Personvern og etterforskning i et historisk perspektiv

Arbeiderpartiet vedtok i går å innføre Datalagringsdirektivet.

Direktivet står i kraftig kontrast til Personvernkommisjonens rapport overlevert til Fornyings- og administrasjonsdepartementet 13. 01.2009. Kommisjonen går gjennom personvernprinsipper som er en viktig del av fundamentet for vårt moderne demokrati.

I kommisjonens rapport kommer det frem at moderne kommunikasjonsteknologi medfører at vi legger fra oss flere spor enn noen gang tidligere. Politiet har DNA-registere (som riktignok ikke engang utnyttes til sitt fulle potensiale). Kommisjonen nevner bl.a. at de som står i DNA registeret faktisk kontinuerlig står i en virtuell identifiseringskonfrontasjon. Nå vil altså Arbeiderpartiet at alle landets innbyggere skal stå i en slik virtuell identifiseringskonfrontasjon.

Som teknolog (programmerer) kjenner jeg godt til hvordan en god del av teknologiene som medfører at vi legger igjen elektroniske spor. Den informasjonsmengden som lagres om oss er uten sidestykke mer omfattende enn noensinne. Med de argumenter som fremføres av Politimyndighetene om viktigheten av ytterligere, og lengre, lagring kan man saktens spørre seg hvordan det overhodet var mulig å etterforske før den digitale tidsalder.

Som svar på disse utfordringene av personvernet har privatpersoner begynt å kryptere sin kommunikasjon. Dette gjelder også  de litt avanserte kriminelle. Men i et historisk perspektiv er det vitktig å tenke på at kryptering egentlig er et tiltak for å gjenopprettet balansen mellom personvern og myndighetenes samt andres tilgang til individets privatliv. Personvernet er svekket, ikke etterforskning, i den digitale tidsalder. Personvernet er essensiellt i et fungerende demokrati. Det gir individet privatliv, journalistene kan gi sine kilder vern, og varslere beskyttelse. Dette må vi ikke gi slipp på, da det vil true videre utvikling av vårt samfunn. Vedtas direktivet, tror jeg 17. Mai, med feiring av frihetsidealer, blir en feiring med sterk bismak.

Effekten av direktivet er ytterligere forværring av denne balansen mellom personvern og overvåkning, uten at det vil gi noen særlig gevinst i etterforskningsøyemed. Planlagt kriminalitet vil ikke etterlate seg noe særlige eletroniske spor, og da står man igjen med impulshandlinger. Kriminalitet begått i affekt etterlater massive mengde med biologiske spor og vitner. Terrorhandlinger er spesielle i dette tilfellet: Terrorister vil stort sett klare å skjule sine elektroniske spor, men i det de slår til er det nettopp å bli stilt til ansvar for handlingen som er målet, og her er jo Datalagringsdirektivet et nyttig verktøy for terroristene...

Når er egentlig ingenting av dette noe nytt. Det er godt dokumentert gjennom rapporten til Personvernkommisjonen, høringsuttalelser ifbm behandling av Datalagringsdirektivet. Jeg er sterkt forundret, og skremt, over at alt dette blir hensyntatt i den politiske behandlingen.

Jeg ønsker at Stortinget tenker over Henrik Wergelands arbeid for frihet, og maktfordelingsprinsippet. Det er et paradoks at det nettopp er Arbeiderpartiet som er den største forkjemperen for Datalagringsdirektivet. Hvis man leser arbeiderbevegelsens og partiets historie, kan en lure på hvordan det hadde gått om staten hadde hatt slike kontrollmidler den gangen.