Ingenting å skjule

I debatten er dette noe jeg ofte ser: "Jeg har ingenting å skjule, så datalagringsdirektivet kan gjerne implementeres for meg." Dette er veldig navlebeskuende, siden direktivet vil gjelde alle, og veldig mange andre vil ikke like å overvåket. Jeg kan ikke tenke meg noe annet tiltak som vil være så systematisk og altomfattene, men som så mange er så ukritiske til. Hva kommer dette av?

Forklaringen er nok psykologisk: De fleste er, og tenker om seg selv, som lovlydige. Kanskje bortsett fra at de av og til deler musikkfiler. Hva om du fikk et innfall og vil finne ut hvordan en bombe lages? Nysjerrigheten kjenner ingen grenser, men folkevettet gjør det. Man lager ikke bomber fordi om man skjønner hvordan de lages. Dersom man begrenser utforskningsrommet til individet, vil man begrense innovasjon. Datalagringsdirektivet, spesiellt med utvidelsen for lagring av søk, vil ikke skjønne forskjellen på nysjerrighet og skumle planer.

Spørsmålet om Datalagringsdirektivet skal implementeres i Norge er et prinsipielt spørsmål. Det er et verdispørsmål. Svaret vil være retningsgivende for fremtidig tilnærming personvernet i den digitale tidsalder. Det er derfor svært viktig at alle momenter blir nøye vurdert. Er inngrepet i individets privatliv verdt det i kriminalitetsbekjempelsens navn? Selv når det stilles store spørsmål ved den faktiske effekten direktivet vil ha på oppklaring av kriminalsaker? Direktivet vil ha liten preventiv effekt på kriminalitetsbekjempelse. Det vil stort sett kunne brukes for å spore opp kriminelle etter at ugjerningen er utført, dersom den kriminelle har vært naiv nok til å ta med seg mobilen sin og ikke slått den av.

Det er viktig at et velfungerende samfunn har sikkerhetsventiler. Kritisk journalistikk og varslere er slike ventiler. Kritisk journalistikk er ofte avhengig av anonyme kilder. Dersom man overvåker alle, vil kilder og varslere som ønsker anonymitet ha få muligheter til å forbli anonyme dersom de utfordrer etablert makt. Det vil svekke muligheten til å sette søkelys på kritikkverdige forhold, og debatter en må ha i et demokrati.

Historisk sett vil en se at nasjoner med lang tradisjon for å overvåke sine innbyggere ikke er demokratiske, og de har ofte høy grad av korrupsjon. Kjetil Haukaas brukte åpenlyst Kina og Russland som eksempler på stater som har slike verktøy. Fordi total overvåkning vil forskyve makt fordelt gjennom maktfordelingsprinsippet, vil det kunne før til uheldig maktkonsentrasjoner. Jeg vil imidlertidig ikke, og kan ikke, påstå at alle EU-land som har implementert direktivet har blitt mere korrupt eller mindre demokratiske. Jeg mener at dette er forandringer som skjer over lang tid, så innbyggerne ikke merker det før det er for sent:

Først tok de kommunistene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke kommunist.

Deretter tok de fagforeningsfolkene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke fagforeningsmann.

Så tok de jødene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke jøde.

Til slutt tok de meg.

Men da var det ingen igjen

til å bry seg.

Diktet er kopiert fra Wikipedia

Det er lurt å tenke på hvor vi kom ifra, og hvordan og hvorfor samfunnet har utviklet slik det har. Min påstand er at demokratiske, liberale rettstater med respekt for individet og privatlivet er veien å gå. Datalagringsdirektivet er i konflikt med en slik utvikling