mål. Når den norske Regjeringen nå gir etter for Kinas press, får de allikevel uttelling. I sin streben etter å rette opp inntrykket av Norge i Kina, taper vi ansikt i resten av den demokratiske og frie verden.

Forresten, etter at refleksene til amerikanske politikere har vært svært dårlige en stund, er det nå grunn til optimisme. En enstemming justiskomite har bestemt at masseinnsamling av metadata skal forbys. Det er et skritt i riktig retning.

Jeg kan bare oppfordre Erna og den norske Regjering. Det er aldri for sent å snu! En kan ikke komme i dialog for å diskutere menneskerettigheter ved å vise at man ikke mener dette er viktigere enn andre hensyn. Som Dalai Lama selv sier: mennesker er viktigere enn regjeringer. Tenk litt over den...

Helsepolitiske cargocults

Når partiene skal debattere helsepolitikk begår det stort sett den samme kardinalsynden i problemløsning: de lanserer endringer (NB! jeg omgår bevisst ordet løsning) formet ut ifra sin favorittideologi. Det viktigste for dem å markere hvor suveren deres ideologi er, ikke løse praktiske problemer.

Når mange av politikerne aldri har hatt noen annen jobb enn å være politiker, kan jeg skjønne hvordan en slik klokkertro på ideologiske funderte "løsninger" blir lansert. Det er det har å holde seg til i mangel av praktisk innsikt.

For å løse problemer vil rammene danne løsningsrommet, og rammer kan gi inspirasjon for kreativitet i problemløsningen.

Politikerne rammer problemene inn i sin ideologiske ramme. Slik snur de problemet på hodet. Ikke-problemer blir problemer, og reelle problemer oversett. Men slik holder de på, og lite skjer utenom når media klarer å pinpointe konkrete problemer. Helsevesenet i et systemperspektiv derimot skjer det lite med og man får begrensede og isolerte forbedringer, som gjerne flytter problemet til annet sted.

Av en eller annen grunn har jeg et bilde av små kjæledyr i bur som løper på løpehjulet sitt, når jeg tenker på norske helsepolitikere.

NB! Kanskje ikke alle vet hva en cargocult er:
The name derives from the apparent belief that various ritualistic acts will lead to a bestowing of material wealth ("cargo").

Risikoforståelse på Løvebakken

Definisjonen av risiko:

Sannsynlighet * konsekvens

Det er ingenting som er risikofritt, selv om man i noen sammenhenger regner sannynligheten eller konsekvensene som så små at man omtaler det som om det var risikofritt. Optimisme (eller overkonfidensialitet) innebærer en undervurdering av en eller begge momenter. 

Vi trenger optimisme for å ta nye steg både på individellt og samfunnsmessig plan, men det betyr ikke at man skal ignorere risiko. Så lenge man løper risiko for egen regning er det relativt uproblematisk om man velger å ignorere risiki (flertallsbenevning). Når man utsetter andre for risiki, enten i nåtid eller i fremtid er det straks mer alvorlig, særlig om man unngår å ta det med i beslutningsgrunnlaget eller unntar det fra begrunnelsen for sine standpunkt og vedtak.

Å utsette andre for risiki for å nå egne mål, uten å gjøre rede for sine vurderinger kan ha to mulige forklaringer (og er noe annet enn å være optimist):

• psykopatisk trekk. Et slikt karaktertrekk er ikke særlig ettertraktet. Om det er ren og skjær overkonfidensialitet eller slike egenskaper som får politikere til å gjøre vedtak på tross av advarsler om risiko er en noe kompleks og ullen materie.
• Manglende evne til å vurdere risiko eller ulike risiki mot hverandre, altså umodenhet.

Politikere fatter daglig beslutninger som vil påvirke individers risikobilde, enten i nåtid eller et stykke inn i fremtiden. En kortsiktig gevinst i dag kan godt bety økt fremtidig risiko for de som skal arve konsekvensene.Tar man ikke hensyn til konsekvenser egne handlinger har for andre er det ikke så mange alternative forklaringer enn ovenfornevnte. Paradokset er at dagens politikere gjerne skjuler seg bak at de gjør alt av hensyn til felleskapet, men uten at det har rot i virkeligheten. Kan det være risikostyring av egen mulighet for gjenvalg som overskygger de vurderinger politikerne faktisk er valgt til å gjøre?

Å styre et land er litt sånn som å styre en supertanker. Manøvrering krever planlegging og vurderinger et stykke frem i tid. Dersom kapteinen ikke tenker lengre enn sin egen vakt kan det gå riktig ille. Både hva kapteinen gjør, og unnlater å gjøre kan få avgjørende betydning for risikobildet (og om skipet ankommer destinasjonen).

Vi står overfor betydelige problemer og muligheter på områder som:

• Digitalisering av kommunikasjon og samarbeid
• Energi produksjon/forbruk

På disse områdene vil vi se store endringer fremover. Digitalisering er allerede kommet langt, men potensialet er faktisk enda større. Endringer i energiforbruk og produksjon er bare i startfasen (men fordi vi baserer oss i stor grad på en endelig ressurs er endring uungåelig).

Digitalisering er en villet og ønsket prosess, men  den medfører også utfordringer f.eks. mtp personvern. Å skjule eller gjøre mangelfulle vurderinger i denne prosessen kan få fatale konsekvenser. Dersom personvernet svekkes, svekkes også et av fundamentene det demokratisk samfunn bygger på: individets beskyttelse mot overgrep og tapt frihet. Det kan også bety tapte muligheter digitaliseringen kan gi oss, fordi individet ikke kan tiltro systemer og nettverk personlig informasjon. Et demokrati bygger på tillit til borgerne.

Da er det forstemmende å se at myndighetene kreve at personlige opplsyninger skal systematisk samles og lagres for vår felles sikkerhet. Når ble vår felles sikkerhet avhengig av at personlige opplysninger samlet inn i stor skala? Tvert imot representerer en så stor mengde personlig informasjon samlet  i databaser en risiko og fristelse. Vår felles sikkerhet og beskyttelse mot overgrep i en liberal rettsstat bygger på at borgerne har rett til privatliv. Videre skal borgerne kontrollere staten, og ikke omvendt. Siden vi ikke lever i en kriminell fristat, må kriminalitet behandles som unntaket og ikke regelen. Datalagringsdirektivet, og neste steg som det nå jobbes med å innføre i Storbritannia snur dette på hodet.

Opplysninger som tidligere hadde sletteplikt (IP-adresser), skal nå samles sammen med en rekke andre opplysninger som lokasjonsdata og hvem vi kommuniserer med vil nå bli samlet i databaser hos teleoperatørene. Dataene oppstår i et distribuert nettverk av datasystemer, og må nødvendigvis rapporteres inn til den sentrale databasen. Det eneste praktiske mulige måten å gjennomføre dette på er via nettverket. Det vil være utopisk å tro at det ikke vil være svakheter i et slikt distribuert nettverk av systemer som ikke var bygd for formålet: å sikre bevis i tilfellet noen av oss i fremtiden begår en kriminell handling. En slik database vil være i direkte/indirekte kontakt med store deler av en epost/mobil/telefon/bredbåndsleverandørs systemer og representer et felles knutepunkt som kan angripes fra mange sider via de enkelte systemene. Kort oppsummert: Sjansene for lekasjer øker via en rekke innganger til databasen, og konsekvensene øker på grunn av databasens omfang og korrelasjonsmuligheter.

Det er patetisk å høre at politikerne vedtar at databasen skal være sikker. Data vil være kryptert  i databasen, men data må kunne flyte inn/ut. Ikke bli overrasket om noen finner ut hvordan sette opp avlytting av den trafikken. Da vil man kunne bygge opp et speilbilde av databasen. Avhengig av hvordan kryptering/dekryptering implementeres vil misbruk av disse mekanismene også kunne utnyttes eller noen finner knekker krypto-nøklene som brukes.

Å unnlate å gjennomføre nødvendige endringer er en annen form for mangelfull vurdering og håndtering av risiki: innse at olje- og gassinntektene en dag må ta slutt og handle deretter.

Anbefalt lesning
climate change is a moral issue on a par with slavery
Krimstatistikk
Risk Perception 
Prospect theory

Lærende distribuerte organisasjoner

Når organisasjoner skal yte tjenester krever det ofte bidrag fra flere enheter i et organisasjonsnettverk. Dersom en eller flere enheter svikter kan verdien på tjenestens sluttresultatet bli redusert.

Et organisasjonsnettverk vil aldri være helt stabilt, siden de ulike delene kontinuerlig utsettes for nye krav og muligheter. Nettverket sett i systemperspektiv er stadig i endring og gjør fortløpende prioriteringer av egne ressurser. Hverken arbeidet eller etterspørselen etter nettverkets tjenester kan standardiseres og må kunne håndtere variasjon. Det eneste som er konstant er endring. Det er derimot mulig å benytte erfaringer i endringsprosessene. Da har man muligheter til identifisere hva som bør endres, og hvordan.

For at nettverket skal kunne skape verdi må de ha gode evner og forutsetninger til å samarbeide og til lære av sine feil. Det gir ikke mening å forsøke å styre/kontrollere et slikt system, med krav, pålegg og reglement, til å skape verdi, minimalisere feilrater og yte tjenester av høy kvalitet.

Et typisk trekk ved organisasjonsendringer innen tjenesteytende organisasjoner (spesiellt offentlig) er tettere sammenkobling og funksjonsdeling for å produsere tjenestene. Konsekvensen er at antall forbindelser øker. Se for deg en eller annen etat eller bedrift som består av et nettverk av organisasjoner som må samarbeide for å yte en tjeneste fra start til slutt.

Verdiskapingen skjer i større grad i ytterkanten av nettverket enn mot midten, mens midten har en koordinerende rolle. Det er i flyten det kan skje verdireduserende feil, og særlig overgangene mellom organisasjonsenheter som er fokus for denne posten.

Et eksempel på en slik flyt kan være innen helsevesenet: diagnostisering, behandling, oppfølging, eventuell etterbehandling. Selv denne forenklede utgaven av denne flyten er ganske kompleks. Jo senere ut i flyten en feil oppstår, jeg større kan "verditapet" være både samfunnsøkonomisk og for pasienten. En feil tidlig i flyten kan komplisere og fordyre, og dermed konsumere større ressurser.

For at de ulike enhetene skal kunne samarbeide kreves god informasjonsflyt, så det er essentielt at dette fungerer. Informasjonsflyt skjer gjerne ved integrasjon av IT-systemer, og her er det ofte svake punkter. Forbedring av systemene, og integrasjon mellom disse, blir desverre ofte salderingsposten når ulike budsjettposter skal prioriteres i den enkelte organisasjonsenhet. En vanlig årsak er systemenes usynlige natur gjør det vanskelig se betydningen for verdiskapingen i nettverket. Ignorering av IT som informasjonsbærer og støtte i prosessene skaper ofte store problemer om systemene ikke fungerer og/eller er dårlig tilpassede. Ved funksjonsdeling kan det være at fagmiljøer brytes opp, og nye kommunikasjonsbehov (og overlevinger) oppstår, som også har en tendens til å bli undervurdert som kostnadsdriver og kompliserende. Det er nærmest en naturlov at organisasjon, informasjonsflyt og IT etterhvert kommer i utakt på grunn av manglende innsikt og prioritering.

Organisasjonsenhetene som samarbeider må kunne kommunisere godt seg imellom for å koordinere arbeidet, estimere kapasitetsbehov og lære av feil.

Skal systemet kunne tilpasse seg er det nødvendig å bygge læring inn i systemet. Læring er avhengig av tilbakemelding på hva som fungerer, hvor det skjer feil og ineffektivitet. Skal de som utfører arbeidet kunne lære må de få tilbakemelding på det arbeidet de gjør. For mer informasjon om teorier rundt dette, les "The Learning Organization", men et viktig prinsipp kan godt siteres:

Learning organizations are characterized by total employee involvement in a process of collaboratively conducted, collectively accountable change directed towards shared values or principles.

De som har studert tegningen over litt nøyere vil se at sirkelen i midten (som symboliserer administrasjonen) er tegnet litt større enn de andre. Dette reflekterer ikke faktisk størrelse, men heller typiske trekk ved byråkratiske organisasjoner. Jeg har også tegnet piler som viser informasjonsflyt inn mot administrasjonen (Rapportering), og en pil ut kalt Kommando og kontroll.

Det mangler ikke informasjonsinnsamling og rapportering i slike organisasjonssystemer, men problemet er at det ikke har noen verdi for forbedring av kvalitet, effektivisering og dimensjonering. Administrasjonen vil ikke ha mulighet til å trekke konklusjoner om hvor det oppstår problemer og hvilke endringer som må gjøres. De som trenger informasjon rapporterer oppover (innover). Slik skapes en masse informasjon med svært liten verdi, og som kun gir en illusjon om kontroll på administrativt nivå. Det blir brukt massevis av ressurser til informasjonsinnhenting som tilfører svært liten verdi.

Ofte er måleparameterene det rapporteres på knyttet opp mot politiske mål, tidsfrister og budsjetter. Selv om dette gir mening i noen sammenhenger bidrar slike målinger sjelden til forbedre kvalitet (det er ikke mulig å måle kvaliteten gjennom flyten), dimensjonere riktig og få kontroll på budsjettet. Det hele resulterer i en byråkratisert og tungrodd prosess med liten verdi, og hvor de som trenger tilbakemeldinger blir sulteforet med informasjon. Organisasjonen fordummes og begår de samme feilene unødig, overskrider budsjettene og har dårlig kontroll på kvaliteten. Denne form for kostnadskontroll skaper kostnader og bidrar i liten grad til å oppnå det man ønsker.

Såkalt streng styring og kontroll, som er en yndet frase fra toppbyråkrater og politikere, gir ikke tilbakemeldinger til de som trenger dem. Å stille krav (tidsfrister og budsjettinstramminger) er ikke det samme som tilbakemeldinger, men disse tingene ser ut til blandes. Når tall er aggregert og rapportert til administrasjonen, har de liten informasjonsverdi i forbedrings- og endringsarbeide. I tillegg er det ofte så stor forsinkelse i informasjonsflyten at tallene ikke lengre representerer virkeligheten.

Når arbeidere og ledere er mer involvert innsamling av erfaringsdata og bruken av disse får man en tettere og mer konkret læringssløyfe som vil være verdifull i kvalitets- og endringshåndtering hvor de selv er involvert.

Denne posten lufter noen tanker og teorier om hva som bør gjøres anderledes. Det vil ikke være noen enkel sak få til noe sånt i virkeligheten, men det er heldigvis ansvaret til de som setter igang omorganiseringer og funksjonsdelinger.

Anbefalt lesning:
Can’t get no satisfaction: Why service companies can’t keep their promises

Er det tabu å nevne at velferdsstaten kan svikte?

Dersom noen er frempå og nevner at velferdsstaten ikke når alle, eller rett og slett svikter enkelte ganger ser ut til å være tabu. Er det noen som åpner munnen og kritiserer vår velferd, kan du være sikker på at det er en Arbeiderparti-politiker nær deg som forteller at:

• Vi bruker mer penger enn alle andre land på velferd
• Vi har den beste teknologien og kompetansen
• Velferdsstaten skiller ikke mellom fattig og rik

Det pussige som da skjer er at kritikken gjerne stilner, selv om de ovenstående utsagnene ikke har noe med konkrete problemer som påvises. Ei heller er problemene løst, sånn rent bortsett fra at de forsvinner fra mediebildet en stakket stund.

Vi har omfattende rapportering og kontrollrutiner som skal sikre at tjenestene velferdsstaten skal yte er gode nok. Hvorfor opplever mange at det likevel ikke er slik? Årsakene er nok mange, men generellt kan man si at uansett hvor mange rapporter som skrives, og kontrollrutiner som utformes og følges vil de aldri dekke alt. De bare driver kostnadene opp og stjeler av tiden som skulle vært benyttet til å yte tjenestene.

Rapportene inneholder gjerne tall for aktivitetsnivå de ulike tjenestene har. De inneholder også gjerne tall på hvor godt man holder tidsfrister, antall fristbrudd osv. Men de inneholder sjeldnere tall på hvor mange som har fått den hjelpen de trenger. Dersom tjenestene ikke fungerer i virkeligheten, hjelper det ikke om rapportene ser aldri så fine ut. Det hele kommer an på hva man måler. Når kriteriene for hva som skal måles bestemmes av byråkratiet, vil arbeidet innrettes deretter. Fokuset dras vekk fra hvordan tjenestene kan forbedres til å løse folks problemer. Tidsfrister og aktivitetsnivå er blant de mest forstyrrende måleindikatorer i så måte.

Når toppbyråkratene og helsepolitikere for rapporter som viser at alt er i sin skjønneste orden, etter sin egen definisjon, er det ikke rart de ikke har samme virkelighetsoppfatning som brukerne og de ansatte i tjenestene. Problemet er at beslutningstagerne har satt bind for øyenene, og enhver kritikk imøtegås ved å gå i forsvarsposisjon. Dermed sklir systemet lengre og lengre ut i uføret.

Fra sjaman til produksjon

I Norge bruker vi mer penger enn de fleste andre land på helsevesenet. Fra politikerhold får vi gjerne høre at vi har et førsteklasses helsevesen. Allikevel får vi nå daglig historier om ansatte og pasienter som ikke kjenner seg igjen i denne beskrivelsen. Hvordan kan man ha så ulik virkelighetsoppfattelse? Jeg tror det skyldes at man ikke snakker om det samme. Man kan ha den beste kompetansen, teknologi og bygninger, men allikevel feile når tjenestene skal utføres.

Det å hjelpe en annen person gjennom sykdom har lange tradisjoner, og har opprinnelse i stammenes medisinmenn. Mye har skjedd på veien til det helsevesenet vi har i dag, og det skal vi være glade for. Men jeg tror enkelte grunnleggende egenskaper ved det å hjelpe kan ha blitt glemt i det jeg vil kalle industrialisering av helsetjenestene.

Når helsevesenet skal hjelpe et individ til å bli frisk krever det tett samarbeid mellom alle involverte slik at pasienten skal kunne vende tilbake til et mest mulig normalisert liv. Helsevesenet skal yte en tjeneste hvor selve "produktet" (pasienten) er en viktig deltager. Ingen pasienter og sykdomsforløp er helt like, så helsevesenet må kunne håndtere variasjon i råvaren (pasienten og hans/hennes tilstand). Syke mennesker vet sjelden hva de selv trenger, og det er krevende å gi dem den behandling som vil være mest effektiv, human og hensiktsmessig i hvert enkelt tilfelle.

Helsevesenet er blitt svært komplisert av flere årsaker. Teknologi og avansert medisin krever spesialkompetanse. Pasientgrunnlaget er større og vi lever lengre. Alt i alt er vi mange fler som får flere typer behandling enn tidligere. Mange behandlinger strekker seg over lang tid, med ulike oppfølgingsrutiner i etterkant.

Før jeg går videre med hvilke utfordringer som jeg tror blir undervurdert vil jeg bruke et eksempel fra restaurantbransjen for illustrere. For å kunne yte førsteklasses service kreves det også tett samarbeid for at kunden skal bli fornøyd. På en førsteklasses restaurant er det mange faktorer som spiller inn på sluttresultatet. Informasjon om mat og vin må kommuniseres riktig gjennom alle. Når det er få involverte er mulighetene for at det glipper liten

a) Enkel flyt hvor ansvar er tydelig og med lav kompleksitet

b) Kompleks flyt hvor ansvar er mer utydelig og hvor det kan glippe i informasjonsutveksling

De som har sett TV-programmet "Hellstrøm rydder opp" vil kjenne igjen problemet. Når det svikter i kommunikasjonen rakner det, og kunden får ikke det han kom til restaurenten for. Kresne restaurantgjester forventer det som syke mennesker ikke vet de skal etterspørre. Men begge må få det uten at de skal behøve å etterspørre alt i detalj.

Tegningene over illustrerer et også annet poeng. I a) vil kelneren og kokken raskere lære å kjenne gjesten og preferansene hans/hennes. I b) vil læring underveis i prosessen være bortimot umulig. I tilfelle a) vil man raskt kunne lære av feil og korrigere, mens i tilfelle b) er sjansen for å repetere feil mye større. Tilfelle b) må nødvendigvis støtte seg på rutiner enn kunnskap om hver enkelt gjest. Det som da ofte skjer er at gjesten må etterspørre samme ting flere ganger, som en våken kelner hadde sett uten at gjesten spurte overhodet. Resultatet er høyere ressursbruk (kostnader) og dårligere service.

Oppdatering, glemte:
Legg merke til at jeg bevisst har latt være å tegne piler mellom kelnerne.

Når det rakner vil alle involverte bli stresset og være misfornøyde. Når det gjelder helse så har dette mer fatale konsekvenser enn at restaurantgjesten blir sur. Hvis pasientene ikke får det ettersyn og oppfølging behandlingen sykdsomforløpet krever, vil sykdommen kunne forverres eller det tilkommer ytterligere komplikasjoner. Resultatet er gjerne lengre og mer kostbart sykdomsforløp. Det er ikke bra for hverken pasienten eller samfunnet som bekoster behandlingen.

Det er ikke tilfeldig hvordan man organiserer helsevesenet. På grunn av spesialisering og fordi et sykdomsforløp ofte består av mange faser er det svært viktig at det ikke glipper i overgangene. I det moderne helsevesenet spiller IT en svært viktig rolle her. Dersom IT-systemene og organisasjonen er i utakt er helheten (helsevesenet som system) nødt til å feile som en konsekvens. Store omorganiseringsprosesser er svært  sårbare, men slike problemer finnes i norsk helsevesen også uavhengig av endringer.

Det virker som om konsulentene, byråkratene og økonomene har fått regjere organisering og rammer i helseforetakene. Det medisinfaglige har spilt en underordnet rolle i foretakene i designet av organisasjon og flyten. Nøkkelen til å redusere kostnadene og forbedringer i tjenestene ligger medisinfaglig kunnskap og nært samarbeid med pasienten. Budsjetter, rapporter og kontrollrutiner setter kun rammer og begrenser hvordan dette kan skje. Uten en full forståelse av hvordan dette henger sammen, snakker man ikke om de samme tingene. En sykehusavdeling kan være best på å holde budsjettet, men allikevel ha høy forekomst av feil som forlenger hver enkelt pasients opphold. Dette påvirker igjen ventelistene for planlagte behandlinger. Dette fordi finansiering er bygget opp ved DRG-koder som gir inntekter uavhengig antall pasienter som blir friske. Det viktigste insentivet som ville gitt pasienten og samfunnet størst verdi er det helseforetakene styrer etter.

Min oppfatning er at de ansatte er kompetente og motiverte, men de må kjempe i mot et system (tidsfrister, organisering, budsjetter, rutiner og IT-systemer) som ikke virker etter hensikten.

Anbefalt lesning:
Policy zombie
Fra hver sin planet
Why do we believe in economies of scale? 

Hvorfor stemme venstre?

Det er kommune- og fylkestingsvalg, og det er lokale saker som det skal stemmes over. Jeg liker veldig godt Trine Skei Grandes appell nettopp fordi hun adresserer mange av de utfordringer vi har, men som må løses lokalt. Eksempler på dette er

• Miljøpolitikk
• Næringspolitikk
• Innovasjon
• Kunnskapsbasert utvikling
• Integrering

I tillegg klarer Venstre godt å balansere respekt for individet og fellesskapet. I en tid hvor privatlivet og personvernet er i en brytningstid trenger vi politikere som evner å fornye viktige demokratiske prinsipper, uten å tape innholdet av dem.

Venstres politikk preges ikke av en altfor tung industriell bagasje som hindrer dem i å se nye løsninger. Informasjonsalderen skaper et vell av muligheter i et grisgrendt og ressursrikt land. Men mange av problemene løses ikke, og mulighetene utnyttes ikke i et tradisjonellt industrialistisk bilde.

Derfor: Vurder nøye hvilket parti du stemmer på! Sjekk ut Venstres nettside før du går til valgurnen.

Går EUS harmonisering på steroider?

EU og endel medlemsland sliter tungt for tiden. Noen av årsakene ligger nok utenfor EU-administrasjonens kontroll, men jeg tror en god del er forårsaket av EU selv. Måten EU virker på kan til og med forsterke problemer tror jeg. Denne posten bygger ikke på dyp innsikt, men problemene og måten de blir forsøkt løst på får meg til å tenke på store organisasjoner som noen ganger sliter med lignende utfordringer.

EUs harmoniseringsprosjekt, der alle skal få like konkurransevilkår, blir holdt frem som det beste EU har å by på. Tankegodset er edelt, og det virker riktig at ingen skal ha fordeler når man skal konkurrere. Administrasjoner vil som oftest forsøke å gjøre alle enheter de adminstrere så like som mulig, fordi det gjør deres jobb enklere. EU forsøker kaller det harmonisering, og ikke unifisering, men dette blir etterhvert som nyanser å regne. Det er ikke vanskelig å tenke seg at uniforme enheter er enklere å administrere enn med store variasjoner. Det er er også rimelig å anta at det er de sterke partene (økonomisk) i EU-systemet som blir hørt og bygger harmonisering på. De viser jo at deres modell fungerer, og ergo må det fungere for de andre også. Dessuten vil man ikke begrense det som går bra. Alt virker ganske logisk, men hvilke ulemper har det?

En administrasjon som regulerer seg selv, vil også naturlig finne nye områder den kan administrere. Det ligger i dens natur å få kontroll med så mye som mulig. Etterhvert kan det oppstå en tanke om at man kan perfeksjonere bare man regulerer. EU Administrasjonen vokser i en tid hvor hvor medlemslandene blir bedt om å spare penger. Uansett hvordan man ser på det, så skaper ikke en administrasjon verdier selv, men gjennom andre. Det tilsier at administrasjonen bør være så liten og effektiv som mulig. I disse tider hvor medlemslandene sliter ser svaret fra administrasjonen å være det motsatte av effektivisering. Den produserer direktiver over en lav sko, og er til og med stolt av det. De nasjonale demokratiene må behandle og vedta (de har sjelden noe reellt valg) direktivene. Dette er krever oppmerksmhet fra politikerne, som burde ha vært brukt til å løse de oppgavene de er valgt til å løse. Her hjemme opplevde vi nettopp at vi har vedtatt ett direktiv vi ikke skjønte konsekvensen av, og som vil svekke vår konkurranseevne. Dette får meg til å tenke på det engelske uttrykket: Drinking from the firehose. Det blir for mye å analysere, behandle og vanskelig å få oversikt over konsekvenser i en kompleks verden.

Mange av direktivene er ikke etterspurte, men produseres for å harmonisere og regulere. Direktiver som ikke svarer på reelle utfordringer vil kunne gjøre systemet (markedet) mindre effektivt, fordi lokale utfordringer ikke kan løses med lokalt tilpassede løsninger. Fri flyt av varer og tjenester effektiviseres ikke ved å bestemme den interne virkemåten til de ulike enhetene.

EU består av land som i utgangspunktet har mye til felles, men som også har svært ulike naturlige forutsetninger. Uansett hvor mye EU administrasjonen anstrenger seg, vil det ikke bli perfekt harmonisering. Men harmoniseringen medfører mindre handlefrihet for medlemslandene. Deres naturlige fordeler blir delvis redusert av byråkratiet. Istedet for å utfylle hverandres svakheter, med sine styrker, blir alle like svake. Sammenlignet med naturen er ikke homogene (monokultur) systemer like robuste som de med variasjoner (multikultur) *. EUs harmoniseringsprosjekt har forlengst beveget seg fra å regulere forholdet mellom enheter/subkulturer til å fremtvinge en monokultur. Det gjør EU svakere.

Når jeg ser frustrasjonen, særlig blant EUs borgere og en voksende radikalisering av politikken,  i bl.a. Finland, Sverige og Nederland, tror jeg årsaken er delvis å finne i EUs overadministrering og regulering. Ungdom går arbeidsledig, og man makter ikke løse problemene. Problemene er nasjonale, men bundet sammen av Euroen og EU blir de til en systemkrise. Reguleringene begrenser de nasjonale demokratienes handlingsrom for å kunne løse sine problemer, samt at nye direktiver krever oppmerksomhet. De nasjonale folkevalgte politikerne lener seg delvis på EU og Brüssel som igjen behandler dem som marionettedukker. I effekt så resulterer dette i en form form ansvarspulverisering. Radikalisering av politikken er en motreaksjon fra folket. Når da svaret fra administrasjonen er enda mer regulering er man inne i en vond spiral som kan ødelegge EU fra innsiden. They're overdoing it

Når man går ned i detaljene finner man nok mer konkrete årsaker til ulike problemer, og jeg har ikke innsikt i dette heller. Over tid er det ihvertfall dette inntrykket jeg har fått av EU fra et assosiert hjørne i systemet.

* Kultur er brukt å parentes fordi det er de tekniske uttrykkene brukt om økosystemer, og det er ikke noe likhetstegn med etniske mono- og multikulturer selv om innvandring også er et endel av et slikt bilde.

Hvordan ble det slik?

Samfunnet vårt endres av den digitale teknologien. Teknologien åpner for effektivisering, deltakelse i demokrati og nye muligheter for næringslivet. Dette skjer også, men samtidig byr det på utfordringer. Teknologien er nok ikke helt moden for alt den blir forsøkt brukt til. Det har jeg blogget en god del om før. Men er samfunnet modent for teknologien? Kan mulighetene den gir til og med virke truende for etablerte maktstrukturer og næringer. Ja sier jeg, og disse er i ferd med å gå til krig mot de som bruker mulighetene vi har fått. Den sittende Regjering utviser en heller fattig evne til å ta ibruk mulighetene, og til dels ser utviklingen som en trussel.

Et eksempel er varslere nå enklere kan dokumentere sine påstander, mens nettopp dette allerede blir brukt for å spore dem opp. Med de siste tiltakene er varslervernet betydelig svekket. Politikere, makthavere og opphavsrettshavere går hånd i hånd for å "bekjempe" trusler mot seg selv.

Teknologien kan selvfølgelig brukes negativt mot samfunn og personer, men jeg vil påstå at den i overveiende grad representerer en positiv fornyelse av samfunnet. De nye truslene må selvfølgelig håndteres, men da på en måte som virker. Forsvaret ser ut til å ha fattet poenget her. Digitale trusler kan ikke blokkeres, men må avdekkes og håndteres ved kontinuerlig oppfølging av nettverk og systemer. Av samme grunn vil ikke Datalagringsdirektivet fungere heller. Det innbyr til passivitet i kriminalitetsbekjempelse og forebygging.

Som nevnt endrer teknologien samfunnet. Det innebærer at noen kan ha noe å tape, fordi fundamentet for deres makt eller inntektsgrunnlag endres eller forsvinner. Har man muligheten vil man forsøke å forsvare seg mot "trusler mot seg". Det er ikke noe spesiellt ved det. Men når de som føler seg truet av den digitale utviklingen vender teknologien mot "truslene" sine blir det straks værre. Hvorfor? Politikere som føler at sin maktbase forvitrer fordi den er bygget på industrisamfunnet og som forsøker å gjenvinne "kontroll" utøver en urimelig makt over borgerne. Opphavsrettshavere som påberoper seg retten til å jakte på fildelere krever muligheter for å spore dem opp som overhodet ikke står i stil med truslene filderne utgjør.

Bransjer som har levd fett på opphavsrett opplever at marginene blir strammere. De har ignorert de mulighetene den digitale utviklingen byr på i et helt 10-år. Nå går salget av de fysiske utgavene produktene deres raskt nedover. Reaksjonen er å beskytte seg selv, istedet for å tilpasse seg. Politikere som fra før ser den digitale utviklingen som en trussel, har ingen betenkeligheter med å bistå opphavsrettbransjene med å gi dem muligheter for å gå til krig mot sitt publikum. Politikerne kobler i realiteten opphavsrettsbransjene til respiratoren. Er man litt fremsynt, ser man de forretningsmodeller man tviholder på ikke lengre har livets rett. Og: hvor rock'n roll er det å gå til krig mot fansen sin?

Innen musikk gjetter jeg på at det er de ivirigste tilhengerne av artister som både kjøper og deler mest filer. Fildeling i stor skala er ikke bra, men i mindre skala gir det mulighet for artister å nå nytt publikum uten kostnader. Er den siden av saken overhodet tatt med i betraktningen? Siden kassetspilleren kom har kopiering av musikk satt grå hår i hodet på opphavsrettsbransjene. Men det var ikke udelt negativt, og det vil være vanskelig å si at det ble solgt færre eksemplarer som følge av kopieringen. Kassetspilleren var et viktig medium da platebransjen hadde som fetest(!).

Jeg mistenker at frykten i "platebransjen" kan lokaliseres til distribusjonsleddet, fordi det er disse som i hovedsak vil få presset sine marginer. Artistene, de virkelig opphavsrettshavere, burde kunne tjene både økonomisk og har ikke minst bedre muligheter til å spre sine verker med digital distribusjon. Istedet for å gjøre dette går man til krig mot fansen. Istedet for å spille på lag ser man fildelere som et genuint onde. Istedet for å legge til rette for enkel tilgang gjør man det vanskeligere. Det burde gå opp for bransjen snart at jo vanskeligere den gjør konsum av produktene deres, jo sterkere blir incentivet for storskala fildeling.

Med det mangfoldet av muligheter for konsum av digitalt innhold, med ulike kvaliterer (mobilitet vs detaljeringsgrad) vil det være en uoverkommelig oppgave å tilby formater for enhver avspillingsenhet. For kjøpt innhold er kopiering en nødvendighet. Hvis man i utgangspunktet benytter åpne formater, slik at kopiering fungerer smertefritt og uten å måtte knekke kopisperrer (det skjer uansett) blir terskelen lavere for å kjøpe innhold. Når innholdet er låst inne med kopisperrer er fildeling et svært attraktivt alternativ for å kunne spille av innholdet på ønsket teknologi. Har man barn, forstår man også behovet for sikkerhetskopier. Kopisperrer skaper på mange måter et "behov" for fildeling.

Abonnementsløsninger gir både forbruker og opphavsrettshaver helt nye muligheter. Hele kopieringsproblematikken er borte, og forbrukeren vil i større grad tilpasse seg og benytte teknologi hvor man kan abonnere på innhold. Spotify og WiMP er gode eksempler. Men det er noen store "hull" i tilbudet, fordi de store trekkplastrene holdes unna. Man finner f.eks. ikke Beatles på Spotify. Potensialet for salg av fysiske Beatles-plater begrenses nok til en liten kjøpergruppe som hadde kjøpt uansett. Hadde Beatles-låtene vært tilgjengelig i Spotify ville mange fler hørt på musikken og de ville gitt en jevn inntektstrøm.

For kreativ digital innholdsproduksjon, hvor remiksing av eksisterende av innhold inngår må man bryte kopisperrer og bruke fildeling. Dagens opphavsrettigheter er begrensende, og nettop distribører av opphavsrettslig materiale vil på sikt tape på sin egen strategi. Det er ganske innlysende at oppvoksende generasjon neppe vil ha stor tiltro til de som jakter på dem.

Eksklusivitet og begrensning av tilgang er en forbigått stadium for innholdskonsum og kreativitet.

Digital is here to stay. 
Get used to it! Don't be afraid of digital anymore.

Jeg vil anbefale boken av Chris Anderson: The Long Tail: Why the Future of Business is Selling Less of More for de som vil forstå de nye mulighetene.

PS! Den yngste delen av befolkning, som er de ivrigste til å ta i bruk ny teknologi, for mye større muligheter til påvirkning og deltagelse i demokratiet. De har et mangfold og muligheter for mediekonsum inge generasjoner tidligere har hatt. Dette gir dem en viss makt og representerer en stor kraft. Jeg mener dette har flere likhetstrekk med ungdomsopprøret og frigjøringsbevegelsene på 60-tallet. De virket også truende på etablerte maktstrukturer. Men den gangen sto opphavsrett-bransjene musikkbransjen på andre siden. I dag ser de seg best tjent med å alliere seg med makten. Rock'n roll er et forbigått stadium. I dag demonstrerer ungdommer i EU-landene, den digitale generasjonen, mot sine makthavere som har ført landene ut i økonomisk uføre. Hvordan vil makthaverne reagere på en generasjon som har langt mer demokratisk slagkraft enn noen tidligere? Det blir spennende å se, særlig i lys av de demokratiske strømmene i Nord-Afrika og Midt-Østen.

Pokerspill med borgernes privatliv

Hvilken sak er det som kan få politikere til å gå gjennom ild og vann, selv om den ikke hverken har noen dokumentert begrunnelse eller ønsket effekt? Hva kan få politikere til å trosse faglige råd, overse eller bagatellisere åpenbare problemstillinger for å tilfredstille særinteresser? Endog forsøke å omdefinere begreper vi har bygd vårt demokrati og rettssamfunn på?

Spørsmålene er mange i saken om Datalagringsdirektivet, og problemstillingene blir tydeligere for hver dag som går. Høyre som inngikk en avtale med Arbeiderpartiet, med forutsetning om å styrke personvernet, er et stort paradoks. Avtalen angår meg og deg, fordi det dreier seg om tvangslagring av alles personlig informasjon. Risikoen for at denne informasjonen vil komme på avveie er reell. I dag kunne Dagens IT fortelle om viktige systemer i norsk offentlig forvaltning er infisert av trojanere som kan benyttes til å stjele informasjon. (Trojanere er små programmer som stort sett spres ved å få brukere til å laste ned vedlegg de tror kollegaer og venner har sendt dem.). NSM sier sikkerheten er lemfeldig og advarer mot en forventet økning i trusselnivået. Det er ingen grunn til å tro at ikke telekomaktørenes sikkerhet også er truet, spesiellt når det er enda mer informasjon å stjele.

Den er en gryende forståelse av at dagens IT-systemer, og samspillet mellom disse, har sine begrensinger med hensyn på hvor godt de klarer å ivareta personvernet. IT-bransjen og systemene må få utvikle seg i takt med oppgavene, og man må begynne med å ta igjen gapet mellom dagens situasjon og de krav som (burde vært) still(t)(es). Datalagringsdirektivet øker trusselnivået betydelig, da det krever lagring av betydelig mengder informasjon som ikke er nødvendig for telekomoperatørenes fakturering og drift av systemene. Det er innlysende at de vil bli eksponert for en vesentlig økning av trusselnivået mot sine systemer og organisasjoner.

De alvorligste truslene er oftest på innsiden av organisasjon representert ved menneskelig feil og illojalitet. Som et eksempel kan jeg vise til en organisasjon (Oak Ridge Laboratory) som faktisk gir råd til andre om IT-sikkerhet og trener sine ansatte svikter. Jeg vil tro de fleste har fått med seg Sonys tap av 77 millioner brukeres informasjon. Man blir ikke imponert over Sonys sikkerhet, men samtidig er det ikke grunn til å tro at de fleste telekomperatører har vesentlig bedre sikkerhet.

Desverre vil det nok aldri bli mulig å lage vanntette IT-systemer, men skadene kan begrenses med god overvåkning (i positiv forstand) av nettverk og systemer, samt komplett åpenhet rundt håndteringen av situasjonen. Det som er verdt å merke seg her er at risikoen håndteres seriøst av en tjenestetilbyder som følger opp sine kunder. Kontrasten til Datalagringsdirektivet er skarp: en overdragelse av disposisjonsrett mens risiko blir igjen hos tjenestetilbyder og kunde.

I kjølvannet av 9/11 har vi sett en voldsom oppblomstring av tiltak for bekjempelse av trusler (terror) som det skrives mye om i nyhetene. Om tiltakene er nødvendig eller har effekt har det ikke vært stilt spørsmål ved. I følge Bruce Schneier er dette egentlig en naturlig, men irrasjonell samfunnsutvikling. I min forrige post kan du se video hvor Schneier forklarer fenomenet. Noen dagligdagse eksempler: vi bruke en god del penger på flyplassikkerhet, men tar oss ikke råd til midtdeler langs ulykkesutsatt veier. Hva koster mest liv, og hva skrives det mest om i nyhetene relativt i forhold til reellt trusselnivå? Et annet eksempel: dagens nyheter om at det er funnet trojanere på ansattes maskiner i et departement er kun fanget opp av IT-pressen i skrivende stund. Nyhetsbildet er ikke såvisst ikke noe beslutningsgrunnlag for tiltak mot reelle trusler.

Datalagringsdirektivet er det mest inngripende instrument EU noen gang har konstruert, men de klarer ikke å dokumentere hverken nødvendighet eller effekt. I evauleringen av direktivet vises det kun til anekdotiske bevis, og ingen relasjon mellom tvangslagring av telekommunikasjonsdata og oppklaringsprosent. Kombinasjonen er svært lite overbevisende med hensyn på politikernes vurderingsevne. Eller er det en form for pokerspill, med borgernes privatliv?

Politietaten som sterkest ønsker direktivet implementert i norsk rett ser også til å utvise dårlig vurderingsevne. Denne uken har vi fått høre om at en politimann har utlevert dokumenter til kriminelle på forespørsel. Når de så ikke ser noe kritikkverdig ved dette fordi intensjonen var god lurer jeg på hvordan det står til med vurderingsevnen. Selv med domstolskontroll vil Politiet kunne benytte seg av hastekompetanse og over 30 unntak for uthenting av data.  Når data blir tvangslagret kun med politiformål som begrunnelse, vil det kreve god selvbeherskelse og egenkontroll å ikke trå over grensen.

Høyre kunne sagt nei til Datalagringsdirektivet, istedet for å inngå en avtale med Arbeiderpartiet. En avtale du ikke kan si nei til, men som angår ditt privatliv. Borgernes privatliv er satt i spill, uten at man kan begrunne og dokumentere hvorfor. Den type spill er OK rundt pokerbordet, men ikke i politikken.

Primær- og sekundærbruk av data - hvor kommer Politiets behov fra?

Som programmerer interesserer jeg meg blant annet for de artifakter som oppstår som følge av bruk av teknologi. Innføring av ISDN i Norge var starten på en ny æra for lagring av privat informasjon, for bruk i oppfølging av at avtaleforhold. Jon Bing har beskrevet dette på en god måte, og fremhever hvordan slik lagring vil stille oss ovenfor en rekke dilemmaer. For å ta Bings problemstilling litt videre, så må tenke over

• Hva lagres?
• Hvorfor?
• Hvem bør få tilgang?
• Hvem kan stille krav til ovenstående punkter?
  

Når det lagres informasjon om oss må vi kunne forvente å ha råderett over den. Den er privat, representerer et avtrykk av sthvem vi er og vårt daglige liv. Dersom noen skriver en bok eller lager en film, har man automatisk opphavsrett til materialet, mens personlig informasjon ser ut til å være fritt vilt skal vi ta politikerne som vil innføre Datalagringsdirektivet på ordet. Det er mulig den finurlige, og stadig påmininningen fra sentrale tilhengere, om at det ikke er innhold som lagres som gjør at eierskapet til denne informasjonen får lite oppmerksomhet i debatten.

Før ISDN måtte Politiet selv fremskaffe, bearbeide og lagre elektroniske bevis, men nå fikk de en mulighet til å be om detaljert informasjon uten å spørre vitner og fysiske åstedsundersøkelser. Selv om man sikkert kan vise til noen avgrensede områder før ISDN, ble data nå tilgjengelig i stor skala.

Det ovenforstående er ment som bakteppe for denne blogposten som omhandler hvordan lagringsbehov oppstår, bruk av disse dataene og når det oppstår sekundærbruk av dem.

Leveranse av tjenester basert på informasjonsteknologi medfører forbruk av ressurser som tilbyderen må dekke inn. Private gjør det oftest ved fakturering eller reklame, og offentlige tjenester dekkes over skatteseddelen. Når forbrukeren skal faktureres må det finnes et fakturagrunnlag, også ved fastpris. Selv om det er avtalt fastpris vil det alltid finnes noe data. Skal det være mulig å drifte en IT-tjeneste må man kan overvåke ressursbruk, ellers så vil man ikke ha kontroll, tjenesten oppleves som ustabil eller uforutsigbar og da flykter kundene. I tillegg så må sikkerhet ivaretas, uønsket trafikk mot tjenesten og uønsket brukeratferd må kunne avdekkes. Slike sikkerhets- og driftsbehov dekkes ved å logge aktiviteten i systemene. Loggene er viktig underlag for vedlikeholdsbehov, men de danner også avtrykk av brukernes atferd.

Lagring av personlig informasjon er avtalebetinget og regulert, i et forhold mellom forbruker og tjenestetilbyder. Sekundær tilgang må skje unntaksvis, og ved spesifikk tillatelse. Når avtaleforholdet opphører er det heller ikke noe grunnlag for at dataene fortsatt skal ligge lagret.

Som Jon Bing beskriver fattet Politiet (naturligvis, de skal jo finne relevant informasjon ifbm etterforskning) tidlig interesse for den elektroniske informasjonen som blir lagret om oss. De ble en sekundærbruker av telekom-data. Etterhvert har denne informasjonen blitt brukt i oppklaring av endel kriminalsaker, og det har dannet seg forventning om at man kan benytte elektronisk informasjon i etterforskning. Men det er vesentlig forskjell på å gi Politiet tilgang, og sikre at det skal finnes elektroniske spor etter alle borgere. Vi må huske på at det ikke er lengre enn drøytt 20 år siden noe slikt overhodet ikke var mulig. Teknologien ble ikke lagd for å sikre Politiet bevis. Behovet som det angivelig har, kan kun ha oppstått som en følge av at de tilfeldigvis har fått tilgang. Det både forundrer og skremmer meg at noen nå tydeligvis mener at Politiet nå skal ha en generell og omfattende informasjonsrett til private data. At ikke folk skvetter stolen av slike tanker er ikke noe mindre enn oppsiktsvekkende. Selv om Norge ikke blir omgjort til en politistat over natten om Datalagringsdirektivet innføres, er det en underliggende logikk her som kan medføre en slik utvikling. Det argumenteres fra Politiets side at de mister tilgang. I mitt i hode mister de ikke noe som helst, men må tilpasse seg utviklingen slik de gjorde da det ble mulig å få tilgang til elektroniske data.

Tilvenning, som jeg ikke finner noe bedre ord på, til at Politiet kan få tilgang har pågått i drøytt 20 år.  Sakte nok til at det ikke har fått den store oppmerksomheten inntil EU kom med Datalagringsdirektivet. Gjennom erfaring som programmerer vet jeg hvordan informasjonsflyt setter seg i organisasjoner og påvirker dem. Det har tydeligvis sneket seg inn uheldige forventninger om hva IT-bransjen skal stille opp med til etterforskningsformål, mens politikerne og tilsyn(?) har sovet i timen.

Med Datalagringsdirektivet stilles det krav fra sekundærbruker om hva som skal lagres og hvor lenge. Datalagringsdirektivet stiller krav uten å sjele til hva som trengs for å drifte systemene. Det er Politiets behov som skal dekkes og som danner grunnlag for helt nye krav til systemene og tjenesteleverandørene. De vil bli ansvarlige for å kunne fremskaffe bevis, mot sine egne kunder, i fremtidige kriminalsaker. Det er 3 hovedtyper informasjon som skal lagres, og ikke bare "trafikkdata" som oftest blir nevnt av politikere/media (de 2 andre blir vel lett assosiert/forvekslet med trafikkdata)

• Trafikkdata (når og hvem vi har kommunikasjon med)
  
• Lokasjonsdata (behøves i svært liten grad for oppfølging av kunden, men noe på nettverksdrift)
  
• Abbonementsinformasjon (Kundepersonalia) + IP-adresse, telefonnr osv
  

Se også Stopp DLDs informasjonsside om hva som skal lagres.

Når en sekundærbruker, som attpåtil ikke skal betale for dette, ei heller har en generell informasjonsrett, begynner å stille slike krav er det noe fundamentalt galt på gang. Jeg vil si det er å være rimelig freidig overfor borgerne som myndighetene skal tjene, men som de nå skal avkreve detaljert privat informasjon i stor skala fra. Noe av formålet med en demokratisk rettsstat må ha blitt borte på veien...

Videre: Hva vil skje med innovasjon hos tjenesteleverandøren? Vil kundene ha den samme tilliten til leverandøren når de er ansvarlige for å lagre bevis mot dem? Endel av kontroll og strategi for utviklingen av tjenestene blir nå overdratt sekundærbrukeren.

Vi er midt inne i en rivende utvikling av kommunikasjonstjenester, men dersom Politiets behov skal dekkes vil det legge føringer og begrensninger på utviklingen. Hva vil skje dersom bruksmønsteret endres? Skal ikke kommunikasjonstjenesteleverandører som er underlagt DLD få liv til å videreutvikle tjenestene sine med mindre de kan tilfredstille Politiets behov? Med den massive mengden data som lagres om oss, vil jeg regne med at det vil bli økende etterspørsel etter tjenester som ivaretar personvernet på en bedre måte enn idag, men dette vil da være i "konflikt" med Politets behov! Det er mildt sagt en uheldig sammenblanding av Statens rolle som regulerende myndighet og interessent av den avledede informasjonen.

Jeg tror Jon Bing stilte riktig diagnose i 2003:
Elektroniske spor er altså forholdsvis nye i forhold til praktisk bruk. Når det gjelder personopplysninger, har vi ofte sterke sosiale og etiske normer som støtter de rettslige reglene for utnyttelse av dem: Vi titter ikke inn gjennom vinduer, vi forteller ikke uten videre til andre hva en venn har sagt i fortrolighet. Men holdningene til elektroniske spor har ennå ikke fått tid til å danne seg. Sammen med en sterk teknologisk utvikling som gjør bruken av slike spor nyttige på så mange områder, krever dette og garanterer for en rettspolitisk diskusjon de nærmeste årene.

Problemet er at dette ikke har blitt fulgt opp i tilstrekkelig grad, og lagringen av informasjon akselerer mens regulerende instanser (med unntak av Datatilsynet, som det ikke blir lyttet til) sover videre. Den digitale rettspolitiske "gjelden" er enorm og vokser hurtig. Så får vi se hva Høyre har tenkt å bestemme seg for: dra på seg enda mer gjeld, eller begynne nedbetaling.

Teknologiske fristelser

Oljen hentes opp med tung bruk av teknologi. Vårt lands rikdom er teknologidrevet. Dersom vi hadde villet kunne vi levd over evne i et par-tre tiår før det var slutt. Men det er typisk Norsk å vise måtehold, ihvertfall i det som gir seg utslag i materielle goder. Også på andre områder viser Norge måtehold, som i f.eks. bioteknologi, som faktisk kan redde liv. Politikerne setter grenser for hva det kan forskes på, fordi man frykter utviklingen om den kommer ut av kontroll.

Teknologi skaper nye etiske utfordringer. Det har den alltid gjort, og det vil den fortsette å gjøre. Derfor er det svært viktig at vi holder hodet kaldt i møtet med ny teknologi. I debatten om Datalagringsdirektivet er det pussig nok teknologene, sammen med jurister, som roper varsku. Politikerne virker ikke som de helt har skjønt hvilket gjennomsyrende teknologisk begrunnet verdi- og samfunnsspørsmål dette er. Media er også lunkne, og at DLD ikke har vært i Debatten på NRK for lenge siden er ubegripelig.

Jeg har en mistanke om at fraværet av allmen debatt er den digitale informasjonens abstrakthet. Vi kan ikke ta på den eller se den annet enn på skjerm eller utskrevet på papir. For de fleste er det nok utenkelig at den kan skade oss som individ eller samfunn. Da er det lett å glemme at informasjon gir makt. For å sette det i perspektiv: Etteretningsorganisasjoner jakter på informasjon. Wikileaks formidler informasjon som utvilsomt forflytter makt.

Når informasjon om privatlivet blir eksponert for en tredjepart, er den ikke lengre privat og det gir tredjeparten en viss makt over oss.

Teknologiutviklingen, og blant annet på mobilfronten, raser avgårde. Vi legger igjen massevis av informasjon om oss selv på nett. Bruken av teknologi gjennomsyrer samfunnet og dagliglivet. Både våre demokratiske rettigheter til å utøve fri kommunikasjon og plikter overfor samfunnet skjer vha av teknologi. Verdiskaping er teknologintensiv, og forutsetter effektiv kommunikasjon i et langstrakt land. Vi blir stadig mer prosumers (sammensmelting av producer og consumer). I tillegg oppstår det en masse avledet informasjon som en følge av alt dette. Vi er kommet dit hvor elektronisk kommunikasjon utgjør en naturlig del av vårt daglige liv, for ikke å si en prefererte kommunikasjonskanaler i mange sammenhenger. Det gir oss mange muligheter, men også utfordringer.

Det er på høy tid at vi stiller oss spørsmål om hvordan individet skal kunne forvalte all denne informasjonen som danner et stadig mer detaljert avtrykk av våre liv. Hvordan skal det fortsatt være mulig å trekke grenser for eget privatliv? Det vi legger igjen åpent på nett (f.eks. blogger) er bevisste handlinger som innholdsprodusenter. Men mesteparten av det vi produserer er ikke fullt så bevisst, og noe hentes inn av aktører i gråsonen mot det etisk og juridisk akseptable. Facebook er et eksempel. Til slutt har vi informasjon som er helt privat, eller i det minste noe vi vil beholde i en privat sfære. Våre sosiale nettverk (som vi nå også tiltror sosiale media), legejournaler, skatteopplysniner er eksempler

Pålagt registrering av informasjon bør ha et formål. Der hvor vi har en kontrakt mellom oss og samfunnet er dette formalisert. For at staten skal kunne yte oss tjenester, må den ha informasjon om oss. Til nå har dette hovedsakelig vært  1-1 og 1-n formålsbegrunnede forhold, der individet har innsyn og en viss kontroll over informasjonen. For at staten skal kunne hjelpe oss som enkeltpersoner og omfordele goder trenger den visse typer informasjon om oss, konkret begrunnet i et formål. Det overordnete formålet er velferdsstaten.

Datalagringsdirektivet snur opp ned på dette. For det første skal data samles inn uten noe mer konkret formål enn å sikre bevis for senere bruk i kriminalsaker. Smak litt på denne: privat informasjon skal samles inn uten konkret formål. Det er ikke slikt et demokrati driver med, og det bryter med gjeldende rettspraksis. Informasjonen som vil bli tvangslagret, er delvis ulovlig å samle inn på denne måten i dag fordi det ikke kan knyttes til noe konkret formål. Teleoperatørene har f.eks. ikke bruk for å lagre lokasjon og epost-adresser vi har kommunisert med for å fakturere oss, og uten et formål er lagring ulovlig. Dette representerer svært sensitiv informasjon, og det er gode grunner til at den skal holdes så privat som mulig.

Det blir n-1 forhold mellom oss og staten, når den tar seg til rette å vår informasjon. Maktforholdet mellom oss og den blir snudd. For det andre er begrunnelsene vage: alvorlige trusler mot samfunn og individer, og har skiftet etterhvert som myndigheter og politikere ikke har klart å gjøre tydelig rede for nødvendigheten. Forkjemperne av direktivet presterer til og med å si at DLD skal kunne brukes som alibi for å sjekke personer ut av saker. Siden når ble man pliktig til å registrere hvor man er, og hvem man snakker med for å kunne sjekkes ut av kriminalsaker? Skal fjellvettregelen om melder fra om hvor man går innføres som en allmen plikt i sammfunnet?

Det er teknologiutviklingen, og vår vestlige livsstil som gjør direktivet mulig og samtidig gjør det så fryktelig feil. Vi er nok fortsatt i en tidlig fase av utviklingen. Informasjonsmengden vil vokse, og den vil vokse raskt. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at staten, og andre aktører, vil se en nytte i denne informasjonen. (Hva med å gi dyrere helseforsikringspremie til de som er ofte på McDonalds? Det kan man finne ut vha trafikkdata. Ikke relevant for diskusjonen p.t. men det kommer senere, helt sikkert)

Mengden ganske privat informasjon i digital form vil øke, det er det ingen tvil om. DLD vil gi staten en fot i døra for tilgang. Med denne (etterhvert hardt tilkjempede) tilgangen vil den kunne finne flere formål. Det er jo bare en lovteknisk presisering unna. Uten måtehold vil DLD koble ut Statens bremser for inngrep mot borgernes privatliv. Mange av DLD forkjemperne (som også er lovgivere) utviser dårlig skjønn i forhold til disse spørsmålene, og det bekymrer meg. Med så åpenbar dårlig dømmekraft i dette spørsmålet, tror jeg veien til utvidelser er svært kort.

Klarer vi som samfunn å motstå de fristelsene informasjonsteknologien gir, og vise måtehold? DLD er den første store prøven på å motstå digital fristelse for staten. Det kommer mange fler. Beslutningene må være forankret i våre verdier og rettsprinsipper. Vi kan ikke drive formålsløst rundt i teknologitåka, og beslutte på bakgrunn av frykt og fristelser.

Nå er det opp til Høyre å bestemme hvilken retning vi skal velge. Uten å bli helt tør-dere-la-dette-skje (litt humor må vi unne oss), så vil jeg komme med en oppfordring om å tenke fremover. Norge er avhengig av teknologiutvikling, et fungerende personvern og rettsstat. Chilling effect på effektiv kommunikasjon i et land med spredt befolkning og svekkelse av demokratiet trenger vi ikke.

Når politikerne svikter demokratiet

Har byråkratene overtatt styringen av landet, bare avbrutt av mediapress som tvinger politikere til å ta stilling i enkeltsaker?

Byråkratene ser i liten grad utenfor sin egen lille tue, men er ofte sterke på å argumentere for sine behov og syn på saker. Delvis skyldes dette at samfunnet blir stadig mer komplekst, og helheten tapes i løsning av isolerte men ofte teknisk kompliserte problemer. Utviklingen helt siden vi begynte å byttehandle varer og tjenester har gått i denne retningen. På sett og vis har vi fått et teknokrati, men med et byråkratisk mellomsjikt som hverken ser helhet eller skjønner alle detaljene. På viktige områder ser man tydelig at politikken har liten betydning.

• Energi
• Justis
• Samferdsel
• Helse

Politikerne skal så klart lytte til ulike informasjons- og faktakilder. Råd fra fagmiljøer skal veie tungt. Men til syvende og sist er de ansvarlige for å komme frem til helhetlige løsninger som balanserer ulike behov, og som er innenfor relevante rammer. Og der er nettopp politikerne som blir stilt til ansvar i media. Det er de som må stå frem uten å kunne begrunne beslutninger som er tatt. Avstanden til kunnskapen om problemer og løsninger har blitt for stor.

I de siste årene har mellomsjiktet, byråkratene, fått en reell inflytelse (eller regelrett makt) på utviklingen. Denne utviklingen uthuler demokratiet, og medfører at borgerne vil føle at de mister innflytelse via valgdeltagelse. Media ser også ut til å være rammet av manglende innsikt, og evner i liten grad å fokusere på avgjørende saker som har langsiktige perspektiver. Det hører også med at tradisjonelle media er økonomisk presset på grunn av teknologiutviklingen og derfor må fokusere på det som selger. Derfor ser vi fakkeltog, underskriftsaksjoner og bloggere som etterhvert er svært kritiske. Resultatet er at det det store puslespillet ikke settes sammen, men man sitter og vender på brikkene.

Saken om Datalagringsdirektivet er et godt eksempel på problemene med denne utviklingen, og jeg oppfatter at Høyres splittelse springer ut fra dette landskapet. De få positive høringsuttalelsene kommer fra byråkratiske miljøer, mens de som sitter med mer detaljkunnskap så og si er enstemmig mot DLD. Unntaket er de som har direkte nytte av trafikkdata. Det skulle bare mangle at de ikke argumenterte for sine behov, men det kan ikke diktere løsninger. I tillegg så finnes det gode argumenter for at nettopp DLD er ytterligere uthuling av demokratiet, fordi den forringer våre grunnleggende demokratiske rettigheter.

I sak etter sak, og på de områder jeg har listet opp, skiller spesiellt Arbeiderpartiet seg ut som alltid er enig med det grå mellomsjiktet. Jeg kan ikke forklare det, men gjetter på at det er folk fra samme miljø som flyter til og fra politikk og byråkrati.

Til slutt vil jeg nevne en lokal sak der jeg bor. Statens vegvesen dikterer veiløsninger i Elverum, som er i strid med både faglige og folkelig oppfatning av hva som er en god byutvikling. En 4 felts vei gjennom sentrum av en liten by må vel betegnes som ren voldtekt, og er faktisk i strid med Regjeringens (MD) egne konklusjoner i en rapport om byutvikling og handlemønster.

Det er ikke tilstrekkelig å si at politikk er det muliges kunst. Den skal være noe mer. Den politikk som er i pakt med fremtiden, må gå ut på å gjøre mulig i morgen det som er umulig i dag. - C.J. Hambro

Politiske bomber

Jeg burde vel slutte å la meg overrake over politkernes vilje til å beslutte på tynt grunnlag. Men fordi det ikke er sjelden det gjøres beslutninger, på sviktende grunnlag og, med alvorlige konsekvenser som resultat lar jeg meg allikevel engasjere.

Politiske beslutninger er nesten alltid avveininger mellom ulike behov og hensyn. Når det går prestisje i saker tapes ofte negative konsekvenser av syne. Politikere som er mer opptatt av prestisje og symbolsaker er uinteressert i sideeffekter (om de ikke tilfeldigvis gagner sakene) og konsekvenser.

Det siste året burde allikevel gi en påminnelse om at ubalanserte og uinformerte beslutninger har en kraftig rekyl. Har man ikke tilstrekkelig ryggdekning og kunnskapsgrunnlag blir man svar skyldig. Da kommer det tvetydige unnskyldninger og bortforklaringer. Media fråtser og opposisjonen krever ministrenes hode på et fat. Nå slipper Regjeringen, og spesiellt Arbeiderpartiet, unna fordi de sitter i en flertallsregjering. Enn så lenge...

Det er ennå ikke for sent å ta riktig beslutning i Datalagringsdirektivsaken. Men det vil kreve at flertallet på Stortinget setter seg inn i sideeffekter og konsekvenser. De fleste relevante fagmiljøer advarer mot direktivet, men Arbeiderpartiet kjører en ensidig og uredelig kampanje, som ikke tar hensyn til dette, for å hasteinnføre DLD. Det er flere tungtveiende råd og momenter som taler mot innføring:

• EUs evaluering vil trolig gi råd om store endringer, grunnet personvernhensyn mm. Flere EU-landene Romania og Tyskland vil ikke innføre DLD.
• IT-miljøet sier store mengder personlige data er en sikkerhetsrisiko
• Forsvaret, LO ulike ombud og tilsyn er negative
• Direktivet er i konflikt med Menneskerettskonvensjonen, artikkel 8
• Argumentasjonen fra Regjeringen er svært flyktig og endres etterhvert som den blir kjent som falsk. Dette er i seg selv et signal om at det er ugler i mosen.

 Jeg innbiller meg at de fleste politikere, og særlig konservative Høyre, setter seg grundig inn i sakene. Jeg håper de ikke lar seg overbevise av Arbeiderpartiets propaganda, og ser at alle hensyn og konsekvenser må belyses før en beslutning taes. Noe av fagmaterialet er Juss- og IT-faglig stoff, men politikere har et ufravikelig ansvar til å sette seg inn i ethvert relevant underlagsmateriale for saker de skal ta beslutninger i. Da holder det ikke at man gjør som Arbeidertiets utsending på Twitter, og si at man ikke er interessert i den slags.

Feil beslutning kan bli kostbar foran neste Stortingsvalg. Konsekvensene av DLD kommer ikke som fakkeltog eller mediestorm. Det er nok mer snikende, hvor tilliten mellom folket og politikerne/myndigheter vil svekkes over tid.

Digital forvaltning, organisering og sosialisering

Etterhvert som Norge digitaliseres, vil man møte utfordringer og problemstillinger. Digitalteknologi byr på nye muligheter og effektivisering, og har stort potensiale om det blir brukt fornuftig.

Som med alt annet, så har digitalteknologi en bakside, og anvendelse som gir reelle og verdifulle gevinster er ikke alltid åpenbare. Digitalteknologi kan også brukes destruktivt mot enkeltpersoner, i organisasjoner og samfunnet. I skolen er problemet med digital mobbing et voksende problem, og myndighetene har satt iverk endel tiltak. Jeg tror kunnskap om digitalteknologi må heves generellt, og det må bli endel av oppdragelsen foreldre gir barna sine. Nettopp barnas bruk av teknologi illustrerer godt hvordan den har blitt endel av sosialiseringsprosessene i dagliglivet. Derfor er kunnskap om teknologien viktig, men også at man skal føle seg trygg når man bruker den. På en annen side må det være mulig å trekke seg tilbake. Mennesker flest har et behov for private stunder, noen trenger mye, andre lite. Også når man bruker teknologi i en privat setting, forventes det at man gjør forblir privat.

I et land med spredt demografi, og veldig varierende geografi, har vi et spesiellt stort potensiale som nasjon ved å satse på samarbeids-, kunnskaps- og sosialiseringsteknologi. Det kan øke effektiviteten, styrke demokratiet og nasjonalt samhold dersom mulighetene forvaltes fornuftig. For at dette skal bli mulig må det tilrettelegges og innbyggerne må være uredde (ikke naive) i sin utprøving av teknologien. Tilliten til teknologien bygges opp ved transparens: det man "produserer" av informasjon i ulike sammenhenger er tilgjengelig for relevante personer, organisasjoner og samfunn. Informasjon bør i så liten grad som overhodet mulig holdes skjult. Personverkommisjonen har gjort et ypperlig arbeid med å dokumentere personvernprinsipper og forvaltning av disse. Jeg prøver her å sette det i sammenheng med generell samfunnsutvikling.

Sånn sett henger en eventuell innføring av Datalagringsdirektivet sammen med utvikling av samfunnet og demokratiet i Norge. Digital teknologi kan støtte opp under utviklingen, eller ha motsatt effekt. Akkurat nå er vi prisgitt Høyre, som vil kunne avgjøre om Stortinget vil vedta en implementasjon av direktivet.

Jeg har i det siste interessert meg endel for fagfeltet organisering for tjenesteorganisasjoner og hvordan IT kan støtte slike organisasjoner. En slik organisasjon er Politiet. Jørgen Kosmo kritiserte nettopp Politiet for dårlig organisering og samarbeid som kan bidra til oppklaring av saker som strekker seg over flere politidistrikter. I dag var det en gledesnyhet som viser at riktig organisering kan bidra til oppklaring av saker med mobile kriminelle. Slike utenlandske mobile bander har neppe norske mobilabonnementer, og Datalagringsdirektivet ville være til liten hjelp i sånne saker.

For å kunne forbedre tjenesteytende organisasjoner, og gi dem de riktige verktøyene. En må man forstå problemene de sliter med, hvordan de er organisert og hvilke endringer som må gjøres. Jeg vil her vise til noen innsiktsfulle, men noe generelle artikler om temaet:

• Why Lean is a wicked disease
• Belts and tools is not needed to improve service

Les mer om teknologiske problemstillinger og muligheter hos Teknologirådet.no

Politikk og ligninger

Ligninger brukes for uttrykke forhold mellom ukjente variable. Problemløsning med komplekse problemstillinger, kan forenklet sagt, uttrykkes som ligninger med flere ukjente eller simultane ligningsett.

Det jeg vil illustere med å bruke matematiske ligninger opp mot politikk er: dersom man vil løse et problem, må alle relevante ukjente for problemstillingen med. Dersom man mangler en variabel, vil man finne et svar. Problemet er at svaret er formelt sett riktig, men det er ikke svar på problemet. Og ligninger er balanserte, noe politikk også bør være. Det er lett å la seg forelske i et svar, særlig om det kan gi fjær i hatten. Problemene oppstår når man skal prøve ut svaret i praksis, da det vil komme for en dag at man manglet variable i problemdefinisjonen.

I systemutvikling er det et kjent fenomen at jo tidligere en feil innføres i utviklingsløpet, jo høyere kostnad innebærer det å rette feilen. Dette løses delvis ved at man utvikler iterativt (her finnes det analog i ligningsløsning, se Wikipediaartikkel). Da deler man opp utviklingen, og leverer løsningen i delleveranser. I tillegg har smidige utviklingsmetoder fått rotfeste, spesiellt der hvor kravene, forutsetningene og mulighetene (og derav løsningsrommet) endrer seg hyppig. I smidige utviklingsmetoder er det kritisk for suksess at man etablerer en læringssøyfe, slik at man kan justere kursen. Når dette fungerer, gir det tidlig returverdi på investeringer, og man reduserer risiko for at man leverer feil løsning.

I politikken burde man også innse at man ikke kan sitte inne med fasitsvar på komplekse problemstillinger. En må lære underveis, og ikke ta større steg enn at man kan justere kursen underveis.

Som jeg var inne var inne på, er det vesentlig at man inkluderer alle variable i en ligning/ligningssett. Når man skal spesifisere en løsning på et politisk problem, innebærer det å samle inn fakta og meninger om problemet og definisjonen av det. Altså hvordan man ser problemet, og hvordan ulike forhold påvirker hverandre. Dette foregår gjerne som høringsrunder, men i endel saker vil man også få innspill gjennom media. Nytt er at menigmann og fagfolk også kan uttrykke seg gjennom sosiale media, uavhengig av offisielle kanaler. Sosiale media gir en mye mer levende diskusjon, og det er større sjanse for at man finner de siste variablene som må med i ligningen dersom beslutningstagere lytter.

I saker som innføring av Datalagringsdirektivet mangler det ikke på hverken faglig tunge høringsuttalelser eller innspill via sosiale media. Da er det besynderlig at beslutningstagere velger å utelate alle slike innspill fra sin problemdefinisjon. Det kan virke som om svaret er gitt på forhånd, og man er ikke interessert i noe som forstyrrer dette synet. Jeg mistenker at motivasjonen er politiske gevinster opp mot EU/USA eller at man har forelsket seg i et svar som virker så enkelt og vakkert at det må være den ultimate løsning.

Oppdatering: Jeg mener at ligninger her er ypperlig bilde på hvordan balansere tiltak mot kriminaliet med hensyn på proporsjonalitetsprinsippet.

Jeg har også fulgt utvikling av debatten rundt lokalsykehusene i det siste. Måten Helsenorge styres sentralt har noen fellesstrekk med behandlingen av Datalagringsdirketivet. Man skriver ut løsninger som om Norge var homogent geografisk og demografisk, sett fra Østlandet. Igjen så tror jeg dette er et sett av ligninger hvor ukjente utelates. Jeg synes Helsedirektøren er modig som setter dagsorden når det gjelder økonomi. Jeg synes også dette innlegget om hvordan logikken sentralt bygges opp, og backes av riksavisene er veldig bra.

Skal man løse en ligning, må alle relevante ukjent med. Ellers så blir det bare tøv. Jeg synes politikere og byråkrater skal lytte til de som faktisk kjenner problemstillingene på kroppen. De sitter på ganske mye informasjon om hvor skoen trykker. Det er IT-folk og jurister som har sterke meninger om Datalagringsdirektivet. Folk i distriktene kjenner best til lokale forhold, og skjønner de praktiske konsekvensene av foreslåtte endringer i sykehusstruktur. Deres innspill må være en del av ligningen som beskriver problemstillingen.

Man kan si mye om Japansk arbeidsliv, men de har løst en rekke problemer og kommet frem til løsninger og arbeidsmetoder resten av verden har hatt glede av. Jeg er ingen ekspert på Japan, men jeg har ihvertfall fått med meg at sjefen snakker sist, og minst av alle. De ansatte er høyt motiverte for å levere resultater. Jeg tror Europeiske byråkrater og politikere har noe å lære av japanere.

Oppdatering 17.06.2010:
Jeg har konkludert med at det jeg forsøker å beskrive her er Yin & Yang. Problemstillinger må bestå av komplementære begreper, ellers så blir diskusjonen rotete og målløs. Resultatet blir gjerne noe de som ikke var involvert i beslutningene ikke skjønner noe av, og det beslutningene bygger på feil forutsetninger. Relasjonen til Japansk filosofi er ikke tilfeldig, og jeg referte til Japansk lederstil i førsteutgaven av posten.

Les mer om problemstillinger knyttet til overvåkning og personvern hos Teknologirådet.no

En brysom politiker

Det er året 2013. Når ungene kommer i skolealder er det vanlig å utstyre ungene med GPS-mobil som forteller foreldre hvor ungene befinner seg. Mobilen er utstyrt med kroppsvarmedetektor og kjenner igjen eieren sin på programmerte impulser. Den varsler foreldrene om ungene legger fra seg mobilen. Foreldrene kan definere grenser for bevegelsesområdet ungene kan bevege seg i, og blir varslet om grensen overtredes. Foreldrene synes dette er et fortreffelig teknologisk fremskritt. De fleste ungene er mer eller mindre konforme og bryter ikke grensene. Grenser som er absolutte. Mobilen gir ikke slingringsmonn akkurat i dag, selv om det hadde vært kult med en sykkeltur til kiosken for å kjøpe en sjokolade.

Pappa Fritjof er stortingspolitiker for et regjeringsparti som er delt i synet på Israel - Gaza konflikten. I midtøsten er dette en konflikt som har vært på bristepunktet i årevis, balansert ved å gi Israel akkurat nok slakk til å holde Palestinerne på Gaza-stripen i sjakk. USA forsyner Israel med endel våpen, og holder sin klamme hånd over det lille landet med arabere på alle kanter. Det palestinske folket er helt utarmet etter mange års innestengt tilværelse på Gaza-stripen. Det er lite å leve av, og ingenting å ta seg til. Hatet til Israel ligger latent, men det er få som orker å gjøre noe særlig utfall. Det nytter ikke.

Fritjof har ønsket å gjøre noe med dette lenge, og en dag tar han kontakt med en palestinsk organisasjon som har en liten avdeling i Norge. Siden partiet hans også har gode kontakter på den Israelske siden av konflikten, klarer Fritjof å opprette samtaler mellom Israel og Palestinerne. Han klarer til og med å organisere hjelpesendinger til Palestina. Siden han er Stortingspolitiker er han unntatt lagring av trafikkdata hos teleoperatøren sin.  Partiet taper stortingsvalget denne høsten. Folket er oppgitt over liten fremgang i utvikling av tog-kapasiteten på Østlandet. På Vestlandet, i Trøndelag og Nord-Norge er folket lei seg for å ha mistet føde- og akuttavdelinger selv om de har protestert mot dette. Flertallet vil ha regjeringsskifte.

Fritjof er ikke lengre unntatt lagring av trafikkdata. Arbeidet hans med å organisere hjelpesendinger og samtaler mellom palestinere og Israel har god fremgang. Så smeller det. Israel blir angrepet med norske våpen. Det er kaos. Ingen skjønner hvordan dette kunne skje, aller minst Fritjof. CIA kontakter Norske myndigheter og ønsker trafikkdata for personer i sentrale posisjoner som har hatt konktakt med visse palestinere.

I årene som kommer er det ingen som tør ta i palestina med ildtang. Det er for risikabelt. Best å holde seg inne med USA, og være til bry.

Dett er ren fiksjon, for å illustrere hvordan Datalagringsdirektivet kan komme til å forme Norsk politikk. Jeg har med vilje grepet fatt i aktuelle problemstillinger, så det skal være lett å relatere seg til historien. Jeg har ikke sjekket om data kan utleveres til CIA, med det foreliggende forslag for implementering av Datalagringsdirektivet.

Klimakrisen er en prognose

Jeg er ikke noen ekspert på klodens klima, så jeg skal ikke prøve meg på noen analyse eller gjetninger på hva som egentlig skjer og ikke skjer. Jeg er mer opptatt av at diskusjonen om hvorvidt det er en klimakrise og om den evt er menneskeskapt overskygger det vi burde diskutere og foreta oss.

Det diskuteres vidt og bredt hvorvidt temperaturøkning på kloden er menneskeskapt eller ei, og om temperaturen kommer til å fortsette å stige. Jeg tror man må tenke på klimaforskernes prediksjoner som om de er en global værmelding. Akkurat som meterologene jobber de med flere parallelle scenarier og rangerer de etter sannsynlighet for at de inntreffer. Den med høyest rangering blir presentert (og ofte blåst opp i media slik at de ikke blir troverdige...)

Klimakrisen kan på en måte sees på som en kvalifisert gjetning om fremtiden, og trenger ikke nødvendigvis inntreffe. Når det er sagt så vil konsekvensene av at de værste scenarionene inntreffe være katastrofale for kloden vi lever på.

Hvis man tar utgangspunkt i at klimakrisen faktisk er menneskeskapt, så er det forbruk av fossilt brensel som er hovedårsaken. Fossilt brensel er som alle vet en energikilde som vil ta slutt om ikke alt for lenge. Videre satsning på fossilt brensel vil ikke være noen vinnerstrategi uansett, og skader trolig kloden i tillegg. Foreløpig virker det ikke som om disse tankene går nevneverdig inn på investorer. Kanskje er det et tegn på hvor kortsiktig disse tenker for tiden?

Satsning på alternative fremtidsrettede energikilder, uavhengig av klimakrisen, må ligge til grunn for investeringer og energipolitikk. Det vil være en vinn-vinn strategi. Norge er f.eks. en av verdens beste på offshore-teknologi, og havet kan by på en rekke kraftressurser. Det er med glede jeg leser om at Statoil vant en stor kontrakt på Offshore-vind på Doggerbank.

Det er fint at Statoil er ledende på dette området, men hvorfor bygges det så lite vindkraft i Norge? Hvorfor satses det ikke slik dengang man satte igang utbygging av de første oljefeltene. Hvor er risikoviljen og pådriverne? Er vi ferd med å bli kokt som frosker i Norge? Vi er kanskje så komfortable med vår nåværende situasjon at vi ikke kan forestille oss at den kan endres radikalt både mhp klima og økonomi.