- Vi bruker mer penger enn alle andre land på velferd
- Vi har den beste teknologien og kompetansen
- Velferdsstaten skiller ikke mellom fattig og rik
Vi har omfattende rapportering og kontrollrutiner som skal sikre at tjenestene velferdsstaten skal yte er gode nok. Hvorfor opplever mange at det likevel ikke er slik? Årsakene er nok mange, men generellt kan man si at uansett hvor mange rapporter som skrives, og kontrollrutiner som utformes og følges vil de aldri dekke alt. De bare driver kostnadene opp og stjeler av tiden som skulle vært benyttet til å yte tjenestene.
Rapportene inneholder gjerne tall for aktivitetsnivå de ulike tjenestene har. De inneholder også gjerne tall på hvor godt man holder tidsfrister, antall fristbrudd osv. Men de inneholder sjeldnere tall på hvor mange som har fått den hjelpen de trenger. Dersom tjenestene ikke fungerer i virkeligheten, hjelper det ikke om rapportene ser aldri så fine ut. Det hele kommer an på hva man måler. Når kriteriene for hva som skal måles bestemmes av byråkratiet, vil arbeidet innrettes deretter. Fokuset dras vekk fra hvordan tjenestene kan forbedres til å løse folks problemer. Tidsfrister og aktivitetsnivå er blant de mest forstyrrende måleindikatorer i så måte.
Når toppbyråkratene og helsepolitikere for rapporter som viser at alt er i sin skjønneste orden, etter sin egen definisjon, er det ikke rart de ikke har samme virkelighetsoppfatning som brukerne og de ansatte i tjenestene. Problemet er at beslutningstagerne har satt bind for øyenene, og enhver kritikk imøtegås ved å gå i forsvarsposisjon. Dermed sklir systemet lengre og lengre ut i uføret.
No comments:
Post a Comment