Tittelen på denne posten synes jeg beskrivende for Politiets effektivitetsproblemer, og spørsmålet om innføring av Datalagringsdirektivet. Direktivet er ikke løsningsorientert. Det fungerer mer som smertelindring for en presset etat. John Seddon, som er flink på å løse kostnadsproblemer i tjenesteytende organisasjoner, er opphavet til tittelen i denne posten .
Jeg skrev nettopp en kronikk på Nyemeninger.no om at teknologien må forholde seg til rettsstaten, ikke omvendt. Der kommer jeg inn på hvorfor jeg tror Justisdepartementet og Politiet gjerne vil at direktivet innføres. Her vil jeg utdype hva jeg tror er en viktig motivasjon for det, men uklar problemdefinisjon medfører at man ikke løser virkelige problemer.
I en Twitter-diskusjon fikk jeg et innspill på hvorfor man (altså Politiet og Justisdepartementet) er så ivrige: En debattant mente kostnader forbundet med bevis kunne være et vesentlig moment; trafikkdata er rimeligere å frembringe enn andre bevis. Det stemmer nok at selve bevisssikringen er billigere, bevisene er jo sikret på forhånd og det "bare å hente dem ut". Når er det kanskje ikke fullt så enkelt i praksis. Dersom det jeg beskriver her har noe rot i virkeligheten, viser det både hvor feil direktivet er og at det skjuler Politiets virkelige hindringer for å bli mer effektive.
At man har fokus på kostnader er nok sannsynlig, og økonomene vil straks begynne å se på hvordan man kan kontrollere dem. Økonomer er ikke alltid opptatt av investeringer for å oppnå langsiktige effekter. Dersom også ledelsen er opptatt av kortsiktig kostnadsreduksjon vil den fokusere på lowhanging fruits, altså raskeste og enkleste vei til "målet". Jeg skriver målet i anførselstegn fordi man glemte kanskje å definere det på en god måte? Hastverket skyldes trolig frykt for terrorangrep og forsøk på få kontroll over kostnader. Frykt leder til irrasjonelle beslutninger, og da skal det godt gjøres at en klarer å løse underliggende problemer. Når økonomi kun brukes som brems på løpende kostnader, istedet for aktivt pådrag og investeringer i ønsket retning stivner organisasjonen. Dermed utvikles ikke tjenestene Politiet skal levere til samfunnet slik de burde. Politiet må gjerne bruke moderne teknologi, man da primært til å løse sine egne problemer og uten kreve kontroll over alle borgernes personlige informasjon.
I forhold til i dag hvor det er målrettet tvangslagring data ved mistanke, vil det med direktivet blir tvangslagret data for alle. Datamengden vil da øke formidabelt. Jeg har sett tvitret om DLD at det fundamentale problemet er Design by comittee. Direktivet er ikke utformet med utgangspunkt i et presist definert problem, og som følge av det skal alle bevis sikres. I frykt for terror skytes det på alt som rører seg som en slags helgardering.
Hvis motivasjonen for å innføring av Datalagringsdirektivet er kostnadsreduksjon er det tegn på at man ikke har analysert de underliggende utfordringene og kostnadsdriverne. Skal budsjettet sminkes ved å betale i dyre dommer av personvernet? Skjule kostnader ved lagring og sikring av sensitive data ved å dytte det over på teleoperatører og internettilbydere? Er økonomien en driver for innføring av direktivet kan det med sikkerhet forutsies at gevinsten vil bli forsøkt optimalisert. Da vil vi se trafikkdata bli brukt som bevis foran andre typer som er dyrere å frembringe. I en del høyt profilerte saker, hvor trafikkdata har vært sikret har det vært vanskelig å få domfellelse. Kanskje er trafikkdata ikke godt egnet som bevis, men heller som spor? Hvor viktig er egentlig trafikkdata for domfellelse? Et fingeravtrykk, DNA-bevis eller vitneobservasjon er mye mer håndfast enn trafikkdata som er vanskeligere å knytte til en bestemt person på gitt tidspunkt. For å nevne eksempler på hvorfor det er slik: Jeg vil tro kriminelle stjeler nye, og bytter, telefoner mye oftere enn lovlydige. Abonnement registreres kanskje med falsk eller stjålet identitet.
Skal tvangslagring av data for alle ha noe for seg, vil det bli hentet ut data for mange flere personer, gjerne knyttet til bestemte lokasjoner og tidsrom. Disse dataene må analyseres, noe som vil kreve kostbar arbeidskraft. Dataanalyse av en slik karakter er det nok ikke mange etterforskere som har kompetanse på. Dataanalyse vil helt klart koste penger, og gå på bekostning av andre ressurser. Det som kan se ut som kostnadsbesparende og effektivisering kan bli til en ny utgiftspost. Politi i gatene kan forhindre kriminalitet, mens trafikkdata kan nok være til hjelp når en skal finne mulige mistenkte. Vesentlig forskjell.
Skal man løse virkelige problemer er kravet at de defineres presist. Ellers løser man feil, eller kanskje et konstruert problem. Datalagringsdirektivet sikrer bevis blindt og formålet er uklart definert: Bekjempelse av terror og barneporno (overgrep mot barn kan det ikke hjelpe mot) og grov kriminalitet, men hvordan direktivet skal bli et godt verktøy er mer uklart. Det hele virker som en kjapp løsning på et uklart problem, som har alvorlige konsekvener for individets kontroll med egen informasjon (se min kronikk). Effekten av direktivet i landene som har innført det viser heller ikke klart at det fungerer etter hensikten. Direktivet er under evaluering i EU, og fristen for når evalueringen skal være ferdig flyttes stadig. Storberget har ikke tid til å vente på resultatet av denne evalueringen og vil ha direktivet innført så raskt som mulig. Slik hast bidrar ytterligere til en prosess hvor kunnskap og fakta ikke er en del av beslutningsgrunnlaget. Fryktdrevne prosesser har irrasjonalitet innebygd og det er mange tegn på at det er det som skjer.
Jeg kjenner ikke detaljert til hvordan Politiet jobber, men gjennom media og Riksrevisjonen vet jeg at både organisasjon og IT-systemene ikke støtter Politiet for å effektivt kunne bekjempe organisert kriminalitet. Ineffektivitet er en kostnadsdriver, fordi man må bruke mer ressurser enn det som burde være nødvendig for å løse saker. Vis man søker på nettet etter saker som henlegges på grunn av ressursmangel får man fryktelig mange treff. 3100 i Google per 6.11.2010. Så mange henlagte saker utgjør et stort problem. Man har bevis og gjerningspersoner men mangler ressurser til å få dem dømt. Det er altså ikke bevis det står på, og da hjelper det ikke med trafikkdata heller. I direktivet kreves det forøvrig en strafferamme på minimum 3 år for uthenting, noe som utelukker trafikkdata fra å brukes i "småsakene". Uten direktivet har man ikke dette kravet, men omfanget av data man kan være mindre der man ikke har fått godkjent tvangslagring av domstol på et tidligere tidspunkt.
Ved å skyve kostnader over på andre, blinder man seg selv fra å se sine egne problemer. Smerter man ikke kjenner selv, er lett å ignorere. I personlige relasjoner sier en om sånt: det der er dårlig gjort! Man skyver ikke sine egne problemer over på sine venner.
No comments:
Post a Comment