Dårlige reflekser

Erna Solberg og Regjeringen avviser å møte Fredsprisvinner Dalai Lama for å dempe konfliktnivået med Kina. Kina følger opp med flere krav til Norges styresmakter. Riktignok sa Børge Brende fra Stortingets talerstol at dette var en vanskelig sak. Etter mitt skjønn er dette ikke vanskelig i det hele tatt. Det er Kina som ikke skjønner forskjellen på Nobelkomiteen og den norske Regjering.

Det er ikke vårt problem, men når Regjeringen gir etter for Kina vil det oppfattes som om at Regjeringen tar ansvar for Nobelkomiteens avgjørelser og kan styre fremtidige fredspristildelinger. Jeg antar at kinesiske ledere nå mener de har den norske Regjeringen der de vil ha dem.

At ikke Høyre kontant avviser Kinas krav er foruroligende. Det virker som om refleksene som skal slå inn når menneskerettigheter settes på prøve ikke lengre virker i dette partiet. Dårlige reflekser er tegn på at noe er galt.

Men avvisningen av Dalai Lama er ikke første gang Høyre ikke responderer med reflekser. I 2011 vedtok de sammen med Arbeiderpartiet at Datalagringsdirektivet skal innføres i Norge. I ettertid har direktivet blitt kjent ugyldig i EU-domstolen, fordi det strider mot menneskerettighetene. I Høyre og Arbeiderpartiet var det kun antydning til at man så problemet. Ledelsen i begge partier fornektet at dette stred mot menneskerettigheter, og noen påstod at det styrket dem. Alvorlige problemer med refleksene der.

Som bloggeren Knut Johannesen skrev i 2008 da debatten om Datalagringsdirektivet startet, handler dette om de små skritts tyranni. Når menneskerettighetene undergraves litt her og litt der, har man ikke noen motstandskraft når de virkelige prøvene kommer. Skal man stå opp for menneskerettigheter må man følge prinsipper, koste hva det koste vil. Gir man etter, ser motparten svakheter og utnytter de. Man mangler også noe å navigere etter når presset er stort.

Da fredsprisen ble delt ut til Liu Xiaobo i 2010 ble kinesiske styresmakter svært irritert på Norge. De har sin fulle rett til å kritisere pristildelingen, men de bommet på mål. Når den norske Regjeringen nå gir etter for Kinas press, får de allikevel uttelling. I sin streben etter å rette opp inntrykket av Norge i Kina, taper vi ansikt i resten av den demokratiske og frie verden.

Forresten, etter at refleksene til amerikanske politikere har vært svært dårlige en stund, er det nå grunn til optimisme. En enstemming justiskomite har bestemt at masseinnsamling av metadata skal forbys. Det er et skritt i riktig retning.

Jeg kan bare oppfordre Erna og den norske Regjering. Det er aldri for sent å snu! En kan ikke komme i dialog for å diskutere menneskerettigheter ved å vise at man ikke mener dette er viktigere enn andre hensyn. Som Dalai Lama selv sier: mennesker er viktigere enn regjeringer. Tenk litt over den...

Hvor går din grense for overvåking

På tide å støtte Digitaltpersonvern

Forutsetningen for vedtaket når Datalagringsdirektivet ble vedtatt innført i norsk rett var at innhold ikke skulle lagres. Mens problemene med innføring tårner seg opp vil PST flytte grensen for hva som skal lagres allerede nå.

Fordi direktivet er omstridt og setter personvernet i fare ble det bestemt at dataene skulle lagres sikkert, men det er i realiten ingenting som er sikkert. Det blir som om å bygge en litt større demning og øke fyllingsgraden med ukjent mengde, dvs man har ikke kontroll. PST overser dette og vil fylle på enda mer.


Hadde det vært snakk om en demning man kunne se, og farene var i henhold til naturlovene hadde dette blitt stanset for lenge siden. Så lenge lovgivere og myndigheter ikke har gode nok kunnskaper om hvordan Internett virker, og hva som øker eller minker sikkerhetsrisiki er det som å ha en løs kanon på dekk.

Risikoforståelse på Løvebakken

Definisjonen av risiko:

Sannsynlighet * konsekvens

Det er ingenting som er risikofritt, selv om man i noen sammenhenger regner sannynligheten eller konsekvensene som så små at man omtaler det som om det var risikofritt. Optimisme (eller overkonfidensialitet) innebærer en undervurdering av en eller begge momenter. 

Vi trenger optimisme for å ta nye steg både på individellt og samfunnsmessig plan, men det betyr ikke at man skal ignorere risiko. Så lenge man løper risiko for egen regning er det relativt uproblematisk om man velger å ignorere risiki (flertallsbenevning). Når man utsetter andre for risiki, enten i nåtid eller i fremtid er det straks mer alvorlig, særlig om man unngår å ta det med i beslutningsgrunnlaget eller unntar det fra begrunnelsen for sine standpunkt og vedtak.

Å utsette andre for risiki for å nå egne mål, uten å gjøre rede for sine vurderinger kan ha to mulige forklaringer (og er noe annet enn å være optimist):

• psykopatisk trekk. Et slikt karaktertrekk er ikke særlig ettertraktet. Om det er ren og skjær overkonfidensialitet eller slike egenskaper som får politikere til å gjøre vedtak på tross av advarsler om risiko er en noe kompleks og ullen materie.
• Manglende evne til å vurdere risiko eller ulike risiki mot hverandre, altså umodenhet.

Politikere fatter daglig beslutninger som vil påvirke individers risikobilde, enten i nåtid eller et stykke inn i fremtiden. En kortsiktig gevinst i dag kan godt bety økt fremtidig risiko for de som skal arve konsekvensene.Tar man ikke hensyn til konsekvenser egne handlinger har for andre er det ikke så mange alternative forklaringer enn ovenfornevnte. Paradokset er at dagens politikere gjerne skjuler seg bak at de gjør alt av hensyn til felleskapet, men uten at det har rot i virkeligheten. Kan det være risikostyring av egen mulighet for gjenvalg som overskygger de vurderinger politikerne faktisk er valgt til å gjøre?

Å styre et land er litt sånn som å styre en supertanker. Manøvrering krever planlegging og vurderinger et stykke frem i tid. Dersom kapteinen ikke tenker lengre enn sin egen vakt kan det gå riktig ille. Både hva kapteinen gjør, og unnlater å gjøre kan få avgjørende betydning for risikobildet (og om skipet ankommer destinasjonen).

Vi står overfor betydelige problemer og muligheter på områder som:

• Digitalisering av kommunikasjon og samarbeid
• Energi produksjon/forbruk

På disse områdene vil vi se store endringer fremover. Digitalisering er allerede kommet langt, men potensialet er faktisk enda større. Endringer i energiforbruk og produksjon er bare i startfasen (men fordi vi baserer oss i stor grad på en endelig ressurs er endring uungåelig).

Digitalisering er en villet og ønsket prosess, men  den medfører også utfordringer f.eks. mtp personvern. Å skjule eller gjøre mangelfulle vurderinger i denne prosessen kan få fatale konsekvenser. Dersom personvernet svekkes, svekkes også et av fundamentene det demokratisk samfunn bygger på: individets beskyttelse mot overgrep og tapt frihet. Det kan også bety tapte muligheter digitaliseringen kan gi oss, fordi individet ikke kan tiltro systemer og nettverk personlig informasjon. Et demokrati bygger på tillit til borgerne.

Da er det forstemmende å se at myndighetene kreve at personlige opplsyninger skal systematisk samles og lagres for vår felles sikkerhet. Når ble vår felles sikkerhet avhengig av at personlige opplysninger samlet inn i stor skala? Tvert imot representerer en så stor mengde personlig informasjon samlet  i databaser en risiko og fristelse. Vår felles sikkerhet og beskyttelse mot overgrep i en liberal rettsstat bygger på at borgerne har rett til privatliv. Videre skal borgerne kontrollere staten, og ikke omvendt. Siden vi ikke lever i en kriminell fristat, må kriminalitet behandles som unntaket og ikke regelen. Datalagringsdirektivet, og neste steg som det nå jobbes med å innføre i Storbritannia snur dette på hodet.

Opplysninger som tidligere hadde sletteplikt (IP-adresser), skal nå samles sammen med en rekke andre opplysninger som lokasjonsdata og hvem vi kommuniserer med vil nå bli samlet i databaser hos teleoperatørene. Dataene oppstår i et distribuert nettverk av datasystemer, og må nødvendigvis rapporteres inn til den sentrale databasen. Det eneste praktiske mulige måten å gjennomføre dette på er via nettverket. Det vil være utopisk å tro at det ikke vil være svakheter i et slikt distribuert nettverk av systemer som ikke var bygd for formålet: å sikre bevis i tilfellet noen av oss i fremtiden begår en kriminell handling. En slik database vil være i direkte/indirekte kontakt med store deler av en epost/mobil/telefon/bredbåndsleverandørs systemer og representer et felles knutepunkt som kan angripes fra mange sider via de enkelte systemene. Kort oppsummert: Sjansene for lekasjer øker via en rekke innganger til databasen, og konsekvensene øker på grunn av databasens omfang og korrelasjonsmuligheter.

Det er patetisk å høre at politikerne vedtar at databasen skal være sikker. Data vil være kryptert  i databasen, men data må kunne flyte inn/ut. Ikke bli overrasket om noen finner ut hvordan sette opp avlytting av den trafikken. Da vil man kunne bygge opp et speilbilde av databasen. Avhengig av hvordan kryptering/dekryptering implementeres vil misbruk av disse mekanismene også kunne utnyttes eller noen finner knekker krypto-nøklene som brukes.

Å unnlate å gjennomføre nødvendige endringer er en annen form for mangelfull vurdering og håndtering av risiki: innse at olje- og gassinntektene en dag må ta slutt og handle deretter.

Anbefalt lesning
climate change is a moral issue on a par with slavery
Krimstatistikk
Risk Perception 
Prospect theory

Løshunder og vaktbikkjer

Datatilsynet er vår vaktbikkje som vokter personvernet i Norge, og er desverre nokså alene om oppgaven. Tilsynet har beholdt en uavhengig og faglig sterk rolle som har satt det i stand til å sette selveste  Apple på plass. Vi trenger absolutt et tilsyn som fyller denne rollen.

Datatilsynet har de siste årene drevet tjenesten slettmeg.no. Den er flittig brukt av folk som får lagt ut falsk informasjon om seg selv på internett. Til tross for stor nytte, og svært effektiv saksbehandling (hvor kan den norske stat vise til større effektivitet?) fant altså ikke Regjeringen midler til å drive tjenesten videre. Slettmeg.no er ikke innenfor det definerte ansvarsområdet til Datatilsynet, og når det strammes inn på bevilgningene er tjenesten det første som kuttes. Når det har vist seg som en svært nyttig og nødvendig tjeneste for borgerne finner jeg det merkelig at man ikke klarer å finne lommerusk i statsbudsjettet for å drive den videre.

Slike kostnader må en påregne fremover etterhvert som informasjon blir mer og mer flyktig som følge av digitalisering. Den sittende Regjeringen er forøvrig en sterk pådriver for å registrere det meste, og "effektivisere" (de tror nå alt som registreres gir mer effektivitet, mens det ofte er stikk motsatt fordi registrering krever ressurser. Nemlig!). Da må de også regne med å ta regningen. There is no such thing as a free lunch! Alt arbeid som skal utføres har en kostnad. Registrering er ikke produktivt i seg selv, men det er nok litt vanskelig å forstå for sysselsettingskameratene i Regjeringen så jeg skal ikke legge listen for høyt >:

Videre så er minister Aasrud bekymret for at Datatilsynet blander rollene, og utover politikk. Javisst kan tilsynet være plagsomt for politikere som helst vil kjøre alle snarveier som finnes for å effektivisere samfunnet, men som desverre har liten kunnskap om nettopp "effektivisering" ved hjelp av IT.

Aasruds fokus på rolleblanding er allikevel interessant synes jeg, når hun skriver brev til Facebook og spør om finansiering av slettmeg.no. Selv om slettmeg.no skilles ut fra Datatilsynet, så er Facebook og andre kommersielle sosiale medietjenester ofte motparten når man skal få slettet data. Da blir det pussig at de samme aktørene skal finansiere en slik tjeneste, som tross alt vil stikke noen kjepper i hjulene deres.

Mens Grete Faremo vikarierte for Knut Storberget ble hun intervjuet om Datalagringsdirektivet og IT-sikkerhet. Debatten gikk varmt om direktivet på den tiden, så det er ikke noe oppsiktsvekkende. Det som er oppsiktsvekkende er hun uttaler, bl.a. dette:

Det vil forbause meg mye om vi ikke også får en diskusjon om hvordan trafikkdata kan brukes kommersielt

Dit har vi heldigvis ikke kommet enda men faktum er at at direktivet skal innføres i norsk rett til neste år, og Faremo er nå Justisminister, noe hun kanskje visste allerede den gangen det var en mulighet for at hun ville bli i samme Stortingsperiode. (Storberget ba vel ganske tidlig i sin permisjonsperiode om avløsning)

Eller var det en semikommersialisering av personlig informasjon Aasrud foreslo da hun inviterte Facebook til spleiselag? Se her Facebook: betal en liten sum til slettmeg.no, så Datatilsynet kan splittes litt opp, uten for mye bråk fra plagsomme borgere, så den lille plageånden blir litt vingeklippet. Både vi (Arbeiderpartiet) og dere kan bli kvitt en irriterende klamp om foten. At norske borgere har minst mulig hemninger mot å dele på Facebook er jo også både dere og vi tjent med, om vi skulle trenge litt ekstra informasjon som registrene og datalagringsdirektivet ikke gir oss.

Ansvarsforhold for software data nettverk og innhold

Denne posten handler om ansvar for sine handlinger på internett. Det virker som om det er uklart for mange hvordan man kan stilles til ansvar for ulike type handlinger relatert til internett. Jeg har mine tanker om dette som jeg vil dele her.

I hvilken grad kan man stille disse 3 rollene til ansvar for sine handlinger?

• Bruker
• Utvikler
• Dataprovider
• Nettverkstilbyder

En person kan besitte 1 eller fler av disse rollene samtidig. Software og digitalt innhold har endel egenskaper som kan gjøre ansvarsforhold utydelig for "uinnvidde".

La meg slå en ting helt fast: Lager man, tilbyr, eller promoterer software eller innhold i den hensikt å begå kriminelle handlinger er man helt klart i et etisk/juridisk ansvarsforhold. I hvilken grad man er i et juridisk ansvarsforhold er komplisert siden statsborgerskap, oppholdssted og "åsted" for handling gjerne kan være 3 ulike steder.

Det må etabeleres en forståelse av sammenhengen, eller rettere sagt, forskjellene mellom software og innhold for å forstå problemstillingene bedre. Software er kode, en slags oppskrift på å behandle data. Når koden ikke kjører er den mer å betrakte som et litterært verk, altså en statisk tekst. I det koden lastes, som f.eks. når du laster denne nettsiden, instansieres koden den innholder i din nettleser. Koden kjører altså på din maskin. Siden, med koden, er lastet fra en tilbyder av blog-tjenester. Blog-tilbyderen har levert en kopi av innhold og kode, jeg har bestemt skal være med, samt det som ligger i blog-templaten, som noen andre har laget og atter andre ting blog-tilbyderen legger på. Software er svært ofte et aggregat av kode skrevet av ulike personer, distribuert i det uendelige som kopier.

Kopier av digitalt innhold kan ikke sies å være eid av noen på samme måte som fysiske objekter. Derimot så kan det være vedheftet bruks- distribusjons- og lisensregler. Kommersiell programvare gir kun kjøper lov til å bruke en kopi, mens Open Source Software har regler for distribusjonsregler. Begge varianter har ofte disclaimers og forbud mot skadelig/ulovlig anvendelse fordi opphavsmannen ikke ønsker at software skal forårsake materiell-, helse- eller økonomisk skade. Her er det imidlertidig svært mange varianter og meninger, og dette innlegget er interessant: Software liability.

Software som kode gjør ingenting, og det er først når den instansieres (kjøres) og benyttes sammen med innhold den gir mening for en bruker. Brukerens handlinger er det sentrale fordi det er disse som "kobler" software med innhold. Det er disse handlingene som må anses som legitime eller illegitime. Noen ganger er dette også uklart, som i f.eks. den arabiske våren hvor myndighetene i de aktuelle statene anså handlingene som illegitime, mens vesten sto på sidelinjen og applauderte.

Nå kan vi se på sammenhengen mellom  de ulike rollene, software og innhold

 

Det er brukerens handlinger som kan være illegitime. Brorparten av software som finnes er ikke laget for å utføre kriminelle handlinger, men som annen teknologi kan den brukes til det. Unntaket er programvare som er spesiellt laget for å stjele, ødelegge, skape falsk eller slette (andres) innhold. Botnet-software er et eksempel på dette, men denne softwaren består gjerne av komponenter skapt for helt legitime formål, men som en kriminell har laget for å kunne utføre kriminelle handlinger. Man kan derfor ikke stille alle utviklere til ansvar her, kun den som har kriminelle hensikter.

Når det gjelder en innholdstilbyders ansvar, må det stilles spørsmål ved i hvilken hensikt og i hvilken grad tilbyder er ansvarlig for innholdet. En blog-tilbyder kan ikke være ansvarlig for alt de ulike bloggerne skriver. Tilbys eller promoteres ulovlig innhold er det noe annet. En tredje variant er der en kriminell 3dje-part bryter seg inn og plasserer ulovlig innhold på en nettside. Vi ville f.eks. ikke stilt en nettavis ansvarlig om noen erstattet innholdet deres med noe ulovlig. En lagringstilbyder (Dropbox) trenger ikke engang besitte programvare som kan benyttes på alt innhold som er lagret på deres utstyr, og dermed ute av stand til å vite hva slags innhold det dreier seg om. Innholdet kan også være kryptert slik at det vil være umulig for en tilbyder å vite hva som er lagret.

Fordi myndighetene ikke ser ut til å se problemet med å tiltvinge seg private data fra borgerne, som f.eks. gjennom Datalagringsdirektivet, vil programmerere svare med å utvikle ny teknologi som lar folk beholde privatlivet også på nett. Jeg, og mange andre, ser på dette som et forsvar av Internett slik det er ment å fungere, og menneskerettigheter som gjelder i våre fysiske liv. Jeg kan ikke se at retten til et privatliv skal opphøre om vi kommuniserer digitalt.

Noen tar til orde for å begrense slik programvare og stille utviklerne ansvarlig for de som eventuellt bruker teknologien til kriminelle handlinger. Dette skivebom, og vitner om dårlig forståelse av hvem som gjør hva. Det blir omtrent som å si at soldaten er ansvarlig for handlingene til borgerne han forsvarer. Helt bak mål altså.

Illegalt informasjonsmarked

På internett er det et marked som vokser raskt: handel med personlig informasjon. Informasjon som kan benyttes til identitetstyveri er en illegal handelsvare. Du kan kjøpe 1, 10-talls, 100-talls, 1000-talls identiter hvis du vil. Kvantumsrabatt for du også.

Grunnen til at det illegale informasjonsmarkedet kan vokse så raskt er

• Dårlig sikkerhet i IT-systemene
• Dårlige sikkerhetsrutiner
• Ingen eller svake krav til forsvarlighet ved lagring av informasjon
• Lagring av unødig informasjon, men som viser seg nyttig for kriminelle
• Dette ser ut til å øke i omfang av en rekke årsaker

• Sikkerhetsinfrastrukturen er under angrep
• SSL/TLS som benyttes for å sikre kommunikasjon på Web er underminert av dårlig sikkerhet hos sertifikatutstedere. Flere innbrudd som trolig har pågått over lang tid er avdekket. CA systemet er ikke sikrere enn det medlem som har dårligst sikkerhet og mest korrupte.
• RSA som lager kodebrikker for terminalservere har vært hacket

Kriminelle hackere har ingen problemer med å skaffe den informasjonen de ønsker, og som de selger videre. Jo mer data som lagres, jo mer vil det illegale markedet vokse. Det finnes ingen kortsiktig løsning på sikkerhetsproblemene, og det vil trolig bli værre i den nærmeste fremtid.

I ovenstående perspektiv er det avgjørende at den enkelte person og bedrift kan selv avgjøre hvilke risiki de utsetter seg for. Akkurat som i det virkelige liv har enhver rett på privatliv og integritet. Mister man disposjonsrett til egen informasjon så har man heller ikke et reellt privatliv og integritet.

Selv om få er bevisste på hva de tiltror sosiale media, banker og telekom-selskaper av informasjon, så er det ihvertfall i stor grad basert på avtaler/samtykke. I sosiale media er det også et incentiv om målrettet eksponering av enkelte sider av seg selv.

Datalagringsdirektivet er et grelt eksempel på hvordan  myndighetene fratar oss disposisjonsretten til egen informasjon. Det er liten grunn til å tro at telekomselskapene har vesentlig bedre sikkerhet enn andre organisasjoner som er hacket. Trafikkdata er også ypperlig datagrunnlag for identitetstyveri og social engineering som igjen vil føre til mer kriminalitet. Crimesourcing er et nytt begrep vi kommer til å stifte bekjentskap med i tiden som kommer. På toppen av det hele blir ansvarsområdet til Datatilsynet nedprioritert av Regjeringen. Økt kriminalitet betyr økt etterspørsel av Politiets tjenester, og økonomisk tap for enkeltpersoner, bedrifter og samfunn.

Kommersielle aktører, og deres eiere, drives av hovedsakelig et viktig incentiv: tjene penger. Det vil si at de vil minimere sine kostnader. Sikkerhet er desverre en salderingspost, fordi det ikke gir noen direkte verdi for kundene deres. Større datamengder vil øke investering- og driftskostnadene:

• Krav til større fysiske datasentere
• Mer lagringsplass (failover krever i tillegg replikering av data, over flere fysiske lokasjoner)
• Båndbredde i nettverket
• Strøm til lagrings- og kjøleenheter
• Mer driftspersonell
• Økt kompleksitet reduserer MTBF (Mean Time Between Failure)
• Oppgraderinger (som også er forbundet med midlertidig økt risiko for feil, og er en svært vanlig årsak til ikke planlagt nedetid)

Disse faktorene er naturlig nok noe alle IT tjenesteleverandører må ha løpende oppdatering på, men når de blir pålagt noe de ikke har egennytte av er sjansen for at det nedprioriteres større. Når man vet at det finnes svært mange små tjenesteleverandører som omfattes av direktivet skjønner man at risikoen for at data vil komme på avveie vil øke vesentlig. Samtidig blir det trangere kår for de som vil starte opp nye tjenester fordi det vil kreves høyere startkapital. Løsningen på det er for disse å legge infrastrukturen til et land som ikke omfattes av et slikt regelverk, og da i nettskyen som kan tilby svært billig maskinvare. Den utviklingen vil akselereres, men det skaper også utfordringer fordi det er restriksjoner på hvilke data som kan lagres utenfor EU. Konsekvensen kan bli mindre innovasjon, dårligere service og sikkerhet grunnet økt kostnadspress.

Resultatet av denne utviklingen er at plattformen for effektiv kommunikasjon og handel på internett er i ferd med å undermineres. Internett er en sentral brikke når vi skal forsøke å skape økonomisk vekst men samtidig forbruke mindre av klodens ressurser. Men skal det realiseres må vi kunne stole på infrastrukturen i stor nok grad til at vi tiltror den transport av fortrolig informasjon. Det må også være et personlig valg hva vi velger å tiltro infrastrukturen av informasjon.

Det er ikke bare handel og effektivisering som står på spill, men også demokratiske prosesser. Dersom en ikke kan stole på at de dominerende kommunikasjonsformer har nødvendig konfidensialitet vil det ha en avkjølende effekt på avgjørende mekanismer.

TEDxRotterdam - Mikko Hypponen - safe internet will lead the future

Vil håndskriften forsvinne?

Hva skal en blogger og programmer, hvis norsklærer på videregående nektet å rette håndskrevne stiler til, ha å si om dette?

En forsker har nemlig kommet frem til at barn ikke bør kaste bort tiden på å lære håndskrift. Slik kan det jo se ut med digitale utviklingen ikke sant?

Jeg er ikke så sikker, og til forsker å være synes jeg han har liten innsikt. Sier jeg som er selveste überkløna på håndskrift. Jeg sier ikke det fordi jeg er en ekspert på pedagogikk, men heller som far og programmerer. Jeg har også interesse for informasjonflyt og arbeids/læringsprosesser, noe som er svært relevant i denne saken.

"Datamaskiner med enkel tekstbehandling er brukbare enten de er tre, ti eller tyve år gamle. En del av dem er gratis - for skriving og lesing holder det å ha en datamskin med lese - og skriveprogram, og man trenger ikke internett"

Dette avsnittet viser at forskeren neppe kan ha vært særlig involvert i å lære 6-åringer å lese og skrive, ihvertfall på en god stund. Dette vil ikke virke i praksis fordi det tar ikke hensyn til informasjonsflyten i det å lære det å lese og skrive. Det er en rekke årsaker til det:

1. Uten noen måte for å eleven å formidle arbeidet sitt, må læreren sitte hos hver elev for å gi god og konstruktiv tilbakemeldinger på arbeidet
2. Enten må lekser som involverer skriving kuttes ut, eller så må 6-åringer ha med seg et lagringsmedium til og fra skolen. 6-åringer har en tendens til å surre bort minnepinner, eller saften i drikkeflasken ødelegger den.
3. Teknologien er et kompliserende element, men den blir gradvis bedre. Først må man kvitte seg meg tekstbehandlere som Word, som er helt ubrukelige for en 6-åring. Det er heller ikke alle lærere som er like oppegående på hverken tekstbehandlere eller digital informasjonsflyt.
4. Gamle datamaskiner er som gamle biler: de virker dårlig og krever mer vedlikehold.

Så til noen andre innvendinger hvor jeg ikke er like skråsikker:

1. Å lære seg å skrive er en utviklende og kreativ prosess. Den passer ikke alle like godt, men for noen er veldig god. Kanskje blir de som ikke får lære håndskrift skoletapere når de blir tvingt til å bruke tekstbehandlere med forstyrrende mye funksjonalitet?
2. Det vil være langt frem før teknologien virkelig kan erstatte papir. De fleste av oss er avhengig av å kunne skrive små beskjeder. Til jul skriver vi personlige hilsninger på julepakkene osv. Jeg sier ikke at dette vil endre seg (det vil jo det), men det vil ta lang tid.
3. Blyant og papir har fortsatt noen fordeler når det kommer til kreativitet og kunstnerisk frihet. Selv om digitale verktøy har mange fordeler, blir man også begrenset til funksjonaliteten verktøyene har. Jo mer avanserte verktøy, jo brattere læringskurve. For å bruke et anekdotisk bevis så ble ideen til Twitter unnfanget på papir.

Det er også et siste aspekt som kan være verdt å dvele ved. Dersom all skriftilig kommunikasjon foregår ved hjelp av digitale verktøy, vil den også foregå på premissene til teknologileverandørene. Når man vet at brorparten av disse teknologileverandørene er svært ivrige på å patentere enhver idé de har, vil det si at våre kommunikasjonsmetoder må foregå på deres premisser. Bryter man patenter ved å bruke teknologien på en måte de er uenig i, kan man bli saksøkt. Videre så er fri digital kommunikasjon under press fra myndigheter som vil tvangslogge når, hvor og hvem vi kommuniserer med. Sånn sett kan håndskriften være ytringsfrihetens og personvernets siste skanse. Da mener jeg virkelig siste skanse.

Håndskrift har fortsatt stor verdi, selv om omfanget den blir brukt i er mindre. Men hva om man snur litt på forskerens standpunkt, og gir barna frihet til å velge preferert skriveverktøy. Det ville kanskje gitt færre skoletapere og bedre læring? Å skylde på at håndskrift skaper skoletapere, av spesiellt gutter, er en fallitterklæring i seg selv og da særlig mot guttene. Jeg heller mot at det er skolesystemet, og ikke eleven eller læreren som skaper tapere.

Akkurat som Gutenberg ikke har erstattet håndskrift, vil nok ikke digitalisering gjøre det heller. Digitalisering vel heller erstatte Gutenberg tror jeg. Det spørs om ikke forskeren heller ikke ikke har oppdaget touch-skjermen. Den kan gi håndskrift en renessanse men på et annet medium enn på papir. Men igjen: da er man underlagt teknologileverandørenes regime for bruk av teknologien.

Haier og dinosaurer

Haiene og dinosaurene rådet hvert sitt domene, men bare den ene arten overlevde. Haiene er tilpasningsdyktige, alltid sultne og perfeksjonerte. Dinosaurene regjerte med sin styrke, men taklet ikke endringer i sitt miljø. Hva som skjedde med dinosaurene er ikke så viktig her; vi kan studere sukseeen istedet. Hva kan vi lære av det i kontekst av forretningsmodeller for informasjonstjenester.

Massemedia har regjert som informasjonsleverandører gjennom ett århundre. Så kom internett og WWW. Informasjon begynte å ta nye veier, utenom de etablerte mediene. Brorparten av massemediene står fortsatt og ser på at forretningen smuldrer bort, uten at de endrer forretningsmodellene. Forretningsmodellene deres er utviklet i en tid med fysisk distribusjon, og hvor man kunne regulere markedet og prisnivået med tilbud. Dette temaet er aktuellt i forbindelse med revidering av Åndsverksloven. Se f.eks. TV2s høringsuttalse

Informasjonsteknologi

Informasjon og og teknologi. Tilbud og etterspørsel.

Før internett var forbrukerne prisgitt det utvalget av media som var tilbudt. Tilbudet var nok påvirket av etterspørsel, men det var en relativt tung oppgave å fylle etterspørsel etter nye genre og formater. Det var i hovedsak forbeholdt de etablerte eller fryktøse gründere. Internett i hjemmet, billige og bærbare datamaskiner har endret bildet radikalt. Forholdet mellom tilbud og etterspørsel er mye mer dynamisk, og foregår i mye større grad på konsumentens premisser. 

Massemedia har i liten grad fylt ny etterspørsel med nye tilbud på egenhånd. Med internett har konsumentene i mye større grad vist veien. Konsumentene står for etterspørsel, men tilbyr også innhold. Den nye rollen prosumer (en kontraksjon av produsent-konsument) er et resultat av internett, men er det egentlig genuint nytt? Har ikke mennesker fortalt hverandre historier og overbringt kultur rundt leirbålet lenge før radio, TV, film og internett? Selvfølgelig har vi det. Forrige århundre var en unntaksttilstand fra det normale, slik det også var da bøker kun var skrevet på latin. Det skapte også en ubalanse i ytringsfriheten.

For å kunne møte etterspørsel, må tilbudet tilpasses. I den digital tidsalder venter ikke konsumenten på at andre skal lage et tilbud. Vi gjør det selv. For oss som kan programmere finnes et vell av muligheter og verktøy. Åpen kildekode gjør at vi kan velge mellom en rekke byggeklosser for å lage nye tjenester, som gjerne komponerer informasjon fra prosumers og andre informasjonskilder. At ikke de etablerte aktørene har valgt å møte etterspørsel med tilbud er mangel på blikk for nye forretningsmuligheter. De har tilgang på nøyaktig de samme verktøyene, og har i tillegg fordel av å sitte på ettertraktet innhold. Kompetanse og lærdom som er bygget opp kan benyttes. Spotify og WiMP er ypperlige eksempler på at slike initiativ som faktisk har stor suksess.

Istedet for å gripe mulighetene, peker de store aktørene på konsumentene som synderen når inntektene går ned. Det er verdt å merke seg at det er distribusjonsleddet, gjerne de mest kommersielle, som fronter tiltak for å begrense konsumentens muligheter og straffe de som overtreder Åndsverksloven. De står ofte i mellom de som produserer og konsumentene, hvor forretningsmodellen er fortjeneste på distribusjon. Denne konstellasjonen blir mer og mer kunstig. Den har blitt en anakronisme, altså prehistorisk overlevevning fra en tid hvor informasjon ble distribuert fysisk.

Med fysisk distribusjon ga det mening å ta betalt per solgte kopi. Jeg betaler for en avis, men kan velge å legge den igjen på bussen slik at andre kan lese den. Med digital informasjon gir det liten mening å betale for kopier. Det gir mening å betale for digitale tjenester. Jo mer attraktive tjenester jo mer vil jeg bruke dem og desto høyere pris er jeg villig til å betale. Dette bør være lett gjenkjennelig fra tjenesteproduksjon som hotell og restaurant.

Informasjons spiller en vesentlig rolle i ethvert samfunn. Et moderne demokratisk informasjons- og industrisamfunn er ikke noe unntak. Informasjon spiller en viktigere rolle enn noensinne for at det skal kunne videreutvikle seg. Informasjon er grunnleggende for kritiske prosesser som innovasjon, verdiskaping og maktfordeling. Begrenses informasjonsflyten begrenses også disse prosessene, noe som er svært uheldig. 

Når de store medieaktørene setter seg på bakbeina, og allierer seg med makten om å overvåke folket og konsumentene bør varsellampene blinke. Ingen av disse samfunnsaktørene bør ha makt over folket. Derfor bør de heller ikke samle inn data mot konsumenter og borgere med den hensikt å kunne straffe. Jeg skal ikke dvele ved myndighetenes ønske om å lagre trafikkdata om oss her, men konsentrere meg om media.

Når media ber om midler til å holde på sine utdaterte og lite tilpasningsdyktige forretningsmodeller, og som strider mot veletablerte og anerkjente demokratiske- og rettsstatsprinsipper skal vi ikke gi dem det. De burde selv være de første til å se problemet, men budsjettet står nok sterkere enn samfunnsoppgavene i styrerommet. Vil de absolutt gå ned med flagget til topps, så la dem heller det enn å gi dem midler de ikke skal ha tilgang på i en rettsstat. Kreativitet, tilbud  og etterspørsel vil uansett fylle tomrommet etter dem. Ikke sett igang en dårlig utgave av Jurassic Park med slitne dinosaurer i hovedrollen.

Jeg har ett råd å gi de aktører som roper på overvåkingstiltak på grunn av sviktende forretningsmodeller. Drep de tjenestene som ikke er lønnsomme. Start konkurrerende tjenester. Ikke vent å se.

PS! Twitter (norsk:kvittre) må være det mest velvalgte navn på en publiseringstjeneste jeg vet om. Fuglene er det eneste gjenlevende dinosaurene, og det er svært tilpasningsdyktige.

Trykk på en knapp etterforskning Thorgrim Eggen?

Jeg vet ikke hva slags beveggrunner Thorgrim Eggen har for å si følgende:

Men - hell i uhell - datalagringsdirektivet er det verktøyet som trengs for å etterforske og avslutte slike saker. Det handler om noen tastetrykk. Den stressede politibetjenten trenger ikke engang å løfte telefonrøret.

Det jeg imidlertidig vet er at det ikke er så enkelt. For det første så inngikk Høyre og Arbeiderpartiet et forlik som krever minimum 4 års strafferamme Rettelse: 2 år ref: §390a for å kunne hente ut IP-adresser, mot dagens praksis som kun krever godkjennelse av Post- og Teletilsynet. Altså vil IP-adresser være utilgjengelig i de aller fleste, kanskje 100%, av alle sjikanesaker. Eggens lettvinte uttalelser blir dermed en hån mot de som forventer at Datalagringsdirektivet skal sette Politiet bedre i stand til å etterforske bl.a. sjikanesaker.

Sjikanesaker har ikke høy prioritet i utgangspunktet. Det er sikkert mange årsaker til det. Ressurser er en årsak. Forliket mellom Høyre og Arbeiderpartiet vil krever enda mer ressurser fordi man må gå via domstol. Vil da flere sjikanesaker bli etterforsket? Jeg bare spør.

For det andre vil etterforskning av kriminalitet aldri være noen tastetrykk. Det er ganske tidkrevende å innhente ulike logger, analysere og sammenstille data. Vi vet at Politiet ikke har allverdens digital kompetanse i utgangspunktet. Mer data hjelper ikke Politiet med dette.

Det bringer meg over på 3dje punkt: Vi trenger ikke 6 mnd data for å etterforske sjikanesaker overhodet. Dersom sjikane er et prioritert problem, burde man sikre nødvendige logger på langt kortere tid enn det. Dessuten vil neste generasjon IP-adresseringsregime (IPv6) medføre at adressene blir så og si permanente. Det jobbes på spreng for å få dette implementert, siden adresserommet til IPv4 er iferd med å tømmes.

Mitt 4jde ankepunkt mot Eggens uttalelse: De aller fleste netttjenester hvor sjikane fremkommer ligger utenfor Norsk jurisdiksjon. Politiet kan glemme å få tak i nødvendig informasjon, eller det vil være så kostbart et det neppe vil bli utført.

Så Thorgrim Eggen: før du uttaler deg om et slikt tema, er det lurt å sjekke litt først. Du burde vite bedre, og dette viser en pinlig liten innsikt i en sak som er alvorlig for demokratiet og mindretallet det er ment å beskytte.

Men takk for at du fikk luftet dette Eggen. Jeg tror nemlig det ikke er bare du som går rundt i den villfarelsen at Datalagringsdirektivet skal bidra til oppklaring av saker som i dag henlegges. Disse misforståelsene er dessverre ganske utbredt også blant samfunnets beslutningstagere.

Les også
Datalagringsdirektivet - ingen god idé.
Kontroll av en virkelighet som ikke finnes
Beslutninger, makt og ansvar: When in doubt, don't

Verdien av informasjon

Informasjonsflyt inngår i omtrent alle verdiskapende prosesser. Hvilken verdi som skapes avhenger av kontekst. Det som er verdiskaping for noen kan til og med være destruktivt for andre. Anonymous og Wikileaks er eksempler for informasjonsflyt, spesialvariant: lekkasje, som kan brukes til å forflytte makt eller gjøre et helt annet budskap kjent. Informasjon er spesiellt kraftig politisk redskap, og det bør ikke overraske noen at den benyttes til det, uavhengig hvordan den er skaffet til veie.

Det heter seg gjerne at i en krig er det første offer sannheten. Dette er også et eksempel på informasjonsflyt som er beregnet på å desinformere, men skape "verdi" for avsenderen. Politikere, markedsførere, media, sladderpressen: Alle bruker informasjon til sitt formål i den hensikt å skape verdi for seg selv, mens det kan like gjerne være destruktivt for andre.  Generellt så har informasjonen mer verdi jo mer den reproduseres, selv om det noen ganger etterstrebes et skarpt skille på hvem som får tilgang (eks. miltær etteretning).

Idet informasjon er artikulert, muntlig, skriftlig og særlig digitalt, er den reproduserbar. Digital informasjon er "usynlig" i sin fysiske natur, den kan ikke sees, veies eller høres. Men den har mye større potensiale for reproduksjon enn noen annen form. Datamaskiner og masselagringsenheter er designet for rask og effektiv flytting og reproduksjon, men samtidig er mulighetene for å begrense dette marginale. IT-systemer er i større eller mindre grad sikret, men det skjer stadig vekk at både uvedkommenende og autorisert personell forårsaker at informasjon kommer på avveie.

Svært mye personlig informasjon ligger lagret som forretningsdata hos kommersielle og offentlige tjenesteleverandører. Hvem eier egentlig disse dataene? Hvem skal ha disposisjonsrett? Skal f.eks. myndighetene ha tilgang på personlig informasjon slik de har tilgang på annen informasjon som regnskap hos bedrifter?

Tar vi konsekvensen av dette? Når informasjon er mer flyktig enn noen gang, burde ikke dette reflekteres i lovene våre og hvordan vi omgås informasjon?

Den eneste løsningen på utfordringen er at individet (person eller organisasjon) selv har disposisjonsrett over egen informasjon. Bare slik kan det gjøres en hensiktsmessig risikovurdering av informasjon som lagres. I det noen ekspropierer denne retten er disposisjonsretten brutt. Dersom den som ekspropierer heller ikke tar ansvar når informasjonen kommer på avveie, har opphavet ingen å stille til ansvar.  

Alexander Alvaro, German Member of the European Parliament

So this is how Liberty dies

I dag vil jeg låne Trine Skei Grandes utsagn fra debatten om Datalagringsdirektivet, i et retrospektivt blikk på terrorangrepet mot USA for 10 år siden.

Mye har skjedd i kjølvannet av dette terrorangrepet: kriger, ny lovgivning, et voldsomt oppbluss for sikkerhetsbransjen. Samtidig har Internett forandret våre kommunikasjonsmuligheter. Menneskeheten kan nå kommunisere globalt, i sanntid. Store deler av menneskeheten har nå muligheten til å konsumere og produsere informasjon, uavhengig av tradisjonelle media. Generellt kan vi si at innholdsproduksjon og konsum er demokratisert. Styring av informasjon er mer desentralisert enn noensinne, og dette er i tråd med nettets opphavsmenn/kvinner intensjon.

Siden 9/11-2001 synes verden å ha blitt mer "nervøs". Det går kortere tid mellom økonomiske kriser. EU er nærmest i en kronisk krise-tilstand. Jeg vet ikke om det er en noen sterk korrelasjon, men det slår meg at terroristene kan ha oppnådd mer enn de håpet på. De ønsket å destabilisere den vestlige verden, og den er mer ustabil enn på lang tid. Vi kan ihvertfall slå fast at terrorangrepene har medført nye lover og tiltak som preges av nervøsitet. Istedet for å møte hat og krigsærkleringer med mot, forstand og toleranse skrues kontrollskruene til mot hele folket i den vestlige verden. Som om økt kontroll har løst problemer noen gang....

Demokratisering av innholdsproduksjon og konsum forandrer endel betingelser, og det styrker demokratiet. Allikevel virker demokratiske ledere skremt, når nye kommunikasjonsmuligheter benyttes mot dem i folkeopprør. Istedet for å gå i seg selv, legges skylden på ny teknologi som om den hadde forårsaket problemene. De tradisjonelle innholdsbransjene er også skremt av den nye teknologien. Istedet for å endre sine strategier og forretningsmodeller, skal man straffe de som ønsker å konsumere digitalt innhold. Innholdsbransjen roper på kontroll og overvåking fra myndighetenes side slik at de utdaterte forretningsmodellene skal kunne holdes kunstig i live. 

I det de største aktørene i informasjonsteknologibransjene (elektronikk, media) får diktere innovasjon er bransjens interne maktbalanse ødelagt. Siden den gang avishusene ble definert som den 4. statsmakt har det skjedd mye. Elektronikk- og telekombransjen er nå definitivt endel av den totale maktbalansen i et demokrati. Derfor er det svært viktig at makten til hver enkelt aktør begrenses, og ikke har for tette koblinger til myndigheter. Det norske Datatilsynet kjemper godt, men i den store sammenhengen er det ikke mye de klarer å utrette.

I sum medfører alle disse tiltakene at våre muligheter til å forandre (forbedre) ting begrensens. Mens markedsøkonomi forutsetter dynamikk, stivner alt et misforstått forsøk på å stabilisere. Jeg tror EU lider spesiellt under dette nå, og en virkelig forbedring vil ikke komme før man letter på kontroll og harmoniseringstiltak. For at markedsøkonomien skal fungere må aktører som ikke følger utviklingen få dø ut. Skal økonomien i den vestlige verden få et oppsving må nye folk inn i posisjoner der det klorer seg fast redde menn i dag.

Hvor ble liberalismen av i den vestlige verden? Den ser ut til å drukne i kapitalistiske hensyn og tiltak fra nervøse politikere og myndigheter. Fordi media pisker opp stemningen med tabloidoppslag om skumle folk, slipper politikerne unna med sin innskrenkende politikk. Til dundrende applaus.

Oppdatering:
Les også denne  svært gode kronikken i Dagens Næringsliv: Dette må vi ikke lære av 9/11
A Call to Courage: Reclaiming Our Liberties Ten Years After 9/11

Et demokrati er ingen fri lunsj

Alle er enige om de grunnleggende prinsippene for demokrati. Ihvertfall tror vi at vi er enige. Inntil det dukker opp noe vi ikke liker. Da er det flere av oss som er villig til å sette prinsippene til side. Da har vi begrenset demokratiet. Hvor går grensen for når det blir meningssensur? Har vi da et fungerende demokrati?

Hele poenget med demokratiet er å utvikle samfunnet i fellesskap og gi individet rettigheter og friheter. En iboende egenskap ved demokratiet er frihet til å forandre. Fellesskapet består av en god del mennesker som hver enkelt av oss ikke liker. Men vi deler dette fellesskapet bygget på demokratiske verdier og rettigheter.

Demokratiet vil aldri kunne forme et perfekt samfunn, fordi samfunnet er i konstant endring. Et demokrati er i en konstant indre kamp med seg selv, stadig på leting etter løsninger på sine utfordringer. Demokratiet er allikevel det beste redskapet vi har for å påvirke utviklingen. Det å leve i et demokrati innebærer at man må akseptere at et perfekt samfunn ikke eksisterer. Det betyr også at vi må vise toleranse for hverandre, selv om vi er aldri så uenige. Hele vår historie er full av eksempler på ideologier som har perfeksjonisme som mål medfører totalitære styreformer.

Ideologier og regimer som vil skape det perfekte samfunn vil nødvendigvis være totalitære. Det er helt utopisk at en større gruppe mennesker kan bli så enige. Det er også utopisk å tro at et samfunn ikke vil endres. Totalitære regimers forsøk på å kontrollere blir bare krampelignende øvelser som påfører folk lidelse og ufrihet. Befolkningen som lever i et regime som påberoper seg perfeksjonisme, opplever det nok neppe slik selv. Selv om de [ikke] får lov til å si det.

Endel ekstremister prøver med sin retorikk å overbevise oss andre om det finnes perfekte løsninger. De er gjerne fanget i sin egen forrykte retorikk og sitt tankespinn. Ytringsfriheten er det eneste middelet vi har til å korrigere, men man har ingen garanti for at det vil virke. Anders Behring Breivik ville ikke høre, og han fikk muligens ikke mye motstand heller. Han ble ble stort sett ignorert. Heldigvis er det få som går til de skritt han gjorde når omverdenen ikke vil lytte eller argumentere i mot. Men vi har alle et ansvar for å forvalte våre rettigheter og verdier ved å ta slike på alvor og by dem på motargumenter.

I Stortingsdebatten om Datalagringsdirektivet  argumenterte Bård Vegar Solhjell for at slark i samfunnsmaskineriet er et tegn på frihet. Et velfungerende demokrati har slark. I det noen strammer inn samfunnets spilleregler, blir det kanskje mer strømlinjeformet og mindre slark. Men demokratiet for teppet revet vekk under seg.

Vil vi ha et fungerende demokrati må vi stå opp for det og kjempe mot antidemokratiske strømninger enten det kommer fra den ene eller andre kanten. Heldigvis ser det ut til at Breiviks avskyelige handlinger beveger samfunnet i motsatt retning av det han ville. Fordi vi står sammen. Et demokrati er ingen fri lunsj.

Sikring av hvilke bevis?

Når Politiet etterforsker kriminalsaker er bevisinnsamling en viktig del av arbeidet. Bevisene danner gjerne en bevisrekkefølge som skal sannsynliggjøre tiltaltes skyld.
For å forhindre destruksjon og obstruksjon av bevis har Politiet tilgang til tvangsmidler som frysing av data og fysisk beslaglegging av midler. Frysing benyttes gjerne før etterforskere har fått full oversikt. Et tvangsmiddel vil som oftest medføre ulemper for den som eier midlene fordi de blir utilgjengelige. Bruk av slike tvangsmidler anses likevel som nødvendig og forholdsmessig i straffesaker.

Det er viktig å merke seg at innsamling av bevis og bruk av tvangsmidler er tilknyttet en konkret etterforskning. Dette er det såkalte etterforskningsprinsippet.

Datalagringsdirektivet fordrer innsamling av opplysninger uten at etterforskningsprinsippet ligger til grunn. Ytterligere data, i både omfang og mengde, enn det teleoperatørene har behov for blir pålagt lagring. Men kan man anse dette som et tvangsmiddel? Dataene blir (i en viss utstrekning) allerede lagret med dagens praksis som neppe vil endres vesentlig. Ingenting fysisk objekter eller verdier blir inndratt fra eier. Den etablerte betydningen av ordet tvangsmiddel passer ikke.

I informasjonssamfunnet er personlig informasjon, lagret i digital form på eget datautstyr og på tjenestene vi bruker på internett, er dette kanskje viktigere enn fysiske ting og verdier. Disse dataene danner et avtrykk av våre liv. Vi burde ha full disposisjonsrett over egne data, men data "tiltrodd" en tjenesteleverandør kan vi ikke regne med å råde over i dag. Slik informasjon har rett og slett i ikke status som personlig men forretningsdata. Myndighetene har tradisjonelt sett hatt tilgang til forretningsdata for å kunne kontrollere bedrifter. Når forretningsdata i stor grad (burde) tilhører individet som har skapt informasjonen, blir det feil om myndighetene kan tilegne seg denne vilkårlig.

Det må etableres en forståelse av hva innsamling av personopplysninger ved tvang betyr i større sammenheng. Skal myndighetene ha tilgang til tvangsinnsamling av slike opplysninger uten tilknytning til konkrete formål (etterforskning)?

Man kan gruppere datainnsamling for saksbehandlingskontekst i 3 hovedgrupper:

1. Dokumentasjon av observasjoner gjort i arbeid med konkret sak
2. Målrettet frysing og beslaglegging av ting og verdier som kan ha betydning for en sak
3. Vilkårlig fangst av data for fremtidig bruk uavhengig av konkrete saker. (Dette kan sees på som en utvidet og pågående variant av 2.)

Omfanget av innsamlede opplysninger øker fra punkt 1 til 3, og andelen ikke-relevant informasjon i enda større grad. Punkt 3 vil i de fleste tilfeller grense opp mot eller  praksis være overvåkning. Det er en pågående innsamling for eventuell fremtidig bruk. Når data ikke er lagret for et konkret formål er det mye vanskeligere å sette grenser for hva de kan bli brukt til.

I den analoge verden er kopier lette å skille fra orginaler. I den digitale verden er orginaldata og kopier like, og umulig å skille fra hverandre. Når myndighetene samler inn digital informasjon sitter de på en like god utgave av informasjonen som dens eiere. Det er nettopp hva avtalen mellom Høyre og Arbeiderpartiet går ut på. Overskuddsinformasjonen Datalagringsdirektivet krever lagret, skal overføres til en egen database (kopi).

Det eksisterer liten bevissthet om digitale informasjonsstrømmer og eierskap til data. Dette er en helt ny problemstilling som jeg ikke har sett behandlet i norske media, offentlige forvaltningsorganer eller politikere. 3dje parter burde ikke kunne tappe en slik informasjonsstrøm uten at det enten foreligger samtykke eller domstolsgodkjenning av tvangsmiddel i gitte saker.

Med de begreper vi har, og siden Regjeringen ikke har tatt seg bryet med å reflektere over disse, kan vi si at Datalagringsdirektivet er en vilkårlig frysing av data som kan være relevant for en fremtidig etterforskning. Myndighetene har tatt i bruk tvangsmidlene ment for konkret datainnsamling til en generell ordning. Borgernes bevegelser og kommunikasjon ansees slik generellt som relevant i etterforskning av kriminalsaker. Vår rapporteringsplikt er kraftig utvidet fra selvangivelsen til å gjelde hva vi foretar oss i hverdagen.

Logikken, eller kanskje mangelen på den, som følger av en slik generalisering kjenner ingen grenser i informasjonssamfunnet. Mengden personlig informasjon som vil bli lagret om oss er allerede stor, men ingenting mot hva fremtidens sensorer vil innhente. Har vi ingen prinsipielle grenser for hva myndighetene vil samle inn av data, vil vi ende opp i en verden alá 1984.

Denne posten leder frem til spørsmålet: Skal vi la en utvikling, der myndighetene vilkårlig samler inn data til fremtidige formål skje uten noen form for refleksjon og debatt. Ønsker vi egentlig dette, eller skjer bare fordi fremstående politikere og EU sier det skal være sånn og borgerne er for sløve til å stå opp for de rettigheter som er kjempet frem og nedfelt i grunnlov og menneskerettigheter?

Det er bemerkelsesverdig hvordan denne utviklingen skjer uten mediene er seg sitt ansvar bevisst og skaper debatt om disse temaene. Mest fremtredene i sin nedtoning av slike tema er stats- og lisenskanalen NRK. Datalagringsdirektivet har f.eks. ikke vært debattert i Debatten. Dette kan ikke kalles noe annet enn total svikt i samfunnsoppdraget kanalen har.

Jeg hadde stor nytte av å lese denne artikkelen, skrevet av Orin S. Kerr, professor i Jus i utarbeidelsen av denne posten.

Den private sfære i et digital samfunn

Vi setter alle pris på en privat sfære, hvor vi både betror oss og oppfører oss mer avslappet enn i offentligheten. Da telefonen kom ble denne private sfæren forlenget via kabler, nær sagt til alle verdens hjørner. De fleste tenker nok på telefon, og mange av den senere tids nyvinninger som del av det private rom. Ubevisst, kanskje, men de fleste vil nok svare at de anser private samtaler via elektronisk medium som del av sin private sfære. Noen ganger er det til og med slik at man tør å si mer, enn under fire øyne. På godt og vondt.

I dag leste jeg om hvordan Amerikansk rett fortolket bruk av telefon som publisering under forbudstiden på 1920-tallet. Dette er starten på moderne elektronisk overvåkning, selv om det ikke ble stort volum før telenettet ble digitalisert med innføring av ISDN. Teleoperatørene begynte da å lagre mer detaljerte opplysninger for faktureringsformål. Med dette muliggjorde man, i tillegg til å avlytte, det mulig å effektivt samle inn opplysninger om hvem som kommuniserte.

Det var liten fokus på hvilken betydning de nye mediene hadde for den private sfære. Så lenge myndightene kun i begrenset grad benyttet seg av muligheten til å hente ut data foregikk debatten blant spesiellt interesserte. Med innføring av Patriot Act i USA, Datalagringsdirektivet i EU og ikke minst utviklingen av sosiale media har debatten skutt fart. Det er på høy tid man stiller spørsmålstegn ved myndighetenes inngrep i den private sfære, og vår egne holdninger.

Hvor går grensen for din private fysiske og digitale sfære?

Hvilke tvangsmidler er det akseptabelt at myndighetene benytter i denne sfæren, og hvilket omfang?

I USA har endel senatorer begynt å offentlig bekymre seg for hemmelige lover, som skal omgå "beskrankninger" i den amerikanske grunnloven. Myndighetene prøver trolig å legge til rette for massiv datamining av borgernes bevegelser, for å detektere uønsket atferd som terrorisme, men ikke begrenset til det.

I etterkant av vedtaket om innføring av Datalagringsdirektivet  i Norge er dette veldig relevant, siden USA legger press på EU om utveksling av data (og dermed innsamling). Opphavsrettsindustriene er også svært pågående for å få tilgang til data som kan avsløre fildelere. I lovgingingen forlates etterforskningsprinsippet og uskyldspresumpsjonen til fordel for Politiets krav om vilkårlig bevissikring. Presset for å innføre stadig mer inngripende tiltak er stort. Direktivet sikrer innsamling av data, og det er allerede åpnet for at private aktører skal få tilgang til abonnementsdata.

Med den utviklingen vi når ser, kan man egentlig ikke lengre regne noe elektronisk medium som del av sin absolutte private sfære. For de fleste praktiske formål vil det ikke ha store konsekvenser for den enkelte foreløpig. For varslere og konfidensielle samtaler vil man se en umiddelbar avkjølende effekt.

Det bør ikke være slik i et fritt land at man skal tenke som om før man tar en telefon, eller tar med seg mobiltelefonen på tur. Da har vi mistet en liten, men veldig vesentlig del av vår liberale demokratiske frihet.

Dersom man mener at elektroniske media er en del av vår private sfære, ønsker vi at myndighetene og private aktører skal kunne ta seg til rette i den?

Som European Data Protection Supervisor nylig sa:
the Data Retention Directive, in any event, goes beyond what is necessary. - Watchdog slams EU data retention directive

Anbefalt lesning:
Personvernrapporten 2010
Nothing to hide - Daniel Solove

Hvordan ble det slik?

Samfunnet vårt endres av den digitale teknologien. Teknologien åpner for effektivisering, deltakelse i demokrati og nye muligheter for næringslivet. Dette skjer også, men samtidig byr det på utfordringer. Teknologien er nok ikke helt moden for alt den blir forsøkt brukt til. Det har jeg blogget en god del om før. Men er samfunnet modent for teknologien? Kan mulighetene den gir til og med virke truende for etablerte maktstrukturer og næringer. Ja sier jeg, og disse er i ferd med å gå til krig mot de som bruker mulighetene vi har fått. Den sittende Regjering utviser en heller fattig evne til å ta ibruk mulighetene, og til dels ser utviklingen som en trussel.

Et eksempel er varslere nå enklere kan dokumentere sine påstander, mens nettopp dette allerede blir brukt for å spore dem opp. Med de siste tiltakene er varslervernet betydelig svekket. Politikere, makthavere og opphavsrettshavere går hånd i hånd for å "bekjempe" trusler mot seg selv.

Teknologien kan selvfølgelig brukes negativt mot samfunn og personer, men jeg vil påstå at den i overveiende grad representerer en positiv fornyelse av samfunnet. De nye truslene må selvfølgelig håndteres, men da på en måte som virker. Forsvaret ser ut til å ha fattet poenget her. Digitale trusler kan ikke blokkeres, men må avdekkes og håndteres ved kontinuerlig oppfølging av nettverk og systemer. Av samme grunn vil ikke Datalagringsdirektivet fungere heller. Det innbyr til passivitet i kriminalitetsbekjempelse og forebygging.

Som nevnt endrer teknologien samfunnet. Det innebærer at noen kan ha noe å tape, fordi fundamentet for deres makt eller inntektsgrunnlag endres eller forsvinner. Har man muligheten vil man forsøke å forsvare seg mot "trusler mot seg". Det er ikke noe spesiellt ved det. Men når de som føler seg truet av den digitale utviklingen vender teknologien mot "truslene" sine blir det straks værre. Hvorfor? Politikere som føler at sin maktbase forvitrer fordi den er bygget på industrisamfunnet og som forsøker å gjenvinne "kontroll" utøver en urimelig makt over borgerne. Opphavsrettshavere som påberoper seg retten til å jakte på fildelere krever muligheter for å spore dem opp som overhodet ikke står i stil med truslene filderne utgjør.

Bransjer som har levd fett på opphavsrett opplever at marginene blir strammere. De har ignorert de mulighetene den digitale utviklingen byr på i et helt 10-år. Nå går salget av de fysiske utgavene produktene deres raskt nedover. Reaksjonen er å beskytte seg selv, istedet for å tilpasse seg. Politikere som fra før ser den digitale utviklingen som en trussel, har ingen betenkeligheter med å bistå opphavsrettbransjene med å gi dem muligheter for å gå til krig mot sitt publikum. Politikerne kobler i realiteten opphavsrettsbransjene til respiratoren. Er man litt fremsynt, ser man de forretningsmodeller man tviholder på ikke lengre har livets rett. Og: hvor rock'n roll er det å gå til krig mot fansen sin?

Innen musikk gjetter jeg på at det er de ivirigste tilhengerne av artister som både kjøper og deler mest filer. Fildeling i stor skala er ikke bra, men i mindre skala gir det mulighet for artister å nå nytt publikum uten kostnader. Er den siden av saken overhodet tatt med i betraktningen? Siden kassetspilleren kom har kopiering av musikk satt grå hår i hodet på opphavsrettsbransjene. Men det var ikke udelt negativt, og det vil være vanskelig å si at det ble solgt færre eksemplarer som følge av kopieringen. Kassetspilleren var et viktig medium da platebransjen hadde som fetest(!).

Jeg mistenker at frykten i "platebransjen" kan lokaliseres til distribusjonsleddet, fordi det er disse som i hovedsak vil få presset sine marginer. Artistene, de virkelig opphavsrettshavere, burde kunne tjene både økonomisk og har ikke minst bedre muligheter til å spre sine verker med digital distribusjon. Istedet for å gjøre dette går man til krig mot fansen. Istedet for å spille på lag ser man fildelere som et genuint onde. Istedet for å legge til rette for enkel tilgang gjør man det vanskeligere. Det burde gå opp for bransjen snart at jo vanskeligere den gjør konsum av produktene deres, jo sterkere blir incentivet for storskala fildeling.

Med det mangfoldet av muligheter for konsum av digitalt innhold, med ulike kvaliterer (mobilitet vs detaljeringsgrad) vil det være en uoverkommelig oppgave å tilby formater for enhver avspillingsenhet. For kjøpt innhold er kopiering en nødvendighet. Hvis man i utgangspunktet benytter åpne formater, slik at kopiering fungerer smertefritt og uten å måtte knekke kopisperrer (det skjer uansett) blir terskelen lavere for å kjøpe innhold. Når innholdet er låst inne med kopisperrer er fildeling et svært attraktivt alternativ for å kunne spille av innholdet på ønsket teknologi. Har man barn, forstår man også behovet for sikkerhetskopier. Kopisperrer skaper på mange måter et "behov" for fildeling.

Abonnementsløsninger gir både forbruker og opphavsrettshaver helt nye muligheter. Hele kopieringsproblematikken er borte, og forbrukeren vil i større grad tilpasse seg og benytte teknologi hvor man kan abonnere på innhold. Spotify og WiMP er gode eksempler. Men det er noen store "hull" i tilbudet, fordi de store trekkplastrene holdes unna. Man finner f.eks. ikke Beatles på Spotify. Potensialet for salg av fysiske Beatles-plater begrenses nok til en liten kjøpergruppe som hadde kjøpt uansett. Hadde Beatles-låtene vært tilgjengelig i Spotify ville mange fler hørt på musikken og de ville gitt en jevn inntektstrøm.

For kreativ digital innholdsproduksjon, hvor remiksing av eksisterende av innhold inngår må man bryte kopisperrer og bruke fildeling. Dagens opphavsrettigheter er begrensende, og nettop distribører av opphavsrettslig materiale vil på sikt tape på sin egen strategi. Det er ganske innlysende at oppvoksende generasjon neppe vil ha stor tiltro til de som jakter på dem.

Eksklusivitet og begrensning av tilgang er en forbigått stadium for innholdskonsum og kreativitet.

Digital is here to stay. 
Get used to it! Don't be afraid of digital anymore.

Jeg vil anbefale boken av Chris Anderson: The Long Tail: Why the Future of Business is Selling Less of More for de som vil forstå de nye mulighetene.

PS! Den yngste delen av befolkning, som er de ivrigste til å ta i bruk ny teknologi, for mye større muligheter til påvirkning og deltagelse i demokratiet. De har et mangfold og muligheter for mediekonsum inge generasjoner tidligere har hatt. Dette gir dem en viss makt og representerer en stor kraft. Jeg mener dette har flere likhetstrekk med ungdomsopprøret og frigjøringsbevegelsene på 60-tallet. De virket også truende på etablerte maktstrukturer. Men den gangen sto opphavsrett-bransjene musikkbransjen på andre siden. I dag ser de seg best tjent med å alliere seg med makten. Rock'n roll er et forbigått stadium. I dag demonstrerer ungdommer i EU-landene, den digitale generasjonen, mot sine makthavere som har ført landene ut i økonomisk uføre. Hvordan vil makthaverne reagere på en generasjon som har langt mer demokratisk slagkraft enn noen tidligere? Det blir spennende å se, særlig i lys av de demokratiske strømmene i Nord-Afrika og Midt-Østen.

Den truede kommunikasjonsfriheten

Informasjon har alltid hatt potensiale til å kontrollere andres frihet. Enten ved at noen åpenlyst har kunnskap om noe eller noen, eller i det skjulte. Kryptering ble brukt av romerske keisere for å hindre at informasjon mellom frontlinjen og dem selv kom på avveie. Etteretningstjenester er der for å skaffe informasjon om (antatte) fiender. Skattemyndigheter har myndighet til å både kontrollere og inndrive penger basert på noe de vet om oss. Avisene lever av å innhente informasjon, og selge den leserne. De har samtidig en rolle som kontrollør av de 3 statsmaktene. Sladderpressen lever av spin rundt kjendisenes liv. Alt dreier som om informasjon og flyt av den.

Det vil alltid være diskusjon om hvilke, og hvor store friheter borgerne skal ha, men i selve fundamentet for et (liberalt) demokrati ligger:

• Ytringsfrihet
• Eiendomsrett
• Politisk frihet
• Likestilling

I tillegg så har liberale demokratier aldri begrenset kommunikasjonsfrihet, kanskje fordi den er så åpenbart grunnleggende at det ikke skulle behøves nevnt. Man kan også bevege seg fritt, innnfor gjeldende lovverk vel og merke, i et liberalt demokrati.

Så lenge informasjonsinnhenting foregår åpenlyst og formålsbetinget (som i aviser og Skatteetatens informasjoninnhenting) er det mulig å kontrollere at det kun er det som må innhentes som faktisk blir det. Når minst en av: formålsbetinget og åpenlyst forsvinner ut av ligningen blir det straks værre å kontrollere, og da spesiellt mot de grunnleggede friheter i et liberalt demokrati.

Inntil for få år siden var det begrenset mengde informasjon som ble lagret om oss i forhold til i dag. Den teknologiske utviklingen har effektivisert informasjonsinnhenting, lagring og flyt. Informasjonen er så omfattende at den må ansees som en betydelig andel av vår private eiendom. Utviklingen er trolig bare i en tidlig fase. Med et historisk tilbakeblikk, er det lett å se at ikke alt som er mulig, politisk og teknologisk, bør gjennomføres. Prinsippet om at informasjonsinnhenting må være formålsbetinget og åpenhet om innhenting (om forholdet, ikke selve informasjonen) har blitt enda viktigere. I tillegg har eierskap og disposisjonsrett over informasjonen blitt sentral. Vi må ha rett til å vite hvem som kan disponere informasjonen og hvordan den brukes. Dette setter krav til teknologi og lovverk, men også til lovgiverne. Siden den teknologiske utviklingen ikke står stille, vil det være en kontinuerlig prosess å se til at den og informasjonen som innsamles har (positiv) nytte i samfunnet.

Med disposisjonsretten følger det både muligheter og ansvar. Mange bruker allerede mulighetene til å vise enkelte sider av seg selv. Tjenester som Facebook opererer i gråsonen mhp hvilken informasjonen vi tiltror dem, og man burde nok være mer restriktiv med hva man legger ut om informasjon om seg selv.

Så langt har jeg snakket om de mer åpenbare problemstillingene rundt informasjonsinnhenting og flyt. En følge av at informasjonen gir makt er at den også har blitt en vare. Det vil alltid være personer som, har eller skaffer seg tilgang, som kan ha langt mer lysskye hensikter. Siden informasjon nå er så flyktig, via digitale media, kan de flyte relativt lett i retninger som ikke var tiltenkt. Det finnes et utall incentiv for å misbruke og stjele informasjon. I feil hender vil det kunne bli alvorlig. I, 1. mai, kan vi lese om Russiske nynazister har skaffet seg informasjon om tidligere anholdte norske menn. Hvordan denne informasjonen kom på avveie kan vi bare lure på, men det er forsåvidt ikke noe nytt at slikt skjer.

Men vi kan jo tenke oss hva som kan skje med disse mennene om nynazistene også har fått tilgang til trafikkdata som Datalagringsdirektivet pålegger lagring av, utover det det formålsbetingede. Direktivet er egentlig i en overdragelse av disposisjonsrett til personlig overskuddsinformasjon, men ikke risikoen forbundet med lagring. Slik risiko må være betinget i avtalen mellom bruker og tjenesteleverandør, skal den kunne håndteres av de reelle avtalepartene. Det er uholdbart at en 3dje-part skal tiltvinge seg noe som ikke er regulert i en slik avtale. Data som kreves lagret er blant annet

• Hvem vi kommuniserer med, hvor og når
• Hvor vi er når våre mobiltelefoner foretar opp- og nedkoblinger. Det vil si med veldig høy frekvens med moderne mobiltelefoner.

Disse momentene vil klart kunne innvirke på på våre kommunikasjons- og bevegelsesfrihet. Det er bare spørsmål om hvem som får tilgang til informasjonen og hvordan den blir brukt.

Etter å ha lest om truslene fra de Russiske nynazistene, blir man ikke mindre skeptisk til at
GPS produsenten TomTom har solgt sporingsdata til norske myndigheter, som i sin tur brukte det til andre formål enn forutsatt. Jeg har generell tillit til Politiet, men samtidig vet jeg at tilgjengelig informasjon vil bli brukt, særlig om hensiktene ansees som gode. Dette er bare et eksempel, og neppe bli/være enestående.

Det er en rekke problemstillinger som oppstår i kjølvannet av den teknologiske utviklingen, men jeg tror vi kan oppsummere det viktigste navigasjonsmerkene for å holde oss i leia slik:

• Disposisjonsrett for personlige informasjon
• Risiko forbundet med lagring skal være betinget i avtale mellom bruker og tjenestetilbyder
• Unntak, skal være formålsbetinget som f.eks. konkret etterforskning
• For samfunnsformål:
• Formålsbetinget lagring
• Åpenhet om innhenting
• Krav om nødvendighet for å kunne pålegge lagring ihht til den Europeeiske Menneskerettighetskonvensjon, artikkel 8
• Krav til sikkerhet, men samtidig åpenhet om risiko

Selv om disse momentene kan virke noe fjerne i forhold til tradisjonelle kampsaker på 1. mai omhandler de borgernes frihet. Når Arbeiderbevegelsen i disse dager slår seg på brystet over hva de har vært med å skape, burde de også kikke både i speilet og se fremover. Hvilke friheter står mest på spill i dag, kontra arbeiderbevegelsens spede begynnelse? Den gangen stod bl.a. organisasjonsfrihet på dagsorden.

I dag er det ytringsfrihet og kommunikasjonsfrihet som er frihetene som er mest truet i Europa.

I Midtøsten ser vi i disse dager styrken i at borgerne kan kommunisere uten at makthaverne kontrollerer hvem som kommuniserer. Kommunikasjonsfrihet er et fundament i og styrke for demokratiet.

Ser vi fremover, kan vi anta at de elektroniske kommunikasjonsmulighetene vil florere. Samtidig vet vi at vi trolig er ved peak oil, og om man ikke løser energibehovet for fremtiden vil elektronisk kommunikasjon bli enda mer sentral*. Fysisk forflytning av mennesker og varer krever langt mer energi enn elektronisk informasjon. Derfor er bevegelses-, ytrings- og kommunikasjonsfriheten de mest dyrebare i vår tid. Det skal vi kjempe for.

* pussig nok er det de samme politikerne som ivrer mest for DLD som også er mest bekvem med å late som om status quo innen energiforsyning ikke vil endre seg

EUs forskuterte forsvar av DLD

Drøytt 200 dager på overtid fikk vi evaleringen av Datalagringsdirektivet. Direktivet ble presset igjennom på Stortinget like i forkant av at evalueringen endelig ble lagt fram. Hvorfor det ikke var mulig å avvente informasjon om erfaringer med DLD, både positive og negative er en pussighet uten sidestykke. Vi var ikke engang smarte nok til å gjøre som Sverige, og utsette avgjørelsen om innføring.

Demokrati: en styreform hvor flertallet har avgjørende innflytelse, men mindretallets interesser også blir tatt hensyn til. - http://www.caplex.no

I et fungerende demokrati skal prinsipper om beskyttelse av et mindretalls interesser avgjøre. Det er forståelig at noen (flertallet) mener at vi skal ta ibruk midler som kan bidra til bekjempelse av alvorlig kriminalitet og terror. Men man kan ikke ensidig vurdere dette når titaket åpenbart er i konflikt med en større gruppes legale interesser, og som til og med er i konflikt med Menneskerettighetskonvensjonen. Helt uavhengig av hvorvidt trafikkdata er nyttig, skal man objektivt vurdere om det er nødvendig på bekostning av mindretallets interesser. Uansett så tror jeg at mindretallet blir til flertall etterhvert som kunnskapen om DLD øker. I nettavisenes spørreundersøkelser, som ikke er representative i folket, ligger nei-andel stort sett på 75-90%. Jeg antar at aktive nettbrukere er bedre informert på dette området enn de som kun leser aviser på papir. Dette fordi de både har bedre kunnskaper om moderne teknologi og tilgang på alternativ informasjon til endel medier som har sviktet i debatten.
 
Når vi endelig kan lese evalueringen, sier den at DLD helt klart er en utfordring med hensyn på personvernet og retten til et privatliv. Videre så påpekes det at regler for tilgang til og bruk av data praktiseres vidt forskjellig. I Polen ble det hentet ut data 1 million (1048318) ganger i 2009, noe som umulig kan være tilknyttet etterforskning av alvorlig kriminalitet og bekjempelse av terror. Når informasjon først er tilgjengelig, er terskelen ikke så høy for å bruke den.

Det som slår meg meg er presset fra EU for at medlems- og EØS-land skal innføre DLD er sterkt, mens de som (mis)bruker data og ikke kan gjøre rede for hvordan data er brukt slipper unna uten en skramme. Sverige trues med bøter etter at de besluttet å utsette implementering 1 år. Når kommisjonen ser problemet med nettopp misbruk av data, burde de ikke irettesette landene som bruker tvangslagrede data til annet enn det opprinnelige formålet: bekjempe terror og alvorlig kriminalitet? Ensidig straff mot de som ikke har innført er i seg selv et varsel om manglende kritisk sans og balansert holdning til DLD.

Det kan være flere grunner til at trafikkdata ikke blir brukt slik det var tenkt:

• Terrorvirksomhet i de fleste land er liten, så behovet for å trafikkdata for bekjempelse av det er ikke-eksisterende. Dessuten skjuler terrorister en god del spor allerede selv når truslene ikke er reelle.
• Grunnlov og etterlevelse av den er ikke god nok for å beskytte borgerne mot overgrep. Hvor sterkt står rettsstaten i disse landene? DLD er i seg selv en svekkelse av rettsstaten, fordi man vender om prinsippet om at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Leder for Politiets Fellesforbund, Arne Johannesen, bruker aktivt argumentasjon om at man lettere kan bevise sin uskyld. Det er ikke slik en rettsstat fungerer.
• Man simpelthen griper tak i det som er tilgjengelig for å etterforske all kriminalitet. Hvorfor skal man ikke bruke data som kan få kriminelle dømt, når data faktisk er lagret? Det vil kreve god selvbeherskelse på myndighetsnivå for å la være.

Om man leser evalueringen vil man oppdage at den ikke underbygger formålet med direktivet, snarer tvert i mot. Det noe svake tallmaterialet, som ikke kan vise relasjon mellom bruk av trafikkdata og etterforskning av terror og alvorlig kriminalitet blir feid bort med uttalelser fra myndighetene i medlemslandene som sier at tvangslagring av data er nødvendig. Problemet med denne påstanden om nødvendiget er det skal veies opp mot den Europeeiske Menneskerettighetsskonvensjon (EMK) artikkel 8

1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. 
2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.”

I evalueringen fremkommer det kun bruk av nødvendighet i forbindelse med å finne vitner o.l. Dette er ikke nødvendighet, men en mer effektiv måte å finne ut det samme som man kan gjøre med tradisjonelle etterforskningsmetoder. Nødvendighetskriteriet er ikke oppfylt, og evalueringens konklusjon om det motsatte er ikke støttet på noe vis av evauleringen. Snarere tvert i mot.

Evalueringen belyser overhodet ikke hvordan situasjonen ville vært uten tvangslagring. Det nevnes at 67% av alle forespørsler er for data yngre enn 3 mnd, og de ville da med stor sannsynlighet vært lagret i telekomoperatørenes systemer uansett. I Norge blir data stort sett slettet når de er 4-6 mnd gamle med dagens praksis, og vil neppe endre seg iflg telekombransjen selv. I kategorien 3-6 mnd gamle data er det 19% andel av de data som hentes ut. Hvis vi antar at halvparten ikke ville vært slettet innen Politiet ba om data, ville de altså få data i 76,5% av tilfellene. Jeg vil si det er en meget god prognose målt opp mot andre typer spor Politiet må finne og analysere. Å forlange bortimot 100% er ikke innenfor virkelighetens rammer. Få andre bransjer kan ikke forvente at ting er tilrettelagt fra andre i samme grad. Det er på tide Justisdepartementet og Politiet stikker fingeren i jorda.

Jeg vil tørre å påstå at min blogpost Tull med Tall, som tar utgangspunkt i et regneark som viser relasjonen, og proporsjoner, for uthenting av trafikkdata i ulike typer kriminalsaker og kriminalitetsstatistikk er et bedre grunnlag til å gjøre vurderinger på enn EUs evaluering, selv om Norge ikke har innført Direktivet. I det minste er det en god fremstilling av situasjonen uten at DLD er innført.

Men når konklusjonen i evalueringen var forskuttert, var fallhøyden for stor til å lande på en annen konklusjon. Den 3.12.2010 sa Cecilie Malmström på en pressekonferanse at Data Retention is here to stay. Kommisjonen hadde konkludert på forhånd, og siden man ikke kunne underbygge den med fakta blir evalueringen kun halvhjertet forsøk på å få det til å se ut som kartet stemmer med terrenget.

Utfordringer i forbindelse med terror- og kriminalitetsbekjempelse i Spania og Norge er nok vidt forskjellige. I og med at Spania har levd med terror i flere tiår (konflikten med Baskerne) og har vært utsatt for terror organisert av Al-Qaida er det klart lettere å argumentere for implementering der enn i Norge. Selv om vi lever i en stadig mer globalisert hverdag har fortsatt hvert land sin egen grunnlov. Kriminalitetsetteforskning og terrorbekjempelse er delvis internasjonale problemer. Men det blir allikevel feil å tvangslagre privat informasjon i alle land uavhengig av nødvendighet og interesser i det enkelte land. Jeg er ser behovet for å regulere f.eks. hvordan data utveksles mellom nasjoner, men ikke at behov hos noen skal ha så store konsekvenser for alle andre. For meg bryter det prinsipper mot sammenblanding av ulike interne anliggender. (Når alle skal formes over samme lest, blir det stor friksjon, siden ingen land består av samme "materiale". Selv innen EU/EØS er det vidt forskjellige kulturer, utfordringer osv).

Trafikkdata kan nok sies å kunne ha bidratt til oppklaring av mange saker i ettertid, men realiteten er at våre kommunikasjonsmønstre endres raskt. Om 10 år vil man neppe kunne se tilbake og si det samme. Det vil nok stort sett være den eldre og lovlydige delen av befolkning som bruker kommunikasjonsmidler DLD omfatter. De yngre, og en god del eldre, endrer kommunikasjonsmønstere as we speak og kriminelle med incentiv for å endre vaner gjør det garantert. Ofte er alternativene gratis, sikrere og mer brukervennlige, og det burde være ganske innlysende for de fleste at det vil skje store forandringer.

Informasjonens iboende potensiale for makt

Den digitale teknologiutviklingen gir oss enorme muligheter til å lagre og behandle store mengder informasjon. Generellt er dette overveiende positivt og setter oss i stand til å analysere og løse vanskelige problemer. Teknologien er imidlertidig nøytral i forhold til hvilken informasjon som lagres og behandles.

Teknologien har ingen innebygd etikk, moral og grensesetting, dette er det vi som benytter teknologien som er ansvarlig for. Etterhvert som vår teknologiske kapasitet øker, øker også ansvaret for at den anvendes positivt. Informasjonsteknologi har iboende egenskaper som kan endre maktforhold og hvordan sette grenser for privatlivet. Den lagrer også informasjon som tidligere var muntlig kommunikasjon, slik at den kan publiseres effektivt til et videre krets også utenom personlig nettverk. Informasjon er ikke lengre begrenset fysisk til den nærmeste krets. I det digitale samfunnet er muligheten for trekke grenser for eget privatliv blitt mer diffuse, og i noen tilfeller vanskelig å trekke.

Teknologien gjør informasjonen både mye mer flyktig og konsentrert  enn noen gang tidligere. Kort oppsummert kan vi si at informasjon i digital form har bl.a. disse egenskapene som også skiller den fra analog motsats:

• Lett å konsentrere
• Flyktig
• Analyserbar i stor skala
• Lett å korellere distribuerte datasett

Disse egenskapene gir en verdiøkning, men samtid også utfordringer til hvordan man skal håndtere sikkerhet mot misbruk og tyveri. Om man ikke har veldig god innsikt i hva dette innebærer kan man komme til å ta feil beslutninger.

Anders Brennas blogpost om hvordan Aftenposten fikk tilgang til Wikileaks komplette informasjonsdata, sier mye. Sikkerhetsløsninger kan kun begrense hvem som får tilgang, men ikke hva tiltrodde personer gjør med tilgjengelig informasjon. Høy konsentrasjon, spesiellt av sensitiv informasjon, gir makt.

Som vi ser har informasjonsteknologi stort potensiale og bringer nye utfordringer med seg. Skal informasjon aggregeres bør det være begrunnet og knyttet til et bestemt og kontrollerbart formål. Videre så må den juridiske eller moralske eier av informasjonen ha full disposisjonsrett. Dersom det ikke er god overenstemmelse mellom eierskap og disposisjonsrett tar man i praksis vekk mulighetene for å selv trekke grenser. Dette gjelder såvel på individ- som organisasjon- og nasjonalt nivå. Bare på denne måten kan informasjonen forvaltes riktig og med risikovurderinger gjort av dens eier.

Disposisjonsrett gir mulighet til å bruke informasjon etter eget forgodtbefinnende. En av Assanges nærmeste medarbeidere så seg, av ukjent grunn, bedre tjent med å lekke tiltrodd informasjon. Wikileaks hadde på sin side fått tilgang på informasjonen av tiltrodde etteretningsmedarbeidere som mente at informasjonen burde gjøres kjent. Selv på myndighetsnivå kan vi se at det er svært lett å uthule- eller endre lovverk for å kunne utnytte informasjon til flere formål. Dette bør ikke overraske noen, da det nærmest er en naturlov at man vil utnytte de ressurser og maktmidler som er tilgjengelig. Informasjon "finner" gjerne sin egen vei, avhengig av disposisjonsrett og hva tiltrodde personer mener formålstjenlig. I tillegg kommer selvfølgelig datainnbrudd og menneskelig feil som medfører data på avveie.

Det er allikevel et skarpt skille mellom privat informasjon og annen informasjon. Fratas man disposjonsrett for egen informasjon og mulighet til å trekke sine personlige grenser, fratar man individet privatliv og integritet.

Det er viktigere enn noen gang at mulighet for å kunne ha disposisjonsrett over egen informasjon for å kunne trekke grenser rundt seg selv. Eller sagt på annen måte: det er ingen grunn til at digitalisering av kommunikasjon skal endre på retten til å trekke sine egne grenser. Hvordan den enkelte velger å bruke denne retten må fortsatt være individuell. Noen lever offentlige liv, andre mer private. I problematiske livsfaser er man naturlig nok forsiktigere enn når det står bra til.

Jeg vil tro veldig få vil si seg uenig i det jeg skriver her. Om de da ikke har gjort det før, bør de reflektere over at Datalagringsdirektivet Høyre vil stemme for innføring av i Stortinget 4.4.2011 er nettopp overdragning av disposisjonsrett av informasjon om hvem du kommuniserer med, hvor og når. Det er feil retning i et veivalg teknologien stiller oss overfor.

Høyre har gått for såkalt strengt regelverk for sikring for de data som skal lagres. Dette fungerer selvfølgelig fint som innsalgsargument, men er i realiteten et falsum:

• Regler har ingen direkte praktisk betydning hverken for implementasjon eller  oppfølging. Da må det i det minste følge med midler til byråkrati, oppfølging og  gjennomføring (tiltak i informasjonssikkerhetsfaget er kontinuerlig og nitidig arbeide) over lang tid. Dette er en forpliktelse Høyre og Arbeiderpartiet påtar seg og ikke kan løpe fra.
• Kryptering av overskuddsinformasjon er ikke en styrking av personvernet. Det er ikke engang en et nullsumspill siden det faktisk blir større datamengde (spesiellt lokasjonsinformasjon og epost avsendere og mottagere) som kan stjeles og misbrukes. Før denne tvangslagrede informasjonen blir flyttet til kryptert database. (merk: det krever sletting av informasjon i kildesystem, utover operatørenes eget behov, og sjansen for at det da glipper er større)
• Regelverket vil neppe ha gyldighet for operatører som velger å bruke lagring i utlandet. Dette er svært vanlig strategi for å spare penger, samt at telekom-operatører opererer på tvers av landegrenser.
• Det "strenge" regelverket endrer ikke noe på det faktiske forhold at man overdrar disposjonsrett fra eier til 3dje part. Datalagringsdirektivet er stikk motsatt av styrking av personvernet uansett hvordan man vrir og vender på det, og ingen regler kan endre på det. 
• oppdatering: De fleste av disse reglene er heller ikke noe annet enn common sense og ansvarlig politikk som ville blitt vedtatt helt uavhengig av Datalagringsdirektivet. Da blir det direkte falskneri å koble til innføring av direktivet. Les også Geir Pollestads utmerkede serie bloggposter om Høyres spillfekteri om hva de har oppnådd i forhandlinger med Arbeiderpartiet.

Aslak Sira Myres appell mot DLD

Fra en som har vokst opp med overvåkning og som har et reflektert og engasjert forhold til fenomenet. Hør, se og lær.

Stasministerens nye direktiv

Stasministeren følte seg naken overfor borgerne, og det som enda værre var: innsynet var ikke gjensidig. Borgerne skjulte noe for ham. Hvem vet hva folk med privatliv kan finne på?

Borgere kommuniserte med hverandre uten at han visste om det. Siden alle nå kunne bruke eletroniske kommunikasjonstjenester kunne de ha direkte kontakt med hvem som helst hjemmefra. Det var bare ved Partiets høyborg at man hadde lov til slikt må vite. At folk snakket sammen uten at Partiet hadde kontroll var ikke bra. Bevis måtte sikres.

Når 2 EU byråkrater kom til hovedstaden med et flunkende nytt direktiv i hånden, som inneholdt krav om lagring av hvem som hadde snakket sammen, og enda bedre hvor de til enhver tid befinner seg, kjente Stasministeren lettelsen bre seg. Endelig kunne han få kontrollen tilbake. EU Byråkratene sa dumme og kunnskapsløse personer ikke kommer til å se hvor fint direktivet er, som styrket demokratiet og borgerne kunne bevise sin uskyld. Det måtte pakkes pent politisk inn: Trusler om terrorangrep og landet ville bli fristat for horder av kriminelle. I tillegg smørte man på litt ekstra med å stoppe spredning av overgrepsmateriale, selv om det ikke hjalp de som ble utsatt for overgrepen i nevneverdig grad. Vi må redde barna, ikke sant?

Stasministeren tenkte også at det ville bli fryketlig fint å kunne avsløre inkompetente tilsyn, dustepartier og andre plagsomme instanser som stadig sto i veien for hans fantastiske planer og månelandinger.

Noen av Stasministerens politiske motstandere prøvde å stille kritiske spørsmål og legge frem informasjon som viste at direktivet ikke var effektivt, og kunne ha skadelige bivirkninger. Raskt kom embedsmenn og Stasministerens medhjelpere ham til unnsetning: Vi vil vel ikke ha lovløse tilstander, terror, en fristat for kriminelle? Tør dere la det skje?.
,
Ikke så rent få av Partiets medlemmer lurte også på om påstandene, om hvor fint det ble med direktivet, kunne være riktig. Men de ble selvfølgelig fortalt at de måtte være dumme som ikke så hvor fortreffelig det var. Dermed var det kun noen ytterst få partimedlemmer som hadde selvtillit nok til å tro på sin egen kunnskap og vise det offentlig.

Etterhvert som arbeidet med innføring av direktivet skred frem var det stadig kritiske røster, plagsomme dumme borgere, embedsmenn og tilsyn som maste om det fantes indikasjon på at direktivet ikke virket og kunne være uheldig for borgernes rettigheter og styresettet. Ikompetente tenkte Stasministeren, vi må lage en kampanje. Kjøpe høyeste ranking på søkemotorer, skrive innlegg i alle landets aviser, så blir nok disse masekoppene lei av å protestere.

Embedsmenn og politikere som ville ha direktivet skrev og forklarte om trusler og at det nesten ville bli umulig å oppklare kriminalitet om man ikke fikk direktivet innført. De glemte at det for kort tid siden ikke ville vært mulig å lagre slik informasjon om borgerne, og selv uten krav om lagring ville det finnes veldig mye informasjon tilgjengelig uansett. Flere og flere borgere begynte å se at Stasministerens direktiv ikke var slik ha sa.

---

Ovenforstående historie er en sterkt omskrevet versjon av H.C. Andersens Keiserens nye klær. For at det skal passe med historien er statsministerens rolle sterkt overdrevet, fakta og kronologisk rekkefølge er ikke fullstendig korrekte.

Hint! En vesentlig forskjell er politikere i et demokrati skal være avkledd. Et fungerende demokrati er såpass transparent at borgerne kan kontrollere de som har fått tillit og makt. Datalagringsdirektivet er egentlig en fordekt måte å kle av borgerne på.