Illegalt informasjonsmarked

På internett er det et marked som vokser raskt: handel med personlig informasjon. Informasjon som kan benyttes til identitetstyveri er en illegal handelsvare. Du kan kjøpe 1, 10-talls, 100-talls, 1000-talls identiter hvis du vil. Kvantumsrabatt for du også.

Grunnen til at det illegale informasjonsmarkedet kan vokse så raskt er

• Dårlig sikkerhet i IT-systemene
• Dårlige sikkerhetsrutiner
• Ingen eller svake krav til forsvarlighet ved lagring av informasjon
• Lagring av unødig informasjon, men som viser seg nyttig for kriminelle
• Dette ser ut til å øke i omfang av en rekke årsaker

• Sikkerhetsinfrastrukturen er under angrep
• SSL/TLS som benyttes for å sikre kommunikasjon på Web er underminert av dårlig sikkerhet hos sertifikatutstedere. Flere innbrudd som trolig har pågått over lang tid er avdekket. CA systemet er ikke sikrere enn det medlem som har dårligst sikkerhet og mest korrupte.
• RSA som lager kodebrikker for terminalservere har vært hacket

Kriminelle hackere har ingen problemer med å skaffe den informasjonen de ønsker, og som de selger videre. Jo mer data som lagres, jo mer vil det illegale markedet vokse. Det finnes ingen kortsiktig løsning på sikkerhetsproblemene, og det vil trolig bli værre i den nærmeste fremtid.

I ovenstående perspektiv er det avgjørende at den enkelte person og bedrift kan selv avgjøre hvilke risiki de utsetter seg for. Akkurat som i det virkelige liv har enhver rett på privatliv og integritet. Mister man disposjonsrett til egen informasjon så har man heller ikke et reellt privatliv og integritet.

Selv om få er bevisste på hva de tiltror sosiale media, banker og telekom-selskaper av informasjon, så er det ihvertfall i stor grad basert på avtaler/samtykke. I sosiale media er det også et incentiv om målrettet eksponering av enkelte sider av seg selv.

Datalagringsdirektivet er et grelt eksempel på hvordan  myndighetene fratar oss disposisjonsretten til egen informasjon. Det er liten grunn til å tro at telekomselskapene har vesentlig bedre sikkerhet enn andre organisasjoner som er hacket. Trafikkdata er også ypperlig datagrunnlag for identitetstyveri og social engineering som igjen vil føre til mer kriminalitet. Crimesourcing er et nytt begrep vi kommer til å stifte bekjentskap med i tiden som kommer. På toppen av det hele blir ansvarsområdet til Datatilsynet nedprioritert av Regjeringen. Økt kriminalitet betyr økt etterspørsel av Politiets tjenester, og økonomisk tap for enkeltpersoner, bedrifter og samfunn.

Kommersielle aktører, og deres eiere, drives av hovedsakelig et viktig incentiv: tjene penger. Det vil si at de vil minimere sine kostnader. Sikkerhet er desverre en salderingspost, fordi det ikke gir noen direkte verdi for kundene deres. Større datamengder vil øke investering- og driftskostnadene:

• Krav til større fysiske datasentere
• Mer lagringsplass (failover krever i tillegg replikering av data, over flere fysiske lokasjoner)
• Båndbredde i nettverket
• Strøm til lagrings- og kjøleenheter
• Mer driftspersonell
• Økt kompleksitet reduserer MTBF (Mean Time Between Failure)
• Oppgraderinger (som også er forbundet med midlertidig økt risiko for feil, og er en svært vanlig årsak til ikke planlagt nedetid)

Disse faktorene er naturlig nok noe alle IT tjenesteleverandører må ha løpende oppdatering på, men når de blir pålagt noe de ikke har egennytte av er sjansen for at det nedprioriteres større. Når man vet at det finnes svært mange små tjenesteleverandører som omfattes av direktivet skjønner man at risikoen for at data vil komme på avveie vil øke vesentlig. Samtidig blir det trangere kår for de som vil starte opp nye tjenester fordi det vil kreves høyere startkapital. Løsningen på det er for disse å legge infrastrukturen til et land som ikke omfattes av et slikt regelverk, og da i nettskyen som kan tilby svært billig maskinvare. Den utviklingen vil akselereres, men det skaper også utfordringer fordi det er restriksjoner på hvilke data som kan lagres utenfor EU. Konsekvensen kan bli mindre innovasjon, dårligere service og sikkerhet grunnet økt kostnadspress.

Resultatet av denne utviklingen er at plattformen for effektiv kommunikasjon og handel på internett er i ferd med å undermineres. Internett er en sentral brikke når vi skal forsøke å skape økonomisk vekst men samtidig forbruke mindre av klodens ressurser. Men skal det realiseres må vi kunne stole på infrastrukturen i stor nok grad til at vi tiltror den transport av fortrolig informasjon. Det må også være et personlig valg hva vi velger å tiltro infrastrukturen av informasjon.

Det er ikke bare handel og effektivisering som står på spill, men også demokratiske prosesser. Dersom en ikke kan stole på at de dominerende kommunikasjonsformer har nødvendig konfidensialitet vil det ha en avkjølende effekt på avgjørende mekanismer.

TEDxRotterdam - Mikko Hypponen - safe internet will lead the future

Haier og dinosaurer

Haiene og dinosaurene rådet hvert sitt domene, men bare den ene arten overlevde. Haiene er tilpasningsdyktige, alltid sultne og perfeksjonerte. Dinosaurene regjerte med sin styrke, men taklet ikke endringer i sitt miljø. Hva som skjedde med dinosaurene er ikke så viktig her; vi kan studere sukseeen istedet. Hva kan vi lære av det i kontekst av forretningsmodeller for informasjonstjenester.

Massemedia har regjert som informasjonsleverandører gjennom ett århundre. Så kom internett og WWW. Informasjon begynte å ta nye veier, utenom de etablerte mediene. Brorparten av massemediene står fortsatt og ser på at forretningen smuldrer bort, uten at de endrer forretningsmodellene. Forretningsmodellene deres er utviklet i en tid med fysisk distribusjon, og hvor man kunne regulere markedet og prisnivået med tilbud. Dette temaet er aktuellt i forbindelse med revidering av Åndsverksloven. Se f.eks. TV2s høringsuttalse

Informasjonsteknologi

Informasjon og og teknologi. Tilbud og etterspørsel.

Før internett var forbrukerne prisgitt det utvalget av media som var tilbudt. Tilbudet var nok påvirket av etterspørsel, men det var en relativt tung oppgave å fylle etterspørsel etter nye genre og formater. Det var i hovedsak forbeholdt de etablerte eller fryktøse gründere. Internett i hjemmet, billige og bærbare datamaskiner har endret bildet radikalt. Forholdet mellom tilbud og etterspørsel er mye mer dynamisk, og foregår i mye større grad på konsumentens premisser. 

Massemedia har i liten grad fylt ny etterspørsel med nye tilbud på egenhånd. Med internett har konsumentene i mye større grad vist veien. Konsumentene står for etterspørsel, men tilbyr også innhold. Den nye rollen prosumer (en kontraksjon av produsent-konsument) er et resultat av internett, men er det egentlig genuint nytt? Har ikke mennesker fortalt hverandre historier og overbringt kultur rundt leirbålet lenge før radio, TV, film og internett? Selvfølgelig har vi det. Forrige århundre var en unntaksttilstand fra det normale, slik det også var da bøker kun var skrevet på latin. Det skapte også en ubalanse i ytringsfriheten.

For å kunne møte etterspørsel, må tilbudet tilpasses. I den digital tidsalder venter ikke konsumenten på at andre skal lage et tilbud. Vi gjør det selv. For oss som kan programmere finnes et vell av muligheter og verktøy. Åpen kildekode gjør at vi kan velge mellom en rekke byggeklosser for å lage nye tjenester, som gjerne komponerer informasjon fra prosumers og andre informasjonskilder. At ikke de etablerte aktørene har valgt å møte etterspørsel med tilbud er mangel på blikk for nye forretningsmuligheter. De har tilgang på nøyaktig de samme verktøyene, og har i tillegg fordel av å sitte på ettertraktet innhold. Kompetanse og lærdom som er bygget opp kan benyttes. Spotify og WiMP er ypperlige eksempler på at slike initiativ som faktisk har stor suksess.

Istedet for å gripe mulighetene, peker de store aktørene på konsumentene som synderen når inntektene går ned. Det er verdt å merke seg at det er distribusjonsleddet, gjerne de mest kommersielle, som fronter tiltak for å begrense konsumentens muligheter og straffe de som overtreder Åndsverksloven. De står ofte i mellom de som produserer og konsumentene, hvor forretningsmodellen er fortjeneste på distribusjon. Denne konstellasjonen blir mer og mer kunstig. Den har blitt en anakronisme, altså prehistorisk overlevevning fra en tid hvor informasjon ble distribuert fysisk.

Med fysisk distribusjon ga det mening å ta betalt per solgte kopi. Jeg betaler for en avis, men kan velge å legge den igjen på bussen slik at andre kan lese den. Med digital informasjon gir det liten mening å betale for kopier. Det gir mening å betale for digitale tjenester. Jo mer attraktive tjenester jo mer vil jeg bruke dem og desto høyere pris er jeg villig til å betale. Dette bør være lett gjenkjennelig fra tjenesteproduksjon som hotell og restaurant.

Informasjons spiller en vesentlig rolle i ethvert samfunn. Et moderne demokratisk informasjons- og industrisamfunn er ikke noe unntak. Informasjon spiller en viktigere rolle enn noensinne for at det skal kunne videreutvikle seg. Informasjon er grunnleggende for kritiske prosesser som innovasjon, verdiskaping og maktfordeling. Begrenses informasjonsflyten begrenses også disse prosessene, noe som er svært uheldig. 

Når de store medieaktørene setter seg på bakbeina, og allierer seg med makten om å overvåke folket og konsumentene bør varsellampene blinke. Ingen av disse samfunnsaktørene bør ha makt over folket. Derfor bør de heller ikke samle inn data mot konsumenter og borgere med den hensikt å kunne straffe. Jeg skal ikke dvele ved myndighetenes ønske om å lagre trafikkdata om oss her, men konsentrere meg om media.

Når media ber om midler til å holde på sine utdaterte og lite tilpasningsdyktige forretningsmodeller, og som strider mot veletablerte og anerkjente demokratiske- og rettsstatsprinsipper skal vi ikke gi dem det. De burde selv være de første til å se problemet, men budsjettet står nok sterkere enn samfunnsoppgavene i styrerommet. Vil de absolutt gå ned med flagget til topps, så la dem heller det enn å gi dem midler de ikke skal ha tilgang på i en rettsstat. Kreativitet, tilbud  og etterspørsel vil uansett fylle tomrommet etter dem. Ikke sett igang en dårlig utgave av Jurassic Park med slitne dinosaurer i hovedrollen.

Jeg har ett råd å gi de aktører som roper på overvåkingstiltak på grunn av sviktende forretningsmodeller. Drep de tjenestene som ikke er lønnsomme. Start konkurrerende tjenester. Ikke vent å se.

PS! Twitter (norsk:kvittre) må være det mest velvalgte navn på en publiseringstjeneste jeg vet om. Fuglene er det eneste gjenlevende dinosaurene, og det er svært tilpasningsdyktige.

So this is how Liberty dies

I dag vil jeg låne Trine Skei Grandes utsagn fra debatten om Datalagringsdirektivet, i et retrospektivt blikk på terrorangrepet mot USA for 10 år siden.

Mye har skjedd i kjølvannet av dette terrorangrepet: kriger, ny lovgivning, et voldsomt oppbluss for sikkerhetsbransjen. Samtidig har Internett forandret våre kommunikasjonsmuligheter. Menneskeheten kan nå kommunisere globalt, i sanntid. Store deler av menneskeheten har nå muligheten til å konsumere og produsere informasjon, uavhengig av tradisjonelle media. Generellt kan vi si at innholdsproduksjon og konsum er demokratisert. Styring av informasjon er mer desentralisert enn noensinne, og dette er i tråd med nettets opphavsmenn/kvinner intensjon.

Siden 9/11-2001 synes verden å ha blitt mer "nervøs". Det går kortere tid mellom økonomiske kriser. EU er nærmest i en kronisk krise-tilstand. Jeg vet ikke om det er en noen sterk korrelasjon, men det slår meg at terroristene kan ha oppnådd mer enn de håpet på. De ønsket å destabilisere den vestlige verden, og den er mer ustabil enn på lang tid. Vi kan ihvertfall slå fast at terrorangrepene har medført nye lover og tiltak som preges av nervøsitet. Istedet for å møte hat og krigsærkleringer med mot, forstand og toleranse skrues kontrollskruene til mot hele folket i den vestlige verden. Som om økt kontroll har løst problemer noen gang....

Demokratisering av innholdsproduksjon og konsum forandrer endel betingelser, og det styrker demokratiet. Allikevel virker demokratiske ledere skremt, når nye kommunikasjonsmuligheter benyttes mot dem i folkeopprør. Istedet for å gå i seg selv, legges skylden på ny teknologi som om den hadde forårsaket problemene. De tradisjonelle innholdsbransjene er også skremt av den nye teknologien. Istedet for å endre sine strategier og forretningsmodeller, skal man straffe de som ønsker å konsumere digitalt innhold. Innholdsbransjen roper på kontroll og overvåking fra myndighetenes side slik at de utdaterte forretningsmodellene skal kunne holdes kunstig i live. 

I det de største aktørene i informasjonsteknologibransjene (elektronikk, media) får diktere innovasjon er bransjens interne maktbalanse ødelagt. Siden den gang avishusene ble definert som den 4. statsmakt har det skjedd mye. Elektronikk- og telekombransjen er nå definitivt endel av den totale maktbalansen i et demokrati. Derfor er det svært viktig at makten til hver enkelt aktør begrenses, og ikke har for tette koblinger til myndigheter. Det norske Datatilsynet kjemper godt, men i den store sammenhengen er det ikke mye de klarer å utrette.

I sum medfører alle disse tiltakene at våre muligheter til å forandre (forbedre) ting begrensens. Mens markedsøkonomi forutsetter dynamikk, stivner alt et misforstått forsøk på å stabilisere. Jeg tror EU lider spesiellt under dette nå, og en virkelig forbedring vil ikke komme før man letter på kontroll og harmoniseringstiltak. For at markedsøkonomien skal fungere må aktører som ikke følger utviklingen få dø ut. Skal økonomien i den vestlige verden få et oppsving må nye folk inn i posisjoner der det klorer seg fast redde menn i dag.

Hvor ble liberalismen av i den vestlige verden? Den ser ut til å drukne i kapitalistiske hensyn og tiltak fra nervøse politikere og myndigheter. Fordi media pisker opp stemningen med tabloidoppslag om skumle folk, slipper politikerne unna med sin innskrenkende politikk. Til dundrende applaus.

Oppdatering:
Les også denne  svært gode kronikken i Dagens Næringsliv: Dette må vi ikke lære av 9/11
A Call to Courage: Reclaiming Our Liberties Ten Years After 9/11

Et demokrati er ingen fri lunsj

Alle er enige om de grunnleggende prinsippene for demokrati. Ihvertfall tror vi at vi er enige. Inntil det dukker opp noe vi ikke liker. Da er det flere av oss som er villig til å sette prinsippene til side. Da har vi begrenset demokratiet. Hvor går grensen for når det blir meningssensur? Har vi da et fungerende demokrati?

Hele poenget med demokratiet er å utvikle samfunnet i fellesskap og gi individet rettigheter og friheter. En iboende egenskap ved demokratiet er frihet til å forandre. Fellesskapet består av en god del mennesker som hver enkelt av oss ikke liker. Men vi deler dette fellesskapet bygget på demokratiske verdier og rettigheter.

Demokratiet vil aldri kunne forme et perfekt samfunn, fordi samfunnet er i konstant endring. Et demokrati er i en konstant indre kamp med seg selv, stadig på leting etter løsninger på sine utfordringer. Demokratiet er allikevel det beste redskapet vi har for å påvirke utviklingen. Det å leve i et demokrati innebærer at man må akseptere at et perfekt samfunn ikke eksisterer. Det betyr også at vi må vise toleranse for hverandre, selv om vi er aldri så uenige. Hele vår historie er full av eksempler på ideologier som har perfeksjonisme som mål medfører totalitære styreformer.

Ideologier og regimer som vil skape det perfekte samfunn vil nødvendigvis være totalitære. Det er helt utopisk at en større gruppe mennesker kan bli så enige. Det er også utopisk å tro at et samfunn ikke vil endres. Totalitære regimers forsøk på å kontrollere blir bare krampelignende øvelser som påfører folk lidelse og ufrihet. Befolkningen som lever i et regime som påberoper seg perfeksjonisme, opplever det nok neppe slik selv. Selv om de [ikke] får lov til å si det.

Endel ekstremister prøver med sin retorikk å overbevise oss andre om det finnes perfekte løsninger. De er gjerne fanget i sin egen forrykte retorikk og sitt tankespinn. Ytringsfriheten er det eneste middelet vi har til å korrigere, men man har ingen garanti for at det vil virke. Anders Behring Breivik ville ikke høre, og han fikk muligens ikke mye motstand heller. Han ble ble stort sett ignorert. Heldigvis er det få som går til de skritt han gjorde når omverdenen ikke vil lytte eller argumentere i mot. Men vi har alle et ansvar for å forvalte våre rettigheter og verdier ved å ta slike på alvor og by dem på motargumenter.

I Stortingsdebatten om Datalagringsdirektivet  argumenterte Bård Vegar Solhjell for at slark i samfunnsmaskineriet er et tegn på frihet. Et velfungerende demokrati har slark. I det noen strammer inn samfunnets spilleregler, blir det kanskje mer strømlinjeformet og mindre slark. Men demokratiet for teppet revet vekk under seg.

Vil vi ha et fungerende demokrati må vi stå opp for det og kjempe mot antidemokratiske strømninger enten det kommer fra den ene eller andre kanten. Heldigvis ser det ut til at Breiviks avskyelige handlinger beveger samfunnet i motsatt retning av det han ville. Fordi vi står sammen. Et demokrati er ingen fri lunsj.

EUs forskuterte forsvar av DLD

Drøytt 200 dager på overtid fikk vi evaleringen av Datalagringsdirektivet. Direktivet ble presset igjennom på Stortinget like i forkant av at evalueringen endelig ble lagt fram. Hvorfor det ikke var mulig å avvente informasjon om erfaringer med DLD, både positive og negative er en pussighet uten sidestykke. Vi var ikke engang smarte nok til å gjøre som Sverige, og utsette avgjørelsen om innføring.

Demokrati: en styreform hvor flertallet har avgjørende innflytelse, men mindretallets interesser også blir tatt hensyn til. - http://www.caplex.no

I et fungerende demokrati skal prinsipper om beskyttelse av et mindretalls interesser avgjøre. Det er forståelig at noen (flertallet) mener at vi skal ta ibruk midler som kan bidra til bekjempelse av alvorlig kriminalitet og terror. Men man kan ikke ensidig vurdere dette når titaket åpenbart er i konflikt med en større gruppes legale interesser, og som til og med er i konflikt med Menneskerettighetskonvensjonen. Helt uavhengig av hvorvidt trafikkdata er nyttig, skal man objektivt vurdere om det er nødvendig på bekostning av mindretallets interesser. Uansett så tror jeg at mindretallet blir til flertall etterhvert som kunnskapen om DLD øker. I nettavisenes spørreundersøkelser, som ikke er representative i folket, ligger nei-andel stort sett på 75-90%. Jeg antar at aktive nettbrukere er bedre informert på dette området enn de som kun leser aviser på papir. Dette fordi de både har bedre kunnskaper om moderne teknologi og tilgang på alternativ informasjon til endel medier som har sviktet i debatten.
 
Når vi endelig kan lese evalueringen, sier den at DLD helt klart er en utfordring med hensyn på personvernet og retten til et privatliv. Videre så påpekes det at regler for tilgang til og bruk av data praktiseres vidt forskjellig. I Polen ble det hentet ut data 1 million (1048318) ganger i 2009, noe som umulig kan være tilknyttet etterforskning av alvorlig kriminalitet og bekjempelse av terror. Når informasjon først er tilgjengelig, er terskelen ikke så høy for å bruke den.

Det som slår meg meg er presset fra EU for at medlems- og EØS-land skal innføre DLD er sterkt, mens de som (mis)bruker data og ikke kan gjøre rede for hvordan data er brukt slipper unna uten en skramme. Sverige trues med bøter etter at de besluttet å utsette implementering 1 år. Når kommisjonen ser problemet med nettopp misbruk av data, burde de ikke irettesette landene som bruker tvangslagrede data til annet enn det opprinnelige formålet: bekjempe terror og alvorlig kriminalitet? Ensidig straff mot de som ikke har innført er i seg selv et varsel om manglende kritisk sans og balansert holdning til DLD.

Det kan være flere grunner til at trafikkdata ikke blir brukt slik det var tenkt:

• Terrorvirksomhet i de fleste land er liten, så behovet for å trafikkdata for bekjempelse av det er ikke-eksisterende. Dessuten skjuler terrorister en god del spor allerede selv når truslene ikke er reelle.
• Grunnlov og etterlevelse av den er ikke god nok for å beskytte borgerne mot overgrep. Hvor sterkt står rettsstaten i disse landene? DLD er i seg selv en svekkelse av rettsstaten, fordi man vender om prinsippet om at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Leder for Politiets Fellesforbund, Arne Johannesen, bruker aktivt argumentasjon om at man lettere kan bevise sin uskyld. Det er ikke slik en rettsstat fungerer.
• Man simpelthen griper tak i det som er tilgjengelig for å etterforske all kriminalitet. Hvorfor skal man ikke bruke data som kan få kriminelle dømt, når data faktisk er lagret? Det vil kreve god selvbeherskelse på myndighetsnivå for å la være.

Om man leser evalueringen vil man oppdage at den ikke underbygger formålet med direktivet, snarer tvert i mot. Det noe svake tallmaterialet, som ikke kan vise relasjon mellom bruk av trafikkdata og etterforskning av terror og alvorlig kriminalitet blir feid bort med uttalelser fra myndighetene i medlemslandene som sier at tvangslagring av data er nødvendig. Problemet med denne påstanden om nødvendiget er det skal veies opp mot den Europeeiske Menneskerettighetsskonvensjon (EMK) artikkel 8

1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. 
2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.”

I evalueringen fremkommer det kun bruk av nødvendighet i forbindelse med å finne vitner o.l. Dette er ikke nødvendighet, men en mer effektiv måte å finne ut det samme som man kan gjøre med tradisjonelle etterforskningsmetoder. Nødvendighetskriteriet er ikke oppfylt, og evalueringens konklusjon om det motsatte er ikke støttet på noe vis av evauleringen. Snarere tvert i mot.

Evalueringen belyser overhodet ikke hvordan situasjonen ville vært uten tvangslagring. Det nevnes at 67% av alle forespørsler er for data yngre enn 3 mnd, og de ville da med stor sannsynlighet vært lagret i telekomoperatørenes systemer uansett. I Norge blir data stort sett slettet når de er 4-6 mnd gamle med dagens praksis, og vil neppe endre seg iflg telekombransjen selv. I kategorien 3-6 mnd gamle data er det 19% andel av de data som hentes ut. Hvis vi antar at halvparten ikke ville vært slettet innen Politiet ba om data, ville de altså få data i 76,5% av tilfellene. Jeg vil si det er en meget god prognose målt opp mot andre typer spor Politiet må finne og analysere. Å forlange bortimot 100% er ikke innenfor virkelighetens rammer. Få andre bransjer kan ikke forvente at ting er tilrettelagt fra andre i samme grad. Det er på tide Justisdepartementet og Politiet stikker fingeren i jorda.

Jeg vil tørre å påstå at min blogpost Tull med Tall, som tar utgangspunkt i et regneark som viser relasjonen, og proporsjoner, for uthenting av trafikkdata i ulike typer kriminalsaker og kriminalitetsstatistikk er et bedre grunnlag til å gjøre vurderinger på enn EUs evaluering, selv om Norge ikke har innført Direktivet. I det minste er det en god fremstilling av situasjonen uten at DLD er innført.

Men når konklusjonen i evalueringen var forskuttert, var fallhøyden for stor til å lande på en annen konklusjon. Den 3.12.2010 sa Cecilie Malmström på en pressekonferanse at Data Retention is here to stay. Kommisjonen hadde konkludert på forhånd, og siden man ikke kunne underbygge den med fakta blir evalueringen kun halvhjertet forsøk på å få det til å se ut som kartet stemmer med terrenget.

Utfordringer i forbindelse med terror- og kriminalitetsbekjempelse i Spania og Norge er nok vidt forskjellige. I og med at Spania har levd med terror i flere tiår (konflikten med Baskerne) og har vært utsatt for terror organisert av Al-Qaida er det klart lettere å argumentere for implementering der enn i Norge. Selv om vi lever i en stadig mer globalisert hverdag har fortsatt hvert land sin egen grunnlov. Kriminalitetsetteforskning og terrorbekjempelse er delvis internasjonale problemer. Men det blir allikevel feil å tvangslagre privat informasjon i alle land uavhengig av nødvendighet og interesser i det enkelte land. Jeg er ser behovet for å regulere f.eks. hvordan data utveksles mellom nasjoner, men ikke at behov hos noen skal ha så store konsekvenser for alle andre. For meg bryter det prinsipper mot sammenblanding av ulike interne anliggender. (Når alle skal formes over samme lest, blir det stor friksjon, siden ingen land består av samme "materiale". Selv innen EU/EØS er det vidt forskjellige kulturer, utfordringer osv).

Trafikkdata kan nok sies å kunne ha bidratt til oppklaring av mange saker i ettertid, men realiteten er at våre kommunikasjonsmønstre endres raskt. Om 10 år vil man neppe kunne se tilbake og si det samme. Det vil nok stort sett være den eldre og lovlydige delen av befolkning som bruker kommunikasjonsmidler DLD omfatter. De yngre, og en god del eldre, endrer kommunikasjonsmønstere as we speak og kriminelle med incentiv for å endre vaner gjør det garantert. Ofte er alternativene gratis, sikrere og mer brukervennlige, og det burde være ganske innlysende for de fleste at det vil skje store forandringer.

Overfiske i personlig informasjon

I det digitale samfunnet finnes stadig mer informasjon lagret om oss. Lagring av informasjon har blitt en integrert del av vår hverdag. Vi legger igjen informasjon frivillig på nettsteder, myndigheter samler inn informasjon, og teleselskapene lagrer informasjon for å kunne fakturere oss. Datahavet med personlige opplysninger vokser hurtig. Konsekvensene er ukjente.

Myndigheter og private aktører vil fiske i datahavet for å kunne tilby oss bedre produkter og tjenester. Informasjonen kan fortelle mye om oss. Hvem vi er, våre (u)vaner og sosiale nettverk kan effektivt kartlegges. Jo fler registere som kan kobles sammen jo mer sier det om oss.

Det er 2 hovedtyper data som kan regnes som personlig informasjon:

• Innhold 
• Ustrukturert som bilder, tekst, tale osv
• Strukturert i fagsystemer som f.eks. skatteetaten bruker
• Metadata (tekniske data) som avledes av vår bruk og produksjon av innhold. F.eks:
• IP-adresser
• Mobilnr
• epost avs/mottager
• lokasjon
• Tidspunkt
• Ulike karakteristika for data som transporeres

De tekniske dataene beskriver hvem og hvor men også endel om hva. Med tekniske data kan man finne ut ganske mye om hva siden det angir hvor innholdet finnes. Kjenner man avsender og mottager av f.eks. en epost er det ikke noen stor jobb å finne innholdet. Selv om data er kryptert kan karakteristika til en viss grad avsløre hva som sendes.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at disse dataene kan benyttes til mange formål. Det er ikke dermed sagt et det er riktig å gjøre det. Datalagringsdirektivet er som en stor trål, som skal sikre bevis om vår atferd og hvem vi kommuniserer med. DLD tar ikke hensyn til om det vi gjør er kriminellt. Alt skal lagres, ihht til gjeldende forslag i 12 måneder. Det er forøvrig 6 måneder mer enn det EU setter som minimumskrav. Myndighetene tenker på sitt eget behov. Våre kommunikasjonsdata er deres verktøy. Personlig informasjon er ikke et verktøy. Teknologien som benytter den er det. Å kalle mitt privatliv for verktøy er en fornærmelse, og sier ganske mye om myndighetenes holdning overfor borgerne.

At de samme dataene kan bli misbrukt og stjålet ser heller ikke ut til å gå nevneverdig inn på politikere selv om det stadig er eksempler i media på at det skjer. De vedtar selv lovtekniske justeringer de ikke ser konsekvensen av, og kriminelle vil skaffe seg illegal tilgang.

Alle som kan litt om fiske vet at formålsløst fiske med feil redskap gir dårlig kvalitet på fangsten. Dessuten kan det gå hardt ut over bestanden av enkelte arter. Analogien her er at DLD vil påvirke oss og endre vår oppførsel. Det kan ha en avkjølende effekt på viktige sikkerhetsventiler i et demokrati. Men her brekker analogien, fordi Fiskerinæringen reguleres av myndighetene slik at de negative effekter ikke blir for store. Det er kriminellt å fiske mer en kvoten. I datahavet går derimot myndighetene selv inn for overfiske uten å sjekke konsekvensene. Med det råkjøret som nå pågår fra Arbeiderpartiets side i Stortinget, velger man bevisst å ikke vente på mer informasjon om DLD er nyttig og sideeffekter. Enkelte politikere bruker til og med private aktørers tvilsomme praksis som alibi for DLD. Alle andre gjør det, og vi vil også være med på festen... Tankesløs og uansvarlig argumentasjon.

De nedsetter ikke engang prinsipper som forslag om utvidelser av direktivet kan prøves mot. Paradoksalt nok med bl.a. Fiskeriminister Helga Pedersen i spissen som burde vite bedre...

Det er enda et paradoks her fordi Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier Wikileaks lekkasjene fra det amerikanske diplomatiet vil ha en nedkjølende effekt på internasjonale relasjoner. Samtidig argumenterer han for DLD. Istedet for å fremme transparens på statlig nivå og beskytte borgernes privatliv snues det hele opp ned. Da er Staten i ferd med å spore av det demokratiske sporet. I et fungerende demokrati er staten et akvarium som innbyggerne kan se inn i, med kun begrensede områder uten innsyn.

For å bortforklare hva de holder på med, ser vi politikere som forsøker å omdefinere og uthule begrepene personvern og rettsstat slik at de passer med deres egne mål. Nytalen har fått flere tunger i argumentasjonen for DLD.

Staten, med hederlige unntak som Datatilsynet og Barneombudet, svikter sin oppgave i det digitale samfunnet. Istedet for å gripe tak i utfordringer og lede mot en positiv utvikling velger man å misbruke makt. Man bytter rolle fra balansert forvalter til opportunist for ensidig måloppnåelse. Samtidig stilles det spørsmål, av EU selv, ved om kriminalitetsbekjempelse vil styrkes med DLD. Høyre kan sette en stopper for et forhastet tiltak med ukjente konsekvenser. De kan, om de vil, bidra til en positivt og helhetlig utvikling av det digitale samfunn.

Samfunnsikkerhetens verdigrunnlag

I går tweetet jeg følgende eksistensielle spørsmål:

#DLD Hjemmelekse: Hvilke land har best samfunnsikkerhet, og hvorfor? Hvilke verdier ligger til grunn for god samfunnsikkerhet?

Det finnes åpenbart ikke noe fasitsvar, og for noen vil det tilsynelatende være riktig å svare at totalitære stater har god samfunnsikkerhet. Det kan de muligens ha, i en snever definisjon og et isolert tidsperspektiv så lenge ledelsen har kontrollen.

En liberal rettstat med lange demokratiske tradisjoner, vil ha en maktbalanse som er mer robust enn den totalitære. Dersom noe fremmed forstyrrer maktbalansen vil de indre kreftene søke balanse igjen. Grunnen til at dette skjer er at den liberale rettstaten bygges på verdier som anerkjennes av borgerne, og er noe de er villig til å forsvare. Innbyggerne i en totalitær stat kjenner ikke slike verdier, og har ikke noe å forsvare. En totalitær stat har ingen maktbalanse, som vil søke tilbake til likevekt, men opprettholdes ved makt. For Norges del kom dette tydelig frem under 2. Verdenskrig. Motstandsbevegelsen og flertallet i folket ville kjempe for å få tilbake landet sitt. Ville de gjort det om de utgangspunktet var et kuet folk? En diktator er ofte ikke værre enn en annen.

Innholdet i begrepet samfunnsikkerhet vil variere avhengig av hvem du spør. Forsvar og Politi vil nok de fleste ta med, men dette er ikke dekkende for hele begrepet etter mitt skjønn. Direktoratet for Samfunnsikkerhet og Beredskap har følgende i headingen på sin webside: "et trygt og robust samfunn - der alle tar ansvar". Samfunnsikkerhet er et et felleskapsprosjekt hvor alle bidrar sammen med institusjoner som har som sin oppgave å sørge for et sikkert samfunn.

I en liberal rettstat består samfunnsikkerhet av en rekke elementer som virker sammen slik at man opplever trygghet:

• Vellfungere Politi, på den liberale rettstatens premisser
• Godt distribuert akuttberedskap og helsevesen
• Forsvar
• Infrastruktur som er godt og egnet samt vedlikeholdt, herunder transportveier, energi forsyning, telenett, vannforsyning mv.
• Brannvesen
• Rettferdig rettsvesen

Man kan sikkert ramse opp flere konkrete tiltak for samfunnsikkerhet, men det viktigste og mest langsiktige er borgerne selv. Dersom de mister troen på den liberale rettstaten og demokratiske grunnverdier vil dens egenforsvarsevne bli svekket. I et lengre perspektiv er det verdiene som teller. Devaluerer man disse verdiene forvitrer eksistensgrunnlaget for den liberale rettstaten. En slik forvitring starter når en innfører løsninger,som ikke respekterer disse verdiene, på problemer man møter. Skulle vi komme ut for en virkelig trussel vil viljen til å forsvare landet med sitt liv være svekket. I en liberal rettstat har alle lovlydige borgere rett til å føle seg frie til livsutfoldelse og ikke trenge legge bånd på seg innenfor dens rammer. Det er dette borgerne vil kjempe for å få tilbake om det skulle bli alvorlige problemer.

Den liberale rettstaten er bl.a. manifestert gjennom lover og menneskerettigheter. Når et forslag til tiltak fremlegges, som helt klart er i konflikt med disse, må det ringe en bjelle. For de som ser disse problemstillingene er det bare å riste med bjella til alle husker på hvordan en liberal rettstat er skrudd sammen.

Ikke senk standardene for den liberal rettstaten!

PS! Inspirasjon til denne bloggposten er hentet fra Forsvarsledelsen og departementets bakholdsangrep på sine egne, og debatten om Datalagringsdirektivet. Vi lever i en global verden og det å ta ansvar i den er ikke noen lett oppgave. Men uansett må vi ikke glemme hvem vi er.
PS2! På min datters konfirmasjonsgudtjeneste kom presten med følgende sitat, som jeg festet med spesiellt ved, fra bibelen: Du kan ikke tvinge noen til å elske deg av sin frie vilje. Jeg er ikke videre religiøs, men mener at dette er en veldig viktig å ta med seg i verdidebatter.

Ingenting å skjule

I debatten er dette noe jeg ofte ser: "Jeg har ingenting å skjule, så datalagringsdirektivet kan gjerne implementeres for meg." Dette er veldig navlebeskuende, siden direktivet vil gjelde alle, og veldig mange andre vil ikke like å overvåket. Jeg kan ikke tenke meg noe annet tiltak som vil være så systematisk og altomfattene, men som så mange er så ukritiske til. Hva kommer dette av?

Forklaringen er nok psykologisk: De fleste er, og tenker om seg selv, som lovlydige. Kanskje bortsett fra at de av og til deler musikkfiler. Hva om du fikk et innfall og vil finne ut hvordan en bombe lages? Nysjerrigheten kjenner ingen grenser, men folkevettet gjør det. Man lager ikke bomber fordi om man skjønner hvordan de lages. Dersom man begrenser utforskningsrommet til individet, vil man begrense innovasjon. Datalagringsdirektivet, spesiellt med utvidelsen for lagring av søk, vil ikke skjønne forskjellen på nysjerrighet og skumle planer.

Spørsmålet om Datalagringsdirektivet skal implementeres i Norge er et prinsipielt spørsmål. Det er et verdispørsmål. Svaret vil være retningsgivende for fremtidig tilnærming personvernet i den digitale tidsalder. Det er derfor svært viktig at alle momenter blir nøye vurdert. Er inngrepet i individets privatliv verdt det i kriminalitetsbekjempelsens navn? Selv når det stilles store spørsmål ved den faktiske effekten direktivet vil ha på oppklaring av kriminalsaker? Direktivet vil ha liten preventiv effekt på kriminalitetsbekjempelse. Det vil stort sett kunne brukes for å spore opp kriminelle etter at ugjerningen er utført, dersom den kriminelle har vært naiv nok til å ta med seg mobilen sin og ikke slått den av.

Det er viktig at et velfungerende samfunn har sikkerhetsventiler. Kritisk journalistikk og varslere er slike ventiler. Kritisk journalistikk er ofte avhengig av anonyme kilder. Dersom man overvåker alle, vil kilder og varslere som ønsker anonymitet ha få muligheter til å forbli anonyme dersom de utfordrer etablert makt. Det vil svekke muligheten til å sette søkelys på kritikkverdige forhold, og debatter en må ha i et demokrati.

Historisk sett vil en se at nasjoner med lang tradisjon for å overvåke sine innbyggere ikke er demokratiske, og de har ofte høy grad av korrupsjon. Kjetil Haukaas brukte åpenlyst Kina og Russland som eksempler på stater som har slike verktøy. Fordi total overvåkning vil forskyve makt fordelt gjennom maktfordelingsprinsippet, vil det kunne før til uheldig maktkonsentrasjoner. Jeg vil imidlertidig ikke, og kan ikke, påstå at alle EU-land som har implementert direktivet har blitt mere korrupt eller mindre demokratiske. Jeg mener at dette er forandringer som skjer over lang tid, så innbyggerne ikke merker det før det er for sent:

Først tok de kommunistene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke kommunist.

Deretter tok de fagforeningsfolkene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke fagforeningsmann.

Så tok de jødene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke jøde.

Til slutt tok de meg.

Men da var det ingen igjen

til å bry seg.

Diktet er kopiert fra Wikipedia

Det er lurt å tenke på hvor vi kom ifra, og hvordan og hvorfor samfunnet har utviklet slik det har. Min påstand er at demokratiske, liberale rettstater med respekt for individet og privatlivet er veien å gå. Datalagringsdirektivet er i konflikt med en slik utvikling

Digital forvaltning, organisering og sosialisering

Etterhvert som Norge digitaliseres, vil man møte utfordringer og problemstillinger. Digitalteknologi byr på nye muligheter og effektivisering, og har stort potensiale om det blir brukt fornuftig.

Som med alt annet, så har digitalteknologi en bakside, og anvendelse som gir reelle og verdifulle gevinster er ikke alltid åpenbare. Digitalteknologi kan også brukes destruktivt mot enkeltpersoner, i organisasjoner og samfunnet. I skolen er problemet med digital mobbing et voksende problem, og myndighetene har satt iverk endel tiltak. Jeg tror kunnskap om digitalteknologi må heves generellt, og det må bli endel av oppdragelsen foreldre gir barna sine. Nettopp barnas bruk av teknologi illustrerer godt hvordan den har blitt endel av sosialiseringsprosessene i dagliglivet. Derfor er kunnskap om teknologien viktig, men også at man skal føle seg trygg når man bruker den. På en annen side må det være mulig å trekke seg tilbake. Mennesker flest har et behov for private stunder, noen trenger mye, andre lite. Også når man bruker teknologi i en privat setting, forventes det at man gjør forblir privat.

I et land med spredt demografi, og veldig varierende geografi, har vi et spesiellt stort potensiale som nasjon ved å satse på samarbeids-, kunnskaps- og sosialiseringsteknologi. Det kan øke effektiviteten, styrke demokratiet og nasjonalt samhold dersom mulighetene forvaltes fornuftig. For at dette skal bli mulig må det tilrettelegges og innbyggerne må være uredde (ikke naive) i sin utprøving av teknologien. Tilliten til teknologien bygges opp ved transparens: det man "produserer" av informasjon i ulike sammenhenger er tilgjengelig for relevante personer, organisasjoner og samfunn. Informasjon bør i så liten grad som overhodet mulig holdes skjult. Personverkommisjonen har gjort et ypperlig arbeid med å dokumentere personvernprinsipper og forvaltning av disse. Jeg prøver her å sette det i sammenheng med generell samfunnsutvikling.

Sånn sett henger en eventuell innføring av Datalagringsdirektivet sammen med utvikling av samfunnet og demokratiet i Norge. Digital teknologi kan støtte opp under utviklingen, eller ha motsatt effekt. Akkurat nå er vi prisgitt Høyre, som vil kunne avgjøre om Stortinget vil vedta en implementasjon av direktivet.

Jeg har i det siste interessert meg endel for fagfeltet organisering for tjenesteorganisasjoner og hvordan IT kan støtte slike organisasjoner. En slik organisasjon er Politiet. Jørgen Kosmo kritiserte nettopp Politiet for dårlig organisering og samarbeid som kan bidra til oppklaring av saker som strekker seg over flere politidistrikter. I dag var det en gledesnyhet som viser at riktig organisering kan bidra til oppklaring av saker med mobile kriminelle. Slike utenlandske mobile bander har neppe norske mobilabonnementer, og Datalagringsdirektivet ville være til liten hjelp i sånne saker.

For å kunne forbedre tjenesteytende organisasjoner, og gi dem de riktige verktøyene. En må man forstå problemene de sliter med, hvordan de er organisert og hvilke endringer som må gjøres. Jeg vil her vise til noen innsiktsfulle, men noe generelle artikler om temaet:

• Why Lean is a wicked disease
• Belts and tools is not needed to improve service

Les mer om teknologiske problemstillinger og muligheter hos Teknologirådet.no