Wednesday, October 19, 2011

Fra sjaman til produksjon


I Norge bruker vi mer penger enn de fleste andre land på helsevesenet. Fra politikerhold får vi gjerne høre at vi har et førsteklasses helsevesen. Allikevel får vi nå daglig historier om ansatte og pasienter som ikke kjenner seg igjen i denne beskrivelsen. Hvordan kan man ha så ulik virkelighetsoppfattelse? Jeg tror det skyldes at man ikke snakker om det samme. Man kan ha den beste kompetansen, teknologi og bygninger, men allikevel feile når tjenestene skal utføres.

Det å hjelpe en annen person gjennom sykdom har lange tradisjoner, og har opprinnelse i stammenes medisinmenn. Mye har skjedd på veien til det helsevesenet vi har i dag, og det skal vi være glade for. Men jeg tror enkelte grunnleggende egenskaper ved det å hjelpe kan ha blitt glemt i det jeg vil kalle industrialisering av helsetjenestene.

Når helsevesenet skal hjelpe et individ til å bli frisk krever det tett samarbeid mellom alle involverte slik at pasienten skal kunne vende tilbake til et mest mulig normalisert liv. Helsevesenet skal yte en tjeneste hvor selve "produktet" (pasienten) er en viktig deltager. Ingen pasienter og sykdomsforløp er helt like, så helsevesenet må kunne håndtere variasjon i råvaren (pasienten og hans/hennes tilstand). Syke mennesker vet sjelden hva de selv trenger, og det er krevende å gi dem den behandling som vil være mest effektiv, human og hensiktsmessig i hvert enkelt tilfelle.

Helsevesenet er blitt svært komplisert av flere årsaker. Teknologi og avansert medisin krever spesialkompetanse. Pasientgrunnlaget er større og vi lever lengre. Alt i alt er vi mange fler som får flere typer behandling enn tidligere. Mange behandlinger strekker seg over lang tid, med ulike oppfølgingsrutiner i etterkant.

Før jeg går videre med hvilke utfordringer som jeg tror blir undervurdert vil jeg bruke et eksempel fra restaurantbransjen for illustrere. For å kunne yte førsteklasses service kreves det også tett samarbeid for at kunden skal bli fornøyd. På en førsteklasses restaurant er det mange faktorer som spiller inn på sluttresultatet. Informasjon om mat og vin må kommuniseres riktig gjennom alle. Når det er få involverte er mulighetene for at det glipper liten

a) Enkel flyt hvor ansvar er tydelig og med lav kompleksitet

b) Kompleks flyt hvor ansvar er mer utydelig og hvor det kan glippe i informasjonsutveksling

De som har sett TV-programmet "Hellstrøm rydder opp" vil kjenne igjen problemet. Når det svikter i kommunikasjonen rakner det, og kunden får ikke det han kom til restaurenten for. Kresne restaurantgjester forventer det som syke mennesker ikke vet de skal etterspørre. Men begge må få det uten at de skal behøve å etterspørre alt i detalj.

Tegningene over illustrerer et også annet poeng. I a) vil kelneren og kokken raskere lære å kjenne gjesten og preferansene hans/hennes. I b) vil læring underveis i prosessen være bortimot umulig. I tilfelle a) vil man raskt kunne lære av feil og korrigere, mens i tilfelle b) er sjansen for å repetere feil mye større. Tilfelle b) må nødvendigvis støtte seg på rutiner enn kunnskap om hver enkelt gjest. Det som da ofte skjer er at gjesten må etterspørre samme ting flere ganger, som en våken kelner hadde sett uten at gjesten spurte overhodet. Resultatet er høyere ressursbruk (kostnader) og dårligere service.

Oppdatering, glemte:
Legg merke til at jeg bevisst har latt være å tegne piler mellom kelnerne.

Når det rakner vil alle involverte bli stresset og være misfornøyde. Når det gjelder helse så har dette mer fatale konsekvenser enn at restaurantgjesten blir sur. Hvis pasientene ikke får det ettersyn og oppfølging behandlingen sykdsomforløpet krever, vil sykdommen kunne forverres eller det tilkommer ytterligere komplikasjoner. Resultatet er gjerne lengre og mer kostbart sykdomsforløp. Det er ikke bra for hverken pasienten eller samfunnet som bekoster behandlingen.

Det er ikke tilfeldig hvordan man organiserer helsevesenet. På grunn av spesialisering og fordi et sykdomsforløp ofte består av mange faser er det svært viktig at det ikke glipper i overgangene. I det moderne helsevesenet spiller IT en svært viktig rolle her. Dersom IT-systemene og organisasjonen er i utakt er helheten (helsevesenet som system) nødt til å feile som en konsekvens. Store omorganiseringsprosesser er svært  sårbare, men slike problemer finnes i norsk helsevesen også uavhengig av endringer.

Det virker som om konsulentene, byråkratene og økonomene har fått regjere organisering og rammer i helseforetakene. Det medisinfaglige har spilt en underordnet rolle i foretakene i designet av organisasjon og flyten. Nøkkelen til å redusere kostnadene og forbedringer i tjenestene ligger medisinfaglig kunnskap og nært samarbeid med pasienten. Budsjetter, rapporter og kontrollrutiner setter kun rammer og begrenser hvordan dette kan skje. Uten en full forståelse av hvordan dette henger sammen, snakker man ikke om de samme tingene. En sykehusavdeling kan være best på å holde budsjettet, men allikevel ha høy forekomst av feil som forlenger hver enkelt pasients opphold. Dette påvirker igjen ventelistene for planlagte behandlinger. Dette fordi finansiering er bygget opp ved DRG-koder som gir inntekter uavhengig antall pasienter som blir friske. Det viktigste insentivet som ville gitt pasienten og samfunnet størst verdi er det helseforetakene styrer etter.

Min oppfatning er at de ansatte er kompetente og motiverte, men de må kjempe i mot et system (tidsfrister, organisering, budsjetter, rutiner og IT-systemer) som ikke virker etter hensikten.

Anbefalt lesning:
Policy zombie
Fra hver sin planet
Why do we believe in economies of scale? 

No comments:

Post a Comment