Managing symptoms doesn’t solve problems

Tittelen på denne posten synes jeg beskrivende for Politiets effektivitetsproblemer, og spørsmålet om innføring av Datalagringsdirektivet. Direktivet er ikke løsningsorientert. Det fungerer mer som smertelindring for en presset etat. John Seddon, som er flink på å løse kostnadsproblemer i tjenesteytende organisasjoner, er opphavet til tittelen i denne posten .

Jeg skrev nettopp en kronikk på Nyemeninger.no om at teknologien må forholde seg til rettsstaten, ikke omvendt. Der kommer jeg inn på hvorfor jeg tror Justisdepartementet og Politiet gjerne vil at direktivet innføres. Her vil jeg utdype hva jeg tror er en viktig motivasjon for det, men uklar problemdefinisjon medfører at man ikke løser virkelige problemer.

I en Twitter-diskusjon fikk jeg et innspill på hvorfor man (altså Politiet og Justisdepartementet) er så ivrige: En debattant mente kostnader forbundet med bevis kunne være et vesentlig moment; trafikkdata er rimeligere å frembringe enn andre bevis. Det stemmer nok at selve bevisssikringen er billigere, bevisene er jo sikret på forhånd og det "bare å hente dem ut". Når er det kanskje ikke fullt så enkelt i praksis. Dersom det jeg beskriver her har noe rot i virkeligheten, viser det både hvor feil direktivet er og at det skjuler Politiets virkelige hindringer for å bli mer effektive.

At man har fokus på kostnader er nok sannsynlig, og økonomene vil straks begynne å se på hvordan man kan kontrollere dem. Økonomer er ikke alltid opptatt av investeringer for å oppnå langsiktige effekter. Dersom også ledelsen er opptatt av kortsiktig kostnadsreduksjon vil den fokusere på lowhanging fruits, altså raskeste og enkleste vei til "målet". Jeg skriver målet i anførselstegn fordi man glemte kanskje å definere det på en god måte? Hastverket skyldes trolig frykt for terrorangrep og forsøk på få kontroll over kostnader. Frykt leder til irrasjonelle beslutninger, og da skal det godt gjøres at en klarer å løse underliggende problemer. Når økonomi  kun brukes som brems på løpende kostnader, istedet for aktivt pådrag og investeringer i ønsket retning stivner organisasjonen. Dermed utvikles ikke tjenestene Politiet skal levere til samfunnet slik de burde. Politiet må gjerne bruke moderne teknologi, man da primært til å løse sine egne problemer og uten kreve kontroll over alle borgernes personlige informasjon.

I forhold til i dag hvor det er målrettet tvangslagring data ved mistanke, vil det med direktivet blir tvangslagret data for alle. Datamengden vil da øke formidabelt. Jeg har sett tvitret om DLD at det fundamentale problemet er Design by comittee. Direktivet er ikke utformet med utgangspunkt i et presist definert problem, og som følge av det skal alle bevis sikres. I frykt for terror skytes det på alt som rører seg som en slags helgardering.

Hvis motivasjonen for å innføring av Datalagringsdirektivet er kostnadsreduksjon er det tegn på at man ikke har analysert de underliggende utfordringene og kostnadsdriverne. Skal budsjettet sminkes ved å betale i dyre dommer av personvernet? Skjule kostnader ved lagring og sikring av sensitive data ved å dytte det over på teleoperatører og internettilbydere? Er økonomien en driver for innføring av direktivet kan det med sikkerhet forutsies at gevinsten vil bli forsøkt optimalisert. Da vil vi se trafikkdata bli brukt som bevis foran andre typer som er dyrere å frembringe. I en del høyt profilerte saker, hvor trafikkdata har vært sikret har det  vært vanskelig å få domfellelse. Kanskje er trafikkdata ikke godt egnet som bevis, men heller som spor? Hvor viktig er egentlig trafikkdata for domfellelse? Et fingeravtrykk, DNA-bevis eller vitneobservasjon er mye mer håndfast enn trafikkdata som er vanskeligere å knytte til en bestemt person på gitt tidspunkt. For å nevne eksempler på hvorfor det er slik: Jeg vil tro kriminelle stjeler nye, og bytter, telefoner mye oftere enn lovlydige. Abonnement registreres kanskje med falsk eller stjålet identitet.

Skal tvangslagring av data for alle ha noe for seg, vil det bli hentet ut data for mange flere personer, gjerne knyttet til bestemte lokasjoner og tidsrom. Disse dataene må analyseres, noe som vil kreve kostbar arbeidskraft. Dataanalyse av en slik karakter er det nok ikke mange etterforskere som har kompetanse på. Dataanalyse vil helt klart koste penger, og gå på bekostning av andre ressurser. Det som kan se ut som kostnadsbesparende og effektivisering kan bli til en ny utgiftspost. Politi i gatene kan forhindre kriminalitet, mens trafikkdata kan nok være til hjelp når en skal finne mulige mistenkte. Vesentlig forskjell.

Skal man løse virkelige problemer er kravet at de defineres presist. Ellers løser man  feil, eller kanskje et konstruert problem. Datalagringsdirektivet sikrer bevis blindt og formålet er uklart definert: Bekjempelse av terror og barneporno (overgrep mot barn kan det ikke hjelpe mot) og grov kriminalitet, men hvordan direktivet skal bli et godt verktøy er mer uklart. Det hele virker som en kjapp løsning på et uklart problem, som har alvorlige konsekvener for individets kontroll med egen informasjon (se min kronikk). Effekten av direktivet i landene som har innført det viser heller ikke klart at det fungerer etter hensikten. Direktivet er under evaluering i EU, og fristen for når evalueringen skal være ferdig flyttes stadig. Storberget har ikke tid til å vente på resultatet av denne evalueringen og vil ha direktivet innført så raskt som mulig. Slik hast bidrar ytterligere til en prosess hvor kunnskap og fakta ikke er en del av beslutningsgrunnlaget. Fryktdrevne prosesser har irrasjonalitet innebygd og det er mange tegn på at det er det som skjer.

Jeg kjenner ikke detaljert til hvordan Politiet jobber, men gjennom media og Riksrevisjonen vet jeg at både organisasjon og IT-systemene ikke støtter Politiet for å effektivt kunne bekjempe organisert kriminalitet. Ineffektivitet er en kostnadsdriver, fordi man må bruke mer ressurser enn det som burde være nødvendig for å løse saker. Vis man søker på nettet etter saker som henlegges på grunn av ressursmangel får man fryktelig mange treff. 3100 i Google per 6.11.2010. Så mange henlagte saker utgjør et stort problem. Man har bevis og gjerningspersoner men mangler ressurser til å få dem dømt. Det er altså ikke bevis det står på, og da hjelper det ikke med trafikkdata heller. I direktivet kreves det forøvrig en strafferamme på minimum 3 år for uthenting, noe som utelukker trafikkdata fra å brukes i "småsakene". Uten direktivet har man ikke dette kravet, men omfanget av data man kan være mindre der man ikke har fått godkjent tvangslagring av domstol på et tidligere tidspunkt.

Ved å skyve kostnader over på andre, blinder man seg selv fra å se sine egne problemer. Smerter man ikke kjenner selv, er lett å ignorere. I personlige relasjoner sier en om sånt: det der er dårlig gjort! Man skyver ikke sine egne problemer over på sine venner.

Ideer for digital radio

I noen år har nå de store radiokanalaene forsøkt å overbevise lytterne om fortreffeligheten med digital radio, nærmere bestemt basert på standarden DAB. Lytterne har vært heller lunkne, særlig på grunn av den høye prisen på mottagere, men også at de ikke får noe mer igjen for pengene. FM-mottagere gir for de fleste mer enn god nok kvalitet til en rimelig penge. Pådriverne virker å ha trodd å kunne styre markedet som om vi bodde i en sovjetstat. Vi lever i en markedsøkonomi, remember?

Endel kritikere av DAB-standarden har inntatt en fundamentalstisk holdning, og vil ikke ha noe med DAB å gjøre. DAB+ som har endel tekniske fordeler, bl.a. bedre lydkvalitet på lavere båndbredde er et av argumentene for å ikke velge DAB. Personlig synes jeg det ikke er noen grunn til å tviholde på DAB, når DAB+ er her og vil gi noe mer verdi for lytterne.

I sommer satte DAB-pådriverne igang kampanjen Ja til radio. Jeg får ikke helt taket på hva målet med kampanjen er annet enn å overbevise lytterne om å kjøpe noe de ikke får noe vesentlig igjen for. Lisensbaserte kanaler brukte lisenspenger på å finansiere kampanjen, noe som ikke er helt OK etter mitt skjønn. Kritikerne på sin side startet motkampanjen Nei til radio. Da nærmer hele diskusjonen seg Monty Pythonske tilstander, som i The Argument Sketch. Hele diskusjonen glemmer det som er viktig: hva vil få lytterne til å velge digital radio. De må overbevises om at den høyere prisen gir dem noe igjen.

Jeg har noen forslag, som sikkert vil få opphavsrettsindustrien til å hoppe i stolen. Men de er også avhengig av radio for å spre musikk de har opphavsretten til. Uten radio, hvordan skal de gjøre nye utgivelser kjent? Radio beriker også musikken med kommentarer, intervjuer og anmeldelser. Altså må radiobransjen og opphavsrettsbransjen samarbeide. Begge må gi noe for å få noe igjen. Det vil kreve modige valg av en gjenstridig bransje, men vil de overleve har de ikke mye valg. I Norge har denne bransjen har nettopp sendt et brev til Kulturdepartementet med krav om at de må få tilgang til IP-adresser de mistenker for fildeling. Kravet kan virke berettighet, men de vil ikke virke med mindre de oppretter en global poltitistat mot den globale kopieringsmaskinen Internett. Les mer på Digi.no

Jeg har noen ideer som jeg gjerne skulle sett drevet gjennom åpen innovasjon og åpen kildekode. Jeg mener ideene er gode, men sett fra dagens opphavsrettsmessige standpunkt sikkert helt absurde. Det at jeg deler ideene er også et bevis på at jeg mener alvor med deling av kunnskap og informasjon, som jeg har blogget om i det siste. Dersom noen finner ideene gode nok, må de gjerne ta kontakt. Denne listen er ikke komplett og må videreutvikles, men er ihvertfall et innblikk i hvordan jeg tror innholds- og distribusjonsbransjene kan komme ut av myra de står oppe i. Dette er muligheter for videreutvikle radio- og innholdsbransjene istedet for å flyte med strømmen. Det er som kjent bare døde fisk som følger den.

For at folk skal velge digital radio må dette ha en merverdi ut over FM-radio. Jeg tror følgende kan være merverdi lytterne vil sette pris på:

• Lagring av innhold for gjenavspilling og deling. Ja du leste riktig! Kan f.eks. være tidsbegrenset.
• Koble radio med sosiale media direkte i apparetet. Nyttig både for musikk,  debatt og tilstedeværelsesløsninger (presence).
• Lagre til spillelister i f.eks. Spotify når man hører en sang man liker, og som man kan hente opp igjen i f.eks. bilen.
• Kjøp av musikk direkte til enheten når man hører en sang
• Programoversikt i et skikkelig display på radiomottageren.

Med Googles Android mobile operativsystem har man en plattform dette kan bygges på, og man kan få et mangfold av produkter for ulike formål. En slik plattform for digital radio kan bringe det sosiale tilbake ved opplevelse av lyd. I dag går mange rundt med iPods, og musikk har blitt en usosial opplevelse.

Regimer for kopibeskyttelse er den sosiale musikkopplevelsens værste fiende. Den eldre musikken jeg hører på i dag i f.eks. Spotify, er gjerne knyttet til minner jeg har fra ungdomstiden. Dagens ungdom vil ikke ha slike minner i samme grad som jeg.

Håkon Wium Lie er en mann med visjoner. Han spår at weben vil påvirke samfunnet på samme måte de neste 500 årene som boktrykkerkunsten har gjort de siste 500 årene i dette intervjuet. Det tror jeg man skal ta inn over seg, og gjøre noe med. Å kjempe i mot er en tapt kamp. Weben og internett vil drive utviklingen av radio også. Digital distribusjon krever digital verdikjede. Merverdien ligger ikke i koding av signalet, men i deling av musikk og sosiale opplevelser.

Infrastruktur for verdiskaping

Siden start har kulturer som deler og utveksler vært mer levedyktige enn andre. Se nøye på denne TED Talk videoen med Matt Ridley, som uttrykker dette som When Ideas have sex

For at deling og utveksling skal kunne skje må man ha infrastruktur. Dette ble veldig tydelig med oppblomstring av seilskutekompanier på 17- og 1800-tallet, veldig levende beskrevet i Vi, De druknede av Carsten Jensen. Videre så er betydningen av jernbanen i Amerikansk historie godt beskrevet i The Longtail: Why The Future Of Business is selling less of more av Chris Anderson. Uten sjøfart og jernbane ville verdiskaping på tvers av landegrenser og store avstander vært vanskelig for ikke å si umulig. Jeg har har hørt at de Bergensbanen ble bygget, så hadde vi egentlig ikke råd, men gjorde det allikevel. Man hadde en visjon og det viste seg etterpå hvor viktig dette arbeidet var. I dag kan vi se eksempler som Amazon.com som er et vidunder av en distribusjonsmaskin og er en videreføring av det som startet med jernbanen i USA. Hvorfor har vi ikke noe sånt i Norge?

Vårt økonomiske system er bygget på uendelig vekst, men vår verden er på mange måter endelig. Uendelig vekst er ikke mulig, ihvertfall ikke på tradisjonelle områder på grunn av fysiske begrensninger. Skal man ha fortsatt vekst er man avhengig av innovasjon, og det ligger i menneskets natur å utforske. Derfor vil det være mulig å ha fortsatt vekst på nye områder. Innovasjon i dag bygger ofte på eksisterende teknologi og deling av kunnskap. Ting har blitt såpass avansert at få eller ingen har komplett innsikt i hvordan de virker. Derfor er deling av kunnskap og informasjon essentiellt for innovasjon og vekst. Effektiv deling av kunnskap er en forutsetning for det samfunnet som nå utformer seg.

Når statsbudsjettet for neste år ble lagt frem, er moms på ebøker og elektroniske tjenester nye avgifter. Det er ikke moms på bøker av papir, og det finnes ikke norske ebøker ennå. Media fokuserte på at det ble moms på Spotify, som er digital distribusjon og arena for deling av musikkopplevelser. Musikkopplevelser som konserter er fritatt fra moms, mens CDer (noen som kjøper disse lengre?) ikke er det. Det som media ikke fikk med seg er at det også vil bli moms på Google Apps, leie av plass til blogger osv. Jeg skjønner at staten må ha inntekter, (og bortsett fra med ebøker) er en harmonisering med avgifter som er pålagt Norske tjenestetilbydere. Problemet er at dette vil være unntaket for de utenlandske tjenestetilbyderne, og det kan være enklere å ikke tilby tjenestene i Norge enn å underlegge seg Norske regler. De vil bare velge bort Norge eller drifte tjenestene fra land der Norge har lite de skal ha sagt. Særnorske regler på nett er og blir sært. Det er ikke hensiktsmessig å tenke landegrenser på nett på samme måte, og særlig elektroniske tjenester. Dessuten snakker vi om beskjedne inntekter, og relativt høye administrasjonskostnader. Finansdepertementets anslag på 5 mill kr for å sette dette ut i livet virker ikke særlig realistisk.

Jeg vil ikke bestride at det på sikt kan være nødvendig å pålegge avgifter på elektroniske tjenester, men tidspunktet er helt feil. Jeg er en stor tilhenger av velferdstaten, og betaler skatt om ikke med glede så ihvertfall ikke uvilje.

Utviklingen av elektroniske tjenester på nett er voldsom, og dette er gjøres i stor grad av oppstartsfirmaer. De vil neppe prioritere å være kompatible med Norske særregler. Bok- og musikkbransjen prøver (noe gjenstridig) å finne ut av sin rolle i digital distribusjon og det blir feil å gjøre det vanskeligere å distribuere på nett enn fysiske media. Det vil bare føre til mer piratkopiering. Jeg tror det vil være riktigere av Norge å ta dette opp i internasjonale fora, og diskutere når og hvordan slike avgifter eventuellt skal innføres. Jeg vil anbefale å lese Werner Frimandslunds kommentarer på Pål Skogholts blog, om hvorfor det ikke vil være helt rett frem å sette disse avgiftene ut i livet

Moms på ebøker og digitalt distribuert musikk blir bilder på betydningen i en større sammenheng. Regjeringen har ikke respekt for de byrder de pålegger andre, og avgiftsbelegger infrastrukturen vi er avhengig av for innovasjon, verdiskaping og vekst. Vi har også betalt en god del avgifter allerede på datautstyret og bredbåndstilkoblingen vi benytter for å bruke disse tjenestene. Er det noe vi ikke trenger er det nettopp avgifter på elektroniske tjenester nå. Det finnes gode gamle uttrykk for dette:

• Sage av greina man sitter på
• Skyte seg selv i foten

Velferdstaten må være bærekraftig. Årets statsbudsjett viser at utgiftsnivået er veldig høyt, og uten oljeinntektene ville vi måtte velge bort deler av den. Man skal være forsiktig med å finansiere velferdstaten i dag med grunnlaget for morgendagens inntekter.

Verdiskaping i helsesektoren

Hvordan skaper man verdi i helsesektoren? For hvem skapes det verdi?

Still disse spørsmålene neste gang du treffer på en vaskeekte helsebyråkrat eller politiker som ikke ser noen feil ved dagens organisering. Svar som utførte behandlinger basert på et absurd diagnosekodesystem er ikke verdiskaping. Det er aktivitetsindikatorer, men sier ikke noe om hvor mange og hvor effektivt pasientene behandles, ei heller kvalitet eller hvor human behandlingen er.

Bloggposten Offentlig ansatt - vær stolt av det sier noe om at det offentlige skaper verdi. På grunn av de økonomiske modellene som brukes, isoleres det offentliges forbruk fra den verdien de skaper. Jeg tror dette er årsaken til mange misforståelser rundt offentlig verdiskaping, og som får helsebyråkrater til å tro at de kan skape verdi ved å ha flere farger på kulene i kuleramma (mange diagnosekoder).

Selvfølgelig skal man ha indikatorer på aktivitet i helsetjenestene, men man skaper verdi ved å gi pasientene et bedre liv, forhåpentligvis tilbake til et normalt liv og ut i jobb/skole om mulig. Helsevesenet må måles på hvor godt de ivaretar det helsemessige ansvaret i samfunnet.

På konsulentspråket bruker man begreper som prosesser og kvalitet for å beskrive hvordan og hvor godt man jobber. I helsevesenet er prosessene kanskje de mest intense mellommenneskelige form for profesjonelle tjenester mennesker yter til andre, men store deler av prosessene lar seg ikke uttrykke i flytskjemaer. Prosessene består av mer en piller, røntgen og teknikk. De består også av et smil på lur, et øre å låne bort, vennlige hender, motivasjon, empati, mulighet for besøk av familie og venner og våkne sinn. Hvordan skal denne pasienten kunne ha det best mulig og hvordan gi denne tilbake et normalt liv? Jeg er overbevist om at arbeidere i Norsk helsevesen i stor grad gjør en god jobb både på det tekniske og mellommenneskelige plan, men den mellommenneskelige delen blir ikke sett, selv om den er uhyre viktig del av den jobben de gjør.

Min påstand er at de mellommenneskelige faktorene er så viktige for kvaliteten og verdien på tjenestene helsevesenet leverer at de må synliggøres og verdsettes.

Ser man på verdiskapingen i helsesektoren, og utformer tjenestetilbudet slik at det gir størst mulig verdi for pasientene og samfunnet vinner alle interessenter, og helsearbeidere får kanskje et nytt syn på den jobben de utfører. Det kan hjelpe dem til å se hvordan hver enkelt kan bidra til verdiskaping i kontakten de har med pasientene og til faglig utvikling.

Det sier seg selv at slik verdiskaping ikke kan uttrykkes i et økonomisystem og modell som f.eks. beskrevet her. Økonomisystemene må brukes til det er best til: styre ressursbruk. Men ikke la dette utforme og kontrollere verdiskapingen, se heller hvor mye verdi man kan skape for de ressurser man har.

Samfunnsikkerhetens verdigrunnlag

I går tweetet jeg følgende eksistensielle spørsmål:

#DLD Hjemmelekse: Hvilke land har best samfunnsikkerhet, og hvorfor? Hvilke verdier ligger til grunn for god samfunnsikkerhet?

Det finnes åpenbart ikke noe fasitsvar, og for noen vil det tilsynelatende være riktig å svare at totalitære stater har god samfunnsikkerhet. Det kan de muligens ha, i en snever definisjon og et isolert tidsperspektiv så lenge ledelsen har kontrollen.

En liberal rettstat med lange demokratiske tradisjoner, vil ha en maktbalanse som er mer robust enn den totalitære. Dersom noe fremmed forstyrrer maktbalansen vil de indre kreftene søke balanse igjen. Grunnen til at dette skjer er at den liberale rettstaten bygges på verdier som anerkjennes av borgerne, og er noe de er villig til å forsvare. Innbyggerne i en totalitær stat kjenner ikke slike verdier, og har ikke noe å forsvare. En totalitær stat har ingen maktbalanse, som vil søke tilbake til likevekt, men opprettholdes ved makt. For Norges del kom dette tydelig frem under 2. Verdenskrig. Motstandsbevegelsen og flertallet i folket ville kjempe for å få tilbake landet sitt. Ville de gjort det om de utgangspunktet var et kuet folk? En diktator er ofte ikke værre enn en annen.

Innholdet i begrepet samfunnsikkerhet vil variere avhengig av hvem du spør. Forsvar og Politi vil nok de fleste ta med, men dette er ikke dekkende for hele begrepet etter mitt skjønn. Direktoratet for Samfunnsikkerhet og Beredskap har følgende i headingen på sin webside: "et trygt og robust samfunn - der alle tar ansvar". Samfunnsikkerhet er et et felleskapsprosjekt hvor alle bidrar sammen med institusjoner som har som sin oppgave å sørge for et sikkert samfunn.

I en liberal rettstat består samfunnsikkerhet av en rekke elementer som virker sammen slik at man opplever trygghet:

• Vellfungere Politi, på den liberale rettstatens premisser
• Godt distribuert akuttberedskap og helsevesen
• Forsvar
• Infrastruktur som er godt og egnet samt vedlikeholdt, herunder transportveier, energi forsyning, telenett, vannforsyning mv.
• Brannvesen
• Rettferdig rettsvesen

Man kan sikkert ramse opp flere konkrete tiltak for samfunnsikkerhet, men det viktigste og mest langsiktige er borgerne selv. Dersom de mister troen på den liberale rettstaten og demokratiske grunnverdier vil dens egenforsvarsevne bli svekket. I et lengre perspektiv er det verdiene som teller. Devaluerer man disse verdiene forvitrer eksistensgrunnlaget for den liberale rettstaten. En slik forvitring starter når en innfører løsninger,som ikke respekterer disse verdiene, på problemer man møter. Skulle vi komme ut for en virkelig trussel vil viljen til å forsvare landet med sitt liv være svekket. I en liberal rettstat har alle lovlydige borgere rett til å føle seg frie til livsutfoldelse og ikke trenge legge bånd på seg innenfor dens rammer. Det er dette borgerne vil kjempe for å få tilbake om det skulle bli alvorlige problemer.

Den liberale rettstaten er bl.a. manifestert gjennom lover og menneskerettigheter. Når et forslag til tiltak fremlegges, som helt klart er i konflikt med disse, må det ringe en bjelle. For de som ser disse problemstillingene er det bare å riste med bjella til alle husker på hvordan en liberal rettstat er skrudd sammen.

Ikke senk standardene for den liberal rettstaten!

PS! Inspirasjon til denne bloggposten er hentet fra Forsvarsledelsen og departementets bakholdsangrep på sine egne, og debatten om Datalagringsdirektivet. Vi lever i en global verden og det å ta ansvar i den er ikke noen lett oppgave. Men uansett må vi ikke glemme hvem vi er.
PS2! På min datters konfirmasjonsgudtjeneste kom presten med følgende sitat, som jeg festet med spesiellt ved, fra bibelen: Du kan ikke tvinge noen til å elske deg av sin frie vilje. Jeg er ikke videre religiøs, men mener at dette er en veldig viktig å ta med seg i verdidebatter.

Kategorisk imperativ i et digitalt samfunnsperspektiv

Jeg er ingen utdannet filosof, men fatter interesse for filosofiske temaer jeg kommer over. I går ledet det ene til det andre og jeg begynte å lese mer om et tema jeg har hørt om før, men ikke satt meg godt innn i.

Immanuel Kant formulerte det Kategoriske imperativ, som er et prinsipp for moralsk handling. Det vil si han formulerte det egentlig 3 ganger:

• Universalformuleringen: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov

• Naturlovformuleringen: Handle som om maksimen for din handling gjennom din vilje skulle bli en allmenn naturlov

• Humanitetsformuleringen: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel

Prinsippet kommer til anvendelse i alt vi gjør, og ligger i underbevisstheten til de fleste av oss. Men det er imidlertidig ikke gitt hvordan hver enkelt tolker og handler i ulike situasjoner, selv om de fleste baserer det på det samme prinsipp. Gitt ulik erfaringer og verdisyn vil man handle ulikt men allikevel i god hensikt.

I saken om Datalagringsdirektivet ser vi at tolkningen er veldig ulik. Begge sider, motstandere og tilhengere, ønsker å oppnå noe de mener er til det bedre. I motstandernes tilfelle handler det om å beskytte den enkeltes privatliv, frihet og våre demokratiske rettigheter. Tilhengerne vil beskytte oss mot trusler som rettes mot samfunnet vårt i form av kriminalitet og terror. På overflaten er det tilsynelatende ikke noe brudd på disse prinsippene sett fra noen av ståstedene. Jeg mener allikevel at det er vesensforskjell i den dypere mening i prinsippet.

Universalformuleringen kan benyttes av begge sider slik jeg tolker den, og ingen er mer moralsk riktigere enn den andre. Motstanderne har allerede den Europeeiske Menneskerettighetskonvensjon å vise til, som faktisk er allmen lov. Tilhengerne kan til en viss grad støtte seg til at visse inngrep i privatliv mm må påregnes for å beskytte samfunnet i sin helhet. Når vi snakker om innføring av Datalagringsdirektivet er det en form for "allmen lov" som det kan argumentes for at er nødvendig. Jeg tror det her vil være grunnleggende verdisyn som avgjør hvilken side man lander på. Personlig vektlegger jeg privatliv, personvern, frihet og demokratiske rettigheter over å overvåke alle borgere for å motvirke trusler. Endel av truslene kommer nettopp fra samfunn i verden som ikke vektlegger de verdier vårt liberale rettstat og demokrati bygger på, og river vi ned det for å beskytte oss mot terrortrusler hva er så meningen med det?

Naturlovsformuleringen synes jeg viser tydeligere forskjell på om innføring av Datalagringsdirektivet er en riktig moralsk handling. Det er så enkelt som dette: Vil ta fra borgerne privatlivet, og på sikt begrense vår frihet som er fundamentet i vår liberale rettstat og demokrati? Dersom lagring tvangslagring av personopplysninger aksepteres ikke bare flyttes en grense, men det kan bli vanskelig å dra en ny. Man skaper en logikk hvor det er aksept for inntrenging i privatlivet for et samfunnsformål. Nei sier jeg. Skal innføringen kunne rettferdigjjøres må det foreligge en reell trussel mot demokratiet. Noe sånt har vi vel ikke sett siden invasjonen i 1940 (1).

Humanitetsformuleringen er mer direkte i forhold selve direktivet: avledete private kommunikasjonsdata skal benyttes som et middel for kriminalitets- og terrorbekjempelse. Man anser ikke individets frihet og kraft til å motvirke negative krefter (og gjøre dette til målet) som et middel, men man vil heller bruke individet som et middel (verktøy). Jeg tror at det er bedre å fremheve hvordan frihet og demokratiske verdier kan være motkraft til negative istedet for å ta ibruk borgerne som midler er en riktigere vei å gå. Det vil også være i tråd med våre tradisjoner, og styrke dem.

Det er viktig å ha klart for seg at Datalagringsdirektivet ikke er en garanti mot terror og kriminalitet. Det kan sikkert hindre, og bidra til oppklaring til noen saker. Problemet er at det ikke styrker de verdier vi har bygd demoktratiet og den liberale rettstaten på. Jeg mener det faktisk svekker disse istedet. Hvis man tenker 100 år frem, hva vil være den sterkeste grunnmuren for vårt samfunn? En grunnmur kan ikke bygges på kortsiktige tiltak som virker riktig i snevert perspektiv. Den må stå på solid grunn, og det vil si på borgerne som utgjør det demokratiske sammfunnet. Ergo er det viktig at borgerne er seg bevisst disse verdiene, og vi er tilbake til start ved det kategoriske imperativ.

1) Det var nettopp grunnmuren, bygget på stolthet over frihet og demokrati, i folket som utgjorde kraften i motstandsbevegelsen. I motsetning til registrene som var et verktøy for de Tyske okkupantene. Dette belyser hvorfor forskjellen er så viktig.

Oppdatert 08.06.20011
Anbefalt lesning:
Staten preger sitt samfunn - Jørn Jacobsen for Nils Klim-prisen for sin forskning innen strafferett.

Manifest mot datalagringsdirektivet

I går fikk jeg ideen til å lage et manifest mot Datalagringsdirektivet (DLD). Jeg overvar DLD-debatten på JavaZone 2010, og det slo meg hvor "lett" representantene for tilhengerne kunne vise til det ene argumentet etter det andre. Motstanderne har en mye mer krevende jobb med å bygge opp en tankerekke for tilhørere slik at de virkelig ser det langsiktige konsekvensene for demokratiet og den liberale rettstat.
Et manifest som er godt formulert vil inneholde konsentrert argumentasjon som kan inspirere til videre søk etter kunnskap om temaet.

Jeg ønsker innspill til forbedringer av manifestet, og at det republiseres på andre sosiale media. Send meg melding på @dagbnor for innspill og beskjed om republisering, gjerne med forbedringer.  Jeg kommer til å forsøke å oppsummere i dokumentet her.