Vil håndskriften forsvinne?

Hva skal en blogger og programmer, hvis norsklærer på videregående nektet å rette håndskrevne stiler til, ha å si om dette?

En forsker har nemlig kommet frem til at barn ikke bør kaste bort tiden på å lære håndskrift. Slik kan det jo se ut med digitale utviklingen ikke sant?

Jeg er ikke så sikker, og til forsker å være synes jeg han har liten innsikt. Sier jeg som er selveste überkløna på håndskrift. Jeg sier ikke det fordi jeg er en ekspert på pedagogikk, men heller som far og programmerer. Jeg har også interesse for informasjonflyt og arbeids/læringsprosesser, noe som er svært relevant i denne saken.

"Datamaskiner med enkel tekstbehandling er brukbare enten de er tre, ti eller tyve år gamle. En del av dem er gratis - for skriving og lesing holder det å ha en datamskin med lese - og skriveprogram, og man trenger ikke internett"

Dette avsnittet viser at forskeren neppe kan ha vært særlig involvert i å lære 6-åringer å lese og skrive, ihvertfall på en god stund. Dette vil ikke virke i praksis fordi det tar ikke hensyn til informasjonsflyten i det å lære det å lese og skrive. Det er en rekke årsaker til det:

1. Uten noen måte for å eleven å formidle arbeidet sitt, må læreren sitte hos hver elev for å gi god og konstruktiv tilbakemeldinger på arbeidet
2. Enten må lekser som involverer skriving kuttes ut, eller så må 6-åringer ha med seg et lagringsmedium til og fra skolen. 6-åringer har en tendens til å surre bort minnepinner, eller saften i drikkeflasken ødelegger den.
3. Teknologien er et kompliserende element, men den blir gradvis bedre. Først må man kvitte seg meg tekstbehandlere som Word, som er helt ubrukelige for en 6-åring. Det er heller ikke alle lærere som er like oppegående på hverken tekstbehandlere eller digital informasjonsflyt.
4. Gamle datamaskiner er som gamle biler: de virker dårlig og krever mer vedlikehold.

Så til noen andre innvendinger hvor jeg ikke er like skråsikker:

1. Å lære seg å skrive er en utviklende og kreativ prosess. Den passer ikke alle like godt, men for noen er veldig god. Kanskje blir de som ikke får lære håndskrift skoletapere når de blir tvingt til å bruke tekstbehandlere med forstyrrende mye funksjonalitet?
2. Det vil være langt frem før teknologien virkelig kan erstatte papir. De fleste av oss er avhengig av å kunne skrive små beskjeder. Til jul skriver vi personlige hilsninger på julepakkene osv. Jeg sier ikke at dette vil endre seg (det vil jo det), men det vil ta lang tid.
3. Blyant og papir har fortsatt noen fordeler når det kommer til kreativitet og kunstnerisk frihet. Selv om digitale verktøy har mange fordeler, blir man også begrenset til funksjonaliteten verktøyene har. Jo mer avanserte verktøy, jo brattere læringskurve. For å bruke et anekdotisk bevis så ble ideen til Twitter unnfanget på papir.

Det er også et siste aspekt som kan være verdt å dvele ved. Dersom all skriftilig kommunikasjon foregår ved hjelp av digitale verktøy, vil den også foregå på premissene til teknologileverandørene. Når man vet at brorparten av disse teknologileverandørene er svært ivrige på å patentere enhver idé de har, vil det si at våre kommunikasjonsmetoder må foregå på deres premisser. Bryter man patenter ved å bruke teknologien på en måte de er uenig i, kan man bli saksøkt. Videre så er fri digital kommunikasjon under press fra myndigheter som vil tvangslogge når, hvor og hvem vi kommuniserer med. Sånn sett kan håndskriften være ytringsfrihetens og personvernets siste skanse. Da mener jeg virkelig siste skanse.

Håndskrift har fortsatt stor verdi, selv om omfanget den blir brukt i er mindre. Men hva om man snur litt på forskerens standpunkt, og gir barna frihet til å velge preferert skriveverktøy. Det ville kanskje gitt færre skoletapere og bedre læring? Å skylde på at håndskrift skaper skoletapere, av spesiellt gutter, er en fallitterklæring i seg selv og da særlig mot guttene. Jeg heller mot at det er skolesystemet, og ikke eleven eller læreren som skaper tapere.

Akkurat som Gutenberg ikke har erstattet håndskrift, vil nok ikke digitalisering gjøre det heller. Digitalisering vel heller erstatte Gutenberg tror jeg. Det spørs om ikke forskeren heller ikke ikke har oppdaget touch-skjermen. Den kan gi håndskrift en renessanse men på et annet medium enn på papir. Men igjen: da er man underlagt teknologileverandørenes regime for bruk av teknologien.

Fra sjaman til produksjon

I Norge bruker vi mer penger enn de fleste andre land på helsevesenet. Fra politikerhold får vi gjerne høre at vi har et førsteklasses helsevesen. Allikevel får vi nå daglig historier om ansatte og pasienter som ikke kjenner seg igjen i denne beskrivelsen. Hvordan kan man ha så ulik virkelighetsoppfattelse? Jeg tror det skyldes at man ikke snakker om det samme. Man kan ha den beste kompetansen, teknologi og bygninger, men allikevel feile når tjenestene skal utføres.

Det å hjelpe en annen person gjennom sykdom har lange tradisjoner, og har opprinnelse i stammenes medisinmenn. Mye har skjedd på veien til det helsevesenet vi har i dag, og det skal vi være glade for. Men jeg tror enkelte grunnleggende egenskaper ved det å hjelpe kan ha blitt glemt i det jeg vil kalle industrialisering av helsetjenestene.

Når helsevesenet skal hjelpe et individ til å bli frisk krever det tett samarbeid mellom alle involverte slik at pasienten skal kunne vende tilbake til et mest mulig normalisert liv. Helsevesenet skal yte en tjeneste hvor selve "produktet" (pasienten) er en viktig deltager. Ingen pasienter og sykdomsforløp er helt like, så helsevesenet må kunne håndtere variasjon i råvaren (pasienten og hans/hennes tilstand). Syke mennesker vet sjelden hva de selv trenger, og det er krevende å gi dem den behandling som vil være mest effektiv, human og hensiktsmessig i hvert enkelt tilfelle.

Helsevesenet er blitt svært komplisert av flere årsaker. Teknologi og avansert medisin krever spesialkompetanse. Pasientgrunnlaget er større og vi lever lengre. Alt i alt er vi mange fler som får flere typer behandling enn tidligere. Mange behandlinger strekker seg over lang tid, med ulike oppfølgingsrutiner i etterkant.

Før jeg går videre med hvilke utfordringer som jeg tror blir undervurdert vil jeg bruke et eksempel fra restaurantbransjen for illustrere. For å kunne yte førsteklasses service kreves det også tett samarbeid for at kunden skal bli fornøyd. På en førsteklasses restaurant er det mange faktorer som spiller inn på sluttresultatet. Informasjon om mat og vin må kommuniseres riktig gjennom alle. Når det er få involverte er mulighetene for at det glipper liten

a) Enkel flyt hvor ansvar er tydelig og med lav kompleksitet

b) Kompleks flyt hvor ansvar er mer utydelig og hvor det kan glippe i informasjonsutveksling

De som har sett TV-programmet "Hellstrøm rydder opp" vil kjenne igjen problemet. Når det svikter i kommunikasjonen rakner det, og kunden får ikke det han kom til restaurenten for. Kresne restaurantgjester forventer det som syke mennesker ikke vet de skal etterspørre. Men begge må få det uten at de skal behøve å etterspørre alt i detalj.

Tegningene over illustrerer et også annet poeng. I a) vil kelneren og kokken raskere lære å kjenne gjesten og preferansene hans/hennes. I b) vil læring underveis i prosessen være bortimot umulig. I tilfelle a) vil man raskt kunne lære av feil og korrigere, mens i tilfelle b) er sjansen for å repetere feil mye større. Tilfelle b) må nødvendigvis støtte seg på rutiner enn kunnskap om hver enkelt gjest. Det som da ofte skjer er at gjesten må etterspørre samme ting flere ganger, som en våken kelner hadde sett uten at gjesten spurte overhodet. Resultatet er høyere ressursbruk (kostnader) og dårligere service.

Oppdatering, glemte:
Legg merke til at jeg bevisst har latt være å tegne piler mellom kelnerne.

Når det rakner vil alle involverte bli stresset og være misfornøyde. Når det gjelder helse så har dette mer fatale konsekvenser enn at restaurantgjesten blir sur. Hvis pasientene ikke får det ettersyn og oppfølging behandlingen sykdsomforløpet krever, vil sykdommen kunne forverres eller det tilkommer ytterligere komplikasjoner. Resultatet er gjerne lengre og mer kostbart sykdomsforløp. Det er ikke bra for hverken pasienten eller samfunnet som bekoster behandlingen.

Det er ikke tilfeldig hvordan man organiserer helsevesenet. På grunn av spesialisering og fordi et sykdomsforløp ofte består av mange faser er det svært viktig at det ikke glipper i overgangene. I det moderne helsevesenet spiller IT en svært viktig rolle her. Dersom IT-systemene og organisasjonen er i utakt er helheten (helsevesenet som system) nødt til å feile som en konsekvens. Store omorganiseringsprosesser er svært  sårbare, men slike problemer finnes i norsk helsevesen også uavhengig av endringer.

Det virker som om konsulentene, byråkratene og økonomene har fått regjere organisering og rammer i helseforetakene. Det medisinfaglige har spilt en underordnet rolle i foretakene i designet av organisasjon og flyten. Nøkkelen til å redusere kostnadene og forbedringer i tjenestene ligger medisinfaglig kunnskap og nært samarbeid med pasienten. Budsjetter, rapporter og kontrollrutiner setter kun rammer og begrenser hvordan dette kan skje. Uten en full forståelse av hvordan dette henger sammen, snakker man ikke om de samme tingene. En sykehusavdeling kan være best på å holde budsjettet, men allikevel ha høy forekomst av feil som forlenger hver enkelt pasients opphold. Dette påvirker igjen ventelistene for planlagte behandlinger. Dette fordi finansiering er bygget opp ved DRG-koder som gir inntekter uavhengig antall pasienter som blir friske. Det viktigste insentivet som ville gitt pasienten og samfunnet størst verdi er det helseforetakene styrer etter.

Min oppfatning er at de ansatte er kompetente og motiverte, men de må kjempe i mot et system (tidsfrister, organisering, budsjetter, rutiner og IT-systemer) som ikke virker etter hensikten.

Anbefalt lesning:
Policy zombie
Fra hver sin planet
Why do we believe in economies of scale? 

Verdien av informasjon

Informasjonsflyt inngår i omtrent alle verdiskapende prosesser. Hvilken verdi som skapes avhenger av kontekst. Det som er verdiskaping for noen kan til og med være destruktivt for andre. Anonymous og Wikileaks er eksempler for informasjonsflyt, spesialvariant: lekkasje, som kan brukes til å forflytte makt eller gjøre et helt annet budskap kjent. Informasjon er spesiellt kraftig politisk redskap, og det bør ikke overraske noen at den benyttes til det, uavhengig hvordan den er skaffet til veie.

Det heter seg gjerne at i en krig er det første offer sannheten. Dette er også et eksempel på informasjonsflyt som er beregnet på å desinformere, men skape "verdi" for avsenderen. Politikere, markedsførere, media, sladderpressen: Alle bruker informasjon til sitt formål i den hensikt å skape verdi for seg selv, mens det kan like gjerne være destruktivt for andre.  Generellt så har informasjonen mer verdi jo mer den reproduseres, selv om det noen ganger etterstrebes et skarpt skille på hvem som får tilgang (eks. miltær etteretning).

Idet informasjon er artikulert, muntlig, skriftlig og særlig digitalt, er den reproduserbar. Digital informasjon er "usynlig" i sin fysiske natur, den kan ikke sees, veies eller høres. Men den har mye større potensiale for reproduksjon enn noen annen form. Datamaskiner og masselagringsenheter er designet for rask og effektiv flytting og reproduksjon, men samtidig er mulighetene for å begrense dette marginale. IT-systemer er i større eller mindre grad sikret, men det skjer stadig vekk at både uvedkommenende og autorisert personell forårsaker at informasjon kommer på avveie.

Svært mye personlig informasjon ligger lagret som forretningsdata hos kommersielle og offentlige tjenesteleverandører. Hvem eier egentlig disse dataene? Hvem skal ha disposisjonsrett? Skal f.eks. myndighetene ha tilgang på personlig informasjon slik de har tilgang på annen informasjon som regnskap hos bedrifter?

Tar vi konsekvensen av dette? Når informasjon er mer flyktig enn noen gang, burde ikke dette reflekteres i lovene våre og hvordan vi omgås informasjon?

Den eneste løsningen på utfordringen er at individet (person eller organisasjon) selv har disposisjonsrett over egen informasjon. Bare slik kan det gjøres en hensiktsmessig risikovurdering av informasjon som lagres. I det noen ekspropierer denne retten er disposisjonsretten brutt. Dersom den som ekspropierer heller ikke tar ansvar når informasjonen kommer på avveie, har opphavet ingen å stille til ansvar.  

Alexander Alvaro, German Member of the European Parliament

Blikk på organisering av offentlige tjenester

Etter å ha vært programmerer i endel år er det en yrkesskade å bli opptatt av informasjonsflyt og organisasjonsdesign, særlig innen tjenesteytende næringer. Jeg har fulgt debattene om lokalsykehusene og sentraliseringen av offentlige tjenester.

I informasjonssamfunnet kan informasjon flyte relativt fritt. Noen ganger for fritt, men det er ikke det viktigste aspektet ved denne posten. Jeg tenker mer på manglende strategi ved omorganisering, sammenslåing og modernisering av store organisasjoner. Elektronisk informasjon er blodet og nervene i en organisasjon.

Omorganiseringer
Ethvert forsøk på å omorganisere vitale organer og lemmer på organisasjonens kropp uten at IT-systemene endres slik at de reflekterer den nye virkeligheten vil måtte medføre svikt i informasjonsflyten. Ikke overraskende går dette ut over pasientene. Manglende oppfølging av pasienter med alvorlige sykdommer må betegnes som alvorlig svikt, men det overrasker ikke. Til det er manglende fokus på informasjonsflyt, tjenestetilbud og brukere (dette problemet gjenspeiles i flere offentlige tjenester) for tydelig. Saksbehandlingsflyter hvor ulike ansvars- og arbeidsoppgaver manifesteres som separate spesialiseringer. Hvordan det er tenkt at slik organisering skal kunne yte gode tjenester effektivt ser det ikke ut til å være fokus på.

Spesialisering
Særlig ille blir det når omorganiseringer medfører funksjonspesialingseringer som splitter opp arbeidsprosessene uten tanke på økt kompleksitet i  informasjonsflyt og hvordan tjenesten skal virke. Oppsplitting medfører flere overleveringer av informasjon enn om fagpersonale hadde bredere mandat og ansvarsområder. Spesialisering kompliserer saksbehandling og medfører at flere må åpne, vurdere og konkludere i en og samme sak. Ikke sjelden mangler det informasjon som behøves for at en saken skal kunne endelig besluttes eller sendes videre i funksjonskjeden. Da må ytterligere informasjon innhentes. De enkelte saksbehandlerne holder sine tidsfrister, men for brukeren oppleves det hele som en uendelig prosess man ikke ser enden på.

Sviktende IT-systemer og integrasjoner som ikke fungerer legges til byrden fordi endringer i organisasjon og informasjonsflyt ikke medfører nødvendige endringer i IT-systemene. Kompleksiteten økes mens organisasjonens informasjonsflyt svekkes. Det er ikke rart feilratene blir høye. Når organisasjonen systematisk feiler, fører det til stor etterspørsel fra brukerne som selv må følge opp sakene sine.

Funksjonsspesialisering medfører også ulike lister med saker som skal behandles. Sakene har tidsfrister for behandling, og saksbehandlere i ulike ledd gjør nok så godt de kan for å holde dem. Brukeren er imidlertig mest opptatt av å få svar, innkalling til kontroll osv. Sakenes totale behandlingstid er avhengig av hvor raskt de behandlet gjennom alle leddene. Nå påtrykket i nye saker når systemets metningspunkt vil listene begynne å fylles opp. Det sier seg selv at det blir vanskelig å forutsi total behandlingstid i systemet.

Systemets kapasitet
Man kan allikevel forutsi systemets kapasitet ved å observere det. John Little formulerte en "lov" som kan være nyttig å kjenne til:

Antall (L) kunder i en butikk er ankomstraten λ ganger gjennomsnittlig tid W kunder er i butikken. Når kundene ikke lengre er fysisk til stede er det lett å overse slike enkle sammenhenger. Kommersielle aktører vil merke det på bunnlinjen om kundene ikke får det de er ute etter; de forlater butikken, eller nettsiden til foretaket. En bruker av offentlige tjenester har sjelden alternativer (annet enn å gi opp). Tjenesten kan til og med være livsviktig for det enkelte individ. Antall brukere som har aktive saker øker om ikke antall som ferdigstilles er lik ankomstraten. Når sakene hovedsakelig består av elektronisk saksbehandling har man "uendelig" kapasitet til å oppbevare saker i systemet, men det er ikke det samme som behandlingskapasitet. Jo flere spesialiseringer jo dårligere behandlingskapasitet.

Istedet for å utforme organisasjonen for å løse brukernes problemer som  tjenestene skal løse, dannes de i PowerPoints bilde med bokser og piler. At tjenestene må fungere i forhold til ulike sykdomsforløp eller løse en persons behov for sosiale støtteordninger som hjelper dem å komme i normalt gjenge igjen er ikke i fokus.

Politkerne kommer gjerne med reformer som svar på ulike samfunnsmessige utfordringer. Reformene kommer med regelverk og prosedyrer, kall det gjerne rammeverk. Det forutsettes at rammeverket brukes nærmest slavisk. Det forventes konformitet fremfor læring og kreativitet. Resultatet er at alle får lik behandling, men systemet blir sløvet ned og blir dårligere til å løse oppgavene.

Arbeiderbevegelsen
Jeg synes det er litt rart at arbeidstagerorganisasjonene godtar oppsplitting av funksjoner og spesialiseringene. Arbeidet blir mer monotont, og gir mer stress siden det alltid er en kø med uløste oppgaver som venter med tilhørende tidsfrister som ofte ikke gir rom for å løse saken helt. Fordi frontlinjen har for lite kunnskap, mangler det gjerne dokumentasjon som må innhentes i senere behandlinger av sakene. Tankene som gjorde industriarbeideren effektiv gjør kunnskapsarbeideren ineffektiv og noen ganger ute av stand til å løse kundens problemer. Arbeiderbevegelsens dype røtter i industrialismen, hvor det var positivt at det kom mer arbeid langs samlebåndet hindrer den i å se problemet. Spesialiseringen (eller byråkratiseringen som er mer riktig betegnelse) gir økt sysselsetting.

Det kreves flere mennesker for å løse sakene, noe som LO generellt setter pris på. Mens det fortsatt behøves folk som kan ta imot brukere på alle kontorer, kreves det nå ytterligere ressurser for spesialiserte funksjoner og transport/informasjonsflyt. Kunnskapen er separert fra førstelinjen, og det gjør systemet lite effektivt for å løse problemer. For LO er industritankegang i kunnskapsyrker naturlig, men det medfører ineffektive organisasjoner som ikke makter å levere det politikerne vedtar at de skal levere og det folk forventer av dem. At arbeiderbevegelsen kjempet mot stressfaktorer og monotont arbeide i industrien, men ikke for kunnskapsarbeidere, og er noe jeg stusser på. Jeg må si jeg har blitt svært skeptisk til de tette båndene mellom Arbeiderpartiet og LO, siden begge ser ut til være blinde for både vår tids problemer og hvordan løse dem med vår tids metoder.

Industri vs tjenesteytende organisasjoner
En markant forskjell mellom industriens samlebånd og kjeder av spesialisert saksbehandling er at i en fabrikk ville man reagert prompte om produksjonflyten stoppet opp eller hadde alvorlige flaskehalser. Med elektronisk informasjon blir man blind, om man ikke studerer flyten av informasjon. Mangelen på reaksjon på at det er stort påtrykk fra brukerne som må følge opp sakene sine selv, viser at det ikke er fokus på hvordan man kan løse sakene riktig og effektivt. Det viser også man ikke ser på slik etterspørsel som en svikt i seg selv. Høy etterspørsel som følge av at tjenesten ikke virker, krever merarbeid og mer ressurser. Det er en leders oppgave å studere organisasjonen og gjøre noe med problemer som oppstår. Lederne i offentlige organisasjoner må få ansvar og mandat slik at de blir i stand til å se problemene og løse dem. Dette skjer ikke gjennom reformer, budsjettprosesser og styreromsvedtak, men hver dag i den daglige driften. Det er en kontinuerlig prosess.

Alle disse faktorene, og sikkert mange andre, spiller inn når prosessene som skal modernisere de offentlige tjenestene, men det får lite fokus. Siden reaksjonen på problemer som oppstår gjerne er mer rutiner, mer budsjettkontroll og mer spesialisering vil effekten trolig bli enda sterkere i tiden som kommer. Ved nyttår skal samarbeidsreformen tre i kraft. Jeg tror systemene er dårlig forberedt på endringene og jeg er spent på hvordan dette vil arte seg. Samarbeidsreformen er et svar på eldrebølgen. Vi vil behøve effektive offentlige tjenester som kan behandle brukerne humant. Jeg tror vi går i feil retning.

Det finnes ikke noe fasitsvar, og det er litt av poenget mitt, på hvordan man løser slik problemer. Men det finnes lærende organisasjoner. For at offentlige tjenester skal kunne utvikle og forbedre seg i henhold til vedtak fattet av Stortinget må de få muligheten til å lære. Det er ikke bygget inn læringssløyfer i systemene; det forventes konformitet i et system som ikke virker. Noen må kaste kortene, slik at det blir mulig å dele dem ut på nytt.

Oppdatering
Hvis noen lurer på hvordan disse tingene manifesteres i offentlige tjenester i Norge, les disse kronikkene:
Det vanstyrte sykehus
Aldri meir 22. juli
Truer med oppsigelser
Slakter journalsystem på Ullevål: - Kan være farlig
Er hyppige politiske kursendringer riktig medisin?
Oppsigelser på sykehus
Killer targets
Brennpunkt - NAV: Diagnose mens du venter 
Mønsteret i årsakene til at offentlige tjenester sliter og yter dårligere er etterhvert ganske tydelige.

Oppdatering II: Alternativ tenkning rundt organisering og styring
Lean Knowledge work
Problems like This Should be the Focus of “Lean Government” 
The Lean Toolhead collection
Det regelstyrte samfunn