Vi setter alle pris på en privat sfære, hvor vi både betror oss og oppfører oss mer avslappet enn i offentligheten. Da telefonen kom ble denne private sfæren forlenget via kabler, nær sagt til alle verdens hjørner. De fleste tenker nok på telefon, og mange av den senere tids nyvinninger som del av det private rom. Ubevisst, kanskje, men de fleste vil nok svare at de anser private samtaler via elektronisk medium som del av sin private sfære. Noen ganger er det til og med slik at man tør å si mer, enn under fire øyne. På godt og vondt.
I dag leste jeg om hvordan Amerikansk rett fortolket bruk av telefon som publisering under forbudstiden på 1920-tallet. Dette er starten på moderne elektronisk overvåkning, selv om det ikke ble stort volum før telenettet ble digitalisert med innføring av ISDN. Teleoperatørene begynte da å lagre mer detaljerte opplysninger for faktureringsformål. Med dette muliggjorde man, i tillegg til å avlytte, det mulig å effektivt samle inn opplysninger om hvem som kommuniserte.
Det var liten fokus på hvilken betydning de nye mediene hadde for den private sfære. Så lenge myndightene kun i begrenset grad benyttet seg av muligheten til å hente ut data foregikk debatten blant spesiellt interesserte. Med innføring av Patriot Act i USA, Datalagringsdirektivet i EU og ikke minst utviklingen av sosiale media har debatten skutt fart. Det er på høy tid man stiller spørsmålstegn ved myndighetenes inngrep i den private sfære, og vår egne holdninger.
Hvor går grensen for din private fysiske og digitale sfære?
Hvilke tvangsmidler er det akseptabelt at myndighetene benytter i denne sfæren, og hvilket omfang?
I USA har endel senatorer begynt å offentlig bekymre seg for hemmelige lover, som skal omgå "beskrankninger" i den amerikanske grunnloven. Myndighetene prøver trolig å legge til rette for massiv datamining av borgernes bevegelser, for å detektere uønsket atferd som terrorisme, men ikke begrenset til det.
I etterkant av vedtaket om innføring av Datalagringsdirektivet i Norge er dette veldig relevant, siden USA legger press på EU om utveksling av data (og dermed innsamling). Opphavsrettsindustriene er også svært pågående for å få tilgang til data som kan avsløre fildelere. I lovgingingen forlates etterforskningsprinsippet og uskyldspresumpsjonen til fordel for Politiets krav om vilkårlig bevissikring. Presset for å innføre stadig mer inngripende tiltak er stort. Direktivet sikrer innsamling av data, og det er allerede åpnet for at private aktører skal få tilgang til abonnementsdata.
Med den utviklingen vi når ser, kan man egentlig ikke lengre regne noe elektronisk medium som del av sin absolutte private sfære. For de fleste praktiske formål vil det ikke ha store konsekvenser for den enkelte foreløpig. For varslere og konfidensielle samtaler vil man se en umiddelbar avkjølende effekt.
Det bør ikke være slik i et fritt land at man skal tenke som om før man tar en telefon, eller tar med seg mobiltelefonen på tur. Da har vi mistet en liten, men veldig vesentlig del av vår liberale demokratiske frihet.
Dersom man mener at elektroniske media er en del av vår private sfære, ønsker vi at myndighetene og private aktører skal kunne ta seg til rette i den?
Som European Data Protection Supervisor nylig sa:
the Data Retention Directive, in any event, goes beyond what is necessary. - Watchdog slams EU data retention directive
Anbefalt lesning:
Personvernrapporten 2010
Nothing to hide - Daniel Solove
No comments:
Post a Comment