EUs sikkerhetsprogram

Statewatch har publisert en meget interessant rapport, som for meg, setter ord på endel på endel tenker jeg har om EU. Jeg er for det politiske prosjektet EU sprang ut ifra, men byråkratiet i Brüssel er sultent på å erobre stadig nye områder som ikke er relatert til, er fundamentert i, EUs opprinnelige målsetninger:

• Felles myntenhet
• Felles lovverk
• Fri flyt av varer, tjenester og kapital

Gitt at de ulike EU-landene har forskjellig geografi, kultur, industri osv. burde hvert enkelt land finne løsninger på hvordan disse målsetningen skal innfris. Diktat (les: direktiver) fra Brüssel som foreskriver detaljer om implementering må føre til inneffektive systemer, unødvendige kostnader og frustrasjon blant innbyggerne. Hvis medlemslandene selv fikk ta beslutninger som berører implementasjon av felles ordninger, vil de garantert møtt mindre motstand og rotfestet ved lokalt eierskap til beslutninger.

Slik det er nå, med økende arbeidsledighet og der Brüssel kverner ut nye direktiver i rekordfart vil skepsisen og frustrasjonen øke i omfang. (Jeg har til og med hørt ihuga EU-tilhengere skryte av hvor effektive Brüssel er til å produsere nye direktiver...). Administrasjonen i EU har glemt hvem de er til for, og har nok med seg selv.


Sikkerhetsprogrammet, som blant annet omfatter Datalagringsdirektivet, er et sakskompleks som ikke er begrunnet, og knyttet opp til EUs grunnleggende målsetninger.

Rapporten, Rethinking the EU security programme beskriver hvordan sikkerhetsprogrammet ble til og hvordan det holdes utenfor demokratiske prosesser. Noen hovedpunkter:

• Manglende begrunnelse i borgernes sikkerhet
• Manglende fokus på roten til reelle sikkerhetstrusler.
• Sammenblanding av militære og sivile sikkerhetsteknologiprosjekter.
• Militær- og sikkerhetsindustri har kontrollen over programmet
• Sikkerhetsprogrammet er selvbekreftende og underbygger frykt, og usikkerhet. Faktiske hendelser fører til nye tiltak, ingen hendelser bekrefter riktigheten.
• Teknologi og tiltak strider mot de grunnleggende målsetninger om frihet.
• Manglende transparens (sikkerhetsindustrien har aldri hatt kultur for dette)
• Store utgifter som går på bekostning av andre områder

En av EUs tidligere Justisministere, Franco Frattini, refereres i rapporten: man først må finne ut hva som er teknisk mulig, deretter se benytte ekspertise på rettigheter og frihet. Men hva er forutsetningen for å utvikle teknologi? Burde det ikke foreligge et behov? Sikkerhetindustrien vil selvfølgelig foreslå prosjekter de ser formålstjenlig, noe som slett ikke behøver å sammenfalle med EUs behov og målsetninger.

Burde ikke EUs innbyggere selv få bestemme (via sine valgte politikere) hvilke tiltak som kan treffes på bakgrunn av identifiserte trusler? Trusselnivået er også svært ulikt i de ulike landene, og man skulle tro det var unødvendig å benytte samme kontrollmidler i Italia og Sverige.

Sikkerhetsprogrammet er ikke sentralt i løsningen på EUs største problemer. EUs største trussler kommer innenfra, og de heter frustrasjon, gjeldskrise og arbeidsledighet. Ingen sikkerhetsteknologi i verden kan hjelpe på dette. Jeg tror heller innbyggerne vil bli ytterligere mer frustrert av økende bruk av kontrollmidler, men stadig mindre innflytelse på hva som skjer i Brüssel.