Infrastruktur for verdiskaping

Siden start har kulturer som deler og utveksler vært mer levedyktige enn andre. Se nøye på denne TED Talk videoen med Matt Ridley, som uttrykker dette som When Ideas have sex

For at deling og utveksling skal kunne skje må man ha infrastruktur. Dette ble veldig tydelig med oppblomstring av seilskutekompanier på 17- og 1800-tallet, veldig levende beskrevet i Vi, De druknede av Carsten Jensen. Videre så er betydningen av jernbanen i Amerikansk historie godt beskrevet i The Longtail: Why The Future Of Business is selling less of more av Chris Anderson. Uten sjøfart og jernbane ville verdiskaping på tvers av landegrenser og store avstander vært vanskelig for ikke å si umulig. Jeg har har hørt at de Bergensbanen ble bygget, så hadde vi egentlig ikke råd, men gjorde det allikevel. Man hadde en visjon og det viste seg etterpå hvor viktig dette arbeidet var. I dag kan vi se eksempler som Amazon.com som er et vidunder av en distribusjonsmaskin og er en videreføring av det som startet med jernbanen i USA. Hvorfor har vi ikke noe sånt i Norge?

Vårt økonomiske system er bygget på uendelig vekst, men vår verden er på mange måter endelig. Uendelig vekst er ikke mulig, ihvertfall ikke på tradisjonelle områder på grunn av fysiske begrensninger. Skal man ha fortsatt vekst er man avhengig av innovasjon, og det ligger i menneskets natur å utforske. Derfor vil det være mulig å ha fortsatt vekst på nye områder. Innovasjon i dag bygger ofte på eksisterende teknologi og deling av kunnskap. Ting har blitt såpass avansert at få eller ingen har komplett innsikt i hvordan de virker. Derfor er deling av kunnskap og informasjon essentiellt for innovasjon og vekst. Effektiv deling av kunnskap er en forutsetning for det samfunnet som nå utformer seg.

Når statsbudsjettet for neste år ble lagt frem, er moms på ebøker og elektroniske tjenester nye avgifter. Det er ikke moms på bøker av papir, og det finnes ikke norske ebøker ennå. Media fokuserte på at det ble moms på Spotify, som er digital distribusjon og arena for deling av musikkopplevelser. Musikkopplevelser som konserter er fritatt fra moms, mens CDer (noen som kjøper disse lengre?) ikke er det. Det som media ikke fikk med seg er at det også vil bli moms på Google Apps, leie av plass til blogger osv. Jeg skjønner at staten må ha inntekter, (og bortsett fra med ebøker) er en harmonisering med avgifter som er pålagt Norske tjenestetilbydere. Problemet er at dette vil være unntaket for de utenlandske tjenestetilbyderne, og det kan være enklere å ikke tilby tjenestene i Norge enn å underlegge seg Norske regler. De vil bare velge bort Norge eller drifte tjenestene fra land der Norge har lite de skal ha sagt. Særnorske regler på nett er og blir sært. Det er ikke hensiktsmessig å tenke landegrenser på nett på samme måte, og særlig elektroniske tjenester. Dessuten snakker vi om beskjedne inntekter, og relativt høye administrasjonskostnader. Finansdepertementets anslag på 5 mill kr for å sette dette ut i livet virker ikke særlig realistisk.

Jeg vil ikke bestride at det på sikt kan være nødvendig å pålegge avgifter på elektroniske tjenester, men tidspunktet er helt feil. Jeg er en stor tilhenger av velferdstaten, og betaler skatt om ikke med glede så ihvertfall ikke uvilje.

Utviklingen av elektroniske tjenester på nett er voldsom, og dette er gjøres i stor grad av oppstartsfirmaer. De vil neppe prioritere å være kompatible med Norske særregler. Bok- og musikkbransjen prøver (noe gjenstridig) å finne ut av sin rolle i digital distribusjon og det blir feil å gjøre det vanskeligere å distribuere på nett enn fysiske media. Det vil bare føre til mer piratkopiering. Jeg tror det vil være riktigere av Norge å ta dette opp i internasjonale fora, og diskutere når og hvordan slike avgifter eventuellt skal innføres. Jeg vil anbefale å lese Werner Frimandslunds kommentarer på Pål Skogholts blog, om hvorfor det ikke vil være helt rett frem å sette disse avgiftene ut i livet

Moms på ebøker og digitalt distribuert musikk blir bilder på betydningen i en større sammenheng. Regjeringen har ikke respekt for de byrder de pålegger andre, og avgiftsbelegger infrastrukturen vi er avhengig av for innovasjon, verdiskaping og vekst. Vi har også betalt en god del avgifter allerede på datautstyret og bredbåndstilkoblingen vi benytter for å bruke disse tjenestene. Er det noe vi ikke trenger er det nettopp avgifter på elektroniske tjenester nå. Det finnes gode gamle uttrykk for dette:

• Sage av greina man sitter på
• Skyte seg selv i foten

Velferdstaten må være bærekraftig. Årets statsbudsjett viser at utgiftsnivået er veldig høyt, og uten oljeinntektene ville vi måtte velge bort deler av den. Man skal være forsiktig med å finansiere velferdstaten i dag med grunnlaget for morgendagens inntekter.

Verdiskaping i helsesektoren

Hvordan skaper man verdi i helsesektoren? For hvem skapes det verdi?

Still disse spørsmålene neste gang du treffer på en vaskeekte helsebyråkrat eller politiker som ikke ser noen feil ved dagens organisering. Svar som utførte behandlinger basert på et absurd diagnosekodesystem er ikke verdiskaping. Det er aktivitetsindikatorer, men sier ikke noe om hvor mange og hvor effektivt pasientene behandles, ei heller kvalitet eller hvor human behandlingen er.

Bloggposten Offentlig ansatt - vær stolt av det sier noe om at det offentlige skaper verdi. På grunn av de økonomiske modellene som brukes, isoleres det offentliges forbruk fra den verdien de skaper. Jeg tror dette er årsaken til mange misforståelser rundt offentlig verdiskaping, og som får helsebyråkrater til å tro at de kan skape verdi ved å ha flere farger på kulene i kuleramma (mange diagnosekoder).

Selvfølgelig skal man ha indikatorer på aktivitet i helsetjenestene, men man skaper verdi ved å gi pasientene et bedre liv, forhåpentligvis tilbake til et normalt liv og ut i jobb/skole om mulig. Helsevesenet må måles på hvor godt de ivaretar det helsemessige ansvaret i samfunnet.

På konsulentspråket bruker man begreper som prosesser og kvalitet for å beskrive hvordan og hvor godt man jobber. I helsevesenet er prosessene kanskje de mest intense mellommenneskelige form for profesjonelle tjenester mennesker yter til andre, men store deler av prosessene lar seg ikke uttrykke i flytskjemaer. Prosessene består av mer en piller, røntgen og teknikk. De består også av et smil på lur, et øre å låne bort, vennlige hender, motivasjon, empati, mulighet for besøk av familie og venner og våkne sinn. Hvordan skal denne pasienten kunne ha det best mulig og hvordan gi denne tilbake et normalt liv? Jeg er overbevist om at arbeidere i Norsk helsevesen i stor grad gjør en god jobb både på det tekniske og mellommenneskelige plan, men den mellommenneskelige delen blir ikke sett, selv om den er uhyre viktig del av den jobben de gjør.

Min påstand er at de mellommenneskelige faktorene er så viktige for kvaliteten og verdien på tjenestene helsevesenet leverer at de må synliggøres og verdsettes.

Ser man på verdiskapingen i helsesektoren, og utformer tjenestetilbudet slik at det gir størst mulig verdi for pasientene og samfunnet vinner alle interessenter, og helsearbeidere får kanskje et nytt syn på den jobben de utfører. Det kan hjelpe dem til å se hvordan hver enkelt kan bidra til verdiskaping i kontakten de har med pasientene og til faglig utvikling.

Det sier seg selv at slik verdiskaping ikke kan uttrykkes i et økonomisystem og modell som f.eks. beskrevet her. Økonomisystemene må brukes til det er best til: styre ressursbruk. Men ikke la dette utforme og kontrollere verdiskapingen, se heller hvor mye verdi man kan skape for de ressurser man har.

Samfunnsikkerhetens verdigrunnlag

I går tweetet jeg følgende eksistensielle spørsmål:

#DLD Hjemmelekse: Hvilke land har best samfunnsikkerhet, og hvorfor? Hvilke verdier ligger til grunn for god samfunnsikkerhet?

Det finnes åpenbart ikke noe fasitsvar, og for noen vil det tilsynelatende være riktig å svare at totalitære stater har god samfunnsikkerhet. Det kan de muligens ha, i en snever definisjon og et isolert tidsperspektiv så lenge ledelsen har kontrollen.

En liberal rettstat med lange demokratiske tradisjoner, vil ha en maktbalanse som er mer robust enn den totalitære. Dersom noe fremmed forstyrrer maktbalansen vil de indre kreftene søke balanse igjen. Grunnen til at dette skjer er at den liberale rettstaten bygges på verdier som anerkjennes av borgerne, og er noe de er villig til å forsvare. Innbyggerne i en totalitær stat kjenner ikke slike verdier, og har ikke noe å forsvare. En totalitær stat har ingen maktbalanse, som vil søke tilbake til likevekt, men opprettholdes ved makt. For Norges del kom dette tydelig frem under 2. Verdenskrig. Motstandsbevegelsen og flertallet i folket ville kjempe for å få tilbake landet sitt. Ville de gjort det om de utgangspunktet var et kuet folk? En diktator er ofte ikke værre enn en annen.

Innholdet i begrepet samfunnsikkerhet vil variere avhengig av hvem du spør. Forsvar og Politi vil nok de fleste ta med, men dette er ikke dekkende for hele begrepet etter mitt skjønn. Direktoratet for Samfunnsikkerhet og Beredskap har følgende i headingen på sin webside: "et trygt og robust samfunn - der alle tar ansvar". Samfunnsikkerhet er et et felleskapsprosjekt hvor alle bidrar sammen med institusjoner som har som sin oppgave å sørge for et sikkert samfunn.

I en liberal rettstat består samfunnsikkerhet av en rekke elementer som virker sammen slik at man opplever trygghet:

• Vellfungere Politi, på den liberale rettstatens premisser
• Godt distribuert akuttberedskap og helsevesen
• Forsvar
• Infrastruktur som er godt og egnet samt vedlikeholdt, herunder transportveier, energi forsyning, telenett, vannforsyning mv.
• Brannvesen
• Rettferdig rettsvesen

Man kan sikkert ramse opp flere konkrete tiltak for samfunnsikkerhet, men det viktigste og mest langsiktige er borgerne selv. Dersom de mister troen på den liberale rettstaten og demokratiske grunnverdier vil dens egenforsvarsevne bli svekket. I et lengre perspektiv er det verdiene som teller. Devaluerer man disse verdiene forvitrer eksistensgrunnlaget for den liberale rettstaten. En slik forvitring starter når en innfører løsninger,som ikke respekterer disse verdiene, på problemer man møter. Skulle vi komme ut for en virkelig trussel vil viljen til å forsvare landet med sitt liv være svekket. I en liberal rettstat har alle lovlydige borgere rett til å føle seg frie til livsutfoldelse og ikke trenge legge bånd på seg innenfor dens rammer. Det er dette borgerne vil kjempe for å få tilbake om det skulle bli alvorlige problemer.

Den liberale rettstaten er bl.a. manifestert gjennom lover og menneskerettigheter. Når et forslag til tiltak fremlegges, som helt klart er i konflikt med disse, må det ringe en bjelle. For de som ser disse problemstillingene er det bare å riste med bjella til alle husker på hvordan en liberal rettstat er skrudd sammen.

Ikke senk standardene for den liberal rettstaten!

PS! Inspirasjon til denne bloggposten er hentet fra Forsvarsledelsen og departementets bakholdsangrep på sine egne, og debatten om Datalagringsdirektivet. Vi lever i en global verden og det å ta ansvar i den er ikke noen lett oppgave. Men uansett må vi ikke glemme hvem vi er.
PS2! På min datters konfirmasjonsgudtjeneste kom presten med følgende sitat, som jeg festet med spesiellt ved, fra bibelen: Du kan ikke tvinge noen til å elske deg av sin frie vilje. Jeg er ikke videre religiøs, men mener at dette er en veldig viktig å ta med seg i verdidebatter.

Kategorisk imperativ i et digitalt samfunnsperspektiv

Jeg er ingen utdannet filosof, men fatter interesse for filosofiske temaer jeg kommer over. I går ledet det ene til det andre og jeg begynte å lese mer om et tema jeg har hørt om før, men ikke satt meg godt innn i.

Immanuel Kant formulerte det Kategoriske imperativ, som er et prinsipp for moralsk handling. Det vil si han formulerte det egentlig 3 ganger:

• Universalformuleringen: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov

• Naturlovformuleringen: Handle som om maksimen for din handling gjennom din vilje skulle bli en allmenn naturlov

• Humanitetsformuleringen: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel

Prinsippet kommer til anvendelse i alt vi gjør, og ligger i underbevisstheten til de fleste av oss. Men det er imidlertidig ikke gitt hvordan hver enkelt tolker og handler i ulike situasjoner, selv om de fleste baserer det på det samme prinsipp. Gitt ulik erfaringer og verdisyn vil man handle ulikt men allikevel i god hensikt.

I saken om Datalagringsdirektivet ser vi at tolkningen er veldig ulik. Begge sider, motstandere og tilhengere, ønsker å oppnå noe de mener er til det bedre. I motstandernes tilfelle handler det om å beskytte den enkeltes privatliv, frihet og våre demokratiske rettigheter. Tilhengerne vil beskytte oss mot trusler som rettes mot samfunnet vårt i form av kriminalitet og terror. På overflaten er det tilsynelatende ikke noe brudd på disse prinsippene sett fra noen av ståstedene. Jeg mener allikevel at det er vesensforskjell i den dypere mening i prinsippet.

Universalformuleringen kan benyttes av begge sider slik jeg tolker den, og ingen er mer moralsk riktigere enn den andre. Motstanderne har allerede den Europeeiske Menneskerettighetskonvensjon å vise til, som faktisk er allmen lov. Tilhengerne kan til en viss grad støtte seg til at visse inngrep i privatliv mm må påregnes for å beskytte samfunnet i sin helhet. Når vi snakker om innføring av Datalagringsdirektivet er det en form for "allmen lov" som det kan argumentes for at er nødvendig. Jeg tror det her vil være grunnleggende verdisyn som avgjør hvilken side man lander på. Personlig vektlegger jeg privatliv, personvern, frihet og demokratiske rettigheter over å overvåke alle borgere for å motvirke trusler. Endel av truslene kommer nettopp fra samfunn i verden som ikke vektlegger de verdier vårt liberale rettstat og demokrati bygger på, og river vi ned det for å beskytte oss mot terrortrusler hva er så meningen med det?

Naturlovsformuleringen synes jeg viser tydeligere forskjell på om innføring av Datalagringsdirektivet er en riktig moralsk handling. Det er så enkelt som dette: Vil ta fra borgerne privatlivet, og på sikt begrense vår frihet som er fundamentet i vår liberale rettstat og demokrati? Dersom lagring tvangslagring av personopplysninger aksepteres ikke bare flyttes en grense, men det kan bli vanskelig å dra en ny. Man skaper en logikk hvor det er aksept for inntrenging i privatlivet for et samfunnsformål. Nei sier jeg. Skal innføringen kunne rettferdigjjøres må det foreligge en reell trussel mot demokratiet. Noe sånt har vi vel ikke sett siden invasjonen i 1940 (1).

Humanitetsformuleringen er mer direkte i forhold selve direktivet: avledete private kommunikasjonsdata skal benyttes som et middel for kriminalitets- og terrorbekjempelse. Man anser ikke individets frihet og kraft til å motvirke negative krefter (og gjøre dette til målet) som et middel, men man vil heller bruke individet som et middel (verktøy). Jeg tror at det er bedre å fremheve hvordan frihet og demokratiske verdier kan være motkraft til negative istedet for å ta ibruk borgerne som midler er en riktigere vei å gå. Det vil også være i tråd med våre tradisjoner, og styrke dem.

Det er viktig å ha klart for seg at Datalagringsdirektivet ikke er en garanti mot terror og kriminalitet. Det kan sikkert hindre, og bidra til oppklaring til noen saker. Problemet er at det ikke styrker de verdier vi har bygd demoktratiet og den liberale rettstaten på. Jeg mener det faktisk svekker disse istedet. Hvis man tenker 100 år frem, hva vil være den sterkeste grunnmuren for vårt samfunn? En grunnmur kan ikke bygges på kortsiktige tiltak som virker riktig i snevert perspektiv. Den må stå på solid grunn, og det vil si på borgerne som utgjør det demokratiske sammfunnet. Ergo er det viktig at borgerne er seg bevisst disse verdiene, og vi er tilbake til start ved det kategoriske imperativ.

1) Det var nettopp grunnmuren, bygget på stolthet over frihet og demokrati, i folket som utgjorde kraften i motstandsbevegelsen. I motsetning til registrene som var et verktøy for de Tyske okkupantene. Dette belyser hvorfor forskjellen er så viktig.

Oppdatert 08.06.20011
Anbefalt lesning:
Staten preger sitt samfunn - Jørn Jacobsen for Nils Klim-prisen for sin forskning innen strafferett.

Manifest mot datalagringsdirektivet

I går fikk jeg ideen til å lage et manifest mot Datalagringsdirektivet (DLD). Jeg overvar DLD-debatten på JavaZone 2010, og det slo meg hvor "lett" representantene for tilhengerne kunne vise til det ene argumentet etter det andre. Motstanderne har en mye mer krevende jobb med å bygge opp en tankerekke for tilhørere slik at de virkelig ser det langsiktige konsekvensene for demokratiet og den liberale rettstat.
Et manifest som er godt formulert vil inneholde konsentrert argumentasjon som kan inspirere til videre søk etter kunnskap om temaet.

Jeg ønsker innspill til forbedringer av manifestet, og at det republiseres på andre sosiale media. Send meg melding på @dagbnor for innspill og beskjed om republisering, gjerne med forbedringer.  Jeg kommer til å forsøke å oppsummere i dokumentet her.

Bøker om forsvar av personvernet og ringvirkninger av krigen mot terror

Til forsvar av personvernet
Bok i debattformat, redigert av Kristin Clemet og John Olav Egeland.
Her finner du kapitler om personvernets og rettsstatens historiske bakteppe; om det filosofiske og prinsipielle forsvaret for personvernet; dagsaktuelle eksempler på områder der personvernet utfordres - samt diskusjoner om hvordan personvernet kan og bør styrkes.

Terrorindustrien
Denne boken gir et skremmende innblikk i et kontrollsamfunn under utvikling. Den reiser et stort spørsmål for vårt demokrati: Er det virkelig dette vi ønsker?


Norge i kamp mot terrorisme
Bok som beskriver tiltak mot terror i Norge. Taktikk er endret fra passiv til preaktiv. Boken viser problemstillingen knyttet til disse tiltakene.

Sjekk også ut aksjonen mot Datalagringsdirektivets hjemmeside og Facebookside

Trafikkdata er avledet av sosialisering og daglig kommunikasjon

Mennesker har delt sine tanker og visjoner gjennom lange tider, og det begynte med som hulemalerier og steintavler. Disse mediene var forholdsvis tungvindte å produsere, kopiere og distribuere. Inntil ganske nylig (i dette perspektiv) har mellommenneskelig dagligtale vært forbehold de som var tilstede fysisk. Dette gjelder også kunnskapen om hvem som har snakket med hvem. I det man tar ibruk elektroniske kommunikasjonsmidler oppheves begrensninger som at en samtale er bundet til en fysisk lokasjon. En sideeffekt er at fordi leverendørene av elektroniske kommunikasjonstjenester skal faktuerer kundene, lagres det trafikkdata. Trafikkdata er egentlig å anse som derivater av min og din kommunikasjon. Dersom vi tiltror en tjenesteleverandør å lagre denne informasjonen, må vi kunne forvente at den forblir der, og vi selv kan avsløre hvem vi har kommunisert med og når. Trafikkdata er endel av vår private sfære, men alikevel tilgjengelig for andre. Vanlig dagligtale er som ringer i vannet; de ebber ut. Det gjør forsåvidt trafikkdata også, men hvis staten griper inn i lagringstid er det en 3dje part som tar kontroll over hvor raskt dette skjer.

Siden trafikkdata kan avsløre hvem man har snakket med og når, har dette naturligvis vakt interesse ifbm etterforskning av kriminalsaker. Etterhvert som elektronisk kommunikasjon griper stadig mer inn i vår daglige kommunikasjon og sosialisering, vil avledet informasjon kunne si enda mer om våre vaner og kommunikasjonsmønstre. Det at myndigheter skaffer seg tilgang til disse dataene er et etisk dilemma, og må rettferdigjøres. Graden av innsyn må være veloverveid, og balansere med et reellt behov.

EUs Datalagringsdirektiv pålegger teleoperatører og internettleverendører å lagre visse opplysninger, samt en miniums lagringstid. Desto mer detaljert, og desto lengre lagringstid, jo større er inngrepet i individets privatliv. Dessuten så vil en økning i bruk av elektroniske kommunikasjonstjenester også medføre en økning i mengde og detaljeringen. Denne utviklingen er ikke medregnet når man veier behovet opp mot inngrepet det vil medføre i den enkeltes privatliv. Det er ikke triviellt at man tvangslagrer data avledet av vår daglige kommunikasjon og sosialisering til politiformål.

Har det virkelig oppstått en trussel mot vårt samfunn som krever et slikt inngrep i den enkeltes privatliv?

Siden lokasjon vil bli pålagt lagret, ihht det gjeldene forslag for implementering av direktivet, vil det i effekt fungere som et overvåkningskamera: Man kan se hvor, hvem og når noen har kommunisert. Forskjellen er at trafikkdata er (eller ihvertfall kan gi inntrykk av) å være veldig presise når det gjelder fakta, mens overvåkningskamera kan nyansere med sinnstemning o.l. Begge deler har elementer av Panopticon, som er ment å gi en følelse av å være overvåket slik at uønsket oppførsel dempes. Det er kanskje ikke intensjonen med direktivet, men effekten vil være der likefullt. Dessuten er det veldig fristende å utvide bruken av trafikkdata.

En av opplysningene som blir lagret av alle internettleverendører i dag er IP-adresse. Den lånes ut til brukerne og må fornyes med jevne mellomrom. Ved å finne ut hvilken IP-adresse en husstand (den er ikke personlig med mindre det kun er 1 bruker av forbindelsen) hadde på et gitt tidspunkt, kan man også finne innhold lastet opp via denne adressen. IP-adressen er en innholdspeker, og kan dermed indirekte angi innhold. Det er understreket at innhold ikke skal lagres ifbm Datalagringsdirektivet, men allerede i dag kan Politiet raskt finne en god del innhold knyttet til IP-adressen. Fordi de som ikke vet hvordan man skal omgå denne knytningen ( og lagring av trafikkdata generellt) vil Politiet ha meget bra verktøy for å finne innhold. Jeg synes ikke dette er tilstrekkelig belyst i debatten om direktivet, og må absolutt med i balansering av tiltak vs inngrep i uskyldiges liv.

En skal også huske på at det som vedtas av dagens politikere nedarves til etterkommere, og de kan ha andre agendaer og mål enn dagens. En bruksutvidelse av trafikkdata for f.eks. profilering av individer vil utvilsomt kunne medføre massiv maktforsyvning i samfunnet. Det vil bl.a. rokke ved organisasjonsfrihet og ytringsfrihet, siden individet vil avveie ulempen dette vil kunne ha i andre sammenhenger dersom man selv ikke bestemmer hva man videreformidler.

Både Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og UN's Human Right Council mener lover tilknyttet terrorbekjempelse går altfor langt og medfører altfor stort inngrep i innbyggernes liv. Disse intansene vil få mange saker å jobbe med om utviklingen fortsetter i den iheldige retningen den nå har.