Overfiske i personlig informasjon

I det digitale samfunnet finnes stadig mer informasjon lagret om oss. Lagring av informasjon har blitt en integrert del av vår hverdag. Vi legger igjen informasjon frivillig på nettsteder, myndigheter samler inn informasjon, og teleselskapene lagrer informasjon for å kunne fakturere oss. Datahavet med personlige opplysninger vokser hurtig. Konsekvensene er ukjente.

Myndigheter og private aktører vil fiske i datahavet for å kunne tilby oss bedre produkter og tjenester. Informasjonen kan fortelle mye om oss. Hvem vi er, våre (u)vaner og sosiale nettverk kan effektivt kartlegges. Jo fler registere som kan kobles sammen jo mer sier det om oss.

Det er 2 hovedtyper data som kan regnes som personlig informasjon:

• Innhold 
• Ustrukturert som bilder, tekst, tale osv
• Strukturert i fagsystemer som f.eks. skatteetaten bruker
• Metadata (tekniske data) som avledes av vår bruk og produksjon av innhold. F.eks:
• IP-adresser
• Mobilnr
• epost avs/mottager
• lokasjon
• Tidspunkt
• Ulike karakteristika for data som transporeres

De tekniske dataene beskriver hvem og hvor men også endel om hva. Med tekniske data kan man finne ut ganske mye om hva siden det angir hvor innholdet finnes. Kjenner man avsender og mottager av f.eks. en epost er det ikke noen stor jobb å finne innholdet. Selv om data er kryptert kan karakteristika til en viss grad avsløre hva som sendes.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at disse dataene kan benyttes til mange formål. Det er ikke dermed sagt et det er riktig å gjøre det. Datalagringsdirektivet er som en stor trål, som skal sikre bevis om vår atferd og hvem vi kommuniserer med. DLD tar ikke hensyn til om det vi gjør er kriminellt. Alt skal lagres, ihht til gjeldende forslag i 12 måneder. Det er forøvrig 6 måneder mer enn det EU setter som minimumskrav. Myndighetene tenker på sitt eget behov. Våre kommunikasjonsdata er deres verktøy. Personlig informasjon er ikke et verktøy. Teknologien som benytter den er det. Å kalle mitt privatliv for verktøy er en fornærmelse, og sier ganske mye om myndighetenes holdning overfor borgerne.

At de samme dataene kan bli misbrukt og stjålet ser heller ikke ut til å gå nevneverdig inn på politikere selv om det stadig er eksempler i media på at det skjer. De vedtar selv lovtekniske justeringer de ikke ser konsekvensen av, og kriminelle vil skaffe seg illegal tilgang.

Alle som kan litt om fiske vet at formålsløst fiske med feil redskap gir dårlig kvalitet på fangsten. Dessuten kan det gå hardt ut over bestanden av enkelte arter. Analogien her er at DLD vil påvirke oss og endre vår oppførsel. Det kan ha en avkjølende effekt på viktige sikkerhetsventiler i et demokrati. Men her brekker analogien, fordi Fiskerinæringen reguleres av myndighetene slik at de negative effekter ikke blir for store. Det er kriminellt å fiske mer en kvoten. I datahavet går derimot myndighetene selv inn for overfiske uten å sjekke konsekvensene. Med det råkjøret som nå pågår fra Arbeiderpartiets side i Stortinget, velger man bevisst å ikke vente på mer informasjon om DLD er nyttig og sideeffekter. Enkelte politikere bruker til og med private aktørers tvilsomme praksis som alibi for DLD. Alle andre gjør det, og vi vil også være med på festen... Tankesløs og uansvarlig argumentasjon.

De nedsetter ikke engang prinsipper som forslag om utvidelser av direktivet kan prøves mot. Paradoksalt nok med bl.a. Fiskeriminister Helga Pedersen i spissen som burde vite bedre...

Det er enda et paradoks her fordi Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier Wikileaks lekkasjene fra det amerikanske diplomatiet vil ha en nedkjølende effekt på internasjonale relasjoner. Samtidig argumenterer han for DLD. Istedet for å fremme transparens på statlig nivå og beskytte borgernes privatliv snues det hele opp ned. Da er Staten i ferd med å spore av det demokratiske sporet. I et fungerende demokrati er staten et akvarium som innbyggerne kan se inn i, med kun begrensede områder uten innsyn.

For å bortforklare hva de holder på med, ser vi politikere som forsøker å omdefinere og uthule begrepene personvern og rettsstat slik at de passer med deres egne mål. Nytalen har fått flere tunger i argumentasjonen for DLD.

Staten, med hederlige unntak som Datatilsynet og Barneombudet, svikter sin oppgave i det digitale samfunnet. Istedet for å gripe tak i utfordringer og lede mot en positiv utvikling velger man å misbruke makt. Man bytter rolle fra balansert forvalter til opportunist for ensidig måloppnåelse. Samtidig stilles det spørsmål, av EU selv, ved om kriminalitetsbekjempelse vil styrkes med DLD. Høyre kan sette en stopper for et forhastet tiltak med ukjente konsekvenser. De kan, om de vil, bidra til en positivt og helhetlig utvikling av det digitale samfunn.