Inntil betennelsen er leget vil vedtaket utvikle seg til en verkebyll for regionen.
Listen over betente tema i saken begynner å bli lang, og den vokser raskt. Helseforetaket og Helseminister Høie har i et imponerende raskt tempe klart å eskalere en konflikt som tidligere direktør Eidsvik hadde klart å dempe med en grundig og åpen prosess.
Bakgrunnen til at det var et så sterkt behov for å god prosess finner man i fortiden med vedtak fra 2001 om å bygge nytt sykehus i Molde. Planene for det nye sykehuset i Molde vokste og ble etterhvert så omfattende at funksjoner måte overføres fra Kristiansund for å kunne forsvare økonomien og "faglig tyngde". NRK har laget en artikkel som har tidslinje med linker til aktuelle artikler.
Fast forward til høsten 2014
I korte trekk lukket prosessen seg når styreleder Styve og direktør Andersen gikk av. Det nye styret og administrasjonen satte raskt igang med lukkede (styre)møter, som omtales som kun møter eller styremøter alt ettersom det er snakk om eiers instrukser eller om det er samkjøring av innstillinger.
Oppdatert 08.01.2015
Se tidslinjen for hva som skjedde utover høsten 2014 på tk.no.
Det nye styret og administrasjon startet også en omfattende utveksling av eposter og SMSer som man ennå ikke kjenner omfanget av, hvor formålet var å få samkjørt innstillingene til styrene, noe som er det motsatte av hensikten med loven om helseforetak.
Begge de avgåtte direktørene ble utsatt for svertekampanjer fra Moldemiljøet, og Eidsvik begrunnet sin avgang med innblanding i hennes arbeid fra sin eier. Dette også i strid med loven om helseforetak.
Det er underlig at når det oppstår turbulens i en så betent og viktig sak at en ikke forsikrer seg om at når sentrale personer avsettes eller går så ersattes de med nøytrale i saken. Daniel Haga kan ikke, selv om han bedyrer sin nøytralitet i lokaliseringsspørsmålet, anses som nøytral etter at han stod bak Strategi 2020 som innebar nedbygging av sykehuset i Kristiansund. Hvis Høies mål var å lande prosessen på en måte som ga tillit var ikke Haga riktig person. Haga kom inn som direktør etter helseforetakts tillitsvalgte sendte brev om mistillit. Måten dette ble håndtert på av Høie var oppsiktsvekkende, siden det tydeligvis hastet voldsomt med å få avsatt Andersen. Hvordan Haga ble aktuell har Høie gitt flere ulike forklaringer på, og burde ettergåes av Kontroll og Konstitusjonskomiteen. Moldemiljøet kan knyttes til flere avganger hvor nye personer kom inn som erstatning alle innstilte på Hjelset. Er det tilfeldig eller ble det skapt anledninger hvor man kunne sette inn de riktige personene?
Det er interessant å sammenligne de ulike forklaringene på hvordan Haga kom inn som erstatning for Andersen
Fra Dagbladet
«Når den forrige styrelederen i Helse Midt-Norge trakk seg, konstituerte styret nestlederen som styreleder, og det er min jobb å velge nytt styre for Helse Midt-Norge. Det jeg gjorde var å velge han som da var nestleder til styreleder, og supplerte styret. Så ble jeg orientert om at Daniel Haga kunne være interessert i å gå inn i rollen som konstituert direktør, og det synes jeg hørtes ut som en god løsning, for det er en rolle som han har vært i før og som han har bred erfaring for, men det er styret sitt eget valg og det er de som har ansvar for det.»
Svar fra Høie til Kontroll- og Konstituasjonskomiteen
«Jeg ser at enkelte gir utrykk for at dette ble gjort i en strategi for å "bane vei" for konstituert direktør Daniel Haga. Dette er selvsagt fullstendig feil. For det første er det styret i Helse Midt-Norge som konstituerer direktør i foretaket. For det andre var jeg på det tidspunktet klar over at Daniel Haga var sykemeldt. Jeg ville derfor ikke kunne forutse at resultatet av at Andersen trakk seg fra stillingen ville være at Haga ble konstituert».
Oppdatert
Til Sunnmørsposten sier Høie dette
«jeg ville ikke gjort jobben som leder om jeg ikke grep inn og styrte den».
Høres tilforlaterlig ut, men gjør Høie jobben sin når en direktør avskjediges på så kort varsel, uten å gjennomføre møte med de tillitsvalgte slik de ønsket (ihvertfall er det ikke kjent at et slikt møte har funnet sted) og medvirker til/ansetter en direktør med en kontroversiell bakgrunn i en pågående betent sak? Høie satt faktisk som leder av helse- og omsorgskomiteen (20.10.2009 - 30.09.2013) på det tidspunktet hvor kontroversen om Strategi 2020 pågikk og skulle dermed være blandt de politikerne som har best oversikt over hva som skjedde den gangen. Høie var såpass engasjert at han gikk i fakkeltog for nytt sykehus i Molde i 2011.
Her bør Høie forklare hva som egentlig skjedde, siden Haga øvde sterkt press på Eidsvik og tidligere har jobbet for å få bygget nytt sykehus i Molde på bekostning av Kristiansund.
Oppdraget og mandatet helseforetaket fikk av tidligere helseminister Strøm Eriksen var å utrede lokalisering av et felles sykehus for Nordmøre og Romsdal. Å finne en tomt som kunne forsvares faglig og som ville bli akseptert i hele regionen er en veldig vanskelig sak. For at valget skulle bli respektert måtte prosessen være åpen og konklusjonene etterprøvbare. Dette så bra ut inntill den 4.12.2014 da direktør og leder av arbeidet med lokalisering brått gikk av. I ettertid kan en se at det allerede da hadde ulmet i over en måned.
Vedtaket vektlegger at Hjelset gir kortest reisetid for ansatte i Molde, og har en nærhet til sykehuset i Ålesund. Nærhet til den befolkningen sykehuset skal betjene er dermed ikke vektlagt. Det ble også bakt inn i vedtaket, noe som ikke er utredet, at det skulle være funksjonsdeling med Ålesund. Hva dette har å si for et likeverdig helsetilbud, risiko- og sårbaret er ikke utredet. Konsekvenser for beredskapen for olje- og sjøfolk bli ikke nevnt i møtene og vedtakene. Vedtaket er dermed ikke svar på det oppdrag som ble gitt og ligger utenfor mandatet. Problemene som har oppstått i prosessen med valg av tomt er selvpåført av helseforetaket og helseministeren. Kristiansund og Nordmøre kan ikke lastes for en havarert prosess.
På toppen av dette resulterer nedlegging av sykehuset Kristiansund en ytterligere skjevhet i statlige arbeidsplasser mellom Kristiansund og Molde. Når viktige momenter nedprioriteres og holdes utenfor vedtaket, og det da blir sagt at tomtevalgene er likeverdige sier det seg selv at det reageres skarpt fra den tapende delen av regionen. Dette vil få konsekvenser for Nordmøre og befolkningen der.
Sykehustalen benyttet Høie til å komme med nye feilaktige utsagn om sakens forløp. Sykehustalen ble holdt dagen etter at Kontroll- og Konstitusjonskomiteen sendte ham nye spørsmål fordi svarene han avga ikke ga nok avklaring. Da er det oppsiktsvekkende at han velger å si at saken har vært utredet i 10 år når utredningen har pågått i 2,5 år. Hvorfor han nå velger å ikke være pinlig korrekt med Kontroll- og konstitusjonskomiteen hengende over nakken, når han uttaler seg om denne saken er til å forundres over.
Det som har pågått i 10 år er raidet på Kristiansund sykehus hvor funksjoner og stillinger flyttes til Molde uten utredninger. I vedtakene som ble gjort i 17. - 19 desember ble denne skjevheten i tilbud og stillinger attpåtil brukt som argument for at det nye sykehuset måtte ligge nær Molde. Sykehuset referes også til som Molde nye sykehus, og ikke som mandatet helseforetaket fikk som var å utrede nytt sykehus for Nordmøre og Romsdal. I 2010 ble kaoset stoppet av daværende helseminister og en ryddig prosess tok over, inntill høsten 2014 hvor man på kort tid har klart å rive ned tilliten og legitimeten til prosessen.
Jeg tror ingen er tjent med at dette vedtaket blir stående. Mistilliten mellom Nordmære og Romsdal vil bli stående med en påminnelse i betong på Hjelset. Verkebyller som ikke blir leget er svært ødeleggende for kroppen, og verkebyllen som har oppstått om det felles sykehuset på Nordmøre og Romsdal vil også være det.
Showing posts with label helseforetak. Show all posts
Showing posts with label helseforetak. Show all posts
Wednesday, January 7, 2015
Sunday, December 11, 2011
Lærende distribuerte organisasjoner
Når organisasjoner skal yte tjenester krever det ofte bidrag fra flere enheter i et organisasjonsnettverk. Dersom en eller flere enheter svikter kan verdien på tjenestens sluttresultatet bli redusert.
Et organisasjonsnettverk vil aldri være helt stabilt, siden de ulike delene kontinuerlig utsettes for nye krav og muligheter. Nettverket sett i systemperspektiv er stadig i endring og gjør fortløpende prioriteringer av egne ressurser. Hverken arbeidet eller etterspørselen etter nettverkets tjenester kan standardiseres og må kunne håndtere variasjon. Det eneste som er konstant er endring. Det er derimot mulig å benytte erfaringer i endringsprosessene. Da har man muligheter til identifisere hva som bør endres, og hvordan.
For at nettverket skal kunne skape verdi må de ha gode evner og forutsetninger til å samarbeide og til lære av sine feil. Det gir ikke mening å forsøke å styre/kontrollere et slikt system, med krav, pålegg og reglement, til å skape verdi, minimalisere feilrater og yte tjenester av høy kvalitet.
Et typisk trekk ved organisasjonsendringer innen tjenesteytende organisasjoner (spesiellt offentlig) er tettere sammenkobling og funksjonsdeling for å produsere tjenestene. Konsekvensen er at antall forbindelser øker. Se for deg en eller annen etat eller bedrift som består av et nettverk av organisasjoner som må samarbeide for å yte en tjeneste fra start til slutt.
Verdiskapingen skjer i større grad i ytterkanten av nettverket enn mot midten, mens midten har en koordinerende rolle. Det er i flyten det kan skje verdireduserende feil, og særlig overgangene mellom organisasjonsenheter som er fokus for denne posten.
Et eksempel på en slik flyt kan være innen helsevesenet: diagnostisering, behandling, oppfølging, eventuell etterbehandling. Selv denne forenklede utgaven av denne flyten er ganske kompleks. Jo senere ut i flyten en feil oppstår, jeg større kan "verditapet" være både samfunnsøkonomisk og for pasienten. En feil tidlig i flyten kan komplisere og fordyre, og dermed konsumere større ressurser.
For at de ulike enhetene skal kunne samarbeide kreves god informasjonsflyt, så det er essentielt at dette fungerer. Informasjonsflyt skjer gjerne ved integrasjon av IT-systemer, og her er det ofte svake punkter. Forbedring av systemene, og integrasjon mellom disse, blir desverre ofte salderingsposten når ulike budsjettposter skal prioriteres i den enkelte organisasjonsenhet. En vanlig årsak er systemenes usynlige natur gjør det vanskelig se betydningen for verdiskapingen i nettverket. Ignorering av IT som informasjonsbærer og støtte i prosessene skaper ofte store problemer om systemene ikke fungerer og/eller er dårlig tilpassede. Ved funksjonsdeling kan det være at fagmiljøer brytes opp, og nye kommunikasjonsbehov (og overlevinger) oppstår, som også har en tendens til å bli undervurdert som kostnadsdriver og kompliserende. Det er nærmest en naturlov at organisasjon, informasjonsflyt og IT etterhvert kommer i utakt på grunn av manglende innsikt og prioritering.
Organisasjonsenhetene som samarbeider må kunne kommunisere godt seg imellom for å koordinere arbeidet, estimere kapasitetsbehov og lære av feil.
Skal systemet kunne tilpasse seg er det nødvendig å bygge læring inn i systemet. Læring er avhengig av tilbakemelding på hva som fungerer, hvor det skjer feil og ineffektivitet. Skal de som utfører arbeidet kunne lære må de få tilbakemelding på det arbeidet de gjør. For mer informasjon om teorier rundt dette, les "The Learning Organization", men et viktig prinsipp kan godt siteres:
Learning organizations are characterized by total employee involvement in a process of collaboratively conducted, collectively accountable change directed towards shared values or principles.
De som har studert tegningen over litt nøyere vil se at sirkelen i midten (som symboliserer administrasjonen) er tegnet litt større enn de andre. Dette reflekterer ikke faktisk størrelse, men heller typiske trekk ved byråkratiske organisasjoner. Jeg har også tegnet piler som viser informasjonsflyt inn mot administrasjonen (Rapportering), og en pil ut kalt Kommando og kontroll.
Det mangler ikke informasjonsinnsamling og rapportering i slike organisasjonssystemer, men problemet er at det ikke har noen verdi for forbedring av kvalitet, effektivisering og dimensjonering. Administrasjonen vil ikke ha mulighet til å trekke konklusjoner om hvor det oppstår problemer og hvilke endringer som må gjøres. De som trenger informasjon rapporterer oppover (innover). Slik skapes en masse informasjon med svært liten verdi, og som kun gir en illusjon om kontroll på administrativt nivå. Det blir brukt massevis av ressurser til informasjonsinnhenting som tilfører svært liten verdi.
Ofte er måleparameterene det rapporteres på knyttet opp mot politiske mål, tidsfrister og budsjetter. Selv om dette gir mening i noen sammenhenger bidrar slike målinger sjelden til forbedre kvalitet (det er ikke mulig å måle kvaliteten gjennom flyten), dimensjonere riktig og få kontroll på budsjettet. Det hele resulterer i en byråkratisert og tungrodd prosess med liten verdi, og hvor de som trenger tilbakemeldinger blir sulteforet med informasjon. Organisasjonen fordummes og begår de samme feilene unødig, overskrider budsjettene og har dårlig kontroll på kvaliteten. Denne form for kostnadskontroll skaper kostnader og bidrar i liten grad til å oppnå det man ønsker.
Såkalt streng styring og kontroll, som er en yndet frase fra toppbyråkrater og politikere, gir ikke tilbakemeldinger til de som trenger dem. Å stille krav (tidsfrister og budsjettinstramminger) er ikke det samme som tilbakemeldinger, men disse tingene ser ut til blandes. Når tall er aggregert og rapportert til administrasjonen, har de liten informasjonsverdi i forbedrings- og endringsarbeide. I tillegg er det ofte så stor forsinkelse i informasjonsflyten at tallene ikke lengre representerer virkeligheten.
Når arbeidere og ledere er mer involvert innsamling av erfaringsdata og bruken av disse får man en tettere og mer konkret læringssløyfe som vil være verdifull i kvalitets- og endringshåndtering hvor de selv er involvert.
Denne posten lufter noen tanker og teorier om hva som bør gjøres anderledes. Det vil ikke være noen enkel sak få til noe sånt i virkeligheten, men det er heldigvis ansvaret til de som setter igang omorganiseringer og funksjonsdelinger.
Anbefalt lesning:
Can’t get no satisfaction: Why service companies can’t keep their promises
Et organisasjonsnettverk vil aldri være helt stabilt, siden de ulike delene kontinuerlig utsettes for nye krav og muligheter. Nettverket sett i systemperspektiv er stadig i endring og gjør fortløpende prioriteringer av egne ressurser. Hverken arbeidet eller etterspørselen etter nettverkets tjenester kan standardiseres og må kunne håndtere variasjon. Det eneste som er konstant er endring. Det er derimot mulig å benytte erfaringer i endringsprosessene. Da har man muligheter til identifisere hva som bør endres, og hvordan.
For at nettverket skal kunne skape verdi må de ha gode evner og forutsetninger til å samarbeide og til lære av sine feil. Det gir ikke mening å forsøke å styre/kontrollere et slikt system, med krav, pålegg og reglement, til å skape verdi, minimalisere feilrater og yte tjenester av høy kvalitet.
Et typisk trekk ved organisasjonsendringer innen tjenesteytende organisasjoner (spesiellt offentlig) er tettere sammenkobling og funksjonsdeling for å produsere tjenestene. Konsekvensen er at antall forbindelser øker. Se for deg en eller annen etat eller bedrift som består av et nettverk av organisasjoner som må samarbeide for å yte en tjeneste fra start til slutt.
Et eksempel på en slik flyt kan være innen helsevesenet: diagnostisering, behandling, oppfølging, eventuell etterbehandling. Selv denne forenklede utgaven av denne flyten er ganske kompleks. Jo senere ut i flyten en feil oppstår, jeg større kan "verditapet" være både samfunnsøkonomisk og for pasienten. En feil tidlig i flyten kan komplisere og fordyre, og dermed konsumere større ressurser.
For at de ulike enhetene skal kunne samarbeide kreves god informasjonsflyt, så det er essentielt at dette fungerer. Informasjonsflyt skjer gjerne ved integrasjon av IT-systemer, og her er det ofte svake punkter. Forbedring av systemene, og integrasjon mellom disse, blir desverre ofte salderingsposten når ulike budsjettposter skal prioriteres i den enkelte organisasjonsenhet. En vanlig årsak er systemenes usynlige natur gjør det vanskelig se betydningen for verdiskapingen i nettverket. Ignorering av IT som informasjonsbærer og støtte i prosessene skaper ofte store problemer om systemene ikke fungerer og/eller er dårlig tilpassede. Ved funksjonsdeling kan det være at fagmiljøer brytes opp, og nye kommunikasjonsbehov (og overlevinger) oppstår, som også har en tendens til å bli undervurdert som kostnadsdriver og kompliserende. Det er nærmest en naturlov at organisasjon, informasjonsflyt og IT etterhvert kommer i utakt på grunn av manglende innsikt og prioritering.
Organisasjonsenhetene som samarbeider må kunne kommunisere godt seg imellom for å koordinere arbeidet, estimere kapasitetsbehov og lære av feil.
Skal systemet kunne tilpasse seg er det nødvendig å bygge læring inn i systemet. Læring er avhengig av tilbakemelding på hva som fungerer, hvor det skjer feil og ineffektivitet. Skal de som utfører arbeidet kunne lære må de få tilbakemelding på det arbeidet de gjør. For mer informasjon om teorier rundt dette, les "The Learning Organization", men et viktig prinsipp kan godt siteres:
Learning organizations are characterized by total employee involvement in a process of collaboratively conducted, collectively accountable change directed towards shared values or principles.
De som har studert tegningen over litt nøyere vil se at sirkelen i midten (som symboliserer administrasjonen) er tegnet litt større enn de andre. Dette reflekterer ikke faktisk størrelse, men heller typiske trekk ved byråkratiske organisasjoner. Jeg har også tegnet piler som viser informasjonsflyt inn mot administrasjonen (Rapportering), og en pil ut kalt Kommando og kontroll.
Det mangler ikke informasjonsinnsamling og rapportering i slike organisasjonssystemer, men problemet er at det ikke har noen verdi for forbedring av kvalitet, effektivisering og dimensjonering. Administrasjonen vil ikke ha mulighet til å trekke konklusjoner om hvor det oppstår problemer og hvilke endringer som må gjøres. De som trenger informasjon rapporterer oppover (innover). Slik skapes en masse informasjon med svært liten verdi, og som kun gir en illusjon om kontroll på administrativt nivå. Det blir brukt massevis av ressurser til informasjonsinnhenting som tilfører svært liten verdi.
Ofte er måleparameterene det rapporteres på knyttet opp mot politiske mål, tidsfrister og budsjetter. Selv om dette gir mening i noen sammenhenger bidrar slike målinger sjelden til forbedre kvalitet (det er ikke mulig å måle kvaliteten gjennom flyten), dimensjonere riktig og få kontroll på budsjettet. Det hele resulterer i en byråkratisert og tungrodd prosess med liten verdi, og hvor de som trenger tilbakemeldinger blir sulteforet med informasjon. Organisasjonen fordummes og begår de samme feilene unødig, overskrider budsjettene og har dårlig kontroll på kvaliteten. Denne form for kostnadskontroll skaper kostnader og bidrar i liten grad til å oppnå det man ønsker.
Såkalt streng styring og kontroll, som er en yndet frase fra toppbyråkrater og politikere, gir ikke tilbakemeldinger til de som trenger dem. Å stille krav (tidsfrister og budsjettinstramminger) er ikke det samme som tilbakemeldinger, men disse tingene ser ut til blandes. Når tall er aggregert og rapportert til administrasjonen, har de liten informasjonsverdi i forbedrings- og endringsarbeide. I tillegg er det ofte så stor forsinkelse i informasjonsflyten at tallene ikke lengre representerer virkeligheten.
Når arbeidere og ledere er mer involvert innsamling av erfaringsdata og bruken av disse får man en tettere og mer konkret læringssløyfe som vil være verdifull i kvalitets- og endringshåndtering hvor de selv er involvert.
Denne posten lufter noen tanker og teorier om hva som bør gjøres anderledes. Det vil ikke være noen enkel sak få til noe sånt i virkeligheten, men det er heldigvis ansvaret til de som setter igang omorganiseringer og funksjonsdelinger.
Anbefalt lesning:
Can’t get no satisfaction: Why service companies can’t keep their promises
Tuesday, November 22, 2011
Er det tabu å nevne at velferdsstaten kan svikte?
Dersom noen er frempå og nevner at velferdsstaten ikke når alle, eller rett og slett svikter enkelte ganger ser ut til å være tabu. Er det noen som åpner munnen og kritiserer vår velferd, kan du være sikker på at det er en Arbeiderparti-politiker nær deg som forteller at:
Vi har omfattende rapportering og kontrollrutiner som skal sikre at tjenestene velferdsstaten skal yte er gode nok. Hvorfor opplever mange at det likevel ikke er slik? Årsakene er nok mange, men generellt kan man si at uansett hvor mange rapporter som skrives, og kontrollrutiner som utformes og følges vil de aldri dekke alt. De bare driver kostnadene opp og stjeler av tiden som skulle vært benyttet til å yte tjenestene.
Rapportene inneholder gjerne tall for aktivitetsnivå de ulike tjenestene har. De inneholder også gjerne tall på hvor godt man holder tidsfrister, antall fristbrudd osv. Men de inneholder sjeldnere tall på hvor mange som har fått den hjelpen de trenger. Dersom tjenestene ikke fungerer i virkeligheten, hjelper det ikke om rapportene ser aldri så fine ut. Det hele kommer an på hva man måler. Når kriteriene for hva som skal måles bestemmes av byråkratiet, vil arbeidet innrettes deretter. Fokuset dras vekk fra hvordan tjenestene kan forbedres til å løse folks problemer. Tidsfrister og aktivitetsnivå er blant de mest forstyrrende måleindikatorer i så måte.
Når toppbyråkratene og helsepolitikere for rapporter som viser at alt er i sin skjønneste orden, etter sin egen definisjon, er det ikke rart de ikke har samme virkelighetsoppfatning som brukerne og de ansatte i tjenestene. Problemet er at beslutningstagerne har satt bind for øyenene, og enhver kritikk imøtegås ved å gå i forsvarsposisjon. Dermed sklir systemet lengre og lengre ut i uføret.
- Vi bruker mer penger enn alle andre land på velferd
- Vi har den beste teknologien og kompetansen
- Velferdsstaten skiller ikke mellom fattig og rik
Vi har omfattende rapportering og kontrollrutiner som skal sikre at tjenestene velferdsstaten skal yte er gode nok. Hvorfor opplever mange at det likevel ikke er slik? Årsakene er nok mange, men generellt kan man si at uansett hvor mange rapporter som skrives, og kontrollrutiner som utformes og følges vil de aldri dekke alt. De bare driver kostnadene opp og stjeler av tiden som skulle vært benyttet til å yte tjenestene.
Rapportene inneholder gjerne tall for aktivitetsnivå de ulike tjenestene har. De inneholder også gjerne tall på hvor godt man holder tidsfrister, antall fristbrudd osv. Men de inneholder sjeldnere tall på hvor mange som har fått den hjelpen de trenger. Dersom tjenestene ikke fungerer i virkeligheten, hjelper det ikke om rapportene ser aldri så fine ut. Det hele kommer an på hva man måler. Når kriteriene for hva som skal måles bestemmes av byråkratiet, vil arbeidet innrettes deretter. Fokuset dras vekk fra hvordan tjenestene kan forbedres til å løse folks problemer. Tidsfrister og aktivitetsnivå er blant de mest forstyrrende måleindikatorer i så måte.
Når toppbyråkratene og helsepolitikere for rapporter som viser at alt er i sin skjønneste orden, etter sin egen definisjon, er det ikke rart de ikke har samme virkelighetsoppfatning som brukerne og de ansatte i tjenestene. Problemet er at beslutningstagerne har satt bind for øyenene, og enhver kritikk imøtegås ved å gå i forsvarsposisjon. Dermed sklir systemet lengre og lengre ut i uføret.
Wednesday, October 19, 2011
Fra sjaman til produksjon
I Norge bruker vi mer penger enn de fleste andre land på helsevesenet. Fra politikerhold får vi gjerne høre at vi har et førsteklasses helsevesen. Allikevel får vi nå daglig historier om ansatte og pasienter som ikke kjenner seg igjen i denne beskrivelsen. Hvordan kan man ha så ulik virkelighetsoppfattelse? Jeg tror det skyldes at man ikke snakker om det samme. Man kan ha den beste kompetansen, teknologi og bygninger, men allikevel feile når tjenestene skal utføres.
Det å hjelpe en annen person gjennom sykdom har lange tradisjoner, og har opprinnelse i stammenes medisinmenn. Mye har skjedd på veien til det helsevesenet vi har i dag, og det skal vi være glade for. Men jeg tror enkelte grunnleggende egenskaper ved det å hjelpe kan ha blitt glemt i det jeg vil kalle industrialisering av helsetjenestene.
Når helsevesenet skal hjelpe et individ til å bli frisk krever det tett samarbeid mellom alle involverte slik at pasienten skal kunne vende tilbake til et mest mulig normalisert liv. Helsevesenet skal yte en tjeneste hvor selve "produktet" (pasienten) er en viktig deltager. Ingen pasienter og sykdomsforløp er helt like, så helsevesenet må kunne håndtere variasjon i råvaren (pasienten og hans/hennes tilstand). Syke mennesker vet sjelden hva de selv trenger, og det er krevende å gi dem den behandling som vil være mest effektiv, human og hensiktsmessig i hvert enkelt tilfelle.
Helsevesenet er blitt svært komplisert av flere årsaker. Teknologi og avansert medisin krever spesialkompetanse. Pasientgrunnlaget er større og vi lever lengre. Alt i alt er vi mange fler som får flere typer behandling enn tidligere. Mange behandlinger strekker seg over lang tid, med ulike oppfølgingsrutiner i etterkant.
Før jeg går videre med hvilke utfordringer som jeg tror blir undervurdert vil jeg bruke et eksempel fra restaurantbransjen for illustrere. For å kunne yte førsteklasses service kreves det også tett samarbeid for at kunden skal bli fornøyd. På en førsteklasses restaurant er det mange faktorer som spiller inn på sluttresultatet. Informasjon om mat og vin må kommuniseres riktig gjennom alle. Når det er få involverte er mulighetene for at det glipper liten
a) Enkel flyt hvor ansvar er tydelig og med lav kompleksitet
b) Kompleks flyt hvor ansvar er mer utydelig og hvor det kan glippe i informasjonsutveksling
De som har sett TV-programmet "Hellstrøm rydder opp" vil kjenne igjen problemet. Når det svikter i kommunikasjonen rakner det, og kunden får ikke det han kom til restaurenten for. Kresne restaurantgjester forventer det som syke mennesker ikke vet de skal etterspørre. Men begge må få det uten at de skal behøve å etterspørre alt i detalj.
Tegningene over illustrerer et også annet poeng. I a) vil kelneren og kokken raskere lære å kjenne gjesten og preferansene hans/hennes. I b) vil læring underveis i prosessen være bortimot umulig. I tilfelle a) vil man raskt kunne lære av feil og korrigere, mens i tilfelle b) er sjansen for å repetere feil mye større. Tilfelle b) må nødvendigvis støtte seg på rutiner enn kunnskap om hver enkelt gjest. Det som da ofte skjer er at gjesten må etterspørre samme ting flere ganger, som en våken kelner hadde sett uten at gjesten spurte overhodet. Resultatet er høyere ressursbruk (kostnader) og dårligere service.
Oppdatering, glemte:
Legg merke til at jeg bevisst har latt være å tegne piler mellom kelnerne.
Når det rakner vil alle involverte bli stresset og være misfornøyde. Når det gjelder helse så har dette mer fatale konsekvenser enn at restaurantgjesten blir sur. Hvis pasientene ikke får det ettersyn og oppfølging behandlingen sykdsomforløpet krever, vil sykdommen kunne forverres eller det tilkommer ytterligere komplikasjoner. Resultatet er gjerne lengre og mer kostbart sykdomsforløp. Det er ikke bra for hverken pasienten eller samfunnet som bekoster behandlingen.
Det er ikke tilfeldig hvordan man organiserer helsevesenet. På grunn av spesialisering og fordi et sykdomsforløp ofte består av mange faser er det svært viktig at det ikke glipper i overgangene. I det moderne helsevesenet spiller IT en svært viktig rolle her. Dersom IT-systemene og organisasjonen er i utakt er helheten (helsevesenet som system) nødt til å feile som en konsekvens. Store omorganiseringsprosesser er svært sårbare, men slike problemer finnes i norsk helsevesen også uavhengig av endringer.
Det virker som om konsulentene, byråkratene og økonomene har fått regjere organisering og rammer i helseforetakene. Det medisinfaglige har spilt en underordnet rolle i foretakene i designet av organisasjon og flyten. Nøkkelen til å redusere kostnadene og forbedringer i tjenestene ligger medisinfaglig kunnskap og nært samarbeid med pasienten. Budsjetter, rapporter og kontrollrutiner setter kun rammer og begrenser hvordan dette kan skje. Uten en full forståelse av hvordan dette henger sammen, snakker man ikke om de samme tingene. En sykehusavdeling kan være best på å holde budsjettet, men allikevel ha høy forekomst av feil som forlenger hver enkelt pasients opphold. Dette påvirker igjen ventelistene for planlagte behandlinger. Dette fordi finansiering er bygget opp ved DRG-koder som gir inntekter uavhengig antall pasienter som blir friske. Det viktigste insentivet som ville gitt pasienten og samfunnet størst verdi er det helseforetakene styrer etter.
Min oppfatning er at de ansatte er kompetente og motiverte, men de må kjempe i mot et system (tidsfrister, organisering, budsjetter, rutiner og IT-systemer) som ikke virker etter hensikten.
Anbefalt lesning:
Policy zombie
Fra hver sin planet
Why do we believe in economies of scale?
Anbefalt lesning:
Policy zombie
Fra hver sin planet
Why do we believe in economies of scale?
Sunday, November 28, 2010
Verdien av nærhet
Høringsttalelse på Fremtidens helsetjeneste, gjengitt her.
Premissene i argumentasjonen om endring i akutttilbudene er generelt ensidig og overforenklet. For det første er den Norske geografien svært variabel. Vårt langstrakte land består av flate sletter, fjorder og fjell. Værtypene er veldig forskjellige, og det finnes lokalsamfunn som blir helt eller delvis isolert i kortere perioder av året.
Så lenge vi har en offentlig finansierte helsetjenester, eid og betalt av borgerne må det sørges for at midlene brukes slik at så mange som overhodet mulig har et forsvarlig tilbud. Etterhvert som infrastuktur bedres kan lokalisering av tilbud endres. Endringene kan være riktig på grunn av endret reisemønster, økonomiske eller faglig karakter. Men endringer krever ansvarlighet og lokal kunnskap. I debatten om sykehusstrukur ser økonomi til å veie tungt, og akuttfunksjonen er ressurskrevende. Akutt krever vaktberedskap som ikke til enhver tid har fullt belegg med arbeidsoppgaver.
Som det er beskrevet på Regjerings nettsted om Ulike styringsformer for å nå samfunnsmessige eller sektorpolitiske mål:
“2.3.3 Velferdsstatlige og demokratiske begrunnelser for statlig eierskap
I de nordiske velferdsstatene har det vært tradisjon for at staten har tatt et økonomisk og innholdsmessig ansvar for flere sentrale tjenester og infrastrukturer i samfunnet med det formålet å sikre en lik tilgang for alle og et likt tilbud til alle. Det har vært antatt at tilgangen til og kvaliteten på noen sentrale tjenester som helse, utdanning og andre sosiale hjelpetjenester har stor betydning for hvordan samfunnet som helhet fungerer.”
I utgangspunktet må det være positivt at det er lite å gjøre på akutten, men det har allikevel verdi at den er der. Ressursbruk må balanseres med krav til tilgjengelighet for alle som er innenfor området som dekkes. Selv om akuttfunksjonen er den dyreste å drive så kan det ikke være automatikk i at det der man skal kutte. Økonomi er kun en av faktorene som spiller inn, og det vil alltid være en smertegrense når det gjelder tilgjenglighet. Handlingsrommet ligger mellom hva som er økonomisk mulig, og forsvarlig sett fra et samfunnsikkerhetsperspektiv. Akuttfunksjonen er en sentral del av et sykehus, og fjernes den reduseres innholdet betydelig. Overført i et banalt eksempel: ville du fjernet motoren på bilen fordi den er dyr og krever mye vedklikehold? Akutt er på mange måter motoren i et fullverdig sykehus.
Det er et paradoks at vi setter alle kluter til for sikkerhet på flyplassene, men i distriktene med den dårligste infrastrukturen legges det ned akuttavdelinger begrunnet i økonomi. Sjansen for å dø av terror på fly er tross alt forsvinnende liten i forhold til å ikke rekke frem til akutten når ulykken er ute. Dette synes jeg er irrasjonelt, og feil bruk av felles ressurser.
Må det ikke vurderes hvor viktig og verdifull akuttfunksjonen, med lokaler vurderinger, er før man kutter? Verdien i akutt ligger i nærhet, det ligger jo i navnet. Om akutttjenesten flyttes lengre vekk fra folk, reduseres verdien for samfunnet. Er det vel anvendte midler når kostnadsreduksjonen er marginal og verdien reduseres? Hva med økte kostnader i ambulanseberedskap og reisevirksomhet for pasienter, pårørende og ansatte. Jeg tror ikke store (hvor stort kan det egentlig bli i distrikts-Norge?) fagmiljø veier opp mot økte reiseavstander målt i verdien nærhet til akutt gir. Den samme argumentasjonen mener jeg også er gyldig for fødeavdelinger, siden fødsler like gjerne kan være akutt med fare for liv til både mor og barn.
Jeg savner mer dyptgående analyser av slike problemstillinger. Det ville hjulpet både på å forstå hvorfor folk i distriktene er opprørte, og gi bedre beslutninsgrunnlag til å løse virkelige problemer og gjøre virkelige forbedringer. Offentlige midler kan ikke kun sees på isolert i hvert enkelt budsjett. Kutt et sted vil slå ut i økte utgifter på et annet dersom endringer ikke i settes i sammenheng med resten av samfunnet. Verdien av nærhet kan måles med statistiske metoder, ROS-analyser, folkehelse, trygdebudsjetter og folkemening. Det er på tide det settes krav til at helseforetakene ser ut av vinduet til samfunnet som ligger utenfor.
Premissene i argumentasjonen om endring i akutttilbudene er generelt ensidig og overforenklet. For det første er den Norske geografien svært variabel. Vårt langstrakte land består av flate sletter, fjorder og fjell. Værtypene er veldig forskjellige, og det finnes lokalsamfunn som blir helt eller delvis isolert i kortere perioder av året.
Så lenge vi har en offentlig finansierte helsetjenester, eid og betalt av borgerne må det sørges for at midlene brukes slik at så mange som overhodet mulig har et forsvarlig tilbud. Etterhvert som infrastuktur bedres kan lokalisering av tilbud endres. Endringene kan være riktig på grunn av endret reisemønster, økonomiske eller faglig karakter. Men endringer krever ansvarlighet og lokal kunnskap. I debatten om sykehusstrukur ser økonomi til å veie tungt, og akuttfunksjonen er ressurskrevende. Akutt krever vaktberedskap som ikke til enhver tid har fullt belegg med arbeidsoppgaver.
Som det er beskrevet på Regjerings nettsted om Ulike styringsformer for å nå samfunnsmessige eller sektorpolitiske mål:
“2.3.3 Velferdsstatlige og demokratiske begrunnelser for statlig eierskap
I de nordiske velferdsstatene har det vært tradisjon for at staten har tatt et økonomisk og innholdsmessig ansvar for flere sentrale tjenester og infrastrukturer i samfunnet med det formålet å sikre en lik tilgang for alle og et likt tilbud til alle. Det har vært antatt at tilgangen til og kvaliteten på noen sentrale tjenester som helse, utdanning og andre sosiale hjelpetjenester har stor betydning for hvordan samfunnet som helhet fungerer.”
I utgangspunktet må det være positivt at det er lite å gjøre på akutten, men det har allikevel verdi at den er der. Ressursbruk må balanseres med krav til tilgjengelighet for alle som er innenfor området som dekkes. Selv om akuttfunksjonen er den dyreste å drive så kan det ikke være automatikk i at det der man skal kutte. Økonomi er kun en av faktorene som spiller inn, og det vil alltid være en smertegrense når det gjelder tilgjenglighet. Handlingsrommet ligger mellom hva som er økonomisk mulig, og forsvarlig sett fra et samfunnsikkerhetsperspektiv. Akuttfunksjonen er en sentral del av et sykehus, og fjernes den reduseres innholdet betydelig. Overført i et banalt eksempel: ville du fjernet motoren på bilen fordi den er dyr og krever mye vedklikehold? Akutt er på mange måter motoren i et fullverdig sykehus.
Det er et paradoks at vi setter alle kluter til for sikkerhet på flyplassene, men i distriktene med den dårligste infrastrukturen legges det ned akuttavdelinger begrunnet i økonomi. Sjansen for å dø av terror på fly er tross alt forsvinnende liten i forhold til å ikke rekke frem til akutten når ulykken er ute. Dette synes jeg er irrasjonelt, og feil bruk av felles ressurser.
Må det ikke vurderes hvor viktig og verdifull akuttfunksjonen, med lokaler vurderinger, er før man kutter? Verdien i akutt ligger i nærhet, det ligger jo i navnet. Om akutttjenesten flyttes lengre vekk fra folk, reduseres verdien for samfunnet. Er det vel anvendte midler når kostnadsreduksjonen er marginal og verdien reduseres? Hva med økte kostnader i ambulanseberedskap og reisevirksomhet for pasienter, pårørende og ansatte. Jeg tror ikke store (hvor stort kan det egentlig bli i distrikts-Norge?) fagmiljø veier opp mot økte reiseavstander målt i verdien nærhet til akutt gir. Den samme argumentasjonen mener jeg også er gyldig for fødeavdelinger, siden fødsler like gjerne kan være akutt med fare for liv til både mor og barn.
Jeg savner mer dyptgående analyser av slike problemstillinger. Det ville hjulpet både på å forstå hvorfor folk i distriktene er opprørte, og gi bedre beslutninsgrunnlag til å løse virkelige problemer og gjøre virkelige forbedringer. Offentlige midler kan ikke kun sees på isolert i hvert enkelt budsjett. Kutt et sted vil slå ut i økte utgifter på et annet dersom endringer ikke i settes i sammenheng med resten av samfunnet. Verdien av nærhet kan måles med statistiske metoder, ROS-analyser, folkehelse, trygdebudsjetter og folkemening. Det er på tide det settes krav til at helseforetakene ser ut av vinduet til samfunnet som ligger utenfor.
Saturday, November 13, 2010
ROS- og Konsekvensanalyser i beslutningsgrunnlag
Det foreligger forslag på vidt forskjellige områder som vil innvirke på vår samfunnssikkerhet. Et fellestrekk i beslutningsgrunnlaget for flere av dem er manglende ROS-analyse og konsekvensutredninger. På en side gjør man endringer uten å sjekke hva det har å si for samfunnsikkerhet, på en annen side droppes analyser og utredringer som kan si om endringer vil ha ønsket effekt. Risiko må analyseres fordi de representer noe som kan gå galt. For å skjønne hva som kan gå galt, og sjansen for at det skjer er vesentlig for å kunne ta ansvar, beslutte og gjennomføre tiltak.
I forbindelse med forslaget om innføring av EUs Datalagringsdirektiv ser det heller ikke ut til å være utført slikt arbeid for forberede et beslutningsgrunnlag. Det finnes noe, men ganske motstridene, fakta om hvorvidt direktivet er et bra verktøy for Politiet. I EU er det tendensen at man ser at direktivet ikke har mye for seg. Trafikkdata brukes som etterforskningsverktøy, men det er først og fremst den målrettede lagringen som gir resultater. Bevissikring som om internett er et gedigent åsted har ikke det, noe Storberget skrev i Dagbladet. EUs evaluering av Datalagringsdirektivet er forsinket men når den foreligger kan det være viktig kunnskap å benytte i beslutningen om innføring. Det er viktig å merke seg det Regjeringen selv skriver om evalueringen:
At Storberget ikke vil avvente denne evalueringen før en beslutning taes er ikke annet enn oppsiktsvekkende. Det blir ikke bedre av at forespørsel i innsyn i prosessen konsekvent avslåes av Justisdepartement.
Det er også på det rene at datalekkasjer er en sikkerhetsrisiko både for individer og samfunn. I Rettsstaten i et digitalt samfunn trekker jeg frem noen slike problemstillinger. Slike analyser må inn i DSBs arbeid, og Datatilsynet har allerede en god del kunnskap om dette. Problemet er at Datatilsynet blir ansett av flere som hysteriske. Det er verdt å minne om at en av de første aksjonene motstandsgruppen til Max Manus gjennomførte var nettopp sprengning av registere som var et viktig verktøy for okkupasjonsmakten. Sensitive data krever godt gjennomtenkte løsninger for innsamling, lagring, omfang og sletting.
Helseforetakene, og spesiellt Helse Nordmøre og Romsdal hvor jeg har fulgt med på endringer i akutttilbudet faller inn i det samme mønsteret. De ønsker å legge ned akuttmottak i Kristiansund og sentralisere i Molde, uten ROS analyse og konsekvensutredning. Heldigvis ble forslaget enstemming stoppet av styret i Helse-Midt. Men helseforetaket er pålagt å utføre slike analyser, det er ikke valgfritt. Å hoppe bukk over innhenting av nødvendig beslutningsgrunnlag er direkte uansvarlig og burde havne på helseministerens bord.
Hvor kommer denne motstanden mot å skaffe grunnleggende beslutningsgrunnlag fra? Det virker som om det er en trend at man vet svaret på forhånd, og en ikke ønsker informasjon som kan komme i veien. Slik som enkelte aktører nå turer frem står man i fare for å svekke samfunnssikkerheten istedet for å styrke den. Informasjon og kunnskap om konsekvenser mangler, men det er veldig mange som sier at endringene som er iferd med å skje er utvikling i gal retning.
Et vesentlig trekk med disse tingene er manglende forståelse for problemstillingene hos media. De blir ansett som for komplekse. Har vi fått et mediebransje som bare vil surfe saker som er enkle å beskrive på 1 linje over forsiden? Som Anders Brenna, leder i StoppDLD nettopp sa: Journalistene sover. Den kritiske journalistikken og viktig samfunnsdebatt flyttes mer og mer vekk fra tradisjonelle media og over i bloggsfæren. Jeg har ikke noe sterke meninger for og imot en slik utvikling, men akkurat nå utelukker dette en stor andel av befolkningen fra debatten. Det er for mange som knapt nok har lært seg å surfe på nett. Å delta i debatt er et godt stykke frem for de fleste.
I forbindelse med forslaget om innføring av EUs Datalagringsdirektiv ser det heller ikke ut til å være utført slikt arbeid for forberede et beslutningsgrunnlag. Det finnes noe, men ganske motstridene, fakta om hvorvidt direktivet er et bra verktøy for Politiet. I EU er det tendensen at man ser at direktivet ikke har mye for seg. Trafikkdata brukes som etterforskningsverktøy, men det er først og fremst den målrettede lagringen som gir resultater. Bevissikring som om internett er et gedigent åsted har ikke det, noe Storberget skrev i Dagbladet. EUs evaluering av Datalagringsdirektivet er forsinket men når den foreligger kan det være viktig kunnskap å benytte i beslutningen om innføring. Det er viktig å merke seg det Regjeringen selv skriver om evalueringen:
en pågående evalueringen vil ha til hensikt å vurdere om de proporsjonalitetsvurderingene som ble gjort ved vedtakelsen av direktivet i 2005 fortsatt er gjeldende. Evalueringen vil vurdere om direktivet er proporsjonalt i forhold til hensynene for kriminalitetsbekjempelse, kostnadene for markedet, samt virkningen på grunnleggende rettigheter, særlig retten til privatliv og personvern. Malmström indikerte også at en konsekvensanalyse for mulige endringer kan starte når evalueringsrapporten er ferdigstilt.
At Storberget ikke vil avvente denne evalueringen før en beslutning taes er ikke annet enn oppsiktsvekkende. Det blir ikke bedre av at forespørsel i innsyn i prosessen konsekvent avslåes av Justisdepartement.
Det er også på det rene at datalekkasjer er en sikkerhetsrisiko både for individer og samfunn. I Rettsstaten i et digitalt samfunn trekker jeg frem noen slike problemstillinger. Slike analyser må inn i DSBs arbeid, og Datatilsynet har allerede en god del kunnskap om dette. Problemet er at Datatilsynet blir ansett av flere som hysteriske. Det er verdt å minne om at en av de første aksjonene motstandsgruppen til Max Manus gjennomførte var nettopp sprengning av registere som var et viktig verktøy for okkupasjonsmakten. Sensitive data krever godt gjennomtenkte løsninger for innsamling, lagring, omfang og sletting.
Helseforetakene, og spesiellt Helse Nordmøre og Romsdal hvor jeg har fulgt med på endringer i akutttilbudet faller inn i det samme mønsteret. De ønsker å legge ned akuttmottak i Kristiansund og sentralisere i Molde, uten ROS analyse og konsekvensutredning. Heldigvis ble forslaget enstemming stoppet av styret i Helse-Midt. Men helseforetaket er pålagt å utføre slike analyser, det er ikke valgfritt. Å hoppe bukk over innhenting av nødvendig beslutningsgrunnlag er direkte uansvarlig og burde havne på helseministerens bord.
Hvor kommer denne motstanden mot å skaffe grunnleggende beslutningsgrunnlag fra? Det virker som om det er en trend at man vet svaret på forhånd, og en ikke ønsker informasjon som kan komme i veien. Slik som enkelte aktører nå turer frem står man i fare for å svekke samfunnssikkerheten istedet for å styrke den. Informasjon og kunnskap om konsekvenser mangler, men det er veldig mange som sier at endringene som er iferd med å skje er utvikling i gal retning.
Et vesentlig trekk med disse tingene er manglende forståelse for problemstillingene hos media. De blir ansett som for komplekse. Har vi fått et mediebransje som bare vil surfe saker som er enkle å beskrive på 1 linje over forsiden? Som Anders Brenna, leder i StoppDLD nettopp sa: Journalistene sover. Den kritiske journalistikken og viktig samfunnsdebatt flyttes mer og mer vekk fra tradisjonelle media og over i bloggsfæren. Jeg har ikke noe sterke meninger for og imot en slik utvikling, men akkurat nå utelukker dette en stor andel av befolkningen fra debatten. Det er for mange som knapt nok har lært seg å surfe på nett. Å delta i debatt er et godt stykke frem for de fleste.
Monday, May 3, 2010
Omstridte helseforetak
Da helseforetakene overtok samfunnsoppgaven som sykehusene dekker hadde innbyggerne ingen grunn til å forvente noe annet enn at forvaltningen skulle være til beste for samfunnet. Tidligere var sykehusene politisk styrt, og beslutningene var nok ikke alltid like gode. De kunne være sterkt påvirket hvordan politikere så mulighet for å hente stemmer, og politiske særinteresser.
I dag sitter mange innbyggere med et inntrykk av at forvaltningen ikke er til samfunnets beste. De kan virke som om den opererer uavhengig av det samfunnet det skal betjene, og i den grad det faktisk er sånn, er det ikke rart at folk reagerer med frustrasjon når f.eks. lokalsykehus blir lagt ned eller blir gjort om til distriktsmedisinske senter. Det er pilarer i lokalsamfunnene med arbeidsplasser og trygghet som forsvinner.
Jeg mener jeg kan forklare, ihvertfall delvis, hvorfor det har blitt slik at foretakene opererer uten å skjele til utfordringene samfunnet og innbyggerne opplever.
Når beslutninger skal gjøres, lager man alltid modeller av virkeligheten. Modeller er forenklinger av virkeligheten, og er nødvendig for å kunne isolere og forstå en problemstilling. Men det er forskjell på å forstå en isolert problemstilling, ofte kun et delproblem sett i et samfunnsperspektiv, og gjøre beslutninger basert på en virkelighetsforenkling.
Det er viktig å forstå hva modeller er, og hvilke begrensninger de har. George Box sa at All models are false, but some are useful. Et beslutningsgrunnlag bør bestå av flere modeller som balanserer hverandre. Modellene bør utformes av ulike fag- eller interessegrupper slik at balanse oppnås. Så må man passe på hva man balanser mot: oppgavedefinisjonen. Dersom oppgavedefinisjonen ikke er godt formulert i forhold til det man skal oppnå må det bli feil. Nå kan det hende oppgavene som er gitt helseforetakene er gode, men noe blir borte på veien fra folks forventninger om forvaltning av en viktig samfunnsoppgave og løsningene som kommer på bordet.
Jeg tror oppriktig ikke at hverken politikere eller de som sitter i styrer og ledelse i foretakene ikke skjønner hva en modell er, men jeg tror det er en skjevhet i oppgavedefinisjon og bruk av modeller i arbeidet med løsningene: Det mangler et samfunssperspektiv. Det kan virke som om økonomene har fått altfor stor innflytelse over både oppgavedefinisjon og modellene som brukes i beslutningsgrunnlaget.
For å kunne klare å lage riktige modeller må man uttrykke klart hva man mener med kvalitet, fagkunnskap osv. Jeg har prøvd å søke på Google etter fagartikler om sykehus og kvalitet. Det finnes ikke norske fagartikler som definerer hva man mener med kvalititet å sykehus. Det er ikke rart det blir vanskelig å gjøre beslutninger og kommunisere disse til befolkningen når man manngler definisjoner og begrepsapparat. Derfor har jeg skrevet hva jeg mener om kvalitet i sykehus. Den gikk nesten rett til topps på søketreffene, og det sier litt om saken.
Siden jeg er realist pleier jeg ofte å tenke på det periodiske system når jeg skal gå løs på nye fagområder. Jeg er programmerer og konsulent og er nødt til å forholde meg til fagområder jeg i utgangspunktet ikke kjenner. Da må man lære seg teknikker for å lære seg disse å kjenne. Det kan være nyttig å lage seg klassifiserings- og kategoriseringssystemer, så blir både beslutningene bedre, tydeligere og enklere å kommunisere. Hadde ikke vitenskapen laget seg slike systemer, tror jeg den teknologiske utviklingen vi har hatt ikke ville vært mulig. Alle store ting er bygd opp av små ting. Det er universellt, og for å kunne forstå problemstillinger på et visst abstraksjonsnivå, må man ha riktig og fungerende begrepsapparat.
Min tanker om hva som må endres
På helt grunnleggende nivå mener jeg det er disse oppgavene helseforetakene skal løse:
Videre så er en av de viktigste oppgavene på lang sikt, forebygging, en oppgave som spenner over helse, sosial-, kunnskap- og finans- (avgifter og tilskudd) budsjettene (noen flere?). Forebygging må ansvarliggjøres på tvers av departementer og budsjetter. Løypemaskiner, skøytebaner, fotballbaner bør deles ut over en lav sko, og det bør støttes av røntgenapparater på hvert nes. Det er mye helse i hvert brekte bein.
Det jeg vil frem til her er at oppgavene helseforetakene skal løse, må henge sammen med samfunnet de opererer i. Helseforetakene må på sin side sette krav til eieren sin når rammene ikke er holdbare slik at man får et samspill mellom eier og driver. Det kan dreie seg om økonomi, men også sette krav til forskning, teknologiutvikling, samarbeidsløsninger mot andre aktører, infrastruktur osv. Oppgavedefinisjonen må formuleres slik at den kan anvendes på landsdeler med svært ulik geografi, eller oppgavene tilpasses hvert foretak slik at en særlig kan ivareta oppgavene sykehusene har (bør ha) innen samfunnssikerhet og samarbeid med lokale aktører.
Oppdatering 05.05.2010:
Skattefradrag for å sykle til jobben, Østlendingen
Lov om helseforetak - lovens og helseforetakenes formål, Lovdata:
"Helseforetakenes formål er å yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til alle som trenger det når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted, økonomi og etnisk bakgrunn, samt å legge til rette for forskning og undervisning."
Brev til helsemenisteren - Dagens Medisin, IMRE HERCZ
Oppdatering 15.05.2010
Innsiktsfull artikkel om organisasjonsendringer, og hvorfor New Public Management ikke vil gi effektivisering av helsevesenet.
Helsevesenet trenger en annen medisin - Sykepleien, Ole Hope, organisasjons- og strategidirektør Hansa Borg Bryggerier AS
I dag sitter mange innbyggere med et inntrykk av at forvaltningen ikke er til samfunnets beste. De kan virke som om den opererer uavhengig av det samfunnet det skal betjene, og i den grad det faktisk er sånn, er det ikke rart at folk reagerer med frustrasjon når f.eks. lokalsykehus blir lagt ned eller blir gjort om til distriktsmedisinske senter. Det er pilarer i lokalsamfunnene med arbeidsplasser og trygghet som forsvinner.
Jeg mener jeg kan forklare, ihvertfall delvis, hvorfor det har blitt slik at foretakene opererer uten å skjele til utfordringene samfunnet og innbyggerne opplever.
Når beslutninger skal gjøres, lager man alltid modeller av virkeligheten. Modeller er forenklinger av virkeligheten, og er nødvendig for å kunne isolere og forstå en problemstilling. Men det er forskjell på å forstå en isolert problemstilling, ofte kun et delproblem sett i et samfunnsperspektiv, og gjøre beslutninger basert på en virkelighetsforenkling.
Det er viktig å forstå hva modeller er, og hvilke begrensninger de har. George Box sa at All models are false, but some are useful. Et beslutningsgrunnlag bør bestå av flere modeller som balanserer hverandre. Modellene bør utformes av ulike fag- eller interessegrupper slik at balanse oppnås. Så må man passe på hva man balanser mot: oppgavedefinisjonen. Dersom oppgavedefinisjonen ikke er godt formulert i forhold til det man skal oppnå må det bli feil. Nå kan det hende oppgavene som er gitt helseforetakene er gode, men noe blir borte på veien fra folks forventninger om forvaltning av en viktig samfunnsoppgave og løsningene som kommer på bordet.
Jeg tror oppriktig ikke at hverken politikere eller de som sitter i styrer og ledelse i foretakene ikke skjønner hva en modell er, men jeg tror det er en skjevhet i oppgavedefinisjon og bruk av modeller i arbeidet med løsningene: Det mangler et samfunssperspektiv. Det kan virke som om økonomene har fått altfor stor innflytelse over både oppgavedefinisjon og modellene som brukes i beslutningsgrunnlaget.
For å kunne klare å lage riktige modeller må man uttrykke klart hva man mener med kvalitet, fagkunnskap osv. Jeg har prøvd å søke på Google etter fagartikler om sykehus og kvalitet. Det finnes ikke norske fagartikler som definerer hva man mener med kvalititet å sykehus. Det er ikke rart det blir vanskelig å gjøre beslutninger og kommunisere disse til befolkningen når man manngler definisjoner og begrepsapparat. Derfor har jeg skrevet hva jeg mener om kvalitet i sykehus. Den gikk nesten rett til topps på søketreffene, og det sier litt om saken.
Siden jeg er realist pleier jeg ofte å tenke på det periodiske system når jeg skal gå løs på nye fagområder. Jeg er programmerer og konsulent og er nødt til å forholde meg til fagområder jeg i utgangspunktet ikke kjenner. Da må man lære seg teknikker for å lære seg disse å kjenne. Det kan være nyttig å lage seg klassifiserings- og kategoriseringssystemer, så blir både beslutningene bedre, tydeligere og enklere å kommunisere. Hadde ikke vitenskapen laget seg slike systemer, tror jeg den teknologiske utviklingen vi har hatt ikke ville vært mulig. Alle store ting er bygd opp av små ting. Det er universellt, og for å kunne forstå problemstillinger på et visst abstraksjonsnivå, må man ha riktig og fungerende begrepsapparat.
Min tanker om hva som må endres
På helt grunnleggende nivå mener jeg det er disse oppgavene helseforetakene skal løse:
- Redde liv og gi nyfødte en best mulig start
- Gi syke mennesker tilbake et best mulig liv eller en verdig slutt å en lang reise
- Få folk tilbake i jobb
- Forebygge sykdommer og skader
Videre så er en av de viktigste oppgavene på lang sikt, forebygging, en oppgave som spenner over helse, sosial-, kunnskap- og finans- (avgifter og tilskudd) budsjettene (noen flere?). Forebygging må ansvarliggjøres på tvers av departementer og budsjetter. Løypemaskiner, skøytebaner, fotballbaner bør deles ut over en lav sko, og det bør støttes av røntgenapparater på hvert nes. Det er mye helse i hvert brekte bein.
Det jeg vil frem til her er at oppgavene helseforetakene skal løse, må henge sammen med samfunnet de opererer i. Helseforetakene må på sin side sette krav til eieren sin når rammene ikke er holdbare slik at man får et samspill mellom eier og driver. Det kan dreie seg om økonomi, men også sette krav til forskning, teknologiutvikling, samarbeidsløsninger mot andre aktører, infrastruktur osv. Oppgavedefinisjonen må formuleres slik at den kan anvendes på landsdeler med svært ulik geografi, eller oppgavene tilpasses hvert foretak slik at en særlig kan ivareta oppgavene sykehusene har (bør ha) innen samfunnssikerhet og samarbeid med lokale aktører.
Oppdatering 05.05.2010:
Skattefradrag for å sykle til jobben, Østlendingen
Lov om helseforetak - lovens og helseforetakenes formål, Lovdata:
"Helseforetakenes formål er å yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til alle som trenger det når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted, økonomi og etnisk bakgrunn, samt å legge til rette for forskning og undervisning."
Brev til helsemenisteren - Dagens Medisin, IMRE HERCZ
Oppdatering 15.05.2010
Innsiktsfull artikkel om organisasjonsendringer, og hvorfor New Public Management ikke vil gi effektivisering av helsevesenet.
Helsevesenet trenger en annen medisin - Sykepleien, Ole Hope, organisasjons- og strategidirektør Hansa Borg Bryggerier AS
Friday, April 30, 2010
Varslere og samfunnsbyggere
Vis større kart
Nordmøre er et øy- og fjordsamfunn hvor det bor et stolt og stillferdig folk. Bruker ikke store ord. De liker ikke krangling med naboene. De vil være i fred. Klare seg selv. Verne om hverandre. De er vant til det. På Nordlandet står det et stormvarsel. Det følger de med på. Det blåser ofte kraftig på Nordmøre, og de blir avskåret fra hverandre og omverdenen. Da venter de til stormen stilner, og livet går videre som før.
Nordmøre er bundet sammen av ferger, bruer og tuneller. Når det blåser som værst settes infrastruktur ut av spill, noen ganger er det ikke engang trygt å ferdes på bruene. Da er helikoptere og fly også satt på bakken. Det bor ca 60000 innbyggere fordelt på 11 kommuner, og det er en region i vekst.
Nå står disse 11 kommunene i fare for å miste sitt lokalsykehus eller sitte igjen med et svekket sykehus uten akuttfunksjon. For Kristiansund som har størst befolkningstetthet vil det medføre mellom 2 til 5 broer, undersjøisk tunell for å komme seg på sykehus. Blir akutt- og fødefunksjon flyttet til Molde må en også passere et fjell på veien til sykehuset.
Dette blir for mye selv for Nordmøringer, og de reagererer.
Varslere
De skal man høre på, ikke sant. De har en historie å fortelle, som ofte kan løse en fastlåst konflikt.
Ved flere anledninger,og i full offentlighet, har styrerepresentanter i Helse Nordmøre og Romsdal sagt hva de har ment. På styrermøtet hvor det ble vedtatt funksjonsflytting fraskrev 3 styremedlemmer seg ansvaret for vedtaket. Leger, ansatte og befolkning har aksjonert, styremedlemmer vil ha ny ledelse, Tilslutt kom legene med en slags resignasjon. De sier at det blir tungt å drive videre når en stadig må kjempe mot egne ledere. Det blir veldig tungt å rekruttere når egen ledelse ikke har tro på sykehuset. En negativ ledelse vil ha selvforsterkende effekt. Det er forresten noe rart med bildet av legene. De står og smiler, mens de forteller at de tror arbeidsplassene sin og sine kollegaer skal legges ned. Dette skjer bare drøye 14 dager etter at de var med og organiserte og deltok i en stor demonstrasjon for å beholde akutt- og fødefunksjon i Kristiansund. Det er bare 1 av legene som uttaler seg til avisen. Historien bak bildet og denne omvendelsen skulle vært interessant å høre.
Allikevel blir ikke disse varslerne hørt. Ikke av styret, ikke av Helse Midt, og ikke sentralt.
På Facebook er det 3 grupper dedikert til ulike løsningsalternativer: Nytt felles sykehus (2700 medlemmer), beholde lokalsykehuset som det er (over 8000 medlemmer) og påbygning slik at det kan overta for Molde sykehus (7-800 medlemmer) som er nedslitt og allerede har kapasitetsproblemer.
Eldre, som er de største brukerne av sykehuset, er i liten grad representert på Facebook. Eldre er en pasientgruppe som vil ha stor nytte av nærhet, siden de trenger sine pårørende i større grad enn yngre pasienter. Jeg tør påstå at disse interessegruppene, og aksjonistene også er varslere. De prøver fortvilt å fortelle en historie. For de som er interessert, kan det være interessant lesning å se på leserinnleggene på linkene til de ulike nyhetene. Under nyheten om styremedlemmer som ønsker ny ledelse står det en svært så interessant diskusjon om administrerende direktørs empati for de ansatte. Er dette representativt for ledelsen, så skjønner man hvor fortvilelsen og engasjementet kommer fra.
Den usikkerheten de ansatte og pasientene nå lever med tærer på energi og motivasjon. Avgjørelsen om funksjonsflytting til Molde er satt på vent, og dette må de leve med inntil videre. Hvordan ivaretar helseforetaket de ansatte som må leve med denne usikkerheten hver dag. Det er kjent psykologi at usikkerhet går kraftig ut over produktivitet, motivasjon og glede over arbeidet en skal utføre. Dette går til syvende og sist ut over pasientene.
Samfunnsbyggere
Nordmørsordførerne har tatt initiativ for å bygge felles sykehus for regionen ved ved Krifast (trafikknutepunktet i regionen).
Vis større kart
Dette er kanskje det mest konstruktive som har skjedd i denne sykehusdebatten, og ledelsen burde absolutt ha en dialog med disse ordførerne. For en ganske stor andel av befolkningen er dette allerede et kompromiss på grunn av bruene og en undersjøisk tunell. Noen av de som allerede har lang vei til sykehus vil med dette strekke seg ganske langt for å kunne realisere dette alternativet. Veiene på Nordmøre har mye fin utsikt, men å kjøre fort på dem er ikke anbefalt. Vinterstid kan det gå riktig sakte.
Det er verdt å merke seg at flere av kommunene som regnes med til Nordmøre, og som også er med i Akuttsykehus-initiativet har tidligere blitt med som om de sokner til Molde sykehus ved tidligere analyser og utredredninger. Det pågår nå en ny utredning, på oppdrag fra Helseministeren. I mandatet står det presisert hvordan medlemmer av utredningskomiteen skal fordeles. Det ville vært smart av Helseministeren å følge arbeidet med denne utredningen nøye, og hvordan den forholder seg til planlegging av fødselsomsorgen i regionen. Hva sier Direktoratet for Sikkerhet og beredskap om infrastruktur for tilførselstrafikk til et stort sykehus?. Er de med i utredningsarbeidet som nå pågår. Det pågår også planarbeid for ny stamvei, og som vil effektivisere transport til både Nordmøre og Sunnmøre. Dette arbeidet bør det vel også taes hensyn til i utredningen?
Sykehussaken er veldig betent, og enhver tvil om kvaliteten på arbeidet som gjøres vil skape ny grobunn for ytterligere uenighet. Det ligger veldig mange løsningsmuligheter her, og ressurser som er villig til å bidra til en løsning. Slipp dem til.
Oppdatering 06.05.2010:
Bjørn Engum høster kritikk for å ha uttalt at han ikke har empati for de ansatte ved Kristiansd sykehus. De ansatte om og hvor de skal jobbe om et halvt år etter vedtaket om flytting av akutt- og fødeavdeling til Molde.
Oppdatering 14.05.2010:
Empati under press - Sykepleien.no 2010 - 98
Oppdatering 22.05.2010
Offentlig ansatte og lojalitet Torbjørn A. Bore
Friday, March 26, 2010
Uproft styre i helseforetak
Som utflyttet Nordmøring har jeg over flere år vært vitne til en diskusjon om funksjonsfordeling mellom sykehusene i Møre og Romsdal. Parallelt pågår det også en diskusjon om sammenslåing av sykehuset i Molde og Kristiansund, samt at helsedepartementet holder på på med en utredning om sykehusstruktur på Nordmøre/Romsdal
Ministeren understreker at det må foreligge 2 alternativer:
Her ber hun om at det utredes to tilleggsalternativer: ett hvor driften videreføres i nåværende sjukehuslokaler og ett hvor det utredes et felles sjukehus for befolkningen i Nordmøre og Romsdal.
I uttalelsen fra ministeren fremgår det også at hun mener konseptplanene for Nye Molde sykehus (som kun er et alternativ) som en eventuell del av ny sykehusstruktur ikke er i samsvar med Strategi 2020.
Ingenting varer evig, og forandringer vil komme enten man vil eller ei. Norge er et demokratisk land, og vi liker å tro at vi gjør beslutninger basert på kunnskap og i tråd med flertallet i folket. I denne saken virker det ikke være tilfelle.
Den 23.03.2010 gjør imidlertidig styret i Helse Midt et vedtak om å flytte føde- og akuttavdeling til Molde. I følge de som var tilstede ble de som hadde innvendinger klubbet ned, mens andre fikk prate om Dr. Dyregod og krokodiller. Det er nesten så jeg nekter å tro at dette er Norge anno 2010! Dette virker som om beslutninger taes utenfor styrerommet, og styrerepresentantene ikke har reell innflytelse.
Styret legger bl.a. en SINTEF rapport til grunn for sin beslutning, men høringsinstansene fikk svært kort tisdfrist på å behandle denne. Høringsuttalelsen fra Formannskapet i Kristiansund er lesverdig i så måte.
Folket på Nordmøre har skjønt at de må handle, og diskusjonen går høyt (om enn noe usaklig) på TK.no og en nyopprettet Facebook-gruppe.
På 48 timer samlet gruppen ca. 5000 medlemmer, noe som tegn på stort engasjement. Spørsmålet er om man klarer å komme frem til argumentasjon som viser at avgjørelsen i styret ble gjort på sviktende grunnlag.
Jeg må si jeg stusser over hvordan det er mulig, og lovlig, å ta slike beslutninger uten å kunne forankre dette i en overordnet strategi for sykehusstrategi i Norge. Innbyggerne bør være sikret innen rimelighetens grenser å kunne nå et sykehus når det virkelig gjelder. Norge er et land med fjorder og fjell, vind og snø som kan sette infrastruktur ut av spill. Alle som har bodd på Vestlandet vet at at nettopp været kan gjøre det vanskelig å komme seg fram, samtidig som det fører til ulykker.
Det aller viktigste oppgaven for helsetjenestene, er etter mitt skjønn, å bidra til at hjulene holdes i gang i Norge. Sykehusene bidrar til å gjøre folk friske, slik at de får en best mulig livskvalitet og forhåpentligvis kan fortsette i jobbene sine etter å ha vært syke. I tillegg er sykehusene store arbeidsplasser og er pilarer i lokalsamfunnene rundt om i Norge. Det som nå skjer i Kristiansund oppleves som veldig brutalt, og i mot den lokale folkeviljen. Sykehusstyret har ikke klart å formidle hverken faglig eller folkelig at de har kommet frem til den beste løsningen. Det er kanskje grunn til å spørre hvorfor...
Ministeren understreker at det må foreligge 2 alternativer:
Her ber hun om at det utredes to tilleggsalternativer: ett hvor driften videreføres i nåværende sjukehuslokaler og ett hvor det utredes et felles sjukehus for befolkningen i Nordmøre og Romsdal.
I uttalelsen fra ministeren fremgår det også at hun mener konseptplanene for Nye Molde sykehus (som kun er et alternativ) som en eventuell del av ny sykehusstruktur ikke er i samsvar med Strategi 2020.
Ingenting varer evig, og forandringer vil komme enten man vil eller ei. Norge er et demokratisk land, og vi liker å tro at vi gjør beslutninger basert på kunnskap og i tråd med flertallet i folket. I denne saken virker det ikke være tilfelle.
Den 23.03.2010 gjør imidlertidig styret i Helse Midt et vedtak om å flytte føde- og akuttavdeling til Molde. I følge de som var tilstede ble de som hadde innvendinger klubbet ned, mens andre fikk prate om Dr. Dyregod og krokodiller. Det er nesten så jeg nekter å tro at dette er Norge anno 2010! Dette virker som om beslutninger taes utenfor styrerommet, og styrerepresentantene ikke har reell innflytelse.
Styret legger bl.a. en SINTEF rapport til grunn for sin beslutning, men høringsinstansene fikk svært kort tisdfrist på å behandle denne. Høringsuttalelsen fra Formannskapet i Kristiansund er lesverdig i så måte.
Folket på Nordmøre har skjønt at de må handle, og diskusjonen går høyt (om enn noe usaklig) på TK.no og en nyopprettet Facebook-gruppe.
På 48 timer samlet gruppen ca. 5000 medlemmer, noe som tegn på stort engasjement. Spørsmålet er om man klarer å komme frem til argumentasjon som viser at avgjørelsen i styret ble gjort på sviktende grunnlag.
Jeg må si jeg stusser over hvordan det er mulig, og lovlig, å ta slike beslutninger uten å kunne forankre dette i en overordnet strategi for sykehusstrategi i Norge. Innbyggerne bør være sikret innen rimelighetens grenser å kunne nå et sykehus når det virkelig gjelder. Norge er et land med fjorder og fjell, vind og snø som kan sette infrastruktur ut av spill. Alle som har bodd på Vestlandet vet at at nettopp været kan gjøre det vanskelig å komme seg fram, samtidig som det fører til ulykker.
Det aller viktigste oppgaven for helsetjenestene, er etter mitt skjønn, å bidra til at hjulene holdes i gang i Norge. Sykehusene bidrar til å gjøre folk friske, slik at de får en best mulig livskvalitet og forhåpentligvis kan fortsette i jobbene sine etter å ha vært syke. I tillegg er sykehusene store arbeidsplasser og er pilarer i lokalsamfunnene rundt om i Norge. Det som nå skjer i Kristiansund oppleves som veldig brutalt, og i mot den lokale folkeviljen. Sykehusstyret har ikke klart å formidle hverken faglig eller folkelig at de har kommet frem til den beste løsningen. Det er kanskje grunn til å spørre hvorfor...
Subscribe to:
Posts (Atom)