Politikk og ligninger

Ligninger brukes for uttrykke forhold mellom ukjente variable. Problemløsning med komplekse problemstillinger, kan forenklet sagt, uttrykkes som ligninger med flere ukjente eller simultane ligningsett.

Det jeg vil illustere med å bruke matematiske ligninger opp mot politikk er: dersom man vil løse et problem, må alle relevante ukjente for problemstillingen med. Dersom man mangler en variabel, vil man finne et svar. Problemet er at svaret er formelt sett riktig, men det er ikke svar på problemet. Og ligninger er balanserte, noe politikk også bør være. Det er lett å la seg forelske i et svar, særlig om det kan gi fjær i hatten. Problemene oppstår når man skal prøve ut svaret i praksis, da det vil komme for en dag at man manglet variable i problemdefinisjonen.

I systemutvikling er det et kjent fenomen at jo tidligere en feil innføres i utviklingsløpet, jo høyere kostnad innebærer det å rette feilen. Dette løses delvis ved at man utvikler iterativt (her finnes det analog i ligningsløsning, se Wikipediaartikkel). Da deler man opp utviklingen, og leverer løsningen i delleveranser. I tillegg har smidige utviklingsmetoder fått rotfeste, spesiellt der hvor kravene, forutsetningene og mulighetene (og derav løsningsrommet) endrer seg hyppig. I smidige utviklingsmetoder er det kritisk for suksess at man etablerer en læringssøyfe, slik at man kan justere kursen. Når dette fungerer, gir det tidlig returverdi på investeringer, og man reduserer risiko for at man leverer feil løsning.

I politikken burde man også innse at man ikke kan sitte inne med fasitsvar på komplekse problemstillinger. En må lære underveis, og ikke ta større steg enn at man kan justere kursen underveis.

Som jeg var inne var inne på, er det vesentlig at man inkluderer alle variable i en ligning/ligningssett. Når man skal spesifisere en løsning på et politisk problem, innebærer det å samle inn fakta og meninger om problemet og definisjonen av det. Altså hvordan man ser problemet, og hvordan ulike forhold påvirker hverandre. Dette foregår gjerne som høringsrunder, men i endel saker vil man også få innspill gjennom media. Nytt er at menigmann og fagfolk også kan uttrykke seg gjennom sosiale media, uavhengig av offisielle kanaler. Sosiale media gir en mye mer levende diskusjon, og det er større sjanse for at man finner de siste variablene som må med i ligningen dersom beslutningstagere lytter.

I saker som innføring av Datalagringsdirektivet mangler det ikke på hverken faglig tunge høringsuttalelser eller innspill via sosiale media. Da er det besynderlig at beslutningstagere velger å utelate alle slike innspill fra sin problemdefinisjon. Det kan virke som om svaret er gitt på forhånd, og man er ikke interessert i noe som forstyrrer dette synet. Jeg mistenker at motivasjonen er politiske gevinster opp mot EU/USA eller at man har forelsket seg i et svar som virker så enkelt og vakkert at det må være den ultimate løsning.

Oppdatering: Jeg mener at ligninger her er ypperlig bilde på hvordan balansere tiltak mot kriminaliet med hensyn på proporsjonalitetsprinsippet.

Jeg har også fulgt utvikling av debatten rundt lokalsykehusene i det siste. Måten Helsenorge styres sentralt har noen fellesstrekk med behandlingen av Datalagringsdirketivet. Man skriver ut løsninger som om Norge var homogent geografisk og demografisk, sett fra Østlandet. Igjen så tror jeg dette er et sett av ligninger hvor ukjente utelates. Jeg synes Helsedirektøren er modig som setter dagsorden når det gjelder økonomi. Jeg synes også dette innlegget om hvordan logikken sentralt bygges opp, og backes av riksavisene er veldig bra.

Skal man løse en ligning, må alle relevante ukjent med. Ellers så blir det bare tøv. Jeg synes politikere og byråkrater skal lytte til de som faktisk kjenner problemstillingene på kroppen. De sitter på ganske mye informasjon om hvor skoen trykker. Det er IT-folk og jurister som har sterke meninger om Datalagringsdirektivet. Folk i distriktene kjenner best til lokale forhold, og skjønner de praktiske konsekvensene av foreslåtte endringer i sykehusstruktur. Deres innspill må være en del av ligningen som beskriver problemstillingen.

Man kan si mye om Japansk arbeidsliv, men de har løst en rekke problemer og kommet frem til løsninger og arbeidsmetoder resten av verden har hatt glede av. Jeg er ingen ekspert på Japan, men jeg har ihvertfall fått med meg at sjefen snakker sist, og minst av alle. De ansatte er høyt motiverte for å levere resultater. Jeg tror Europeiske byråkrater og politikere har noe å lære av japanere.

Oppdatering 17.06.2010:
Jeg har konkludert med at det jeg forsøker å beskrive her er Yin & Yang. Problemstillinger må bestå av komplementære begreper, ellers så blir diskusjonen rotete og målløs. Resultatet blir gjerne noe de som ikke var involvert i beslutningene ikke skjønner noe av, og det beslutningene bygger på feil forutsetninger. Relasjonen til Japansk filosofi er ikke tilfeldig, og jeg referte til Japansk lederstil i førsteutgaven av posten.

Les mer om problemstillinger knyttet til overvåkning og personvern hos Teknologirådet.no