Omstridte helseforetak

Da helseforetakene overtok samfunnsoppgaven som sykehusene dekker hadde innbyggerne ingen grunn til å forvente noe annet enn at forvaltningen skulle være til beste for samfunnet. Tidligere var sykehusene politisk styrt, og beslutningene var nok ikke alltid like gode. De kunne være sterkt påvirket hvordan politikere så mulighet for å hente stemmer, og politiske særinteresser.

I dag sitter mange innbyggere med et inntrykk av at forvaltningen ikke er til samfunnets beste. De kan virke som om den opererer uavhengig av det samfunnet det skal betjene, og i den grad det faktisk er sånn, er det ikke rart at folk reagerer med frustrasjon når f.eks. lokalsykehus blir lagt ned eller blir gjort om til distriktsmedisinske senter. Det er pilarer i lokalsamfunnene med arbeidsplasser og trygghet som forsvinner.

Jeg mener jeg kan forklare, ihvertfall delvis, hvorfor det har blitt slik at foretakene opererer uten å skjele til utfordringene samfunnet og innbyggerne opplever.

Når beslutninger skal gjøres, lager man alltid modeller av virkeligheten. Modeller er forenklinger av virkeligheten, og er nødvendig for å kunne isolere og forstå en problemstilling. Men det er forskjell på å forstå en isolert problemstilling, ofte kun et delproblem sett i et samfunnsperspektiv, og gjøre beslutninger basert på en virkelighetsforenkling.

Det er viktig å forstå hva modeller er, og hvilke begrensninger de har. George Box sa at All models are false, but some are useful. Et beslutningsgrunnlag bør bestå av flere modeller som balanserer hverandre. Modellene bør utformes av ulike fag- eller interessegrupper slik at balanse oppnås. Så må man passe på hva man balanser mot: oppgavedefinisjonen. Dersom oppgavedefinisjonen ikke er godt formulert i forhold til det man skal oppnå må det bli feil. Nå kan det hende oppgavene som er gitt helseforetakene er gode, men noe blir borte på veien fra folks forventninger om forvaltning av en viktig samfunnsoppgave og løsningene som kommer på bordet.

Jeg tror oppriktig ikke at hverken politikere eller de som sitter i styrer og ledelse i foretakene ikke skjønner hva en modell er, men jeg tror det er en skjevhet i oppgavedefinisjon og bruk av modeller i arbeidet med løsningene: Det mangler et samfunssperspektiv. Det kan virke som om økonomene har fått altfor stor innflytelse over både oppgavedefinisjon og modellene som brukes i beslutningsgrunnlaget.

For å kunne klare å lage riktige modeller må man uttrykke klart hva man mener med kvalitet, fagkunnskap osv. Jeg har prøvd å søke på Google etter fagartikler om sykehus og kvalitet. Det finnes ikke norske fagartikler som definerer hva man mener med kvalititet å sykehus. Det er ikke rart det blir vanskelig å gjøre beslutninger og kommunisere disse til befolkningen når man manngler definisjoner og begrepsapparat. Derfor har jeg skrevet hva jeg mener om kvalitet i sykehus. Den gikk nesten rett til topps på søketreffene, og det sier litt om saken.

Siden jeg er realist pleier jeg ofte å tenke på det periodiske system når jeg skal gå løs på nye fagområder. Jeg er programmerer og konsulent og er nødt til å forholde meg til fagområder jeg i utgangspunktet ikke kjenner. Da må man lære seg teknikker for å lære seg disse å kjenne. Det kan være nyttig å lage seg klassifiserings- og kategoriseringssystemer, så blir både beslutningene bedre, tydeligere og enklere å kommunisere. Hadde ikke vitenskapen laget seg slike systemer, tror jeg den teknologiske utviklingen vi har hatt ikke ville vært mulig. Alle store ting er bygd opp av små ting. Det er universellt, og for å kunne forstå problemstillinger på et visst abstraksjonsnivå, må man ha riktig og fungerende begrepsapparat.

Min tanker om hva som må endres
På helt grunnleggende nivå mener jeg det er disse oppgavene helseforetakene skal løse:

1. Redde liv og gi nyfødte en best mulig start
2. Gi syke mennesker tilbake et best mulig liv eller en verdig slutt å en lang reise
   
3. Få folk tilbake i jobb
4. Forebygge sykdommer og skader

I et lengre perspektiv burde egentlig punkt 4 stått øverst, da det er her de virkelig store gevinstene i et helse, samfunns og økonomisk perspektiv ligger. Det er nok ikke så stor uenighet i denne rangeringen. Folk med helsefaglig bakgrunn ser nok mange muligheter for å løse disse oppgavene og utvikle helsetjenestene slik at de fungerer best mulig. Når foretakene ble etablert var en av hovedoppgavene å få bedre kostnadskontroll. Kostnadene var sikkert ute av kontroll, jeg tviler ikke på det. Det man kanskje glemte var at økonomistyring egentlig setter begrensninger for tilbudet. Jeg er enig i at en viss kostnadsstyring er på sin plass, men det kan ikke gå på bekostning av samfunnssikkerhet og samfunnsøkonomi. I dag er det sosialutgiftene som er ute av kontroll på statsbudsjettet, men jeg hører lite om en kobling av helse- og sosialbudsjettene. Banalt sagt, så hjelper det lite å sjekke tennene på hesten, om bakbeina halter, når en skal handle veddeløpshest. Så også med helse- og sosialutgiftene.

Videre så er en av de viktigste oppgavene på lang sikt, forebygging, en oppgave som spenner over helse, sosial-, kunnskap- og finans- (avgifter og tilskudd) budsjettene (noen flere?). Forebygging må ansvarliggjøres på tvers av departementer og budsjetter. Løypemaskiner, skøytebaner, fotballbaner bør deles ut over en lav sko, og det bør støttes av røntgenapparater på hvert nes. Det er mye helse i hvert brekte bein.

Det jeg vil frem til her er at oppgavene helseforetakene skal løse, må henge sammen med samfunnet de opererer i. Helseforetakene må på sin side sette krav til eieren sin når rammene ikke er holdbare slik at man får et samspill mellom eier og driver. Det kan dreie seg om økonomi, men også sette krav til forskning, teknologiutvikling, samarbeidsløsninger mot andre aktører, infrastruktur osv. Oppgavedefinisjonen må formuleres slik at den kan anvendes på landsdeler med svært ulik geografi, eller oppgavene tilpasses hvert foretak slik at en særlig kan ivareta oppgavene sykehusene har (bør ha) innen samfunnssikerhet og samarbeid med lokale aktører.

Oppdatering 05.05.2010:
Skattefradrag for å sykle til jobben, Østlendingen
Lov om helseforetak - lovens og helseforetakenes formål, Lovdata:
"Helseforetakenes formål er å yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til alle som trenger det når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted, økonomi og etnisk bakgrunn, samt å legge til rette for forskning og undervisning."
Brev til helsemenisteren - Dagens Medisin, IMRE HERCZ

Oppdatering 15.05.2010
Innsiktsfull artikkel om organisasjonsendringer, og hvorfor New Public Management ikke vil gi effektivisering av helsevesenet.
Helsevesenet trenger en annen medisin - Sykepleien, Ole Hope, organisasjons- og strategidirektør Hansa Borg Bryggerier AS