Min sønn har diabetes. Etter å ha gjennomført en helg med fotballturnering har jeg tenkt på Helsedirektoratets nye retningslinjer for forskrivning av blodsukkerstrimler. Blodsukker, forskyvninger i måltider (kamper før vanlig frokosttid) osv krever ekstra målinger. Jeg legger til grunn at diabetikere skal ha muligheten (de har enda flere grunner faktisk) til å delta i fysisk aktivitet som alle andre. Jeg er takknemlig for at vi fortsatt kan måle når det er behov. Neste gang vi får ny resept vil det kunne bli restriksjoner.
Kontroll av antall blodsukkerstrimler bidrar ikke til bedre blodsukker. Tvert i mot så reduserer man muligheten til øke trygghet, læring om endring i insulinbehov og samtidig øker sannsynligheten for senskader.
Oppfølgingssamtalen med legen burde ha fokus på mestring av sykdommen og hva som bør endres på. Fokus på å finne ut hvor mange ganger man måler gjennomsnittlig, og ta høyde for ditt og datt som sommerferie, julefeiring, bursdager og turneringer blir en avsporing og tar fokus vekk fra det viktigste på agendaen.
Diabetes er en sykdom som krever kontinuerlig tilpasning fordi kroppen er i konstant endring. Dette varierer fra person til person, men ungdommer kan nok ha det ekstra vanskelig. Å være ungdom kan være frustrerende nok fra før, selv om vi voksne kan synes det ofte dreier seg om bagateller. Å være ungdom med diabetes, hvor blodsukkeret svinger omtrent som været på vestlandet på grunn av store forandringer i kroppen, er ikke bare bare. Det er helsevesenets oppgave å sørge for at barn og ungdom med diabetes kan mestre dette, og samtidig legge listen på et realistisk nivå. Å forlange det samme av disse som en på 40 år vil bare skape en situasjon hvor ungdommer er dømt til å føle at de mislykkes.
Dersom man vil redusere forbruket av blodsukkerstrimler må diabetikere få bedre kunnskap og mestring over sin sykdom. Har man svært ustabilt blodsukker blir det mange målinger. Helseministeren har nedprioritert diabetes og kunnskapen på sykehusene varierer. Dermed blir det også stor variasjon i hvordan nyoppdagede diabetikere taes imot og oppfølging av de som har hatt sykdommen en stund.
De mest kritiske innsatsfaktorene her er ettersom jeg kan skjønne er kunnskap om diabetes hos ungdom og ungdomsspykologi.
For de voksne har begrenset forbuk av blodsukkerstrimler andre konsekvenser. Skal man kjøre bil må man måle før man setter seg bak rattet. Lavt blodsukker og bilkjøring er en dårlig kombinasjon. Bilkjøring variere mye gjennom året, og i sommerferien legger mange ut på langtur. En resept med spesifisert antall strimler per dag kan ikke ta høyde for slike variasjoner.
Andre livssituasjoner som krever oftere kontroll kan være sykdom, idrett (som er sterkt å anbefale for alle for bra helse), anderledes mat (f. eks. ferietur) osv.
Forbruk av blodsukkerstrips er en indikasjon på hvor godt diabetikeren mestrer sin sykdom. Variasjon i forbruk er generelt bra. Det viser at diabetikeren tilpasser seg ulike situasjoner for å ha god kontroll. Å kontrollere forbruket i blir derfor helt feil fordi det er ikke der nøkkelen til bra blodsukker og økonomi på lang sikt ligger.
Hvis Helsedirektoratet og Helse- og Omsorgsdepartementet vil få kontroll med kostnadene for diabetikere, begynn med satsning på diabeteskunnskap. Å innføre kontroll på forbruksmateriellet vil bare gjøre ting værre enn de allerede er.
Showing posts with label kunnskap. Show all posts
Showing posts with label kunnskap. Show all posts
Sunday, June 9, 2013
Sunday, January 30, 2011
Kunnskapsbyer - byggeklosser for fremtiden
Det er med med oppgitthet jeg følger debatten, og vedtak om planer om nytt veisystem i Elverum der jeg bor. Det er ikke noe nytt fenomen, men et nytt bunnivå for politiske beslutningsprosesser er nå nådd i mine øyne. Noen politikere ser ut til å være mest opptatt av å vinne symbolske kamper, enn fremtidsrettede løsninger for kunnskapssamfunnet vi lever i. Den virkelige taperen i dette maktspillet er borgerne som utsettes for slik kunnskaps- og visjonsløs politikk.
Byplanlegging i 1950 og 2011
I 1950 og tiårene etterpå var bilen i sentrum for byplanlegging. Byene ble tredd på hovedveinettet som en snor. I 2011 er kunnskap sentralt for utvikling av samfunnet. Kunnskap har blitt et fortrinn og salgsvare. Industrien vår derimot sliter. På grunn av det høye lønnsnivået i Norge, har vi ikke noe annet valg enn å være blant de mest effektive landene om vi vil konkurrere i det globale markedet.
Store deler av den tradisjonelle industrien er solgt eller flyttet til andre land på grunn kostnadsnivået på manuell arbeidskraft. Skal vi beholde og utvikle industri og produksjon må vi bruke kunnskap og være smartere enn konkurrentene. Elverum og regionen er ikke anderledes enn andre steder: industrien forsvinner og økonomien skranter. Kunnskapssamfunnet må gjennomsyre alt vi driver med. Så hvordan oppstår kunnskap?
Kunnskap dannes ved at folk møtes, utveksler og setter sammen informasjon.
Eller for å bruke et sitat av Bob Marshall (flowchainsensei) som har formulert resultatet av vel anvendt kunnskap gjennom sosiale prosesser:
"Human achievement is entirely a networking phenomenon. It is by putting brains together that human society [advances]."
Det er ikke noe nytt ved dette. Det har bare blitt enda viktigere på grunn av kompleksiteten i samfunnet vi lever i.
Kunnskapssamfunnet
På veien til kunnskapssamfunnet har vi tatt i bruk kompleks teknologi, som vi til daglig tar for gitt. Få eller ingen kjenner lengre til hvordan alle ting vi omgir oss med virker og samspiller. For å kunne fremstille nye produkter og tjenester kreves samarbeid. Denne utviklingen har trolig pågått siden menneskene skilte seg fra andre arter, og er vårt store fortrinn. Pussig nok er det lite fokus på dette, men foredraget When ideas have sex forklarer dette på en morsom og pedagogisk måte.
Selv om vi kan dele kunnskap svært effektivt, og mye innovasjon skjer på grunn av og med bruk av nettet, må mennesker fortsatt møtes for å skape verdier. Det kever arenaer hvor dette kan skje, og stiller krav til de som planlegger byenes utvikling.
Det må gjenspeiles i utvikling av byene, store og små. På 50-tallet ble verdier skapt av små verksteder og fabrikker i, eller nær, sentrum av byene. I dag flyttes dette til perifierien. Det var praktisk fordi folk var mindre mobile enn nå som vi kan forflytte oss effektivt til der hvor tjenestetilbudene er.
Sentrum kan ikke lengre domineres av transport og produksjon i det moderne samfunnet. Boligstrukturen må bindes sammen med tjenestilbud og arbeidsplasser, men skal ikke okkupere premium kjerne for byens innbyggere.
Dersom vi setter kunnskap i sentrum kan deler av eksisterende industri og virksomheter få et løft. Kunnskap er allerede en viktig bærebjelke for moderne samfunn. Fremover vil kunnskapsrike miljøer skille seg ut fra resten, og her har byplanleggere en viktig rolle. Byene må fasilitere læring, fostring og deling av kunnskap, ellers eroderes byens grunnlag for eksistens etterhvert som tradisjonell industri forsvinner.
Politisk og byråkratisk pragmatisme
Desverre er ikke alle politikere og byråkrater som planlegger infrastruktur og byer inneforstått med endringene (konsekvensene av) som har skjedd de siste 60 årene. Vi har gått fra å være et industrisamfunn, hvor enkelte byer og tettsteder eksisterer kun på grunnlag av tradisjonell industri. Gjerne bestemt ut ifra tilgang på billig kraft eller knutepunkt i infrastruktur som ga dem logistisk fortrinn.
Politikere som ikke har såpass kontakt med nåtiden og mangler visjoner for fremtiden kan koste byene og innbyggerne dyrt. Skal Norge fortsette å være et konkurransedyktig samfunn fremover må industritankegangen ut i perifirien og kunnskap inn i sentrum. Dessuten har vi endel byråkrater som kjører politikerne knallhardt på sine avgrensede domener. Politikerne har ikke dybdekompetanse og har ikke en sjanse mot overmakten som de egentlig skal styre. Da er det samfunnet som helhet som taper, selv om man oppnår avgrensede mål innenfor respektive sektorer.
Nå er ikke dette mer visjonært enn at det er ganske klart uttrykt på Regjeringens nettsider (1). Trondheim (2) og NTNU (3) har tatt tak i dette for lenge siden. Tidligere gikk hovedferdselsåren tvers gjennom byen. Trafikken gikk sakte og medførte forurensing og støy. Det gikk ut over trivselen og livskvaliteten til innbyggerne. I dokumentene jeg linker til legges det vekt på at bykjernen skal legge rette for deling- og kunnskapsfostring, trivsel og en del andre faktorer. Andre byer i Norge burde lære av Trondheim.
Et kunnskapssamfunn har en mye bedre forutsetning for å skjønne hvordan ting virker, henger sammen og hvordan man forbedre ting. Analyse og læring må bli en uadskillelig del av kulturen. Dette vil styrke demokratiet, spesiellt lokalt fordi man har innsikt, kunnskap og bedre rustet til å ta balanserte beslutninger.
Jeg kan kjapt nevne noen aktuelle områder som læring og kunnskap kan bidra til økt verdiskaping, og som godt kan ha lokal forankring (ikke forskning):
Byplanlegging i 1950 og 2011
I 1950 og tiårene etterpå var bilen i sentrum for byplanlegging. Byene ble tredd på hovedveinettet som en snor. I 2011 er kunnskap sentralt for utvikling av samfunnet. Kunnskap har blitt et fortrinn og salgsvare. Industrien vår derimot sliter. På grunn av det høye lønnsnivået i Norge, har vi ikke noe annet valg enn å være blant de mest effektive landene om vi vil konkurrere i det globale markedet.
Store deler av den tradisjonelle industrien er solgt eller flyttet til andre land på grunn kostnadsnivået på manuell arbeidskraft. Skal vi beholde og utvikle industri og produksjon må vi bruke kunnskap og være smartere enn konkurrentene. Elverum og regionen er ikke anderledes enn andre steder: industrien forsvinner og økonomien skranter. Kunnskapssamfunnet må gjennomsyre alt vi driver med. Så hvordan oppstår kunnskap?
Kunnskap dannes ved at folk møtes, utveksler og setter sammen informasjon.
Eller for å bruke et sitat av Bob Marshall (flowchainsensei) som har formulert resultatet av vel anvendt kunnskap gjennom sosiale prosesser:
"Human achievement is entirely a networking phenomenon. It is by putting brains together that human society [advances]."
Det er ikke noe nytt ved dette. Det har bare blitt enda viktigere på grunn av kompleksiteten i samfunnet vi lever i.
Kunnskapssamfunnet
På veien til kunnskapssamfunnet har vi tatt i bruk kompleks teknologi, som vi til daglig tar for gitt. Få eller ingen kjenner lengre til hvordan alle ting vi omgir oss med virker og samspiller. For å kunne fremstille nye produkter og tjenester kreves samarbeid. Denne utviklingen har trolig pågått siden menneskene skilte seg fra andre arter, og er vårt store fortrinn. Pussig nok er det lite fokus på dette, men foredraget When ideas have sex forklarer dette på en morsom og pedagogisk måte.
Selv om vi kan dele kunnskap svært effektivt, og mye innovasjon skjer på grunn av og med bruk av nettet, må mennesker fortsatt møtes for å skape verdier. Det kever arenaer hvor dette kan skje, og stiller krav til de som planlegger byenes utvikling.
Det må gjenspeiles i utvikling av byene, store og små. På 50-tallet ble verdier skapt av små verksteder og fabrikker i, eller nær, sentrum av byene. I dag flyttes dette til perifierien. Det var praktisk fordi folk var mindre mobile enn nå som vi kan forflytte oss effektivt til der hvor tjenestetilbudene er.
Sentrum kan ikke lengre domineres av transport og produksjon i det moderne samfunnet. Boligstrukturen må bindes sammen med tjenestilbud og arbeidsplasser, men skal ikke okkupere premium kjerne for byens innbyggere.
Dersom vi setter kunnskap i sentrum kan deler av eksisterende industri og virksomheter få et løft. Kunnskap er allerede en viktig bærebjelke for moderne samfunn. Fremover vil kunnskapsrike miljøer skille seg ut fra resten, og her har byplanleggere en viktig rolle. Byene må fasilitere læring, fostring og deling av kunnskap, ellers eroderes byens grunnlag for eksistens etterhvert som tradisjonell industri forsvinner.
Politisk og byråkratisk pragmatisme
Desverre er ikke alle politikere og byråkrater som planlegger infrastruktur og byer inneforstått med endringene (konsekvensene av) som har skjedd de siste 60 årene. Vi har gått fra å være et industrisamfunn, hvor enkelte byer og tettsteder eksisterer kun på grunnlag av tradisjonell industri. Gjerne bestemt ut ifra tilgang på billig kraft eller knutepunkt i infrastruktur som ga dem logistisk fortrinn.
Politikere som ikke har såpass kontakt med nåtiden og mangler visjoner for fremtiden kan koste byene og innbyggerne dyrt. Skal Norge fortsette å være et konkurransedyktig samfunn fremover må industritankegangen ut i perifirien og kunnskap inn i sentrum. Dessuten har vi endel byråkrater som kjører politikerne knallhardt på sine avgrensede domener. Politikerne har ikke dybdekompetanse og har ikke en sjanse mot overmakten som de egentlig skal styre. Da er det samfunnet som helhet som taper, selv om man oppnår avgrensede mål innenfor respektive sektorer.
Nå er ikke dette mer visjonært enn at det er ganske klart uttrykt på Regjeringens nettsider (1). Trondheim (2) og NTNU (3) har tatt tak i dette for lenge siden. Tidligere gikk hovedferdselsåren tvers gjennom byen. Trafikken gikk sakte og medførte forurensing og støy. Det gikk ut over trivselen og livskvaliteten til innbyggerne. I dokumentene jeg linker til legges det vekt på at bykjernen skal legge rette for deling- og kunnskapsfostring, trivsel og en del andre faktorer. Andre byer i Norge burde lære av Trondheim.
Et kunnskapssamfunn har en mye bedre forutsetning for å skjønne hvordan ting virker, henger sammen og hvordan man forbedre ting. Analyse og læring må bli en uadskillelig del av kulturen. Dette vil styrke demokratiet, spesiellt lokalt fordi man har innsikt, kunnskap og bedre rustet til å ta balanserte beslutninger.
Jeg kan kjapt nevne noen aktuelle områder som læring og kunnskap kan bidra til økt verdiskaping, og som godt kan ha lokal forankring (ikke forskning):
- Bedre utnyttelse av ressurser, f.eks. naturbaserte
- Energisparing og produksjon
- Automatisering
- Design
- Miljøverndepartementet: Handel, tilgjengelighet og bymiljø - Fakta og innspill til en sentrumspolitikk: Noen viktige utviklingstrekk
- Kunnskapssamfunnet og byenes rolle som arena for nyskaping
- Kunnskapsbyen Trondheim
Så bygger man parkeringshus
Og kaller det for Ibsen
Og kaller det for Ibsen
Tuesday, December 14, 2010
Datalagring og analyse
Hvor mye skjønner Storberget,om datainnsamling og analyse, når han sier vi trenger DLD for å avsløre terrorister?
Det er 2 muligheter:
For å forklare hvorfor det er sånn, må jeg forklare litt om sammenhengen mellom informasjon og kunnskap. DLD krever at trafikkdata lagres. Dette er råmaterialet (bevisene som Storberget kaller det, på tross av at de færreste som er representert i datagrunnlaget faktisk har gjort noe kriminellt). Data er informasjon som må bearbeides og analyseres for å kunne gi kunnskap. Det er ikke slik at terrorister og hasjselgere spretter ut av trafikkdataene bare fordi de er lagret.
Det er det mulig å trekke kunnskap ut av trafikkdata. Kunnskap om våre kontaktnettverk, kommunikasjons- og bevegelsesmønstre. Jeg ser ikke noe galt i det så lenge det benyttes mot de som det er skjellig grunn til å mistenke for kriminell virksomhet. Derimot er det svært problematisk når en skal bruke informasjonen til å finne helt ukjente potensielle gjerningsmenn. Det vil si at Politiet må hente ut trafikkdata for et større utvalg personer. Det er innlysende at de aller fleste av disse vil være uskyldige. Prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist viskes ut. En må spørre seg hvor langt samfunnet er villig til å gå med å samle inn og analysere uskyldige borgeres personlige informasjon.
Skulle det svenske Politiet brukt trafikkdata til å avsløre mannen som sprengte seg selv i Stockholm måtte de ha analysert trafikkdata i store mengder. Selv da har jeg mine tvil om denne personen ville blitt identifisert, men det vil forhåpentligvis etterforskning vise. Dette er ikke snakk om store mengder sett fra et databehandlingståsted. Men det er alvorlig store mengder sett fra personvernssynsvinkel.
Jeg tror Storberget helst vil snakke om hovedregel for uthenting av trafikkdata som er 4 års strafferamme (5 år for lokasjonsdata). Samtidig begunner han innføring av DLD med kriminalitet hovedregelen umulig kan bidra å forhindre kriminalitet og terror. Uthenting av informasjon via domstolskontroll vil ikke ha noen effekt om man skal forsøke å finne helt ukjente gjerningsmenn. PST har allerede i dag mulighet for å hente ut trafikkdata i forebyggende øyemed, uten domstolskontroll. Med DLD vil de få tilgang til enda mer. Er allmenheten godt nok opplyst om disse tingene og er konsekvensene utredet?
Jeg tror Storbergets og Arbeiderpartiets desinformasjon (alternativt: kunnskapsløshet) fungerer veldig bra til å stoppe dette fra å nå ut til borgerne. Media har mye arbeid å gjøre her for å avsløre kunnskapsmangel og tilbakeholdelse av informasjon. De må stille kritiske spørsmål til politikerne som avslører om de da har satt seg godt nok inn i slike problemstillinger.
Jeg funderer på i hvor stor grad det i dag hentes ut store mengder trafikkdata for analyse allerede i dag. Dette er kopier av operatørenes logger, og er nok ikke underlagt dagens sletteplikt. Hvor lenge lagres disse. Finnes det noe regelverk? Såvidt meg bekjent sier heller ikke DLD noe om regelverk for kopier av data, noe som vil bety at PST vil etterhvert kunne besitte ganske store mengder historiske data uten noen plikt til hverken å opplyse den enkelte uskyldige borger (man kan jo alltid gjøre seg skydlig i noe i fremtiden, og da kan det finnes bevismateriale i historikken må vite). Det finnes eksempler på at Politiet har lagret for mye data for lenge. Jeg nekter å tro at det er enestående eksempel hvor det faktisk ble pålagt sletting av data det ikke var tilgang til å lagre.
PS! Informasjon er makt
Jeg tror ikke politikerne skjønner rekkevidden av DLD. At makt kan forflytte seg ut av Stortinget og Regjeringen bortforklares med paranoia og noen har forlest seg på 1984. Som en annen blogger har skrevet: Dette kan like gjerne slå tilbake på politikere og samfunnstopper. PST sjefen kan få den mest politiske stillingen i Norge. Trafikkdata og korrelering av data kan gi et balletak på mange sentrale personer om de ikke holder seg på den smale sti.
Det er 2 muligheter:
- Han vet at for å finne ukjente potensielle gjerningsmenn må man analysere trafikkdata i store mengder og uavhengig av mistanke. I så fall sier han ikke dette til borgerne.
- Han har blitt fortalt halve sannheten og har akseptert en mangelfull argumentasjon som tilstrekkelig for å innføre DLD.
For å forklare hvorfor det er sånn, må jeg forklare litt om sammenhengen mellom informasjon og kunnskap. DLD krever at trafikkdata lagres. Dette er råmaterialet (bevisene som Storberget kaller det, på tross av at de færreste som er representert i datagrunnlaget faktisk har gjort noe kriminellt). Data er informasjon som må bearbeides og analyseres for å kunne gi kunnskap. Det er ikke slik at terrorister og hasjselgere spretter ut av trafikkdataene bare fordi de er lagret.
Det er det mulig å trekke kunnskap ut av trafikkdata. Kunnskap om våre kontaktnettverk, kommunikasjons- og bevegelsesmønstre. Jeg ser ikke noe galt i det så lenge det benyttes mot de som det er skjellig grunn til å mistenke for kriminell virksomhet. Derimot er det svært problematisk når en skal bruke informasjonen til å finne helt ukjente potensielle gjerningsmenn. Det vil si at Politiet må hente ut trafikkdata for et større utvalg personer. Det er innlysende at de aller fleste av disse vil være uskyldige. Prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist viskes ut. En må spørre seg hvor langt samfunnet er villig til å gå med å samle inn og analysere uskyldige borgeres personlige informasjon.
Skulle det svenske Politiet brukt trafikkdata til å avsløre mannen som sprengte seg selv i Stockholm måtte de ha analysert trafikkdata i store mengder. Selv da har jeg mine tvil om denne personen ville blitt identifisert, men det vil forhåpentligvis etterforskning vise. Dette er ikke snakk om store mengder sett fra et databehandlingståsted. Men det er alvorlig store mengder sett fra personvernssynsvinkel.
Jeg tror Storberget helst vil snakke om hovedregel for uthenting av trafikkdata som er 4 års strafferamme (5 år for lokasjonsdata). Samtidig begunner han innføring av DLD med kriminalitet hovedregelen umulig kan bidra å forhindre kriminalitet og terror. Uthenting av informasjon via domstolskontroll vil ikke ha noen effekt om man skal forsøke å finne helt ukjente gjerningsmenn. PST har allerede i dag mulighet for å hente ut trafikkdata i forebyggende øyemed, uten domstolskontroll. Med DLD vil de få tilgang til enda mer. Er allmenheten godt nok opplyst om disse tingene og er konsekvensene utredet?
Jeg tror Storbergets og Arbeiderpartiets desinformasjon (alternativt: kunnskapsløshet) fungerer veldig bra til å stoppe dette fra å nå ut til borgerne. Media har mye arbeid å gjøre her for å avsløre kunnskapsmangel og tilbakeholdelse av informasjon. De må stille kritiske spørsmål til politikerne som avslører om de da har satt seg godt nok inn i slike problemstillinger.
Jeg funderer på i hvor stor grad det i dag hentes ut store mengder trafikkdata for analyse allerede i dag. Dette er kopier av operatørenes logger, og er nok ikke underlagt dagens sletteplikt. Hvor lenge lagres disse. Finnes det noe regelverk? Såvidt meg bekjent sier heller ikke DLD noe om regelverk for kopier av data, noe som vil bety at PST vil etterhvert kunne besitte ganske store mengder historiske data uten noen plikt til hverken å opplyse den enkelte uskyldige borger (man kan jo alltid gjøre seg skydlig i noe i fremtiden, og da kan det finnes bevismateriale i historikken må vite). Det finnes eksempler på at Politiet har lagret for mye data for lenge. Jeg nekter å tro at det er enestående eksempel hvor det faktisk ble pålagt sletting av data det ikke var tilgang til å lagre.
PS! Informasjon er makt
Jeg tror ikke politikerne skjønner rekkevidden av DLD. At makt kan forflytte seg ut av Stortinget og Regjeringen bortforklares med paranoia og noen har forlest seg på 1984. Som en annen blogger har skrevet: Dette kan like gjerne slå tilbake på politikere og samfunnstopper. PST sjefen kan få den mest politiske stillingen i Norge. Trafikkdata og korrelering av data kan gi et balletak på mange sentrale personer om de ikke holder seg på den smale sti.
Subscribe to:
Posts (Atom)