Muligheter med elbiler

Norge har høyest tetthet av elbiler i verden. Det gir oss noen unike muligheter til prøve ut ting ingen andre kan. Elbilene har en (tilsynelatende) ulempe ved at de må lades, og de fleste modeller har ganske kort rekkevidde. Lading tar tid, og 20 minutter er et ofte minimum for å få litt rekkevidde, avhengig av effekt på laderen og type bil.

Hjemmelading og destinasjonslading løser imidlertidig brorparten av utfordringene. Det blir sjeldnere behov for å stoppe på grunn av at bilen må fylles. På lengre turer må man imidlertidig stoppe for å lade. Her er ligger det flere muligheter for å lage andre tilbud bensinstasjoner har. Siden det tar lengre tid å lade enn å fylle fossilt brennstoff, men uten at føreren blir opptatt med dette mens det pågår byr det på muligeter til å gjøre ting dersom det er et tilbud.

En fullading av en bil tar ihvertfall 1 time. I løpet av den tiden kan man spise et ordentlig og næringsrikt måltid. Dette er mye bedre enn pølser, burgere og annen såkalt veimat. Er det muligheter for fysisk aktivitet kan man få strekt ordentlig på kroppen. Lekeplasser, geocaching, badeplasser, sykkelbaner, klatreparker, skateanlegg, sykkel- og kanoutleie, you name it. For de som kjører bil i jobben er det en mulighet til å gjøre unna litt kontorarbeid om det er et lite kontorlandskap tilgjengelig. For kjøpesentere er det et så opplagt case at det burde ikke være nødvendig å nevne. Det er bare å prøve ut konsepter.

Ved å komme frem til konsepter som slår an kan man bygge nye virksomheter og arbeidsplasser.

Å dra på tur med elbil kan bli mer innholdsrikt og spennende enn med dagens biler. Bedre helse og flere opplevelser på en gang. I tillegg blir sjåføren mer uthvilt, som igjen kan være positivt for ulykkesstatistikken.

Gymfaget begynner i feil ende

"Whatever you're doing, if it's purpose is more important than the act of doing it, it's probably not play."

~ Stuart Brown

Når gymtimen er som mest alvorspreget med fotball eller prestasjonsorientert mister mange motiviasjonen. Det er ikke alltid rom for å feile og dommen fra medelever og/eller gymlærer kan være hard.

I dagens skole henger det fortsatt igjen tanker fra almenskolens opprinnelse, som var å masseutdanne industriarbeidere. Det fungerte til sitt formål, men i dag er skoleløpet mye lengre, og yrkesmulighetene mye mer varierte. Det bør ha innvirkning på hvilke muligheter skolen gir den enkelte til å nå sitt personlige beste jeg. Jeg tror det er et viktig prinsipp at det må være rom for personlig utvikling og fokus på seg selv i skolen.

Nå vil jeg fokusere på gymfaget, som har større innvirkning på elevens mestringfølelse og selvfølelse og slik også de andre fagene.

Dersom gymlæreren kjører på med motorisk eller kondisjonsmessige aktiviteter bare halvparten føler at de mestrer, vil den halvparten gi opp før de har prøvd.

For at man skal kunne delta i for eksempel fotball, og føle at man mestrer det på et OK nivå må man ha en viss motorikk og kondisjon i bunn. Motorikk, styrke og kondisjonstrening er individuelle ferdigheter, ergo må det trenes individuellt og det må gi mening for den enkelte. For at det skal skje, må den enkelte få et forhold til, og interesse for, egen utvikling av sin kropp. Det skjer i ikke i kaoset (mange føler) på fotballbanen. De som ikke mestrer situasjonen, blir satt på sidelinjen eller de setter seg der selv.

Den enkelt må få tid og mulighet til å kjenne på sine egne ferdigheter, begrensninger og fremgang. Idet man kan se sin egen fremgang blir det straks interessant for flere. Motivasjonen til å bli bedre vil bli vekket hos flere, fordi man forhåpentligvis opplever det som positivt og lystbetont. Det er også forskning som viser at trening forebygger psykisk sykdom, og forbedrer evnen til å lære teoretiske fag bedre.

I lagidretter, ihvertfall i løpet av en gymtime, er det svært begrenset hva den enkelte kan få ut av det i form av personlig utvikling. Lagarbeidsevner er viktige, men mangler man basisferdigheter blir det lite med det også.

Å utvikle seg er en form for indre kamp. Man må vinne over seg selv. En må klare litt mer enn det man opprinnelig trodde man var god for. Mange har nok lest boken til Bertrand-Larsen. Det er bare å omsette dette i en form som passer i gymtimen. Ja, det vil være krevende, men gevinsten vil være kjempestor og livslang for den enkelte.  Det krever mye av den som skal lære og den som lærer bort og prosessen tar aldri slutt.

Personlig så har jeg trent mest idretter som lar meg kjempe med meg selv. Jeg har alltid vært dårlig i lagspill, men det hjelper uendelig mye med gode motoriske basisferdigheter. Mine idrett er Tae Kwon Do, men driver også litt med alpint, sykling og løping. For meg fungerer særlig Tae Kwon Do godt for å utfordre mine selvpålagte begrensninger. Man blir hele tiden utfordret på en variert måte, og progresjon er individuell. Ulike ferdigheter må kombineres for å mestre Tae Kwon Do teknikker, men man får den tiden man selv trenger for å klare det.

Et fastlagt antall gymtimer vil måtte resultere i veldig ulike resultater på individnivå, siden elevene starter på ulikt nivå og lærer ulikt.

Jeg tror ikke alt er galt med norsk skole og gymtimene, men ting kan alltid bli bedre. Det synes jeg er fint å tenke på.

Anbefalt lesning:
Trening og fysisk aktivitet - Helsenorge.no
Tro på deg selv - trening.no
Trening gir mening - beakma.no

Kontroll på feil sted

Min sønn har diabetes. Etter å ha gjennomført en helg med fotballturnering har jeg tenkt på Helsedirektoratets nye retningslinjer for forskrivning av blodsukkerstrimler. Blodsukker, forskyvninger i måltider (kamper før vanlig frokosttid) osv krever ekstra målinger. Jeg legger til grunn at diabetikere skal ha muligheten (de har enda flere grunner faktisk) til å delta i fysisk aktivitet som alle andre. Jeg er takknemlig for at vi fortsatt kan måle når det er behov. Neste gang vi får ny resept vil det kunne bli restriksjoner.

Kontroll av antall blodsukkerstrimler bidrar ikke til bedre blodsukker. Tvert i mot så reduserer man muligheten til øke trygghet, læring om endring i insulinbehov og samtidig øker sannsynligheten for senskader.

Oppfølgingssamtalen med legen burde ha fokus på mestring av sykdommen og hva som bør endres på. Fokus på å finne ut hvor mange ganger man måler gjennomsnittlig, og ta høyde for ditt og datt som sommerferie, julefeiring, bursdager og turneringer blir en avsporing og tar fokus vekk fra det viktigste på agendaen.

Diabetes er en sykdom som krever kontinuerlig tilpasning fordi kroppen er i konstant endring. Dette varierer fra person til person, men ungdommer kan nok ha det ekstra vanskelig. Å være ungdom kan være frustrerende nok fra før, selv om vi voksne kan synes det ofte dreier seg om bagateller. Å være ungdom med diabetes, hvor blodsukkeret svinger omtrent som været på vestlandet på grunn av store forandringer i kroppen, er ikke bare bare. Det er helsevesenets oppgave å sørge for at barn og ungdom med diabetes kan mestre dette, og samtidig legge listen på et realistisk nivå. Å forlange det samme av disse som en på 40 år vil bare skape en situasjon hvor ungdommer er dømt til å føle at de mislykkes.

Dersom man vil redusere forbruket av blodsukkerstrimler må diabetikere få bedre kunnskap og mestring over sin sykdom. Har man svært ustabilt blodsukker blir det mange målinger. Helseministeren har nedprioritert diabetes og kunnskapen på sykehusene varierer. Dermed blir det også stor variasjon i hvordan nyoppdagede diabetikere taes imot og oppfølging av de som har hatt sykdommen en stund.

De mest kritiske innsatsfaktorene her er ettersom jeg kan skjønne er kunnskap om diabetes hos ungdom og ungdomsspykologi.

For de voksne har begrenset forbuk av blodsukkerstrimler andre konsekvenser. Skal man kjøre bil må man måle før man setter seg bak rattet. Lavt blodsukker og bilkjøring er en dårlig kombinasjon. Bilkjøring variere mye gjennom året, og i sommerferien legger mange ut på langtur. En resept med spesifisert antall strimler per dag kan ikke ta høyde for slike variasjoner.

Andre livssituasjoner som krever oftere kontroll kan være sykdom, idrett (som er sterkt å anbefale for alle for bra helse), anderledes mat (f. eks. ferietur)  osv.

Forbruk av blodsukkerstrips er en indikasjon på hvor godt diabetikeren mestrer sin sykdom. Variasjon i forbruk er generelt bra. Det viser at diabetikeren tilpasser seg ulike situasjoner for å ha god kontroll. Å kontrollere forbruket i blir derfor helt feil fordi det er ikke der nøkkelen til bra blodsukker og økonomi på lang sikt ligger.

Hvis Helsedirektoratet og Helse- og Omsorgsdepartementet vil få kontroll med kostnadene for diabetikere, begynn med satsning på diabeteskunnskap. Å innføre kontroll på forbruksmateriellet vil bare gjøre ting værre enn de allerede er.