Haier og dinosaurer

Haiene og dinosaurene rådet hvert sitt domene, men bare den ene arten overlevde. Haiene er tilpasningsdyktige, alltid sultne og perfeksjonerte. Dinosaurene regjerte med sin styrke, men taklet ikke endringer i sitt miljø. Hva som skjedde med dinosaurene er ikke så viktig her; vi kan studere sukseeen istedet. Hva kan vi lære av det i kontekst av forretningsmodeller for informasjonstjenester.

Massemedia har regjert som informasjonsleverandører gjennom ett århundre. Så kom internett og WWW. Informasjon begynte å ta nye veier, utenom de etablerte mediene. Brorparten av massemediene står fortsatt og ser på at forretningen smuldrer bort, uten at de endrer forretningsmodellene. Forretningsmodellene deres er utviklet i en tid med fysisk distribusjon, og hvor man kunne regulere markedet og prisnivået med tilbud. Dette temaet er aktuellt i forbindelse med revidering av Åndsverksloven. Se f.eks. TV2s høringsuttalse

Informasjonsteknologi

Informasjon og og teknologi. Tilbud og etterspørsel.

Før internett var forbrukerne prisgitt det utvalget av media som var tilbudt. Tilbudet var nok påvirket av etterspørsel, men det var en relativt tung oppgave å fylle etterspørsel etter nye genre og formater. Det var i hovedsak forbeholdt de etablerte eller fryktøse gründere. Internett i hjemmet, billige og bærbare datamaskiner har endret bildet radikalt. Forholdet mellom tilbud og etterspørsel er mye mer dynamisk, og foregår i mye større grad på konsumentens premisser. 

Massemedia har i liten grad fylt ny etterspørsel med nye tilbud på egenhånd. Med internett har konsumentene i mye større grad vist veien. Konsumentene står for etterspørsel, men tilbyr også innhold. Den nye rollen prosumer (en kontraksjon av produsent-konsument) er et resultat av internett, men er det egentlig genuint nytt? Har ikke mennesker fortalt hverandre historier og overbringt kultur rundt leirbålet lenge før radio, TV, film og internett? Selvfølgelig har vi det. Forrige århundre var en unntaksttilstand fra det normale, slik det også var da bøker kun var skrevet på latin. Det skapte også en ubalanse i ytringsfriheten.

For å kunne møte etterspørsel, må tilbudet tilpasses. I den digital tidsalder venter ikke konsumenten på at andre skal lage et tilbud. Vi gjør det selv. For oss som kan programmere finnes et vell av muligheter og verktøy. Åpen kildekode gjør at vi kan velge mellom en rekke byggeklosser for å lage nye tjenester, som gjerne komponerer informasjon fra prosumers og andre informasjonskilder. At ikke de etablerte aktørene har valgt å møte etterspørsel med tilbud er mangel på blikk for nye forretningsmuligheter. De har tilgang på nøyaktig de samme verktøyene, og har i tillegg fordel av å sitte på ettertraktet innhold. Kompetanse og lærdom som er bygget opp kan benyttes. Spotify og WiMP er ypperlige eksempler på at slike initiativ som faktisk har stor suksess.

Istedet for å gripe mulighetene, peker de store aktørene på konsumentene som synderen når inntektene går ned. Det er verdt å merke seg at det er distribusjonsleddet, gjerne de mest kommersielle, som fronter tiltak for å begrense konsumentens muligheter og straffe de som overtreder Åndsverksloven. De står ofte i mellom de som produserer og konsumentene, hvor forretningsmodellen er fortjeneste på distribusjon. Denne konstellasjonen blir mer og mer kunstig. Den har blitt en anakronisme, altså prehistorisk overlevevning fra en tid hvor informasjon ble distribuert fysisk.

Med fysisk distribusjon ga det mening å ta betalt per solgte kopi. Jeg betaler for en avis, men kan velge å legge den igjen på bussen slik at andre kan lese den. Med digital informasjon gir det liten mening å betale for kopier. Det gir mening å betale for digitale tjenester. Jo mer attraktive tjenester jo mer vil jeg bruke dem og desto høyere pris er jeg villig til å betale. Dette bør være lett gjenkjennelig fra tjenesteproduksjon som hotell og restaurant.

Informasjons spiller en vesentlig rolle i ethvert samfunn. Et moderne demokratisk informasjons- og industrisamfunn er ikke noe unntak. Informasjon spiller en viktigere rolle enn noensinne for at det skal kunne videreutvikle seg. Informasjon er grunnleggende for kritiske prosesser som innovasjon, verdiskaping og maktfordeling. Begrenses informasjonsflyten begrenses også disse prosessene, noe som er svært uheldig. 

Når de store medieaktørene setter seg på bakbeina, og allierer seg med makten om å overvåke folket og konsumentene bør varsellampene blinke. Ingen av disse samfunnsaktørene bør ha makt over folket. Derfor bør de heller ikke samle inn data mot konsumenter og borgere med den hensikt å kunne straffe. Jeg skal ikke dvele ved myndighetenes ønske om å lagre trafikkdata om oss her, men konsentrere meg om media.

Når media ber om midler til å holde på sine utdaterte og lite tilpasningsdyktige forretningsmodeller, og som strider mot veletablerte og anerkjente demokratiske- og rettsstatsprinsipper skal vi ikke gi dem det. De burde selv være de første til å se problemet, men budsjettet står nok sterkere enn samfunnsoppgavene i styrerommet. Vil de absolutt gå ned med flagget til topps, så la dem heller det enn å gi dem midler de ikke skal ha tilgang på i en rettsstat. Kreativitet, tilbud  og etterspørsel vil uansett fylle tomrommet etter dem. Ikke sett igang en dårlig utgave av Jurassic Park med slitne dinosaurer i hovedrollen.

Jeg har ett råd å gi de aktører som roper på overvåkingstiltak på grunn av sviktende forretningsmodeller. Drep de tjenestene som ikke er lønnsomme. Start konkurrerende tjenester. Ikke vent å se.

PS! Twitter (norsk:kvittre) må være det mest velvalgte navn på en publiseringstjeneste jeg vet om. Fuglene er det eneste gjenlevende dinosaurene, og det er svært tilpasningsdyktige.

Infrastruktur for verdiskaping

Siden start har kulturer som deler og utveksler vært mer levedyktige enn andre. Se nøye på denne TED Talk videoen med Matt Ridley, som uttrykker dette som When Ideas have sex

For at deling og utveksling skal kunne skje må man ha infrastruktur. Dette ble veldig tydelig med oppblomstring av seilskutekompanier på 17- og 1800-tallet, veldig levende beskrevet i Vi, De druknede av Carsten Jensen. Videre så er betydningen av jernbanen i Amerikansk historie godt beskrevet i The Longtail: Why The Future Of Business is selling less of more av Chris Anderson. Uten sjøfart og jernbane ville verdiskaping på tvers av landegrenser og store avstander vært vanskelig for ikke å si umulig. Jeg har har hørt at de Bergensbanen ble bygget, så hadde vi egentlig ikke råd, men gjorde det allikevel. Man hadde en visjon og det viste seg etterpå hvor viktig dette arbeidet var. I dag kan vi se eksempler som Amazon.com som er et vidunder av en distribusjonsmaskin og er en videreføring av det som startet med jernbanen i USA. Hvorfor har vi ikke noe sånt i Norge?

Vårt økonomiske system er bygget på uendelig vekst, men vår verden er på mange måter endelig. Uendelig vekst er ikke mulig, ihvertfall ikke på tradisjonelle områder på grunn av fysiske begrensninger. Skal man ha fortsatt vekst er man avhengig av innovasjon, og det ligger i menneskets natur å utforske. Derfor vil det være mulig å ha fortsatt vekst på nye områder. Innovasjon i dag bygger ofte på eksisterende teknologi og deling av kunnskap. Ting har blitt såpass avansert at få eller ingen har komplett innsikt i hvordan de virker. Derfor er deling av kunnskap og informasjon essentiellt for innovasjon og vekst. Effektiv deling av kunnskap er en forutsetning for det samfunnet som nå utformer seg.

Når statsbudsjettet for neste år ble lagt frem, er moms på ebøker og elektroniske tjenester nye avgifter. Det er ikke moms på bøker av papir, og det finnes ikke norske ebøker ennå. Media fokuserte på at det ble moms på Spotify, som er digital distribusjon og arena for deling av musikkopplevelser. Musikkopplevelser som konserter er fritatt fra moms, mens CDer (noen som kjøper disse lengre?) ikke er det. Det som media ikke fikk med seg er at det også vil bli moms på Google Apps, leie av plass til blogger osv. Jeg skjønner at staten må ha inntekter, (og bortsett fra med ebøker) er en harmonisering med avgifter som er pålagt Norske tjenestetilbydere. Problemet er at dette vil være unntaket for de utenlandske tjenestetilbyderne, og det kan være enklere å ikke tilby tjenestene i Norge enn å underlegge seg Norske regler. De vil bare velge bort Norge eller drifte tjenestene fra land der Norge har lite de skal ha sagt. Særnorske regler på nett er og blir sært. Det er ikke hensiktsmessig å tenke landegrenser på nett på samme måte, og særlig elektroniske tjenester. Dessuten snakker vi om beskjedne inntekter, og relativt høye administrasjonskostnader. Finansdepertementets anslag på 5 mill kr for å sette dette ut i livet virker ikke særlig realistisk.

Jeg vil ikke bestride at det på sikt kan være nødvendig å pålegge avgifter på elektroniske tjenester, men tidspunktet er helt feil. Jeg er en stor tilhenger av velferdstaten, og betaler skatt om ikke med glede så ihvertfall ikke uvilje.

Utviklingen av elektroniske tjenester på nett er voldsom, og dette er gjøres i stor grad av oppstartsfirmaer. De vil neppe prioritere å være kompatible med Norske særregler. Bok- og musikkbransjen prøver (noe gjenstridig) å finne ut av sin rolle i digital distribusjon og det blir feil å gjøre det vanskeligere å distribuere på nett enn fysiske media. Det vil bare føre til mer piratkopiering. Jeg tror det vil være riktigere av Norge å ta dette opp i internasjonale fora, og diskutere når og hvordan slike avgifter eventuellt skal innføres. Jeg vil anbefale å lese Werner Frimandslunds kommentarer på Pål Skogholts blog, om hvorfor det ikke vil være helt rett frem å sette disse avgiftene ut i livet

Moms på ebøker og digitalt distribuert musikk blir bilder på betydningen i en større sammenheng. Regjeringen har ikke respekt for de byrder de pålegger andre, og avgiftsbelegger infrastrukturen vi er avhengig av for innovasjon, verdiskaping og vekst. Vi har også betalt en god del avgifter allerede på datautstyret og bredbåndstilkoblingen vi benytter for å bruke disse tjenestene. Er det noe vi ikke trenger er det nettopp avgifter på elektroniske tjenester nå. Det finnes gode gamle uttrykk for dette:

• Sage av greina man sitter på
• Skyte seg selv i foten

Velferdstaten må være bærekraftig. Årets statsbudsjett viser at utgiftsnivået er veldig høyt, og uten oljeinntektene ville vi måtte velge bort deler av den. Man skal være forsiktig med å finansiere velferdstaten i dag med grunnlaget for morgendagens inntekter.

Verdiskaping i helsesektoren

Hvordan skaper man verdi i helsesektoren? For hvem skapes det verdi?

Still disse spørsmålene neste gang du treffer på en vaskeekte helsebyråkrat eller politiker som ikke ser noen feil ved dagens organisering. Svar som utførte behandlinger basert på et absurd diagnosekodesystem er ikke verdiskaping. Det er aktivitetsindikatorer, men sier ikke noe om hvor mange og hvor effektivt pasientene behandles, ei heller kvalitet eller hvor human behandlingen er.

Bloggposten Offentlig ansatt - vær stolt av det sier noe om at det offentlige skaper verdi. På grunn av de økonomiske modellene som brukes, isoleres det offentliges forbruk fra den verdien de skaper. Jeg tror dette er årsaken til mange misforståelser rundt offentlig verdiskaping, og som får helsebyråkrater til å tro at de kan skape verdi ved å ha flere farger på kulene i kuleramma (mange diagnosekoder).

Selvfølgelig skal man ha indikatorer på aktivitet i helsetjenestene, men man skaper verdi ved å gi pasientene et bedre liv, forhåpentligvis tilbake til et normalt liv og ut i jobb/skole om mulig. Helsevesenet må måles på hvor godt de ivaretar det helsemessige ansvaret i samfunnet.

På konsulentspråket bruker man begreper som prosesser og kvalitet for å beskrive hvordan og hvor godt man jobber. I helsevesenet er prosessene kanskje de mest intense mellommenneskelige form for profesjonelle tjenester mennesker yter til andre, men store deler av prosessene lar seg ikke uttrykke i flytskjemaer. Prosessene består av mer en piller, røntgen og teknikk. De består også av et smil på lur, et øre å låne bort, vennlige hender, motivasjon, empati, mulighet for besøk av familie og venner og våkne sinn. Hvordan skal denne pasienten kunne ha det best mulig og hvordan gi denne tilbake et normalt liv? Jeg er overbevist om at arbeidere i Norsk helsevesen i stor grad gjør en god jobb både på det tekniske og mellommenneskelige plan, men den mellommenneskelige delen blir ikke sett, selv om den er uhyre viktig del av den jobben de gjør.

Min påstand er at de mellommenneskelige faktorene er så viktige for kvaliteten og verdien på tjenestene helsevesenet leverer at de må synliggøres og verdsettes.

Ser man på verdiskapingen i helsesektoren, og utformer tjenestetilbudet slik at det gir størst mulig verdi for pasientene og samfunnet vinner alle interessenter, og helsearbeidere får kanskje et nytt syn på den jobben de utfører. Det kan hjelpe dem til å se hvordan hver enkelt kan bidra til verdiskaping i kontakten de har med pasientene og til faglig utvikling.

Det sier seg selv at slik verdiskaping ikke kan uttrykkes i et økonomisystem og modell som f.eks. beskrevet her. Økonomisystemene må brukes til det er best til: styre ressursbruk. Men ikke la dette utforme og kontrollere verdiskapingen, se heller hvor mye verdi man kan skape for de ressurser man har.