Går EUS harmonisering på steroider?

EU og endel medlemsland sliter tungt for tiden. Noen av årsakene ligger nok utenfor EU-administrasjonens kontroll, men jeg tror en god del er forårsaket av EU selv. Måten EU virker på kan til og med forsterke problemer tror jeg. Denne posten bygger ikke på dyp innsikt, men problemene og måten de blir forsøkt løst på får meg til å tenke på store organisasjoner som noen ganger sliter med lignende utfordringer.

EUs harmoniseringsprosjekt, der alle skal få like konkurransevilkår, blir holdt frem som det beste EU har å by på. Tankegodset er edelt, og det virker riktig at ingen skal ha fordeler når man skal konkurrere. Administrasjoner vil som oftest forsøke å gjøre alle enheter de adminstrere så like som mulig, fordi det gjør deres jobb enklere. EU forsøker kaller det harmonisering, og ikke unifisering, men dette blir etterhvert som nyanser å regne. Det er ikke vanskelig å tenke seg at uniforme enheter er enklere å administrere enn med store variasjoner. Det er er også rimelig å anta at det er de sterke partene (økonomisk) i EU-systemet som blir hørt og bygger harmonisering på. De viser jo at deres modell fungerer, og ergo må det fungere for de andre også. Dessuten vil man ikke begrense det som går bra. Alt virker ganske logisk, men hvilke ulemper har det?

En administrasjon som regulerer seg selv, vil også naturlig finne nye områder den kan administrere. Det ligger i dens natur å få kontroll med så mye som mulig. Etterhvert kan det oppstå en tanke om at man kan perfeksjonere bare man regulerer. EU Administrasjonen vokser i en tid hvor hvor medlemslandene blir bedt om å spare penger. Uansett hvordan man ser på det, så skaper ikke en administrasjon verdier selv, men gjennom andre. Det tilsier at administrasjonen bør være så liten og effektiv som mulig. I disse tider hvor medlemslandene sliter ser svaret fra administrasjonen å være det motsatte av effektivisering. Den produserer direktiver over en lav sko, og er til og med stolt av det. De nasjonale demokratiene må behandle og vedta (de har sjelden noe reellt valg) direktivene. Dette er krever oppmerksmhet fra politikerne, som burde ha vært brukt til å løse de oppgavene de er valgt til å løse. Her hjemme opplevde vi nettopp at vi har vedtatt ett direktiv vi ikke skjønte konsekvensen av, og som vil svekke vår konkurranseevne. Dette får meg til å tenke på det engelske uttrykket: Drinking from the firehose. Det blir for mye å analysere, behandle og vanskelig å få oversikt over konsekvenser i en kompleks verden.

Mange av direktivene er ikke etterspurte, men produseres for å harmonisere og regulere. Direktiver som ikke svarer på reelle utfordringer vil kunne gjøre systemet (markedet) mindre effektivt, fordi lokale utfordringer ikke kan løses med lokalt tilpassede løsninger. Fri flyt av varer og tjenester effektiviseres ikke ved å bestemme den interne virkemåten til de ulike enhetene.

EU består av land som i utgangspunktet har mye til felles, men som også har svært ulike naturlige forutsetninger. Uansett hvor mye EU administrasjonen anstrenger seg, vil det ikke bli perfekt harmonisering. Men harmoniseringen medfører mindre handlefrihet for medlemslandene. Deres naturlige fordeler blir delvis redusert av byråkratiet. Istedet for å utfylle hverandres svakheter, med sine styrker, blir alle like svake. Sammenlignet med naturen er ikke homogene (monokultur) systemer like robuste som de med variasjoner (multikultur) *. EUs harmoniseringsprosjekt har forlengst beveget seg fra å regulere forholdet mellom enheter/subkulturer til å fremtvinge en monokultur. Det gjør EU svakere.

Når jeg ser frustrasjonen, særlig blant EUs borgere og en voksende radikalisering av politikken,  i bl.a. Finland, Sverige og Nederland, tror jeg årsaken er delvis å finne i EUs overadministrering og regulering. Ungdom går arbeidsledig, og man makter ikke løse problemene. Problemene er nasjonale, men bundet sammen av Euroen og EU blir de til en systemkrise. Reguleringene begrenser de nasjonale demokratienes handlingsrom for å kunne løse sine problemer, samt at nye direktiver krever oppmerksomhet. De nasjonale folkevalgte politikerne lener seg delvis på EU og Brüssel som igjen behandler dem som marionettedukker. I effekt så resulterer dette i en form form ansvarspulverisering. Radikalisering av politikken er en motreaksjon fra folket. Når da svaret fra administrasjonen er enda mer regulering er man inne i en vond spiral som kan ødelegge EU fra innsiden. They're overdoing it

Når man går ned i detaljene finner man nok mer konkrete årsaker til ulike problemer, og jeg har ikke innsikt i dette heller. Over tid er det ihvertfall dette inntrykket jeg har fått av EU fra et assosiert hjørne i systemet.

* Kultur er brukt å parentes fordi det er de tekniske uttrykkene brukt om økosystemer, og det er ikke noe likhetstegn med etniske mono- og multikulturer selv om innvandring også er et endel av et slikt bilde.

Norsk kultur

Såkalte kulturkonservative har fått meg til å tenke over hva norsk kultur er. Det er da viktig å holde det adskilt fra hva den har vært. Kulturhistorie finner man på museum og i historiebøker, og viser kun det typiske for utvalgte tidsepoker. Hvordan hver enkelt opplever sin egen kultur blir ganske individuellt, selv om det er enighet om det typiske. Kulturellt er faktisk en god avstand mellom de som lever på vidda i Finnmark og Grønland i Oslo selv om begge steder vil si de har norsk kultur.

Nåværende Norsk kultur er summen av tradisjoner og aktiviteter vi praktiserer til enhver tid. Det er ganske innlysende at kultur ikke er noe statisk, men påvirkes og utvikles fortløpende. Med globaliseringen ble den ytre påvirkningen både sterkere og bredere. Globaliseringen skjøt for alvor fart med seilskuter som fraktet varer og personer, og Norge var en av de store sjøfartsnasjonene og en pådriver i denne utviklingen. Før seilskutene ble varer fraktet på silkeveien fra østen. Kulturpåvirkning er altså ikke noe nytt fenomen.

I dag får vi kultur inn i stua og på mobilene våre på elektronisk utstyr designet og produsert i andre land, gjerne fattige industriland (faktisk så livnærer en god del borgerkriger seg på gull og andre metaller elektronikkindustrien er avhengig av, men det er en annen historie). Kulturen som vi får elektronisk er mangfoldig , men dominert av amerikansk underholdningskultur.

Nordmenn er glade i reise på ferie og oppleve andre kulturer. Ikke fordi vår kultur ikke er bra nok, men fordi vi setter pris på forandring og nye opplevelser. Historisk sett har det vært store folkevandringer. Langt større enn flyktningestrømmene vi ser i dag. Med tanke på at vi er langt flere mennesker nå enn da de store folkevandringene foregikk, blir dagens innvandring peanuts. Forskjellen er at innvandrere i større grad må gjennom en formell integreringsprosess i en velferdsstat som vår. Det er ikke bare å bosette seg og søke jobb sånn uten videre. Før velferdsstaten måtte man skaffe seg en inntekt for å kunne bosette seg, og her ligger det sikkert noen utfordringer. Men utfordringer er da vel til for å løses? Særlig når det ikke er reelle alternativer. Å skylde på multikulturalismen er skivebom.

Matindustrien gir oss muligheten til å velge fra et veldig variert tilbud, og matbordet vårt er allerede ganske multikulturellt. Slik kan vi fortsette for hverdagen består av svært ulike kulturelle innslag. De som kaller seg kulturkonservative kan ikke ha fulgt med helt i timen, eller så er kulturkonservatisme bare et påskudd for å skjule helt andre fordommer mot mennesker som kommer fra fremmede kulturer. Og da gjerne mot det man kaller ikke-vestlig eller nærmere bestemt muslimske kulturer.

Jeg vil ihvertfall ikke være multikuralismen foruten. Uten den hadde vi spist havresuppe, med øl eller aquavit. Underholdningen hadde vært fest på lokalet. Ikke noe galt med noen av disse tingene, men vi ville gått glipp av så mye annet.

I et større perspektiv kan man si at monokulturer aldri har eksistert, selv om ting skjedde mye saktere da vi var huleboere. Menneskets evne til å dra veksler på hverandre (handel av varer og tjenester) er vårt største fortrinn. Kulturkonservatisme passer dårlig for mennesket. Fra naturens siden er multikulturer langt med levedyktige enn monokulturer. Matt Ridley sier dette svært bra i TED Talk "When Ideas have sex"

Et demokrati er ingen fri lunsj

Alle er enige om de grunnleggende prinsippene for demokrati. Ihvertfall tror vi at vi er enige. Inntil det dukker opp noe vi ikke liker. Da er det flere av oss som er villig til å sette prinsippene til side. Da har vi begrenset demokratiet. Hvor går grensen for når det blir meningssensur? Har vi da et fungerende demokrati?

Hele poenget med demokratiet er å utvikle samfunnet i fellesskap og gi individet rettigheter og friheter. En iboende egenskap ved demokratiet er frihet til å forandre. Fellesskapet består av en god del mennesker som hver enkelt av oss ikke liker. Men vi deler dette fellesskapet bygget på demokratiske verdier og rettigheter.

Demokratiet vil aldri kunne forme et perfekt samfunn, fordi samfunnet er i konstant endring. Et demokrati er i en konstant indre kamp med seg selv, stadig på leting etter løsninger på sine utfordringer. Demokratiet er allikevel det beste redskapet vi har for å påvirke utviklingen. Det å leve i et demokrati innebærer at man må akseptere at et perfekt samfunn ikke eksisterer. Det betyr også at vi må vise toleranse for hverandre, selv om vi er aldri så uenige. Hele vår historie er full av eksempler på ideologier som har perfeksjonisme som mål medfører totalitære styreformer.

Ideologier og regimer som vil skape det perfekte samfunn vil nødvendigvis være totalitære. Det er helt utopisk at en større gruppe mennesker kan bli så enige. Det er også utopisk å tro at et samfunn ikke vil endres. Totalitære regimers forsøk på å kontrollere blir bare krampelignende øvelser som påfører folk lidelse og ufrihet. Befolkningen som lever i et regime som påberoper seg perfeksjonisme, opplever det nok neppe slik selv. Selv om de [ikke] får lov til å si det.

Endel ekstremister prøver med sin retorikk å overbevise oss andre om det finnes perfekte løsninger. De er gjerne fanget i sin egen forrykte retorikk og sitt tankespinn. Ytringsfriheten er det eneste middelet vi har til å korrigere, men man har ingen garanti for at det vil virke. Anders Behring Breivik ville ikke høre, og han fikk muligens ikke mye motstand heller. Han ble ble stort sett ignorert. Heldigvis er det få som går til de skritt han gjorde når omverdenen ikke vil lytte eller argumentere i mot. Men vi har alle et ansvar for å forvalte våre rettigheter og verdier ved å ta slike på alvor og by dem på motargumenter.

I Stortingsdebatten om Datalagringsdirektivet  argumenterte Bård Vegar Solhjell for at slark i samfunnsmaskineriet er et tegn på frihet. Et velfungerende demokrati har slark. I det noen strammer inn samfunnets spilleregler, blir det kanskje mer strømlinjeformet og mindre slark. Men demokratiet for teppet revet vekk under seg.

Vil vi ha et fungerende demokrati må vi stå opp for det og kjempe mot antidemokratiske strømninger enten det kommer fra den ene eller andre kanten. Heldigvis ser det ut til at Breiviks avskyelige handlinger beveger samfunnet i motsatt retning av det han ville. Fordi vi står sammen. Et demokrati er ingen fri lunsj.