Vil håndskriften forsvinne?

Hva skal en blogger og programmer, hvis norsklærer på videregående nektet å rette håndskrevne stiler til, ha å si om dette?

En forsker har nemlig kommet frem til at barn ikke bør kaste bort tiden på å lære håndskrift. Slik kan det jo se ut med digitale utviklingen ikke sant?

Jeg er ikke så sikker, og til forsker å være synes jeg han har liten innsikt. Sier jeg som er selveste überkløna på håndskrift. Jeg sier ikke det fordi jeg er en ekspert på pedagogikk, men heller som far og programmerer. Jeg har også interesse for informasjonflyt og arbeids/læringsprosesser, noe som er svært relevant i denne saken.

"Datamaskiner med enkel tekstbehandling er brukbare enten de er tre, ti eller tyve år gamle. En del av dem er gratis - for skriving og lesing holder det å ha en datamskin med lese - og skriveprogram, og man trenger ikke internett"

Dette avsnittet viser at forskeren neppe kan ha vært særlig involvert i å lære 6-åringer å lese og skrive, ihvertfall på en god stund. Dette vil ikke virke i praksis fordi det tar ikke hensyn til informasjonsflyten i det å lære det å lese og skrive. Det er en rekke årsaker til det:

1. Uten noen måte for å eleven å formidle arbeidet sitt, må læreren sitte hos hver elev for å gi god og konstruktiv tilbakemeldinger på arbeidet
2. Enten må lekser som involverer skriving kuttes ut, eller så må 6-åringer ha med seg et lagringsmedium til og fra skolen. 6-åringer har en tendens til å surre bort minnepinner, eller saften i drikkeflasken ødelegger den.
3. Teknologien er et kompliserende element, men den blir gradvis bedre. Først må man kvitte seg meg tekstbehandlere som Word, som er helt ubrukelige for en 6-åring. Det er heller ikke alle lærere som er like oppegående på hverken tekstbehandlere eller digital informasjonsflyt.
4. Gamle datamaskiner er som gamle biler: de virker dårlig og krever mer vedlikehold.

Så til noen andre innvendinger hvor jeg ikke er like skråsikker:

1. Å lære seg å skrive er en utviklende og kreativ prosess. Den passer ikke alle like godt, men for noen er veldig god. Kanskje blir de som ikke får lære håndskrift skoletapere når de blir tvingt til å bruke tekstbehandlere med forstyrrende mye funksjonalitet?
2. Det vil være langt frem før teknologien virkelig kan erstatte papir. De fleste av oss er avhengig av å kunne skrive små beskjeder. Til jul skriver vi personlige hilsninger på julepakkene osv. Jeg sier ikke at dette vil endre seg (det vil jo det), men det vil ta lang tid.
3. Blyant og papir har fortsatt noen fordeler når det kommer til kreativitet og kunstnerisk frihet. Selv om digitale verktøy har mange fordeler, blir man også begrenset til funksjonaliteten verktøyene har. Jo mer avanserte verktøy, jo brattere læringskurve. For å bruke et anekdotisk bevis så ble ideen til Twitter unnfanget på papir.

Det er også et siste aspekt som kan være verdt å dvele ved. Dersom all skriftilig kommunikasjon foregår ved hjelp av digitale verktøy, vil den også foregå på premissene til teknologileverandørene. Når man vet at brorparten av disse teknologileverandørene er svært ivrige på å patentere enhver idé de har, vil det si at våre kommunikasjonsmetoder må foregå på deres premisser. Bryter man patenter ved å bruke teknologien på en måte de er uenig i, kan man bli saksøkt. Videre så er fri digital kommunikasjon under press fra myndigheter som vil tvangslogge når, hvor og hvem vi kommuniserer med. Sånn sett kan håndskriften være ytringsfrihetens og personvernets siste skanse. Da mener jeg virkelig siste skanse.

Håndskrift har fortsatt stor verdi, selv om omfanget den blir brukt i er mindre. Men hva om man snur litt på forskerens standpunkt, og gir barna frihet til å velge preferert skriveverktøy. Det ville kanskje gitt færre skoletapere og bedre læring? Å skylde på at håndskrift skaper skoletapere, av spesiellt gutter, er en fallitterklæring i seg selv og da særlig mot guttene. Jeg heller mot at det er skolesystemet, og ikke eleven eller læreren som skaper tapere.

Akkurat som Gutenberg ikke har erstattet håndskrift, vil nok ikke digitalisering gjøre det heller. Digitalisering vel heller erstatte Gutenberg tror jeg. Det spørs om ikke forskeren heller ikke ikke har oppdaget touch-skjermen. Den kan gi håndskrift en renessanse men på et annet medium enn på papir. Men igjen: da er man underlagt teknologileverandørenes regime for bruk av teknologien.

Oljehuer

Så ble det funnet mye olje i Nordsjøen. Alle er happy. Vel ikke alle. Jeg trekker på skuldrene, og innser at det jeg fryktet ville skje faktisk skjedde. Hvordan kan jeg si det? Sånn rent bortsett fra at Lundin knuste konkurrentene ved å gjøre ting anderledes er det visse muligheter for at funnet vil spille liten rolle. I værste fall kan det bli en hemsko for Norge. Men man skal være forsiktig med å spå fremtiden så jeg vil ikke trekke noen bastante konklusjoner.

Vi nordmenn lever i en boble for tiden. Mens store deler av verden opplever krise, lever vi omtrent som før. Det skyldes edruelig forvaltning av den rikdommen oljen har gitt oss, og en nogenlunde fornuftig skattepolitkk. Denne boblen gir oss ikke de sterke insentiver til endring slik de som er midt i krisen har. Boblen er selvforsterkende: Jo bedre hjemme og jo værre ute, jo mer selvsikre blir vi.

Energi er en svært sentral ressurs i industrielle og moderne samfunn. Vi trenger energi for å leve, produsere og forflytte. Knapphet på energi skaper ustabilitet. Ustabilitet i energiforsyning er en risikofaktor et samfunn med ansvarlige myndigeter må håndtere. Forbruk av fossilt brennstoff kan med overveiende sannsynlighet sies å ha negativ innvirkning på miljøet.

Verdens største energikonsument, og etterhvert største netto energiimportør USA, er naturlig nok fokusert på stabilitet i energiforsyning. I bilens land er tilgang på energi til å kunne forflytte seg viktig. (Det er ikke tilfeldig at de bruker alle midler på å stabilisere Midt-Østen) Det er viktig for sysselsetting og produksjon. I en tid med økende arbeidsledighet bør det være fokus på sikker energiforsyning, fordi man er ekstra sårbar. Samtidig er transport og produksjon en driver i etterspørselen etter energi. Økning i arbeidsledigheten og fall i produksjon gir lavere etterspørsel etter energi. Både USA og EU jobber intenst med finansproblemer og økning i arbeidsledighet. Foreløpig veier Kina opp for fall i etterspørsel fra våre tradisjonelle kjøpere av vårt sorte gull, oljen. Men våre inntekter fra petroleum er mer sårbar enn på lang tid.

Det er noen ugjendrivelige fakta om petroleum som energikilde:

• Den er endelig. En gang det vil være så lite igjen at det ikke vil være lønnsomt å utvinne mer
• En god del av oljeressursene befinner seg i ustabile land. Risiko for uteblivende leveranser
• Det er vanskelig å differensiere seg i konkurranse med andre produkter basert på forbruk av fossilt brennstoff. Bilbransjen konvergerer av mange årsaker

Land som er store energikonsumenter og/eller bilprodusenter mm vil naturligvis se seg om etter bedre alternativer. Å fortsette å basere sysselsetting og stabilitet i samfunnet på en endelig og usikker leveranse av energi, er å ikke håndtere en risiko og et uungåelig problem. Før eller siden må energiforbruket ned eller over på alternativer. Det vil være vill gjetting å forsøke å forutsi hvordan og når endringene kommer. Men de vil komme.

Dette vil før eller senere stikke hull på boblen vi er inne i. Enten vil krisene ute i verden føre til lavere etterspørsel og dermed lavere pris. Eller så skjer det jeg tror som optimist: Man løser krisen med å innovere. En krise representerer alltid nye muligheter. Det tar litt tid før nye aktører trer frem i asken fra de som gikk under i krisen, men det skjer alltid. Gitt global tilgang på internett vil det dannes nettverk på tvers av landegrenser. Lokale arbeidsplasser kan skapes ved å delta i globale kunnskaps- og industrinettverk. Disse nettverkene vil trolig ha en evne til innovasjon og produksjon vi ikke har sett tidligere i historien. En naturlig utvikling er at disse nettverkene vil forsøke å effektivisere produsjon og eliminere risikoer ved etablerte strukturer, siden de er et svar på problemer skapt av nettopp disse strukturene.

Ingenting av dette er kontroversiellt, nytt eller utenkelig. Men jeg savner at det settes i sammenheng med vår petroleumsfinansierte velferd og fremtid. Dersom mitt optimistiske scenario slår til, vil Norges rolle som energileverandør reduseres raskt. Prisen på olje og gass vil falle lenge før ressursene er tomme. Det vil ikke være lønnsomt å utvinne olje fra Nordsjøen. Petroleumsselskapene kan kjempe ved å effektivisere, men de kan ikke vinne den kampen på sikt.

Norges rolle som energieksportør og energiteknologisk leverandør kan raskt bli irrelevant om vi ikke reinvesterer inntektene i nye energikilder. Det må skje i samarbeid med de store konsumentene. Vi har god marin kompetanse, så vi burde være godt rustet til å bidra til innovasjon. Men teknologene blir nå headhuntet av oljeselskapene, og utilgjengelig for innovasjon av nye energikilder. Fremtidens energikilder forsømmes i jakten på marin CO2 lagring og utvinning av mer olje.

Det er svært få organisasjoner som fornyer seg ved å drepe egen virksomhet. De fleste vil forsvare de inntektskilder de har, selv om det til syvende og sist vil føre til deres undergang når det kommer bedre alternativer. Slik ser det ut til å være med de fleste oljeselskaper. Det som er værre er deres sterke politiske påvirkningskraft. De risikerer å dra velferdsstaten, som de har bidratt sterkt til i Norge, med i dragsuget. Men hva gjør vel det for oljehuer som oss. Så lenge det er tilgang på dop, ehh olje, bekymrer ikke det oss eller hva?

Oppdatering:
Energiforsyningsdebatt utenfor boblen
IEA Warns of ballooning world fossile fuel subsides
Are environmental regulations the real constraint on US energy output?
Cold Fusion rears its head as E-cat
E-Cat test styrker varmeproduksjon - NyTeknik
E-Cat test validates Cold Fusion despites Challenges
Slik kan AS Norge tjene mer på tjene mer på energi
Tester mirakelmaskin
NASA Working on LENR
Andrea Rossi answers critics
Slutten på billig energi?
The last Sip

PS! Jeg har ingen forutsetning for å si noe om E-cat virker, men kritikken mot den har stilnet, og tester viser så langt positive resultater.

Verdien av informasjon

Informasjonsflyt inngår i omtrent alle verdiskapende prosesser. Hvilken verdi som skapes avhenger av kontekst. Det som er verdiskaping for noen kan til og med være destruktivt for andre. Anonymous og Wikileaks er eksempler for informasjonsflyt, spesialvariant: lekkasje, som kan brukes til å forflytte makt eller gjøre et helt annet budskap kjent. Informasjon er spesiellt kraftig politisk redskap, og det bør ikke overraske noen at den benyttes til det, uavhengig hvordan den er skaffet til veie.

Det heter seg gjerne at i en krig er det første offer sannheten. Dette er også et eksempel på informasjonsflyt som er beregnet på å desinformere, men skape "verdi" for avsenderen. Politikere, markedsførere, media, sladderpressen: Alle bruker informasjon til sitt formål i den hensikt å skape verdi for seg selv, mens det kan like gjerne være destruktivt for andre.  Generellt så har informasjonen mer verdi jo mer den reproduseres, selv om det noen ganger etterstrebes et skarpt skille på hvem som får tilgang (eks. miltær etteretning).

Idet informasjon er artikulert, muntlig, skriftlig og særlig digitalt, er den reproduserbar. Digital informasjon er "usynlig" i sin fysiske natur, den kan ikke sees, veies eller høres. Men den har mye større potensiale for reproduksjon enn noen annen form. Datamaskiner og masselagringsenheter er designet for rask og effektiv flytting og reproduksjon, men samtidig er mulighetene for å begrense dette marginale. IT-systemer er i større eller mindre grad sikret, men det skjer stadig vekk at både uvedkommenende og autorisert personell forårsaker at informasjon kommer på avveie.

Svært mye personlig informasjon ligger lagret som forretningsdata hos kommersielle og offentlige tjenesteleverandører. Hvem eier egentlig disse dataene? Hvem skal ha disposisjonsrett? Skal f.eks. myndighetene ha tilgang på personlig informasjon slik de har tilgang på annen informasjon som regnskap hos bedrifter?

Tar vi konsekvensen av dette? Når informasjon er mer flyktig enn noen gang, burde ikke dette reflekteres i lovene våre og hvordan vi omgås informasjon?

Den eneste løsningen på utfordringen er at individet (person eller organisasjon) selv har disposisjonsrett over egen informasjon. Bare slik kan det gjøres en hensiktsmessig risikovurdering av informasjon som lagres. I det noen ekspropierer denne retten er disposisjonsretten brutt. Dersom den som ekspropierer heller ikke tar ansvar når informasjonen kommer på avveie, har opphavet ingen å stille til ansvar.  

Alexander Alvaro, German Member of the European Parliament

EUs sikkerhetsprogram

Statewatch har publisert en meget interessant rapport, som for meg, setter ord på endel på endel tenker jeg har om EU. Jeg er for det politiske prosjektet EU sprang ut ifra, men byråkratiet i Brüssel er sultent på å erobre stadig nye områder som ikke er relatert til, er fundamentert i, EUs opprinnelige målsetninger:

• Felles myntenhet
• Felles lovverk
• Fri flyt av varer, tjenester og kapital

Gitt at de ulike EU-landene har forskjellig geografi, kultur, industri osv. burde hvert enkelt land finne løsninger på hvordan disse målsetningen skal innfris. Diktat (les: direktiver) fra Brüssel som foreskriver detaljer om implementering må føre til inneffektive systemer, unødvendige kostnader og frustrasjon blant innbyggerne. Hvis medlemslandene selv fikk ta beslutninger som berører implementasjon av felles ordninger, vil de garantert møtt mindre motstand og rotfestet ved lokalt eierskap til beslutninger.

Slik det er nå, med økende arbeidsledighet og der Brüssel kverner ut nye direktiver i rekordfart vil skepsisen og frustrasjonen øke i omfang. (Jeg har til og med hørt ihuga EU-tilhengere skryte av hvor effektive Brüssel er til å produsere nye direktiver...). Administrasjonen i EU har glemt hvem de er til for, og har nok med seg selv.


Sikkerhetsprogrammet, som blant annet omfatter Datalagringsdirektivet, er et sakskompleks som ikke er begrunnet, og knyttet opp til EUs grunnleggende målsetninger.

Rapporten, Rethinking the EU security programme beskriver hvordan sikkerhetsprogrammet ble til og hvordan det holdes utenfor demokratiske prosesser. Noen hovedpunkter:

• Manglende begrunnelse i borgernes sikkerhet
• Manglende fokus på roten til reelle sikkerhetstrusler.
• Sammenblanding av militære og sivile sikkerhetsteknologiprosjekter.
• Militær- og sikkerhetsindustri har kontrollen over programmet
• Sikkerhetsprogrammet er selvbekreftende og underbygger frykt, og usikkerhet. Faktiske hendelser fører til nye tiltak, ingen hendelser bekrefter riktigheten.
• Teknologi og tiltak strider mot de grunnleggende målsetninger om frihet.
• Manglende transparens (sikkerhetsindustrien har aldri hatt kultur for dette)
• Store utgifter som går på bekostning av andre områder

En av EUs tidligere Justisministere, Franco Frattini, refereres i rapporten: man først må finne ut hva som er teknisk mulig, deretter se benytte ekspertise på rettigheter og frihet. Men hva er forutsetningen for å utvikle teknologi? Burde det ikke foreligge et behov? Sikkerhetindustrien vil selvfølgelig foreslå prosjekter de ser formålstjenlig, noe som slett ikke behøver å sammenfalle med EUs behov og målsetninger.

Burde ikke EUs innbyggere selv få bestemme (via sine valgte politikere) hvilke tiltak som kan treffes på bakgrunn av identifiserte trusler? Trusselnivået er også svært ulikt i de ulike landene, og man skulle tro det var unødvendig å benytte samme kontrollmidler i Italia og Sverige.

Sikkerhetsprogrammet er ikke sentralt i løsningen på EUs største problemer. EUs største trussler kommer innenfra, og de heter frustrasjon, gjeldskrise og arbeidsledighet. Ingen sikkerhetsteknologi i verden kan hjelpe på dette. Jeg tror heller innbyggerne vil bli ytterligere mer frustrert av økende bruk av kontrollmidler, men stadig mindre innflytelse på hva som skjer i Brüssel.

Primær- og sekundærbruk av data - hvor kommer Politiets behov fra?

Som programmerer interesserer jeg meg blant annet for de artifakter som oppstår som følge av bruk av teknologi. Innføring av ISDN i Norge var starten på en ny æra for lagring av privat informasjon, for bruk i oppfølging av at avtaleforhold. Jon Bing har beskrevet dette på en god måte, og fremhever hvordan slik lagring vil stille oss ovenfor en rekke dilemmaer. For å ta Bings problemstilling litt videre, så må tenke over

• Hva lagres?
• Hvorfor?
• Hvem bør få tilgang?
• Hvem kan stille krav til ovenstående punkter?
  

Når det lagres informasjon om oss må vi kunne forvente å ha råderett over den. Den er privat, representerer et avtrykk av sthvem vi er og vårt daglige liv. Dersom noen skriver en bok eller lager en film, har man automatisk opphavsrett til materialet, mens personlig informasjon ser ut til å være fritt vilt skal vi ta politikerne som vil innføre Datalagringsdirektivet på ordet. Det er mulig den finurlige, og stadig påmininningen fra sentrale tilhengere, om at det ikke er innhold som lagres som gjør at eierskapet til denne informasjonen får lite oppmerksomhet i debatten.

Før ISDN måtte Politiet selv fremskaffe, bearbeide og lagre elektroniske bevis, men nå fikk de en mulighet til å be om detaljert informasjon uten å spørre vitner og fysiske åstedsundersøkelser. Selv om man sikkert kan vise til noen avgrensede områder før ISDN, ble data nå tilgjengelig i stor skala.

Det ovenforstående er ment som bakteppe for denne blogposten som omhandler hvordan lagringsbehov oppstår, bruk av disse dataene og når det oppstår sekundærbruk av dem.

Leveranse av tjenester basert på informasjonsteknologi medfører forbruk av ressurser som tilbyderen må dekke inn. Private gjør det oftest ved fakturering eller reklame, og offentlige tjenester dekkes over skatteseddelen. Når forbrukeren skal faktureres må det finnes et fakturagrunnlag, også ved fastpris. Selv om det er avtalt fastpris vil det alltid finnes noe data. Skal det være mulig å drifte en IT-tjeneste må man kan overvåke ressursbruk, ellers så vil man ikke ha kontroll, tjenesten oppleves som ustabil eller uforutsigbar og da flykter kundene. I tillegg så må sikkerhet ivaretas, uønsket trafikk mot tjenesten og uønsket brukeratferd må kunne avdekkes. Slike sikkerhets- og driftsbehov dekkes ved å logge aktiviteten i systemene. Loggene er viktig underlag for vedlikeholdsbehov, men de danner også avtrykk av brukernes atferd.

Lagring av personlig informasjon er avtalebetinget og regulert, i et forhold mellom forbruker og tjenestetilbyder. Sekundær tilgang må skje unntaksvis, og ved spesifikk tillatelse. Når avtaleforholdet opphører er det heller ikke noe grunnlag for at dataene fortsatt skal ligge lagret.

Som Jon Bing beskriver fattet Politiet (naturligvis, de skal jo finne relevant informasjon ifbm etterforskning) tidlig interesse for den elektroniske informasjonen som blir lagret om oss. De ble en sekundærbruker av telekom-data. Etterhvert har denne informasjonen blitt brukt i oppklaring av endel kriminalsaker, og det har dannet seg forventning om at man kan benytte elektronisk informasjon i etterforskning. Men det er vesentlig forskjell på å gi Politiet tilgang, og sikre at det skal finnes elektroniske spor etter alle borgere. Vi må huske på at det ikke er lengre enn drøytt 20 år siden noe slikt overhodet ikke var mulig. Teknologien ble ikke lagd for å sikre Politiet bevis. Behovet som det angivelig har, kan kun ha oppstått som en følge av at de tilfeldigvis har fått tilgang. Det både forundrer og skremmer meg at noen nå tydeligvis mener at Politiet nå skal ha en generell og omfattende informasjonsrett til private data. At ikke folk skvetter stolen av slike tanker er ikke noe mindre enn oppsiktsvekkende. Selv om Norge ikke blir omgjort til en politistat over natten om Datalagringsdirektivet innføres, er det en underliggende logikk her som kan medføre en slik utvikling. Det argumenteres fra Politiets side at de mister tilgang. I mitt i hode mister de ikke noe som helst, men må tilpasse seg utviklingen slik de gjorde da det ble mulig å få tilgang til elektroniske data.

Tilvenning, som jeg ikke finner noe bedre ord på, til at Politiet kan få tilgang har pågått i drøytt 20 år.  Sakte nok til at det ikke har fått den store oppmerksomheten inntil EU kom med Datalagringsdirektivet. Gjennom erfaring som programmerer vet jeg hvordan informasjonsflyt setter seg i organisasjoner og påvirker dem. Det har tydeligvis sneket seg inn uheldige forventninger om hva IT-bransjen skal stille opp med til etterforskningsformål, mens politikerne og tilsyn(?) har sovet i timen.

Med Datalagringsdirektivet stilles det krav fra sekundærbruker om hva som skal lagres og hvor lenge. Datalagringsdirektivet stiller krav uten å sjele til hva som trengs for å drifte systemene. Det er Politiets behov som skal dekkes og som danner grunnlag for helt nye krav til systemene og tjenesteleverandørene. De vil bli ansvarlige for å kunne fremskaffe bevis, mot sine egne kunder, i fremtidige kriminalsaker. Det er 3 hovedtyper informasjon som skal lagres, og ikke bare "trafikkdata" som oftest blir nevnt av politikere/media (de 2 andre blir vel lett assosiert/forvekslet med trafikkdata)

• Trafikkdata (når og hvem vi har kommunikasjon med)
  
• Lokasjonsdata (behøves i svært liten grad for oppfølging av kunden, men noe på nettverksdrift)
  
• Abbonementsinformasjon (Kundepersonalia) + IP-adresse, telefonnr osv
  

Se også Stopp DLDs informasjonsside om hva som skal lagres.

Når en sekundærbruker, som attpåtil ikke skal betale for dette, ei heller har en generell informasjonsrett, begynner å stille slike krav er det noe fundamentalt galt på gang. Jeg vil si det er å være rimelig freidig overfor borgerne som myndighetene skal tjene, men som de nå skal avkreve detaljert privat informasjon i stor skala fra. Noe av formålet med en demokratisk rettsstat må ha blitt borte på veien...

Videre: Hva vil skje med innovasjon hos tjenesteleverandøren? Vil kundene ha den samme tilliten til leverandøren når de er ansvarlige for å lagre bevis mot dem? Endel av kontroll og strategi for utviklingen av tjenestene blir nå overdratt sekundærbrukeren.

Vi er midt inne i en rivende utvikling av kommunikasjonstjenester, men dersom Politiets behov skal dekkes vil det legge føringer og begrensninger på utviklingen. Hva vil skje dersom bruksmønsteret endres? Skal ikke kommunikasjonstjenesteleverandører som er underlagt DLD få liv til å videreutvikle tjenestene sine med mindre de kan tilfredstille Politiets behov? Med den massive mengden data som lagres om oss, vil jeg regne med at det vil bli økende etterspørsel etter tjenester som ivaretar personvernet på en bedre måte enn idag, men dette vil da være i "konflikt" med Politets behov! Det er mildt sagt en uheldig sammenblanding av Statens rolle som regulerende myndighet og interessent av den avledede informasjonen.

Jeg tror Jon Bing stilte riktig diagnose i 2003:
Elektroniske spor er altså forholdsvis nye i forhold til praktisk bruk. Når det gjelder personopplysninger, har vi ofte sterke sosiale og etiske normer som støtter de rettslige reglene for utnyttelse av dem: Vi titter ikke inn gjennom vinduer, vi forteller ikke uten videre til andre hva en venn har sagt i fortrolighet. Men holdningene til elektroniske spor har ennå ikke fått tid til å danne seg. Sammen med en sterk teknologisk utvikling som gjør bruken av slike spor nyttige på så mange områder, krever dette og garanterer for en rettspolitisk diskusjon de nærmeste årene.

Problemet er at dette ikke har blitt fulgt opp i tilstrekkelig grad, og lagringen av informasjon akselerer mens regulerende instanser (med unntak av Datatilsynet, som det ikke blir lyttet til) sover videre. Den digitale rettspolitiske "gjelden" er enorm og vokser hurtig. Så får vi se hva Høyre har tenkt å bestemme seg for: dra på seg enda mer gjeld, eller begynne nedbetaling.

Teknologiske fristelser

Oljen hentes opp med tung bruk av teknologi. Vårt lands rikdom er teknologidrevet. Dersom vi hadde villet kunne vi levd over evne i et par-tre tiår før det var slutt. Men det er typisk Norsk å vise måtehold, ihvertfall i det som gir seg utslag i materielle goder. Også på andre områder viser Norge måtehold, som i f.eks. bioteknologi, som faktisk kan redde liv. Politikerne setter grenser for hva det kan forskes på, fordi man frykter utviklingen om den kommer ut av kontroll.

Teknologi skaper nye etiske utfordringer. Det har den alltid gjort, og det vil den fortsette å gjøre. Derfor er det svært viktig at vi holder hodet kaldt i møtet med ny teknologi. I debatten om Datalagringsdirektivet er det pussig nok teknologene, sammen med jurister, som roper varsku. Politikerne virker ikke som de helt har skjønt hvilket gjennomsyrende teknologisk begrunnet verdi- og samfunnsspørsmål dette er. Media er også lunkne, og at DLD ikke har vært i Debatten på NRK for lenge siden er ubegripelig.

Jeg har en mistanke om at fraværet av allmen debatt er den digitale informasjonens abstrakthet. Vi kan ikke ta på den eller se den annet enn på skjerm eller utskrevet på papir. For de fleste er det nok utenkelig at den kan skade oss som individ eller samfunn. Da er det lett å glemme at informasjon gir makt. For å sette det i perspektiv: Etteretningsorganisasjoner jakter på informasjon. Wikileaks formidler informasjon som utvilsomt forflytter makt.

Når informasjon om privatlivet blir eksponert for en tredjepart, er den ikke lengre privat og det gir tredjeparten en viss makt over oss.

Teknologiutviklingen, og blant annet på mobilfronten, raser avgårde. Vi legger igjen massevis av informasjon om oss selv på nett. Bruken av teknologi gjennomsyrer samfunnet og dagliglivet. Både våre demokratiske rettigheter til å utøve fri kommunikasjon og plikter overfor samfunnet skjer vha av teknologi. Verdiskaping er teknologintensiv, og forutsetter effektiv kommunikasjon i et langstrakt land. Vi blir stadig mer prosumers (sammensmelting av producer og consumer). I tillegg oppstår det en masse avledet informasjon som en følge av alt dette. Vi er kommet dit hvor elektronisk kommunikasjon utgjør en naturlig del av vårt daglige liv, for ikke å si en prefererte kommunikasjonskanaler i mange sammenhenger. Det gir oss mange muligheter, men også utfordringer.

Det er på høy tid at vi stiller oss spørsmål om hvordan individet skal kunne forvalte all denne informasjonen som danner et stadig mer detaljert avtrykk av våre liv. Hvordan skal det fortsatt være mulig å trekke grenser for eget privatliv? Det vi legger igjen åpent på nett (f.eks. blogger) er bevisste handlinger som innholdsprodusenter. Men mesteparten av det vi produserer er ikke fullt så bevisst, og noe hentes inn av aktører i gråsonen mot det etisk og juridisk akseptable. Facebook er et eksempel. Til slutt har vi informasjon som er helt privat, eller i det minste noe vi vil beholde i en privat sfære. Våre sosiale nettverk (som vi nå også tiltror sosiale media), legejournaler, skatteopplysniner er eksempler

Pålagt registrering av informasjon bør ha et formål. Der hvor vi har en kontrakt mellom oss og samfunnet er dette formalisert. For at staten skal kunne yte oss tjenester, må den ha informasjon om oss. Til nå har dette hovedsakelig vært  1-1 og 1-n formålsbegrunnede forhold, der individet har innsyn og en viss kontroll over informasjonen. For at staten skal kunne hjelpe oss som enkeltpersoner og omfordele goder trenger den visse typer informasjon om oss, konkret begrunnet i et formål. Det overordnete formålet er velferdsstaten.

Datalagringsdirektivet snur opp ned på dette. For det første skal data samles inn uten noe mer konkret formål enn å sikre bevis for senere bruk i kriminalsaker. Smak litt på denne: privat informasjon skal samles inn uten konkret formål. Det er ikke slikt et demokrati driver med, og det bryter med gjeldende rettspraksis. Informasjonen som vil bli tvangslagret, er delvis ulovlig å samle inn på denne måten i dag fordi det ikke kan knyttes til noe konkret formål. Teleoperatørene har f.eks. ikke bruk for å lagre lokasjon og epost-adresser vi har kommunisert med for å fakturere oss, og uten et formål er lagring ulovlig. Dette representerer svært sensitiv informasjon, og det er gode grunner til at den skal holdes så privat som mulig.

Det blir n-1 forhold mellom oss og staten, når den tar seg til rette å vår informasjon. Maktforholdet mellom oss og den blir snudd. For det andre er begrunnelsene vage: alvorlige trusler mot samfunn og individer, og har skiftet etterhvert som myndigheter og politikere ikke har klart å gjøre tydelig rede for nødvendigheten. Forkjemperne av direktivet presterer til og med å si at DLD skal kunne brukes som alibi for å sjekke personer ut av saker. Siden når ble man pliktig til å registrere hvor man er, og hvem man snakker med for å kunne sjekkes ut av kriminalsaker? Skal fjellvettregelen om melder fra om hvor man går innføres som en allmen plikt i sammfunnet?

Det er teknologiutviklingen, og vår vestlige livsstil som gjør direktivet mulig og samtidig gjør det så fryktelig feil. Vi er nok fortsatt i en tidlig fase av utviklingen. Informasjonsmengden vil vokse, og den vil vokse raskt. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at staten, og andre aktører, vil se en nytte i denne informasjonen. (Hva med å gi dyrere helseforsikringspremie til de som er ofte på McDonalds? Det kan man finne ut vha trafikkdata. Ikke relevant for diskusjonen p.t. men det kommer senere, helt sikkert)

Mengden ganske privat informasjon i digital form vil øke, det er det ingen tvil om. DLD vil gi staten en fot i døra for tilgang. Med denne (etterhvert hardt tilkjempede) tilgangen vil den kunne finne flere formål. Det er jo bare en lovteknisk presisering unna. Uten måtehold vil DLD koble ut Statens bremser for inngrep mot borgernes privatliv. Mange av DLD forkjemperne (som også er lovgivere) utviser dårlig skjønn i forhold til disse spørsmålene, og det bekymrer meg. Med så åpenbar dårlig dømmekraft i dette spørsmålet, tror jeg veien til utvidelser er svært kort.

Klarer vi som samfunn å motstå de fristelsene informasjonsteknologien gir, og vise måtehold? DLD er den første store prøven på å motstå digital fristelse for staten. Det kommer mange fler. Beslutningene må være forankret i våre verdier og rettsprinsipper. Vi kan ikke drive formålsløst rundt i teknologitåka, og beslutte på bakgrunn av frykt og fristelser.

Nå er det opp til Høyre å bestemme hvilken retning vi skal velge. Uten å bli helt tør-dere-la-dette-skje (litt humor må vi unne oss), så vil jeg komme med en oppfordring om å tenke fremover. Norge er avhengig av teknologiutvikling, et fungerende personvern og rettsstat. Chilling effect på effektiv kommunikasjon i et land med spredt befolkning og svekkelse av demokratiet trenger vi ikke.

Når politikerne svikter demokratiet

Har byråkratene overtatt styringen av landet, bare avbrutt av mediapress som tvinger politikere til å ta stilling i enkeltsaker?

Byråkratene ser i liten grad utenfor sin egen lille tue, men er ofte sterke på å argumentere for sine behov og syn på saker. Delvis skyldes dette at samfunnet blir stadig mer komplekst, og helheten tapes i løsning av isolerte men ofte teknisk kompliserte problemer. Utviklingen helt siden vi begynte å byttehandle varer og tjenester har gått i denne retningen. På sett og vis har vi fått et teknokrati, men med et byråkratisk mellomsjikt som hverken ser helhet eller skjønner alle detaljene. På viktige områder ser man tydelig at politikken har liten betydning.

• Energi
• Justis
• Samferdsel
• Helse

Politikerne skal så klart lytte til ulike informasjons- og faktakilder. Råd fra fagmiljøer skal veie tungt. Men til syvende og sist er de ansvarlige for å komme frem til helhetlige løsninger som balanserer ulike behov, og som er innenfor relevante rammer. Og der er nettopp politikerne som blir stilt til ansvar i media. Det er de som må stå frem uten å kunne begrunne beslutninger som er tatt. Avstanden til kunnskapen om problemer og løsninger har blitt for stor.

I de siste årene har mellomsjiktet, byråkratene, fått en reell inflytelse (eller regelrett makt) på utviklingen. Denne utviklingen uthuler demokratiet, og medfører at borgerne vil føle at de mister innflytelse via valgdeltagelse. Media ser også ut til å være rammet av manglende innsikt, og evner i liten grad å fokusere på avgjørende saker som har langsiktige perspektiver. Det hører også med at tradisjonelle media er økonomisk presset på grunn av teknologiutviklingen og derfor må fokusere på det som selger. Derfor ser vi fakkeltog, underskriftsaksjoner og bloggere som etterhvert er svært kritiske. Resultatet er at det det store puslespillet ikke settes sammen, men man sitter og vender på brikkene.

Saken om Datalagringsdirektivet er et godt eksempel på problemene med denne utviklingen, og jeg oppfatter at Høyres splittelse springer ut fra dette landskapet. De få positive høringsuttalelsene kommer fra byråkratiske miljøer, mens de som sitter med mer detaljkunnskap så og si er enstemmig mot DLD. Unntaket er de som har direkte nytte av trafikkdata. Det skulle bare mangle at de ikke argumenterte for sine behov, men det kan ikke diktere løsninger. I tillegg så finnes det gode argumenter for at nettopp DLD er ytterligere uthuling av demokratiet, fordi den forringer våre grunnleggende demokratiske rettigheter.

I sak etter sak, og på de områder jeg har listet opp, skiller spesiellt Arbeiderpartiet seg ut som alltid er enig med det grå mellomsjiktet. Jeg kan ikke forklare det, men gjetter på at det er folk fra samme miljø som flyter til og fra politikk og byråkrati.

Til slutt vil jeg nevne en lokal sak der jeg bor. Statens vegvesen dikterer veiløsninger i Elverum, som er i strid med både faglige og folkelig oppfatning av hva som er en god byutvikling. En 4 felts vei gjennom sentrum av en liten by må vel betegnes som ren voldtekt, og er faktisk i strid med Regjeringens (MD) egne konklusjoner i en rapport om byutvikling og handlemønster.

Det er ikke tilstrekkelig å si at politikk er det muliges kunst. Den skal være noe mer. Den politikk som er i pakt med fremtiden, må gå ut på å gjøre mulig i morgen det som er umulig i dag. - C.J. Hambro

DLD - en fordervet politisk vare

DLD blir debattert i det vide og bred for tiden, og det mangler ikke på argumentasjon blant hverken tilhengere og motstandere.

Motstanderne, som meg selv, hevder at direktivet vil ha negative konsekvenser for personvern og yttringsfrihet. Dette er 2 grunnleggende begreper i en demokratisk rettstat. Jeg blir opprørt av at enkelt synes å ta lett på disse tingene, og kun vurderer dem opp mot kortsiktige gevinster.

Tilhengerne på sin side hevder at DLD er helt nødvendig for å kunne sikre at bevis er tilgjengelig for Politiet i etterforskningsøyemed. Jeg betviler ikke at trafikkdata har vært avgjørende i endel saker. Det betyr ikke at betydningen er avgjørende. Det er ikke noe automatikk i at det vil fortsette å være sånn.

Når man går høyt på banen i argumentasjon for at DLD vil være avgjørende for oppklaring av kriminalsaker i fremtiden, viser man at en ikke følger med på den teknologiske utviklingen. Man viser også at man ikke har et balansert syn på behov Politiet har opp mot beskyttelse av borgernes privatliv. Jeg har ellers tilgode å se tungveiende argumentasjon for at DLD virker etter hensikten, og ikke har de skadevirkningene motstanderne påpeuker.

Hvis Staten skaffer seg en generell informasjonsrett inn i våre private liv, har den trådt over en grense der den ikke har noe å gjøre.

• Direktivet ble utformet i en tid hvor mobiltelefoner, med dagens egenskaper, ikke hadde sett dagens lys. 
• Elektronisk kommunikasjon var på langt nær en så integrert del av vårt dagligliv. Direktivet er ikke oppdatert med hensyn på denne utviklingen. Samtidig flyttes stadig mer kommunikasjon over på sosiale media og kommunikasjonsteknologi som ikke omfattes av DLD. 
• IPv6 vil i hovedsak gjør lagring av IP-adresser overflødig. Dette annulerer en god del av argumentasjonen for DLD
• Det relativt lett å omgå mesteparten av lagringen om man har kunnskap.

Det pågar en evaluering av DLD som ventelig vil resultere i endringer. Hvilke vet vi ikke. Det foreligger parallelt med dette forslag og om utvidelser.

En avgjørelse om implementering nå er avhengig av Høyre. Jeg har vondt for å forstå at nettopp Høyre er villig til å kjøpslå om våre fundamentale demokratiske rettigheter overhodet, og særlig over noe ikke kjenner utviklingen av. For ikke å snakke om at konsekvensene er svært uvisse. Det er på slikt grunnlag man utvikler en nasjon, med uvisse gevinster og sannsynligvis uheldige konsekvenser.

Politikere med for stor apetitt på direktiver på EUs direktiver kan risikere å påføre Norge uønskede plager. DLD burde sendes i retur, men beskjed om at fordervede varer ikke aksepteres.

For å bruke en annen metafor: den nytter ikke å høvle på en råtten plank. Den er like råtten uansett.

Digitalt klasseskille

Datalagringsdirektivet medfører lagring av hvem du har snakket med og hvor du har vært i 1 år. Et ganske omfattende tiltak i en liberal rettstat.

På en annen side er det veldig lett å omgå, særlig om man har litt kunnskap og er villig til å endre litt på sine kommunikasjonsmønstre. Dette har ingenting med hvorvidt du er kriminell eller ikke, men er noe tverrgående i befolkningen som mange andre typer kompetanse med mer.

Poenget er at lagring om hvem vi har kontakt med og bevegelsesmønstre er veldig privat informasjon. Teknologien gjør det mulig å samle inn informasjonen på veldig effektivt vis. På god og vondt er teknologien agnostisk til hvem og hvordan informasjonen brukes. Datamaskiner bryr seg ikke om domstolstilgang, strenge regler og direktiver. Den gjør akkurat det den som har tilgang ber den om å gjøre.

Altså må vi ta styring over hvordan teknologien brukes. Den har veldig mange positive effekter, men også endel negative. Massiv overvåkning er helt klart en negativ anvendelse. Jeg erkjenner at overvåkning kan være nødvendig i gitte situasjoner, men jeg anser ikke at nasjonen er i en slik situasjon at alle må overvåkes.

Det spesielle her er at Arbeiderpartiet m.fl. vil i praksis innføre et klasseskille på hvem som kan unngå overvåkning og de som ikke gjør det. Kriminelle som går under radaren kan få mindre fokus på sin virksomhet fordi etterforskningsmetodene til Politiet innrettes mot elektroniske spor. En eventuell feiltolkning eller planting av elektroniske bevis på uskyldige vil dessuten ha alvorlige konsekvenser for den enkelte. Har du ikke riktig kompetanse, eller advokaten din ikke har det vil du kunne ligge dårlig an.

Informasjon gir makt. Det har den alltid gjort. Når staten ekspropierer vårt privatliv, får den så klart mer makt enn tidligere. Skillet går da hvem som klarer unngå at det lagres mye data om dem , og de som ikke gjør det. Det er her skillet for full demokratisk frihet vil gå. Her går grensen til rettsstaten. Blir du utsatt for ID-tyveri og ikke klarer å gjøre rede for deg, kan det bli ubehagelig.

Er det riktig at jeg som kjenner informasjonsteknologien skal ha større ytringsfrihet, personvern og rettssikkerhet enn de som ikke gjør det? Jeg synes det er grunnleggende feil, og det klasseskillet skal ihvertfall ikke økes av en regjering i en liberal rettsstat. Vil vi ha denne type skjevheter i samfunnet knyttet til kunnskap om teknologi?

Jeg blir derfor svært oppgitt over Bjørn Jarle Rødberg-Larsen, ivrig  forkjemper for DLD, som sier jeg inntar elitististens rolle som bedreviter til dette. Det er totalt skivebom og et usaklig forsøk på å underminere min argumentasjon. Jeg prøver å formidle min kunnskap om informasjonsteknologiens positive og negative anvendelsesområder. Hans eget yrke som internettmarkedsfører hører inn under bransje som ikke akkurat er kjent for å ivareta personvernet. Jeg har ikke grunnlag for å påstå at Rødberg Larsen er blant værstingene i bransjen, men helt generellt  benytter de faktisk overvåkningsteknikker for å spore oss når vi surfer på nettet. Problemet er så stort at forbrukermyndigheter vil innføre mottiltak. Har Rødberg Larsen er objektivt syn på personvern og overvåkning, eller kan han være farget av fortreffeligheten han ser i å samle inn informasjon om folk?

Jeg bruker f.eks. Firefox med HttpsEverywhere og Noscript plugins, og kan tildels styre når noen kan spore meg når jeg surfer. Flertallet av nettbrukere vet ikke om hverken problemet eller hvordan unngå det. Det er et stort problem for personvernet.

Det samme gjelder med Datalagringsdirektivet.

Brukeropplevd tjenestekvalitet på sykehus

I IT-bransjen er det mye snakk om Quality of Service (QoS). QoS navngir en rekke attributter man måler kvalitet på for å kunne si noe om hvor bra en tjeneste oppleves.

For å generellt kunne beskrive om en tjeneste oppleves som bra eller dårlig må en definere hva man mener med kvalitet, relatert til den aktuelle tjenestetypen. For Tjenesteorientert Arkitektur (SOA) kan man utrykke en masse underliggende kvaliteter som et Tjenestemanifest og Regler som bør følges for å oppnå ulike tjenestekvaliteter.

IT-bransjen har på sett og vis kommet langt i å definere kvalitets-referanser, og jeg bruker her min bakgrunn som programmerer til å beskrive hvordan jeg opplever tjenestekvalitet i helsevesenet.

Jeg har i det siste satt meg inn i samhandlingsreformen, og hvordan det i den forbindelse argumenteres med krav til kvalitet for å underbygge sentralisering av funksjoner og nedleggelser av mindre sykehus. Kvalitet knyttes ofte mot, eller nevnes i sammenheng med, bruk av avansert teknologi uten at man forklarer hvordan. Dessuten virker bruken av ordet kvalitet uten noen henvisning til hva man egentlig mener. Kvalitet består alltid av ulike attributter, og ofte noen som ikke lar seg forbedre uten at det går på bekostning av andre. Har man egentlig noen klar formening om hvilke kvalitetsattributter man vil forbedre, og eventuellt hva disse vil påvirke andre attributter? Hva menes med kvalitet i helsevesenet?

Jeg vil her forsøke å beskrive hvorfor kvalitetsbegrepet er overforenklet slik det blir brukt i sentraliseringsdiskusjoner, og hvordan det relateter seg til teknologi.

Kvalitetsattributter
Hvilke attributter har kvalitet i helsevesenet?

1. Riktig behandling
2. Riktig diagnose
3. Responstid (herunder rask tilgang til akutt-tjenester, ellers generell ventetid)
4. Tilgjengelighet
   
5. Kommunikasjon (faglig og mellommenneskelig)
6. Lokalkunnskap
   
7. Dokumentasjon
8. Tjenestetilbud totalt
9. Distribusjon av tjenestetilbud (fysisk permanente og mobile tilbud som ambulanser)
10. Presentasjon og beskrivelse
    

Attributtene 1-3 er fundamentale og fravær eller utilfredstillene innfrielse av disse, særlig i akutt-situasjoner vil oppleves svært negativt. Det vil da være fare for liv.

Jeg kommer ikke på noen kvaliteter som er direkte knyttet til teknologi (og husk jeg er teknolog, og elsker å bruke alle mulige gadgets). Bak flere av disse kvalitetsattributtene er det mye teknologi i bruk, men det er langt viktigere at jeg får riktig behandling, at jeg får riktig hjelp raskt når det er akutt fare for liv og at jeg forstår diagnoser. Jeg synes også det er viktig at diagnoser og behandling dokumenteres riktig. Det totale tjenestetilbudet må være blant de beste i verden, men jeg skjønner godt at jeg blir transportert til de store sykehusene for kompliserte sykdommer eller for behandling som er nært knyttet til pågående forskning og teknologiutvikling. Det snakkes lite om hvor viktig det er at den som tar avgjørelser om akutt-transport, utskrivelse osv har best mulig lokal kunnskap som etter mitt skjønn ofte er helt avgjørende i forebygging, livredning og oppfølging.

Fellesnevneren for alle disse attributtene er gode faglige kvalifikasjoner og godt utført håndverk. Så langt jeg har lest meg opp på dette, spiller teknologi mindre rolle enn at legen gjør de riktige valgene og tiden det tar før man kan få behandling utover akutt livredning av ambulansepersjonell. Kvaliteten kan sannsynligvis økes om en finner ut hvordan man kan oppnå best mulig kompetanse distribuert ut over landet, ikke sentralisere hvor en mister f.eks. lokal kunnskap.

Tjenestetilbudet må være godt nok distribuert til å kunne være gode støttepunkter rundt om i landet. Hvordan de stedfaste tilbudene er distribuert og støttes av ambulanser er vesentlig. Samtidig må strukturen være robust slik at den ikke lett settes ut av spill av vær eller stengte veier. En kan ikke komme utenom at avstand til sykehuset for hver enkelt kan være helt avgjørende når det står om liv, og været hindrer ambulansehelikopter fra å ta av. Avstand og tid spiller en avgjørende rolle når man snakker om kvalitet for akutttjenester. Militære strateger vet mye om distribusjon av mannskap og utstyr, og har nok innspill på tenkemåter her. Direktoratet for Sikkerhet og beredskap virker å være mest opptatt av sikkerhet inne på sykehuset, og ikke samfunnsikkerheten som ligger i distribusjon av tjenestene. På grunn av landets veldig varierende geografi må også distribusjon tilpasses lokale forhold. På Østlandet kan man ha lengre avstand mellom fysiske permanente tilbud enn i områder som består av fjell, fjorder og øyer som også har en mye mer utfordrende værtype en Østlandet. For å kunne levere samme kvalitet mhp tilgjengelighet må distribusjonen tilpasses de lokale forholdene f.eks. på Vestlandet. Tilgjengelighet er relativ i forhold til infrastruktur.

Det er ikke alltid like intuitivt for innbyggerne å skjønne hvilke tjenester sykehuset tilbyr, lokalisering og hvordan de "virker". Det er ligger mye potiensiale i å utvikle kommunikasjonsformer og fysisk arkitektur på sykehuset slik at man lett finner frem. Det kan være så enkelt at man blir fulgt til riktig avdeling når en kommer til sykehuset. Elektronisk samhandling kan gir bedre utnyttelse av tjenestekapasitet. Som programmerer vil jeg kalle dette sykehusenes grensesnitt.

Teknologiutvikling
De største sykehusene vil alltid ligge foran de andre, selv om man slår sammen noen lokalsykehus. Disse vil ikke kunne oppnå samme kompetanse på teknologi som delvis er under utprøvning, og spesialistkompetanse. I IT-bransjen kaller vi slike Early Adopters, og de er ofte veldig få, og teknologien er så dyr at den ikke har allmen interesse. Det er først i 2. og 3. generasjon utbredelsen blir stor. Jeg tror ikke helsevesenet kommer til å bryte disse mønstrene.
Ergo så vil ikke avansert teknologi forbedre tjenestene på de mindre sykehusene. Man kan imidlertidig jobbe hardere for å forbedre og forenkle teknologien slik at den kan brukes av flere. Det vil øke kvaliteten og verdien på tjenestene i et mye større omfang.

Kvalitetsforbedring vha ledende avansert teknologi
Ledende eller avansert teknologi er stort sett alltid i første generasjon. I 2. og 3. generasjon har det blitt allemannseie og krav til kompetanse er senket. Hvis man for eksempel ønsker å forbedre behandlingsmetoder ved hjelp av avansert ledende teknologi, så vil det være veldig krevende å øke kompetansen på bred basis. Det vil være kostbart, tidkrevende og mulighet for feil bruk er ganske reell. Dokumentasjonskravene er også store siden det foregår en læringsprosess og det er juridisk påkrevet. Det er logisk at man da søker å sentralisere de som skal bruke slik teknologi for å effektivisere kompetanseheving. Det som da skjer er at man reduserer kvalitet mhp. lokalkunnskap og tilgjengelighet i distriktene samt at pasientene i noe større grad blir prøvekaniner.

Kvalitetsheving ved hjelp av avansert teknologi er etter mitt skjønn en suboptimalisering, og vil faktisk kunne senke kvaliteten mhp noen attributter dersom det medfører sentralisering. Det skulle vært svært interessant å vite andel akutt-tilfeller der tilgjengelig teknologi er mer avgjørende enn tid for utfallet av behandlingen.

Hvor mye kan kvaliteten realistisk heves ved å slå sammen noen lokalsykehus slik at en kan få noe høyere kompetanse og teknologiske hjelpemidler?

Balansert kvalitetsforbedring
Dersom en balanserer mulige kvalitetsforbedringer, og ser hvordan tjenestene kan forbedres avveiet mot hva som blir dårligere, vil det være lettere å argumentere og kommunisere både hvorfor og hvordan man gjør struktur- og organisasjonsendringer for heve kvaliteten. Det vil imidlertidig være langt mellom teknologier som reduserer behovet for lokal tilstedeværelse som gir mulighet til direkte kommunikasjon mellom pasient og helsepersonell.

Der veier og annen infrastruktur er vesentlig forbedret de senere år vil det være naturlig å vurdere om sentralisering av tibudet er riktig. Dette er ganske kompliserte vurderinger, og vil vel ofte være kontroversiellt, så en åpen og ærlig dialog må anvendes.

Det er veldig vanskelig å forutsi teknologisk utvikling, og dersom man organiserer mhp teknologiens status quo, mister man kontrollen. Hvis en heller starter med hvilket tjenestetilbud man skal ha, og støtter denne med teknologi utviklet med dette som bakgrunn, beholder man kontrollen og teknologien utnyttes optimalt. Planlegging og bygging kompetanse vil også være enklere når man organiserer for de tjenestene som skal tilbys.

PS! Kommunikasjonsteknologi som kan forbedre informasjonsflyt innad i helsevesenet er derimot innen rekkevidde, og kan styrke de andre kvalitetsattributtene.

Oppdatering 02.05.2010:
Gode artikler og referanser, men som mangler ordentlig definisjon på kvalitet:
Hver mann sitt sykehus - Elin Ørjasæter E24, 09.04.2010
Hvordan kan sykehusene få bedre resultater? - Tidsskrift for Den norske legeforening, 05.03.2009

Oppdatering 04.05.2010
Legeforeningen etterlyser kvalitet og pasientsikkerhet - Dagens Medisin, 13.09.2009
Effektivitet gir kvalitet - Dagens Medisin, 06.11.2003
Størrelse avgjør ikke kvalitet - Dagens Medisin, 26.09.202
Kvalitet i Sykehus - Den Norske Legeforening 28.02.2010
Fra artikkelen: "Manglende kvalitetsindikatorer medfører liten oversikt over effekten av utviklingen på kvaliteten på tilbudene. Utvikling av kvalitetsindikatorer kan ikke avvises med at det er vanskelig."

Teknologi i helsevesenet

Teknologi som innføres må øke verdien på tjenestene. Dersom teknologien ikke er generellt anvendbar tyder det på at det enten er umoden eller kun kan brukes på små pasientgrupper.
I debatten rundt endringer i sykehusstrukturen argumenteres det blant annet med at man må bygge opp store fagmiljøer fordi teknologien krever det.

I Stortingets spørretime 21.04.2010 (ca 51 minutter fra start) brukte Statsminister Jens Stoltenberg dette som et av argumentene for endringer. Jeg lurer på om han har satt seg inn i hvordan teknologi kan og bør påvirke tjenesteytende organisasjoner, og verdien av tjenestene de leverer?

Det vil alltid være utvikling av teknologi. Ny teknologi, er umoden, og må alltid prøves ut av spesialister, men det er viktig at den videreutvikles slik at den blir mer allment tilgjengelig. Teknologi som kan brukes av mange er mer verdt en den som bare kan brukes av spesialister.
Ny og umoden teknologi vil aldri anvendes på store pasientgrupper. Det vil være mye videreutvikling i den første utrullingen av en gitt teknologi, og i 2. og 3. utrulling kan flere ta den i bruk. Det er også viktig å få med seg at noen ganger viser det seg at en teknologi faktisk var et blindspor.

Hvis en begynner å omorganisere en tjeneste basert på status quo i teknologiutviklingen mister man i prinsippet kontrollen. Slike omorganiseringsprosesser skaper veldig mye støy, har liten verdi (kanskje til og med negativ verdi), og har negativ innvirkning på arbeidsmoral. Det vi ser skjer med sykehusstrukturen nå, skaper misnøye med og mistenksomhet mot våre ledere.

Alle tjenesteorienterte organisasjoner må organiseres etter de tjenestene som skal ytes, og så tar man i bruk og utvikler teknologi som passer formålet. Når det gjelder sykehusstrukturen så lurer jeg på hvordan det kan være så vesentlig forskjell på hvordan en stor del av befolkningen, helseforetak og poltikere ser på verdien av nærhet til tjenester som er tidskritiske? Skjønner ikke folket hvorfor endringene som gjøres er til det beste, er det er forklaringsproblem eller bygges det luftslott istedet for sykehusene for faktisk er fornøyde med?

Noen ganger kommer det teknologi som endrer måten vi jobber på til det bedre. Da er det helt riktig og forståelig at man omorganiserer, og det vil normalt ikke medføre høylytte protester fra ansatte og befolkningen.

Norge har generellt høy teknologikompetanse. Våre muligheter til å utvikle helseteknologi som er brukervennlig, som kan bidra til bedre helsetjenester over hele landet må vi gripe tak i. Dette er teknologi som vil være etterspurt globalt. Vi kan ikke forvente at andre utvikler teknologi slik at den passer oss, vi er tross alt ikke et spesiellt stort marked. Det at vi har høy teknologikompetanse, er et lite marked og vår geografi og demografi må vi snu til vår fordel. Det vil gi verdiskapning for innyggerne og landet.

Dersom man klarer å forenkle og modne avansert teknologi slik at den kan brukes på lokalsykehus har det en enorm verdi fordi det kan kobles sammen med personellets lokalkunnskap.

Jeg synes denne artikkelen i Computerworld Norge og Teknologirådet er gode startpunkt og initiativer.

Oppdatering 22.04.2010: Reportasje fra møte hvor Bjarne Jensen kritiserer helse Førdes valg av analysemetoder.