Ansvarsforhold for software data nettverk og innhold

Denne posten handler om ansvar for sine handlinger på internett. Det virker som om det er uklart for mange hvordan man kan stilles til ansvar for ulike type handlinger relatert til internett. Jeg har mine tanker om dette som jeg vil dele her.

I hvilken grad kan man stille disse 3 rollene til ansvar for sine handlinger?

• Bruker
• Utvikler
• Dataprovider
• Nettverkstilbyder

En person kan besitte 1 eller fler av disse rollene samtidig. Software og digitalt innhold har endel egenskaper som kan gjøre ansvarsforhold utydelig for "uinnvidde".

La meg slå en ting helt fast: Lager man, tilbyr, eller promoterer software eller innhold i den hensikt å begå kriminelle handlinger er man helt klart i et etisk/juridisk ansvarsforhold. I hvilken grad man er i et juridisk ansvarsforhold er komplisert siden statsborgerskap, oppholdssted og "åsted" for handling gjerne kan være 3 ulike steder.

Det må etabeleres en forståelse av sammenhengen, eller rettere sagt, forskjellene mellom software og innhold for å forstå problemstillingene bedre. Software er kode, en slags oppskrift på å behandle data. Når koden ikke kjører er den mer å betrakte som et litterært verk, altså en statisk tekst. I det koden lastes, som f.eks. når du laster denne nettsiden, instansieres koden den innholder i din nettleser. Koden kjører altså på din maskin. Siden, med koden, er lastet fra en tilbyder av blog-tjenester. Blog-tilbyderen har levert en kopi av innhold og kode, jeg har bestemt skal være med, samt det som ligger i blog-templaten, som noen andre har laget og atter andre ting blog-tilbyderen legger på. Software er svært ofte et aggregat av kode skrevet av ulike personer, distribuert i det uendelige som kopier.

Kopier av digitalt innhold kan ikke sies å være eid av noen på samme måte som fysiske objekter. Derimot så kan det være vedheftet bruks- distribusjons- og lisensregler. Kommersiell programvare gir kun kjøper lov til å bruke en kopi, mens Open Source Software har regler for distribusjonsregler. Begge varianter har ofte disclaimers og forbud mot skadelig/ulovlig anvendelse fordi opphavsmannen ikke ønsker at software skal forårsake materiell-, helse- eller økonomisk skade. Her er det imidlertidig svært mange varianter og meninger, og dette innlegget er interessant: Software liability.

Software som kode gjør ingenting, og det er først når den instansieres (kjøres) og benyttes sammen med innhold den gir mening for en bruker. Brukerens handlinger er det sentrale fordi det er disse som "kobler" software med innhold. Det er disse handlingene som må anses som legitime eller illegitime. Noen ganger er dette også uklart, som i f.eks. den arabiske våren hvor myndighetene i de aktuelle statene anså handlingene som illegitime, mens vesten sto på sidelinjen og applauderte.

Nå kan vi se på sammenhengen mellom  de ulike rollene, software og innhold

 

Det er brukerens handlinger som kan være illegitime. Brorparten av software som finnes er ikke laget for å utføre kriminelle handlinger, men som annen teknologi kan den brukes til det. Unntaket er programvare som er spesiellt laget for å stjele, ødelegge, skape falsk eller slette (andres) innhold. Botnet-software er et eksempel på dette, men denne softwaren består gjerne av komponenter skapt for helt legitime formål, men som en kriminell har laget for å kunne utføre kriminelle handlinger. Man kan derfor ikke stille alle utviklere til ansvar her, kun den som har kriminelle hensikter.

Når det gjelder en innholdstilbyders ansvar, må det stilles spørsmål ved i hvilken hensikt og i hvilken grad tilbyder er ansvarlig for innholdet. En blog-tilbyder kan ikke være ansvarlig for alt de ulike bloggerne skriver. Tilbys eller promoteres ulovlig innhold er det noe annet. En tredje variant er der en kriminell 3dje-part bryter seg inn og plasserer ulovlig innhold på en nettside. Vi ville f.eks. ikke stilt en nettavis ansvarlig om noen erstattet innholdet deres med noe ulovlig. En lagringstilbyder (Dropbox) trenger ikke engang besitte programvare som kan benyttes på alt innhold som er lagret på deres utstyr, og dermed ute av stand til å vite hva slags innhold det dreier seg om. Innholdet kan også være kryptert slik at det vil være umulig for en tilbyder å vite hva som er lagret.

Fordi myndighetene ikke ser ut til å se problemet med å tiltvinge seg private data fra borgerne, som f.eks. gjennom Datalagringsdirektivet, vil programmerere svare med å utvikle ny teknologi som lar folk beholde privatlivet også på nett. Jeg, og mange andre, ser på dette som et forsvar av Internett slik det er ment å fungere, og menneskerettigheter som gjelder i våre fysiske liv. Jeg kan ikke se at retten til et privatliv skal opphøre om vi kommuniserer digitalt.

Noen tar til orde for å begrense slik programvare og stille utviklerne ansvarlig for de som eventuellt bruker teknologien til kriminelle handlinger. Dette skivebom, og vitner om dårlig forståelse av hvem som gjør hva. Det blir omtrent som å si at soldaten er ansvarlig for handlingene til borgerne han forsvarer. Helt bak mål altså.