Datatilsynet er vår vaktbikkje som vokter personvernet i Norge, og er desverre nokså alene om oppgaven. Tilsynet har beholdt en uavhengig og faglig sterk rolle som har satt det i stand til å sette selveste Apple på plass. Vi trenger absolutt et tilsyn som fyller denne rollen.
Datatilsynet har de siste årene drevet tjenesten slettmeg.no. Den er flittig brukt av folk som får lagt ut falsk informasjon om seg selv på internett. Til tross for stor nytte, og svært effektiv saksbehandling (hvor kan den norske stat vise til større effektivitet?) fant altså ikke Regjeringen midler til å drive tjenesten videre. Slettmeg.no er ikke innenfor det definerte ansvarsområdet til Datatilsynet, og når det strammes inn på bevilgningene er tjenesten det første som kuttes. Når det har vist seg som en svært nyttig og nødvendig tjeneste for borgerne finner jeg det merkelig at man ikke klarer å finne lommerusk i statsbudsjettet for å drive den videre.
Slike kostnader må en påregne fremover etterhvert som informasjon blir mer og mer flyktig som følge av digitalisering. Den sittende Regjeringen er forøvrig en sterk pådriver for å registrere det meste, og "effektivisere" (de tror nå alt som registreres gir mer effektivitet, mens det ofte er stikk motsatt fordi registrering krever ressurser. Nemlig!). Da må de også regne med å ta regningen. There is no such thing as a free lunch! Alt arbeid som skal utføres har en kostnad. Registrering er ikke produktivt i seg selv, men det er nok litt vanskelig å forstå for sysselsettingskameratene i Regjeringen så jeg skal ikke legge listen for høyt >:
Videre så er minister Aasrud bekymret for at Datatilsynet blander rollene, og utover politikk. Javisst kan tilsynet være plagsomt for politikere som helst vil kjøre alle snarveier som finnes for å effektivisere samfunnet, men som desverre har liten kunnskap om nettopp "effektivisering" ved hjelp av IT.
Aasruds fokus på rolleblanding er allikevel interessant synes jeg, når hun skriver brev til Facebook og spør om finansiering av slettmeg.no. Selv om slettmeg.no skilles ut fra Datatilsynet, så er Facebook og andre kommersielle sosiale medietjenester ofte motparten når man skal få slettet data. Da blir det pussig at de samme aktørene skal finansiere en slik tjeneste, som tross alt vil stikke noen kjepper i hjulene deres.
Mens Grete Faremo vikarierte for Knut Storberget ble hun intervjuet om Datalagringsdirektivet og IT-sikkerhet. Debatten gikk varmt om direktivet på den tiden, så det er ikke noe oppsiktsvekkende. Det som er oppsiktsvekkende er hun uttaler, bl.a. dette:
Det vil forbause meg mye om vi ikke også får en diskusjon om hvordan trafikkdata kan brukes kommersielt
Dit har vi heldigvis ikke kommet enda men faktum er at at direktivet skal innføres i norsk rett til neste år, og Faremo er nå Justisminister, noe hun kanskje visste allerede den gangen det var en mulighet for at hun ville bli i samme Stortingsperiode. (Storberget ba vel ganske tidlig i sin permisjonsperiode om avløsning)
Eller var det en semikommersialisering av personlig informasjon Aasrud foreslo da hun inviterte Facebook til spleiselag? Se her Facebook: betal en liten sum til slettmeg.no, så Datatilsynet kan splittes litt opp, uten for mye bråk fra plagsomme borgere, så den lille plageånden blir litt vingeklippet. Både vi (Arbeiderpartiet) og dere kan bli kvitt en irriterende klamp om foten. At norske borgere har minst mulig hemninger mot å dele på Facebook er jo også både dere og vi tjent med, om vi skulle trenge litt ekstra informasjon som registrene og datalagringsdirektivet ikke gir oss.
Showing posts with label datatilsynet. Show all posts
Showing posts with label datatilsynet. Show all posts
Sunday, November 20, 2011
Wednesday, November 9, 2011
Illegalt informasjonsmarked
Grunnen til at det illegale informasjonsmarkedet kan vokse så raskt er
- Dårlig sikkerhet i IT-systemene
- Dårlige sikkerhetsrutiner
- Ingen eller svake krav til forsvarlighet ved lagring av informasjon
- Lagring av unødig informasjon, men som viser seg nyttig for kriminelle
- Dette ser ut til å øke i omfang av en rekke årsaker
- Sikkerhetsinfrastrukturen er under angrep
- SSL/TLS som benyttes for å sikre kommunikasjon på Web er underminert av dårlig sikkerhet hos sertifikatutstedere. Flere innbrudd som trolig har pågått over lang tid er avdekket. CA systemet er ikke sikrere enn det medlem som har dårligst sikkerhet og mest korrupte.
- RSA som lager kodebrikker for terminalservere har vært hacket
Kriminelle hackere har ingen problemer med å skaffe den informasjonen de ønsker, og som de selger videre. Jo mer data som lagres, jo mer vil det illegale markedet vokse. Det finnes ingen kortsiktig løsning på sikkerhetsproblemene, og det vil trolig bli værre i den nærmeste fremtid.
I ovenstående perspektiv er det avgjørende at den enkelte person og bedrift kan selv avgjøre hvilke risiki de utsetter seg for. Akkurat som i det virkelige liv har enhver rett på privatliv og integritet. Mister man disposjonsrett til egen informasjon så har man heller ikke et reellt privatliv og integritet.
Selv om få er bevisste på hva de tiltror sosiale media, banker og telekom-selskaper av informasjon, så er det ihvertfall i stor grad basert på avtaler/samtykke. I sosiale media er det også et incentiv om målrettet eksponering av enkelte sider av seg selv.
Datalagringsdirektivet er et grelt eksempel på hvordan myndighetene fratar oss disposisjonsretten til egen informasjon. Det er liten grunn til å tro at telekomselskapene har vesentlig bedre sikkerhet enn andre organisasjoner som er hacket. Trafikkdata er også ypperlig datagrunnlag for identitetstyveri og social engineering som igjen vil føre til mer kriminalitet. Crimesourcing er et nytt begrep vi kommer til å stifte bekjentskap med i tiden som kommer. På toppen av det hele blir ansvarsområdet til Datatilsynet nedprioritert av Regjeringen. Økt kriminalitet betyr økt etterspørsel av Politiets tjenester, og økonomisk tap for enkeltpersoner, bedrifter og samfunn.
Kommersielle aktører, og deres eiere, drives av hovedsakelig et viktig incentiv: tjene penger. Det vil si at de vil minimere sine kostnader. Sikkerhet er desverre en salderingspost, fordi det ikke gir noen direkte verdi for kundene deres. Større datamengder vil øke investering- og driftskostnadene:
- Krav til større fysiske datasentere
- Mer lagringsplass (failover krever i tillegg replikering av data, over flere fysiske lokasjoner)
- Båndbredde i nettverket
- Strøm til lagrings- og kjøleenheter
- Mer driftspersonell
- Økt kompleksitet reduserer MTBF (Mean Time Between Failure)
- Oppgraderinger (som også er forbundet med midlertidig økt risiko for feil, og er en svært vanlig årsak til ikke planlagt nedetid)
Resultatet av denne utviklingen er at plattformen for effektiv kommunikasjon og handel på internett er i ferd med å undermineres. Internett er en sentral brikke når vi skal forsøke å skape økonomisk vekst men samtidig forbruke mindre av klodens ressurser. Men skal det realiseres må vi kunne stole på infrastrukturen i stor nok grad til at vi tiltror den transport av fortrolig informasjon. Det må også være et personlig valg hva vi velger å tiltro infrastrukturen av informasjon.
Det er ikke bare handel og effektivisering som står på spill, men også demokratiske prosesser. Dersom en ikke kan stole på at de dominerende kommunikasjonsformer har nødvendig konfidensialitet vil det ha en avkjølende effekt på avgjørende mekanismer.
TEDxRotterdam - Mikko Hypponen - safe internet will lead the future
Sunday, January 9, 2011
Arbeiderpartiets digitale begrepsrøre
En skulle tro at politikere som vil innføre et såpass omgripende og kontroversielt tiltak som Datalagringsdirektivet har fundamentert sin argumentasjon på solid grunn. Men når en ser på den uklare bruken av begreper og flyktige argumentasjon som kommer spesiellt fra sentrale personer i Arbeiderpartiet ser man at det ligger noe desperat over alle utspillene for direktivet. Justisdepartementet ser selv ut til å innse at man har vært unøyaktig, men veien til klarhet der i gården er nok lang.
Opprinnelig skulle direktivet benyttes til å bekjempe terrorisme og trusler mot rikets sikkerhet. Når det viser seg at det ikke kan vises til det virker etter hensikten endres argumentasjonen til at man skal bekjempe alvorlig kriminalitet og barneporno. Jeg vil ikke på noen måte si at dette ikke er viktig arbeid, men kan man bare bytte ut argumentasjon for noe som skulle innføres pga av rikets sikkerhet? Hvis et tiltak ikke virker, blir det ikke bedre av at man bytter ut argumentasjonen. DLD er på gyngende grunn, og er under kritikk internt i EU.
PS! Uten at man kan vises til trusler mot rikets sikkerhet (kronisk tilstand), vil DLD være i strid med Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon, artikkel 8.
Arbeiderpartiet anser det som unødvendig å avvente mer informasjon og kunnskap. I påvente av EUs evaluering av DLD, må vi derfor støtte oss til statistikk som er tilgengelig. Det er mulig trafikkdata har betydning, sikkert også viktig i noen saker. Men å si at det er avgjørende for at Politiet skal kunne etterforske kriminalitet ser ikke ut til å være sant iflg. statistikk fra Tyskland. Tyskland, sammen med Romania, har forøvrig funnet DLD grunnlovsstridig og gått bort fra det.
Ellers så er Arbeiderpartiet svært så kreative med å forsøke om omdefinere både personvern og overvåkning. Heldigvis har vi et oppegående Datatilsyn som forklarer Justisministeren hva disse begrepene er, og hvorfor DLD ikke styrker personvernet.
Man kan alltids diskutere meningen med disse begrepene og det er nødvendig finne ut hva de betyr i det digitale samfunnet. På akkurat dette punktet svikter forøvrig Staten borgerne, fordi den politiske interessen for temaet er altfor liten. Men uansett hvilke endringer som skjer i samfunnet vil personvern omfatte retten til å kontrollere egen informasjon og trekke grenser for sitt eget privatliv. Personvernet er allerede under angrep på internett, og trenger absolutt ikke noen ytterligere statlig torpedering.
Personvern er en grunnpilar i et velfungerende demokrati. Svekkes personvernet, svekkes også demokratiet. Det er på tide å gripe fatt i den teknologiske utviklingen slik at man får en mest mulig konstruktiv samfunnsutvikling.
(Et ferskt eksempel på at utviklingen går i feil retning er USAs jakt på alt og alle som har vært, og er i befating med WikiLeaks. USAs har her en unik mulighet til å få tilbakemeldinger og korreksjon på eget selvbilde. Istedet skyter de budbringeren. USA viser for tiden en sterk vilje til å bruke alle midler, og særlig digitalt, for å angripe WikiLeaks. Det er realiteten når staten ikke selv begrenser sine fullmakter i en digital verden. Trolig vil vi se mange slike eksempler i tiden som kommer.)
Overvåkning er nok et mer diffust begrep, situasjons- og tidsalderbetinget. Siden DLD benytter IT for å samle inn og lagre data virker det hensikstmessig å se det fra en teknologisk synsvinkel. Søker du på ordet Overvåkning er det en hel industri som vil selge deg overvåkningsprodukter. De er ihvertfall ikke i tvil om hva de selger. Så får politikerne i Arbeiderpartiet stikke hodet i sanden og mene akkurat hva de vil. Mens det dominerende partiet i Regjeringen sitter med hodet i sanden, og ikke evner å sette seg inn i sin egen samtid, går man samtidig glipp av mulighetene det digitale samfunnet kan by på.
Det er på tide å kalle en spade for en spade. Det er tvingende nødvendig for å kunne bygge det digitale Norske samfunnet.
Opprinnelig skulle direktivet benyttes til å bekjempe terrorisme og trusler mot rikets sikkerhet. Når det viser seg at det ikke kan vises til det virker etter hensikten endres argumentasjonen til at man skal bekjempe alvorlig kriminalitet og barneporno. Jeg vil ikke på noen måte si at dette ikke er viktig arbeid, men kan man bare bytte ut argumentasjon for noe som skulle innføres pga av rikets sikkerhet? Hvis et tiltak ikke virker, blir det ikke bedre av at man bytter ut argumentasjonen. DLD er på gyngende grunn, og er under kritikk internt i EU.
PS! Uten at man kan vises til trusler mot rikets sikkerhet (kronisk tilstand), vil DLD være i strid med Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon, artikkel 8.
Arbeiderpartiet anser det som unødvendig å avvente mer informasjon og kunnskap. I påvente av EUs evaluering av DLD, må vi derfor støtte oss til statistikk som er tilgengelig. Det er mulig trafikkdata har betydning, sikkert også viktig i noen saker. Men å si at det er avgjørende for at Politiet skal kunne etterforske kriminalitet ser ikke ut til å være sant iflg. statistikk fra Tyskland. Tyskland, sammen med Romania, har forøvrig funnet DLD grunnlovsstridig og gått bort fra det.
Ellers så er Arbeiderpartiet svært så kreative med å forsøke om omdefinere både personvern og overvåkning. Heldigvis har vi et oppegående Datatilsyn som forklarer Justisministeren hva disse begrepene er, og hvorfor DLD ikke styrker personvernet.
Man kan alltids diskutere meningen med disse begrepene og det er nødvendig finne ut hva de betyr i det digitale samfunnet. På akkurat dette punktet svikter forøvrig Staten borgerne, fordi den politiske interessen for temaet er altfor liten. Men uansett hvilke endringer som skjer i samfunnet vil personvern omfatte retten til å kontrollere egen informasjon og trekke grenser for sitt eget privatliv. Personvernet er allerede under angrep på internett, og trenger absolutt ikke noen ytterligere statlig torpedering.
Personvern er en grunnpilar i et velfungerende demokrati. Svekkes personvernet, svekkes også demokratiet. Det er på tide å gripe fatt i den teknologiske utviklingen slik at man får en mest mulig konstruktiv samfunnsutvikling.
(Et ferskt eksempel på at utviklingen går i feil retning er USAs jakt på alt og alle som har vært, og er i befating med WikiLeaks. USAs har her en unik mulighet til å få tilbakemeldinger og korreksjon på eget selvbilde. Istedet skyter de budbringeren. USA viser for tiden en sterk vilje til å bruke alle midler, og særlig digitalt, for å angripe WikiLeaks. Det er realiteten når staten ikke selv begrenser sine fullmakter i en digital verden. Trolig vil vi se mange slike eksempler i tiden som kommer.)
Overvåkning er nok et mer diffust begrep, situasjons- og tidsalderbetinget. Siden DLD benytter IT for å samle inn og lagre data virker det hensikstmessig å se det fra en teknologisk synsvinkel. Søker du på ordet Overvåkning er det en hel industri som vil selge deg overvåkningsprodukter. De er ihvertfall ikke i tvil om hva de selger. Så får politikerne i Arbeiderpartiet stikke hodet i sanden og mene akkurat hva de vil. Mens det dominerende partiet i Regjeringen sitter med hodet i sanden, og ikke evner å sette seg inn i sin egen samtid, går man samtidig glipp av mulighetene det digitale samfunnet kan by på.
Det er på tide å kalle en spade for en spade. Det er tvingende nødvendig for å kunne bygge det digitale Norske samfunnet.
Monday, July 26, 2010
Innhold og trafikkdata: en lapskaus
Hva er innhold og hva er trafikkdata? Disse spørsmålene er sentrale i forbindelse med hvilke data som som pålegges lagret og ikke i Datalagringsdirektivet. Rent intuitivt virker det opplagt: innhold er det vi sier på telefon, laster opp og skriver på internett, mens trafikkdata er IP-adresser, telefonnr, epostadresser og lokasjon.
Dersom man går i dybden på dette, er det kanskje ikke så opplagt hva som er innhold og trafikkdata. Uten skarpe definisjoner vil det være lett å flytte grenser i begge retninger.
I løpet av det siste året har lokasjonsbaserte tjenester blitt svært populære, som en naturlig følge av det enorme salget av mobiltelefoner med GPS. I denne forbindelse er lokasjon innhold. Jeg vil tro de fleste oppfatter tittellinjen i en epost som innhold, mens i en del land som har implementert Datalagringsdirektivet er dette faktisk betraktet som trafikkdata. Jeg tror dette skillet kan være svært vanskelig å trekke ettersom teknologien utvikler seg, og nye typer innhold- og trafikkdata oppstår. Hvem skal definere hva som er hva? Teknologiutviklere, myndigheter eller uavhengige instanser? Som med lokasjonsdata vil det helt sikkert komme data som er begge deler.
Datakommunikasjonsfaget omhandler ulike kommunikasjonsprotokoller. På laveste nivå er protokoller for kommunikasjon mellom fysiske enheter over trådløse eller kablet nettverk. Videre så legges lag på lag med protokoller med høyere abstraksjonsnivå. De fleste har vel observert at det står http:// i adresselinjen i nettleseren. Dette står får Hypertext Transfer Protocol. På en gitt enhet i en gitt kommunikasjon ligger denne protokollen seg over de lavere protokollene (TCP/IP mm) og skjuler en hel masse underliggende datatrafikk for at nettleseren skal kunne vise en webside. For de som bruker Twitterklienter, som f.eks. Seesmic eller Tweetdeck er http:// det underliggende transportlaget, mens Twitter APIet er "protokollen" det snakkes over.
Trafikkdata i Twitter APIet er hvilke kall man har gjort mot tjenesten, og hvilke argumenter som ble sendt med. Bruker man Skype defineres skype-ider ikke på lik linje med telefonnr. Skype og andre chat-systemer har protokoller som maskerer hvem som kommuniserer.
Man kan f.eks. trekke en analogi til kjøp av bolig, hvor kjøpet består av en hel rekke kjøps- lånedokumenter og banktransaksjoner. Er det mulig å trekke en grense mellom "trafikk" og "innhold" i en slik sammenheng?
Hva som menes med trafikkdata er ikke så innlysende som man skulle tro. Desto mer det heller mot innhold desto mer sensitivt for personvernet. Desto mer sensitivt desto sterkere sikring av data behøves. Sikring må være lik på tvers av ulike teleoperatører, og vil kreve en betydelig innsats enten det lagres sentralt eller hos operatøren. Begge varianter har svakheter: sentralisering setter enda høyere krav til sikring da mye data lett kan sammenstilles, mens det må settes lit til mange ulike ansatte hos operatørene ved desentral lagring.
Definisjonen av hva som er trafikkdata og innhold er kontekstavhengig. På internett blir det nærmest rent tilfeldig hva som regnes som trafikkdata, siden det er avhengig av hvilke tjenester den enkelte benytter. Dette er ganske tekniske temaer, men likefullt en del av beslutningsgrunnlaget når politikerne skal bestemme om Norge skal implementere Datalagringsdirektivet.
Jeg mener man må sette en skarp grense, slik at eventuelle forslag om nye datatyper som skal pålegges lagring kan behandles skikkelig. Det skal være vanskeligere å legge til enn å trekke fra. Grensene må settes slik at de er lettfattelige, og endringshåndtering blir reell.
Det vil raskt oppstå en misforhold, kanskje særlig sett fra politimyndighetenes side, etter at en skarp grense er trukket og ny teknologi kommer. Endring i hvilke data som skal lagres, vil kunne kreve endring i sikkerhetsrutiner. Sikkerhetsrutinene derimot vil ikke være så lette å endre, og den effekten trafikkdata enkelte påstår vil ha i etterforskning vil etterhvert dreneres.
En rapport fra EUs medlemslands Datatilsyn ble tilgjengelig i dag. Det rådes til at man enten skroter hele direktivet eller endrer det radikalt. Der fremkommer det at implementering er svært ulik, mhp hva som lagres og hvor lenge i medlemslandene. Direktivet har uklare definisjoner på trafikk-, innholdsdata og grov kriminalitet. Det stilles spørsmål om sikring av data er god nok, og det vises også til at det ikke finnes statistikker som viser at man oppnår de mål man ville nå med direktivet. Rapporten er svært verdifull og lesverdig, så bruk tid på den. Særlig de som mener de ikke har noe å skjule bør lese den nøye. Lagring av trafikkdata er ikke så triviellt som en først skulle tro, og konsekvensene kan bli store for demokrati og samhandling.
Hele direktivet virker på meg som en elendig røre av oppkonstruerte tiltak som ikke er målrettede. En Twitter-bruker sa en gang at feilen med Datalagringsdirektivet var "design by comittee". Det tror jeg han har helt rett i. Varsellampene burde blinke faretruende hos politikerne i Norge som snart skal ta stilling til om direktivet skal implementeres.
Jeg foreslår at man begynner fra begynnelsen og ser på reelle behov og veier disse nøye opp mot inngrep i borgernes privatliv. En må huske at det lagres stadig mer data om oss, og behovet for pålagt lagring skulle logisk sett minke, ikke øke. Det er faktisk slik at uten lagring av personopplysninger så stopper AS Norge, og et pålegg blir da smør på flesk når internett og mobilbruk allikevel fører til ganske detaljert lagring som det er (om enn noe tilfeldig).
Dersom man går i dybden på dette, er det kanskje ikke så opplagt hva som er innhold og trafikkdata. Uten skarpe definisjoner vil det være lett å flytte grenser i begge retninger.
I løpet av det siste året har lokasjonsbaserte tjenester blitt svært populære, som en naturlig følge av det enorme salget av mobiltelefoner med GPS. I denne forbindelse er lokasjon innhold. Jeg vil tro de fleste oppfatter tittellinjen i en epost som innhold, mens i en del land som har implementert Datalagringsdirektivet er dette faktisk betraktet som trafikkdata. Jeg tror dette skillet kan være svært vanskelig å trekke ettersom teknologien utvikler seg, og nye typer innhold- og trafikkdata oppstår. Hvem skal definere hva som er hva? Teknologiutviklere, myndigheter eller uavhengige instanser? Som med lokasjonsdata vil det helt sikkert komme data som er begge deler.
Datakommunikasjonsfaget omhandler ulike kommunikasjonsprotokoller. På laveste nivå er protokoller for kommunikasjon mellom fysiske enheter over trådløse eller kablet nettverk. Videre så legges lag på lag med protokoller med høyere abstraksjonsnivå. De fleste har vel observert at det står http:// i adresselinjen i nettleseren. Dette står får Hypertext Transfer Protocol. På en gitt enhet i en gitt kommunikasjon ligger denne protokollen seg over de lavere protokollene (TCP/IP mm) og skjuler en hel masse underliggende datatrafikk for at nettleseren skal kunne vise en webside. For de som bruker Twitterklienter, som f.eks. Seesmic eller Tweetdeck er http:// det underliggende transportlaget, mens Twitter APIet er "protokollen" det snakkes over.
Trafikkdata i Twitter APIet er hvilke kall man har gjort mot tjenesten, og hvilke argumenter som ble sendt med. Bruker man Skype defineres skype-ider ikke på lik linje med telefonnr. Skype og andre chat-systemer har protokoller som maskerer hvem som kommuniserer.
Man kan f.eks. trekke en analogi til kjøp av bolig, hvor kjøpet består av en hel rekke kjøps- lånedokumenter og banktransaksjoner. Er det mulig å trekke en grense mellom "trafikk" og "innhold" i en slik sammenheng?
Hva som menes med trafikkdata er ikke så innlysende som man skulle tro. Desto mer det heller mot innhold desto mer sensitivt for personvernet. Desto mer sensitivt desto sterkere sikring av data behøves. Sikring må være lik på tvers av ulike teleoperatører, og vil kreve en betydelig innsats enten det lagres sentralt eller hos operatøren. Begge varianter har svakheter: sentralisering setter enda høyere krav til sikring da mye data lett kan sammenstilles, mens det må settes lit til mange ulike ansatte hos operatørene ved desentral lagring.
Definisjonen av hva som er trafikkdata og innhold er kontekstavhengig. På internett blir det nærmest rent tilfeldig hva som regnes som trafikkdata, siden det er avhengig av hvilke tjenester den enkelte benytter. Dette er ganske tekniske temaer, men likefullt en del av beslutningsgrunnlaget når politikerne skal bestemme om Norge skal implementere Datalagringsdirektivet.
Jeg mener man må sette en skarp grense, slik at eventuelle forslag om nye datatyper som skal pålegges lagring kan behandles skikkelig. Det skal være vanskeligere å legge til enn å trekke fra. Grensene må settes slik at de er lettfattelige, og endringshåndtering blir reell.
Det vil raskt oppstå en misforhold, kanskje særlig sett fra politimyndighetenes side, etter at en skarp grense er trukket og ny teknologi kommer. Endring i hvilke data som skal lagres, vil kunne kreve endring i sikkerhetsrutiner. Sikkerhetsrutinene derimot vil ikke være så lette å endre, og den effekten trafikkdata enkelte påstår vil ha i etterforskning vil etterhvert dreneres.
En rapport fra EUs medlemslands Datatilsyn ble tilgjengelig i dag. Det rådes til at man enten skroter hele direktivet eller endrer det radikalt. Der fremkommer det at implementering er svært ulik, mhp hva som lagres og hvor lenge i medlemslandene. Direktivet har uklare definisjoner på trafikk-, innholdsdata og grov kriminalitet. Det stilles spørsmål om sikring av data er god nok, og det vises også til at det ikke finnes statistikker som viser at man oppnår de mål man ville nå med direktivet. Rapporten er svært verdifull og lesverdig, så bruk tid på den. Særlig de som mener de ikke har noe å skjule bør lese den nøye. Lagring av trafikkdata er ikke så triviellt som en først skulle tro, og konsekvensene kan bli store for demokrati og samhandling.
Hele direktivet virker på meg som en elendig røre av oppkonstruerte tiltak som ikke er målrettede. En Twitter-bruker sa en gang at feilen med Datalagringsdirektivet var "design by comittee". Det tror jeg han har helt rett i. Varsellampene burde blinke faretruende hos politikerne i Norge som snart skal ta stilling til om direktivet skal implementeres.
Jeg foreslår at man begynner fra begynnelsen og ser på reelle behov og veier disse nøye opp mot inngrep i borgernes privatliv. En må huske at det lagres stadig mer data om oss, og behovet for pålagt lagring skulle logisk sett minke, ikke øke. Det er faktisk slik at uten lagring av personopplysninger så stopper AS Norge, og et pålegg blir da smør på flesk når internett og mobilbruk allikevel fører til ganske detaljert lagring som det er (om enn noe tilfeldig).
Subscribe to:
Posts (Atom)