Teknologens ansvar

Teknologi er agnostisk i forhold til hva den brukes til. Det er vi som bruker og lager den som må ta stilling til hvorvidt bruk/utviklingrn er etisk (og evt juridisk) akseptabel. Hvilket ansvar har vi teknologer for eventuell misbruk av vår teknologi? Hvilke skanser skal vi bygge inn i systemene, og skal vi kunne trekke tilbake rett til å bruk om vi mener den er uetisk?

Informasjonsteknologi gjennomsyrer alle samfunnsprosesser og hverdagen vår. Siden dataene som skapes er lite synlige er det liten fokus på hvilke risiki og utfordringer dette skaper. I og med at samfunnet bygges på digital informasjonsteknologi som har store svakheter burde den stilles krav til den. I forhold til omfanget av problemet med data som kommer på avveie og misbrukes foregår det en underraportering i media. Noe skyldes nok manglende innsikt fra journalistenes side, delvis skyldes et problemets abstrakte natur. Hjernene våre er fortsatt mer oppmerksomme på fysiske farer enn abstrakte. Sannheten er at vi (i vesten) lever i et tryggere samfunn enn noen av forfedrene våre. Allikevel er det mer fokus på "marginale" problemer, men som som gjerne skaper frykt. Her i Norge har vi i desember 2011 vært mer opptatt av at butikkene er tomme for smør enn at EU holder på å gå over ende, det demonstreres verden over mot myndighetene til våre viktigiste handelspartnere. De samme mundighetene er også iferd med å vedta en rekke lover som fratar oss elementære rettigheter som tilkjempet.

Informasjonsteknologi, som annen teknologi, bør inneha visse egenskaper. Sammenlignet med f.eks. en bro så skal den ikke ramle eller på annen måte utgjøre en fare for den som bruker den. Med informasjonsteknologi er problemene helt anderledes, men likheten er at man utsetter brukeren for en risiko.

Jeg mener teknologer i større grad må bidra til styrke personvern, og gi brukeren kontroll over egne data (disposisjonsrett). Jeg synes også utviklere bør diskutere hvilket moralsk og eventuellt juridisk ansvar det innebærer å lage programvare.

Jeg synes også at man må ha et mer bevisst forhold til om man overhodet trenger å lagre data sentralt. Distribuert brukerstyrt lagring  av personlig informasjon foretrekkes.

Et innspill av Poul-Henning Kemp i forhold til risiko forbundet med bruk av software
http://queue.acm.org/detail.cfm?id=2030258

Dette er et klart tilfelle hvor IT-ingeniører kommer i ansvar
http://it.slashdot.org/story/11/12/20/0127215/software-bug-caused-qantas-airbus-a330-to-nose-dive

Ingeniører, og spesiellt våpenprodusenter, blir det stilt særlig ansvar til. IT-bransjen og programmere stilles det generellt lite ansvar til.

Det er spesiellt mange utfordringer rundt bruk av tjenester på internett, hvor både kriminelle og myndigheter "tar seg til rette" i personlige opplysninger. Dersom individet ikke kan disponere egne data og selv vurdere risiko kan det internettet vi har kjent til nå vil eroderes av overvåkingstiltak og murer.

Dette ble mange forskjellige vinkler, men poenget er: når bør og kan programmere ta etisk og/eller juridisk ansvar? Hvilket opplysningsansvar vedr risiko for brukeren har man som programmerer og tjenestetilbyder?

Programkode skiller seg fra annen ingeniørkunst ved at kan endres fortløpende, kopieres og gjenbrukes uavhengig av opphavsmann/kvinne. Svært mange internettjenester er mashups av andre tjenester. Det blir derfor vanskelig å plassere formelt ansvar i mange tilfeller. Mye av koden er skrevet av frivillige (åpen kildekode).

Formelt ansvar i forhold til sluttbruker kan man trolig begrense til den som leverer sluttproduktet og tjenester. Min bekymring dreier seg mer om det store fraværet av debatt rundt og løsninger som ivaretar individets disposisjonsrett, samt åpenhet rundt risiki ved bruk.

Illegalt informasjonsmarked

På internett er det et marked som vokser raskt: handel med personlig informasjon. Informasjon som kan benyttes til identitetstyveri er en illegal handelsvare. Du kan kjøpe 1, 10-talls, 100-talls, 1000-talls identiter hvis du vil. Kvantumsrabatt for du også.

Grunnen til at det illegale informasjonsmarkedet kan vokse så raskt er

• Dårlig sikkerhet i IT-systemene
• Dårlige sikkerhetsrutiner
• Ingen eller svake krav til forsvarlighet ved lagring av informasjon
• Lagring av unødig informasjon, men som viser seg nyttig for kriminelle
• Dette ser ut til å øke i omfang av en rekke årsaker

• Sikkerhetsinfrastrukturen er under angrep
• SSL/TLS som benyttes for å sikre kommunikasjon på Web er underminert av dårlig sikkerhet hos sertifikatutstedere. Flere innbrudd som trolig har pågått over lang tid er avdekket. CA systemet er ikke sikrere enn det medlem som har dårligst sikkerhet og mest korrupte.
• RSA som lager kodebrikker for terminalservere har vært hacket

Kriminelle hackere har ingen problemer med å skaffe den informasjonen de ønsker, og som de selger videre. Jo mer data som lagres, jo mer vil det illegale markedet vokse. Det finnes ingen kortsiktig løsning på sikkerhetsproblemene, og det vil trolig bli værre i den nærmeste fremtid.

I ovenstående perspektiv er det avgjørende at den enkelte person og bedrift kan selv avgjøre hvilke risiki de utsetter seg for. Akkurat som i det virkelige liv har enhver rett på privatliv og integritet. Mister man disposjonsrett til egen informasjon så har man heller ikke et reellt privatliv og integritet.

Selv om få er bevisste på hva de tiltror sosiale media, banker og telekom-selskaper av informasjon, så er det ihvertfall i stor grad basert på avtaler/samtykke. I sosiale media er det også et incentiv om målrettet eksponering av enkelte sider av seg selv.

Datalagringsdirektivet er et grelt eksempel på hvordan  myndighetene fratar oss disposisjonsretten til egen informasjon. Det er liten grunn til å tro at telekomselskapene har vesentlig bedre sikkerhet enn andre organisasjoner som er hacket. Trafikkdata er også ypperlig datagrunnlag for identitetstyveri og social engineering som igjen vil føre til mer kriminalitet. Crimesourcing er et nytt begrep vi kommer til å stifte bekjentskap med i tiden som kommer. På toppen av det hele blir ansvarsområdet til Datatilsynet nedprioritert av Regjeringen. Økt kriminalitet betyr økt etterspørsel av Politiets tjenester, og økonomisk tap for enkeltpersoner, bedrifter og samfunn.

Kommersielle aktører, og deres eiere, drives av hovedsakelig et viktig incentiv: tjene penger. Det vil si at de vil minimere sine kostnader. Sikkerhet er desverre en salderingspost, fordi det ikke gir noen direkte verdi for kundene deres. Større datamengder vil øke investering- og driftskostnadene:

• Krav til større fysiske datasentere
• Mer lagringsplass (failover krever i tillegg replikering av data, over flere fysiske lokasjoner)
• Båndbredde i nettverket
• Strøm til lagrings- og kjøleenheter
• Mer driftspersonell
• Økt kompleksitet reduserer MTBF (Mean Time Between Failure)
• Oppgraderinger (som også er forbundet med midlertidig økt risiko for feil, og er en svært vanlig årsak til ikke planlagt nedetid)

Disse faktorene er naturlig nok noe alle IT tjenesteleverandører må ha løpende oppdatering på, men når de blir pålagt noe de ikke har egennytte av er sjansen for at det nedprioriteres større. Når man vet at det finnes svært mange små tjenesteleverandører som omfattes av direktivet skjønner man at risikoen for at data vil komme på avveie vil øke vesentlig. Samtidig blir det trangere kår for de som vil starte opp nye tjenester fordi det vil kreves høyere startkapital. Løsningen på det er for disse å legge infrastrukturen til et land som ikke omfattes av et slikt regelverk, og da i nettskyen som kan tilby svært billig maskinvare. Den utviklingen vil akselereres, men det skaper også utfordringer fordi det er restriksjoner på hvilke data som kan lagres utenfor EU. Konsekvensen kan bli mindre innovasjon, dårligere service og sikkerhet grunnet økt kostnadspress.

Resultatet av denne utviklingen er at plattformen for effektiv kommunikasjon og handel på internett er i ferd med å undermineres. Internett er en sentral brikke når vi skal forsøke å skape økonomisk vekst men samtidig forbruke mindre av klodens ressurser. Men skal det realiseres må vi kunne stole på infrastrukturen i stor nok grad til at vi tiltror den transport av fortrolig informasjon. Det må også være et personlig valg hva vi velger å tiltro infrastrukturen av informasjon.

Det er ikke bare handel og effektivisering som står på spill, men også demokratiske prosesser. Dersom en ikke kan stole på at de dominerende kommunikasjonsformer har nødvendig konfidensialitet vil det ha en avkjølende effekt på avgjørende mekanismer.

TEDxRotterdam - Mikko Hypponen - safe internet will lead the future

Vil håndskriften forsvinne?

Hva skal en blogger og programmer, hvis norsklærer på videregående nektet å rette håndskrevne stiler til, ha å si om dette?

En forsker har nemlig kommet frem til at barn ikke bør kaste bort tiden på å lære håndskrift. Slik kan det jo se ut med digitale utviklingen ikke sant?

Jeg er ikke så sikker, og til forsker å være synes jeg han har liten innsikt. Sier jeg som er selveste überkløna på håndskrift. Jeg sier ikke det fordi jeg er en ekspert på pedagogikk, men heller som far og programmerer. Jeg har også interesse for informasjonflyt og arbeids/læringsprosesser, noe som er svært relevant i denne saken.

"Datamaskiner med enkel tekstbehandling er brukbare enten de er tre, ti eller tyve år gamle. En del av dem er gratis - for skriving og lesing holder det å ha en datamskin med lese - og skriveprogram, og man trenger ikke internett"

Dette avsnittet viser at forskeren neppe kan ha vært særlig involvert i å lære 6-åringer å lese og skrive, ihvertfall på en god stund. Dette vil ikke virke i praksis fordi det tar ikke hensyn til informasjonsflyten i det å lære det å lese og skrive. Det er en rekke årsaker til det:

1. Uten noen måte for å eleven å formidle arbeidet sitt, må læreren sitte hos hver elev for å gi god og konstruktiv tilbakemeldinger på arbeidet
2. Enten må lekser som involverer skriving kuttes ut, eller så må 6-åringer ha med seg et lagringsmedium til og fra skolen. 6-åringer har en tendens til å surre bort minnepinner, eller saften i drikkeflasken ødelegger den.
3. Teknologien er et kompliserende element, men den blir gradvis bedre. Først må man kvitte seg meg tekstbehandlere som Word, som er helt ubrukelige for en 6-åring. Det er heller ikke alle lærere som er like oppegående på hverken tekstbehandlere eller digital informasjonsflyt.
4. Gamle datamaskiner er som gamle biler: de virker dårlig og krever mer vedlikehold.

Så til noen andre innvendinger hvor jeg ikke er like skråsikker:

1. Å lære seg å skrive er en utviklende og kreativ prosess. Den passer ikke alle like godt, men for noen er veldig god. Kanskje blir de som ikke får lære håndskrift skoletapere når de blir tvingt til å bruke tekstbehandlere med forstyrrende mye funksjonalitet?
2. Det vil være langt frem før teknologien virkelig kan erstatte papir. De fleste av oss er avhengig av å kunne skrive små beskjeder. Til jul skriver vi personlige hilsninger på julepakkene osv. Jeg sier ikke at dette vil endre seg (det vil jo det), men det vil ta lang tid.
3. Blyant og papir har fortsatt noen fordeler når det kommer til kreativitet og kunstnerisk frihet. Selv om digitale verktøy har mange fordeler, blir man også begrenset til funksjonaliteten verktøyene har. Jo mer avanserte verktøy, jo brattere læringskurve. For å bruke et anekdotisk bevis så ble ideen til Twitter unnfanget på papir.

Det er også et siste aspekt som kan være verdt å dvele ved. Dersom all skriftilig kommunikasjon foregår ved hjelp av digitale verktøy, vil den også foregå på premissene til teknologileverandørene. Når man vet at brorparten av disse teknologileverandørene er svært ivrige på å patentere enhver idé de har, vil det si at våre kommunikasjonsmetoder må foregå på deres premisser. Bryter man patenter ved å bruke teknologien på en måte de er uenig i, kan man bli saksøkt. Videre så er fri digital kommunikasjon under press fra myndigheter som vil tvangslogge når, hvor og hvem vi kommuniserer med. Sånn sett kan håndskriften være ytringsfrihetens og personvernets siste skanse. Da mener jeg virkelig siste skanse.

Håndskrift har fortsatt stor verdi, selv om omfanget den blir brukt i er mindre. Men hva om man snur litt på forskerens standpunkt, og gir barna frihet til å velge preferert skriveverktøy. Det ville kanskje gitt færre skoletapere og bedre læring? Å skylde på at håndskrift skaper skoletapere, av spesiellt gutter, er en fallitterklæring i seg selv og da særlig mot guttene. Jeg heller mot at det er skolesystemet, og ikke eleven eller læreren som skaper tapere.

Akkurat som Gutenberg ikke har erstattet håndskrift, vil nok ikke digitalisering gjøre det heller. Digitalisering vel heller erstatte Gutenberg tror jeg. Det spørs om ikke forskeren heller ikke ikke har oppdaget touch-skjermen. Den kan gi håndskrift en renessanse men på et annet medium enn på papir. Men igjen: da er man underlagt teknologileverandørenes regime for bruk av teknologien.

Reconceptualizing security

I kjølvannet av 22/7-11 reises nå debatten om samfunnsikkerhet og antiterrortiltak.
Bruce Schneier har mangt å si om temaet, og her er et foredrag som hjelper oss å skjønne forskjellen på virkelig sikkerhet og sikkerhetsteater

Bruce Schneier har også mye å formidle rundt sikkerhet og personvern, så se også denne videoen fra Bruce Schneier at EWI Cybersecurity Summit 2010

Den private sfære i et digital samfunn

Vi setter alle pris på en privat sfære, hvor vi både betror oss og oppfører oss mer avslappet enn i offentligheten. Da telefonen kom ble denne private sfæren forlenget via kabler, nær sagt til alle verdens hjørner. De fleste tenker nok på telefon, og mange av den senere tids nyvinninger som del av det private rom. Ubevisst, kanskje, men de fleste vil nok svare at de anser private samtaler via elektronisk medium som del av sin private sfære. Noen ganger er det til og med slik at man tør å si mer, enn under fire øyne. På godt og vondt.

I dag leste jeg om hvordan Amerikansk rett fortolket bruk av telefon som publisering under forbudstiden på 1920-tallet. Dette er starten på moderne elektronisk overvåkning, selv om det ikke ble stort volum før telenettet ble digitalisert med innføring av ISDN. Teleoperatørene begynte da å lagre mer detaljerte opplysninger for faktureringsformål. Med dette muliggjorde man, i tillegg til å avlytte, det mulig å effektivt samle inn opplysninger om hvem som kommuniserte.

Det var liten fokus på hvilken betydning de nye mediene hadde for den private sfære. Så lenge myndightene kun i begrenset grad benyttet seg av muligheten til å hente ut data foregikk debatten blant spesiellt interesserte. Med innføring av Patriot Act i USA, Datalagringsdirektivet i EU og ikke minst utviklingen av sosiale media har debatten skutt fart. Det er på høy tid man stiller spørsmålstegn ved myndighetenes inngrep i den private sfære, og vår egne holdninger.

Hvor går grensen for din private fysiske og digitale sfære?

Hvilke tvangsmidler er det akseptabelt at myndighetene benytter i denne sfæren, og hvilket omfang?

I USA har endel senatorer begynt å offentlig bekymre seg for hemmelige lover, som skal omgå "beskrankninger" i den amerikanske grunnloven. Myndighetene prøver trolig å legge til rette for massiv datamining av borgernes bevegelser, for å detektere uønsket atferd som terrorisme, men ikke begrenset til det.

I etterkant av vedtaket om innføring av Datalagringsdirektivet  i Norge er dette veldig relevant, siden USA legger press på EU om utveksling av data (og dermed innsamling). Opphavsrettsindustriene er også svært pågående for å få tilgang til data som kan avsløre fildelere. I lovgingingen forlates etterforskningsprinsippet og uskyldspresumpsjonen til fordel for Politiets krav om vilkårlig bevissikring. Presset for å innføre stadig mer inngripende tiltak er stort. Direktivet sikrer innsamling av data, og det er allerede åpnet for at private aktører skal få tilgang til abonnementsdata.

Med den utviklingen vi når ser, kan man egentlig ikke lengre regne noe elektronisk medium som del av sin absolutte private sfære. For de fleste praktiske formål vil det ikke ha store konsekvenser for den enkelte foreløpig. For varslere og konfidensielle samtaler vil man se en umiddelbar avkjølende effekt.

Det bør ikke være slik i et fritt land at man skal tenke som om før man tar en telefon, eller tar med seg mobiltelefonen på tur. Da har vi mistet en liten, men veldig vesentlig del av vår liberale demokratiske frihet.

Dersom man mener at elektroniske media er en del av vår private sfære, ønsker vi at myndighetene og private aktører skal kunne ta seg til rette i den?

Som European Data Protection Supervisor nylig sa:
the Data Retention Directive, in any event, goes beyond what is necessary. - Watchdog slams EU data retention directive

Anbefalt lesning:
Personvernrapporten 2010
Nothing to hide - Daniel Solove

Beslutninger, makt og ansvar: When in doubt, don't

Beslutningen om Datalagringsdirektivet skal innføres i Norge hviler på Høyre, et liberalkonservativt parti. Med utgangspunkt i verdier som tillit til borgerne, og konservative løsninger skulle man tro svaret skulle gi seg selv. Desverre er det ikke slik, men Høyres ledelse har ikke gitt noe presist svar på hvordan de tenker når andre krav fra Politiet veier tyngre.

Rent generellt så sier mange at DLD er utformet av en komité basert på et dårlig definert problem. På meg virker det mer som en antagelse om at en man samler inn data om alles private kommunikasjon og bevegelser så er man sikret bevis den dagen de gjør noe galt. Det er vanskelig å plassere, det relativt massive, ansvaret for disse innsamlede data. EUs evaluering av direktivet blir stadig utsatt, men det lekker ut informasjon om at DLD har lite for seg mhp de problemer man vil løse. Å ta en beslutning på noe som er dårlig definert, ikke evaluert og med uklar ansvarsfordeling er, som det alltid har vært, veldig vanskelig. Da bør man man følge "When in doubt, don't" istedet for å ta en beslutning man umulig kan ha oversikt over.

Uten å ha god innsikt i Høyreledelsens vurderinger, kan man allikevel tenke seg frem til hvordan det er mulig at Høyres ledelse instiller slik de gjør om man leser deres syn på Datalagringsdirektivet. De vil ikke kunne bli stilt til ansvar, og det letter jo byrden en god del, for en beslutning om å innføre DLD fordi:

• EU krever det, og de "måtte" innføre det for å unngå sanksjoner
• Høyre skyver lettvint enda mer ansvar for sikkerheten over på teleoperatørene, uten å ha innsikt i informasjonssikkerhetsfaget. Høyres sikkerhetsregime er et falsum. Når det lekker data kan de toe sine hender og smekke noen over fingrene, og til og med få ros i media for å ta datalekkkasjer alvorlig. Dobbeltmoral!
• De vil styrke personvernet (på helt andre områder). Dette er tiltak som det egentlig er uansvarlig å ikke innføre uavhengig av DLD. Dette er bare for å pynte en ellers uspiselig rett for Høyres velgere.
• De vil ganske sikkert få gjennom en av sine hjertesaker med støtte fra Arbeiderpartiet. Reinspikka hestehandel.

 Vel, de ovenforstående punktene er kanskje ikke noe annet enn dagligdagse avveininger for en politiker høyt på strå. Jeg synes derimot det er mer overraskende at Høyre så til de grader feiler i forhold til sine egne verdier:

Verdigrunnlag	Konflikt
Frihet, ansvar, mangfold	Ved å sikre bevis fra alle norske borgere innføres en generell mistillit. Frihet og ansvars-verdiene svekkes
Ansvarlig økonomisk politikk	Store kostnader skyves over på teleoperatører og forbrukere. De som krever tvangslagring av data blir ikke belastet med kostnadene. Når den som krever ikke skal betale oppstår det ofte uansvarlighet. Jeg begriper ikke at Høyre kan være bekjent av en slik hårreisende ansvarsfrikobling mellom krav og ressursbruk
Minst mulig statlig styring og inngripen	Staten krever inn data om så og si samtlige borgeres kommunikasjon og bevegelser. Det må innføres en god del byråkrati for å implementere Høyres forslag til DLD
Respekt for andres verdier	Høyre forsvarer så og si alltid respekt for eiendom og verdier. Eiendeler og eiendom skal ikke uten videre kunne ekspropieres. DLD er formålsløs ekspropiering av personlig informasjon, noe av det mest private et menneske har. Dette kan ikke være noe annet enn kontroversiellt for velgerne i Høyre

Vi vet alle at det var mulig å løse kriminalsaker før mobiltelefonen og digitalisering av telenettet. Utviklingen har bare gjort det mulig å samle inn massive mengder data. Det er ikke dermed sagt at det er en fornuftig ting å gjøre. Politiet bør få tilgang til det som måtte finnes av spor og bevis i en sak, men det er ikke det samme som at bevis skal samles inn mot alle borgere. Det er mulig å gi Politiet mer ressurser og raskere tilgang til data når de trenger det. Det finnes andre løsninger, slik som Venstre har lagt frem.

Jeg gjetter på at hvis Høyre går sammen med Arbeiderpartiet om innføre DLD i Norge vil partiet streve med å finne seg selv etterpå. 10 av 12 fylkeslag har sagt nei til DLD, uten at det har gjort særlig inntrykk på ledelsen.

Arbeiderpartiets digitale begrepsrøre

En skulle tro at politikere som vil innføre et såpass omgripende og kontroversielt tiltak som Datalagringsdirektivet har fundamentert sin argumentasjon på solid grunn. Men når en ser på den uklare bruken av begreper og flyktige argumentasjon som kommer spesiellt fra sentrale personer i Arbeiderpartiet ser man at det ligger noe desperat over alle utspillene for direktivet. Justisdepartementet ser selv ut til å innse at man har vært unøyaktig, men veien til klarhet der i gården er nok lang.

Opprinnelig skulle direktivet benyttes til å bekjempe terrorisme og trusler mot rikets sikkerhet. Når det viser seg at det ikke kan vises til det virker etter hensikten endres argumentasjonen til at man skal bekjempe alvorlig kriminalitet og barneporno. Jeg vil ikke på noen måte si at dette ikke er viktig arbeid, men kan man bare bytte ut argumentasjon for noe som skulle innføres pga av rikets sikkerhet? Hvis et tiltak ikke virker, blir det ikke bedre av at man bytter ut argumentasjonen. DLD er på gyngende grunn, og er under kritikk internt i EU.

PS! Uten at man kan vises til  trusler mot rikets sikkerhet (kronisk tilstand), vil DLD være i strid med Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon, artikkel 8.

Arbeiderpartiet anser det som unødvendig å avvente mer informasjon og kunnskap. I påvente av EUs evaluering av DLD, må vi derfor støtte oss til statistikk som er tilgengelig. Det er mulig trafikkdata har betydning, sikkert også viktig i noen saker. Men å si at det er avgjørende for at Politiet skal kunne etterforske kriminalitet ser ikke ut til å være sant iflg. statistikk fra Tyskland. Tyskland, sammen med Romania, har forøvrig funnet DLD grunnlovsstridig og gått bort fra det.

Ellers så er Arbeiderpartiet svært så kreative med å forsøke om omdefinere både personvern og overvåkning. Heldigvis har vi et oppegående Datatilsyn som forklarer Justisministeren hva disse begrepene er, og hvorfor DLD ikke styrker personvernet.

Man kan alltids diskutere meningen med disse begrepene og det er nødvendig finne ut hva de betyr i det digitale samfunnet. På akkurat dette punktet svikter forøvrig Staten borgerne, fordi den politiske interessen for temaet er altfor liten. Men uansett hvilke endringer som skjer i samfunnet vil personvern omfatte retten til å kontrollere egen informasjon og trekke grenser for sitt eget privatliv. Personvernet er allerede under angrep på internett, og trenger absolutt ikke noen ytterligere statlig torpedering.

Personvern er en grunnpilar i et velfungerende demokrati. Svekkes personvernet, svekkes også demokratiet. Det er på tide å gripe fatt i den teknologiske utviklingen slik at man får en mest mulig konstruktiv samfunnsutvikling.

(Et ferskt eksempel på at utviklingen går i feil retning er USAs jakt på alt og alle som har vært, og er i befating med WikiLeaks. USAs har her en unik mulighet til å få tilbakemeldinger og korreksjon på eget selvbilde. Istedet skyter de budbringeren. USA viser for tiden en sterk vilje til å bruke alle midler, og særlig digitalt, for å angripe WikiLeaks. Det er realiteten når staten ikke selv begrenser sine fullmakter i en digital verden. Trolig vil vi se mange slike eksempler i tiden som kommer.)

Overvåkning er nok et mer diffust begrep, situasjons- og tidsalderbetinget. Siden DLD benytter IT for å samle inn og lagre data  virker det hensikstmessig å se det fra en teknologisk synsvinkel. Søker du på ordet Overvåkning er det en hel industri som vil selge deg overvåkningsprodukter. De er ihvertfall ikke i tvil om hva de selger. Så får politikerne i Arbeiderpartiet stikke hodet i sanden og mene akkurat hva de vil. Mens det dominerende partiet i Regjeringen sitter med hodet i sanden, og ikke evner å sette seg inn i sin egen samtid, går man samtidig glipp av mulighetene det digitale samfunnet kan by på.

Det er på tide å kalle en spade for en spade. Det er tvingende nødvendig for å kunne bygge det digitale Norske samfunnet.

Overfiske i personlig informasjon

I det digitale samfunnet finnes stadig mer informasjon lagret om oss. Lagring av informasjon har blitt en integrert del av vår hverdag. Vi legger igjen informasjon frivillig på nettsteder, myndigheter samler inn informasjon, og teleselskapene lagrer informasjon for å kunne fakturere oss. Datahavet med personlige opplysninger vokser hurtig. Konsekvensene er ukjente.

Myndigheter og private aktører vil fiske i datahavet for å kunne tilby oss bedre produkter og tjenester. Informasjonen kan fortelle mye om oss. Hvem vi er, våre (u)vaner og sosiale nettverk kan effektivt kartlegges. Jo fler registere som kan kobles sammen jo mer sier det om oss.

Det er 2 hovedtyper data som kan regnes som personlig informasjon:

• Innhold 
• Ustrukturert som bilder, tekst, tale osv
• Strukturert i fagsystemer som f.eks. skatteetaten bruker
• Metadata (tekniske data) som avledes av vår bruk og produksjon av innhold. F.eks:
• IP-adresser
• Mobilnr
• epost avs/mottager
• lokasjon
• Tidspunkt
• Ulike karakteristika for data som transporeres

De tekniske dataene beskriver hvem og hvor men også endel om hva. Med tekniske data kan man finne ut ganske mye om hva siden det angir hvor innholdet finnes. Kjenner man avsender og mottager av f.eks. en epost er det ikke noen stor jobb å finne innholdet. Selv om data er kryptert kan karakteristika til en viss grad avsløre hva som sendes.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at disse dataene kan benyttes til mange formål. Det er ikke dermed sagt et det er riktig å gjøre det. Datalagringsdirektivet er som en stor trål, som skal sikre bevis om vår atferd og hvem vi kommuniserer med. DLD tar ikke hensyn til om det vi gjør er kriminellt. Alt skal lagres, ihht til gjeldende forslag i 12 måneder. Det er forøvrig 6 måneder mer enn det EU setter som minimumskrav. Myndighetene tenker på sitt eget behov. Våre kommunikasjonsdata er deres verktøy. Personlig informasjon er ikke et verktøy. Teknologien som benytter den er det. Å kalle mitt privatliv for verktøy er en fornærmelse, og sier ganske mye om myndighetenes holdning overfor borgerne.

At de samme dataene kan bli misbrukt og stjålet ser heller ikke ut til å gå nevneverdig inn på politikere selv om det stadig er eksempler i media på at det skjer. De vedtar selv lovtekniske justeringer de ikke ser konsekvensen av, og kriminelle vil skaffe seg illegal tilgang.

Alle som kan litt om fiske vet at formålsløst fiske med feil redskap gir dårlig kvalitet på fangsten. Dessuten kan det gå hardt ut over bestanden av enkelte arter. Analogien her er at DLD vil påvirke oss og endre vår oppførsel. Det kan ha en avkjølende effekt på viktige sikkerhetsventiler i et demokrati. Men her brekker analogien, fordi Fiskerinæringen reguleres av myndighetene slik at de negative effekter ikke blir for store. Det er kriminellt å fiske mer en kvoten. I datahavet går derimot myndighetene selv inn for overfiske uten å sjekke konsekvensene. Med det råkjøret som nå pågår fra Arbeiderpartiets side i Stortinget, velger man bevisst å ikke vente på mer informasjon om DLD er nyttig og sideeffekter. Enkelte politikere bruker til og med private aktørers tvilsomme praksis som alibi for DLD. Alle andre gjør det, og vi vil også være med på festen... Tankesløs og uansvarlig argumentasjon.

De nedsetter ikke engang prinsipper som forslag om utvidelser av direktivet kan prøves mot. Paradoksalt nok med bl.a. Fiskeriminister Helga Pedersen i spissen som burde vite bedre...

Det er enda et paradoks her fordi Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier Wikileaks lekkasjene fra det amerikanske diplomatiet vil ha en nedkjølende effekt på internasjonale relasjoner. Samtidig argumenterer han for DLD. Istedet for å fremme transparens på statlig nivå og beskytte borgernes privatliv snues det hele opp ned. Da er Staten i ferd med å spore av det demokratiske sporet. I et fungerende demokrati er staten et akvarium som innbyggerne kan se inn i, med kun begrensede områder uten innsyn.

For å bortforklare hva de holder på med, ser vi politikere som forsøker å omdefinere og uthule begrepene personvern og rettsstat slik at de passer med deres egne mål. Nytalen har fått flere tunger i argumentasjonen for DLD.

Staten, med hederlige unntak som Datatilsynet og Barneombudet, svikter sin oppgave i det digitale samfunnet. Istedet for å gripe tak i utfordringer og lede mot en positiv utvikling velger man å misbruke makt. Man bytter rolle fra balansert forvalter til opportunist for ensidig måloppnåelse. Samtidig stilles det spørsmål, av EU selv, ved om kriminalitetsbekjempelse vil styrkes med DLD. Høyre kan sette en stopper for et forhastet tiltak med ukjente konsekvenser. De kan, om de vil, bidra til en positivt og helhetlig utvikling av det digitale samfunn.

Datalagring og analyse

Hvor mye skjønner Storberget,om datainnsamling og analyse, når han sier vi trenger DLD for å avsløre terrorister?

Det er 2 muligheter:

• Han vet at for å finne ukjente potensielle gjerningsmenn må man analysere trafikkdata i store mengder og uavhengig av mistanke. I så fall sier han ikke dette til borgerne.
• Han har blitt fortalt halve sannheten og har akseptert en mangelfull argumentasjon som tilstrekkelig for å innføre DLD.

Begge deler er alvorlig. Å unndra, eller lyve om, sannheten i en slik sak er alvorlig. Alternativet er inkompetanse.

For å forklare hvorfor det er sånn, må jeg forklare litt om sammenhengen mellom informasjon og kunnskap. DLD krever at trafikkdata lagres. Dette er råmaterialet (bevisene som Storberget kaller det, på tross av at de færreste som er representert i datagrunnlaget faktisk har gjort noe kriminellt). Data er informasjon som må bearbeides og analyseres for å kunne gi kunnskap. Det er ikke slik at terrorister og hasjselgere spretter ut av trafikkdataene bare fordi de er lagret.

Det er det mulig å trekke kunnskap ut av trafikkdata. Kunnskap om våre kontaktnettverk, kommunikasjons- og bevegelsesmønstre. Jeg ser ikke noe galt i det så lenge det benyttes mot de som det er skjellig grunn til å mistenke for kriminell virksomhet. Derimot er det svært problematisk når en skal bruke informasjonen til å finne helt ukjente potensielle gjerningsmenn. Det vil si at Politiet må hente ut trafikkdata for et større utvalg personer. Det er innlysende at de aller fleste av disse vil være uskyldige. Prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist viskes ut. En må spørre seg hvor langt samfunnet er villig til å gå med å samle inn og analysere uskyldige borgeres personlige informasjon.

Skulle det svenske Politiet brukt trafikkdata til å avsløre mannen som sprengte seg selv i Stockholm måtte de ha analysert trafikkdata i store mengder. Selv da har jeg mine tvil om denne personen ville blitt identifisert, men det vil forhåpentligvis etterforskning vise. Dette er ikke snakk om store mengder sett fra et databehandlingståsted. Men det er alvorlig store mengder sett fra personvernssynsvinkel.

Jeg tror Storberget helst vil snakke om hovedregel for uthenting av trafikkdata som er 4 års strafferamme (5 år for lokasjonsdata). Samtidig begunner han innføring av DLD med kriminalitet hovedregelen umulig kan bidra å forhindre kriminalitet og terror. Uthenting av informasjon via domstolskontroll vil ikke ha noen effekt om man skal forsøke å finne helt ukjente gjerningsmenn. PST har allerede i dag mulighet for å hente ut trafikkdata i forebyggende øyemed, uten domstolskontroll. Med DLD vil de få tilgang til enda mer. Er allmenheten godt nok opplyst om disse tingene og er konsekvensene utredet?

Jeg tror Storbergets og Arbeiderpartiets desinformasjon (alternativt: kunnskapsløshet) fungerer veldig bra til å stoppe dette fra å nå ut til borgerne. Media har mye arbeid å gjøre her for å avsløre kunnskapsmangel og tilbakeholdelse av informasjon. De må stille kritiske spørsmål til politikerne som avslører om de da har satt seg godt nok inn i slike problemstillinger.

Jeg funderer på i hvor stor grad det i dag hentes ut store mengder trafikkdata for analyse allerede i dag. Dette er kopier av operatørenes logger, og er nok ikke underlagt dagens sletteplikt. Hvor lenge lagres disse. Finnes det noe regelverk? Såvidt meg bekjent sier heller ikke DLD noe om regelverk for kopier av data, noe som vil bety at PST vil etterhvert kunne besitte ganske store mengder historiske data uten noen plikt til hverken å opplyse den enkelte uskyldige borger (man kan jo alltid gjøre seg skydlig i noe i fremtiden, og da kan det finnes bevismateriale i historikken må vite). Det finnes eksempler på at Politiet har lagret for mye data for lenge. Jeg nekter å tro at det er enestående eksempel hvor det faktisk ble pålagt sletting av data det ikke var tilgang til å lagre.

PS! Informasjon er makt
Jeg tror ikke politikerne skjønner rekkevidden av DLD. At makt kan forflytte seg ut av Stortinget og Regjeringen bortforklares med paranoia og noen har forlest seg på 1984. Som en annen blogger har skrevet: Dette kan like gjerne slå tilbake på politikere og samfunnstopper. PST sjefen kan få den mest politiske stillingen i Norge. Trafikkdata og korrelering av data kan gi et balletak på mange sentrale personer om de ikke holder seg på den smale sti.

Digitalt klasseskille

Datalagringsdirektivet medfører lagring av hvem du har snakket med og hvor du har vært i 1 år. Et ganske omfattende tiltak i en liberal rettstat.

På en annen side er det veldig lett å omgå, særlig om man har litt kunnskap og er villig til å endre litt på sine kommunikasjonsmønstre. Dette har ingenting med hvorvidt du er kriminell eller ikke, men er noe tverrgående i befolkningen som mange andre typer kompetanse med mer.

Poenget er at lagring om hvem vi har kontakt med og bevegelsesmønstre er veldig privat informasjon. Teknologien gjør det mulig å samle inn informasjonen på veldig effektivt vis. På god og vondt er teknologien agnostisk til hvem og hvordan informasjonen brukes. Datamaskiner bryr seg ikke om domstolstilgang, strenge regler og direktiver. Den gjør akkurat det den som har tilgang ber den om å gjøre.

Altså må vi ta styring over hvordan teknologien brukes. Den har veldig mange positive effekter, men også endel negative. Massiv overvåkning er helt klart en negativ anvendelse. Jeg erkjenner at overvåkning kan være nødvendig i gitte situasjoner, men jeg anser ikke at nasjonen er i en slik situasjon at alle må overvåkes.

Det spesielle her er at Arbeiderpartiet m.fl. vil i praksis innføre et klasseskille på hvem som kan unngå overvåkning og de som ikke gjør det. Kriminelle som går under radaren kan få mindre fokus på sin virksomhet fordi etterforskningsmetodene til Politiet innrettes mot elektroniske spor. En eventuell feiltolkning eller planting av elektroniske bevis på uskyldige vil dessuten ha alvorlige konsekvenser for den enkelte. Har du ikke riktig kompetanse, eller advokaten din ikke har det vil du kunne ligge dårlig an.

Informasjon gir makt. Det har den alltid gjort. Når staten ekspropierer vårt privatliv, får den så klart mer makt enn tidligere. Skillet går da hvem som klarer unngå at det lagres mye data om dem , og de som ikke gjør det. Det er her skillet for full demokratisk frihet vil gå. Her går grensen til rettsstaten. Blir du utsatt for ID-tyveri og ikke klarer å gjøre rede for deg, kan det bli ubehagelig.

Er det riktig at jeg som kjenner informasjonsteknologien skal ha større ytringsfrihet, personvern og rettssikkerhet enn de som ikke gjør det? Jeg synes det er grunnleggende feil, og det klasseskillet skal ihvertfall ikke økes av en regjering i en liberal rettsstat. Vil vi ha denne type skjevheter i samfunnet knyttet til kunnskap om teknologi?

Jeg blir derfor svært oppgitt over Bjørn Jarle Rødberg-Larsen, ivrig  forkjemper for DLD, som sier jeg inntar elitististens rolle som bedreviter til dette. Det er totalt skivebom og et usaklig forsøk på å underminere min argumentasjon. Jeg prøver å formidle min kunnskap om informasjonsteknologiens positive og negative anvendelsesområder. Hans eget yrke som internettmarkedsfører hører inn under bransje som ikke akkurat er kjent for å ivareta personvernet. Jeg har ikke grunnlag for å påstå at Rødberg Larsen er blant værstingene i bransjen, men helt generellt  benytter de faktisk overvåkningsteknikker for å spore oss når vi surfer på nettet. Problemet er så stort at forbrukermyndigheter vil innføre mottiltak. Har Rødberg Larsen er objektivt syn på personvern og overvåkning, eller kan han være farget av fortreffeligheten han ser i å samle inn informasjon om folk?

Jeg bruker f.eks. Firefox med HttpsEverywhere og Noscript plugins, og kan tildels styre når noen kan spore meg når jeg surfer. Flertallet av nettbrukere vet ikke om hverken problemet eller hvordan unngå det. Det er et stort problem for personvernet.

Det samme gjelder med Datalagringsdirektivet.

Managing symptoms doesn’t solve problems

Tittelen på denne posten synes jeg beskrivende for Politiets effektivitetsproblemer, og spørsmålet om innføring av Datalagringsdirektivet. Direktivet er ikke løsningsorientert. Det fungerer mer som smertelindring for en presset etat. John Seddon, som er flink på å løse kostnadsproblemer i tjenesteytende organisasjoner, er opphavet til tittelen i denne posten .

Jeg skrev nettopp en kronikk på Nyemeninger.no om at teknologien må forholde seg til rettsstaten, ikke omvendt. Der kommer jeg inn på hvorfor jeg tror Justisdepartementet og Politiet gjerne vil at direktivet innføres. Her vil jeg utdype hva jeg tror er en viktig motivasjon for det, men uklar problemdefinisjon medfører at man ikke løser virkelige problemer.

I en Twitter-diskusjon fikk jeg et innspill på hvorfor man (altså Politiet og Justisdepartementet) er så ivrige: En debattant mente kostnader forbundet med bevis kunne være et vesentlig moment; trafikkdata er rimeligere å frembringe enn andre bevis. Det stemmer nok at selve bevisssikringen er billigere, bevisene er jo sikret på forhånd og det "bare å hente dem ut". Når er det kanskje ikke fullt så enkelt i praksis. Dersom det jeg beskriver her har noe rot i virkeligheten, viser det både hvor feil direktivet er og at det skjuler Politiets virkelige hindringer for å bli mer effektive.

At man har fokus på kostnader er nok sannsynlig, og økonomene vil straks begynne å se på hvordan man kan kontrollere dem. Økonomer er ikke alltid opptatt av investeringer for å oppnå langsiktige effekter. Dersom også ledelsen er opptatt av kortsiktig kostnadsreduksjon vil den fokusere på lowhanging fruits, altså raskeste og enkleste vei til "målet". Jeg skriver målet i anførselstegn fordi man glemte kanskje å definere det på en god måte? Hastverket skyldes trolig frykt for terrorangrep og forsøk på få kontroll over kostnader. Frykt leder til irrasjonelle beslutninger, og da skal det godt gjøres at en klarer å løse underliggende problemer. Når økonomi  kun brukes som brems på løpende kostnader, istedet for aktivt pådrag og investeringer i ønsket retning stivner organisasjonen. Dermed utvikles ikke tjenestene Politiet skal levere til samfunnet slik de burde. Politiet må gjerne bruke moderne teknologi, man da primært til å løse sine egne problemer og uten kreve kontroll over alle borgernes personlige informasjon.

I forhold til i dag hvor det er målrettet tvangslagring data ved mistanke, vil det med direktivet blir tvangslagret data for alle. Datamengden vil da øke formidabelt. Jeg har sett tvitret om DLD at det fundamentale problemet er Design by comittee. Direktivet er ikke utformet med utgangspunkt i et presist definert problem, og som følge av det skal alle bevis sikres. I frykt for terror skytes det på alt som rører seg som en slags helgardering.

Hvis motivasjonen for å innføring av Datalagringsdirektivet er kostnadsreduksjon er det tegn på at man ikke har analysert de underliggende utfordringene og kostnadsdriverne. Skal budsjettet sminkes ved å betale i dyre dommer av personvernet? Skjule kostnader ved lagring og sikring av sensitive data ved å dytte det over på teleoperatører og internettilbydere? Er økonomien en driver for innføring av direktivet kan det med sikkerhet forutsies at gevinsten vil bli forsøkt optimalisert. Da vil vi se trafikkdata bli brukt som bevis foran andre typer som er dyrere å frembringe. I en del høyt profilerte saker, hvor trafikkdata har vært sikret har det  vært vanskelig å få domfellelse. Kanskje er trafikkdata ikke godt egnet som bevis, men heller som spor? Hvor viktig er egentlig trafikkdata for domfellelse? Et fingeravtrykk, DNA-bevis eller vitneobservasjon er mye mer håndfast enn trafikkdata som er vanskeligere å knytte til en bestemt person på gitt tidspunkt. For å nevne eksempler på hvorfor det er slik: Jeg vil tro kriminelle stjeler nye, og bytter, telefoner mye oftere enn lovlydige. Abonnement registreres kanskje med falsk eller stjålet identitet.

Skal tvangslagring av data for alle ha noe for seg, vil det bli hentet ut data for mange flere personer, gjerne knyttet til bestemte lokasjoner og tidsrom. Disse dataene må analyseres, noe som vil kreve kostbar arbeidskraft. Dataanalyse av en slik karakter er det nok ikke mange etterforskere som har kompetanse på. Dataanalyse vil helt klart koste penger, og gå på bekostning av andre ressurser. Det som kan se ut som kostnadsbesparende og effektivisering kan bli til en ny utgiftspost. Politi i gatene kan forhindre kriminalitet, mens trafikkdata kan nok være til hjelp når en skal finne mulige mistenkte. Vesentlig forskjell.

Skal man løse virkelige problemer er kravet at de defineres presist. Ellers løser man  feil, eller kanskje et konstruert problem. Datalagringsdirektivet sikrer bevis blindt og formålet er uklart definert: Bekjempelse av terror og barneporno (overgrep mot barn kan det ikke hjelpe mot) og grov kriminalitet, men hvordan direktivet skal bli et godt verktøy er mer uklart. Det hele virker som en kjapp løsning på et uklart problem, som har alvorlige konsekvener for individets kontroll med egen informasjon (se min kronikk). Effekten av direktivet i landene som har innført det viser heller ikke klart at det fungerer etter hensikten. Direktivet er under evaluering i EU, og fristen for når evalueringen skal være ferdig flyttes stadig. Storberget har ikke tid til å vente på resultatet av denne evalueringen og vil ha direktivet innført så raskt som mulig. Slik hast bidrar ytterligere til en prosess hvor kunnskap og fakta ikke er en del av beslutningsgrunnlaget. Fryktdrevne prosesser har irrasjonalitet innebygd og det er mange tegn på at det er det som skjer.

Jeg kjenner ikke detaljert til hvordan Politiet jobber, men gjennom media og Riksrevisjonen vet jeg at både organisasjon og IT-systemene ikke støtter Politiet for å effektivt kunne bekjempe organisert kriminalitet. Ineffektivitet er en kostnadsdriver, fordi man må bruke mer ressurser enn det som burde være nødvendig for å løse saker. Vis man søker på nettet etter saker som henlegges på grunn av ressursmangel får man fryktelig mange treff. 3100 i Google per 6.11.2010. Så mange henlagte saker utgjør et stort problem. Man har bevis og gjerningspersoner men mangler ressurser til å få dem dømt. Det er altså ikke bevis det står på, og da hjelper det ikke med trafikkdata heller. I direktivet kreves det forøvrig en strafferamme på minimum 3 år for uthenting, noe som utelukker trafikkdata fra å brukes i "småsakene". Uten direktivet har man ikke dette kravet, men omfanget av data man kan være mindre der man ikke har fått godkjent tvangslagring av domstol på et tidligere tidspunkt.

Ved å skyve kostnader over på andre, blinder man seg selv fra å se sine egne problemer. Smerter man ikke kjenner selv, er lett å ignorere. I personlige relasjoner sier en om sånt: det der er dårlig gjort! Man skyver ikke sine egne problemer over på sine venner.

Datalagring - en del av vår infrastruktur

I debatten om datalagringsdirektivet har jeg blitt oppmerksom på at mange har problemer med å skjønne hva som lagres og hvorfor. Jeg vil prøve å redegjøre for det grunnleggende her, og hvorfor det bør stilles krav til hva som må lagres og at lagring av personopplysninger bør behovsprøves.

Norge AS ville ha mer eller mindre stoppet opp uten lagring av personopplysninger. Det er et uomtvistelig fakta. Helsevesen, skatt- og avgiftsystemer, bank og en rekke viktige institusjoner er helt avhengig av opplysninger om oss for å kunne utføre sine tjenester på vegne av oss selv og salmfunnet. Mengden data som lagres akselerer kraftig, med stadig økt bruk av internett, betalingskort og smarttelefoner. Det ser ut til at denne trenden vil styrkes i årene som kommer. Så lenge registrering av opplysninger foregikk manuellt, ble omfanget stort sett begrenset til det som var viktig for tjenesten. Når tjenester digitaliseres kan man automatisere lagring av opplysninger i større omfang og på helt nye områder. Sett i forhold til manuell datalagring er omfanget av lagrede opplysninger enormt i et digitalt samfunn. Mye av dette er begrunnet i faktureringsbehov og lovverk. Banktransaksjoner har vært underlagt bestemmelser og en del må lagres for at det skal fungere rent teknisk.

Som jeg vil beskrive under er også data som lagres også interessante i andre sammenhenger enn det formålet de opprinnelig var tiltenkt.

En rekke nyttige tjenester vil kreve nye opplysninger om oss fremover. Det er dermed ikke sagt at alle nye tjenester, og all lagring av data er positivt for den enkelte og samfunnet. Politimyndighetene ønsker større tilgang til våre trafikkdata (telefon, mobil og internett), med argumentasjon om at det kan løse flere kriminalsaker og avdekke terroroperasjoner. Dette har klart negative konsekvenser for privatlivet til den enkelte, samt at det stilles spørsmål til om det virkelig vil gi noen vesentlig gevinst i saker som omfatter alvorlig kriminalitet. Det er ikke uten grunn at de Internasjonale Juristkommisjonen henviser til konflikt med den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK) når de er negative til direktivet i sin høringsuttalelse. Trafikkdata skiller seg også vesentlig ut i fra andre personopplysninger fordi lagring foregår "uten samtykke" (ubevisst lagring) og man har ikke andre alternativer enn å avstå fra å bruke telefon, mobil og internett. Til sammenligning, kan man om av en eller annen grunn (også legitime), ønsker å betale anonymt (f.eks. julegaver), kan en alltids ta ut penger på forhånd.


PS! Man kan alltids omgå lagring av endel typer trafikkdata om man virkelig ønsker, men det er vel egentlig tullete og noe man egentlig ikke skulle trenge å kunne.

Behandling av personopplysninger i en stor skala som vi vil se fremover vil kreve god tilgangssikring og god datakvalitet. Om data kommer på avveie, eller brukes til andre formål enn tiltenkt, kan konsekvensene bli alvorlige. En kan bare se på tilfelle av lett anonymiserte søkedata som ble offentliggjort og hvilke konsekvenser det fikk. En norsk blogger som kjenner godt hvordan søkemotorer virker gir deg innsikt i hvordan data vil komme på avveie.

Jeg er ikke imot datalagring. Uten lagring vil ikke være umulig med videre utvikling av vårt digitale samfunn. Det er bare liten forstand hos tilhengere av Datalagringsdirketivet som får det til å virke som om Datalagringsdirektiv-motstandere er mot lagring av data generellt. Helsevesenet kan forbedre sine tjenester med økte lagring av opplysninger, og det har verdi for individet. Det man imidlertidig må passe på er at det kun lagres data som virkelig har verdi for den tjenesten som tilbys samt at man behovsprøver hva som skal lagres opp mot gjeldende lovverk og Menneskerettighetskonvensjonen. Dersom bruken av eksisterende persondata utvides for ett eller annet formål, må dette gjennom samme vurderingsprosess.
Gjeldende lovverk kan pålegge/forby lagring av visse opplysninger til ulike formål. Digitale tjenester som omfatter personopplysninger må gi individet eierskap og innsyn, slik at man selv kan verifisere og korrigere feil. Videre så bør faktureringsdata slettes om kunden aksepterer fakturagrunnlaget, der hvor det er aktuellt.

Det hviler etterhvert et stor ansvar på systemutviklere og informasjon/systemforvaltere med hensyn på håndtering av personopplysninger. Dette er noe IT-bransjen må ta tak i. Det er essentiellt at alle opplever internett som relativt trygt, og at ens opplysninger ikke misbrukes eller kommer på avveie. Det vil kreve en bevisstgjøring rundt personvern, lovverk og menneskerettigheter. På internett eksisterer ikke landegrenser. Det er derfor viktig at det utarbeides internasjonale normer for håndtering av sensitive opplysninger av ulik karakter, og fora hvor nasjonale myndigheter kan fremme krav til hva som lagres og ikke skal lagres slik at utviklingen blir hensiktsmessig og åpen for innsyn.

Grunnen til at det er viktig å være kritisk til lagring av personopplysinger er at de vil bli brukt til flere formål en det opprinnelige. Når slike opplysninger fra flere kilder kilder sammestilles kan man danne seg et ganske komplett bilde av individet, som egentlig er overvåking av personer. Jeg har funnet flere fremstillinger av hva skjer som når individet vet at det blir overvåket. På 1800-tallet begynte man å lage fengsler som panopticons, hvor fangene alltid måtte regne med å bli observert. Med kameraer, trafikkdata og banktransaksjoner kan en danne seg et komplett virtuellt bilde av et individ. Jeg har også funnet en britisk rapport som sier noe om hvordan overvåkning påvirker samfunnsutvikling.

I dag ble de kjent at implementering av Datalagringsdirektivet i de ulike medlemslandene i EU er kjent ulovlig av WP29. Det pekes på at det lagres mere data en det som er tillatt, utvidet bruk av data og andre brudd på reglene. Massive mengder personopplysinger må unngås i den grad der mulig, og mulighet for sammenstilling begrenses til de tilfeller hvor en domstol godkjenner dette for etterforskning.

Ingenting å skjule

I debatten er dette noe jeg ofte ser: "Jeg har ingenting å skjule, så datalagringsdirektivet kan gjerne implementeres for meg." Dette er veldig navlebeskuende, siden direktivet vil gjelde alle, og veldig mange andre vil ikke like å overvåket. Jeg kan ikke tenke meg noe annet tiltak som vil være så systematisk og altomfattene, men som så mange er så ukritiske til. Hva kommer dette av?

Forklaringen er nok psykologisk: De fleste er, og tenker om seg selv, som lovlydige. Kanskje bortsett fra at de av og til deler musikkfiler. Hva om du fikk et innfall og vil finne ut hvordan en bombe lages? Nysjerrigheten kjenner ingen grenser, men folkevettet gjør det. Man lager ikke bomber fordi om man skjønner hvordan de lages. Dersom man begrenser utforskningsrommet til individet, vil man begrense innovasjon. Datalagringsdirektivet, spesiellt med utvidelsen for lagring av søk, vil ikke skjønne forskjellen på nysjerrighet og skumle planer.

Spørsmålet om Datalagringsdirektivet skal implementeres i Norge er et prinsipielt spørsmål. Det er et verdispørsmål. Svaret vil være retningsgivende for fremtidig tilnærming personvernet i den digitale tidsalder. Det er derfor svært viktig at alle momenter blir nøye vurdert. Er inngrepet i individets privatliv verdt det i kriminalitetsbekjempelsens navn? Selv når det stilles store spørsmål ved den faktiske effekten direktivet vil ha på oppklaring av kriminalsaker? Direktivet vil ha liten preventiv effekt på kriminalitetsbekjempelse. Det vil stort sett kunne brukes for å spore opp kriminelle etter at ugjerningen er utført, dersom den kriminelle har vært naiv nok til å ta med seg mobilen sin og ikke slått den av.

Det er viktig at et velfungerende samfunn har sikkerhetsventiler. Kritisk journalistikk og varslere er slike ventiler. Kritisk journalistikk er ofte avhengig av anonyme kilder. Dersom man overvåker alle, vil kilder og varslere som ønsker anonymitet ha få muligheter til å forbli anonyme dersom de utfordrer etablert makt. Det vil svekke muligheten til å sette søkelys på kritikkverdige forhold, og debatter en må ha i et demokrati.

Historisk sett vil en se at nasjoner med lang tradisjon for å overvåke sine innbyggere ikke er demokratiske, og de har ofte høy grad av korrupsjon. Kjetil Haukaas brukte åpenlyst Kina og Russland som eksempler på stater som har slike verktøy. Fordi total overvåkning vil forskyve makt fordelt gjennom maktfordelingsprinsippet, vil det kunne før til uheldig maktkonsentrasjoner. Jeg vil imidlertidig ikke, og kan ikke, påstå at alle EU-land som har implementert direktivet har blitt mere korrupt eller mindre demokratiske. Jeg mener at dette er forandringer som skjer over lang tid, så innbyggerne ikke merker det før det er for sent:

Først tok de kommunistene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke kommunist.

Deretter tok de fagforeningsfolkene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke fagforeningsmann.

Så tok de jødene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke jøde.

Til slutt tok de meg.

Men da var det ingen igjen

til å bry seg.

Diktet er kopiert fra Wikipedia

Det er lurt å tenke på hvor vi kom ifra, og hvordan og hvorfor samfunnet har utviklet slik det har. Min påstand er at demokratiske, liberale rettstater med respekt for individet og privatlivet er veien å gå. Datalagringsdirektivet er i konflikt med en slik utvikling

Personvern er en forutsetning for frihandel på internett

I diskusjonen om Datalagringsdirektivet står personvernsprinsipper sentralt. Endel påstander som har fremkommet fra tilhengerne er at direktivet må innføres for likestille medlemslandene og nærmest er en forutsetning for frihandel. Motstanderne, meg selv inkludert, tviler på at direktivet kan være en forutsetning for frihandel i praksis. Det må være en oppkonstruert sammenheng.

Jeg kan se, i den grad direktivet vil klare lagre data om kriminelle, at utveksling av trafikkdata over landegrensene kan ha potensiale for å identifisere kriminelle og føre bevis for kriminell virksomhet. Jeg tror den effekten er overdrevet av tilhengerne, og det er stort sett impulsive kriminelle handlinger, og kriminalitet med strafferamme på under 3 år som man hovedsakelig vil kunne finne igjen trafikkdata for. Det vil ikke være anledning, uten nasjonale utvidelser, å hente ut trafikkdata for mistenkte i saker med strafferamme på under 3 år.

Når man snakker om frihandel skulle man tro det var viktigere å ha omforent syn på personvern og informasjonssikkerhet. Siden mye av frihandelen også omfatter internetthandel, må definisoner for personvernsprinsipper være mest mulig universelle og gjelde i land som handler mye med hverandre. Handel på nettet kjenner ingen grenser, heller ikke innad i EU. Det kan også være et verktøy som forenkler situasjonen for utviklingsland om alle har felles syn på personvern. Teknologirådet har skrevet en bra artikkel om Personvern - Hva er det? som tar for seg de ulike innfallsvinkler og prinsipper som omfatter begrepet.

Det forundrer meg at tilhengerne kobler behovet for Datalagringsdirektivet, som i beste fall tøyer begrepene i Den Europeeiske Menneskerettskonvensjonen, mot fri flyt av varer og tjenester (Tjenestedirektivet) når det er justissektoren som ivrer for det. Tilhengerne har snudd opp ned på argumentasjonen, og påstår at direktivet styrker personvernet (fordi man påser at data blir slettet, noe man godt kan gjøre uten direktivet), og er en forutsetning for frihandel (at direktivet er EØS relevant). Jeg tror tilhengerne misforstår personvern, fordi man blander det sammen med samfunnsikkerhet, det kommer bl.a. tydelig frem på Høyre politiker Arve Kambes blogg. Tiltak for samfunnsikkerhet står ofte i motsetning til personvern, og det er kanskje det som ern en del av essensen i debatten. Uansett så tror jeg ikke Datalagringsdirektivet stor i proporsjonalitet ift problemet man vil bekjempe og har så mange huller og svakheter at verdien for samfunnsikkerheten er ganske lav.

Det viser seg at direktivet er vedtatt med hjemmel i Art 95 (Restriction of Hazardous Substances Directive) som omhandler restriksjoner for farlige stoffer. Irland mener direktivet ikke er vedtatt med riktig hjemmel (side 4) Tyskland har kjent Datalagringsdirektivet grunnlovsstridig. I flg Wikipedia artikkelen om direktivet skal det legges frem en implementeringsevaluering av direktivet den 15.10.2010. Jeg har så langt ikke kommet over noen reelle næringsrelaterte argumenter for direktivet. Ettersom jeg kan skjønne vil en svekkelse av personvernet, svekke frihandel. Man finner det også igjen i EU:

• Artikkel 10
• Working group 29

Nylig var også IT-minister Rigmor Aasrud i Computerworld.no med kronikk om Ny digital agenda i EU, som skal være en del av løsningen på de problemer unionen sliter med. Det må være en fordel om man legger til rette for handel og tillit istedet for å påtvinge noen et direktiv som ihvertfall ikke bidrar til forbedring og i værste fall motarbeider.

Direktivet er omstridt, det er stilt spørsmål om relevans ift EØS avtalen, og min påstand er at faktisk kan undergrave tillit mellom privatpersoner og handelstjenester på netttet. Jeg ønsker Magnhild Meltveit Kleppas initiativ for å stoppe og tenke over hva personvern er, hva som behoves for etterforskning, og hva som absolutt ikke bør lagres for overvåkningsformål velkommen. Hvorvidt staten overhodet skal pålegge lagring, men heller kun pålegge sletteplikt er viktig. Ulike typer data og lagringstid er viktige elementer å vurdere om man innfører lagringsplikt. Jeg håper det kan være mulig å komme frem til mer målrettede og realistiske tiltak for å bekjempe terror og barneporno.

Fri flyt av varer og tjenester betyr også at personopplysinger kan flyttes mellom medlemsland. I praksis flyttes personopplysninger dit hvor tjenestetilbydere finner det hensiktsmessig å lokalisere sine IT-driftstjenester rent fysisk. På internett forholder man seg ofte ikke til nasjonale grenser eller EU for den del. Dette viser hvor viktig det er å styrke personvernet i en større sammenheng.

Om man søker på internett vil man kunne finne en rekke definisjoner på Privacy og Personvern. I forbindelse med innføring av Datalagringsdirektivet må man  lempe på disse definisjonene, og når man til og med prøver å argumentere med at direktivet er til fordel for personvernet har man snudd det hele på hodet.

Individet skal ha kontroll over sine egne personopplysninger, det er endel av ens egen integritet.

Næringsutvikling og offentlig forvaltning på digital plattform i et Personvernsperspektiv

For at næring og offentlig forvaltning skal kunne utnytte det fulle potensial i informasjonsteknologi, er endel personvernsprinsipper essentielle. Skal kunder og innbygere tiltro nettjenester sine opplysninger, må man kunne stole på de som forvalter selve informasjonen og transportteknologien.

IT-Minister Rigmor Aaserud har skrevet en kronikk i Computerworld Norge om Ny Digital agenda for EU. Jeg synes artikkelen er generellt god, og den nevner spesiellt at personvern er essentiellt for utvikling. Den nye digitale agendaen skal være en del av løsningen på EUs økonomiske problemer. Siden personvern er omstridt, også innad i EU og her i Norge vil jeg prøve å forklare hvorfor jeg mener dette er viktige sammenhenger å ha klart for seg.

Teknologirådet har en artikkel, som omhandler hvordan data som lagres i fobindelse med Datalagringsdirektivet, skal forvaltes. Artikkelen ga meg ideen til denne posten, sammen med Aasruds kronikk.

Oppdatering 12.06.2010
Forøvrig så omhandler EUs Artikkel 10 Personvern, og Working Group 29 jobber med personvernsspørsmål.

Oppdatering 1506.2010
Jeg fant en bra artikkel hos Teknologirådet om ulike egenskaper/innfallsvinkler til personvern: Hva er ersonvernrsonvern.

Tillit
Forretningsforhold bygger på tillit, både ved fysisk tilstedeværelse, men ikke noe mindre på nett. Når du skal oppgi både personalia og kredittkortopplysninger, må en kunne stole på det nettstedet man tiltror disse opplysningene. Man forventer også at dette er opplysninger som forblir mellom deg som kunde og nettstedet. Langt de fleste er i stand til å gjøre en grei vurdering av nettsteder. Man skal allikevel huske på at det kan forekomme både fysiske innbrudd og datainnbrudd hos nettstedet, og dine opplysninger kan komme på avveie.

De færreste tenker over at selve kommunikasjonen kan avlyttes, og opplysninger misbrukes. Datakriminelle har holdt på med dette over lengre tid. Leverandører av nettlesere og tjenestetilbydere forsøker å tette sikkerhetshull, men det er ikke mulig å tette alle hull. Datakriminelle benytter seg bl.a. av noe som kalles Man-In-the-Middle attack. Kort fortalt utnyttes sikkerhetshull og svakheter i teknologi og bruksmønster til å avlytte kommunikasjon. Det svekker tilliten, selv om tjenestetilbyder formelt sett ikke har gjort noe galt.

Fordi data kan komme på avveie og misbrukes, er det viktig at man hele tiden har innsyn i egne data. Dette gjelder alle forhold hvor en legger igjen personopplysninger. Dersom noen bestiller varer i ditt navn bør du kunne oppdage det. Du bør kunne sjekke ordrehistorikk osv. på nettsteder hvor du er registrert.

Transparens
Når man bruker internett enten mobilt eller hjemmefra, går man via en nettilbyder (ISP). Disse logger informasjon om din nettbruk av faktureringshensyn. Pussig nok gir få, eller ingen, ISPer innsyn i disse dataene. Stort sett har få hatt bruk for denne informasjonen, og om den har inneholdt feil, har man ryddet opp når regningen kommer. Feil som ikke gir utslag på regningen blir aldri oppdaget. Siden disse dataene faktisk kan bli utlevert til Politiet/overvåkningstjenester burde det strengt tatt vært mulig å få innsyn. De er en 3dje part i forholdet mellom deg og din ISP, og kan trekke slutninger om deg basert på denne informasjonen. Kravet om innsyn styrkes dersom Datalagringsdirektivet innføres. Da blir det lagret mere data, detaljeringsgraden og lagringstiden økes.

Åpenhet
Data som ikke er av persondatakarakter, bør i størst mulig grad være åpen. Nettbutikker kan med fordel ha brukervurderinger, sanntids salgstrender o.l. lett tilgjengelig. Offentlige instanser besitter mye data, som innbyggere faktisk har et forhold til. På grunn av disse dataene befinner seg i gamle datasystemer, begrensede ressurser osv forblir mange data låst inne. Disse dataene kan gi større samfunnsforståelse og innovasjon om de gjøres tilgjengelig. Når man kobler sammen data fra ulike kilder kan man skape helt nye tjenester. Tilgang til disse dataene bør i hovedsak foregå anonynymt. Det kan tenkes at nytenkning kan true etablert makt, men allikevel representere positiv samfunnsutvkling. Det er kanskje ikke noe man tenker over til daglig, men dette har vært avgjørende opp gjennom historien og det samfunnet vi nå lever i.


Privatliv
Enhver har rett til privatliv og privat tid. Selv også når man kommuniserer elektronisk. Elektronisk kommunikasjon mellom privatpersoner skiller seg ikke fra annen privat kommunikasjon. Jeg mener det skal mye til for at myndigheter skal iverksette tiltak som bryter denne privatfreden. Dette gjelder også bruk av nettjenester i privat øyemed. Datalagringsdirektivet formaliserer og går et godt stykke videre utover dagens praksis på dette området. Direktivet legger opp til at en domstol må gi tilgang, basert på skjellig grunn til mistanke, før data kan hentes ut. Justisdepartementet har foreslått at man ikke skal behøve skjellig grunn til mistanke. Domstolen skal altså gi tilgang til data uten grunn. Det finner jeg svært urovekkende.

Datalagringsdirektivet, med eller uten forværrende utvidelser,  er på et vis analogt med Man-In-the-Middle angrep. Det vil gi innsyn i kommunikasjon, uten at noen av partene involvert er klar over det.

Samfunns- og næringsutvikling basert på personvernsprinsipper
Dersom man bryter tillit, privatlivets fred eller holder data skjult bygges det misstillit og mistenksomhet inn i forholdet mellom de ulike partene. Dette skader utviklingen av både samfunnet og næring. Positiv og demokratisk utvikling er uløselig knyttet til myndighetenes respekt for individet og vise versa. Individer som ikke opplever å bli respektert, vil sjelden reagere med respekt andre veien.

Nettet er uten grenser, ihvertfall for de som lever frie demokratiske land. Digitale tjenester kjenner ingen grenser og distribusjonskostnader er omtrent lik 0 uansett hvor kunden/brukeren befinner seg. Det gir muligheter for å lage smale tjenester, dvs tjenester som i en liten populasjon ikke ville hatt mange potensielle brukere. I et større nedslagsfelt er det en helt annen økonomi. Disse prinsippene er godt beskrevet at Chris Andersons bok, The Long Tail: Why the future of business is selling less of more.

Men så til hovedpoenget. Skal man overleve i Long tail tjenestemarkedet, må det bygge på tillit, transparens, åpenhet og respekt for individet. Personvern er ikke løsningen, men er etiske verdier som må bygges inn i løsningene og demokratisk tenkning.

John Batelle har skrevet en veldig bra bloggpost som heter The Signal. Den bør leses, samt artikkelen den referer til The Eternal Value of Privacy (Bruce Schneier).

Oppdatering 14.08.2010:
60000 pass- og fødselsnr på avveie. Utro tjener har solgt personlige opplysninger.
Dette viser at utro tjenere kan selge opplysninger, og de kriminelle kan bruke disse til å innhente flere opplysninger. Jo større lekkasjer, jo større skade.

Personvern og etterforskning i et historisk perspektiv

Arbeiderpartiet vedtok i går å innføre Datalagringsdirektivet.

Direktivet står i kraftig kontrast til Personvernkommisjonens rapport overlevert til Fornyings- og administrasjonsdepartementet 13. 01.2009. Kommisjonen går gjennom personvernprinsipper som er en viktig del av fundamentet for vårt moderne demokrati.

I kommisjonens rapport kommer det frem at moderne kommunikasjonsteknologi medfører at vi legger fra oss flere spor enn noen gang tidligere. Politiet har DNA-registere (som riktignok ikke engang utnyttes til sitt fulle potensiale). Kommisjonen nevner bl.a. at de som står i DNA registeret faktisk kontinuerlig står i en virtuell identifiseringskonfrontasjon. Nå vil altså Arbeiderpartiet at alle landets innbyggere skal stå i en slik virtuell identifiseringskonfrontasjon.

Som teknolog (programmerer) kjenner jeg godt til hvordan en god del av teknologiene som medfører at vi legger igjen elektroniske spor. Den informasjonsmengden som lagres om oss er uten sidestykke mer omfattende enn noensinne. Med de argumenter som fremføres av Politimyndighetene om viktigheten av ytterligere, og lengre, lagring kan man saktens spørre seg hvordan det overhodet var mulig å etterforske før den digitale tidsalder.

Som svar på disse utfordringene av personvernet har privatpersoner begynt å kryptere sin kommunikasjon. Dette gjelder også  de litt avanserte kriminelle. Men i et historisk perspektiv er det vitktig å tenke på at kryptering egentlig er et tiltak for å gjenopprettet balansen mellom personvern og myndighetenes samt andres tilgang til individets privatliv. Personvernet er svekket, ikke etterforskning, i den digitale tidsalder. Personvernet er essensiellt i et fungerende demokrati. Det gir individet privatliv, journalistene kan gi sine kilder vern, og varslere beskyttelse. Dette må vi ikke gi slipp på, da det vil true videre utvikling av vårt samfunn. Vedtas direktivet, tror jeg 17. Mai, med feiring av frihetsidealer, blir en feiring med sterk bismak.

Effekten av direktivet er ytterligere forværring av denne balansen mellom personvern og overvåkning, uten at det vil gi noen særlig gevinst i etterforskningsøyemed. Planlagt kriminalitet vil ikke etterlate seg noe særlige eletroniske spor, og da står man igjen med impulshandlinger. Kriminalitet begått i affekt etterlater massive mengde med biologiske spor og vitner. Terrorhandlinger er spesielle i dette tilfellet: Terrorister vil stort sett klare å skjule sine elektroniske spor, men i det de slår til er det nettopp å bli stilt til ansvar for handlingen som er målet, og her er jo Datalagringsdirektivet et nyttig verktøy for terroristene...

Når er egentlig ingenting av dette noe nytt. Det er godt dokumentert gjennom rapporten til Personvernkommisjonen, høringsuttalelser ifbm behandling av Datalagringsdirektivet. Jeg er sterkt forundret, og skremt, over at alt dette blir hensyntatt i den politiske behandlingen.

Jeg ønsker at Stortinget tenker over Henrik Wergelands arbeid for frihet, og maktfordelingsprinsippet. Det er et paradoks at det nettopp er Arbeiderpartiet som er den største forkjemperen for Datalagringsdirektivet. Hvis man leser arbeiderbevegelsens og partiets historie, kan en lure på hvordan det hadde gått om staten hadde hatt slike kontrollmidler den gangen.