Internett er kanskje den største oppfinnelsen mennesket har skapt. Det er en fri global kommunikasjonskanal (fri som i ytringsfrihet, free as in speach) som setter oss i stand til å kommunisere med en stor andel av jordas befolkning. Tim Berners-Lee grunnla WWW som er gjør det enkelt å navigere på internett.
Internett har blitt en integrert del av samfunnet, og utviklingen er ikke reverserbar. Informasjonsflyt båret av internett er grunnleggende for bortimot alt av offentlige og privat vare- og tjenesteproduksjon. Det er den viktigste drivkraften i innovasjon, verdiskaping og samhandling. Den digitale økonomien er langt større enn hva de fleste forestiller seg.
Dermed skulle man tro at elever på videregående skole lærte noe om dette. Men etter et søk på NDLA ser jeg det er mest nettvett (som i og for seg er bra), men lite om hva Internett er, hvordan det virker. (unntak fra regelen: Diskusjonsgrupper på nett, som ihvertfall tar opp et aktuellt tema, men uten å reflektere over menneske-internett)
Dagens oppvoksende generasjon tar Internett mer eller mindre for gitt, mens den eldre (og majoriteten av de som styrer landet) lurer fortsatt på hva som traff dem. Mange godt voksne synes nok Internett er mer skummelt enn nyttig. Våre største media har fått utfordret sine forretningmodeller, og skriver hyppig om alt som er farlig på nett. Jeg mener absolutt at folk skal opplyses om risiki, jeg kritiserer ikke media på for det. Det blir allikevel ubalansert i forhold til nytten nettet har som fri kommunikasjonskanal.
Internett har en viss motstandskraft mot sentral styring, men ikke bedre enn at om myndighetene vil ta kontrollen så kan de det. Vi vil da trolig få et parallellt mørkt nett med det ordinære internett. Det er fullt mulig å nytte internetts infrastruktur til å bygge et nett der myndighetene ikke får innsyn.
Internett er en slags forlengelse av ditt sinn, og det må reflekteres i vårt syn på nettet. Det gjør det mulig for deg å kommunisere med verden med relativt liten innsats. Det gjelder både privat og offentlig. Teknologien skiller ikke på hva som er privat og offentlig, men kan til en viss grad legge til rette for den ene eller andre. Følgen er at man må kunne ha en viss privat sfære på nett, akkurat som man har i det virkelige liv. Om ikke er verdien av Internett sterkt redusert.
Det de 2 avsnittene ovenfor sier er at Internett gjenspeiler menneskene som bruker det. Dersom myndighetene skal "ta kontrollen" over internett, medfører det kun en forflytning av menneskets mørkere sider på internett. Vi som mennesker forandrer oss ikke fordi om myndighetene forsøker å overvåke oss. Tvert om, vi tilpasser oss nye premisser og handler ut i fra det. Da vil Internett som fri kommunikasjonskanal være knekt, samt at de mørkere sidene blir enda mørkere. Jeg tror de mørkere sider av menneskeheten hardner jo mer man strammer skruen.
Burde ikke den oppvoksende generasjon, som skal arve et samfunn hvor Internett er dets blod og nervesystem lære noe om dette? Er skolen innrettet til å lære dem å lære? En konsekvens av en global digital økonomi vil være kontinuerlig læring.
Showing posts with label samfunn. Show all posts
Showing posts with label samfunn. Show all posts
Monday, April 23, 2012
Tuesday, October 4, 2011
Haier og dinosaurer
Haiene og dinosaurene rådet hvert sitt domene, men bare den ene arten overlevde. Haiene er tilpasningsdyktige, alltid sultne og perfeksjonerte. Dinosaurene regjerte med sin styrke, men taklet ikke endringer i sitt miljø. Hva som skjedde med dinosaurene er ikke så viktig her; vi kan studere sukseeen istedet. Hva kan vi lære av det i kontekst av forretningsmodeller for informasjonstjenester.
Massemedia har regjert som informasjonsleverandører gjennom ett århundre. Så kom internett og WWW. Informasjon begynte å ta nye veier, utenom de etablerte mediene. Brorparten av massemediene står fortsatt og ser på at forretningen smuldrer bort, uten at de endrer forretningsmodellene. Forretningsmodellene deres er utviklet i en tid med fysisk distribusjon, og hvor man kunne regulere markedet og prisnivået med tilbud. Dette temaet er aktuellt i forbindelse med revidering av Åndsverksloven. Se f.eks. TV2s høringsuttalse
Massemedia har regjert som informasjonsleverandører gjennom ett århundre. Så kom internett og WWW. Informasjon begynte å ta nye veier, utenom de etablerte mediene. Brorparten av massemediene står fortsatt og ser på at forretningen smuldrer bort, uten at de endrer forretningsmodellene. Forretningsmodellene deres er utviklet i en tid med fysisk distribusjon, og hvor man kunne regulere markedet og prisnivået med tilbud. Dette temaet er aktuellt i forbindelse med revidering av Åndsverksloven. Se f.eks. TV2s høringsuttalse
Informasjonsteknologi
Informasjon og og teknologi. Tilbud og etterspørsel.
Før internett var forbrukerne prisgitt det utvalget av media som var tilbudt. Tilbudet var nok påvirket av etterspørsel, men det var en relativt tung oppgave å fylle etterspørsel etter nye genre og formater. Det var i hovedsak forbeholdt de etablerte eller fryktøse gründere. Internett i hjemmet, billige og bærbare datamaskiner har endret bildet radikalt. Forholdet mellom tilbud og etterspørsel er mye mer dynamisk, og foregår i mye større grad på konsumentens premisser.
Massemedia har i liten grad fylt ny etterspørsel med nye tilbud på egenhånd. Med internett har konsumentene i mye større grad vist veien. Konsumentene står for etterspørsel, men tilbyr også innhold. Den nye rollen prosumer (en kontraksjon av produsent-konsument) er et resultat av internett, men er det egentlig genuint nytt? Har ikke mennesker fortalt hverandre historier og overbringt kultur rundt leirbålet lenge før radio, TV, film og internett? Selvfølgelig har vi det. Forrige århundre var en unntaksttilstand fra det normale, slik det også var da bøker kun var skrevet på latin. Det skapte også en ubalanse i ytringsfriheten.
For å kunne møte etterspørsel, må tilbudet tilpasses. I den digital tidsalder venter ikke konsumenten på at andre skal lage et tilbud. Vi gjør det selv. For oss som kan programmere finnes et vell av muligheter og verktøy. Åpen kildekode gjør at vi kan velge mellom en rekke byggeklosser for å lage nye tjenester, som gjerne komponerer informasjon fra prosumers og andre informasjonskilder. At ikke de etablerte aktørene har valgt å møte etterspørsel med tilbud er mangel på blikk for nye forretningsmuligheter. De har tilgang på nøyaktig de samme verktøyene, og har i tillegg fordel av å sitte på ettertraktet innhold. Kompetanse og lærdom som er bygget opp kan benyttes. Spotify og WiMP er ypperlige eksempler på at slike initiativ som faktisk har stor suksess.
Istedet for å gripe mulighetene, peker de store aktørene på konsumentene som synderen når inntektene går ned. Det er verdt å merke seg at det er distribusjonsleddet, gjerne de mest kommersielle, som fronter tiltak for å begrense konsumentens muligheter og straffe de som overtreder Åndsverksloven. De står ofte i mellom de som produserer og konsumentene, hvor forretningsmodellen er fortjeneste på distribusjon. Denne konstellasjonen blir mer og mer kunstig. Den har blitt en anakronisme, altså prehistorisk overlevevning fra en tid hvor informasjon ble distribuert fysisk.
Med fysisk distribusjon ga det mening å ta betalt per solgte kopi. Jeg betaler for en avis, men kan velge å legge den igjen på bussen slik at andre kan lese den. Med digital informasjon gir det liten mening å betale for kopier. Det gir mening å betale for digitale tjenester. Jo mer attraktive tjenester jo mer vil jeg bruke dem og desto høyere pris er jeg villig til å betale. Dette bør være lett gjenkjennelig fra tjenesteproduksjon som hotell og restaurant.
Informasjons spiller en vesentlig rolle i ethvert samfunn. Et moderne demokratisk informasjons- og industrisamfunn er ikke noe unntak. Informasjon spiller en viktigere rolle enn noensinne for at det skal kunne videreutvikle seg. Informasjon er grunnleggende for kritiske prosesser som innovasjon, verdiskaping og maktfordeling. Begrenses informasjonsflyten begrenses også disse prosessene, noe som er svært uheldig.
Når de store medieaktørene setter seg på bakbeina, og allierer seg med makten om å overvåke folket og konsumentene bør varsellampene blinke. Ingen av disse samfunnsaktørene bør ha makt over folket. Derfor bør de heller ikke samle inn data mot konsumenter og borgere med den hensikt å kunne straffe. Jeg skal ikke dvele ved myndighetenes ønske om å lagre trafikkdata om oss her, men konsentrere meg om media.
Når media ber om midler til å holde på sine utdaterte og lite tilpasningsdyktige forretningsmodeller, og som strider mot veletablerte og anerkjente demokratiske- og rettsstatsprinsipper skal vi ikke gi dem det. De burde selv være de første til å se problemet, men budsjettet står nok sterkere enn samfunnsoppgavene i styrerommet. Vil de absolutt gå ned med flagget til topps, så la dem heller det enn å gi dem midler de ikke skal ha tilgang på i en rettsstat. Kreativitet, tilbud og etterspørsel vil uansett fylle tomrommet etter dem. Ikke sett igang en dårlig utgave av Jurassic Park med slitne dinosaurer i hovedrollen.
Jeg har ett råd å gi de aktører som roper på overvåkingstiltak på grunn av sviktende forretningsmodeller. Drep de tjenestene som ikke er lønnsomme. Start konkurrerende tjenester. Ikke vent å se.
PS! Twitter (norsk:kvittre) må være det mest velvalgte navn på en publiseringstjeneste jeg vet om. Fuglene er det eneste gjenlevende dinosaurene, og det er svært tilpasningsdyktige.
Saturday, October 1, 2011
Oljehuer
Så ble det funnet mye olje i Nordsjøen. Alle er happy. Vel ikke alle. Jeg trekker på skuldrene, og innser at det jeg fryktet ville skje faktisk skjedde. Hvordan kan jeg si det? Sånn rent bortsett fra at Lundin knuste konkurrentene ved å gjøre ting anderledes er det visse muligheter for at funnet vil spille liten rolle. I værste fall kan det bli en hemsko for Norge. Men man skal være forsiktig med å spå fremtiden så jeg vil ikke trekke noen bastante konklusjoner.
Vi nordmenn lever i en boble for tiden. Mens store deler av verden opplever krise, lever vi omtrent som før. Det skyldes edruelig forvaltning av den rikdommen oljen har gitt oss, og en nogenlunde fornuftig skattepolitkk. Denne boblen gir oss ikke de sterke insentiver til endring slik de som er midt i krisen har. Boblen er selvforsterkende: Jo bedre hjemme og jo værre ute, jo mer selvsikre blir vi.
Energi er en svært sentral ressurs i industrielle og moderne samfunn. Vi trenger energi for å leve, produsere og forflytte. Knapphet på energi skaper ustabilitet. Ustabilitet i energiforsyning er en risikofaktor et samfunn med ansvarlige myndigeter må håndtere. Forbruk av fossilt brennstoff kan med overveiende sannsynlighet sies å ha negativ innvirkning på miljøet.
Verdens største energikonsument, og etterhvert største netto energiimportør USA, er naturlig nok fokusert på stabilitet i energiforsyning. I bilens land er tilgang på energi til å kunne forflytte seg viktig. (Det er ikke tilfeldig at de bruker alle midler på å stabilisere Midt-Østen) Det er viktig for sysselsetting og produksjon. I en tid med økende arbeidsledighet bør det være fokus på sikker energiforsyning, fordi man er ekstra sårbar. Samtidig er transport og produksjon en driver i etterspørselen etter energi. Økning i arbeidsledigheten og fall i produksjon gir lavere etterspørsel etter energi. Både USA og EU jobber intenst med finansproblemer og økning i arbeidsledighet. Foreløpig veier Kina opp for fall i etterspørsel fra våre tradisjonelle kjøpere av vårt sorte gull, oljen. Men våre inntekter fra petroleum er mer sårbar enn på lang tid.
Det er noen ugjendrivelige fakta om petroleum som energikilde:
Dette vil før eller senere stikke hull på boblen vi er inne i. Enten vil krisene ute i verden føre til lavere etterspørsel og dermed lavere pris. Eller så skjer det jeg tror som optimist: Man løser krisen med å innovere. En krise representerer alltid nye muligheter. Det tar litt tid før nye aktører trer frem i asken fra de som gikk under i krisen, men det skjer alltid. Gitt global tilgang på internett vil det dannes nettverk på tvers av landegrenser. Lokale arbeidsplasser kan skapes ved å delta i globale kunnskaps- og industrinettverk. Disse nettverkene vil trolig ha en evne til innovasjon og produksjon vi ikke har sett tidligere i historien. En naturlig utvikling er at disse nettverkene vil forsøke å effektivisere produsjon og eliminere risikoer ved etablerte strukturer, siden de er et svar på problemer skapt av nettopp disse strukturene.
Ingenting av dette er kontroversiellt, nytt eller utenkelig. Men jeg savner at det settes i sammenheng med vår petroleumsfinansierte velferd og fremtid. Dersom mitt optimistiske scenario slår til, vil Norges rolle som energileverandør reduseres raskt. Prisen på olje og gass vil falle lenge før ressursene er tomme. Det vil ikke være lønnsomt å utvinne olje fra Nordsjøen. Petroleumsselskapene kan kjempe ved å effektivisere, men de kan ikke vinne den kampen på sikt.
Norges rolle som energieksportør og energiteknologisk leverandør kan raskt bli irrelevant om vi ikke reinvesterer inntektene i nye energikilder. Det må skje i samarbeid med de store konsumentene. Vi har god marin kompetanse, så vi burde være godt rustet til å bidra til innovasjon. Men teknologene blir nå headhuntet av oljeselskapene, og utilgjengelig for innovasjon av nye energikilder. Fremtidens energikilder forsømmes i jakten på marin CO2 lagring og utvinning av mer olje.
Det er svært få organisasjoner som fornyer seg ved å drepe egen virksomhet. De fleste vil forsvare de inntektskilder de har, selv om det til syvende og sist vil føre til deres undergang når det kommer bedre alternativer. Slik ser det ut til å være med de fleste oljeselskaper. Det som er værre er deres sterke politiske påvirkningskraft. De risikerer å dra velferdsstaten, som de har bidratt sterkt til i Norge, med i dragsuget. Men hva gjør vel det for oljehuer som oss. Så lenge det er tilgang på dop, ehh olje, bekymrer ikke det oss eller hva?
Oppdatering:
Energiforsyningsdebatt utenfor boblen
IEA Warns of ballooning world fossile fuel subsides
Are environmental regulations the real constraint on US energy output?
Cold Fusion rears its head as E-cat
E-Cat test styrker varmeproduksjon - NyTeknik
E-Cat test validates Cold Fusion despites Challenges
Slik kan AS Norge tjene mer på tjene mer på energi
Tester mirakelmaskin
NASA Working on LENR
Andrea Rossi answers critics
Slutten på billig energi?
The last Sip
PS! Jeg har ingen forutsetning for å si noe om E-cat virker, men kritikken mot den har stilnet, og tester viser så langt positive resultater.
Vi nordmenn lever i en boble for tiden. Mens store deler av verden opplever krise, lever vi omtrent som før. Det skyldes edruelig forvaltning av den rikdommen oljen har gitt oss, og en nogenlunde fornuftig skattepolitkk. Denne boblen gir oss ikke de sterke insentiver til endring slik de som er midt i krisen har. Boblen er selvforsterkende: Jo bedre hjemme og jo værre ute, jo mer selvsikre blir vi.
Energi er en svært sentral ressurs i industrielle og moderne samfunn. Vi trenger energi for å leve, produsere og forflytte. Knapphet på energi skaper ustabilitet. Ustabilitet i energiforsyning er en risikofaktor et samfunn med ansvarlige myndigeter må håndtere. Forbruk av fossilt brennstoff kan med overveiende sannsynlighet sies å ha negativ innvirkning på miljøet.
Verdens største energikonsument, og etterhvert største netto energiimportør USA, er naturlig nok fokusert på stabilitet i energiforsyning. I bilens land er tilgang på energi til å kunne forflytte seg viktig. (Det er ikke tilfeldig at de bruker alle midler på å stabilisere Midt-Østen) Det er viktig for sysselsetting og produksjon. I en tid med økende arbeidsledighet bør det være fokus på sikker energiforsyning, fordi man er ekstra sårbar. Samtidig er transport og produksjon en driver i etterspørselen etter energi. Økning i arbeidsledigheten og fall i produksjon gir lavere etterspørsel etter energi. Både USA og EU jobber intenst med finansproblemer og økning i arbeidsledighet. Foreløpig veier Kina opp for fall i etterspørsel fra våre tradisjonelle kjøpere av vårt sorte gull, oljen. Men våre inntekter fra petroleum er mer sårbar enn på lang tid.
Det er noen ugjendrivelige fakta om petroleum som energikilde:
- Den er endelig. En gang det vil være så lite igjen at det ikke vil være lønnsomt å utvinne mer
- En god del av oljeressursene befinner seg i ustabile land. Risiko for uteblivende leveranser
- Det er vanskelig å differensiere seg i konkurranse med andre produkter basert på forbruk av fossilt brennstoff. Bilbransjen konvergerer av mange årsaker
Dette vil før eller senere stikke hull på boblen vi er inne i. Enten vil krisene ute i verden føre til lavere etterspørsel og dermed lavere pris. Eller så skjer det jeg tror som optimist: Man løser krisen med å innovere. En krise representerer alltid nye muligheter. Det tar litt tid før nye aktører trer frem i asken fra de som gikk under i krisen, men det skjer alltid. Gitt global tilgang på internett vil det dannes nettverk på tvers av landegrenser. Lokale arbeidsplasser kan skapes ved å delta i globale kunnskaps- og industrinettverk. Disse nettverkene vil trolig ha en evne til innovasjon og produksjon vi ikke har sett tidligere i historien. En naturlig utvikling er at disse nettverkene vil forsøke å effektivisere produsjon og eliminere risikoer ved etablerte strukturer, siden de er et svar på problemer skapt av nettopp disse strukturene.
Ingenting av dette er kontroversiellt, nytt eller utenkelig. Men jeg savner at det settes i sammenheng med vår petroleumsfinansierte velferd og fremtid. Dersom mitt optimistiske scenario slår til, vil Norges rolle som energileverandør reduseres raskt. Prisen på olje og gass vil falle lenge før ressursene er tomme. Det vil ikke være lønnsomt å utvinne olje fra Nordsjøen. Petroleumsselskapene kan kjempe ved å effektivisere, men de kan ikke vinne den kampen på sikt.
Norges rolle som energieksportør og energiteknologisk leverandør kan raskt bli irrelevant om vi ikke reinvesterer inntektene i nye energikilder. Det må skje i samarbeid med de store konsumentene. Vi har god marin kompetanse, så vi burde være godt rustet til å bidra til innovasjon. Men teknologene blir nå headhuntet av oljeselskapene, og utilgjengelig for innovasjon av nye energikilder. Fremtidens energikilder forsømmes i jakten på marin CO2 lagring og utvinning av mer olje.
Det er svært få organisasjoner som fornyer seg ved å drepe egen virksomhet. De fleste vil forsvare de inntektskilder de har, selv om det til syvende og sist vil føre til deres undergang når det kommer bedre alternativer. Slik ser det ut til å være med de fleste oljeselskaper. Det som er værre er deres sterke politiske påvirkningskraft. De risikerer å dra velferdsstaten, som de har bidratt sterkt til i Norge, med i dragsuget. Men hva gjør vel det for oljehuer som oss. Så lenge det er tilgang på dop, ehh olje, bekymrer ikke det oss eller hva?
Oppdatering:
Energiforsyningsdebatt utenfor boblen
IEA Warns of ballooning world fossile fuel subsides
Are environmental regulations the real constraint on US energy output?
Cold Fusion rears its head as E-cat
E-Cat test styrker varmeproduksjon - NyTeknik
E-Cat test validates Cold Fusion despites Challenges
Slik kan AS Norge tjene mer på tjene mer på energi
Tester mirakelmaskin
NASA Working on LENR
Andrea Rossi answers critics
Slutten på billig energi?
The last Sip
PS! Jeg har ingen forutsetning for å si noe om E-cat virker, men kritikken mot den har stilnet, og tester viser så langt positive resultater.
Thursday, September 29, 2011
Det kontantløse samfunn
Finanstilsynet vil øke gebyrene for kontantuttak, slik at det reflekterer kostnadene. Nå er det vel bankkundene som betaler kostnadene uansett, så den er litt tynn i utgangspunktet. Forslaget virker å være fremmet av nærsynte menn i SUV på vei til Aker Brygge, som sikkert betaler for parkeringen med Mastercard.
Men forslaget har en rekke konsekvenser, som god del av våre fremstående politikere ikke ser rekkevidden av. (Jeg mistenker SV for å være litt desperate etter å være moderne, etter et katastrofevalg). Jeg har selv vært med å samle inn penger til ulike formål, f.eks. leirskole for ungene. Siden det faktisk er forbudt å sende med ungene giro hjem med pålegg om innbetaling (noe sikkert bl.a. SV har vært med å vedta), må man altså være kreativ og finne andre inntektskilder. Disse inntektskildene består av frivillig dugnadsarbeid og salg av frukt, kaffe og kaker på foreldremøter.
Leirskolefinansiering er bare et av mange formål som krever innsamling av penger ved hjelp av kontanter. Jeg kan nevne i fleng:
Et av argumentene som blir brukt for å redusere kontant betaling er bussjåførenes sikkerhet. De er utsatt for ran når de har store mengde kontanter i veska. Så når elektronisk billettsystemer er for dårlige, og bl.a. Ruters vilkår er så håpløse som de er, skal man altså fjerne kontanter fordi man ikke klarer å løse det faktiske problemet? Det må byråkrater og politikere til for å foreslå noe sånt... Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.
Vi kan også dvele litt ved anonymitet. Fjerning av kontanter begrenser anonymitet ved betaling og øker sporing av oss som individer. Det private rom er allerede svært innskrenket som det er. Betalingstransaksjoner er noe som blir tvangslagret på grunn av regnskapsloven, og naturligvis noe myndigetene har tilgang til å sjekke med (og uten) hjemler i ulike lover. Jeg vil argumentere for at det må finnes et anonymt alternativ til registrerte transaksjoner.
Å fjerne kontanter vil ha enorme konsekvenser. Selv om de spiller en mye mindre rolle enn før, fyller de en nisje hvor det kreves høy grad av fleksibilitet. Fjernes kontantene må den verdiforflytning de muliggjør erstattes av noe annet, og det virker svært upraktisk å måtte ty til nettbanken for hver minste ting.
Før eller siden kommer det nok alternativ, og som teknolog (programmerer) er jeg gjerne med på å finne dem og implementere. Men det er gal ende å starte i å jobbe for et kontantløst samfunn når alternativet knapt er påtenkt. Jeg er helt enig med Finansdepartementet når de sier at de ikke vil forsere utviklingen. Jeg kan tenke å se mer på Bitcoin-teknologi som et alternativ til kontanter, men foreløpig ser myndighetene på det som en trussel og da møter moderniseringskåte SVere m.fl. seg selv i døra.
Oppdatering
For mer dybdeinformasjon om hvordan samfunnet, IT og lover virker sammen les disse artiklene:
The Code is the law
Universal credit: guaranteed to fail?
Det kontantløse samfunn
Software styrer i økende grad hvordan samfunnet virker. Et bortfall av kontanter overlater implementasjon av finansiellt lovverk helt og holdent til bankenes IT-systemer. Har vi mistet noe på veien? Skal vi stoppe opp og se om noe av funksjonene kontanter faktisk har må ivaretas på noe måte før vi eventuellt fjerner dem?
Men forslaget har en rekke konsekvenser, som god del av våre fremstående politikere ikke ser rekkevidden av. (Jeg mistenker SV for å være litt desperate etter å være moderne, etter et katastrofevalg). Jeg har selv vært med å samle inn penger til ulike formål, f.eks. leirskole for ungene. Siden det faktisk er forbudt å sende med ungene giro hjem med pålegg om innbetaling (noe sikkert bl.a. SV har vært med å vedta), må man altså være kreativ og finne andre inntektskilder. Disse inntektskildene består av frivillig dugnadsarbeid og salg av frukt, kaffe og kaker på foreldremøter.
Leirskolefinansiering er bare et av mange formål som krever innsamling av penger ved hjelp av kontanter. Jeg kan nevne i fleng:
- Idrettslag baserer seg i stor grad på kontant salg av biletter, kaker, lodd og kioskvarer
- Ungdom som selger avis på dørene
- Frelsesarmeen (kan du tenke deg soldatene med kortleser istedet for gryte?)
- Anonym støtte til ulike formål. Anonymitet er noen ganger avgjørende for liv og helse
- Kollekt i kirken.
Et av argumentene som blir brukt for å redusere kontant betaling er bussjåførenes sikkerhet. De er utsatt for ran når de har store mengde kontanter i veska. Så når elektronisk billettsystemer er for dårlige, og bl.a. Ruters vilkår er så håpløse som de er, skal man altså fjerne kontanter fordi man ikke klarer å løse det faktiske problemet? Det må byråkrater og politikere til for å foreslå noe sånt... Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.
Vi kan også dvele litt ved anonymitet. Fjerning av kontanter begrenser anonymitet ved betaling og øker sporing av oss som individer. Det private rom er allerede svært innskrenket som det er. Betalingstransaksjoner er noe som blir tvangslagret på grunn av regnskapsloven, og naturligvis noe myndigetene har tilgang til å sjekke med (og uten) hjemler i ulike lover. Jeg vil argumentere for at det må finnes et anonymt alternativ til registrerte transaksjoner.
Å fjerne kontanter vil ha enorme konsekvenser. Selv om de spiller en mye mindre rolle enn før, fyller de en nisje hvor det kreves høy grad av fleksibilitet. Fjernes kontantene må den verdiforflytning de muliggjør erstattes av noe annet, og det virker svært upraktisk å måtte ty til nettbanken for hver minste ting.
Før eller siden kommer det nok alternativ, og som teknolog (programmerer) er jeg gjerne med på å finne dem og implementere. Men det er gal ende å starte i å jobbe for et kontantløst samfunn når alternativet knapt er påtenkt. Jeg er helt enig med Finansdepartementet når de sier at de ikke vil forsere utviklingen. Jeg kan tenke å se mer på Bitcoin-teknologi som et alternativ til kontanter, men foreløpig ser myndighetene på det som en trussel og da møter moderniseringskåte SVere m.fl. seg selv i døra.
Oppdatering
For mer dybdeinformasjon om hvordan samfunnet, IT og lover virker sammen les disse artiklene:
The Code is the law
Universal credit: guaranteed to fail?
Det kontantløse samfunn
Software styrer i økende grad hvordan samfunnet virker. Et bortfall av kontanter overlater implementasjon av finansiellt lovverk helt og holdent til bankenes IT-systemer. Har vi mistet noe på veien? Skal vi stoppe opp og se om noe av funksjonene kontanter faktisk har må ivaretas på noe måte før vi eventuellt fjerner dem?
Saturday, May 21, 2011
Hvordan ble det slik?
Samfunnet vårt endres av den digitale teknologien. Teknologien åpner for effektivisering, deltakelse i demokrati og nye muligheter for næringslivet. Dette skjer også, men samtidig byr det på utfordringer. Teknologien er nok ikke helt moden for alt den blir forsøkt brukt til. Det har jeg blogget en god del om før. Men er samfunnet modent for teknologien? Kan mulighetene den gir til og med virke truende for etablerte maktstrukturer og næringer. Ja sier jeg, og disse er i ferd med å gå til krig mot de som bruker mulighetene vi har fått. Den sittende Regjering utviser en heller fattig evne til å ta ibruk mulighetene, og til dels ser utviklingen som en trussel.
Et eksempel er varslere nå enklere kan dokumentere sine påstander, mens nettopp dette allerede blir brukt for å spore dem opp. Med de siste tiltakene er varslervernet betydelig svekket. Politikere, makthavere og opphavsrettshavere går hånd i hånd for å "bekjempe" trusler mot seg selv.
Teknologien kan selvfølgelig brukes negativt mot samfunn og personer, men jeg vil påstå at den i overveiende grad representerer en positiv fornyelse av samfunnet. De nye truslene må selvfølgelig håndteres, men da på en måte som virker. Forsvaret ser ut til å ha fattet poenget her. Digitale trusler kan ikke blokkeres, men må avdekkes og håndteres ved kontinuerlig oppfølging av nettverk og systemer. Av samme grunn vil ikke Datalagringsdirektivet fungere heller. Det innbyr til passivitet i kriminalitetsbekjempelse og forebygging.
Som nevnt endrer teknologien samfunnet. Det innebærer at noen kan ha noe å tape, fordi fundamentet for deres makt eller inntektsgrunnlag endres eller forsvinner. Har man muligheten vil man forsøke å forsvare seg mot "trusler mot seg". Det er ikke noe spesiellt ved det. Men når de som føler seg truet av den digitale utviklingen vender teknologien mot "truslene" sine blir det straks værre. Hvorfor? Politikere som føler at sin maktbase forvitrer fordi den er bygget på industrisamfunnet og som forsøker å gjenvinne "kontroll" utøver en urimelig makt over borgerne. Opphavsrettshavere som påberoper seg retten til å jakte på fildelere krever muligheter for å spore dem opp som overhodet ikke står i stil med truslene filderne utgjør.
Bransjer som har levd fett på opphavsrett opplever at marginene blir strammere. De har ignorert de mulighetene den digitale utviklingen byr på i et helt 10-år. Nå går salget av de fysiske utgavene produktene deres raskt nedover. Reaksjonen er å beskytte seg selv, istedet for å tilpasse seg. Politikere som fra før ser den digitale utviklingen som en trussel, har ingen betenkeligheter med å bistå opphavsrettbransjene med å gi dem muligheter for å gå til krig mot sitt publikum. Politikerne kobler i realiteten opphavsrettsbransjene til respiratoren. Er man litt fremsynt, ser man de forretningsmodeller man tviholder på ikke lengre har livets rett. Og: hvor rock'n roll er det å gå til krig mot fansen sin?
Innen musikk gjetter jeg på at det er de ivirigste tilhengerne av artister som både kjøper og deler mest filer. Fildeling i stor skala er ikke bra, men i mindre skala gir det mulighet for artister å nå nytt publikum uten kostnader. Er den siden av saken overhodet tatt med i betraktningen? Siden kassetspilleren kom har kopiering av musikk satt grå hår i hodet på opphavsrettsbransjene. Men det var ikke udelt negativt, og det vil være vanskelig å si at det ble solgt færre eksemplarer som følge av kopieringen. Kassetspilleren var et viktig medium da platebransjen hadde som fetest(!).
Jeg mistenker at frykten i "platebransjen" kan lokaliseres til distribusjonsleddet, fordi det er disse som i hovedsak vil få presset sine marginer. Artistene, de virkelig opphavsrettshavere, burde kunne tjene både økonomisk og har ikke minst bedre muligheter til å spre sine verker med digital distribusjon. Istedet for å gjøre dette går man til krig mot fansen. Istedet for å spille på lag ser man fildelere som et genuint onde. Istedet for å legge til rette for enkel tilgang gjør man det vanskeligere. Det burde gå opp for bransjen snart at jo vanskeligere den gjør konsum av produktene deres, jo sterkere blir incentivet for storskala fildeling.
Med det mangfoldet av muligheter for konsum av digitalt innhold, med ulike kvaliterer (mobilitet vs detaljeringsgrad) vil det være en uoverkommelig oppgave å tilby formater for enhver avspillingsenhet. For kjøpt innhold er kopiering en nødvendighet. Hvis man i utgangspunktet benytter åpne formater, slik at kopiering fungerer smertefritt og uten å måtte knekke kopisperrer (det skjer uansett) blir terskelen lavere for å kjøpe innhold. Når innholdet er låst inne med kopisperrer er fildeling et svært attraktivt alternativ for å kunne spille av innholdet på ønsket teknologi. Har man barn, forstår man også behovet for sikkerhetskopier. Kopisperrer skaper på mange måter et "behov" for fildeling.
Abonnementsløsninger gir både forbruker og opphavsrettshaver helt nye muligheter. Hele kopieringsproblematikken er borte, og forbrukeren vil i større grad tilpasse seg og benytte teknologi hvor man kan abonnere på innhold. Spotify og WiMP er gode eksempler. Men det er noen store "hull" i tilbudet, fordi de store trekkplastrene holdes unna. Man finner f.eks. ikke Beatles på Spotify. Potensialet for salg av fysiske Beatles-plater begrenses nok til en liten kjøpergruppe som hadde kjøpt uansett. Hadde Beatles-låtene vært tilgjengelig i Spotify ville mange fler hørt på musikken og de ville gitt en jevn inntektstrøm.
For kreativ digital innholdsproduksjon, hvor remiksing av eksisterende av innhold inngår må man bryte kopisperrer og bruke fildeling. Dagens opphavsrettigheter er begrensende, og nettop distribører av opphavsrettslig materiale vil på sikt tape på sin egen strategi. Det er ganske innlysende at oppvoksende generasjon neppe vil ha stor tiltro til de som jakter på dem.
Eksklusivitet og begrensning av tilgang er en forbigått stadium for innholdskonsum og kreativitet.
Jeg vil anbefale boken av Chris Anderson: The Long Tail: Why the Future of Business is Selling Less of More for de som vil forstå de nye mulighetene.
PS! Den yngste delen av befolkning, som er de ivrigste til å ta i bruk ny teknologi, for mye større muligheter til påvirkning og deltagelse i demokratiet. De har et mangfold og muligheter for mediekonsum inge generasjoner tidligere har hatt. Dette gir dem en viss makt og representerer en stor kraft. Jeg mener dette har flere likhetstrekk med ungdomsopprøret og frigjøringsbevegelsene på 60-tallet. De virket også truende på etablerte maktstrukturer. Men den gangen sto opphavsrett-bransjene musikkbransjen på andre siden. I dag ser de seg best tjent med å alliere seg med makten. Rock'n roll er et forbigått stadium. I dag demonstrerer ungdommer i EU-landene, den digitale generasjonen, mot sine makthavere som har ført landene ut i økonomisk uføre. Hvordan vil makthaverne reagere på en generasjon som har langt mer demokratisk slagkraft enn noen tidligere? Det blir spennende å se, særlig i lys av de demokratiske strømmene i Nord-Afrika og Midt-Østen.
Et eksempel er varslere nå enklere kan dokumentere sine påstander, mens nettopp dette allerede blir brukt for å spore dem opp. Med de siste tiltakene er varslervernet betydelig svekket. Politikere, makthavere og opphavsrettshavere går hånd i hånd for å "bekjempe" trusler mot seg selv.
Teknologien kan selvfølgelig brukes negativt mot samfunn og personer, men jeg vil påstå at den i overveiende grad representerer en positiv fornyelse av samfunnet. De nye truslene må selvfølgelig håndteres, men da på en måte som virker. Forsvaret ser ut til å ha fattet poenget her. Digitale trusler kan ikke blokkeres, men må avdekkes og håndteres ved kontinuerlig oppfølging av nettverk og systemer. Av samme grunn vil ikke Datalagringsdirektivet fungere heller. Det innbyr til passivitet i kriminalitetsbekjempelse og forebygging.
Som nevnt endrer teknologien samfunnet. Det innebærer at noen kan ha noe å tape, fordi fundamentet for deres makt eller inntektsgrunnlag endres eller forsvinner. Har man muligheten vil man forsøke å forsvare seg mot "trusler mot seg". Det er ikke noe spesiellt ved det. Men når de som føler seg truet av den digitale utviklingen vender teknologien mot "truslene" sine blir det straks værre. Hvorfor? Politikere som føler at sin maktbase forvitrer fordi den er bygget på industrisamfunnet og som forsøker å gjenvinne "kontroll" utøver en urimelig makt over borgerne. Opphavsrettshavere som påberoper seg retten til å jakte på fildelere krever muligheter for å spore dem opp som overhodet ikke står i stil med truslene filderne utgjør.
Bransjer som har levd fett på opphavsrett opplever at marginene blir strammere. De har ignorert de mulighetene den digitale utviklingen byr på i et helt 10-år. Nå går salget av de fysiske utgavene produktene deres raskt nedover. Reaksjonen er å beskytte seg selv, istedet for å tilpasse seg. Politikere som fra før ser den digitale utviklingen som en trussel, har ingen betenkeligheter med å bistå opphavsrettbransjene med å gi dem muligheter for å gå til krig mot sitt publikum. Politikerne kobler i realiteten opphavsrettsbransjene til respiratoren. Er man litt fremsynt, ser man de forretningsmodeller man tviholder på ikke lengre har livets rett. Og: hvor rock'n roll er det å gå til krig mot fansen sin?
Innen musikk gjetter jeg på at det er de ivirigste tilhengerne av artister som både kjøper og deler mest filer. Fildeling i stor skala er ikke bra, men i mindre skala gir det mulighet for artister å nå nytt publikum uten kostnader. Er den siden av saken overhodet tatt med i betraktningen? Siden kassetspilleren kom har kopiering av musikk satt grå hår i hodet på opphavsrettsbransjene. Men det var ikke udelt negativt, og det vil være vanskelig å si at det ble solgt færre eksemplarer som følge av kopieringen. Kassetspilleren var et viktig medium da platebransjen hadde som fetest(!).
Jeg mistenker at frykten i "platebransjen" kan lokaliseres til distribusjonsleddet, fordi det er disse som i hovedsak vil få presset sine marginer. Artistene, de virkelig opphavsrettshavere, burde kunne tjene både økonomisk og har ikke minst bedre muligheter til å spre sine verker med digital distribusjon. Istedet for å gjøre dette går man til krig mot fansen. Istedet for å spille på lag ser man fildelere som et genuint onde. Istedet for å legge til rette for enkel tilgang gjør man det vanskeligere. Det burde gå opp for bransjen snart at jo vanskeligere den gjør konsum av produktene deres, jo sterkere blir incentivet for storskala fildeling.
Med det mangfoldet av muligheter for konsum av digitalt innhold, med ulike kvaliterer (mobilitet vs detaljeringsgrad) vil det være en uoverkommelig oppgave å tilby formater for enhver avspillingsenhet. For kjøpt innhold er kopiering en nødvendighet. Hvis man i utgangspunktet benytter åpne formater, slik at kopiering fungerer smertefritt og uten å måtte knekke kopisperrer (det skjer uansett) blir terskelen lavere for å kjøpe innhold. Når innholdet er låst inne med kopisperrer er fildeling et svært attraktivt alternativ for å kunne spille av innholdet på ønsket teknologi. Har man barn, forstår man også behovet for sikkerhetskopier. Kopisperrer skaper på mange måter et "behov" for fildeling.
Abonnementsløsninger gir både forbruker og opphavsrettshaver helt nye muligheter. Hele kopieringsproblematikken er borte, og forbrukeren vil i større grad tilpasse seg og benytte teknologi hvor man kan abonnere på innhold. Spotify og WiMP er gode eksempler. Men det er noen store "hull" i tilbudet, fordi de store trekkplastrene holdes unna. Man finner f.eks. ikke Beatles på Spotify. Potensialet for salg av fysiske Beatles-plater begrenses nok til en liten kjøpergruppe som hadde kjøpt uansett. Hadde Beatles-låtene vært tilgjengelig i Spotify ville mange fler hørt på musikken og de ville gitt en jevn inntektstrøm.
For kreativ digital innholdsproduksjon, hvor remiksing av eksisterende av innhold inngår må man bryte kopisperrer og bruke fildeling. Dagens opphavsrettigheter er begrensende, og nettop distribører av opphavsrettslig materiale vil på sikt tape på sin egen strategi. Det er ganske innlysende at oppvoksende generasjon neppe vil ha stor tiltro til de som jakter på dem.
Eksklusivitet og begrensning av tilgang er en forbigått stadium for innholdskonsum og kreativitet.
Digital is here to stay.
Get used to it! Don't be afraid of digital anymore.
Get used to it! Don't be afraid of digital anymore.
Jeg vil anbefale boken av Chris Anderson: The Long Tail: Why the Future of Business is Selling Less of More for de som vil forstå de nye mulighetene.
PS! Den yngste delen av befolkning, som er de ivrigste til å ta i bruk ny teknologi, for mye større muligheter til påvirkning og deltagelse i demokratiet. De har et mangfold og muligheter for mediekonsum inge generasjoner tidligere har hatt. Dette gir dem en viss makt og representerer en stor kraft. Jeg mener dette har flere likhetstrekk med ungdomsopprøret og frigjøringsbevegelsene på 60-tallet. De virket også truende på etablerte maktstrukturer. Men den gangen sto opphavsrett-bransjene musikkbransjen på andre siden. I dag ser de seg best tjent med å alliere seg med makten. Rock'n roll er et forbigått stadium. I dag demonstrerer ungdommer i EU-landene, den digitale generasjonen, mot sine makthavere som har ført landene ut i økonomisk uføre. Hvordan vil makthaverne reagere på en generasjon som har langt mer demokratisk slagkraft enn noen tidligere? Det blir spennende å se, særlig i lys av de demokratiske strømmene i Nord-Afrika og Midt-Østen.
Sunday, February 13, 2011
Teknologiske fristelser
Oljen hentes opp med tung bruk av teknologi. Vårt lands rikdom er teknologidrevet. Dersom vi hadde villet kunne vi levd over evne i et par-tre tiår før det var slutt. Men det er typisk Norsk å vise måtehold, ihvertfall i det som gir seg utslag i materielle goder. Også på andre områder viser Norge måtehold, som i f.eks. bioteknologi, som faktisk kan redde liv. Politikerne setter grenser for hva det kan forskes på, fordi man frykter utviklingen om den kommer ut av kontroll.
Teknologi skaper nye etiske utfordringer. Det har den alltid gjort, og det vil den fortsette å gjøre. Derfor er det svært viktig at vi holder hodet kaldt i møtet med ny teknologi. I debatten om Datalagringsdirektivet er det pussig nok teknologene, sammen med jurister, som roper varsku. Politikerne virker ikke som de helt har skjønt hvilket gjennomsyrende teknologisk begrunnet verdi- og samfunnsspørsmål dette er. Media er også lunkne, og at DLD ikke har vært i Debatten på NRK for lenge siden er ubegripelig.
Jeg har en mistanke om at fraværet av allmen debatt er den digitale informasjonens abstrakthet. Vi kan ikke ta på den eller se den annet enn på skjerm eller utskrevet på papir. For de fleste er det nok utenkelig at den kan skade oss som individ eller samfunn. Da er det lett å glemme at informasjon gir makt. For å sette det i perspektiv: Etteretningsorganisasjoner jakter på informasjon. Wikileaks formidler informasjon som utvilsomt forflytter makt.
Når informasjon om privatlivet blir eksponert for en tredjepart, er den ikke lengre privat og det gir tredjeparten en viss makt over oss.
Teknologiutviklingen, og blant annet på mobilfronten, raser avgårde. Vi legger igjen massevis av informasjon om oss selv på nett. Bruken av teknologi gjennomsyrer samfunnet og dagliglivet. Både våre demokratiske rettigheter til å utøve fri kommunikasjon og plikter overfor samfunnet skjer vha av teknologi. Verdiskaping er teknologintensiv, og forutsetter effektiv kommunikasjon i et langstrakt land. Vi blir stadig mer prosumers (sammensmelting av producer og consumer). I tillegg oppstår det en masse avledet informasjon som en følge av alt dette. Vi er kommet dit hvor elektronisk kommunikasjon utgjør en naturlig del av vårt daglige liv, for ikke å si en prefererte kommunikasjonskanaler i mange sammenhenger. Det gir oss mange muligheter, men også utfordringer.
Det er på høy tid at vi stiller oss spørsmål om hvordan individet skal kunne forvalte all denne informasjonen som danner et stadig mer detaljert avtrykk av våre liv. Hvordan skal det fortsatt være mulig å trekke grenser for eget privatliv? Det vi legger igjen åpent på nett (f.eks. blogger) er bevisste handlinger som innholdsprodusenter. Men mesteparten av det vi produserer er ikke fullt så bevisst, og noe hentes inn av aktører i gråsonen mot det etisk og juridisk akseptable. Facebook er et eksempel. Til slutt har vi informasjon som er helt privat, eller i det minste noe vi vil beholde i en privat sfære. Våre sosiale nettverk (som vi nå også tiltror sosiale media), legejournaler, skatteopplysniner er eksempler
Pålagt registrering av informasjon bør ha et formål. Der hvor vi har en kontrakt mellom oss og samfunnet er dette formalisert. For at staten skal kunne yte oss tjenester, må den ha informasjon om oss. Til nå har dette hovedsakelig vært 1-1 og 1-n formålsbegrunnede forhold, der individet har innsyn og en viss kontroll over informasjonen. For at staten skal kunne hjelpe oss som enkeltpersoner og omfordele goder trenger den visse typer informasjon om oss, konkret begrunnet i et formål. Det overordnete formålet er velferdsstaten.
Datalagringsdirektivet snur opp ned på dette. For det første skal data samles inn uten noe mer konkret formål enn å sikre bevis for senere bruk i kriminalsaker. Smak litt på denne: privat informasjon skal samles inn uten konkret formål. Det er ikke slikt et demokrati driver med, og det bryter med gjeldende rettspraksis. Informasjonen som vil bli tvangslagret, er delvis ulovlig å samle inn på denne måten i dag fordi det ikke kan knyttes til noe konkret formål. Teleoperatørene har f.eks. ikke bruk for å lagre lokasjon og epost-adresser vi har kommunisert med for å fakturere oss, og uten et formål er lagring ulovlig. Dette representerer svært sensitiv informasjon, og det er gode grunner til at den skal holdes så privat som mulig.
Det blir n-1 forhold mellom oss og staten, når den tar seg til rette å vår informasjon. Maktforholdet mellom oss og den blir snudd. For det andre er begrunnelsene vage: alvorlige trusler mot samfunn og individer, og har skiftet etterhvert som myndigheter og politikere ikke har klart å gjøre tydelig rede for nødvendigheten. Forkjemperne av direktivet presterer til og med å si at DLD skal kunne brukes som alibi for å sjekke personer ut av saker. Siden når ble man pliktig til å registrere hvor man er, og hvem man snakker med for å kunne sjekkes ut av kriminalsaker? Skal fjellvettregelen om melder fra om hvor man går innføres som en allmen plikt i sammfunnet?
Det er teknologiutviklingen, og vår vestlige livsstil som gjør direktivet mulig og samtidig gjør det så fryktelig feil. Vi er nok fortsatt i en tidlig fase av utviklingen. Informasjonsmengden vil vokse, og den vil vokse raskt. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at staten, og andre aktører, vil se en nytte i denne informasjonen. (Hva med å gi dyrere helseforsikringspremie til de som er ofte på McDonalds? Det kan man finne ut vha trafikkdata. Ikke relevant for diskusjonen p.t. men det kommer senere, helt sikkert)
Mengden ganske privat informasjon i digital form vil øke, det er det ingen tvil om. DLD vil gi staten en fot i døra for tilgang. Med denne (etterhvert hardt tilkjempede) tilgangen vil den kunne finne flere formål. Det er jo bare en lovteknisk presisering unna. Uten måtehold vil DLD koble ut Statens bremser for inngrep mot borgernes privatliv. Mange av DLD forkjemperne (som også er lovgivere) utviser dårlig skjønn i forhold til disse spørsmålene, og det bekymrer meg. Med så åpenbar dårlig dømmekraft i dette spørsmålet, tror jeg veien til utvidelser er svært kort.
Klarer vi som samfunn å motstå de fristelsene informasjonsteknologien gir, og vise måtehold? DLD er den første store prøven på å motstå digital fristelse for staten. Det kommer mange fler. Beslutningene må være forankret i våre verdier og rettsprinsipper. Vi kan ikke drive formålsløst rundt i teknologitåka, og beslutte på bakgrunn av frykt og fristelser.
Nå er det opp til Høyre å bestemme hvilken retning vi skal velge. Uten å bli helt tør-dere-la-dette-skje (litt humor må vi unne oss), så vil jeg komme med en oppfordring om å tenke fremover. Norge er avhengig av teknologiutvikling, et fungerende personvern og rettsstat. Chilling effect på effektiv kommunikasjon i et land med spredt befolkning og svekkelse av demokratiet trenger vi ikke.
Teknologi skaper nye etiske utfordringer. Det har den alltid gjort, og det vil den fortsette å gjøre. Derfor er det svært viktig at vi holder hodet kaldt i møtet med ny teknologi. I debatten om Datalagringsdirektivet er det pussig nok teknologene, sammen med jurister, som roper varsku. Politikerne virker ikke som de helt har skjønt hvilket gjennomsyrende teknologisk begrunnet verdi- og samfunnsspørsmål dette er. Media er også lunkne, og at DLD ikke har vært i Debatten på NRK for lenge siden er ubegripelig.
Jeg har en mistanke om at fraværet av allmen debatt er den digitale informasjonens abstrakthet. Vi kan ikke ta på den eller se den annet enn på skjerm eller utskrevet på papir. For de fleste er det nok utenkelig at den kan skade oss som individ eller samfunn. Da er det lett å glemme at informasjon gir makt. For å sette det i perspektiv: Etteretningsorganisasjoner jakter på informasjon. Wikileaks formidler informasjon som utvilsomt forflytter makt.
Når informasjon om privatlivet blir eksponert for en tredjepart, er den ikke lengre privat og det gir tredjeparten en viss makt over oss.
Teknologiutviklingen, og blant annet på mobilfronten, raser avgårde. Vi legger igjen massevis av informasjon om oss selv på nett. Bruken av teknologi gjennomsyrer samfunnet og dagliglivet. Både våre demokratiske rettigheter til å utøve fri kommunikasjon og plikter overfor samfunnet skjer vha av teknologi. Verdiskaping er teknologintensiv, og forutsetter effektiv kommunikasjon i et langstrakt land. Vi blir stadig mer prosumers (sammensmelting av producer og consumer). I tillegg oppstår det en masse avledet informasjon som en følge av alt dette. Vi er kommet dit hvor elektronisk kommunikasjon utgjør en naturlig del av vårt daglige liv, for ikke å si en prefererte kommunikasjonskanaler i mange sammenhenger. Det gir oss mange muligheter, men også utfordringer.
Det er på høy tid at vi stiller oss spørsmål om hvordan individet skal kunne forvalte all denne informasjonen som danner et stadig mer detaljert avtrykk av våre liv. Hvordan skal det fortsatt være mulig å trekke grenser for eget privatliv? Det vi legger igjen åpent på nett (f.eks. blogger) er bevisste handlinger som innholdsprodusenter. Men mesteparten av det vi produserer er ikke fullt så bevisst, og noe hentes inn av aktører i gråsonen mot det etisk og juridisk akseptable. Facebook er et eksempel. Til slutt har vi informasjon som er helt privat, eller i det minste noe vi vil beholde i en privat sfære. Våre sosiale nettverk (som vi nå også tiltror sosiale media), legejournaler, skatteopplysniner er eksempler
Pålagt registrering av informasjon bør ha et formål. Der hvor vi har en kontrakt mellom oss og samfunnet er dette formalisert. For at staten skal kunne yte oss tjenester, må den ha informasjon om oss. Til nå har dette hovedsakelig vært 1-1 og 1-n formålsbegrunnede forhold, der individet har innsyn og en viss kontroll over informasjonen. For at staten skal kunne hjelpe oss som enkeltpersoner og omfordele goder trenger den visse typer informasjon om oss, konkret begrunnet i et formål. Det overordnete formålet er velferdsstaten.
Datalagringsdirektivet snur opp ned på dette. For det første skal data samles inn uten noe mer konkret formål enn å sikre bevis for senere bruk i kriminalsaker. Smak litt på denne: privat informasjon skal samles inn uten konkret formål. Det er ikke slikt et demokrati driver med, og det bryter med gjeldende rettspraksis. Informasjonen som vil bli tvangslagret, er delvis ulovlig å samle inn på denne måten i dag fordi det ikke kan knyttes til noe konkret formål. Teleoperatørene har f.eks. ikke bruk for å lagre lokasjon og epost-adresser vi har kommunisert med for å fakturere oss, og uten et formål er lagring ulovlig. Dette representerer svært sensitiv informasjon, og det er gode grunner til at den skal holdes så privat som mulig.
Det blir n-1 forhold mellom oss og staten, når den tar seg til rette å vår informasjon. Maktforholdet mellom oss og den blir snudd. For det andre er begrunnelsene vage: alvorlige trusler mot samfunn og individer, og har skiftet etterhvert som myndigheter og politikere ikke har klart å gjøre tydelig rede for nødvendigheten. Forkjemperne av direktivet presterer til og med å si at DLD skal kunne brukes som alibi for å sjekke personer ut av saker. Siden når ble man pliktig til å registrere hvor man er, og hvem man snakker med for å kunne sjekkes ut av kriminalsaker? Skal fjellvettregelen om melder fra om hvor man går innføres som en allmen plikt i sammfunnet?
Det er teknologiutviklingen, og vår vestlige livsstil som gjør direktivet mulig og samtidig gjør det så fryktelig feil. Vi er nok fortsatt i en tidlig fase av utviklingen. Informasjonsmengden vil vokse, og den vil vokse raskt. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at staten, og andre aktører, vil se en nytte i denne informasjonen. (Hva med å gi dyrere helseforsikringspremie til de som er ofte på McDonalds? Det kan man finne ut vha trafikkdata. Ikke relevant for diskusjonen p.t. men det kommer senere, helt sikkert)
Mengden ganske privat informasjon i digital form vil øke, det er det ingen tvil om. DLD vil gi staten en fot i døra for tilgang. Med denne (etterhvert hardt tilkjempede) tilgangen vil den kunne finne flere formål. Det er jo bare en lovteknisk presisering unna. Uten måtehold vil DLD koble ut Statens bremser for inngrep mot borgernes privatliv. Mange av DLD forkjemperne (som også er lovgivere) utviser dårlig skjønn i forhold til disse spørsmålene, og det bekymrer meg. Med så åpenbar dårlig dømmekraft i dette spørsmålet, tror jeg veien til utvidelser er svært kort.
Klarer vi som samfunn å motstå de fristelsene informasjonsteknologien gir, og vise måtehold? DLD er den første store prøven på å motstå digital fristelse for staten. Det kommer mange fler. Beslutningene må være forankret i våre verdier og rettsprinsipper. Vi kan ikke drive formålsløst rundt i teknologitåka, og beslutte på bakgrunn av frykt og fristelser.
Nå er det opp til Høyre å bestemme hvilken retning vi skal velge. Uten å bli helt tør-dere-la-dette-skje (litt humor må vi unne oss), så vil jeg komme med en oppfordring om å tenke fremover. Norge er avhengig av teknologiutvikling, et fungerende personvern og rettsstat. Chilling effect på effektiv kommunikasjon i et land med spredt befolkning og svekkelse av demokratiet trenger vi ikke.
Subscribe to:
Posts (Atom)