Vil håndskriften forsvinne?

Hva skal en blogger og programmer, hvis norsklærer på videregående nektet å rette håndskrevne stiler til, ha å si om dette?

En forsker har nemlig kommet frem til at barn ikke bør kaste bort tiden på å lære håndskrift. Slik kan det jo se ut med digitale utviklingen ikke sant?

Jeg er ikke så sikker, og til forsker å være synes jeg han har liten innsikt. Sier jeg som er selveste überkløna på håndskrift. Jeg sier ikke det fordi jeg er en ekspert på pedagogikk, men heller som far og programmerer. Jeg har også interesse for informasjonflyt og arbeids/læringsprosesser, noe som er svært relevant i denne saken.

"Datamaskiner med enkel tekstbehandling er brukbare enten de er tre, ti eller tyve år gamle. En del av dem er gratis - for skriving og lesing holder det å ha en datamskin med lese - og skriveprogram, og man trenger ikke internett"

Dette avsnittet viser at forskeren neppe kan ha vært særlig involvert i å lære 6-åringer å lese og skrive, ihvertfall på en god stund. Dette vil ikke virke i praksis fordi det tar ikke hensyn til informasjonsflyten i det å lære det å lese og skrive. Det er en rekke årsaker til det:

1. Uten noen måte for å eleven å formidle arbeidet sitt, må læreren sitte hos hver elev for å gi god og konstruktiv tilbakemeldinger på arbeidet
2. Enten må lekser som involverer skriving kuttes ut, eller så må 6-åringer ha med seg et lagringsmedium til og fra skolen. 6-åringer har en tendens til å surre bort minnepinner, eller saften i drikkeflasken ødelegger den.
3. Teknologien er et kompliserende element, men den blir gradvis bedre. Først må man kvitte seg meg tekstbehandlere som Word, som er helt ubrukelige for en 6-åring. Det er heller ikke alle lærere som er like oppegående på hverken tekstbehandlere eller digital informasjonsflyt.
4. Gamle datamaskiner er som gamle biler: de virker dårlig og krever mer vedlikehold.

Så til noen andre innvendinger hvor jeg ikke er like skråsikker:

1. Å lære seg å skrive er en utviklende og kreativ prosess. Den passer ikke alle like godt, men for noen er veldig god. Kanskje blir de som ikke får lære håndskrift skoletapere når de blir tvingt til å bruke tekstbehandlere med forstyrrende mye funksjonalitet?
2. Det vil være langt frem før teknologien virkelig kan erstatte papir. De fleste av oss er avhengig av å kunne skrive små beskjeder. Til jul skriver vi personlige hilsninger på julepakkene osv. Jeg sier ikke at dette vil endre seg (det vil jo det), men det vil ta lang tid.
3. Blyant og papir har fortsatt noen fordeler når det kommer til kreativitet og kunstnerisk frihet. Selv om digitale verktøy har mange fordeler, blir man også begrenset til funksjonaliteten verktøyene har. Jo mer avanserte verktøy, jo brattere læringskurve. For å bruke et anekdotisk bevis så ble ideen til Twitter unnfanget på papir.

Det er også et siste aspekt som kan være verdt å dvele ved. Dersom all skriftilig kommunikasjon foregår ved hjelp av digitale verktøy, vil den også foregå på premissene til teknologileverandørene. Når man vet at brorparten av disse teknologileverandørene er svært ivrige på å patentere enhver idé de har, vil det si at våre kommunikasjonsmetoder må foregå på deres premisser. Bryter man patenter ved å bruke teknologien på en måte de er uenig i, kan man bli saksøkt. Videre så er fri digital kommunikasjon under press fra myndigheter som vil tvangslogge når, hvor og hvem vi kommuniserer med. Sånn sett kan håndskriften være ytringsfrihetens og personvernets siste skanse. Da mener jeg virkelig siste skanse.

Håndskrift har fortsatt stor verdi, selv om omfanget den blir brukt i er mindre. Men hva om man snur litt på forskerens standpunkt, og gir barna frihet til å velge preferert skriveverktøy. Det ville kanskje gitt færre skoletapere og bedre læring? Å skylde på at håndskrift skaper skoletapere, av spesiellt gutter, er en fallitterklæring i seg selv og da særlig mot guttene. Jeg heller mot at det er skolesystemet, og ikke eleven eller læreren som skaper tapere.

Akkurat som Gutenberg ikke har erstattet håndskrift, vil nok ikke digitalisering gjøre det heller. Digitalisering vel heller erstatte Gutenberg tror jeg. Det spørs om ikke forskeren heller ikke ikke har oppdaget touch-skjermen. Den kan gi håndskrift en renessanse men på et annet medium enn på papir. Men igjen: da er man underlagt teknologileverandørenes regime for bruk av teknologien.

Et demokrati er ingen fri lunsj

Alle er enige om de grunnleggende prinsippene for demokrati. Ihvertfall tror vi at vi er enige. Inntil det dukker opp noe vi ikke liker. Da er det flere av oss som er villig til å sette prinsippene til side. Da har vi begrenset demokratiet. Hvor går grensen for når det blir meningssensur? Har vi da et fungerende demokrati?

Hele poenget med demokratiet er å utvikle samfunnet i fellesskap og gi individet rettigheter og friheter. En iboende egenskap ved demokratiet er frihet til å forandre. Fellesskapet består av en god del mennesker som hver enkelt av oss ikke liker. Men vi deler dette fellesskapet bygget på demokratiske verdier og rettigheter.

Demokratiet vil aldri kunne forme et perfekt samfunn, fordi samfunnet er i konstant endring. Et demokrati er i en konstant indre kamp med seg selv, stadig på leting etter løsninger på sine utfordringer. Demokratiet er allikevel det beste redskapet vi har for å påvirke utviklingen. Det å leve i et demokrati innebærer at man må akseptere at et perfekt samfunn ikke eksisterer. Det betyr også at vi må vise toleranse for hverandre, selv om vi er aldri så uenige. Hele vår historie er full av eksempler på ideologier som har perfeksjonisme som mål medfører totalitære styreformer.

Ideologier og regimer som vil skape det perfekte samfunn vil nødvendigvis være totalitære. Det er helt utopisk at en større gruppe mennesker kan bli så enige. Det er også utopisk å tro at et samfunn ikke vil endres. Totalitære regimers forsøk på å kontrollere blir bare krampelignende øvelser som påfører folk lidelse og ufrihet. Befolkningen som lever i et regime som påberoper seg perfeksjonisme, opplever det nok neppe slik selv. Selv om de [ikke] får lov til å si det.

Endel ekstremister prøver med sin retorikk å overbevise oss andre om det finnes perfekte løsninger. De er gjerne fanget i sin egen forrykte retorikk og sitt tankespinn. Ytringsfriheten er det eneste middelet vi har til å korrigere, men man har ingen garanti for at det vil virke. Anders Behring Breivik ville ikke høre, og han fikk muligens ikke mye motstand heller. Han ble ble stort sett ignorert. Heldigvis er det få som går til de skritt han gjorde når omverdenen ikke vil lytte eller argumentere i mot. Men vi har alle et ansvar for å forvalte våre rettigheter og verdier ved å ta slike på alvor og by dem på motargumenter.

I Stortingsdebatten om Datalagringsdirektivet  argumenterte Bård Vegar Solhjell for at slark i samfunnsmaskineriet er et tegn på frihet. Et velfungerende demokrati har slark. I det noen strammer inn samfunnets spilleregler, blir det kanskje mer strømlinjeformet og mindre slark. Men demokratiet for teppet revet vekk under seg.

Vil vi ha et fungerende demokrati må vi stå opp for det og kjempe mot antidemokratiske strømninger enten det kommer fra den ene eller andre kanten. Heldigvis ser det ut til at Breiviks avskyelige handlinger beveger samfunnet i motsatt retning av det han ville. Fordi vi står sammen. Et demokrati er ingen fri lunsj.

Den truede kommunikasjonsfriheten

Informasjon har alltid hatt potensiale til å kontrollere andres frihet. Enten ved at noen åpenlyst har kunnskap om noe eller noen, eller i det skjulte. Kryptering ble brukt av romerske keisere for å hindre at informasjon mellom frontlinjen og dem selv kom på avveie. Etteretningstjenester er der for å skaffe informasjon om (antatte) fiender. Skattemyndigheter har myndighet til å både kontrollere og inndrive penger basert på noe de vet om oss. Avisene lever av å innhente informasjon, og selge den leserne. De har samtidig en rolle som kontrollør av de 3 statsmaktene. Sladderpressen lever av spin rundt kjendisenes liv. Alt dreier som om informasjon og flyt av den.

Det vil alltid være diskusjon om hvilke, og hvor store friheter borgerne skal ha, men i selve fundamentet for et (liberalt) demokrati ligger:

• Ytringsfrihet
• Eiendomsrett
• Politisk frihet
• Likestilling

I tillegg så har liberale demokratier aldri begrenset kommunikasjonsfrihet, kanskje fordi den er så åpenbart grunnleggende at det ikke skulle behøves nevnt. Man kan også bevege seg fritt, innnfor gjeldende lovverk vel og merke, i et liberalt demokrati.

Så lenge informasjonsinnhenting foregår åpenlyst og formålsbetinget (som i aviser og Skatteetatens informasjoninnhenting) er det mulig å kontrollere at det kun er det som må innhentes som faktisk blir det. Når minst en av: formålsbetinget og åpenlyst forsvinner ut av ligningen blir det straks værre å kontrollere, og da spesiellt mot de grunnleggede friheter i et liberalt demokrati.

Inntil for få år siden var det begrenset mengde informasjon som ble lagret om oss i forhold til i dag. Den teknologiske utviklingen har effektivisert informasjonsinnhenting, lagring og flyt. Informasjonen er så omfattende at den må ansees som en betydelig andel av vår private eiendom. Utviklingen er trolig bare i en tidlig fase. Med et historisk tilbakeblikk, er det lett å se at ikke alt som er mulig, politisk og teknologisk, bør gjennomføres. Prinsippet om at informasjonsinnhenting må være formålsbetinget og åpenhet om innhenting (om forholdet, ikke selve informasjonen) har blitt enda viktigere. I tillegg har eierskap og disposisjonsrett over informasjonen blitt sentral. Vi må ha rett til å vite hvem som kan disponere informasjonen og hvordan den brukes. Dette setter krav til teknologi og lovverk, men også til lovgiverne. Siden den teknologiske utviklingen ikke står stille, vil det være en kontinuerlig prosess å se til at den og informasjonen som innsamles har (positiv) nytte i samfunnet.

Med disposisjonsretten følger det både muligheter og ansvar. Mange bruker allerede mulighetene til å vise enkelte sider av seg selv. Tjenester som Facebook opererer i gråsonen mhp hvilken informasjonen vi tiltror dem, og man burde nok være mer restriktiv med hva man legger ut om informasjon om seg selv.

Så langt har jeg snakket om de mer åpenbare problemstillingene rundt informasjonsinnhenting og flyt. En følge av at informasjonen gir makt er at den også har blitt en vare. Det vil alltid være personer som, har eller skaffer seg tilgang, som kan ha langt mer lysskye hensikter. Siden informasjon nå er så flyktig, via digitale media, kan de flyte relativt lett i retninger som ikke var tiltenkt. Det finnes et utall incentiv for å misbruke og stjele informasjon. I feil hender vil det kunne bli alvorlig. I, 1. mai, kan vi lese om Russiske nynazister har skaffet seg informasjon om tidligere anholdte norske menn. Hvordan denne informasjonen kom på avveie kan vi bare lure på, men det er forsåvidt ikke noe nytt at slikt skjer.

Men vi kan jo tenke oss hva som kan skje med disse mennene om nynazistene også har fått tilgang til trafikkdata som Datalagringsdirektivet pålegger lagring av, utover det det formålsbetingede. Direktivet er egentlig i en overdragelse av disposisjonsrett til personlig overskuddsinformasjon, men ikke risikoen forbundet med lagring. Slik risiko må være betinget i avtalen mellom bruker og tjenesteleverandør, skal den kunne håndteres av de reelle avtalepartene. Det er uholdbart at en 3dje-part skal tiltvinge seg noe som ikke er regulert i en slik avtale. Data som kreves lagret er blant annet

• Hvem vi kommuniserer med, hvor og når
• Hvor vi er når våre mobiltelefoner foretar opp- og nedkoblinger. Det vil si med veldig høy frekvens med moderne mobiltelefoner.

Disse momentene vil klart kunne innvirke på på våre kommunikasjons- og bevegelsesfrihet. Det er bare spørsmål om hvem som får tilgang til informasjonen og hvordan den blir brukt.

Etter å ha lest om truslene fra de Russiske nynazistene, blir man ikke mindre skeptisk til at
GPS produsenten TomTom har solgt sporingsdata til norske myndigheter, som i sin tur brukte det til andre formål enn forutsatt. Jeg har generell tillit til Politiet, men samtidig vet jeg at tilgjengelig informasjon vil bli brukt, særlig om hensiktene ansees som gode. Dette er bare et eksempel, og neppe bli/være enestående.

Det er en rekke problemstillinger som oppstår i kjølvannet av den teknologiske utviklingen, men jeg tror vi kan oppsummere det viktigste navigasjonsmerkene for å holde oss i leia slik:

• Disposisjonsrett for personlige informasjon
• Risiko forbundet med lagring skal være betinget i avtale mellom bruker og tjenestetilbyder
• Unntak, skal være formålsbetinget som f.eks. konkret etterforskning
• For samfunnsformål:
• Formålsbetinget lagring
• Åpenhet om innhenting
• Krav om nødvendighet for å kunne pålegge lagring ihht til den Europeeiske Menneskerettighetskonvensjon, artikkel 8
• Krav til sikkerhet, men samtidig åpenhet om risiko

Selv om disse momentene kan virke noe fjerne i forhold til tradisjonelle kampsaker på 1. mai omhandler de borgernes frihet. Når Arbeiderbevegelsen i disse dager slår seg på brystet over hva de har vært med å skape, burde de også kikke både i speilet og se fremover. Hvilke friheter står mest på spill i dag, kontra arbeiderbevegelsens spede begynnelse? Den gangen stod bl.a. organisasjonsfrihet på dagsorden.

I dag er det ytringsfrihet og kommunikasjonsfrihet som er frihetene som er mest truet i Europa.

I Midtøsten ser vi i disse dager styrken i at borgerne kan kommunisere uten at makthaverne kontrollerer hvem som kommuniserer. Kommunikasjonsfrihet er et fundament i og styrke for demokratiet.

Ser vi fremover, kan vi anta at de elektroniske kommunikasjonsmulighetene vil florere. Samtidig vet vi at vi trolig er ved peak oil, og om man ikke løser energibehovet for fremtiden vil elektronisk kommunikasjon bli enda mer sentral*. Fysisk forflytning av mennesker og varer krever langt mer energi enn elektronisk informasjon. Derfor er bevegelses-, ytrings- og kommunikasjonsfriheten de mest dyrebare i vår tid. Det skal vi kjempe for.

* pussig nok er det de samme politikerne som ivrer mest for DLD som også er mest bekvem med å late som om status quo innen energiforsyning ikke vil endre seg

Trafikkdata er avledet av sosialisering og daglig kommunikasjon

Mennesker har delt sine tanker og visjoner gjennom lange tider, og det begynte med som hulemalerier og steintavler. Disse mediene var forholdsvis tungvindte å produsere, kopiere og distribuere. Inntil ganske nylig (i dette perspektiv) har mellommenneskelig dagligtale vært forbehold de som var tilstede fysisk. Dette gjelder også kunnskapen om hvem som har snakket med hvem. I det man tar ibruk elektroniske kommunikasjonsmidler oppheves begrensninger som at en samtale er bundet til en fysisk lokasjon. En sideeffekt er at fordi leverendørene av elektroniske kommunikasjonstjenester skal faktuerer kundene, lagres det trafikkdata. Trafikkdata er egentlig å anse som derivater av min og din kommunikasjon. Dersom vi tiltror en tjenesteleverandør å lagre denne informasjonen, må vi kunne forvente at den forblir der, og vi selv kan avsløre hvem vi har kommunisert med og når. Trafikkdata er endel av vår private sfære, men alikevel tilgjengelig for andre. Vanlig dagligtale er som ringer i vannet; de ebber ut. Det gjør forsåvidt trafikkdata også, men hvis staten griper inn i lagringstid er det en 3dje part som tar kontroll over hvor raskt dette skjer.

Siden trafikkdata kan avsløre hvem man har snakket med og når, har dette naturligvis vakt interesse ifbm etterforskning av kriminalsaker. Etterhvert som elektronisk kommunikasjon griper stadig mer inn i vår daglige kommunikasjon og sosialisering, vil avledet informasjon kunne si enda mer om våre vaner og kommunikasjonsmønstre. Det at myndigheter skaffer seg tilgang til disse dataene er et etisk dilemma, og må rettferdigjøres. Graden av innsyn må være veloverveid, og balansere med et reellt behov.

EUs Datalagringsdirektiv pålegger teleoperatører og internettleverendører å lagre visse opplysninger, samt en miniums lagringstid. Desto mer detaljert, og desto lengre lagringstid, jo større er inngrepet i individets privatliv. Dessuten så vil en økning i bruk av elektroniske kommunikasjonstjenester også medføre en økning i mengde og detaljeringen. Denne utviklingen er ikke medregnet når man veier behovet opp mot inngrepet det vil medføre i den enkeltes privatliv. Det er ikke triviellt at man tvangslagrer data avledet av vår daglige kommunikasjon og sosialisering til politiformål.

Har det virkelig oppstått en trussel mot vårt samfunn som krever et slikt inngrep i den enkeltes privatliv?

Siden lokasjon vil bli pålagt lagret, ihht det gjeldene forslag for implementering av direktivet, vil det i effekt fungere som et overvåkningskamera: Man kan se hvor, hvem og når noen har kommunisert. Forskjellen er at trafikkdata er (eller ihvertfall kan gi inntrykk av) å være veldig presise når det gjelder fakta, mens overvåkningskamera kan nyansere med sinnstemning o.l. Begge deler har elementer av Panopticon, som er ment å gi en følelse av å være overvåket slik at uønsket oppførsel dempes. Det er kanskje ikke intensjonen med direktivet, men effekten vil være der likefullt. Dessuten er det veldig fristende å utvide bruken av trafikkdata.

En av opplysningene som blir lagret av alle internettleverendører i dag er IP-adresse. Den lånes ut til brukerne og må fornyes med jevne mellomrom. Ved å finne ut hvilken IP-adresse en husstand (den er ikke personlig med mindre det kun er 1 bruker av forbindelsen) hadde på et gitt tidspunkt, kan man også finne innhold lastet opp via denne adressen. IP-adressen er en innholdspeker, og kan dermed indirekte angi innhold. Det er understreket at innhold ikke skal lagres ifbm Datalagringsdirektivet, men allerede i dag kan Politiet raskt finne en god del innhold knyttet til IP-adressen. Fordi de som ikke vet hvordan man skal omgå denne knytningen ( og lagring av trafikkdata generellt) vil Politiet ha meget bra verktøy for å finne innhold. Jeg synes ikke dette er tilstrekkelig belyst i debatten om direktivet, og må absolutt med i balansering av tiltak vs inngrep i uskyldiges liv.

En skal også huske på at det som vedtas av dagens politikere nedarves til etterkommere, og de kan ha andre agendaer og mål enn dagens. En bruksutvidelse av trafikkdata for f.eks. profilering av individer vil utvilsomt kunne medføre massiv maktforsyvning i samfunnet. Det vil bl.a. rokke ved organisasjonsfrihet og ytringsfrihet, siden individet vil avveie ulempen dette vil kunne ha i andre sammenhenger dersom man selv ikke bestemmer hva man videreformidler.

Både Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og UN's Human Right Council mener lover tilknyttet terrorbekjempelse går altfor langt og medfører altfor stort inngrep i innbyggernes liv. Disse intansene vil få mange saker å jobbe med om utviklingen fortsetter i den iheldige retningen den nå har.