Elbiler kommer aldri til å fungere

Elbilene har hatt en trang fødsel, og inntil Tesla viste hvordan de skulle designes og lages gikk det trått. De siste månedene har Tesla tatt steget opp til å bli den mest solgte bilen. Selvsagt har skattemessige fordeler sitt å si, men mange har også fått sansen for stillegående biler og lavere driftskostnader.

Fortsatt henger kritikken mot elbilene igjen, med ulemper som begrenset kjørelengde, energikildene er ikke noe mer grønne enn fossilbiler. Det er ikke like god tilgang på ladestasjoner som bensinstasjoner. Slik fortsetter det. Argumentasjonen minner meg om den gang bensinbilen kom på markedet, og konkurrerte mot hesten. Biler ville bli altfor dyre å produsere. De ville forurense og bråke. Hvor skulle man fylle bensin? Dessuten kom de til å gå i stykker hele tiden. Og elbiler tar ofte fyr [3][4][6]

Elbil er ikke svaret på alle problemene som fossilbiler har, men det er et viktig moment som mange overser: Fordi den går på strøm har den mye løsere knytning til energikilden. En bensin/dieselbil kan ikke bruke andre energikilder enn hydrokarboner. Selv om noe av dette kan komme fra biologiske kilder vil hovedkilden være olje/gass. Elbilen har ingen krav til hvordan elektrisiteten genereres. Det definerer et helt nytt løsningsrom for energiproduksjon til transport.

Miljøvennlig energiproduksjon krever noen inngrep i naturen. Disse møter av en eller annen grunn ofte lokal motstand for de er stygge, lager lyd osv. Jeg har aldri helt skjønt hvorfor oljeplattformer, gasskraftverk, raffinerier, fracking og oljesand er mer estetisk enn vindmøller.

Utvinning av fossile energikilder medfører alltid permanente inngrep i naturen. Installasjoner for raffinering og lagring er også dominerende i naturen, og krever strenge sikkerhetstiltak [5][7]

Illustration of the visual impacts of wind farms (look closely) pic.twitter.com/LMy5Sf2N2w
— Ben Harris-Roxas (@ben_hr) February 11, 2014

Dermed vil det bli enklere å benytte ulike energikilder. Dette skaper mange nye muligheter. Istedet for å problematisere med ustabil og skjemmende vindkraft, er dette muligheter for kraftproduksjon som ikke innebærer store naturinngrep. Olje og gassproduksjon krever mye energi. Det slippes ut en god del klimagasser før drivstoffet endelig kommer på tanken. [1][2][3]

Elbilen har kun en komponent som gjennom livsløpet gir mer klimautslipp, og det er utvinning av råmaterialet til batteriet og produksjon av batterier. Batteriene er delvis gjennvinnbare, så energibehovet er mindre i senere generasjoner (gitt at råmaterialet fortsatt er aktuelt i nye batterier).

Elbilen har noen genuine muligheter som kommer til å bli mer fremtredene. Siden motoren og kjøling er mye mindre vil det påvirke design og gi rom for innovasjon. Her har vi ennå bare sett starten.

Når man snakker om rekkevidde elektrisk vs fossil, så har fortsatt fossil et fortrinn når man tenker kontinuerlig kjøring. I praksis derimot så vil en elbil stort sett være fulladet. Er man er på tur bør man ihvertfall på norske veier ikke kjøre mer enn 20 mil uten å ta pause på grunn av konsentrasjon/trafikksikkerhet og helsa. Rekkeviddeangst er i stor grad et psykologisk konstruert problem, ikke et praktisk.

Referanser
[1] Oil, Gas Production Among Top Greenhouse-Gas Sources
[2] OPGEE: the Oil Production Greenhouse gas Emissions Estimator
[3] Will Cars Ever Replace The Family Horse?
[4] It'll Never Work! (Se Automobiles)
[5] Debunking The “Electric Cars Aren’t Greener” Myth
[6] It's Oil vs electric
[7] Myths and realities of clean technologies

Haier og dinosaurer

Haiene og dinosaurene rådet hvert sitt domene, men bare den ene arten overlevde. Haiene er tilpasningsdyktige, alltid sultne og perfeksjonerte. Dinosaurene regjerte med sin styrke, men taklet ikke endringer i sitt miljø. Hva som skjedde med dinosaurene er ikke så viktig her; vi kan studere sukseeen istedet. Hva kan vi lære av det i kontekst av forretningsmodeller for informasjonstjenester.

Massemedia har regjert som informasjonsleverandører gjennom ett århundre. Så kom internett og WWW. Informasjon begynte å ta nye veier, utenom de etablerte mediene. Brorparten av massemediene står fortsatt og ser på at forretningen smuldrer bort, uten at de endrer forretningsmodellene. Forretningsmodellene deres er utviklet i en tid med fysisk distribusjon, og hvor man kunne regulere markedet og prisnivået med tilbud. Dette temaet er aktuellt i forbindelse med revidering av Åndsverksloven. Se f.eks. TV2s høringsuttalse

Informasjonsteknologi

Informasjon og og teknologi. Tilbud og etterspørsel.

Før internett var forbrukerne prisgitt det utvalget av media som var tilbudt. Tilbudet var nok påvirket av etterspørsel, men det var en relativt tung oppgave å fylle etterspørsel etter nye genre og formater. Det var i hovedsak forbeholdt de etablerte eller fryktøse gründere. Internett i hjemmet, billige og bærbare datamaskiner har endret bildet radikalt. Forholdet mellom tilbud og etterspørsel er mye mer dynamisk, og foregår i mye større grad på konsumentens premisser. 

Massemedia har i liten grad fylt ny etterspørsel med nye tilbud på egenhånd. Med internett har konsumentene i mye større grad vist veien. Konsumentene står for etterspørsel, men tilbyr også innhold. Den nye rollen prosumer (en kontraksjon av produsent-konsument) er et resultat av internett, men er det egentlig genuint nytt? Har ikke mennesker fortalt hverandre historier og overbringt kultur rundt leirbålet lenge før radio, TV, film og internett? Selvfølgelig har vi det. Forrige århundre var en unntaksttilstand fra det normale, slik det også var da bøker kun var skrevet på latin. Det skapte også en ubalanse i ytringsfriheten.

For å kunne møte etterspørsel, må tilbudet tilpasses. I den digital tidsalder venter ikke konsumenten på at andre skal lage et tilbud. Vi gjør det selv. For oss som kan programmere finnes et vell av muligheter og verktøy. Åpen kildekode gjør at vi kan velge mellom en rekke byggeklosser for å lage nye tjenester, som gjerne komponerer informasjon fra prosumers og andre informasjonskilder. At ikke de etablerte aktørene har valgt å møte etterspørsel med tilbud er mangel på blikk for nye forretningsmuligheter. De har tilgang på nøyaktig de samme verktøyene, og har i tillegg fordel av å sitte på ettertraktet innhold. Kompetanse og lærdom som er bygget opp kan benyttes. Spotify og WiMP er ypperlige eksempler på at slike initiativ som faktisk har stor suksess.

Istedet for å gripe mulighetene, peker de store aktørene på konsumentene som synderen når inntektene går ned. Det er verdt å merke seg at det er distribusjonsleddet, gjerne de mest kommersielle, som fronter tiltak for å begrense konsumentens muligheter og straffe de som overtreder Åndsverksloven. De står ofte i mellom de som produserer og konsumentene, hvor forretningsmodellen er fortjeneste på distribusjon. Denne konstellasjonen blir mer og mer kunstig. Den har blitt en anakronisme, altså prehistorisk overlevevning fra en tid hvor informasjon ble distribuert fysisk.

Med fysisk distribusjon ga det mening å ta betalt per solgte kopi. Jeg betaler for en avis, men kan velge å legge den igjen på bussen slik at andre kan lese den. Med digital informasjon gir det liten mening å betale for kopier. Det gir mening å betale for digitale tjenester. Jo mer attraktive tjenester jo mer vil jeg bruke dem og desto høyere pris er jeg villig til å betale. Dette bør være lett gjenkjennelig fra tjenesteproduksjon som hotell og restaurant.

Informasjons spiller en vesentlig rolle i ethvert samfunn. Et moderne demokratisk informasjons- og industrisamfunn er ikke noe unntak. Informasjon spiller en viktigere rolle enn noensinne for at det skal kunne videreutvikle seg. Informasjon er grunnleggende for kritiske prosesser som innovasjon, verdiskaping og maktfordeling. Begrenses informasjonsflyten begrenses også disse prosessene, noe som er svært uheldig. 

Når de store medieaktørene setter seg på bakbeina, og allierer seg med makten om å overvåke folket og konsumentene bør varsellampene blinke. Ingen av disse samfunnsaktørene bør ha makt over folket. Derfor bør de heller ikke samle inn data mot konsumenter og borgere med den hensikt å kunne straffe. Jeg skal ikke dvele ved myndighetenes ønske om å lagre trafikkdata om oss her, men konsentrere meg om media.

Når media ber om midler til å holde på sine utdaterte og lite tilpasningsdyktige forretningsmodeller, og som strider mot veletablerte og anerkjente demokratiske- og rettsstatsprinsipper skal vi ikke gi dem det. De burde selv være de første til å se problemet, men budsjettet står nok sterkere enn samfunnsoppgavene i styrerommet. Vil de absolutt gå ned med flagget til topps, så la dem heller det enn å gi dem midler de ikke skal ha tilgang på i en rettsstat. Kreativitet, tilbud  og etterspørsel vil uansett fylle tomrommet etter dem. Ikke sett igang en dårlig utgave av Jurassic Park med slitne dinosaurer i hovedrollen.

Jeg har ett råd å gi de aktører som roper på overvåkingstiltak på grunn av sviktende forretningsmodeller. Drep de tjenestene som ikke er lønnsomme. Start konkurrerende tjenester. Ikke vent å se.

PS! Twitter (norsk:kvittre) må være det mest velvalgte navn på en publiseringstjeneste jeg vet om. Fuglene er det eneste gjenlevende dinosaurene, og det er svært tilpasningsdyktige.

Oljehuer

Så ble det funnet mye olje i Nordsjøen. Alle er happy. Vel ikke alle. Jeg trekker på skuldrene, og innser at det jeg fryktet ville skje faktisk skjedde. Hvordan kan jeg si det? Sånn rent bortsett fra at Lundin knuste konkurrentene ved å gjøre ting anderledes er det visse muligheter for at funnet vil spille liten rolle. I værste fall kan det bli en hemsko for Norge. Men man skal være forsiktig med å spå fremtiden så jeg vil ikke trekke noen bastante konklusjoner.

Vi nordmenn lever i en boble for tiden. Mens store deler av verden opplever krise, lever vi omtrent som før. Det skyldes edruelig forvaltning av den rikdommen oljen har gitt oss, og en nogenlunde fornuftig skattepolitkk. Denne boblen gir oss ikke de sterke insentiver til endring slik de som er midt i krisen har. Boblen er selvforsterkende: Jo bedre hjemme og jo værre ute, jo mer selvsikre blir vi.

Energi er en svært sentral ressurs i industrielle og moderne samfunn. Vi trenger energi for å leve, produsere og forflytte. Knapphet på energi skaper ustabilitet. Ustabilitet i energiforsyning er en risikofaktor et samfunn med ansvarlige myndigeter må håndtere. Forbruk av fossilt brennstoff kan med overveiende sannsynlighet sies å ha negativ innvirkning på miljøet.

Verdens største energikonsument, og etterhvert største netto energiimportør USA, er naturlig nok fokusert på stabilitet i energiforsyning. I bilens land er tilgang på energi til å kunne forflytte seg viktig. (Det er ikke tilfeldig at de bruker alle midler på å stabilisere Midt-Østen) Det er viktig for sysselsetting og produksjon. I en tid med økende arbeidsledighet bør det være fokus på sikker energiforsyning, fordi man er ekstra sårbar. Samtidig er transport og produksjon en driver i etterspørselen etter energi. Økning i arbeidsledigheten og fall i produksjon gir lavere etterspørsel etter energi. Både USA og EU jobber intenst med finansproblemer og økning i arbeidsledighet. Foreløpig veier Kina opp for fall i etterspørsel fra våre tradisjonelle kjøpere av vårt sorte gull, oljen. Men våre inntekter fra petroleum er mer sårbar enn på lang tid.

Det er noen ugjendrivelige fakta om petroleum som energikilde:

• Den er endelig. En gang det vil være så lite igjen at det ikke vil være lønnsomt å utvinne mer
• En god del av oljeressursene befinner seg i ustabile land. Risiko for uteblivende leveranser
• Det er vanskelig å differensiere seg i konkurranse med andre produkter basert på forbruk av fossilt brennstoff. Bilbransjen konvergerer av mange årsaker

Land som er store energikonsumenter og/eller bilprodusenter mm vil naturligvis se seg om etter bedre alternativer. Å fortsette å basere sysselsetting og stabilitet i samfunnet på en endelig og usikker leveranse av energi, er å ikke håndtere en risiko og et uungåelig problem. Før eller siden må energiforbruket ned eller over på alternativer. Det vil være vill gjetting å forsøke å forutsi hvordan og når endringene kommer. Men de vil komme.

Dette vil før eller senere stikke hull på boblen vi er inne i. Enten vil krisene ute i verden føre til lavere etterspørsel og dermed lavere pris. Eller så skjer det jeg tror som optimist: Man løser krisen med å innovere. En krise representerer alltid nye muligheter. Det tar litt tid før nye aktører trer frem i asken fra de som gikk under i krisen, men det skjer alltid. Gitt global tilgang på internett vil det dannes nettverk på tvers av landegrenser. Lokale arbeidsplasser kan skapes ved å delta i globale kunnskaps- og industrinettverk. Disse nettverkene vil trolig ha en evne til innovasjon og produksjon vi ikke har sett tidligere i historien. En naturlig utvikling er at disse nettverkene vil forsøke å effektivisere produsjon og eliminere risikoer ved etablerte strukturer, siden de er et svar på problemer skapt av nettopp disse strukturene.

Ingenting av dette er kontroversiellt, nytt eller utenkelig. Men jeg savner at det settes i sammenheng med vår petroleumsfinansierte velferd og fremtid. Dersom mitt optimistiske scenario slår til, vil Norges rolle som energileverandør reduseres raskt. Prisen på olje og gass vil falle lenge før ressursene er tomme. Det vil ikke være lønnsomt å utvinne olje fra Nordsjøen. Petroleumsselskapene kan kjempe ved å effektivisere, men de kan ikke vinne den kampen på sikt.

Norges rolle som energieksportør og energiteknologisk leverandør kan raskt bli irrelevant om vi ikke reinvesterer inntektene i nye energikilder. Det må skje i samarbeid med de store konsumentene. Vi har god marin kompetanse, så vi burde være godt rustet til å bidra til innovasjon. Men teknologene blir nå headhuntet av oljeselskapene, og utilgjengelig for innovasjon av nye energikilder. Fremtidens energikilder forsømmes i jakten på marin CO2 lagring og utvinning av mer olje.

Det er svært få organisasjoner som fornyer seg ved å drepe egen virksomhet. De fleste vil forsvare de inntektskilder de har, selv om det til syvende og sist vil føre til deres undergang når det kommer bedre alternativer. Slik ser det ut til å være med de fleste oljeselskaper. Det som er værre er deres sterke politiske påvirkningskraft. De risikerer å dra velferdsstaten, som de har bidratt sterkt til i Norge, med i dragsuget. Men hva gjør vel det for oljehuer som oss. Så lenge det er tilgang på dop, ehh olje, bekymrer ikke det oss eller hva?

Oppdatering:
Energiforsyningsdebatt utenfor boblen
IEA Warns of ballooning world fossile fuel subsides
Are environmental regulations the real constraint on US energy output?
Cold Fusion rears its head as E-cat
E-Cat test styrker varmeproduksjon - NyTeknik
E-Cat test validates Cold Fusion despites Challenges
Slik kan AS Norge tjene mer på tjene mer på energi
Tester mirakelmaskin
NASA Working on LENR
Andrea Rossi answers critics
Slutten på billig energi?
The last Sip

PS! Jeg har ingen forutsetning for å si noe om E-cat virker, men kritikken mot den har stilnet, og tester viser så langt positive resultater.

Kunnskapsbyer - byggeklosser for fremtiden

Det er med med oppgitthet jeg følger debatten, og vedtak om planer om nytt veisystem i Elverum der jeg bor. Det er ikke noe nytt fenomen, men et nytt bunnivå for politiske beslutningsprosesser er nå nådd i mine øyne. Noen politikere ser ut til å være mest opptatt av å vinne symbolske kamper, enn fremtidsrettede løsninger for kunnskapssamfunnet vi lever i. Den virkelige taperen i dette maktspillet er borgerne som utsettes for slik kunnskaps- og visjonsløs politikk.

Byplanlegging i 1950 og 2011
I 1950 og tiårene etterpå var bilen i sentrum for byplanlegging. Byene ble tredd på hovedveinettet som en snor. I 2011 er kunnskap sentralt for utvikling av samfunnet. Kunnskap har blitt et fortrinn og salgsvare. Industrien vår derimot sliter. På grunn av det høye lønnsnivået i Norge, har vi ikke noe annet valg enn å være blant de mest effektive landene om vi vil konkurrere i det globale markedet.


Store deler av den tradisjonelle industrien er solgt eller flyttet til andre land på grunn kostnadsnivået på manuell arbeidskraft. Skal vi beholde og utvikle industri og produksjon må vi bruke kunnskap og være smartere enn konkurrentene. Elverum og regionen er ikke anderledes enn andre steder: industrien forsvinner og økonomien skranter. Kunnskapssamfunnet må gjennomsyre alt vi driver med. Så hvordan oppstår kunnskap?


Kunnskap dannes ved at folk møtes, utveksler og setter sammen informasjon.

Eller for å bruke et sitat av Bob Marshall (flowchainsensei) som har formulert resultatet av vel anvendt kunnskap gjennom sosiale prosesser:
"Human achievement is entirely a networking phenomenon. It is by putting brains together that human society [advances]."

Det er ikke noe nytt ved dette. Det har bare blitt enda viktigere på grunn av kompleksiteten i samfunnet vi lever i.

Kunnskapssamfunnet
På veien til kunnskapssamfunnet har vi tatt i bruk kompleks teknologi, som vi til daglig tar for gitt. Få eller ingen kjenner lengre til hvordan alle ting vi omgir oss med virker og samspiller. For å kunne fremstille nye produkter og tjenester kreves samarbeid. Denne utviklingen har trolig pågått siden menneskene skilte seg fra andre arter, og er vårt store fortrinn. Pussig nok er det lite fokus på dette, men foredraget When ideas have sex forklarer dette på en morsom og pedagogisk måte.

Selv om vi kan dele kunnskap svært effektivt, og mye innovasjon skjer på grunn av og med bruk av nettet, må mennesker fortsatt møtes for å skape verdier. Det kever arenaer hvor dette kan skje, og stiller krav til de som planlegger byenes utvikling.


Det må gjenspeiles i utvikling av byene, store og små. På 50-tallet ble verdier skapt av små verksteder og fabrikker i, eller nær, sentrum av byene. I dag flyttes dette til perifierien. Det var praktisk fordi folk var mindre mobile enn nå som vi kan forflytte oss effektivt til der hvor tjenestetilbudene er.
Sentrum kan ikke lengre domineres av transport og produksjon i det moderne samfunnet. Boligstrukturen må bindes sammen med tjenestilbud og arbeidsplasser, men skal ikke okkupere premium kjerne for byens innbyggere.

Dersom vi setter kunnskap i sentrum kan deler av eksisterende industri og virksomheter få et løft. Kunnskap er allerede en viktig bærebjelke for moderne samfunn. Fremover vil kunnskapsrike miljøer skille seg ut fra resten, og her har byplanleggere en viktig rolle. Byene må fasilitere læring, fostring og deling av kunnskap, ellers eroderes byens grunnlag for eksistens etterhvert som tradisjonell industri forsvinner. 

Politisk og byråkratisk pragmatisme
Desverre er ikke alle politikere og byråkrater som planlegger infrastruktur og byer inneforstått med endringene (konsekvensene av) som har skjedd de siste 60 årene. Vi har gått fra å være et industrisamfunn, hvor enkelte byer og tettsteder eksisterer kun på grunnlag av tradisjonell industri. Gjerne bestemt ut ifra tilgang på billig kraft eller knutepunkt i infrastruktur som ga dem logistisk fortrinn.

Politikere som ikke har såpass kontakt med nåtiden og mangler visjoner for fremtiden kan koste byene og innbyggerne dyrt. Skal Norge fortsette å være et konkurransedyktig samfunn fremover må industritankegangen ut i perifirien og kunnskap inn i sentrum. Dessuten har vi endel byråkrater som kjører politikerne knallhardt på sine avgrensede domener. Politikerne har ikke dybdekompetanse og har ikke en sjanse mot overmakten som de egentlig skal styre. Da er det samfunnet som helhet som taper, selv om man oppnår avgrensede mål innenfor respektive sektorer.

Nå er ikke dette mer visjonært enn at det er ganske klart uttrykt på Regjeringens nettsider (1). Trondheim (2) og NTNU (3) har tatt tak i dette for lenge siden. Tidligere gikk hovedferdselsåren tvers gjennom byen. Trafikken gikk sakte og medførte forurensing og støy. Det gikk ut over trivselen og livskvaliteten til innbyggerne. I dokumentene jeg linker til legges det vekt på at bykjernen skal legge rette for deling- og kunnskapsfostring, trivsel og en del andre faktorer. Andre byer i Norge burde lære av Trondheim.

Et kunnskapssamfunn har en mye bedre forutsetning for å skjønne hvordan ting virker, henger sammen og hvordan man forbedre ting. Analyse og læring må bli en uadskillelig del av kulturen. Dette vil styrke demokratiet, spesiellt lokalt fordi man har innsikt, kunnskap og bedre rustet til å ta balanserte beslutninger.

Jeg kan kjapt nevne noen aktuelle områder som læring og kunnskap kan bidra til økt verdiskaping, og som godt kan ha lokal forankring (ikke forskning):

• Bedre utnyttelse av ressurser, f.eks. naturbaserte
• Energisparing og produksjon
• Automatisering
• Design

Referanser:

1. Miljøverndepartementet: Handel, tilgjengelighet og bymiljø - Fakta og innspill til en sentrumspolitikk: Noen viktige utviklingstrekk
2. Kunnskapssamfunnet og byenes rolle som arena for nyskaping
3. Kunnskapsbyen Trondheim

De som vedtar å bygge 4-felts vei gjennom en bitteliten by, kan neppe kjenne til De Lillos-låta Stakkars Oslo (Spotify)...

Så bygger man parkeringshus
Og kaller det for Ibsen

Ideer for digital radio

I noen år har nå de store radiokanalaene forsøkt å overbevise lytterne om fortreffeligheten med digital radio, nærmere bestemt basert på standarden DAB. Lytterne har vært heller lunkne, særlig på grunn av den høye prisen på mottagere, men også at de ikke får noe mer igjen for pengene. FM-mottagere gir for de fleste mer enn god nok kvalitet til en rimelig penge. Pådriverne virker å ha trodd å kunne styre markedet som om vi bodde i en sovjetstat. Vi lever i en markedsøkonomi, remember?

Endel kritikere av DAB-standarden har inntatt en fundamentalstisk holdning, og vil ikke ha noe med DAB å gjøre. DAB+ som har endel tekniske fordeler, bl.a. bedre lydkvalitet på lavere båndbredde er et av argumentene for å ikke velge DAB. Personlig synes jeg det ikke er noen grunn til å tviholde på DAB, når DAB+ er her og vil gi noe mer verdi for lytterne.

I sommer satte DAB-pådriverne igang kampanjen Ja til radio. Jeg får ikke helt taket på hva målet med kampanjen er annet enn å overbevise lytterne om å kjøpe noe de ikke får noe vesentlig igjen for. Lisensbaserte kanaler brukte lisenspenger på å finansiere kampanjen, noe som ikke er helt OK etter mitt skjønn. Kritikerne på sin side startet motkampanjen Nei til radio. Da nærmer hele diskusjonen seg Monty Pythonske tilstander, som i The Argument Sketch. Hele diskusjonen glemmer det som er viktig: hva vil få lytterne til å velge digital radio. De må overbevises om at den høyere prisen gir dem noe igjen.

Jeg har noen forslag, som sikkert vil få opphavsrettsindustrien til å hoppe i stolen. Men de er også avhengig av radio for å spre musikk de har opphavsretten til. Uten radio, hvordan skal de gjøre nye utgivelser kjent? Radio beriker også musikken med kommentarer, intervjuer og anmeldelser. Altså må radiobransjen og opphavsrettsbransjen samarbeide. Begge må gi noe for å få noe igjen. Det vil kreve modige valg av en gjenstridig bransje, men vil de overleve har de ikke mye valg. I Norge har denne bransjen har nettopp sendt et brev til Kulturdepartementet med krav om at de må få tilgang til IP-adresser de mistenker for fildeling. Kravet kan virke berettighet, men de vil ikke virke med mindre de oppretter en global poltitistat mot den globale kopieringsmaskinen Internett. Les mer på Digi.no

Jeg har noen ideer som jeg gjerne skulle sett drevet gjennom åpen innovasjon og åpen kildekode. Jeg mener ideene er gode, men sett fra dagens opphavsrettsmessige standpunkt sikkert helt absurde. Det at jeg deler ideene er også et bevis på at jeg mener alvor med deling av kunnskap og informasjon, som jeg har blogget om i det siste. Dersom noen finner ideene gode nok, må de gjerne ta kontakt. Denne listen er ikke komplett og må videreutvikles, men er ihvertfall et innblikk i hvordan jeg tror innholds- og distribusjonsbransjene kan komme ut av myra de står oppe i. Dette er muligheter for videreutvikle radio- og innholdsbransjene istedet for å flyte med strømmen. Det er som kjent bare døde fisk som følger den.

For at folk skal velge digital radio må dette ha en merverdi ut over FM-radio. Jeg tror følgende kan være merverdi lytterne vil sette pris på:

• Lagring av innhold for gjenavspilling og deling. Ja du leste riktig! Kan f.eks. være tidsbegrenset.
• Koble radio med sosiale media direkte i apparetet. Nyttig både for musikk,  debatt og tilstedeværelsesløsninger (presence).
• Lagre til spillelister i f.eks. Spotify når man hører en sang man liker, og som man kan hente opp igjen i f.eks. bilen.
• Kjøp av musikk direkte til enheten når man hører en sang
• Programoversikt i et skikkelig display på radiomottageren.

Med Googles Android mobile operativsystem har man en plattform dette kan bygges på, og man kan få et mangfold av produkter for ulike formål. En slik plattform for digital radio kan bringe det sosiale tilbake ved opplevelse av lyd. I dag går mange rundt med iPods, og musikk har blitt en usosial opplevelse.

Regimer for kopibeskyttelse er den sosiale musikkopplevelsens værste fiende. Den eldre musikken jeg hører på i dag i f.eks. Spotify, er gjerne knyttet til minner jeg har fra ungdomstiden. Dagens ungdom vil ikke ha slike minner i samme grad som jeg.

Håkon Wium Lie er en mann med visjoner. Han spår at weben vil påvirke samfunnet på samme måte de neste 500 årene som boktrykkerkunsten har gjort de siste 500 årene i dette intervjuet. Det tror jeg man skal ta inn over seg, og gjøre noe med. Å kjempe i mot er en tapt kamp. Weben og internett vil drive utviklingen av radio også. Digital distribusjon krever digital verdikjede. Merverdien ligger ikke i koding av signalet, men i deling av musikk og sosiale opplevelser.

Infrastruktur for verdiskaping

Siden start har kulturer som deler og utveksler vært mer levedyktige enn andre. Se nøye på denne TED Talk videoen med Matt Ridley, som uttrykker dette som When Ideas have sex

For at deling og utveksling skal kunne skje må man ha infrastruktur. Dette ble veldig tydelig med oppblomstring av seilskutekompanier på 17- og 1800-tallet, veldig levende beskrevet i Vi, De druknede av Carsten Jensen. Videre så er betydningen av jernbanen i Amerikansk historie godt beskrevet i The Longtail: Why The Future Of Business is selling less of more av Chris Anderson. Uten sjøfart og jernbane ville verdiskaping på tvers av landegrenser og store avstander vært vanskelig for ikke å si umulig. Jeg har har hørt at de Bergensbanen ble bygget, så hadde vi egentlig ikke råd, men gjorde det allikevel. Man hadde en visjon og det viste seg etterpå hvor viktig dette arbeidet var. I dag kan vi se eksempler som Amazon.com som er et vidunder av en distribusjonsmaskin og er en videreføring av det som startet med jernbanen i USA. Hvorfor har vi ikke noe sånt i Norge?

Vårt økonomiske system er bygget på uendelig vekst, men vår verden er på mange måter endelig. Uendelig vekst er ikke mulig, ihvertfall ikke på tradisjonelle områder på grunn av fysiske begrensninger. Skal man ha fortsatt vekst er man avhengig av innovasjon, og det ligger i menneskets natur å utforske. Derfor vil det være mulig å ha fortsatt vekst på nye områder. Innovasjon i dag bygger ofte på eksisterende teknologi og deling av kunnskap. Ting har blitt såpass avansert at få eller ingen har komplett innsikt i hvordan de virker. Derfor er deling av kunnskap og informasjon essentiellt for innovasjon og vekst. Effektiv deling av kunnskap er en forutsetning for det samfunnet som nå utformer seg.

Når statsbudsjettet for neste år ble lagt frem, er moms på ebøker og elektroniske tjenester nye avgifter. Det er ikke moms på bøker av papir, og det finnes ikke norske ebøker ennå. Media fokuserte på at det ble moms på Spotify, som er digital distribusjon og arena for deling av musikkopplevelser. Musikkopplevelser som konserter er fritatt fra moms, mens CDer (noen som kjøper disse lengre?) ikke er det. Det som media ikke fikk med seg er at det også vil bli moms på Google Apps, leie av plass til blogger osv. Jeg skjønner at staten må ha inntekter, (og bortsett fra med ebøker) er en harmonisering med avgifter som er pålagt Norske tjenestetilbydere. Problemet er at dette vil være unntaket for de utenlandske tjenestetilbyderne, og det kan være enklere å ikke tilby tjenestene i Norge enn å underlegge seg Norske regler. De vil bare velge bort Norge eller drifte tjenestene fra land der Norge har lite de skal ha sagt. Særnorske regler på nett er og blir sært. Det er ikke hensiktsmessig å tenke landegrenser på nett på samme måte, og særlig elektroniske tjenester. Dessuten snakker vi om beskjedne inntekter, og relativt høye administrasjonskostnader. Finansdepertementets anslag på 5 mill kr for å sette dette ut i livet virker ikke særlig realistisk.

Jeg vil ikke bestride at det på sikt kan være nødvendig å pålegge avgifter på elektroniske tjenester, men tidspunktet er helt feil. Jeg er en stor tilhenger av velferdstaten, og betaler skatt om ikke med glede så ihvertfall ikke uvilje.

Utviklingen av elektroniske tjenester på nett er voldsom, og dette er gjøres i stor grad av oppstartsfirmaer. De vil neppe prioritere å være kompatible med Norske særregler. Bok- og musikkbransjen prøver (noe gjenstridig) å finne ut av sin rolle i digital distribusjon og det blir feil å gjøre det vanskeligere å distribuere på nett enn fysiske media. Det vil bare føre til mer piratkopiering. Jeg tror det vil være riktigere av Norge å ta dette opp i internasjonale fora, og diskutere når og hvordan slike avgifter eventuellt skal innføres. Jeg vil anbefale å lese Werner Frimandslunds kommentarer på Pål Skogholts blog, om hvorfor det ikke vil være helt rett frem å sette disse avgiftene ut i livet

Moms på ebøker og digitalt distribuert musikk blir bilder på betydningen i en større sammenheng. Regjeringen har ikke respekt for de byrder de pålegger andre, og avgiftsbelegger infrastrukturen vi er avhengig av for innovasjon, verdiskaping og vekst. Vi har også betalt en god del avgifter allerede på datautstyret og bredbåndstilkoblingen vi benytter for å bruke disse tjenestene. Er det noe vi ikke trenger er det nettopp avgifter på elektroniske tjenester nå. Det finnes gode gamle uttrykk for dette:

• Sage av greina man sitter på
• Skyte seg selv i foten

Velferdstaten må være bærekraftig. Årets statsbudsjett viser at utgiftsnivået er veldig høyt, og uten oljeinntektene ville vi måtte velge bort deler av den. Man skal være forsiktig med å finansiere velferdstaten i dag med grunnlaget for morgendagens inntekter.