Muligheter med elbiler

Norge har høyest tetthet av elbiler i verden. Det gir oss noen unike muligheter til prøve ut ting ingen andre kan. Elbilene har en (tilsynelatende) ulempe ved at de må lades, og de fleste modeller har ganske kort rekkevidde. Lading tar tid, og 20 minutter er et ofte minimum for å få litt rekkevidde, avhengig av effekt på laderen og type bil.

Hjemmelading og destinasjonslading løser imidlertidig brorparten av utfordringene. Det blir sjeldnere behov for å stoppe på grunn av at bilen må fylles. På lengre turer må man imidlertidig stoppe for å lade. Her er ligger det flere muligheter for å lage andre tilbud bensinstasjoner har. Siden det tar lengre tid å lade enn å fylle fossilt brennstoff, men uten at føreren blir opptatt med dette mens det pågår byr det på muligeter til å gjøre ting dersom det er et tilbud.

En fullading av en bil tar ihvertfall 1 time. I løpet av den tiden kan man spise et ordentlig og næringsrikt måltid. Dette er mye bedre enn pølser, burgere og annen såkalt veimat. Er det muligheter for fysisk aktivitet kan man få strekt ordentlig på kroppen. Lekeplasser, geocaching, badeplasser, sykkelbaner, klatreparker, skateanlegg, sykkel- og kanoutleie, you name it. For de som kjører bil i jobben er det en mulighet til å gjøre unna litt kontorarbeid om det er et lite kontorlandskap tilgjengelig. For kjøpesentere er det et så opplagt case at det burde ikke være nødvendig å nevne. Det er bare å prøve ut konsepter.

Ved å komme frem til konsepter som slår an kan man bygge nye virksomheter og arbeidsplasser.

Å dra på tur med elbil kan bli mer innholdsrikt og spennende enn med dagens biler. Bedre helse og flere opplevelser på en gang. I tillegg blir sjåføren mer uthvilt, som igjen kan være positivt for ulykkesstatistikken.

Hvor går din grense for overvåking

På tide å støtte Digitaltpersonvern

Forutsetningen for vedtaket når Datalagringsdirektivet ble vedtatt innført i norsk rett var at innhold ikke skulle lagres. Mens problemene med innføring tårner seg opp vil PST flytte grensen for hva som skal lagres allerede nå.

Fordi direktivet er omstridt og setter personvernet i fare ble det bestemt at dataene skulle lagres sikkert, men det er i realiten ingenting som er sikkert. Det blir som om å bygge en litt større demning og øke fyllingsgraden med ukjent mengde, dvs man har ikke kontroll. PST overser dette og vil fylle på enda mer.


Hadde det vært snakk om en demning man kunne se, og farene var i henhold til naturlovene hadde dette blitt stanset for lenge siden. Så lenge lovgivere og myndigheter ikke har gode nok kunnskaper om hvordan Internett virker, og hva som øker eller minker sikkerhetsrisiki er det som å ha en løs kanon på dekk.

Illegalt informasjonsmarked

På internett er det et marked som vokser raskt: handel med personlig informasjon. Informasjon som kan benyttes til identitetstyveri er en illegal handelsvare. Du kan kjøpe 1, 10-talls, 100-talls, 1000-talls identiter hvis du vil. Kvantumsrabatt for du også.

Grunnen til at det illegale informasjonsmarkedet kan vokse så raskt er

• Dårlig sikkerhet i IT-systemene
• Dårlige sikkerhetsrutiner
• Ingen eller svake krav til forsvarlighet ved lagring av informasjon
• Lagring av unødig informasjon, men som viser seg nyttig for kriminelle
• Dette ser ut til å øke i omfang av en rekke årsaker

• Sikkerhetsinfrastrukturen er under angrep
• SSL/TLS som benyttes for å sikre kommunikasjon på Web er underminert av dårlig sikkerhet hos sertifikatutstedere. Flere innbrudd som trolig har pågått over lang tid er avdekket. CA systemet er ikke sikrere enn det medlem som har dårligst sikkerhet og mest korrupte.
• RSA som lager kodebrikker for terminalservere har vært hacket

Kriminelle hackere har ingen problemer med å skaffe den informasjonen de ønsker, og som de selger videre. Jo mer data som lagres, jo mer vil det illegale markedet vokse. Det finnes ingen kortsiktig løsning på sikkerhetsproblemene, og det vil trolig bli værre i den nærmeste fremtid.

I ovenstående perspektiv er det avgjørende at den enkelte person og bedrift kan selv avgjøre hvilke risiki de utsetter seg for. Akkurat som i det virkelige liv har enhver rett på privatliv og integritet. Mister man disposjonsrett til egen informasjon så har man heller ikke et reellt privatliv og integritet.

Selv om få er bevisste på hva de tiltror sosiale media, banker og telekom-selskaper av informasjon, så er det ihvertfall i stor grad basert på avtaler/samtykke. I sosiale media er det også et incentiv om målrettet eksponering av enkelte sider av seg selv.

Datalagringsdirektivet er et grelt eksempel på hvordan  myndighetene fratar oss disposisjonsretten til egen informasjon. Det er liten grunn til å tro at telekomselskapene har vesentlig bedre sikkerhet enn andre organisasjoner som er hacket. Trafikkdata er også ypperlig datagrunnlag for identitetstyveri og social engineering som igjen vil føre til mer kriminalitet. Crimesourcing er et nytt begrep vi kommer til å stifte bekjentskap med i tiden som kommer. På toppen av det hele blir ansvarsområdet til Datatilsynet nedprioritert av Regjeringen. Økt kriminalitet betyr økt etterspørsel av Politiets tjenester, og økonomisk tap for enkeltpersoner, bedrifter og samfunn.

Kommersielle aktører, og deres eiere, drives av hovedsakelig et viktig incentiv: tjene penger. Det vil si at de vil minimere sine kostnader. Sikkerhet er desverre en salderingspost, fordi det ikke gir noen direkte verdi for kundene deres. Større datamengder vil øke investering- og driftskostnadene:

• Krav til større fysiske datasentere
• Mer lagringsplass (failover krever i tillegg replikering av data, over flere fysiske lokasjoner)
• Båndbredde i nettverket
• Strøm til lagrings- og kjøleenheter
• Mer driftspersonell
• Økt kompleksitet reduserer MTBF (Mean Time Between Failure)
• Oppgraderinger (som også er forbundet med midlertidig økt risiko for feil, og er en svært vanlig årsak til ikke planlagt nedetid)

Disse faktorene er naturlig nok noe alle IT tjenesteleverandører må ha løpende oppdatering på, men når de blir pålagt noe de ikke har egennytte av er sjansen for at det nedprioriteres større. Når man vet at det finnes svært mange små tjenesteleverandører som omfattes av direktivet skjønner man at risikoen for at data vil komme på avveie vil øke vesentlig. Samtidig blir det trangere kår for de som vil starte opp nye tjenester fordi det vil kreves høyere startkapital. Løsningen på det er for disse å legge infrastrukturen til et land som ikke omfattes av et slikt regelverk, og da i nettskyen som kan tilby svært billig maskinvare. Den utviklingen vil akselereres, men det skaper også utfordringer fordi det er restriksjoner på hvilke data som kan lagres utenfor EU. Konsekvensen kan bli mindre innovasjon, dårligere service og sikkerhet grunnet økt kostnadspress.

Resultatet av denne utviklingen er at plattformen for effektiv kommunikasjon og handel på internett er i ferd med å undermineres. Internett er en sentral brikke når vi skal forsøke å skape økonomisk vekst men samtidig forbruke mindre av klodens ressurser. Men skal det realiseres må vi kunne stole på infrastrukturen i stor nok grad til at vi tiltror den transport av fortrolig informasjon. Det må også være et personlig valg hva vi velger å tiltro infrastrukturen av informasjon.

Det er ikke bare handel og effektivisering som står på spill, men også demokratiske prosesser. Dersom en ikke kan stole på at de dominerende kommunikasjonsformer har nødvendig konfidensialitet vil det ha en avkjølende effekt på avgjørende mekanismer.

TEDxRotterdam - Mikko Hypponen - safe internet will lead the future

Verdien av informasjon

Informasjonsflyt inngår i omtrent alle verdiskapende prosesser. Hvilken verdi som skapes avhenger av kontekst. Det som er verdiskaping for noen kan til og med være destruktivt for andre. Anonymous og Wikileaks er eksempler for informasjonsflyt, spesialvariant: lekkasje, som kan brukes til å forflytte makt eller gjøre et helt annet budskap kjent. Informasjon er spesiellt kraftig politisk redskap, og det bør ikke overraske noen at den benyttes til det, uavhengig hvordan den er skaffet til veie.

Det heter seg gjerne at i en krig er det første offer sannheten. Dette er også et eksempel på informasjonsflyt som er beregnet på å desinformere, men skape "verdi" for avsenderen. Politikere, markedsførere, media, sladderpressen: Alle bruker informasjon til sitt formål i den hensikt å skape verdi for seg selv, mens det kan like gjerne være destruktivt for andre.  Generellt så har informasjonen mer verdi jo mer den reproduseres, selv om det noen ganger etterstrebes et skarpt skille på hvem som får tilgang (eks. miltær etteretning).

Idet informasjon er artikulert, muntlig, skriftlig og særlig digitalt, er den reproduserbar. Digital informasjon er "usynlig" i sin fysiske natur, den kan ikke sees, veies eller høres. Men den har mye større potensiale for reproduksjon enn noen annen form. Datamaskiner og masselagringsenheter er designet for rask og effektiv flytting og reproduksjon, men samtidig er mulighetene for å begrense dette marginale. IT-systemer er i større eller mindre grad sikret, men det skjer stadig vekk at både uvedkommenende og autorisert personell forårsaker at informasjon kommer på avveie.

Svært mye personlig informasjon ligger lagret som forretningsdata hos kommersielle og offentlige tjenesteleverandører. Hvem eier egentlig disse dataene? Hvem skal ha disposisjonsrett? Skal f.eks. myndighetene ha tilgang på personlig informasjon slik de har tilgang på annen informasjon som regnskap hos bedrifter?

Tar vi konsekvensen av dette? Når informasjon er mer flyktig enn noen gang, burde ikke dette reflekteres i lovene våre og hvordan vi omgås informasjon?

Den eneste løsningen på utfordringen er at individet (person eller organisasjon) selv har disposisjonsrett over egen informasjon. Bare slik kan det gjøres en hensiktsmessig risikovurdering av informasjon som lagres. I det noen ekspropierer denne retten er disposisjonsretten brutt. Dersom den som ekspropierer heller ikke tar ansvar når informasjonen kommer på avveie, har opphavet ingen å stille til ansvar.  

Alexander Alvaro, German Member of the European Parliament

Reconceptualizing security

I kjølvannet av 22/7-11 reises nå debatten om samfunnsikkerhet og antiterrortiltak.
Bruce Schneier har mangt å si om temaet, og her er et foredrag som hjelper oss å skjønne forskjellen på virkelig sikkerhet og sikkerhetsteater

Bruce Schneier har også mye å formidle rundt sikkerhet og personvern, så se også denne videoen fra Bruce Schneier at EWI Cybersecurity Summit 2010

EUs sikkerhetsprogram

Statewatch har publisert en meget interessant rapport, som for meg, setter ord på endel på endel tenker jeg har om EU. Jeg er for det politiske prosjektet EU sprang ut ifra, men byråkratiet i Brüssel er sultent på å erobre stadig nye områder som ikke er relatert til, er fundamentert i, EUs opprinnelige målsetninger:

• Felles myntenhet
• Felles lovverk
• Fri flyt av varer, tjenester og kapital

Gitt at de ulike EU-landene har forskjellig geografi, kultur, industri osv. burde hvert enkelt land finne løsninger på hvordan disse målsetningen skal innfris. Diktat (les: direktiver) fra Brüssel som foreskriver detaljer om implementering må føre til inneffektive systemer, unødvendige kostnader og frustrasjon blant innbyggerne. Hvis medlemslandene selv fikk ta beslutninger som berører implementasjon av felles ordninger, vil de garantert møtt mindre motstand og rotfestet ved lokalt eierskap til beslutninger.

Slik det er nå, med økende arbeidsledighet og der Brüssel kverner ut nye direktiver i rekordfart vil skepsisen og frustrasjonen øke i omfang. (Jeg har til og med hørt ihuga EU-tilhengere skryte av hvor effektive Brüssel er til å produsere nye direktiver...). Administrasjonen i EU har glemt hvem de er til for, og har nok med seg selv.


Sikkerhetsprogrammet, som blant annet omfatter Datalagringsdirektivet, er et sakskompleks som ikke er begrunnet, og knyttet opp til EUs grunnleggende målsetninger.

Rapporten, Rethinking the EU security programme beskriver hvordan sikkerhetsprogrammet ble til og hvordan det holdes utenfor demokratiske prosesser. Noen hovedpunkter:

• Manglende begrunnelse i borgernes sikkerhet
• Manglende fokus på roten til reelle sikkerhetstrusler.
• Sammenblanding av militære og sivile sikkerhetsteknologiprosjekter.
• Militær- og sikkerhetsindustri har kontrollen over programmet
• Sikkerhetsprogrammet er selvbekreftende og underbygger frykt, og usikkerhet. Faktiske hendelser fører til nye tiltak, ingen hendelser bekrefter riktigheten.
• Teknologi og tiltak strider mot de grunnleggende målsetninger om frihet.
• Manglende transparens (sikkerhetsindustrien har aldri hatt kultur for dette)
• Store utgifter som går på bekostning av andre områder

En av EUs tidligere Justisministere, Franco Frattini, refereres i rapporten: man først må finne ut hva som er teknisk mulig, deretter se benytte ekspertise på rettigheter og frihet. Men hva er forutsetningen for å utvikle teknologi? Burde det ikke foreligge et behov? Sikkerhetindustrien vil selvfølgelig foreslå prosjekter de ser formålstjenlig, noe som slett ikke behøver å sammenfalle med EUs behov og målsetninger.

Burde ikke EUs innbyggere selv få bestemme (via sine valgte politikere) hvilke tiltak som kan treffes på bakgrunn av identifiserte trusler? Trusselnivået er også svært ulikt i de ulike landene, og man skulle tro det var unødvendig å benytte samme kontrollmidler i Italia og Sverige.

Sikkerhetsprogrammet er ikke sentralt i løsningen på EUs største problemer. EUs største trussler kommer innenfra, og de heter frustrasjon, gjeldskrise og arbeidsledighet. Ingen sikkerhetsteknologi i verden kan hjelpe på dette. Jeg tror heller innbyggerne vil bli ytterligere mer frustrert av økende bruk av kontrollmidler, men stadig mindre innflytelse på hva som skjer i Brüssel.

Pokerspill med borgernes privatliv

Hvilken sak er det som kan få politikere til å gå gjennom ild og vann, selv om den ikke hverken har noen dokumentert begrunnelse eller ønsket effekt? Hva kan få politikere til å trosse faglige råd, overse eller bagatellisere åpenbare problemstillinger for å tilfredstille særinteresser? Endog forsøke å omdefinere begreper vi har bygd vårt demokrati og rettssamfunn på?

Spørsmålene er mange i saken om Datalagringsdirektivet, og problemstillingene blir tydeligere for hver dag som går. Høyre som inngikk en avtale med Arbeiderpartiet, med forutsetning om å styrke personvernet, er et stort paradoks. Avtalen angår meg og deg, fordi det dreier seg om tvangslagring av alles personlig informasjon. Risikoen for at denne informasjonen vil komme på avveie er reell. I dag kunne Dagens IT fortelle om viktige systemer i norsk offentlig forvaltning er infisert av trojanere som kan benyttes til å stjele informasjon. (Trojanere er små programmer som stort sett spres ved å få brukere til å laste ned vedlegg de tror kollegaer og venner har sendt dem.). NSM sier sikkerheten er lemfeldig og advarer mot en forventet økning i trusselnivået. Det er ingen grunn til å tro at ikke telekomaktørenes sikkerhet også er truet, spesiellt når det er enda mer informasjon å stjele.

Den er en gryende forståelse av at dagens IT-systemer, og samspillet mellom disse, har sine begrensinger med hensyn på hvor godt de klarer å ivareta personvernet. IT-bransjen og systemene må få utvikle seg i takt med oppgavene, og man må begynne med å ta igjen gapet mellom dagens situasjon og de krav som (burde vært) still(t)(es). Datalagringsdirektivet øker trusselnivået betydelig, da det krever lagring av betydelig mengder informasjon som ikke er nødvendig for telekomoperatørenes fakturering og drift av systemene. Det er innlysende at de vil bli eksponert for en vesentlig økning av trusselnivået mot sine systemer og organisasjoner.

De alvorligste truslene er oftest på innsiden av organisasjon representert ved menneskelig feil og illojalitet. Som et eksempel kan jeg vise til en organisasjon (Oak Ridge Laboratory) som faktisk gir råd til andre om IT-sikkerhet og trener sine ansatte svikter. Jeg vil tro de fleste har fått med seg Sonys tap av 77 millioner brukeres informasjon. Man blir ikke imponert over Sonys sikkerhet, men samtidig er det ikke grunn til å tro at de fleste telekomperatører har vesentlig bedre sikkerhet.

Desverre vil det nok aldri bli mulig å lage vanntette IT-systemer, men skadene kan begrenses med god overvåkning (i positiv forstand) av nettverk og systemer, samt komplett åpenhet rundt håndteringen av situasjonen. Det som er verdt å merke seg her er at risikoen håndteres seriøst av en tjenestetilbyder som følger opp sine kunder. Kontrasten til Datalagringsdirektivet er skarp: en overdragelse av disposisjonsrett mens risiko blir igjen hos tjenestetilbyder og kunde.

I kjølvannet av 9/11 har vi sett en voldsom oppblomstring av tiltak for bekjempelse av trusler (terror) som det skrives mye om i nyhetene. Om tiltakene er nødvendig eller har effekt har det ikke vært stilt spørsmål ved. I følge Bruce Schneier er dette egentlig en naturlig, men irrasjonell samfunnsutvikling. I min forrige post kan du se video hvor Schneier forklarer fenomenet. Noen dagligdagse eksempler: vi bruke en god del penger på flyplassikkerhet, men tar oss ikke råd til midtdeler langs ulykkesutsatt veier. Hva koster mest liv, og hva skrives det mest om i nyhetene relativt i forhold til reellt trusselnivå? Et annet eksempel: dagens nyheter om at det er funnet trojanere på ansattes maskiner i et departement er kun fanget opp av IT-pressen i skrivende stund. Nyhetsbildet er ikke såvisst ikke noe beslutningsgrunnlag for tiltak mot reelle trusler.

Datalagringsdirektivet er det mest inngripende instrument EU noen gang har konstruert, men de klarer ikke å dokumentere hverken nødvendighet eller effekt. I evauleringen av direktivet vises det kun til anekdotiske bevis, og ingen relasjon mellom tvangslagring av telekommunikasjonsdata og oppklaringsprosent. Kombinasjonen er svært lite overbevisende med hensyn på politikernes vurderingsevne. Eller er det en form for pokerspill, med borgernes privatliv?

Politietaten som sterkest ønsker direktivet implementert i norsk rett ser også til å utvise dårlig vurderingsevne. Denne uken har vi fått høre om at en politimann har utlevert dokumenter til kriminelle på forespørsel. Når de så ikke ser noe kritikkverdig ved dette fordi intensjonen var god lurer jeg på hvordan det står til med vurderingsevnen. Selv med domstolskontroll vil Politiet kunne benytte seg av hastekompetanse og over 30 unntak for uthenting av data.  Når data blir tvangslagret kun med politiformål som begrunnelse, vil det kreve god selvbeherskelse og egenkontroll å ikke trå over grensen.

Høyre kunne sagt nei til Datalagringsdirektivet, istedet for å inngå en avtale med Arbeiderpartiet. En avtale du ikke kan si nei til, men som angår ditt privatliv. Borgernes privatliv er satt i spill, uten at man kan begrunne og dokumentere hvorfor. Den type spill er OK rundt pokerbordet, men ikke i politikken.

Reconceptualizing security

Bruce Schneiers TED foredrag om oppfattet vs virkelige sikkerhetstrusler.Vel verdt å bruke 20 minutter på.

• Det du leser om i nyhetene er stort sett nye men marginale trusler. Eksisterende trusler er ikke en nyhet per def.
• Det overfokuseres på de trusler man hører om, mens langt større trusler blir ignorert

Les mer om sikkerhet på bloggen til Bruce Schneiner.

Informasjonens iboende potensiale for makt

Den digitale teknologiutviklingen gir oss enorme muligheter til å lagre og behandle store mengder informasjon. Generellt er dette overveiende positivt og setter oss i stand til å analysere og løse vanskelige problemer. Teknologien er imidlertidig nøytral i forhold til hvilken informasjon som lagres og behandles.

Teknologien har ingen innebygd etikk, moral og grensesetting, dette er det vi som benytter teknologien som er ansvarlig for. Etterhvert som vår teknologiske kapasitet øker, øker også ansvaret for at den anvendes positivt. Informasjonsteknologi har iboende egenskaper som kan endre maktforhold og hvordan sette grenser for privatlivet. Den lagrer også informasjon som tidligere var muntlig kommunikasjon, slik at den kan publiseres effektivt til et videre krets også utenom personlig nettverk. Informasjon er ikke lengre begrenset fysisk til den nærmeste krets. I det digitale samfunnet er muligheten for trekke grenser for eget privatliv blitt mer diffuse, og i noen tilfeller vanskelig å trekke.

Teknologien gjør informasjonen både mye mer flyktig og konsentrert  enn noen gang tidligere. Kort oppsummert kan vi si at informasjon i digital form har bl.a. disse egenskapene som også skiller den fra analog motsats:

• Lett å konsentrere
• Flyktig
• Analyserbar i stor skala
• Lett å korellere distribuerte datasett

Disse egenskapene gir en verdiøkning, men samtid også utfordringer til hvordan man skal håndtere sikkerhet mot misbruk og tyveri. Om man ikke har veldig god innsikt i hva dette innebærer kan man komme til å ta feil beslutninger.

Anders Brennas blogpost om hvordan Aftenposten fikk tilgang til Wikileaks komplette informasjonsdata, sier mye. Sikkerhetsløsninger kan kun begrense hvem som får tilgang, men ikke hva tiltrodde personer gjør med tilgjengelig informasjon. Høy konsentrasjon, spesiellt av sensitiv informasjon, gir makt.

Som vi ser har informasjonsteknologi stort potensiale og bringer nye utfordringer med seg. Skal informasjon aggregeres bør det være begrunnet og knyttet til et bestemt og kontrollerbart formål. Videre så må den juridiske eller moralske eier av informasjonen ha full disposisjonsrett. Dersom det ikke er god overenstemmelse mellom eierskap og disposisjonsrett tar man i praksis vekk mulighetene for å selv trekke grenser. Dette gjelder såvel på individ- som organisasjon- og nasjonalt nivå. Bare på denne måten kan informasjonen forvaltes riktig og med risikovurderinger gjort av dens eier.

Disposisjonsrett gir mulighet til å bruke informasjon etter eget forgodtbefinnende. En av Assanges nærmeste medarbeidere så seg, av ukjent grunn, bedre tjent med å lekke tiltrodd informasjon. Wikileaks hadde på sin side fått tilgang på informasjonen av tiltrodde etteretningsmedarbeidere som mente at informasjonen burde gjøres kjent. Selv på myndighetsnivå kan vi se at det er svært lett å uthule- eller endre lovverk for å kunne utnytte informasjon til flere formål. Dette bør ikke overraske noen, da det nærmest er en naturlov at man vil utnytte de ressurser og maktmidler som er tilgjengelig. Informasjon "finner" gjerne sin egen vei, avhengig av disposisjonsrett og hva tiltrodde personer mener formålstjenlig. I tillegg kommer selvfølgelig datainnbrudd og menneskelig feil som medfører data på avveie.

Det er allikevel et skarpt skille mellom privat informasjon og annen informasjon. Fratas man disposjonsrett for egen informasjon og mulighet til å trekke sine personlige grenser, fratar man individet privatliv og integritet.

Det er viktigere enn noen gang at mulighet for å kunne ha disposisjonsrett over egen informasjon for å kunne trekke grenser rundt seg selv. Eller sagt på annen måte: det er ingen grunn til at digitalisering av kommunikasjon skal endre på retten til å trekke sine egne grenser. Hvordan den enkelte velger å bruke denne retten må fortsatt være individuell. Noen lever offentlige liv, andre mer private. I problematiske livsfaser er man naturlig nok forsiktigere enn når det står bra til.

Jeg vil tro veldig få vil si seg uenig i det jeg skriver her. Om de da ikke har gjort det før, bør de reflektere over at Datalagringsdirektivet Høyre vil stemme for innføring av i Stortinget 4.4.2011 er nettopp overdragning av disposisjonsrett av informasjon om hvem du kommuniserer med, hvor og når. Det er feil retning i et veivalg teknologien stiller oss overfor.

Høyre har gått for såkalt strengt regelverk for sikring for de data som skal lagres. Dette fungerer selvfølgelig fint som innsalgsargument, men er i realiteten et falsum:

• Regler har ingen direkte praktisk betydning hverken for implementasjon eller  oppfølging. Da må det i det minste følge med midler til byråkrati, oppfølging og  gjennomføring (tiltak i informasjonssikkerhetsfaget er kontinuerlig og nitidig arbeide) over lang tid. Dette er en forpliktelse Høyre og Arbeiderpartiet påtar seg og ikke kan løpe fra.
• Kryptering av overskuddsinformasjon er ikke en styrking av personvernet. Det er ikke engang en et nullsumspill siden det faktisk blir større datamengde (spesiellt lokasjonsinformasjon og epost avsendere og mottagere) som kan stjeles og misbrukes. Før denne tvangslagrede informasjonen blir flyttet til kryptert database. (merk: det krever sletting av informasjon i kildesystem, utover operatørenes eget behov, og sjansen for at det da glipper er større)
• Regelverket vil neppe ha gyldighet for operatører som velger å bruke lagring i utlandet. Dette er svært vanlig strategi for å spare penger, samt at telekom-operatører opererer på tvers av landegrenser.
• Det "strenge" regelverket endrer ikke noe på det faktiske forhold at man overdrar disposjonsrett fra eier til 3dje part. Datalagringsdirektivet er stikk motsatt av styrking av personvernet uansett hvordan man vrir og vender på det, og ingen regler kan endre på det. 
• oppdatering: De fleste av disse reglene er heller ikke noe annet enn common sense og ansvarlig politikk som ville blitt vedtatt helt uavhengig av Datalagringsdirektivet. Da blir det direkte falskneri å koble til innføring av direktivet. Les også Geir Pollestads utmerkede serie bloggposter om Høyres spillfekteri om hva de har oppnådd i forhandlinger med Arbeiderpartiet.

Politiske bomber

Jeg burde vel slutte å la meg overrake over politkernes vilje til å beslutte på tynt grunnlag. Men fordi det ikke er sjelden det gjøres beslutninger, på sviktende grunnlag og, med alvorlige konsekvenser som resultat lar jeg meg allikevel engasjere.

Politiske beslutninger er nesten alltid avveininger mellom ulike behov og hensyn. Når det går prestisje i saker tapes ofte negative konsekvenser av syne. Politikere som er mer opptatt av prestisje og symbolsaker er uinteressert i sideeffekter (om de ikke tilfeldigvis gagner sakene) og konsekvenser.

Det siste året burde allikevel gi en påminnelse om at ubalanserte og uinformerte beslutninger har en kraftig rekyl. Har man ikke tilstrekkelig ryggdekning og kunnskapsgrunnlag blir man svar skyldig. Da kommer det tvetydige unnskyldninger og bortforklaringer. Media fråtser og opposisjonen krever ministrenes hode på et fat. Nå slipper Regjeringen, og spesiellt Arbeiderpartiet, unna fordi de sitter i en flertallsregjering. Enn så lenge...

Det er ennå ikke for sent å ta riktig beslutning i Datalagringsdirektivsaken. Men det vil kreve at flertallet på Stortinget setter seg inn i sideeffekter og konsekvenser. De fleste relevante fagmiljøer advarer mot direktivet, men Arbeiderpartiet kjører en ensidig og uredelig kampanje, som ikke tar hensyn til dette, for å hasteinnføre DLD. Det er flere tungtveiende råd og momenter som taler mot innføring:

• EUs evaluering vil trolig gi råd om store endringer, grunnet personvernhensyn mm. Flere EU-landene Romania og Tyskland vil ikke innføre DLD.
• IT-miljøet sier store mengder personlige data er en sikkerhetsrisiko
• Forsvaret, LO ulike ombud og tilsyn er negative
• Direktivet er i konflikt med Menneskerettskonvensjonen, artikkel 8
• Argumentasjonen fra Regjeringen er svært flyktig og endres etterhvert som den blir kjent som falsk. Dette er i seg selv et signal om at det er ugler i mosen.

 Jeg innbiller meg at de fleste politikere, og særlig konservative Høyre, setter seg grundig inn i sakene. Jeg håper de ikke lar seg overbevise av Arbeiderpartiets propaganda, og ser at alle hensyn og konsekvenser må belyses før en beslutning taes. Noe av fagmaterialet er Juss- og IT-faglig stoff, men politikere har et ufravikelig ansvar til å sette seg inn i ethvert relevant underlagsmateriale for saker de skal ta beslutninger i. Da holder det ikke at man gjør som Arbeidertiets utsending på Twitter, og si at man ikke er interessert i den slags.

Feil beslutning kan bli kostbar foran neste Stortingsvalg. Konsekvensene av DLD kommer ikke som fakkeltog eller mediestorm. Det er nok mer snikende, hvor tilliten mellom folket og politikerne/myndigheter vil svekkes over tid.

Terror, statistikk og realisme

Jeg er ikke statistiker, men vet faget kan gi god beslutningstøtte. Jeg unngår bevisst å kalle det beslutningsgrunnlag fordi: Det finnes som kjent 3 typer løgner: løgn, fordømt løgn og statistikk.  For identifisering av problemer, aktuelle tiltak, beregning av omfang og nødvendighet av tiltak kan allikevel statistiske metoder være uvurderlig. I arbeidet mot terror og kriminalitet bør statistikk brukes aktivt for

• å sannsynliggjøre at ulike destruktive hendelser kan skje
• basert på sannsynlighet for at ulike hendelser vil inntreffe, 
• Identifisere målrettede tiltak
• finne riktig nivå og omfang av tiltak
• Kvantifisere sannsynlighet for at tiltaket løser eller bidrar til å løse problemet

Når staten skal iverksette tiltak for samfunnssikkerhet er det essensielt at disse rettes mot reelle trusler samt forutsi muligheten for måloppnåelse gjennom tiltaket. Noe annet vil være misbruk av felles ressurser, uheldige inngrep i det normale samfunnet og øke sannsynligheten for at man ikke når målet. Det ultimate målet må være opprettholdelse av normaltilstand og positiv utvikling. Vi må opptre rasjonellt og målrettet i arbeidet mot destruktiv atferd i samfunnet. Noen viktige nøkler er statistikk, statistiske metoder og kunnskap.

Tiltak som innvirker negativt i seg selv overflødiggjør ihvertfall terrorvirksomhet fordi vi i effekt står for den selv. I frykt for hva som kan skje, begår vi urettmessigheter mot vår egen frihet. Dette rimer også med Al-Qaidas nye strategi om å få Vesten/USA til å endre oppførsel gjennom mange små angrep. Dersom den uttalte trusselen i seg selv er nok til at de oppnår sitt mål, er det optimalt for terroristene. Som Anders Romarheim i Institutt for Forsvarsstudier sier:

Terrorisme er en ikke-statlig aktørs systematisk bruk av vold og ødeleggelse – eller trusler om dette – mot ikke-stridende med sikte på å skape en tilstand av frykt, få oppmerksomhet om en politisk sak og å påvirke atferden også til andre enn de direkte ofrene for terroraksjonen.

Hvor mange terrorangrep har blitt avverget av trafikkdata og sikkerhetskontroll på flyplasser? Står tiltakene i stil med trusselen, eventuelle konsekvenser og mulighetene for at de kan hindre hendelser eller begrense skader? Kan man oppnå like stor, eller enda bedre sikkerhet, med uforutsigbare stikkprøver, kunnskap og statistikk? Jeg begriper ikke at vestlige land, som gjerne skryter av hvor mye kunnskap vi besitter, kan innføre så allmenne tiltak brute force, uten å finne ut om de virker og de negative konsekvensene.

Det finnes ikke statistisk grunnlag for å si at allmenne sikkerhetstiltak har effekt selv etter ganske mange år med anti-terror lover og tiltak. Etter å ha hørt på noen podcaster som Saltklypa.no og The James Allen Show om flyplass scanning, og forsøkt å google etter statistikk som viser grunnlaget for lover og tiltak, samt beviselig effekt begynte jeg å tenke på denne blogposten.

Når alle behandles som kriminelle og terrorister av staten gjennom masselagring av personlige opplysinger og sikkerhetskontroller er det lett å gjemme seg i mengden. Når trafikkdata allment sikres som bevis vil det ihvertfall være det første kriminelle og terrorister forsikrer seg mot skal avsløre dem. Det er vanskeligere å gjemme seg i mengden når det foretas forskjellige stikkprøver. Statistikere kan beregne hvor mange stikkprøver en må foreta for å kunne ha minst like god samfunssikkerhet som allmenn bevissikring av trafikkdata og nitidig sjekk av alle flypasassjerer. Skjellig grunn til mistanke er basert på kunnskap og kvalifisert gjetning for å sjekke spesifikke personer og be om utvidet lagring av trafikkdata for disse. Jeg er såpass "gammeldags" at jeg fortsatt har stor tro på sikkerhets- og politifaglig håndverk istedet for brute force type arbeidsmetoder som i tillegg har en rekke uheldige sideeffekter.

Når Justisministeren åpent sier at bevis skal sikres for alle borgere, så må du være ganske blåst som terrorist eller kriminell om du går i den fella. Å stille alle opp i rekke for sikkerhetskontroll på flyplasser rammer bare alle som ikke har destruktive mål med flyturen. Du vil ikke finne menn med langt skjegg og bombe under armen der.

Forutsigbare sjekker er mye lettere å omgå enn uanmeldte og ulike former for stikkprøver. Dessuten koster målrettede tiltak mindre, og har mindre innvirkning på det normale samfunnet. Hvis borgerne kan unngå negative konsekvenser for dem selv, vil de velge bort atferd oppfattes som negativt/tungvindt men som faktisk kan være ønskelig for samfunnet. Allmenne tiltak vil medføre generelle endringer i borgernes oppførsel, særlig om de har negative konsekvenser for den enkelte. De samme tankene ligger ofte bak avgiftspolitikk. Vil en ikke innrømme at Datalagringsdirektivet har negative konsekevnser sier man også at avgiftspolitikk heller ikke innvirker på f.eks. forbruksmønsteret.

Statsministeren vår Jens Stoltenberg kjenner godt til statistiskikk og metoder, det er faktisk faget hans. Det er åå tide han begynner å anvende sine kunnskaper og deler dem med sine kollegaer i Regjeringen. I utforming av lover og i offentlig forvaltning må vi bruke kunnskap og metoder, og ihvertfall ikke la oss styre av frykt og en massesuggesjon rundt terror og kriminalitet. Bildet av manglende respekt for uavhengig og faglig fundert beslutningsgrunnlag forværres av hvordan forskning blir påvirket av forvaltningen, slik vi kan lese i nyhetene nå.

PS! The James Allen show er sånn passe forstyrrende for en skandinav som ser forskjell på sosialdemokrati og kommunisme; en del amerikanske "ekstremister" der. Det er dog noe å tenke over at nettopp kommunistiske og totalitære stater benytter brute force metoder for å kontrollere sine borgere.

Oppdatering 27.10.2010:
Meget bra artikkel om temaet: TSA's Failure Based on Myth of Perfect Security

Sikring av data - teater og realisme

I følge Politimyndighetene vil trafikkdata sikres ved innføring av Datalagringsdirektivet. Det er en påstand som ikke er IT-faglige forankret. Det er vesentlig forskjell på en slik påstand og den virkelige verden.

Når Politimyndighetene og Justisministeren snakker om sikring av trafikkdata får de det til å høres veldig enkelt og universelt ut. I virkeligheten finnes ikke enkle og universelle sikringsløsninger på slike komplekse behov. Sikkerhetstiltak må rettes mot de data og miljø som trenger beskyttelse, og samtidig tilfredsstille alle bruksbehov. Påstander om at man kan kjøpe ferdig utstyr og programvare er ikke gyldige i praksis. En generell løsning kan ikke dekke spesifikke behov, det er ganske innlysende. Gode løsninger konstrueres på bakgrunn av velformulerte problemstillinger. Men selv utmerket sikkerhet gir ingen garanti for at data aldri vil komme på avveie. All programvare og nettverk med litt kompleksitet har feil og svakheter som kan utnyttes. Det svakeste ledd er allikevel menneskene fordi det rett og slett er menneskelig å feile. Det hele blir en avveining mellom behov, risiko og konsekvens, og det faktum at 100% løsninger ikke finnes.

Datasikkerhet er ikke et produkt man kjøper og installerer i et system-miljø. Et produkt kan ivareta enkelte sikkerhetsaspekter, men ikke helheten. Sikkerhet må være et klart definert og gjennomgående ansvar i systemarkitektur. Komplekse (heterogene) systemer består gjerne av mange komponenter som virker sammen. Selv om noen av enkelt-komponentene har god sikkerhet, er ikke systemets sikkerhet sterkere enn det svakeste ledd. Sikring av systemer er en pågående prosess i hele systemets levetid, og innsatsen vil variere med antatte og opplevde trusler. Lagring av data i et omfang systemet ikke var tiltenkt vil i praksis svekke sikkerheten, på grunn av økt kompleksitet og fare for innbrudd. Jo større mengder data jo større konsekvens vil et innbrudd få. Jeg liker å sammenligne systemsikkerhet med immunforsvaret og trusler det må oppdage og bekjempe.

Lagringen må enten skje hos den enkelte teleoperatør eller i et sentralt register. Lagring hos teleoperatører gir mindre konsentrasjon av data, men i systemer som i utgangspunktet ikke er laget for å ivareta slike sikkerhetsbehov Datalagringsdirektivet krever. Systemene som lagrer og behandler trafikkdata hos operatørene er ulike. De kan ikke sikres med generelle metoder eller produkter utenpå de eksisterende systemer. Hvorvidt det vil være mulig å sikre eksisterende systemer forsvarlig er ikke analysert. Risiko for innbrudd og lekkasjer samt konsekvenser er heller ikke utredet.  Å vedta implementerering uten å utføre slike analyser er ikke å anbefale. Ekstrakostnadene må trolig bæres av operatørene og vil egentlig bare være en byrde som bidrar til kompleksitet og negativt bidrag på bunnlinjen. Teleoperatører har lekket data før, og det vil nok skje igjen og vil svekke omdømmet deres. Det er ikke operatørenes oppgave å sikre bevis for Politiet. Det virker unaturlig å pålegge dem et ansvar for allmen sikring av bevis.

Med en sentral lagringsløsning vil data kopieres til et felles register. Det høres kanskje sikkert ut, og selve lagringsløsningen vil nok ha høy sikkerhet, men konsentrasjonen av sensitiv informasjon gjør den til et mer attraktivt mål for kriminelle. Dessuten vil data samlet fra flere ulike kilder gjøre det lettere å sammenstille ulik informasjon. Faren for formålsutglidning vil være større, siden kombinerte data vil ha bredere anvendelsesområder.  I den fysiske verden så er transport et svakt punkt,  for eksempel penge- eller fangetransport. I den elektroniske verden er også transport forbundet med en viss risiko.  Selve transporten av data vil nok sikres, men for at data skal kunne hentes ut må det være åpninger som slipper de gjennom. Feil i programvare og konfigurasjon vil gjøre det mulig å bryte seg inn i løsningen før eller senere. Ulike former for avlytting av datatransport som følge av svakheter i sikkerhet er ikke uvanlig. De vanligste oppdateringer du får på din PC er nettopp tetting av sikkerhetshull. På lignende vis krever også store systemer kontinuerlig vedlikehold av sikkerhet. Selv med gode sikkerhetsmekanismer vil det være mulig å finne svake punkter. I tillegg kan en utro tjener gjøre stor skade. En skal heller ikke undervurdere fremmed etteretnings interesse for trafikkdata.

Vi begynner allerede å se hvordan trafikkdata blir tilgjengelig for ulike offentlige effektiviseringstiltak. Dette vil skape flere kopier av dataene. Antallet personer som kan skaffe seg tilgang øker betraktelig jo flere muligheter for uthenting som eksisterer, og kontrollen med data svinner hen. Jeg tviler på at NAV-ansatte har kompetanse om sikring av et større omfang data utenfor deres egne fagssystemer. Oppgavsrettsorganisasjoner har også fått tilgang til å hente ut ip-adresser for å avsløre fildelere. Hvor godt vil uthentede data for ulike formål sikres?

Uten å ha gjort faglige vurderinger av ulike sikkerhetsløsninger og flyt av data vet man ikke hvor god sikringen blir. Det blir kun en påstand. Man kan kanskje vise til andre land, men fakta er at nordmenn er ganske langt fremme på bruk av teknologi. Finnes det land med sammenlignbare forhold hvor direktivet er implementert, og hvor sikringen er er god nok? EUs Datatilsyn har i sin evaluering vist at sikringen har vært utilstrekkelig, samt at det lagres mer data enn forutsatt. Når en begynner å gå påstanden fra Politimyndighetene i sømmene ser en at den ikke holder.

På nett kopieres data raskt og effektivt. Selv om en forsøker å hindre at det skjer, vil det skje allikevel.  Sikkerhetsløsninger hjelper ikke når data først kommer på avveie. Data som ikke har blitt lagret, kan heller ikke stjeles, kopieres og misbrukes. Når data først er kommet på avveie er det for sent. Det sikreste er begrenset lagring i både omfang og tid. At for eksempel militær informasjon havner på Wikileaks viser at det er umulig å holde sensitive data innelåst. Det viktigste momentet er mengden av sensitive data som kan lekke. Sikkerhetstiltak gjør det bare vanskeligere, men de er ikke uoverkommelige hindere for å skaffe seg tilgang.

Barneporno: Polere vekk eller gjøre noe med problemet

I går kom jeg over en av de vondeste artiklene jeg har lest på internett. En som tydeligvis har inngående kjennskap til barneporno-ondet og distribusjonsmekanismer har dokumentert dette og sendt til Wikileaks. For de som har mage til å lese den, så er den her: An insight into child porn

For de som ikke orker å lese den (jeg slet, og har vært ganske opprørt etterpå) så kan en lese Bruce Schneiers (sikkerhetsekspert) utdrag av de tekniske aspektene.

Siden jeg er sterk kritiker av Datalagringsdirektivet, men faktisk ønsker å løse problemer med kriminalitet på internett, vil jeg her peke på hvorfor direktivet ikke vil virke og hvor en må starte for å redusere slike problemer. Som programmerer føler jeg et ansvar for å forbedre sikkerheten på internett, ettersom det blir en statdig viktigere del av vår infrastruktur. Internett skal ikke bli en trussel mot individer eller samfunn, og jeg ønsker bidra i denne kampen.

Barneporno, som egentlig er dokumentasjon som det riktignok er straffbart å besitte og distribuere, er bare indikasjon på overgrep og mishandling av barn. Det faktiske problemet er overgrepene. Å jakte på de som laster opp og ned dette avskyelige materialet vil kanskje kunne ta en og annen overgriper. Men det blir som å polere en gammel og rusten bil: det eliminerer ikke problemet.

I argumentasjonen for Datalagringsdirektivet har vi fått høre at det er et viktig verktøy i kampen mot barneporno. Hvis man leser artiklene vil man se at det er et ganske hjelpeløst verktøy som muligens kan finne enkeltpersoner og nettverk som er dumme nok til å la seg avsløre på den måten. Men det vil ikke redusere problemet, og distribusjonen av dokumentasjonen vil fortsette likefullt. Derfor reagerer jeg meget sterkt på at Politimyndighetene skyver foran seg barn som mishandles i argumentasjonen for overvåkning, men som i praksis ikke vil hjelpe disse barna. Det blir bare polering av problemet. Det påståes til og med at befolkningen blir lurt av politikere, som er ute av stand til å gjøre noe med problemet, men bruker det som argument for å kunne innføre overvåkning.

Barneporno er tabu i dagligtale, forståelig nok. Overgripere som ikke selv skjønner hvor alvorlig slike overgrep er, blir dermed ikke ofte påmint dette. De blir sjelden påtvingt påminnelser og kunnskap om de negative konsekvense virksomheten deres medfører. På nett kan de derimot via sofistikerte tekniske mekanismer finne likesinnede, som normaliserer atferden. I artikellen beskrives det også hvordan fedre nærmest konkurerrer om å begå de værste overgrepene og vise det frem. Skal man komme ondet til livs, må det skapes åpenhet rundt overgrep mot barn. Da kan man redusere problemet ved roten, men borte blir det nok ikke. Åpenhet om hvordan overgrepsdokumentasjonen blir dsitribuert vil også kunne hjelpe på å avsløre slik aktivitet. Overgrep mot barn er tross alt noe som foregår mellom personer: overgripere og offer. Å avdekke en anomym teknisk distribusjon er ikke en løsning. En må endre overgripernes atferd, skal man gjøre noe reellt og verdifullt for barna.

Personer som omgås barn i både privat og jobbsammenheng er de som er nærmest til oppdage overgrep. Forhåpentligvis tør disse personer å varsle om slike forhold åpenlyst, men en kan ikke se bort fra at i enkelte sammenhenger vil de ønske beskyttelse. Nettopp Datalagringsdirektivet er en trussel mot kilde- og varslervern, som da faktisk i disse tilfellene svekke barns rettigheter og beskyttelse.

Jeg vil allikevel ikke si at det er nytteløst å prøve å stoppe barneporno på internett. Det vil redusere selve overgrepsproblemet (eskalering av grovhet, men tvilsomt i omfang), og kunne redusere generell datakriminalitet. Særlig de som har økonomisk interesse av å holde liv i distribusjon av barneporno er ofte involvert i annen datakriminalitet. De besitter tydeligvis også god teknisk kompetanse. Artikkelen viser til en del mekanismer som benyttes:

• Anonyme Mastercard og Visakort brukes til anonym serverleie
• Proxy servere
• ID tyveri
• Botnets

Disse tingene er nok generelle elementer som benyttes i internettkriminalitet. Skal man virkelig gjøre noe med slik kriminalitet må man se om man kan eliminire mulighet for økonomisk gevinst. Politiet må bygge opp kompetanse på hvordan man avslører kriminell virksomhet på internett. Det bør være mulig å infisere de tekniske løsningene slik at de avsløres (f.eks. bruke samme teknikker som de kriminelle bruker for å bygge botnettene sine). Dette er nok mere krigøring enn etterforskning, og i Norge burde man benytte forsvarerts nye enhet for kyberkrigføring m.fl. bidra. Det er også viktig å forbedre ID systemer slik at det blir vanskeligere å konstruere falske ID er eller stjele andres. Operativsystemleverandørene har også et ansvar. En kan ikke feie under teppet at utbredelsen av botnets skyldes de altfor mange sikkerhetssvakhetene spesiellt Microsoft Windows har hatt opp igjennom årene. Hvis OS-leverendørene er seg sitt ansvar bevisst finner de ut hvordan kan bidra til å redusere datakriminalitet. Myndighetene burde også stille krav til operativsystemprodukter som selges i de respektive land. Til sammenligning er bilprodusenter underlagt lover, og regler og må oppfylle mange krav for å få lov til å selge produktene sine. Det burde vært sånn med operativsystem også.