Dårlige reflekser

Erna Solberg og Regjeringen avviser å møte Fredsprisvinner Dalai Lama for å dempe konfliktnivået med Kina. Kina følger opp med flere krav til Norges styresmakter. Riktignok sa Børge Brende fra Stortingets talerstol at dette var en vanskelig sak. Etter mitt skjønn er dette ikke vanskelig i det hele tatt. Det er Kina som ikke skjønner forskjellen på Nobelkomiteen og den norske Regjering.

Det er ikke vårt problem, men når Regjeringen gir etter for Kina vil det oppfattes som om at Regjeringen tar ansvar for Nobelkomiteens avgjørelser og kan styre fremtidige fredspristildelinger. Jeg antar at kinesiske ledere nå mener de har den norske Regjeringen der de vil ha dem.

At ikke Høyre kontant avviser Kinas krav er foruroligende. Det virker som om refleksene som skal slå inn når menneskerettigheter settes på prøve ikke lengre virker i dette partiet. Dårlige reflekser er tegn på at noe er galt.

Men avvisningen av Dalai Lama er ikke første gang Høyre ikke responderer med reflekser. I 2011 vedtok de sammen med Arbeiderpartiet at Datalagringsdirektivet skal innføres i Norge. I ettertid har direktivet blitt kjent ugyldig i EU-domstolen, fordi det strider mot menneskerettighetene. I Høyre og Arbeiderpartiet var det kun antydning til at man så problemet. Ledelsen i begge partier fornektet at dette stred mot menneskerettigheter, og noen påstod at det styrket dem. Alvorlige problemer med refleksene der.

Som bloggeren Knut Johannesen skrev i 2008 da debatten om Datalagringsdirektivet startet, handler dette om de små skritts tyranni. Når menneskerettighetene undergraves litt her og litt der, har man ikke noen motstandskraft når de virkelige prøvene kommer. Skal man stå opp for menneskerettigheter må man følge prinsipper, koste hva det koste vil. Gir man etter, ser motparten svakheter og utnytter de. Man mangler også noe å navigere etter når presset er stort.

Da fredsprisen ble delt ut til Liu Xiaobo i 2010 ble kinesiske styresmakter svært irritert på Norge. De har sin fulle rett til å kritisere pristildelingen, men de bommet på mål. Når den norske Regjeringen nå gir etter for Kinas press, får de allikevel uttelling. I sin streben etter å rette opp inntrykket av Norge i Kina, taper vi ansikt i resten av den demokratiske og frie verden.

Forresten, etter at refleksene til amerikanske politikere har vært svært dårlige en stund, er det nå grunn til optimisme. En enstemming justiskomite har bestemt at masseinnsamling av metadata skal forbys. Det er et skritt i riktig retning.

Jeg kan bare oppfordre Erna og den norske Regjering. Det er aldri for sent å snu! En kan ikke komme i dialog for å diskutere menneskerettigheter ved å vise at man ikke mener dette er viktigere enn andre hensyn. Som Dalai Lama selv sier: mennesker er viktigere enn regjeringer. Tenk litt over den...

Løshunder og vaktbikkjer

Datatilsynet er vår vaktbikkje som vokter personvernet i Norge, og er desverre nokså alene om oppgaven. Tilsynet har beholdt en uavhengig og faglig sterk rolle som har satt det i stand til å sette selveste  Apple på plass. Vi trenger absolutt et tilsyn som fyller denne rollen.

Datatilsynet har de siste årene drevet tjenesten slettmeg.no. Den er flittig brukt av folk som får lagt ut falsk informasjon om seg selv på internett. Til tross for stor nytte, og svært effektiv saksbehandling (hvor kan den norske stat vise til større effektivitet?) fant altså ikke Regjeringen midler til å drive tjenesten videre. Slettmeg.no er ikke innenfor det definerte ansvarsområdet til Datatilsynet, og når det strammes inn på bevilgningene er tjenesten det første som kuttes. Når det har vist seg som en svært nyttig og nødvendig tjeneste for borgerne finner jeg det merkelig at man ikke klarer å finne lommerusk i statsbudsjettet for å drive den videre.

Slike kostnader må en påregne fremover etterhvert som informasjon blir mer og mer flyktig som følge av digitalisering. Den sittende Regjeringen er forøvrig en sterk pådriver for å registrere det meste, og "effektivisere" (de tror nå alt som registreres gir mer effektivitet, mens det ofte er stikk motsatt fordi registrering krever ressurser. Nemlig!). Da må de også regne med å ta regningen. There is no such thing as a free lunch! Alt arbeid som skal utføres har en kostnad. Registrering er ikke produktivt i seg selv, men det er nok litt vanskelig å forstå for sysselsettingskameratene i Regjeringen så jeg skal ikke legge listen for høyt >:

Videre så er minister Aasrud bekymret for at Datatilsynet blander rollene, og utover politikk. Javisst kan tilsynet være plagsomt for politikere som helst vil kjøre alle snarveier som finnes for å effektivisere samfunnet, men som desverre har liten kunnskap om nettopp "effektivisering" ved hjelp av IT.

Aasruds fokus på rolleblanding er allikevel interessant synes jeg, når hun skriver brev til Facebook og spør om finansiering av slettmeg.no. Selv om slettmeg.no skilles ut fra Datatilsynet, så er Facebook og andre kommersielle sosiale medietjenester ofte motparten når man skal få slettet data. Da blir det pussig at de samme aktørene skal finansiere en slik tjeneste, som tross alt vil stikke noen kjepper i hjulene deres.

Mens Grete Faremo vikarierte for Knut Storberget ble hun intervjuet om Datalagringsdirektivet og IT-sikkerhet. Debatten gikk varmt om direktivet på den tiden, så det er ikke noe oppsiktsvekkende. Det som er oppsiktsvekkende er hun uttaler, bl.a. dette:

Det vil forbause meg mye om vi ikke også får en diskusjon om hvordan trafikkdata kan brukes kommersielt

Dit har vi heldigvis ikke kommet enda men faktum er at at direktivet skal innføres i norsk rett til neste år, og Faremo er nå Justisminister, noe hun kanskje visste allerede den gangen det var en mulighet for at hun ville bli i samme Stortingsperiode. (Storberget ba vel ganske tidlig i sin permisjonsperiode om avløsning)

Eller var det en semikommersialisering av personlig informasjon Aasrud foreslo da hun inviterte Facebook til spleiselag? Se her Facebook: betal en liten sum til slettmeg.no, så Datatilsynet kan splittes litt opp, uten for mye bråk fra plagsomme borgere, så den lille plageånden blir litt vingeklippet. Både vi (Arbeiderpartiet) og dere kan bli kvitt en irriterende klamp om foten. At norske borgere har minst mulig hemninger mot å dele på Facebook er jo også både dere og vi tjent med, om vi skulle trenge litt ekstra informasjon som registrene og datalagringsdirektivet ikke gir oss.

Vil håndskriften forsvinne?

Hva skal en blogger og programmer, hvis norsklærer på videregående nektet å rette håndskrevne stiler til, ha å si om dette?

En forsker har nemlig kommet frem til at barn ikke bør kaste bort tiden på å lære håndskrift. Slik kan det jo se ut med digitale utviklingen ikke sant?

Jeg er ikke så sikker, og til forsker å være synes jeg han har liten innsikt. Sier jeg som er selveste überkløna på håndskrift. Jeg sier ikke det fordi jeg er en ekspert på pedagogikk, men heller som far og programmerer. Jeg har også interesse for informasjonflyt og arbeids/læringsprosesser, noe som er svært relevant i denne saken.

"Datamaskiner med enkel tekstbehandling er brukbare enten de er tre, ti eller tyve år gamle. En del av dem er gratis - for skriving og lesing holder det å ha en datamskin med lese - og skriveprogram, og man trenger ikke internett"

Dette avsnittet viser at forskeren neppe kan ha vært særlig involvert i å lære 6-åringer å lese og skrive, ihvertfall på en god stund. Dette vil ikke virke i praksis fordi det tar ikke hensyn til informasjonsflyten i det å lære det å lese og skrive. Det er en rekke årsaker til det:

1. Uten noen måte for å eleven å formidle arbeidet sitt, må læreren sitte hos hver elev for å gi god og konstruktiv tilbakemeldinger på arbeidet
2. Enten må lekser som involverer skriving kuttes ut, eller så må 6-åringer ha med seg et lagringsmedium til og fra skolen. 6-åringer har en tendens til å surre bort minnepinner, eller saften i drikkeflasken ødelegger den.
3. Teknologien er et kompliserende element, men den blir gradvis bedre. Først må man kvitte seg meg tekstbehandlere som Word, som er helt ubrukelige for en 6-åring. Det er heller ikke alle lærere som er like oppegående på hverken tekstbehandlere eller digital informasjonsflyt.
4. Gamle datamaskiner er som gamle biler: de virker dårlig og krever mer vedlikehold.

Så til noen andre innvendinger hvor jeg ikke er like skråsikker:

1. Å lære seg å skrive er en utviklende og kreativ prosess. Den passer ikke alle like godt, men for noen er veldig god. Kanskje blir de som ikke får lære håndskrift skoletapere når de blir tvingt til å bruke tekstbehandlere med forstyrrende mye funksjonalitet?
2. Det vil være langt frem før teknologien virkelig kan erstatte papir. De fleste av oss er avhengig av å kunne skrive små beskjeder. Til jul skriver vi personlige hilsninger på julepakkene osv. Jeg sier ikke at dette vil endre seg (det vil jo det), men det vil ta lang tid.
3. Blyant og papir har fortsatt noen fordeler når det kommer til kreativitet og kunstnerisk frihet. Selv om digitale verktøy har mange fordeler, blir man også begrenset til funksjonaliteten verktøyene har. Jo mer avanserte verktøy, jo brattere læringskurve. For å bruke et anekdotisk bevis så ble ideen til Twitter unnfanget på papir.

Det er også et siste aspekt som kan være verdt å dvele ved. Dersom all skriftilig kommunikasjon foregår ved hjelp av digitale verktøy, vil den også foregå på premissene til teknologileverandørene. Når man vet at brorparten av disse teknologileverandørene er svært ivrige på å patentere enhver idé de har, vil det si at våre kommunikasjonsmetoder må foregå på deres premisser. Bryter man patenter ved å bruke teknologien på en måte de er uenig i, kan man bli saksøkt. Videre så er fri digital kommunikasjon under press fra myndigheter som vil tvangslogge når, hvor og hvem vi kommuniserer med. Sånn sett kan håndskriften være ytringsfrihetens og personvernets siste skanse. Da mener jeg virkelig siste skanse.

Håndskrift har fortsatt stor verdi, selv om omfanget den blir brukt i er mindre. Men hva om man snur litt på forskerens standpunkt, og gir barna frihet til å velge preferert skriveverktøy. Det ville kanskje gitt færre skoletapere og bedre læring? Å skylde på at håndskrift skaper skoletapere, av spesiellt gutter, er en fallitterklæring i seg selv og da særlig mot guttene. Jeg heller mot at det er skolesystemet, og ikke eleven eller læreren som skaper tapere.

Akkurat som Gutenberg ikke har erstattet håndskrift, vil nok ikke digitalisering gjøre det heller. Digitalisering vel heller erstatte Gutenberg tror jeg. Det spørs om ikke forskeren heller ikke ikke har oppdaget touch-skjermen. Den kan gi håndskrift en renessanse men på et annet medium enn på papir. Men igjen: da er man underlagt teknologileverandørenes regime for bruk av teknologien.

Haier og dinosaurer

Haiene og dinosaurene rådet hvert sitt domene, men bare den ene arten overlevde. Haiene er tilpasningsdyktige, alltid sultne og perfeksjonerte. Dinosaurene regjerte med sin styrke, men taklet ikke endringer i sitt miljø. Hva som skjedde med dinosaurene er ikke så viktig her; vi kan studere sukseeen istedet. Hva kan vi lære av det i kontekst av forretningsmodeller for informasjonstjenester.

Massemedia har regjert som informasjonsleverandører gjennom ett århundre. Så kom internett og WWW. Informasjon begynte å ta nye veier, utenom de etablerte mediene. Brorparten av massemediene står fortsatt og ser på at forretningen smuldrer bort, uten at de endrer forretningsmodellene. Forretningsmodellene deres er utviklet i en tid med fysisk distribusjon, og hvor man kunne regulere markedet og prisnivået med tilbud. Dette temaet er aktuellt i forbindelse med revidering av Åndsverksloven. Se f.eks. TV2s høringsuttalse

Informasjonsteknologi

Informasjon og og teknologi. Tilbud og etterspørsel.

Før internett var forbrukerne prisgitt det utvalget av media som var tilbudt. Tilbudet var nok påvirket av etterspørsel, men det var en relativt tung oppgave å fylle etterspørsel etter nye genre og formater. Det var i hovedsak forbeholdt de etablerte eller fryktøse gründere. Internett i hjemmet, billige og bærbare datamaskiner har endret bildet radikalt. Forholdet mellom tilbud og etterspørsel er mye mer dynamisk, og foregår i mye større grad på konsumentens premisser. 

Massemedia har i liten grad fylt ny etterspørsel med nye tilbud på egenhånd. Med internett har konsumentene i mye større grad vist veien. Konsumentene står for etterspørsel, men tilbyr også innhold. Den nye rollen prosumer (en kontraksjon av produsent-konsument) er et resultat av internett, men er det egentlig genuint nytt? Har ikke mennesker fortalt hverandre historier og overbringt kultur rundt leirbålet lenge før radio, TV, film og internett? Selvfølgelig har vi det. Forrige århundre var en unntaksttilstand fra det normale, slik det også var da bøker kun var skrevet på latin. Det skapte også en ubalanse i ytringsfriheten.

For å kunne møte etterspørsel, må tilbudet tilpasses. I den digital tidsalder venter ikke konsumenten på at andre skal lage et tilbud. Vi gjør det selv. For oss som kan programmere finnes et vell av muligheter og verktøy. Åpen kildekode gjør at vi kan velge mellom en rekke byggeklosser for å lage nye tjenester, som gjerne komponerer informasjon fra prosumers og andre informasjonskilder. At ikke de etablerte aktørene har valgt å møte etterspørsel med tilbud er mangel på blikk for nye forretningsmuligheter. De har tilgang på nøyaktig de samme verktøyene, og har i tillegg fordel av å sitte på ettertraktet innhold. Kompetanse og lærdom som er bygget opp kan benyttes. Spotify og WiMP er ypperlige eksempler på at slike initiativ som faktisk har stor suksess.

Istedet for å gripe mulighetene, peker de store aktørene på konsumentene som synderen når inntektene går ned. Det er verdt å merke seg at det er distribusjonsleddet, gjerne de mest kommersielle, som fronter tiltak for å begrense konsumentens muligheter og straffe de som overtreder Åndsverksloven. De står ofte i mellom de som produserer og konsumentene, hvor forretningsmodellen er fortjeneste på distribusjon. Denne konstellasjonen blir mer og mer kunstig. Den har blitt en anakronisme, altså prehistorisk overlevevning fra en tid hvor informasjon ble distribuert fysisk.

Med fysisk distribusjon ga det mening å ta betalt per solgte kopi. Jeg betaler for en avis, men kan velge å legge den igjen på bussen slik at andre kan lese den. Med digital informasjon gir det liten mening å betale for kopier. Det gir mening å betale for digitale tjenester. Jo mer attraktive tjenester jo mer vil jeg bruke dem og desto høyere pris er jeg villig til å betale. Dette bør være lett gjenkjennelig fra tjenesteproduksjon som hotell og restaurant.

Informasjons spiller en vesentlig rolle i ethvert samfunn. Et moderne demokratisk informasjons- og industrisamfunn er ikke noe unntak. Informasjon spiller en viktigere rolle enn noensinne for at det skal kunne videreutvikle seg. Informasjon er grunnleggende for kritiske prosesser som innovasjon, verdiskaping og maktfordeling. Begrenses informasjonsflyten begrenses også disse prosessene, noe som er svært uheldig. 

Når de store medieaktørene setter seg på bakbeina, og allierer seg med makten om å overvåke folket og konsumentene bør varsellampene blinke. Ingen av disse samfunnsaktørene bør ha makt over folket. Derfor bør de heller ikke samle inn data mot konsumenter og borgere med den hensikt å kunne straffe. Jeg skal ikke dvele ved myndighetenes ønske om å lagre trafikkdata om oss her, men konsentrere meg om media.

Når media ber om midler til å holde på sine utdaterte og lite tilpasningsdyktige forretningsmodeller, og som strider mot veletablerte og anerkjente demokratiske- og rettsstatsprinsipper skal vi ikke gi dem det. De burde selv være de første til å se problemet, men budsjettet står nok sterkere enn samfunnsoppgavene i styrerommet. Vil de absolutt gå ned med flagget til topps, så la dem heller det enn å gi dem midler de ikke skal ha tilgang på i en rettsstat. Kreativitet, tilbud  og etterspørsel vil uansett fylle tomrommet etter dem. Ikke sett igang en dårlig utgave av Jurassic Park med slitne dinosaurer i hovedrollen.

Jeg har ett råd å gi de aktører som roper på overvåkingstiltak på grunn av sviktende forretningsmodeller. Drep de tjenestene som ikke er lønnsomme. Start konkurrerende tjenester. Ikke vent å se.

PS! Twitter (norsk:kvittre) må være det mest velvalgte navn på en publiseringstjeneste jeg vet om. Fuglene er det eneste gjenlevende dinosaurene, og det er svært tilpasningsdyktige.

Trykk på en knapp etterforskning Thorgrim Eggen?

Jeg vet ikke hva slags beveggrunner Thorgrim Eggen har for å si følgende:

Men - hell i uhell - datalagringsdirektivet er det verktøyet som trengs for å etterforske og avslutte slike saker. Det handler om noen tastetrykk. Den stressede politibetjenten trenger ikke engang å løfte telefonrøret.

Det jeg imidlertidig vet er at det ikke er så enkelt. For det første så inngikk Høyre og Arbeiderpartiet et forlik som krever minimum 4 års strafferamme Rettelse: 2 år ref: §390a for å kunne hente ut IP-adresser, mot dagens praksis som kun krever godkjennelse av Post- og Teletilsynet. Altså vil IP-adresser være utilgjengelig i de aller fleste, kanskje 100%, av alle sjikanesaker. Eggens lettvinte uttalelser blir dermed en hån mot de som forventer at Datalagringsdirektivet skal sette Politiet bedre i stand til å etterforske bl.a. sjikanesaker.

Sjikanesaker har ikke høy prioritet i utgangspunktet. Det er sikkert mange årsaker til det. Ressurser er en årsak. Forliket mellom Høyre og Arbeiderpartiet vil krever enda mer ressurser fordi man må gå via domstol. Vil da flere sjikanesaker bli etterforsket? Jeg bare spør.

For det andre vil etterforskning av kriminalitet aldri være noen tastetrykk. Det er ganske tidkrevende å innhente ulike logger, analysere og sammenstille data. Vi vet at Politiet ikke har allverdens digital kompetanse i utgangspunktet. Mer data hjelper ikke Politiet med dette.

Det bringer meg over på 3dje punkt: Vi trenger ikke 6 mnd data for å etterforske sjikanesaker overhodet. Dersom sjikane er et prioritert problem, burde man sikre nødvendige logger på langt kortere tid enn det. Dessuten vil neste generasjon IP-adresseringsregime (IPv6) medføre at adressene blir så og si permanente. Det jobbes på spreng for å få dette implementert, siden adresserommet til IPv4 er iferd med å tømmes.

Mitt 4jde ankepunkt mot Eggens uttalelse: De aller fleste netttjenester hvor sjikane fremkommer ligger utenfor Norsk jurisdiksjon. Politiet kan glemme å få tak i nødvendig informasjon, eller det vil være så kostbart et det neppe vil bli utført.

Så Thorgrim Eggen: før du uttaler deg om et slikt tema, er det lurt å sjekke litt først. Du burde vite bedre, og dette viser en pinlig liten innsikt i en sak som er alvorlig for demokratiet og mindretallet det er ment å beskytte.

Men takk for at du fikk luftet dette Eggen. Jeg tror nemlig det ikke er bare du som går rundt i den villfarelsen at Datalagringsdirektivet skal bidra til oppklaring av saker som i dag henlegges. Disse misforståelsene er dessverre ganske utbredt også blant samfunnets beslutningstagere.

Les også
Datalagringsdirektivet - ingen god idé.
Kontroll av en virkelighet som ikke finnes
Beslutninger, makt og ansvar: When in doubt, don't

Verdien av informasjon

Informasjonsflyt inngår i omtrent alle verdiskapende prosesser. Hvilken verdi som skapes avhenger av kontekst. Det som er verdiskaping for noen kan til og med være destruktivt for andre. Anonymous og Wikileaks er eksempler for informasjonsflyt, spesialvariant: lekkasje, som kan brukes til å forflytte makt eller gjøre et helt annet budskap kjent. Informasjon er spesiellt kraftig politisk redskap, og det bør ikke overraske noen at den benyttes til det, uavhengig hvordan den er skaffet til veie.

Det heter seg gjerne at i en krig er det første offer sannheten. Dette er også et eksempel på informasjonsflyt som er beregnet på å desinformere, men skape "verdi" for avsenderen. Politikere, markedsførere, media, sladderpressen: Alle bruker informasjon til sitt formål i den hensikt å skape verdi for seg selv, mens det kan like gjerne være destruktivt for andre.  Generellt så har informasjonen mer verdi jo mer den reproduseres, selv om det noen ganger etterstrebes et skarpt skille på hvem som får tilgang (eks. miltær etteretning).

Idet informasjon er artikulert, muntlig, skriftlig og særlig digitalt, er den reproduserbar. Digital informasjon er "usynlig" i sin fysiske natur, den kan ikke sees, veies eller høres. Men den har mye større potensiale for reproduksjon enn noen annen form. Datamaskiner og masselagringsenheter er designet for rask og effektiv flytting og reproduksjon, men samtidig er mulighetene for å begrense dette marginale. IT-systemer er i større eller mindre grad sikret, men det skjer stadig vekk at både uvedkommenende og autorisert personell forårsaker at informasjon kommer på avveie.

Svært mye personlig informasjon ligger lagret som forretningsdata hos kommersielle og offentlige tjenesteleverandører. Hvem eier egentlig disse dataene? Hvem skal ha disposisjonsrett? Skal f.eks. myndighetene ha tilgang på personlig informasjon slik de har tilgang på annen informasjon som regnskap hos bedrifter?

Tar vi konsekvensen av dette? Når informasjon er mer flyktig enn noen gang, burde ikke dette reflekteres i lovene våre og hvordan vi omgås informasjon?

Den eneste løsningen på utfordringen er at individet (person eller organisasjon) selv har disposisjonsrett over egen informasjon. Bare slik kan det gjøres en hensiktsmessig risikovurdering av informasjon som lagres. I det noen ekspropierer denne retten er disposisjonsretten brutt. Dersom den som ekspropierer heller ikke tar ansvar når informasjonen kommer på avveie, har opphavet ingen å stille til ansvar.  

Alexander Alvaro, German Member of the European Parliament

So this is how Liberty dies

I dag vil jeg låne Trine Skei Grandes utsagn fra debatten om Datalagringsdirektivet, i et retrospektivt blikk på terrorangrepet mot USA for 10 år siden.

Mye har skjedd i kjølvannet av dette terrorangrepet: kriger, ny lovgivning, et voldsomt oppbluss for sikkerhetsbransjen. Samtidig har Internett forandret våre kommunikasjonsmuligheter. Menneskeheten kan nå kommunisere globalt, i sanntid. Store deler av menneskeheten har nå muligheten til å konsumere og produsere informasjon, uavhengig av tradisjonelle media. Generellt kan vi si at innholdsproduksjon og konsum er demokratisert. Styring av informasjon er mer desentralisert enn noensinne, og dette er i tråd med nettets opphavsmenn/kvinner intensjon.

Siden 9/11-2001 synes verden å ha blitt mer "nervøs". Det går kortere tid mellom økonomiske kriser. EU er nærmest i en kronisk krise-tilstand. Jeg vet ikke om det er en noen sterk korrelasjon, men det slår meg at terroristene kan ha oppnådd mer enn de håpet på. De ønsket å destabilisere den vestlige verden, og den er mer ustabil enn på lang tid. Vi kan ihvertfall slå fast at terrorangrepene har medført nye lover og tiltak som preges av nervøsitet. Istedet for å møte hat og krigsærkleringer med mot, forstand og toleranse skrues kontrollskruene til mot hele folket i den vestlige verden. Som om økt kontroll har løst problemer noen gang....

Demokratisering av innholdsproduksjon og konsum forandrer endel betingelser, og det styrker demokratiet. Allikevel virker demokratiske ledere skremt, når nye kommunikasjonsmuligheter benyttes mot dem i folkeopprør. Istedet for å gå i seg selv, legges skylden på ny teknologi som om den hadde forårsaket problemene. De tradisjonelle innholdsbransjene er også skremt av den nye teknologien. Istedet for å endre sine strategier og forretningsmodeller, skal man straffe de som ønsker å konsumere digitalt innhold. Innholdsbransjen roper på kontroll og overvåking fra myndighetenes side slik at de utdaterte forretningsmodellene skal kunne holdes kunstig i live. 

I det de største aktørene i informasjonsteknologibransjene (elektronikk, media) får diktere innovasjon er bransjens interne maktbalanse ødelagt. Siden den gang avishusene ble definert som den 4. statsmakt har det skjedd mye. Elektronikk- og telekombransjen er nå definitivt endel av den totale maktbalansen i et demokrati. Derfor er det svært viktig at makten til hver enkelt aktør begrenses, og ikke har for tette koblinger til myndigheter. Det norske Datatilsynet kjemper godt, men i den store sammenhengen er det ikke mye de klarer å utrette.

I sum medfører alle disse tiltakene at våre muligheter til å forandre (forbedre) ting begrensens. Mens markedsøkonomi forutsetter dynamikk, stivner alt et misforstått forsøk på å stabilisere. Jeg tror EU lider spesiellt under dette nå, og en virkelig forbedring vil ikke komme før man letter på kontroll og harmoniseringstiltak. For at markedsøkonomien skal fungere må aktører som ikke følger utviklingen få dø ut. Skal økonomien i den vestlige verden få et oppsving må nye folk inn i posisjoner der det klorer seg fast redde menn i dag.

Hvor ble liberalismen av i den vestlige verden? Den ser ut til å drukne i kapitalistiske hensyn og tiltak fra nervøse politikere og myndigheter. Fordi media pisker opp stemningen med tabloidoppslag om skumle folk, slipper politikerne unna med sin innskrenkende politikk. Til dundrende applaus.

Oppdatering:
Les også denne  svært gode kronikken i Dagens Næringsliv: Dette må vi ikke lære av 9/11
A Call to Courage: Reclaiming Our Liberties Ten Years After 9/11

Et demokrati er ingen fri lunsj

Alle er enige om de grunnleggende prinsippene for demokrati. Ihvertfall tror vi at vi er enige. Inntil det dukker opp noe vi ikke liker. Da er det flere av oss som er villig til å sette prinsippene til side. Da har vi begrenset demokratiet. Hvor går grensen for når det blir meningssensur? Har vi da et fungerende demokrati?

Hele poenget med demokratiet er å utvikle samfunnet i fellesskap og gi individet rettigheter og friheter. En iboende egenskap ved demokratiet er frihet til å forandre. Fellesskapet består av en god del mennesker som hver enkelt av oss ikke liker. Men vi deler dette fellesskapet bygget på demokratiske verdier og rettigheter.

Demokratiet vil aldri kunne forme et perfekt samfunn, fordi samfunnet er i konstant endring. Et demokrati er i en konstant indre kamp med seg selv, stadig på leting etter løsninger på sine utfordringer. Demokratiet er allikevel det beste redskapet vi har for å påvirke utviklingen. Det å leve i et demokrati innebærer at man må akseptere at et perfekt samfunn ikke eksisterer. Det betyr også at vi må vise toleranse for hverandre, selv om vi er aldri så uenige. Hele vår historie er full av eksempler på ideologier som har perfeksjonisme som mål medfører totalitære styreformer.

Ideologier og regimer som vil skape det perfekte samfunn vil nødvendigvis være totalitære. Det er helt utopisk at en større gruppe mennesker kan bli så enige. Det er også utopisk å tro at et samfunn ikke vil endres. Totalitære regimers forsøk på å kontrollere blir bare krampelignende øvelser som påfører folk lidelse og ufrihet. Befolkningen som lever i et regime som påberoper seg perfeksjonisme, opplever det nok neppe slik selv. Selv om de [ikke] får lov til å si det.

Endel ekstremister prøver med sin retorikk å overbevise oss andre om det finnes perfekte løsninger. De er gjerne fanget i sin egen forrykte retorikk og sitt tankespinn. Ytringsfriheten er det eneste middelet vi har til å korrigere, men man har ingen garanti for at det vil virke. Anders Behring Breivik ville ikke høre, og han fikk muligens ikke mye motstand heller. Han ble ble stort sett ignorert. Heldigvis er det få som går til de skritt han gjorde når omverdenen ikke vil lytte eller argumentere i mot. Men vi har alle et ansvar for å forvalte våre rettigheter og verdier ved å ta slike på alvor og by dem på motargumenter.

I Stortingsdebatten om Datalagringsdirektivet  argumenterte Bård Vegar Solhjell for at slark i samfunnsmaskineriet er et tegn på frihet. Et velfungerende demokrati har slark. I det noen strammer inn samfunnets spilleregler, blir det kanskje mer strømlinjeformet og mindre slark. Men demokratiet for teppet revet vekk under seg.

Vil vi ha et fungerende demokrati må vi stå opp for det og kjempe mot antidemokratiske strømninger enten det kommer fra den ene eller andre kanten. Heldigvis ser det ut til at Breiviks avskyelige handlinger beveger samfunnet i motsatt retning av det han ville. Fordi vi står sammen. Et demokrati er ingen fri lunsj.

Sikring av hvilke bevis?

Når Politiet etterforsker kriminalsaker er bevisinnsamling en viktig del av arbeidet. Bevisene danner gjerne en bevisrekkefølge som skal sannsynliggjøre tiltaltes skyld.
For å forhindre destruksjon og obstruksjon av bevis har Politiet tilgang til tvangsmidler som frysing av data og fysisk beslaglegging av midler. Frysing benyttes gjerne før etterforskere har fått full oversikt. Et tvangsmiddel vil som oftest medføre ulemper for den som eier midlene fordi de blir utilgjengelige. Bruk av slike tvangsmidler anses likevel som nødvendig og forholdsmessig i straffesaker.

Det er viktig å merke seg at innsamling av bevis og bruk av tvangsmidler er tilknyttet en konkret etterforskning. Dette er det såkalte etterforskningsprinsippet.

Datalagringsdirektivet fordrer innsamling av opplysninger uten at etterforskningsprinsippet ligger til grunn. Ytterligere data, i både omfang og mengde, enn det teleoperatørene har behov for blir pålagt lagring. Men kan man anse dette som et tvangsmiddel? Dataene blir (i en viss utstrekning) allerede lagret med dagens praksis som neppe vil endres vesentlig. Ingenting fysisk objekter eller verdier blir inndratt fra eier. Den etablerte betydningen av ordet tvangsmiddel passer ikke.

I informasjonssamfunnet er personlig informasjon, lagret i digital form på eget datautstyr og på tjenestene vi bruker på internett, er dette kanskje viktigere enn fysiske ting og verdier. Disse dataene danner et avtrykk av våre liv. Vi burde ha full disposisjonsrett over egne data, men data "tiltrodd" en tjenesteleverandør kan vi ikke regne med å råde over i dag. Slik informasjon har rett og slett i ikke status som personlig men forretningsdata. Myndighetene har tradisjonelt sett hatt tilgang til forretningsdata for å kunne kontrollere bedrifter. Når forretningsdata i stor grad (burde) tilhører individet som har skapt informasjonen, blir det feil om myndighetene kan tilegne seg denne vilkårlig.

Det må etableres en forståelse av hva innsamling av personopplysninger ved tvang betyr i større sammenheng. Skal myndighetene ha tilgang til tvangsinnsamling av slike opplysninger uten tilknytning til konkrete formål (etterforskning)?

Man kan gruppere datainnsamling for saksbehandlingskontekst i 3 hovedgrupper:

1. Dokumentasjon av observasjoner gjort i arbeid med konkret sak
2. Målrettet frysing og beslaglegging av ting og verdier som kan ha betydning for en sak
3. Vilkårlig fangst av data for fremtidig bruk uavhengig av konkrete saker. (Dette kan sees på som en utvidet og pågående variant av 2.)

Omfanget av innsamlede opplysninger øker fra punkt 1 til 3, og andelen ikke-relevant informasjon i enda større grad. Punkt 3 vil i de fleste tilfeller grense opp mot eller  praksis være overvåkning. Det er en pågående innsamling for eventuell fremtidig bruk. Når data ikke er lagret for et konkret formål er det mye vanskeligere å sette grenser for hva de kan bli brukt til.

I den analoge verden er kopier lette å skille fra orginaler. I den digitale verden er orginaldata og kopier like, og umulig å skille fra hverandre. Når myndighetene samler inn digital informasjon sitter de på en like god utgave av informasjonen som dens eiere. Det er nettopp hva avtalen mellom Høyre og Arbeiderpartiet går ut på. Overskuddsinformasjonen Datalagringsdirektivet krever lagret, skal overføres til en egen database (kopi).

Det eksisterer liten bevissthet om digitale informasjonsstrømmer og eierskap til data. Dette er en helt ny problemstilling som jeg ikke har sett behandlet i norske media, offentlige forvaltningsorganer eller politikere. 3dje parter burde ikke kunne tappe en slik informasjonsstrøm uten at det enten foreligger samtykke eller domstolsgodkjenning av tvangsmiddel i gitte saker.

Med de begreper vi har, og siden Regjeringen ikke har tatt seg bryet med å reflektere over disse, kan vi si at Datalagringsdirektivet er en vilkårlig frysing av data som kan være relevant for en fremtidig etterforskning. Myndighetene har tatt i bruk tvangsmidlene ment for konkret datainnsamling til en generell ordning. Borgernes bevegelser og kommunikasjon ansees slik generellt som relevant i etterforskning av kriminalsaker. Vår rapporteringsplikt er kraftig utvidet fra selvangivelsen til å gjelde hva vi foretar oss i hverdagen.

Logikken, eller kanskje mangelen på den, som følger av en slik generalisering kjenner ingen grenser i informasjonssamfunnet. Mengden personlig informasjon som vil bli lagret om oss er allerede stor, men ingenting mot hva fremtidens sensorer vil innhente. Har vi ingen prinsipielle grenser for hva myndighetene vil samle inn av data, vil vi ende opp i en verden alá 1984.

Denne posten leder frem til spørsmålet: Skal vi la en utvikling, der myndighetene vilkårlig samler inn data til fremtidige formål skje uten noen form for refleksjon og debatt. Ønsker vi egentlig dette, eller skjer bare fordi fremstående politikere og EU sier det skal være sånn og borgerne er for sløve til å stå opp for de rettigheter som er kjempet frem og nedfelt i grunnlov og menneskerettigheter?

Det er bemerkelsesverdig hvordan denne utviklingen skjer uten mediene er seg sitt ansvar bevisst og skaper debatt om disse temaene. Mest fremtredene i sin nedtoning av slike tema er stats- og lisenskanalen NRK. Datalagringsdirektivet har f.eks. ikke vært debattert i Debatten. Dette kan ikke kalles noe annet enn total svikt i samfunnsoppdraget kanalen har.

Jeg hadde stor nytte av å lese denne artikkelen, skrevet av Orin S. Kerr, professor i Jus i utarbeidelsen av denne posten.

EUs forskuterte forsvar av DLD

Drøytt 200 dager på overtid fikk vi evaleringen av Datalagringsdirektivet. Direktivet ble presset igjennom på Stortinget like i forkant av at evalueringen endelig ble lagt fram. Hvorfor det ikke var mulig å avvente informasjon om erfaringer med DLD, både positive og negative er en pussighet uten sidestykke. Vi var ikke engang smarte nok til å gjøre som Sverige, og utsette avgjørelsen om innføring.

Demokrati: en styreform hvor flertallet har avgjørende innflytelse, men mindretallets interesser også blir tatt hensyn til. - http://www.caplex.no

I et fungerende demokrati skal prinsipper om beskyttelse av et mindretalls interesser avgjøre. Det er forståelig at noen (flertallet) mener at vi skal ta ibruk midler som kan bidra til bekjempelse av alvorlig kriminalitet og terror. Men man kan ikke ensidig vurdere dette når titaket åpenbart er i konflikt med en større gruppes legale interesser, og som til og med er i konflikt med Menneskerettighetskonvensjonen. Helt uavhengig av hvorvidt trafikkdata er nyttig, skal man objektivt vurdere om det er nødvendig på bekostning av mindretallets interesser. Uansett så tror jeg at mindretallet blir til flertall etterhvert som kunnskapen om DLD øker. I nettavisenes spørreundersøkelser, som ikke er representative i folket, ligger nei-andel stort sett på 75-90%. Jeg antar at aktive nettbrukere er bedre informert på dette området enn de som kun leser aviser på papir. Dette fordi de både har bedre kunnskaper om moderne teknologi og tilgang på alternativ informasjon til endel medier som har sviktet i debatten.
 
Når vi endelig kan lese evalueringen, sier den at DLD helt klart er en utfordring med hensyn på personvernet og retten til et privatliv. Videre så påpekes det at regler for tilgang til og bruk av data praktiseres vidt forskjellig. I Polen ble det hentet ut data 1 million (1048318) ganger i 2009, noe som umulig kan være tilknyttet etterforskning av alvorlig kriminalitet og bekjempelse av terror. Når informasjon først er tilgjengelig, er terskelen ikke så høy for å bruke den.

Det som slår meg meg er presset fra EU for at medlems- og EØS-land skal innføre DLD er sterkt, mens de som (mis)bruker data og ikke kan gjøre rede for hvordan data er brukt slipper unna uten en skramme. Sverige trues med bøter etter at de besluttet å utsette implementering 1 år. Når kommisjonen ser problemet med nettopp misbruk av data, burde de ikke irettesette landene som bruker tvangslagrede data til annet enn det opprinnelige formålet: bekjempe terror og alvorlig kriminalitet? Ensidig straff mot de som ikke har innført er i seg selv et varsel om manglende kritisk sans og balansert holdning til DLD.

Det kan være flere grunner til at trafikkdata ikke blir brukt slik det var tenkt:

• Terrorvirksomhet i de fleste land er liten, så behovet for å trafikkdata for bekjempelse av det er ikke-eksisterende. Dessuten skjuler terrorister en god del spor allerede selv når truslene ikke er reelle.
• Grunnlov og etterlevelse av den er ikke god nok for å beskytte borgerne mot overgrep. Hvor sterkt står rettsstaten i disse landene? DLD er i seg selv en svekkelse av rettsstaten, fordi man vender om prinsippet om at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Leder for Politiets Fellesforbund, Arne Johannesen, bruker aktivt argumentasjon om at man lettere kan bevise sin uskyld. Det er ikke slik en rettsstat fungerer.
• Man simpelthen griper tak i det som er tilgjengelig for å etterforske all kriminalitet. Hvorfor skal man ikke bruke data som kan få kriminelle dømt, når data faktisk er lagret? Det vil kreve god selvbeherskelse på myndighetsnivå for å la være.

Om man leser evalueringen vil man oppdage at den ikke underbygger formålet med direktivet, snarer tvert i mot. Det noe svake tallmaterialet, som ikke kan vise relasjon mellom bruk av trafikkdata og etterforskning av terror og alvorlig kriminalitet blir feid bort med uttalelser fra myndighetene i medlemslandene som sier at tvangslagring av data er nødvendig. Problemet med denne påstanden om nødvendiget er det skal veies opp mot den Europeeiske Menneskerettighetsskonvensjon (EMK) artikkel 8

1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. 
2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.”

I evalueringen fremkommer det kun bruk av nødvendighet i forbindelse med å finne vitner o.l. Dette er ikke nødvendighet, men en mer effektiv måte å finne ut det samme som man kan gjøre med tradisjonelle etterforskningsmetoder. Nødvendighetskriteriet er ikke oppfylt, og evalueringens konklusjon om det motsatte er ikke støttet på noe vis av evauleringen. Snarere tvert i mot.

Evalueringen belyser overhodet ikke hvordan situasjonen ville vært uten tvangslagring. Det nevnes at 67% av alle forespørsler er for data yngre enn 3 mnd, og de ville da med stor sannsynlighet vært lagret i telekomoperatørenes systemer uansett. I Norge blir data stort sett slettet når de er 4-6 mnd gamle med dagens praksis, og vil neppe endre seg iflg telekombransjen selv. I kategorien 3-6 mnd gamle data er det 19% andel av de data som hentes ut. Hvis vi antar at halvparten ikke ville vært slettet innen Politiet ba om data, ville de altså få data i 76,5% av tilfellene. Jeg vil si det er en meget god prognose målt opp mot andre typer spor Politiet må finne og analysere. Å forlange bortimot 100% er ikke innenfor virkelighetens rammer. Få andre bransjer kan ikke forvente at ting er tilrettelagt fra andre i samme grad. Det er på tide Justisdepartementet og Politiet stikker fingeren i jorda.

Jeg vil tørre å påstå at min blogpost Tull med Tall, som tar utgangspunkt i et regneark som viser relasjonen, og proporsjoner, for uthenting av trafikkdata i ulike typer kriminalsaker og kriminalitetsstatistikk er et bedre grunnlag til å gjøre vurderinger på enn EUs evaluering, selv om Norge ikke har innført Direktivet. I det minste er det en god fremstilling av situasjonen uten at DLD er innført.

Men når konklusjonen i evalueringen var forskuttert, var fallhøyden for stor til å lande på en annen konklusjon. Den 3.12.2010 sa Cecilie Malmström på en pressekonferanse at Data Retention is here to stay. Kommisjonen hadde konkludert på forhånd, og siden man ikke kunne underbygge den med fakta blir evalueringen kun halvhjertet forsøk på å få det til å se ut som kartet stemmer med terrenget.

Utfordringer i forbindelse med terror- og kriminalitetsbekjempelse i Spania og Norge er nok vidt forskjellige. I og med at Spania har levd med terror i flere tiår (konflikten med Baskerne) og har vært utsatt for terror organisert av Al-Qaida er det klart lettere å argumentere for implementering der enn i Norge. Selv om vi lever i en stadig mer globalisert hverdag har fortsatt hvert land sin egen grunnlov. Kriminalitetsetteforskning og terrorbekjempelse er delvis internasjonale problemer. Men det blir allikevel feil å tvangslagre privat informasjon i alle land uavhengig av nødvendighet og interesser i det enkelte land. Jeg er ser behovet for å regulere f.eks. hvordan data utveksles mellom nasjoner, men ikke at behov hos noen skal ha så store konsekvenser for alle andre. For meg bryter det prinsipper mot sammenblanding av ulike interne anliggender. (Når alle skal formes over samme lest, blir det stor friksjon, siden ingen land består av samme "materiale". Selv innen EU/EØS er det vidt forskjellige kulturer, utfordringer osv).

Trafikkdata kan nok sies å kunne ha bidratt til oppklaring av mange saker i ettertid, men realiteten er at våre kommunikasjonsmønstre endres raskt. Om 10 år vil man neppe kunne se tilbake og si det samme. Det vil nok stort sett være den eldre og lovlydige delen av befolkning som bruker kommunikasjonsmidler DLD omfatter. De yngre, og en god del eldre, endrer kommunikasjonsmønstere as we speak og kriminelle med incentiv for å endre vaner gjør det garantert. Ofte er alternativene gratis, sikrere og mer brukervennlige, og det burde være ganske innlysende for de fleste at det vil skje store forandringer.

Informasjonens iboende potensiale for makt

Den digitale teknologiutviklingen gir oss enorme muligheter til å lagre og behandle store mengder informasjon. Generellt er dette overveiende positivt og setter oss i stand til å analysere og løse vanskelige problemer. Teknologien er imidlertidig nøytral i forhold til hvilken informasjon som lagres og behandles.

Teknologien har ingen innebygd etikk, moral og grensesetting, dette er det vi som benytter teknologien som er ansvarlig for. Etterhvert som vår teknologiske kapasitet øker, øker også ansvaret for at den anvendes positivt. Informasjonsteknologi har iboende egenskaper som kan endre maktforhold og hvordan sette grenser for privatlivet. Den lagrer også informasjon som tidligere var muntlig kommunikasjon, slik at den kan publiseres effektivt til et videre krets også utenom personlig nettverk. Informasjon er ikke lengre begrenset fysisk til den nærmeste krets. I det digitale samfunnet er muligheten for trekke grenser for eget privatliv blitt mer diffuse, og i noen tilfeller vanskelig å trekke.

Teknologien gjør informasjonen både mye mer flyktig og konsentrert  enn noen gang tidligere. Kort oppsummert kan vi si at informasjon i digital form har bl.a. disse egenskapene som også skiller den fra analog motsats:

• Lett å konsentrere
• Flyktig
• Analyserbar i stor skala
• Lett å korellere distribuerte datasett

Disse egenskapene gir en verdiøkning, men samtid også utfordringer til hvordan man skal håndtere sikkerhet mot misbruk og tyveri. Om man ikke har veldig god innsikt i hva dette innebærer kan man komme til å ta feil beslutninger.

Anders Brennas blogpost om hvordan Aftenposten fikk tilgang til Wikileaks komplette informasjonsdata, sier mye. Sikkerhetsløsninger kan kun begrense hvem som får tilgang, men ikke hva tiltrodde personer gjør med tilgjengelig informasjon. Høy konsentrasjon, spesiellt av sensitiv informasjon, gir makt.

Som vi ser har informasjonsteknologi stort potensiale og bringer nye utfordringer med seg. Skal informasjon aggregeres bør det være begrunnet og knyttet til et bestemt og kontrollerbart formål. Videre så må den juridiske eller moralske eier av informasjonen ha full disposisjonsrett. Dersom det ikke er god overenstemmelse mellom eierskap og disposisjonsrett tar man i praksis vekk mulighetene for å selv trekke grenser. Dette gjelder såvel på individ- som organisasjon- og nasjonalt nivå. Bare på denne måten kan informasjonen forvaltes riktig og med risikovurderinger gjort av dens eier.

Disposisjonsrett gir mulighet til å bruke informasjon etter eget forgodtbefinnende. En av Assanges nærmeste medarbeidere så seg, av ukjent grunn, bedre tjent med å lekke tiltrodd informasjon. Wikileaks hadde på sin side fått tilgang på informasjonen av tiltrodde etteretningsmedarbeidere som mente at informasjonen burde gjøres kjent. Selv på myndighetsnivå kan vi se at det er svært lett å uthule- eller endre lovverk for å kunne utnytte informasjon til flere formål. Dette bør ikke overraske noen, da det nærmest er en naturlov at man vil utnytte de ressurser og maktmidler som er tilgjengelig. Informasjon "finner" gjerne sin egen vei, avhengig av disposisjonsrett og hva tiltrodde personer mener formålstjenlig. I tillegg kommer selvfølgelig datainnbrudd og menneskelig feil som medfører data på avveie.

Det er allikevel et skarpt skille mellom privat informasjon og annen informasjon. Fratas man disposjonsrett for egen informasjon og mulighet til å trekke sine personlige grenser, fratar man individet privatliv og integritet.

Det er viktigere enn noen gang at mulighet for å kunne ha disposisjonsrett over egen informasjon for å kunne trekke grenser rundt seg selv. Eller sagt på annen måte: det er ingen grunn til at digitalisering av kommunikasjon skal endre på retten til å trekke sine egne grenser. Hvordan den enkelte velger å bruke denne retten må fortsatt være individuell. Noen lever offentlige liv, andre mer private. I problematiske livsfaser er man naturlig nok forsiktigere enn når det står bra til.

Jeg vil tro veldig få vil si seg uenig i det jeg skriver her. Om de da ikke har gjort det før, bør de reflektere over at Datalagringsdirektivet Høyre vil stemme for innføring av i Stortinget 4.4.2011 er nettopp overdragning av disposisjonsrett av informasjon om hvem du kommuniserer med, hvor og når. Det er feil retning i et veivalg teknologien stiller oss overfor.

Høyre har gått for såkalt strengt regelverk for sikring for de data som skal lagres. Dette fungerer selvfølgelig fint som innsalgsargument, men er i realiteten et falsum:

• Regler har ingen direkte praktisk betydning hverken for implementasjon eller  oppfølging. Da må det i det minste følge med midler til byråkrati, oppfølging og  gjennomføring (tiltak i informasjonssikkerhetsfaget er kontinuerlig og nitidig arbeide) over lang tid. Dette er en forpliktelse Høyre og Arbeiderpartiet påtar seg og ikke kan løpe fra.
• Kryptering av overskuddsinformasjon er ikke en styrking av personvernet. Det er ikke engang en et nullsumspill siden det faktisk blir større datamengde (spesiellt lokasjonsinformasjon og epost avsendere og mottagere) som kan stjeles og misbrukes. Før denne tvangslagrede informasjonen blir flyttet til kryptert database. (merk: det krever sletting av informasjon i kildesystem, utover operatørenes eget behov, og sjansen for at det da glipper er større)
• Regelverket vil neppe ha gyldighet for operatører som velger å bruke lagring i utlandet. Dette er svært vanlig strategi for å spare penger, samt at telekom-operatører opererer på tvers av landegrenser.
• Det "strenge" regelverket endrer ikke noe på det faktiske forhold at man overdrar disposjonsrett fra eier til 3dje part. Datalagringsdirektivet er stikk motsatt av styrking av personvernet uansett hvordan man vrir og vender på det, og ingen regler kan endre på det. 
• oppdatering: De fleste av disse reglene er heller ikke noe annet enn common sense og ansvarlig politikk som ville blitt vedtatt helt uavhengig av Datalagringsdirektivet. Da blir det direkte falskneri å koble til innføring av direktivet. Les også Geir Pollestads utmerkede serie bloggposter om Høyres spillfekteri om hva de har oppnådd i forhandlinger med Arbeiderpartiet.

Aslak Sira Myres appell mot DLD

Fra en som har vokst opp med overvåkning og som har et reflektert og engasjert forhold til fenomenet. Hør, se og lær.

Stasministerens nye direktiv

Stasministeren følte seg naken overfor borgerne, og det som enda værre var: innsynet var ikke gjensidig. Borgerne skjulte noe for ham. Hvem vet hva folk med privatliv kan finne på?

Borgere kommuniserte med hverandre uten at han visste om det. Siden alle nå kunne bruke eletroniske kommunikasjonstjenester kunne de ha direkte kontakt med hvem som helst hjemmefra. Det var bare ved Partiets høyborg at man hadde lov til slikt må vite. At folk snakket sammen uten at Partiet hadde kontroll var ikke bra. Bevis måtte sikres.

Når 2 EU byråkrater kom til hovedstaden med et flunkende nytt direktiv i hånden, som inneholdt krav om lagring av hvem som hadde snakket sammen, og enda bedre hvor de til enhver tid befinner seg, kjente Stasministeren lettelsen bre seg. Endelig kunne han få kontrollen tilbake. EU Byråkratene sa dumme og kunnskapsløse personer ikke kommer til å se hvor fint direktivet er, som styrket demokratiet og borgerne kunne bevise sin uskyld. Det måtte pakkes pent politisk inn: Trusler om terrorangrep og landet ville bli fristat for horder av kriminelle. I tillegg smørte man på litt ekstra med å stoppe spredning av overgrepsmateriale, selv om det ikke hjalp de som ble utsatt for overgrepen i nevneverdig grad. Vi må redde barna, ikke sant?

Stasministeren tenkte også at det ville bli fryketlig fint å kunne avsløre inkompetente tilsyn, dustepartier og andre plagsomme instanser som stadig sto i veien for hans fantastiske planer og månelandinger.

Noen av Stasministerens politiske motstandere prøvde å stille kritiske spørsmål og legge frem informasjon som viste at direktivet ikke var effektivt, og kunne ha skadelige bivirkninger. Raskt kom embedsmenn og Stasministerens medhjelpere ham til unnsetning: Vi vil vel ikke ha lovløse tilstander, terror, en fristat for kriminelle? Tør dere la det skje?.
,
Ikke så rent få av Partiets medlemmer lurte også på om påstandene, om hvor fint det ble med direktivet, kunne være riktig. Men de ble selvfølgelig fortalt at de måtte være dumme som ikke så hvor fortreffelig det var. Dermed var det kun noen ytterst få partimedlemmer som hadde selvtillit nok til å tro på sin egen kunnskap og vise det offentlig.

Etterhvert som arbeidet med innføring av direktivet skred frem var det stadig kritiske røster, plagsomme dumme borgere, embedsmenn og tilsyn som maste om det fantes indikasjon på at direktivet ikke virket og kunne være uheldig for borgernes rettigheter og styresettet. Ikompetente tenkte Stasministeren, vi må lage en kampanje. Kjøpe høyeste ranking på søkemotorer, skrive innlegg i alle landets aviser, så blir nok disse masekoppene lei av å protestere.

Embedsmenn og politikere som ville ha direktivet skrev og forklarte om trusler og at det nesten ville bli umulig å oppklare kriminalitet om man ikke fikk direktivet innført. De glemte at det for kort tid siden ikke ville vært mulig å lagre slik informasjon om borgerne, og selv uten krav om lagring ville det finnes veldig mye informasjon tilgjengelig uansett. Flere og flere borgere begynte å se at Stasministerens direktiv ikke var slik ha sa.

---

Ovenforstående historie er en sterkt omskrevet versjon av H.C. Andersens Keiserens nye klær. For at det skal passe med historien er statsministerens rolle sterkt overdrevet, fakta og kronologisk rekkefølge er ikke fullstendig korrekte.

Hint! En vesentlig forskjell er politikere i et demokrati skal være avkledd. Et fungerende demokrati er såpass transparent at borgerne kan kontrollere de som har fått tillit og makt. Datalagringsdirektivet er egentlig en fordekt måte å kle av borgerne på.

Primær- og sekundærbruk av data - hvor kommer Politiets behov fra?

Som programmerer interesserer jeg meg blant annet for de artifakter som oppstår som følge av bruk av teknologi. Innføring av ISDN i Norge var starten på en ny æra for lagring av privat informasjon, for bruk i oppfølging av at avtaleforhold. Jon Bing har beskrevet dette på en god måte, og fremhever hvordan slik lagring vil stille oss ovenfor en rekke dilemmaer. For å ta Bings problemstilling litt videre, så må tenke over

• Hva lagres?
• Hvorfor?
• Hvem bør få tilgang?
• Hvem kan stille krav til ovenstående punkter?
  

Når det lagres informasjon om oss må vi kunne forvente å ha råderett over den. Den er privat, representerer et avtrykk av sthvem vi er og vårt daglige liv. Dersom noen skriver en bok eller lager en film, har man automatisk opphavsrett til materialet, mens personlig informasjon ser ut til å være fritt vilt skal vi ta politikerne som vil innføre Datalagringsdirektivet på ordet. Det er mulig den finurlige, og stadig påmininningen fra sentrale tilhengere, om at det ikke er innhold som lagres som gjør at eierskapet til denne informasjonen får lite oppmerksomhet i debatten.

Før ISDN måtte Politiet selv fremskaffe, bearbeide og lagre elektroniske bevis, men nå fikk de en mulighet til å be om detaljert informasjon uten å spørre vitner og fysiske åstedsundersøkelser. Selv om man sikkert kan vise til noen avgrensede områder før ISDN, ble data nå tilgjengelig i stor skala.

Det ovenforstående er ment som bakteppe for denne blogposten som omhandler hvordan lagringsbehov oppstår, bruk av disse dataene og når det oppstår sekundærbruk av dem.

Leveranse av tjenester basert på informasjonsteknologi medfører forbruk av ressurser som tilbyderen må dekke inn. Private gjør det oftest ved fakturering eller reklame, og offentlige tjenester dekkes over skatteseddelen. Når forbrukeren skal faktureres må det finnes et fakturagrunnlag, også ved fastpris. Selv om det er avtalt fastpris vil det alltid finnes noe data. Skal det være mulig å drifte en IT-tjeneste må man kan overvåke ressursbruk, ellers så vil man ikke ha kontroll, tjenesten oppleves som ustabil eller uforutsigbar og da flykter kundene. I tillegg så må sikkerhet ivaretas, uønsket trafikk mot tjenesten og uønsket brukeratferd må kunne avdekkes. Slike sikkerhets- og driftsbehov dekkes ved å logge aktiviteten i systemene. Loggene er viktig underlag for vedlikeholdsbehov, men de danner også avtrykk av brukernes atferd.

Lagring av personlig informasjon er avtalebetinget og regulert, i et forhold mellom forbruker og tjenestetilbyder. Sekundær tilgang må skje unntaksvis, og ved spesifikk tillatelse. Når avtaleforholdet opphører er det heller ikke noe grunnlag for at dataene fortsatt skal ligge lagret.

Som Jon Bing beskriver fattet Politiet (naturligvis, de skal jo finne relevant informasjon ifbm etterforskning) tidlig interesse for den elektroniske informasjonen som blir lagret om oss. De ble en sekundærbruker av telekom-data. Etterhvert har denne informasjonen blitt brukt i oppklaring av endel kriminalsaker, og det har dannet seg forventning om at man kan benytte elektronisk informasjon i etterforskning. Men det er vesentlig forskjell på å gi Politiet tilgang, og sikre at det skal finnes elektroniske spor etter alle borgere. Vi må huske på at det ikke er lengre enn drøytt 20 år siden noe slikt overhodet ikke var mulig. Teknologien ble ikke lagd for å sikre Politiet bevis. Behovet som det angivelig har, kan kun ha oppstått som en følge av at de tilfeldigvis har fått tilgang. Det både forundrer og skremmer meg at noen nå tydeligvis mener at Politiet nå skal ha en generell og omfattende informasjonsrett til private data. At ikke folk skvetter stolen av slike tanker er ikke noe mindre enn oppsiktsvekkende. Selv om Norge ikke blir omgjort til en politistat over natten om Datalagringsdirektivet innføres, er det en underliggende logikk her som kan medføre en slik utvikling. Det argumenteres fra Politiets side at de mister tilgang. I mitt i hode mister de ikke noe som helst, men må tilpasse seg utviklingen slik de gjorde da det ble mulig å få tilgang til elektroniske data.

Tilvenning, som jeg ikke finner noe bedre ord på, til at Politiet kan få tilgang har pågått i drøytt 20 år.  Sakte nok til at det ikke har fått den store oppmerksomheten inntil EU kom med Datalagringsdirektivet. Gjennom erfaring som programmerer vet jeg hvordan informasjonsflyt setter seg i organisasjoner og påvirker dem. Det har tydeligvis sneket seg inn uheldige forventninger om hva IT-bransjen skal stille opp med til etterforskningsformål, mens politikerne og tilsyn(?) har sovet i timen.

Med Datalagringsdirektivet stilles det krav fra sekundærbruker om hva som skal lagres og hvor lenge. Datalagringsdirektivet stiller krav uten å sjele til hva som trengs for å drifte systemene. Det er Politiets behov som skal dekkes og som danner grunnlag for helt nye krav til systemene og tjenesteleverandørene. De vil bli ansvarlige for å kunne fremskaffe bevis, mot sine egne kunder, i fremtidige kriminalsaker. Det er 3 hovedtyper informasjon som skal lagres, og ikke bare "trafikkdata" som oftest blir nevnt av politikere/media (de 2 andre blir vel lett assosiert/forvekslet med trafikkdata)

• Trafikkdata (når og hvem vi har kommunikasjon med)
  
• Lokasjonsdata (behøves i svært liten grad for oppfølging av kunden, men noe på nettverksdrift)
  
• Abbonementsinformasjon (Kundepersonalia) + IP-adresse, telefonnr osv
  

Se også Stopp DLDs informasjonsside om hva som skal lagres.

Når en sekundærbruker, som attpåtil ikke skal betale for dette, ei heller har en generell informasjonsrett, begynner å stille slike krav er det noe fundamentalt galt på gang. Jeg vil si det er å være rimelig freidig overfor borgerne som myndighetene skal tjene, men som de nå skal avkreve detaljert privat informasjon i stor skala fra. Noe av formålet med en demokratisk rettsstat må ha blitt borte på veien...

Videre: Hva vil skje med innovasjon hos tjenesteleverandøren? Vil kundene ha den samme tilliten til leverandøren når de er ansvarlige for å lagre bevis mot dem? Endel av kontroll og strategi for utviklingen av tjenestene blir nå overdratt sekundærbrukeren.

Vi er midt inne i en rivende utvikling av kommunikasjonstjenester, men dersom Politiets behov skal dekkes vil det legge føringer og begrensninger på utviklingen. Hva vil skje dersom bruksmønsteret endres? Skal ikke kommunikasjonstjenesteleverandører som er underlagt DLD få liv til å videreutvikle tjenestene sine med mindre de kan tilfredstille Politiets behov? Med den massive mengden data som lagres om oss, vil jeg regne med at det vil bli økende etterspørsel etter tjenester som ivaretar personvernet på en bedre måte enn idag, men dette vil da være i "konflikt" med Politets behov! Det er mildt sagt en uheldig sammenblanding av Statens rolle som regulerende myndighet og interessent av den avledede informasjonen.

Jeg tror Jon Bing stilte riktig diagnose i 2003:
Elektroniske spor er altså forholdsvis nye i forhold til praktisk bruk. Når det gjelder personopplysninger, har vi ofte sterke sosiale og etiske normer som støtter de rettslige reglene for utnyttelse av dem: Vi titter ikke inn gjennom vinduer, vi forteller ikke uten videre til andre hva en venn har sagt i fortrolighet. Men holdningene til elektroniske spor har ennå ikke fått tid til å danne seg. Sammen med en sterk teknologisk utvikling som gjør bruken av slike spor nyttige på så mange områder, krever dette og garanterer for en rettspolitisk diskusjon de nærmeste årene.

Problemet er at dette ikke har blitt fulgt opp i tilstrekkelig grad, og lagringen av informasjon akselerer mens regulerende instanser (med unntak av Datatilsynet, som det ikke blir lyttet til) sover videre. Den digitale rettspolitiske "gjelden" er enorm og vokser hurtig. Så får vi se hva Høyre har tenkt å bestemme seg for: dra på seg enda mer gjeld, eller begynne nedbetaling.

Teknologiske fristelser

Oljen hentes opp med tung bruk av teknologi. Vårt lands rikdom er teknologidrevet. Dersom vi hadde villet kunne vi levd over evne i et par-tre tiår før det var slutt. Men det er typisk Norsk å vise måtehold, ihvertfall i det som gir seg utslag i materielle goder. Også på andre områder viser Norge måtehold, som i f.eks. bioteknologi, som faktisk kan redde liv. Politikerne setter grenser for hva det kan forskes på, fordi man frykter utviklingen om den kommer ut av kontroll.

Teknologi skaper nye etiske utfordringer. Det har den alltid gjort, og det vil den fortsette å gjøre. Derfor er det svært viktig at vi holder hodet kaldt i møtet med ny teknologi. I debatten om Datalagringsdirektivet er det pussig nok teknologene, sammen med jurister, som roper varsku. Politikerne virker ikke som de helt har skjønt hvilket gjennomsyrende teknologisk begrunnet verdi- og samfunnsspørsmål dette er. Media er også lunkne, og at DLD ikke har vært i Debatten på NRK for lenge siden er ubegripelig.

Jeg har en mistanke om at fraværet av allmen debatt er den digitale informasjonens abstrakthet. Vi kan ikke ta på den eller se den annet enn på skjerm eller utskrevet på papir. For de fleste er det nok utenkelig at den kan skade oss som individ eller samfunn. Da er det lett å glemme at informasjon gir makt. For å sette det i perspektiv: Etteretningsorganisasjoner jakter på informasjon. Wikileaks formidler informasjon som utvilsomt forflytter makt.

Når informasjon om privatlivet blir eksponert for en tredjepart, er den ikke lengre privat og det gir tredjeparten en viss makt over oss.

Teknologiutviklingen, og blant annet på mobilfronten, raser avgårde. Vi legger igjen massevis av informasjon om oss selv på nett. Bruken av teknologi gjennomsyrer samfunnet og dagliglivet. Både våre demokratiske rettigheter til å utøve fri kommunikasjon og plikter overfor samfunnet skjer vha av teknologi. Verdiskaping er teknologintensiv, og forutsetter effektiv kommunikasjon i et langstrakt land. Vi blir stadig mer prosumers (sammensmelting av producer og consumer). I tillegg oppstår det en masse avledet informasjon som en følge av alt dette. Vi er kommet dit hvor elektronisk kommunikasjon utgjør en naturlig del av vårt daglige liv, for ikke å si en prefererte kommunikasjonskanaler i mange sammenhenger. Det gir oss mange muligheter, men også utfordringer.

Det er på høy tid at vi stiller oss spørsmål om hvordan individet skal kunne forvalte all denne informasjonen som danner et stadig mer detaljert avtrykk av våre liv. Hvordan skal det fortsatt være mulig å trekke grenser for eget privatliv? Det vi legger igjen åpent på nett (f.eks. blogger) er bevisste handlinger som innholdsprodusenter. Men mesteparten av det vi produserer er ikke fullt så bevisst, og noe hentes inn av aktører i gråsonen mot det etisk og juridisk akseptable. Facebook er et eksempel. Til slutt har vi informasjon som er helt privat, eller i det minste noe vi vil beholde i en privat sfære. Våre sosiale nettverk (som vi nå også tiltror sosiale media), legejournaler, skatteopplysniner er eksempler

Pålagt registrering av informasjon bør ha et formål. Der hvor vi har en kontrakt mellom oss og samfunnet er dette formalisert. For at staten skal kunne yte oss tjenester, må den ha informasjon om oss. Til nå har dette hovedsakelig vært  1-1 og 1-n formålsbegrunnede forhold, der individet har innsyn og en viss kontroll over informasjonen. For at staten skal kunne hjelpe oss som enkeltpersoner og omfordele goder trenger den visse typer informasjon om oss, konkret begrunnet i et formål. Det overordnete formålet er velferdsstaten.

Datalagringsdirektivet snur opp ned på dette. For det første skal data samles inn uten noe mer konkret formål enn å sikre bevis for senere bruk i kriminalsaker. Smak litt på denne: privat informasjon skal samles inn uten konkret formål. Det er ikke slikt et demokrati driver med, og det bryter med gjeldende rettspraksis. Informasjonen som vil bli tvangslagret, er delvis ulovlig å samle inn på denne måten i dag fordi det ikke kan knyttes til noe konkret formål. Teleoperatørene har f.eks. ikke bruk for å lagre lokasjon og epost-adresser vi har kommunisert med for å fakturere oss, og uten et formål er lagring ulovlig. Dette representerer svært sensitiv informasjon, og det er gode grunner til at den skal holdes så privat som mulig.

Det blir n-1 forhold mellom oss og staten, når den tar seg til rette å vår informasjon. Maktforholdet mellom oss og den blir snudd. For det andre er begrunnelsene vage: alvorlige trusler mot samfunn og individer, og har skiftet etterhvert som myndigheter og politikere ikke har klart å gjøre tydelig rede for nødvendigheten. Forkjemperne av direktivet presterer til og med å si at DLD skal kunne brukes som alibi for å sjekke personer ut av saker. Siden når ble man pliktig til å registrere hvor man er, og hvem man snakker med for å kunne sjekkes ut av kriminalsaker? Skal fjellvettregelen om melder fra om hvor man går innføres som en allmen plikt i sammfunnet?

Det er teknologiutviklingen, og vår vestlige livsstil som gjør direktivet mulig og samtidig gjør det så fryktelig feil. Vi er nok fortsatt i en tidlig fase av utviklingen. Informasjonsmengden vil vokse, og den vil vokse raskt. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at staten, og andre aktører, vil se en nytte i denne informasjonen. (Hva med å gi dyrere helseforsikringspremie til de som er ofte på McDonalds? Det kan man finne ut vha trafikkdata. Ikke relevant for diskusjonen p.t. men det kommer senere, helt sikkert)

Mengden ganske privat informasjon i digital form vil øke, det er det ingen tvil om. DLD vil gi staten en fot i døra for tilgang. Med denne (etterhvert hardt tilkjempede) tilgangen vil den kunne finne flere formål. Det er jo bare en lovteknisk presisering unna. Uten måtehold vil DLD koble ut Statens bremser for inngrep mot borgernes privatliv. Mange av DLD forkjemperne (som også er lovgivere) utviser dårlig skjønn i forhold til disse spørsmålene, og det bekymrer meg. Med så åpenbar dårlig dømmekraft i dette spørsmålet, tror jeg veien til utvidelser er svært kort.

Klarer vi som samfunn å motstå de fristelsene informasjonsteknologien gir, og vise måtehold? DLD er den første store prøven på å motstå digital fristelse for staten. Det kommer mange fler. Beslutningene må være forankret i våre verdier og rettsprinsipper. Vi kan ikke drive formålsløst rundt i teknologitåka, og beslutte på bakgrunn av frykt og fristelser.

Nå er det opp til Høyre å bestemme hvilken retning vi skal velge. Uten å bli helt tør-dere-la-dette-skje (litt humor må vi unne oss), så vil jeg komme med en oppfordring om å tenke fremover. Norge er avhengig av teknologiutvikling, et fungerende personvern og rettsstat. Chilling effect på effektiv kommunikasjon i et land med spredt befolkning og svekkelse av demokratiet trenger vi ikke.

Kan DLD bli en sovepute?

Datateknologi gjør det mulig å samle inn voldsomme mengder informasjon.  Kostnaden er så lav at vi kan etterleve Øystein Sundes "Kjekt å ha" uten å tenke noe videre over det. Men betyr det at om vi har mer informasjon, at vi vet mer? Og er det slik at vi skal vite alt? Jeg tror det er på tide man stiller seg spørmålet: Hva lagres hvorfor og hvilke regler skal gjelde? Det er vesentlig forskjell på å lagre data om miljøobservasjoner, infrastruktur osv, og personopplysninger. Vi kan bruke upersonlige data til å løse mange av de store problemene i samfunnet, men det er ikke fokus på dette i dag fra Statens side.

Data lagres i en gitt kontekst fordi den informasjonen de representerer gir mening og verdi i den. Datasystemer ivaretar behandlingsregler og interaksjon med dataene, og styrer brukeraksess. Brukeraksess i denne sammenhengen er ikke sikkerhet, men iltrering basert på hva brukeren har lov til å se. Sikkerhet er mer generell tilgang til systemet som sådan.

Selv om et system er laget for et sett av kontekster og interaksjon med data, som danner systemspesifikasjon, kan det godt tenkes at dataene som forvaltes i systemet kan ha verdi i andre kontekster, gjerne kombinert med data fra andre systemer. Veldig mange av IT-prosjektene går ut på integrasjon og sammenkobling av systemer.

Som programmerer får man et aktivt forhold til sikkerhet, lagring, korrelering og analyse. Kompleksiteten og dataflytene gjør det totale bildet stadig mer komplekst. Konsistent sikkerhet og brukeraksess på tvers av systemer er ikke lengre triviellt, samt at faren for innbrudd i datasystemer er økende.

Med denne virkeligheten som bakteppe kan en lett forestille seg at kravene til systemer med sensitiv informasjon må være så presise og enkle som mulig. Veldefinerte kontekster med enkle behandlingsregler er viktig. Løsningene blir rimeligere, enklere og mindre komplekse.

Datalagringsdirektivet er et sett med vage kontekster som skal sikre Politiet tilgang til data lagret i teleoperatørenes systemer: Bekjempelse av terror, barneporno og alvorlig kriminalitet. Direktivet krever lagring av data ut over operatørenes behov, men som systemene kan lagre (posisjon, epost-avsendere og mottakere). Staten kommer med nye vage krav, men skal ikke betale regningen. De skal heller ikke ta konsekvensen av økt kompleksitet og fare for innbrudd i systemene. Det overlater de til teleoperatørene og forbrukerne.

For å kunne definere behovet for trafikkdata må man bruke kriminalitetsstatistikker og korrelere mot faktisk bruk av trafikkdata i etterforskning. Desverre har det kun kommet diffuse prosenttall fra myndighetene, se f.eks. Kripos høringsuttalelse. Det kan jo virke overbevisende når de sier at trafikkdata var nyttig i 40% av sakene i 2008. De de ikke sier er hvor mange saker dette dreier seg om og i forhold til totalt antall saker. Sannheten er at det dreier seg om et begrenset antall saker. Da blir tvangslagring av trafikkdata for hele landets befolkning som å skyte spurv med kanon.

Det hører med til historien at det i fjor ble oppklart 37% av totalt 270000 saker. Det vil si at det finnes en solid restanse av uløste og henlagte saker som aldri blir oppklart, og hvor trafikkdata ikke engang er vurdert til å kunne bidra (se Kripos og regneark). Dette er et problem i relativt stor skala, som får mye mindre oppmerksomhet enn at Datalagringsdirektivet er helt nødvendig.

Hvis noen hadde begynt å analysere kriminalitettstatistikkene, mhp å finne ut hvorfor så mange saker forblir uløste, så hadde man helt sikkert funnet større problemer enn mangel på trafikkdata i en tross alt liten andel av sakene. Jeg blir forundret over hvor lite kunnskap vi klarer i trekke ut av de enorme informasjonsmengdene vi omgir oss med. Det virker som om tallforståelsen er generellt svak, og at vi alle går ut ifra at alle tall som legges frem kommer fra grundige analyser. Hvordan kan vi vite det, når det legges frem prosenttall som egentlig ikke sier oss noe? Med en solid analyse i bunn kunne man også ganske treffsikkert klare å identifisere hvilke saker trafikkdata (og annen digital informasjon) kan være nyttig, og sikre disse raskt.

Myndighetene, og politikere (Arbeiderpartiet) har ikke lagt frem overbevisende dokumentasjon om at trafikkdata er avgjørende for bekjempelse av kriminalitet. Derimot så kommer det opplysninger om studier fra Tyskland som sier at oppklaringsprosenten faktisk sank mens de hadde DLD. Hvorfor legger ikke norske mydnigheter skikkelige statistikker til grunn for sin argumentasjon for DLD? Hvorfor er de mer opptatt av å omskrive grunnleggende begreper som personvern og rettsstat, slik at det passer med deres målbilde? Skal de gå vekk fra rettsstaten som navigeringsinstrument, bør de med respekt for velgerne tørre å si det som det er. Å sikre seg informasjon om alle borgernes kommunikasjon og bevegelser er ikke noe å kimse av, og er et radikalt brudd med de verdier vårt samfunn bygger på.

Mangelen på tilstrekkelige analyser av bruk av trafikkdata i etterforskningsøyemed er nok medvirkende til at man skal sikre trafikkdata for alle personer. Istedet for en målrettet løsning brukes det en hagle-strategi. For å kunne løse Politiets (egentlig samfunnets kriminalitetsproblem) innenfor rettsstatens rammer, må man gå metodisk til verks.

Når Politiet kan gå ut ifra at trafikkdata er sikret fordi DLD er innført, vil incentivet til å komme raskt igang med etterforskning også være dårligere. Det er en fare for det kan bli en sovepute. Ville det ikke være bedre om Politiet kom raskest mulig igang med etterforskning, og hadde et aktivt forhold til digitale spor og bevis? Sikring av relevante digitale spor og bevis krevende teknologisk kompetanse. Et mer aktivt forhold til teknologien vil ha en læringseffekt, slik at Politiet vil kunne jobbe mer effektivt og målrettet. Vårt samfunnet er sterkt influert av teknologiutviklingen. Den går raskt, og Politiet må, som en viktig leverandør av orden og sikkerhet, forholde seg til det samfunnet de opererer i.  De bør har tilgang til å få utlevert konkrete og relevante data, særlig når den kriminelle handlingen skjer digitalt. Men de skal ikke kunne endre premissene for den liberale rettsstaten.

Tull med tall

I statistikken (2010) fra Post- og teletilsynet over anmodninger om fritak fra teleoperatørers taushetsplikt kommer det frem svært interessante tall.

I 2010 ble det anmodet om trafikkdata i 1619 tilfeller, hvorav 109 bli avslått. 316 av disse var anmodninger om trafikkdata fra basestasjoner (hvem var i et angitt område i et tidsrom) med gjennomsnittlig tid for uttrekk 4,2 timer.

I kriminalitetsstatistikken for 2006-2010 ser vi at det i 2010 totalt var 270000 (s. 4) saker. Det ble altså anmodet om trafikkdata i nesten 0.6% av sakene. Hvis vi forutsetter best case, altså at alle saker hvor det ble hentet ut ble oppklart (snitt 37,4%, s. 22) har trafikkdata bidratt til en oppklaringsprosent totalt på 1.6%. ( 1619/(270000×0.374) )

Jeg lurer veldig på hvordan Kripos har valgt ut sakene de brukte til å underbygge behovet for DLD i sin høringsuttalelse. De sier det er saker med alvorlig kriminalitet. Jeg betviler ikke at sakene var alvorlige. Kripos sier det ble hentet ut trafikkdata i 50% av disse sakene i 2008. Ser vi på statistikken for 2008 så var det i alt 264000 saker totalt. Det forteller oss at alvorlig kriminalitet i denne sammenheng utgjør 1.23% ( (1619*2)/264000) ) av sakene*. Jonas Dalheim forteller oss at i 80% av disse sakene hadde trafikkdata avgjørende betydning.

Det vil jeg kalle spekulativ bruk av tall, men så heter det seg også at det finnes 3 typer løgner: løgn, forbannet løgn og statistikk.

Jeg er fullstendig klar over at her er det mange saker som betegnes som lite alvorlig. Men det er illevarslende at kun 37,4% av sakene blir oppklart, og det må man gjøre noe med. Det er en alvorlig stor restanse av uløste saker, hvor trafikkdata ikke engang er aktuellt iflg Kripos egen statistikk (s. 19 Kripos høringsuttalelse). I tillegg leser vi jevnlig i avisene at Politiet har for liten kapasitet til å etterforske saker med kjent gjerningsmann.

Med DLD vil det bli lagret mer data enn tidligere, og antall anmodninger vil nok øke**. Jeg betviler imidlertidig sterkt at det vil løse ressursproblemene i det store bildet når man ser på tallene her. Det begynner å bli en god stund siden Jørgen Kosmo i Riksrevisjonen påpekte ressursmangel og dårlig samarbeid mellom distrikter. Det er her det ligger store muligheter for forbedring og effektivisering.

Man kan ikke løse problemene til Politiet med å fokusere på 0.6% av sakene. Her må noen ha glemt å gjøre leksen sin. Justisminister, hvordan står det til med mattekunnskapene?

* Jeg mangler statistikk om anmodninger om fritak fra taushetsplikt for 2008, men bruker tallene fra 2010
** men flere avslag pga strengere regler?

Oppdatering:
Leif Auke har laget et regneark som viser relasjon mellom oppklaring av saker med grov kriminalitet og bruk av trafikkdata.

DLD - en fordervet politisk vare

DLD blir debattert i det vide og bred for tiden, og det mangler ikke på argumentasjon blant hverken tilhengere og motstandere.

Motstanderne, som meg selv, hevder at direktivet vil ha negative konsekvenser for personvern og yttringsfrihet. Dette er 2 grunnleggende begreper i en demokratisk rettstat. Jeg blir opprørt av at enkelt synes å ta lett på disse tingene, og kun vurderer dem opp mot kortsiktige gevinster.

Tilhengerne på sin side hevder at DLD er helt nødvendig for å kunne sikre at bevis er tilgjengelig for Politiet i etterforskningsøyemed. Jeg betviler ikke at trafikkdata har vært avgjørende i endel saker. Det betyr ikke at betydningen er avgjørende. Det er ikke noe automatikk i at det vil fortsette å være sånn.

Når man går høyt på banen i argumentasjon for at DLD vil være avgjørende for oppklaring av kriminalsaker i fremtiden, viser man at en ikke følger med på den teknologiske utviklingen. Man viser også at man ikke har et balansert syn på behov Politiet har opp mot beskyttelse av borgernes privatliv. Jeg har ellers tilgode å se tungveiende argumentasjon for at DLD virker etter hensikten, og ikke har de skadevirkningene motstanderne påpeuker.

Hvis Staten skaffer seg en generell informasjonsrett inn i våre private liv, har den trådt over en grense der den ikke har noe å gjøre.

• Direktivet ble utformet i en tid hvor mobiltelefoner, med dagens egenskaper, ikke hadde sett dagens lys. 
• Elektronisk kommunikasjon var på langt nær en så integrert del av vårt dagligliv. Direktivet er ikke oppdatert med hensyn på denne utviklingen. Samtidig flyttes stadig mer kommunikasjon over på sosiale media og kommunikasjonsteknologi som ikke omfattes av DLD. 
• IPv6 vil i hovedsak gjør lagring av IP-adresser overflødig. Dette annulerer en god del av argumentasjonen for DLD
• Det relativt lett å omgå mesteparten av lagringen om man har kunnskap.

Det pågar en evaluering av DLD som ventelig vil resultere i endringer. Hvilke vet vi ikke. Det foreligger parallelt med dette forslag og om utvidelser.

En avgjørelse om implementering nå er avhengig av Høyre. Jeg har vondt for å forstå at nettopp Høyre er villig til å kjøpslå om våre fundamentale demokratiske rettigheter overhodet, og særlig over noe ikke kjenner utviklingen av. For ikke å snakke om at konsekvensene er svært uvisse. Det er på slikt grunnlag man utvikler en nasjon, med uvisse gevinster og sannsynligvis uheldige konsekvenser.

Politikere med for stor apetitt på direktiver på EUs direktiver kan risikere å påføre Norge uønskede plager. DLD burde sendes i retur, men beskjed om at fordervede varer ikke aksepteres.

For å bruke en annen metafor: den nytter ikke å høvle på en råtten plank. Den er like råtten uansett.

Arbeiderpartiets digitale begrepsrøre

En skulle tro at politikere som vil innføre et såpass omgripende og kontroversielt tiltak som Datalagringsdirektivet har fundamentert sin argumentasjon på solid grunn. Men når en ser på den uklare bruken av begreper og flyktige argumentasjon som kommer spesiellt fra sentrale personer i Arbeiderpartiet ser man at det ligger noe desperat over alle utspillene for direktivet. Justisdepartementet ser selv ut til å innse at man har vært unøyaktig, men veien til klarhet der i gården er nok lang.

Opprinnelig skulle direktivet benyttes til å bekjempe terrorisme og trusler mot rikets sikkerhet. Når det viser seg at det ikke kan vises til det virker etter hensikten endres argumentasjonen til at man skal bekjempe alvorlig kriminalitet og barneporno. Jeg vil ikke på noen måte si at dette ikke er viktig arbeid, men kan man bare bytte ut argumentasjon for noe som skulle innføres pga av rikets sikkerhet? Hvis et tiltak ikke virker, blir det ikke bedre av at man bytter ut argumentasjonen. DLD er på gyngende grunn, og er under kritikk internt i EU.

PS! Uten at man kan vises til  trusler mot rikets sikkerhet (kronisk tilstand), vil DLD være i strid med Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon, artikkel 8.

Arbeiderpartiet anser det som unødvendig å avvente mer informasjon og kunnskap. I påvente av EUs evaluering av DLD, må vi derfor støtte oss til statistikk som er tilgengelig. Det er mulig trafikkdata har betydning, sikkert også viktig i noen saker. Men å si at det er avgjørende for at Politiet skal kunne etterforske kriminalitet ser ikke ut til å være sant iflg. statistikk fra Tyskland. Tyskland, sammen med Romania, har forøvrig funnet DLD grunnlovsstridig og gått bort fra det.

Ellers så er Arbeiderpartiet svært så kreative med å forsøke om omdefinere både personvern og overvåkning. Heldigvis har vi et oppegående Datatilsyn som forklarer Justisministeren hva disse begrepene er, og hvorfor DLD ikke styrker personvernet.

Man kan alltids diskutere meningen med disse begrepene og det er nødvendig finne ut hva de betyr i det digitale samfunnet. På akkurat dette punktet svikter forøvrig Staten borgerne, fordi den politiske interessen for temaet er altfor liten. Men uansett hvilke endringer som skjer i samfunnet vil personvern omfatte retten til å kontrollere egen informasjon og trekke grenser for sitt eget privatliv. Personvernet er allerede under angrep på internett, og trenger absolutt ikke noen ytterligere statlig torpedering.

Personvern er en grunnpilar i et velfungerende demokrati. Svekkes personvernet, svekkes også demokratiet. Det er på tide å gripe fatt i den teknologiske utviklingen slik at man får en mest mulig konstruktiv samfunnsutvikling.

(Et ferskt eksempel på at utviklingen går i feil retning er USAs jakt på alt og alle som har vært, og er i befating med WikiLeaks. USAs har her en unik mulighet til å få tilbakemeldinger og korreksjon på eget selvbilde. Istedet skyter de budbringeren. USA viser for tiden en sterk vilje til å bruke alle midler, og særlig digitalt, for å angripe WikiLeaks. Det er realiteten når staten ikke selv begrenser sine fullmakter i en digital verden. Trolig vil vi se mange slike eksempler i tiden som kommer.)

Overvåkning er nok et mer diffust begrep, situasjons- og tidsalderbetinget. Siden DLD benytter IT for å samle inn og lagre data  virker det hensikstmessig å se det fra en teknologisk synsvinkel. Søker du på ordet Overvåkning er det en hel industri som vil selge deg overvåkningsprodukter. De er ihvertfall ikke i tvil om hva de selger. Så får politikerne i Arbeiderpartiet stikke hodet i sanden og mene akkurat hva de vil. Mens det dominerende partiet i Regjeringen sitter med hodet i sanden, og ikke evner å sette seg inn i sin egen samtid, går man samtidig glipp av mulighetene det digitale samfunnet kan by på.

Det er på tide å kalle en spade for en spade. Det er tvingende nødvendig for å kunne bygge det digitale Norske samfunnet.

Politiske bomber

Jeg burde vel slutte å la meg overrake over politkernes vilje til å beslutte på tynt grunnlag. Men fordi det ikke er sjelden det gjøres beslutninger, på sviktende grunnlag og, med alvorlige konsekvenser som resultat lar jeg meg allikevel engasjere.

Politiske beslutninger er nesten alltid avveininger mellom ulike behov og hensyn. Når det går prestisje i saker tapes ofte negative konsekvenser av syne. Politikere som er mer opptatt av prestisje og symbolsaker er uinteressert i sideeffekter (om de ikke tilfeldigvis gagner sakene) og konsekvenser.

Det siste året burde allikevel gi en påminnelse om at ubalanserte og uinformerte beslutninger har en kraftig rekyl. Har man ikke tilstrekkelig ryggdekning og kunnskapsgrunnlag blir man svar skyldig. Da kommer det tvetydige unnskyldninger og bortforklaringer. Media fråtser og opposisjonen krever ministrenes hode på et fat. Nå slipper Regjeringen, og spesiellt Arbeiderpartiet, unna fordi de sitter i en flertallsregjering. Enn så lenge...

Det er ennå ikke for sent å ta riktig beslutning i Datalagringsdirektivsaken. Men det vil kreve at flertallet på Stortinget setter seg inn i sideeffekter og konsekvenser. De fleste relevante fagmiljøer advarer mot direktivet, men Arbeiderpartiet kjører en ensidig og uredelig kampanje, som ikke tar hensyn til dette, for å hasteinnføre DLD. Det er flere tungtveiende råd og momenter som taler mot innføring:

• EUs evaluering vil trolig gi råd om store endringer, grunnet personvernhensyn mm. Flere EU-landene Romania og Tyskland vil ikke innføre DLD.
• IT-miljøet sier store mengder personlige data er en sikkerhetsrisiko
• Forsvaret, LO ulike ombud og tilsyn er negative
• Direktivet er i konflikt med Menneskerettskonvensjonen, artikkel 8
• Argumentasjonen fra Regjeringen er svært flyktig og endres etterhvert som den blir kjent som falsk. Dette er i seg selv et signal om at det er ugler i mosen.

 Jeg innbiller meg at de fleste politikere, og særlig konservative Høyre, setter seg grundig inn i sakene. Jeg håper de ikke lar seg overbevise av Arbeiderpartiets propaganda, og ser at alle hensyn og konsekvenser må belyses før en beslutning taes. Noe av fagmaterialet er Juss- og IT-faglig stoff, men politikere har et ufravikelig ansvar til å sette seg inn i ethvert relevant underlagsmateriale for saker de skal ta beslutninger i. Da holder det ikke at man gjør som Arbeidertiets utsending på Twitter, og si at man ikke er interessert i den slags.

Feil beslutning kan bli kostbar foran neste Stortingsvalg. Konsekvensene av DLD kommer ikke som fakkeltog eller mediestorm. Det er nok mer snikende, hvor tilliten mellom folket og politikerne/myndigheter vil svekkes over tid.