Haier og dinosaurer

Haiene og dinosaurene rådet hvert sitt domene, men bare den ene arten overlevde. Haiene er tilpasningsdyktige, alltid sultne og perfeksjonerte. Dinosaurene regjerte med sin styrke, men taklet ikke endringer i sitt miljø. Hva som skjedde med dinosaurene er ikke så viktig her; vi kan studere sukseeen istedet. Hva kan vi lære av det i kontekst av forretningsmodeller for informasjonstjenester.

Massemedia har regjert som informasjonsleverandører gjennom ett århundre. Så kom internett og WWW. Informasjon begynte å ta nye veier, utenom de etablerte mediene. Brorparten av massemediene står fortsatt og ser på at forretningen smuldrer bort, uten at de endrer forretningsmodellene. Forretningsmodellene deres er utviklet i en tid med fysisk distribusjon, og hvor man kunne regulere markedet og prisnivået med tilbud. Dette temaet er aktuellt i forbindelse med revidering av Åndsverksloven. Se f.eks. TV2s høringsuttalse

Informasjonsteknologi

Informasjon og og teknologi. Tilbud og etterspørsel.

Før internett var forbrukerne prisgitt det utvalget av media som var tilbudt. Tilbudet var nok påvirket av etterspørsel, men det var en relativt tung oppgave å fylle etterspørsel etter nye genre og formater. Det var i hovedsak forbeholdt de etablerte eller fryktøse gründere. Internett i hjemmet, billige og bærbare datamaskiner har endret bildet radikalt. Forholdet mellom tilbud og etterspørsel er mye mer dynamisk, og foregår i mye større grad på konsumentens premisser. 

Massemedia har i liten grad fylt ny etterspørsel med nye tilbud på egenhånd. Med internett har konsumentene i mye større grad vist veien. Konsumentene står for etterspørsel, men tilbyr også innhold. Den nye rollen prosumer (en kontraksjon av produsent-konsument) er et resultat av internett, men er det egentlig genuint nytt? Har ikke mennesker fortalt hverandre historier og overbringt kultur rundt leirbålet lenge før radio, TV, film og internett? Selvfølgelig har vi det. Forrige århundre var en unntaksttilstand fra det normale, slik det også var da bøker kun var skrevet på latin. Det skapte også en ubalanse i ytringsfriheten.

For å kunne møte etterspørsel, må tilbudet tilpasses. I den digital tidsalder venter ikke konsumenten på at andre skal lage et tilbud. Vi gjør det selv. For oss som kan programmere finnes et vell av muligheter og verktøy. Åpen kildekode gjør at vi kan velge mellom en rekke byggeklosser for å lage nye tjenester, som gjerne komponerer informasjon fra prosumers og andre informasjonskilder. At ikke de etablerte aktørene har valgt å møte etterspørsel med tilbud er mangel på blikk for nye forretningsmuligheter. De har tilgang på nøyaktig de samme verktøyene, og har i tillegg fordel av å sitte på ettertraktet innhold. Kompetanse og lærdom som er bygget opp kan benyttes. Spotify og WiMP er ypperlige eksempler på at slike initiativ som faktisk har stor suksess.

Istedet for å gripe mulighetene, peker de store aktørene på konsumentene som synderen når inntektene går ned. Det er verdt å merke seg at det er distribusjonsleddet, gjerne de mest kommersielle, som fronter tiltak for å begrense konsumentens muligheter og straffe de som overtreder Åndsverksloven. De står ofte i mellom de som produserer og konsumentene, hvor forretningsmodellen er fortjeneste på distribusjon. Denne konstellasjonen blir mer og mer kunstig. Den har blitt en anakronisme, altså prehistorisk overlevevning fra en tid hvor informasjon ble distribuert fysisk.

Med fysisk distribusjon ga det mening å ta betalt per solgte kopi. Jeg betaler for en avis, men kan velge å legge den igjen på bussen slik at andre kan lese den. Med digital informasjon gir det liten mening å betale for kopier. Det gir mening å betale for digitale tjenester. Jo mer attraktive tjenester jo mer vil jeg bruke dem og desto høyere pris er jeg villig til å betale. Dette bør være lett gjenkjennelig fra tjenesteproduksjon som hotell og restaurant.

Informasjons spiller en vesentlig rolle i ethvert samfunn. Et moderne demokratisk informasjons- og industrisamfunn er ikke noe unntak. Informasjon spiller en viktigere rolle enn noensinne for at det skal kunne videreutvikle seg. Informasjon er grunnleggende for kritiske prosesser som innovasjon, verdiskaping og maktfordeling. Begrenses informasjonsflyten begrenses også disse prosessene, noe som er svært uheldig. 

Når de store medieaktørene setter seg på bakbeina, og allierer seg med makten om å overvåke folket og konsumentene bør varsellampene blinke. Ingen av disse samfunnsaktørene bør ha makt over folket. Derfor bør de heller ikke samle inn data mot konsumenter og borgere med den hensikt å kunne straffe. Jeg skal ikke dvele ved myndighetenes ønske om å lagre trafikkdata om oss her, men konsentrere meg om media.

Når media ber om midler til å holde på sine utdaterte og lite tilpasningsdyktige forretningsmodeller, og som strider mot veletablerte og anerkjente demokratiske- og rettsstatsprinsipper skal vi ikke gi dem det. De burde selv være de første til å se problemet, men budsjettet står nok sterkere enn samfunnsoppgavene i styrerommet. Vil de absolutt gå ned med flagget til topps, så la dem heller det enn å gi dem midler de ikke skal ha tilgang på i en rettsstat. Kreativitet, tilbud  og etterspørsel vil uansett fylle tomrommet etter dem. Ikke sett igang en dårlig utgave av Jurassic Park med slitne dinosaurer i hovedrollen.

Jeg har ett råd å gi de aktører som roper på overvåkingstiltak på grunn av sviktende forretningsmodeller. Drep de tjenestene som ikke er lønnsomme. Start konkurrerende tjenester. Ikke vent å se.

PS! Twitter (norsk:kvittre) må være det mest velvalgte navn på en publiseringstjeneste jeg vet om. Fuglene er det eneste gjenlevende dinosaurene, og det er svært tilpasningsdyktige.

Hvordan ble det slik?

Samfunnet vårt endres av den digitale teknologien. Teknologien åpner for effektivisering, deltakelse i demokrati og nye muligheter for næringslivet. Dette skjer også, men samtidig byr det på utfordringer. Teknologien er nok ikke helt moden for alt den blir forsøkt brukt til. Det har jeg blogget en god del om før. Men er samfunnet modent for teknologien? Kan mulighetene den gir til og med virke truende for etablerte maktstrukturer og næringer. Ja sier jeg, og disse er i ferd med å gå til krig mot de som bruker mulighetene vi har fått. Den sittende Regjering utviser en heller fattig evne til å ta ibruk mulighetene, og til dels ser utviklingen som en trussel.

Et eksempel er varslere nå enklere kan dokumentere sine påstander, mens nettopp dette allerede blir brukt for å spore dem opp. Med de siste tiltakene er varslervernet betydelig svekket. Politikere, makthavere og opphavsrettshavere går hånd i hånd for å "bekjempe" trusler mot seg selv.

Teknologien kan selvfølgelig brukes negativt mot samfunn og personer, men jeg vil påstå at den i overveiende grad representerer en positiv fornyelse av samfunnet. De nye truslene må selvfølgelig håndteres, men da på en måte som virker. Forsvaret ser ut til å ha fattet poenget her. Digitale trusler kan ikke blokkeres, men må avdekkes og håndteres ved kontinuerlig oppfølging av nettverk og systemer. Av samme grunn vil ikke Datalagringsdirektivet fungere heller. Det innbyr til passivitet i kriminalitetsbekjempelse og forebygging.

Som nevnt endrer teknologien samfunnet. Det innebærer at noen kan ha noe å tape, fordi fundamentet for deres makt eller inntektsgrunnlag endres eller forsvinner. Har man muligheten vil man forsøke å forsvare seg mot "trusler mot seg". Det er ikke noe spesiellt ved det. Men når de som føler seg truet av den digitale utviklingen vender teknologien mot "truslene" sine blir det straks værre. Hvorfor? Politikere som føler at sin maktbase forvitrer fordi den er bygget på industrisamfunnet og som forsøker å gjenvinne "kontroll" utøver en urimelig makt over borgerne. Opphavsrettshavere som påberoper seg retten til å jakte på fildelere krever muligheter for å spore dem opp som overhodet ikke står i stil med truslene filderne utgjør.

Bransjer som har levd fett på opphavsrett opplever at marginene blir strammere. De har ignorert de mulighetene den digitale utviklingen byr på i et helt 10-år. Nå går salget av de fysiske utgavene produktene deres raskt nedover. Reaksjonen er å beskytte seg selv, istedet for å tilpasse seg. Politikere som fra før ser den digitale utviklingen som en trussel, har ingen betenkeligheter med å bistå opphavsrettbransjene med å gi dem muligheter for å gå til krig mot sitt publikum. Politikerne kobler i realiteten opphavsrettsbransjene til respiratoren. Er man litt fremsynt, ser man de forretningsmodeller man tviholder på ikke lengre har livets rett. Og: hvor rock'n roll er det å gå til krig mot fansen sin?

Innen musikk gjetter jeg på at det er de ivirigste tilhengerne av artister som både kjøper og deler mest filer. Fildeling i stor skala er ikke bra, men i mindre skala gir det mulighet for artister å nå nytt publikum uten kostnader. Er den siden av saken overhodet tatt med i betraktningen? Siden kassetspilleren kom har kopiering av musikk satt grå hår i hodet på opphavsrettsbransjene. Men det var ikke udelt negativt, og det vil være vanskelig å si at det ble solgt færre eksemplarer som følge av kopieringen. Kassetspilleren var et viktig medium da platebransjen hadde som fetest(!).

Jeg mistenker at frykten i "platebransjen" kan lokaliseres til distribusjonsleddet, fordi det er disse som i hovedsak vil få presset sine marginer. Artistene, de virkelig opphavsrettshavere, burde kunne tjene både økonomisk og har ikke minst bedre muligheter til å spre sine verker med digital distribusjon. Istedet for å gjøre dette går man til krig mot fansen. Istedet for å spille på lag ser man fildelere som et genuint onde. Istedet for å legge til rette for enkel tilgang gjør man det vanskeligere. Det burde gå opp for bransjen snart at jo vanskeligere den gjør konsum av produktene deres, jo sterkere blir incentivet for storskala fildeling.

Med det mangfoldet av muligheter for konsum av digitalt innhold, med ulike kvaliterer (mobilitet vs detaljeringsgrad) vil det være en uoverkommelig oppgave å tilby formater for enhver avspillingsenhet. For kjøpt innhold er kopiering en nødvendighet. Hvis man i utgangspunktet benytter åpne formater, slik at kopiering fungerer smertefritt og uten å måtte knekke kopisperrer (det skjer uansett) blir terskelen lavere for å kjøpe innhold. Når innholdet er låst inne med kopisperrer er fildeling et svært attraktivt alternativ for å kunne spille av innholdet på ønsket teknologi. Har man barn, forstår man også behovet for sikkerhetskopier. Kopisperrer skaper på mange måter et "behov" for fildeling.

Abonnementsløsninger gir både forbruker og opphavsrettshaver helt nye muligheter. Hele kopieringsproblematikken er borte, og forbrukeren vil i større grad tilpasse seg og benytte teknologi hvor man kan abonnere på innhold. Spotify og WiMP er gode eksempler. Men det er noen store "hull" i tilbudet, fordi de store trekkplastrene holdes unna. Man finner f.eks. ikke Beatles på Spotify. Potensialet for salg av fysiske Beatles-plater begrenses nok til en liten kjøpergruppe som hadde kjøpt uansett. Hadde Beatles-låtene vært tilgjengelig i Spotify ville mange fler hørt på musikken og de ville gitt en jevn inntektstrøm.

For kreativ digital innholdsproduksjon, hvor remiksing av eksisterende av innhold inngår må man bryte kopisperrer og bruke fildeling. Dagens opphavsrettigheter er begrensende, og nettop distribører av opphavsrettslig materiale vil på sikt tape på sin egen strategi. Det er ganske innlysende at oppvoksende generasjon neppe vil ha stor tiltro til de som jakter på dem.

Eksklusivitet og begrensning av tilgang er en forbigått stadium for innholdskonsum og kreativitet.

Digital is here to stay. 
Get used to it! Don't be afraid of digital anymore.

Jeg vil anbefale boken av Chris Anderson: The Long Tail: Why the Future of Business is Selling Less of More for de som vil forstå de nye mulighetene.

PS! Den yngste delen av befolkning, som er de ivrigste til å ta i bruk ny teknologi, for mye større muligheter til påvirkning og deltagelse i demokratiet. De har et mangfold og muligheter for mediekonsum inge generasjoner tidligere har hatt. Dette gir dem en viss makt og representerer en stor kraft. Jeg mener dette har flere likhetstrekk med ungdomsopprøret og frigjøringsbevegelsene på 60-tallet. De virket også truende på etablerte maktstrukturer. Men den gangen sto opphavsrett-bransjene musikkbransjen på andre siden. I dag ser de seg best tjent med å alliere seg med makten. Rock'n roll er et forbigått stadium. I dag demonstrerer ungdommer i EU-landene, den digitale generasjonen, mot sine makthavere som har ført landene ut i økonomisk uføre. Hvordan vil makthaverne reagere på en generasjon som har langt mer demokratisk slagkraft enn noen tidligere? Det blir spennende å se, særlig i lys av de demokratiske strømmene i Nord-Afrika og Midt-Østen.