Er hydrogen et nullutslippsdrivstoff for biler?

I de siste har bilen som har vært under evig lansering de siste 20 år blitt lansert i form av biler som kan bestilles. Man kan fortsatt ikke kjøpe dem. Toyota, Huyndai og Honda starter opp med småskala produksjon, og ser for seg et forsiktig økning mot 2020. Hydrogenbilen har derfor svært lite å bidra med for å redusere klimautslipp og lokal forurensning på kort sikt. Det er viktig å huske på at ingen bil vil være miljøvennlig, bare ulike grader av forurensende.

Først noen fakta:

• De hydrogenbilene som nå er lansert bruker ca 100 gr hydrogen per mil. Dette er tall fra fabrikanten, noen som ofte avviker uavhengig av drivstoff. i praksis har alle biler høyere forbruk enn fabrikktallene.
• Vann inneholder 112 gr hydrogen per kilo, og er intuitivt lett tilgjengelig hydrogenkilde (i Norge og nabolandene).
• Hydrogen er IKKE en energikilde, men en energibærer. 
• Hydrogen er det grunnstoffet det finnes mest av i universet, men det finnes ikke i naturlig form å jorden.

For at hydrogen skal være et godt miljømessig alternativt drivstoff må vel hydrogenproduksjon også være det. Det kommer an på hvilken opprinnelse hydrogenet har og produksjonsmetode, men i alle tilfeller er det sider ved dette som er uheldige.

Det aller meste av hydrogen som produseres i dag lages av naturgass med CO2 som biprodukt. Det vil åpenbart ikke være et godt alternativ som løsning på klimaproblemet. Man løser noen lokale forurensningsproblemer, men ikke klimautslipp. Å lage hydrogen fra naturgass er ganske rimelig, og kan dermed bli kilden som blir foretrukket på grunn av økonomi.

Man kan også produsere hydrogen ved å splitte vann ved elektrolyse. Det er er langt mer energikrevende og dyrere enn å produsere fra naturgass. Prisen på hydrogendrivstoff blir omtrent som diesel. Dette er ganske godt kjent blant dem som har fulgt med på hydrogenbiler en stund. Fra kraftverk til hjul brukes det 76% mer energi enn elbiler, med tall fra Norsk Hydrogenforum. (Det brukes 55 kWt til å lage 1 kg hydrogen, 10 mil rekkevidde. En Tesla kjører 27 mil på samme energi. Mindre elbiler kjører enda lengre.) *

Det som ikke har vært så godt belyst er, innlysende egentlig, så må det vann til for å produsere hydrogen fra vann. Rent kjemisk så er det ca 112 gr hydrogen per kg vann. Det vil altså kreve ca 9 l vann for å produsere 1 kg hydrogen, nok til å kjøre 10 mil (antagelig mindre i praksis). I Norge har vi god tilgang på vann, og fornybar energi. Det er imidlertid slik at mange steder i verden er vann og energi ressurser som det er knapphet på, og som det er konflikter om.

Universitet i Texas kom med en  rapport hvor det sies at det går med 30 l vann per kjørte kilometer når man bruker hydrogen produsert ved elektrolyse. Det høres veldig høyt ut. Tony Seba refererte nylig til denne rapporten ved klimaforhandlingene i Paris. Dersom dette skulle medføre riktighet så snakker vi om et forbruk av vann man ikke kan tillate seg over store deler av kloden. 

Rapporten er riktignok skrevet i 2008, så det kan være at elektrolyseprosessen og brenselcellene har blitt noe forbedret siden den gang. Man kan allikevel ikke se bort fra at det kan være en god del svinn i elektrolyseprosessen. Fordampning og forurensning i vannet kan medføre at man ikke klarer å splitte hydrogen og oksygen fullstendig for alt tilført vann. Hydrogenforkjemperne med Øystein Stray Spetalen i spissen snakker ikke om problemstillinger knyttet til produksjon av hydrogen. Norsk Hydrogenforum har en grei forklaring på energiforbruk

Mange ser mot Norge som utstillingsvindu for teknologi som reduserer klimautslipp. Det vi foretar oss vil påvirke andre land. Infrastrukturen som kreves for å kunne benytte hydrogen som energibærer er svært kostbar, og sammenlignet med ladestasjoner for elbil er store forskjeller. Elbilene kan i hovedsak lade om natten med lav effekt, og det kreves kun et lite antall hurtigladestasjoner. Bilfabrikanten Tesla har bygget et ladenettverk som ikke har kostet det offentlige en krone. Elbilene er også 50% mer energieffektive enn hydrogenbilene så det totale utbyggingsbehovet for fornybar energi er mindre. I Norge er det ikke behov for å bygge ut mer fornybar energi selv om hele bilparken var elektrifisert.

Etter mitt skjønn er det uansvarlig å presentere hydrogen som drivstoff uten at man opplyser om hvordan det fremstilles. Dersom hydrogen blir utbredt som drivstoff vil det binde mange til masten. Ressurskonflikter vil kunne bli resultatet. Når vi skal finne arvtageren til fossilt drivstoff må vi velge noe som har effekt. Å gå for hydrogen uten å vite om det ikke viderefører eller skape nye problemer blir for dumt.

Edit:
Elbiler kan lades nesten over alt. Om man plasserer solpaneler i en ørken, så kan man lade der. Potensialet for enda bedre mobilitet enn biler med forbrenningsmotor er tilstede. Solpaneler har blitt veldig billig, og det bygges store anlegg i relativt fattige land. Prisen på hydrogenstasjoner og produksjonsutstyr derimot er noe helt annet. Nå er det ikke sånn at det nødvendigvis er enten eller hydrogen/elbil, men hastigheten på endring, modellutvalg og økonomisk tilgjengelighet for den teknologien som raskest kan bidra til kutt av klimagasser bør prioriteres.

Klima, tilgang på energi og vann er elementer som førte til starten på opprøret i Syria, og som vi nå kjenner konsekvensen av ved dannelsen av den Islamske state og en den største flyktningekatastrofen i moderne tid. Det er ikke tid til å tulle bort tiden. Energi er så kritisk at de som kjemper mot den Islamske staten faktisk kjøper drivstoff av sine motstandere. Solen og vinden derimot er ingen eksklusiv ressurs, og vil ikke gi grunnlag for konflikter.

* Avhengig av utemperatur vil det være noe svinn til kjøling/oppvarming inne i bilen. Brenselcellene og batteriene i en hydrogenbil krever oppvarming og kjøling. Overskuddsvarme brukes til oppvarming i de fleste moderne elbiler.

http://www.circleofblue.org/waternews/wp-content/uploads/2010/08/Webber-water-in-transportation.pdf

For know-how om hydrogen og brenselceller, les denne bloggen
http://ssj3gohan.tweakblogs.net/blog/11470/why-fuel-cell-cars-dont-work-part-1

Teknologens ansvar

Teknologi er agnostisk i forhold til hva den brukes til. Det er vi som bruker og lager den som må ta stilling til hvorvidt bruk/utviklingrn er etisk (og evt juridisk) akseptabel. Hvilket ansvar har vi teknologer for eventuell misbruk av vår teknologi? Hvilke skanser skal vi bygge inn i systemene, og skal vi kunne trekke tilbake rett til å bruk om vi mener den er uetisk?

Informasjonsteknologi gjennomsyrer alle samfunnsprosesser og hverdagen vår. Siden dataene som skapes er lite synlige er det liten fokus på hvilke risiki og utfordringer dette skaper. I og med at samfunnet bygges på digital informasjonsteknologi som har store svakheter burde den stilles krav til den. I forhold til omfanget av problemet med data som kommer på avveie og misbrukes foregår det en underraportering i media. Noe skyldes nok manglende innsikt fra journalistenes side, delvis skyldes et problemets abstrakte natur. Hjernene våre er fortsatt mer oppmerksomme på fysiske farer enn abstrakte. Sannheten er at vi (i vesten) lever i et tryggere samfunn enn noen av forfedrene våre. Allikevel er det mer fokus på "marginale" problemer, men som som gjerne skaper frykt. Her i Norge har vi i desember 2011 vært mer opptatt av at butikkene er tomme for smør enn at EU holder på å gå over ende, det demonstreres verden over mot myndighetene til våre viktigiste handelspartnere. De samme mundighetene er også iferd med å vedta en rekke lover som fratar oss elementære rettigheter som tilkjempet.

Informasjonsteknologi, som annen teknologi, bør inneha visse egenskaper. Sammenlignet med f.eks. en bro så skal den ikke ramle eller på annen måte utgjøre en fare for den som bruker den. Med informasjonsteknologi er problemene helt anderledes, men likheten er at man utsetter brukeren for en risiko.

Jeg mener teknologer i større grad må bidra til styrke personvern, og gi brukeren kontroll over egne data (disposisjonsrett). Jeg synes også utviklere bør diskutere hvilket moralsk og eventuellt juridisk ansvar det innebærer å lage programvare.

Jeg synes også at man må ha et mer bevisst forhold til om man overhodet trenger å lagre data sentralt. Distribuert brukerstyrt lagring  av personlig informasjon foretrekkes.

Et innspill av Poul-Henning Kemp i forhold til risiko forbundet med bruk av software
http://queue.acm.org/detail.cfm?id=2030258

Dette er et klart tilfelle hvor IT-ingeniører kommer i ansvar
http://it.slashdot.org/story/11/12/20/0127215/software-bug-caused-qantas-airbus-a330-to-nose-dive

Ingeniører, og spesiellt våpenprodusenter, blir det stilt særlig ansvar til. IT-bransjen og programmere stilles det generellt lite ansvar til.

Det er spesiellt mange utfordringer rundt bruk av tjenester på internett, hvor både kriminelle og myndigheter "tar seg til rette" i personlige opplysninger. Dersom individet ikke kan disponere egne data og selv vurdere risiko kan det internettet vi har kjent til nå vil eroderes av overvåkingstiltak og murer.

Dette ble mange forskjellige vinkler, men poenget er: når bør og kan programmere ta etisk og/eller juridisk ansvar? Hvilket opplysningsansvar vedr risiko for brukeren har man som programmerer og tjenestetilbyder?

Programkode skiller seg fra annen ingeniørkunst ved at kan endres fortløpende, kopieres og gjenbrukes uavhengig av opphavsmann/kvinne. Svært mange internettjenester er mashups av andre tjenester. Det blir derfor vanskelig å plassere formelt ansvar i mange tilfeller. Mye av koden er skrevet av frivillige (åpen kildekode).

Formelt ansvar i forhold til sluttbruker kan man trolig begrense til den som leverer sluttproduktet og tjenester. Min bekymring dreier seg mer om det store fraværet av debatt rundt og løsninger som ivaretar individets disposisjonsrett, samt åpenhet rundt risiki ved bruk.

Næringsutvikling og offentlig forvaltning på digital plattform i et Personvernsperspektiv

For at næring og offentlig forvaltning skal kunne utnytte det fulle potensial i informasjonsteknologi, er endel personvernsprinsipper essentielle. Skal kunder og innbygere tiltro nettjenester sine opplysninger, må man kunne stole på de som forvalter selve informasjonen og transportteknologien.

IT-Minister Rigmor Aaserud har skrevet en kronikk i Computerworld Norge om Ny Digital agenda for EU. Jeg synes artikkelen er generellt god, og den nevner spesiellt at personvern er essentiellt for utvikling. Den nye digitale agendaen skal være en del av løsningen på EUs økonomiske problemer. Siden personvern er omstridt, også innad i EU og her i Norge vil jeg prøve å forklare hvorfor jeg mener dette er viktige sammenhenger å ha klart for seg.

Teknologirådet har en artikkel, som omhandler hvordan data som lagres i fobindelse med Datalagringsdirektivet, skal forvaltes. Artikkelen ga meg ideen til denne posten, sammen med Aasruds kronikk.

Oppdatering 12.06.2010
Forøvrig så omhandler EUs Artikkel 10 Personvern, og Working Group 29 jobber med personvernsspørsmål.

Oppdatering 1506.2010
Jeg fant en bra artikkel hos Teknologirådet om ulike egenskaper/innfallsvinkler til personvern: Hva er ersonvernrsonvern.

Tillit
Forretningsforhold bygger på tillit, både ved fysisk tilstedeværelse, men ikke noe mindre på nett. Når du skal oppgi både personalia og kredittkortopplysninger, må en kunne stole på det nettstedet man tiltror disse opplysningene. Man forventer også at dette er opplysninger som forblir mellom deg som kunde og nettstedet. Langt de fleste er i stand til å gjøre en grei vurdering av nettsteder. Man skal allikevel huske på at det kan forekomme både fysiske innbrudd og datainnbrudd hos nettstedet, og dine opplysninger kan komme på avveie.

De færreste tenker over at selve kommunikasjonen kan avlyttes, og opplysninger misbrukes. Datakriminelle har holdt på med dette over lengre tid. Leverandører av nettlesere og tjenestetilbydere forsøker å tette sikkerhetshull, men det er ikke mulig å tette alle hull. Datakriminelle benytter seg bl.a. av noe som kalles Man-In-the-Middle attack. Kort fortalt utnyttes sikkerhetshull og svakheter i teknologi og bruksmønster til å avlytte kommunikasjon. Det svekker tilliten, selv om tjenestetilbyder formelt sett ikke har gjort noe galt.

Fordi data kan komme på avveie og misbrukes, er det viktig at man hele tiden har innsyn i egne data. Dette gjelder alle forhold hvor en legger igjen personopplysninger. Dersom noen bestiller varer i ditt navn bør du kunne oppdage det. Du bør kunne sjekke ordrehistorikk osv. på nettsteder hvor du er registrert.

Transparens
Når man bruker internett enten mobilt eller hjemmefra, går man via en nettilbyder (ISP). Disse logger informasjon om din nettbruk av faktureringshensyn. Pussig nok gir få, eller ingen, ISPer innsyn i disse dataene. Stort sett har få hatt bruk for denne informasjonen, og om den har inneholdt feil, har man ryddet opp når regningen kommer. Feil som ikke gir utslag på regningen blir aldri oppdaget. Siden disse dataene faktisk kan bli utlevert til Politiet/overvåkningstjenester burde det strengt tatt vært mulig å få innsyn. De er en 3dje part i forholdet mellom deg og din ISP, og kan trekke slutninger om deg basert på denne informasjonen. Kravet om innsyn styrkes dersom Datalagringsdirektivet innføres. Da blir det lagret mere data, detaljeringsgraden og lagringstiden økes.

Åpenhet
Data som ikke er av persondatakarakter, bør i størst mulig grad være åpen. Nettbutikker kan med fordel ha brukervurderinger, sanntids salgstrender o.l. lett tilgjengelig. Offentlige instanser besitter mye data, som innbyggere faktisk har et forhold til. På grunn av disse dataene befinner seg i gamle datasystemer, begrensede ressurser osv forblir mange data låst inne. Disse dataene kan gi større samfunnsforståelse og innovasjon om de gjøres tilgjengelig. Når man kobler sammen data fra ulike kilder kan man skape helt nye tjenester. Tilgang til disse dataene bør i hovedsak foregå anonynymt. Det kan tenkes at nytenkning kan true etablert makt, men allikevel representere positiv samfunnsutvkling. Det er kanskje ikke noe man tenker over til daglig, men dette har vært avgjørende opp gjennom historien og det samfunnet vi nå lever i.


Privatliv
Enhver har rett til privatliv og privat tid. Selv også når man kommuniserer elektronisk. Elektronisk kommunikasjon mellom privatpersoner skiller seg ikke fra annen privat kommunikasjon. Jeg mener det skal mye til for at myndigheter skal iverksette tiltak som bryter denne privatfreden. Dette gjelder også bruk av nettjenester i privat øyemed. Datalagringsdirektivet formaliserer og går et godt stykke videre utover dagens praksis på dette området. Direktivet legger opp til at en domstol må gi tilgang, basert på skjellig grunn til mistanke, før data kan hentes ut. Justisdepartementet har foreslått at man ikke skal behøve skjellig grunn til mistanke. Domstolen skal altså gi tilgang til data uten grunn. Det finner jeg svært urovekkende.

Datalagringsdirektivet, med eller uten forværrende utvidelser,  er på et vis analogt med Man-In-the-Middle angrep. Det vil gi innsyn i kommunikasjon, uten at noen av partene involvert er klar over det.

Samfunns- og næringsutvikling basert på personvernsprinsipper
Dersom man bryter tillit, privatlivets fred eller holder data skjult bygges det misstillit og mistenksomhet inn i forholdet mellom de ulike partene. Dette skader utviklingen av både samfunnet og næring. Positiv og demokratisk utvikling er uløselig knyttet til myndighetenes respekt for individet og vise versa. Individer som ikke opplever å bli respektert, vil sjelden reagere med respekt andre veien.

Nettet er uten grenser, ihvertfall for de som lever frie demokratiske land. Digitale tjenester kjenner ingen grenser og distribusjonskostnader er omtrent lik 0 uansett hvor kunden/brukeren befinner seg. Det gir muligheter for å lage smale tjenester, dvs tjenester som i en liten populasjon ikke ville hatt mange potensielle brukere. I et større nedslagsfelt er det en helt annen økonomi. Disse prinsippene er godt beskrevet at Chris Andersons bok, The Long Tail: Why the future of business is selling less of more.

Men så til hovedpoenget. Skal man overleve i Long tail tjenestemarkedet, må det bygge på tillit, transparens, åpenhet og respekt for individet. Personvern er ikke løsningen, men er etiske verdier som må bygges inn i løsningene og demokratisk tenkning.

John Batelle har skrevet en veldig bra bloggpost som heter The Signal. Den bør leses, samt artikkelen den referer til The Eternal Value of Privacy (Bruce Schneier).

Oppdatering 14.08.2010:
60000 pass- og fødselsnr på avveie. Utro tjener har solgt personlige opplysninger.
Dette viser at utro tjenere kan selge opplysninger, og de kriminelle kan bruke disse til å innhente flere opplysninger. Jo større lekkasjer, jo større skade.