Thursday, March 31, 2011
Aslak Sira Myres appell mot DLD
Fra en som har vokst opp med overvåkning og som har et reflektert og engasjert forhold til fenomenet. Hør, se og lær.
Sunday, March 27, 2011
Stasministerens nye direktiv
Stasministeren følte seg naken overfor borgerne, og det som enda værre var: innsynet var ikke gjensidig. Borgerne skjulte noe for ham. Hvem vet hva folk med privatliv kan finne på?
Borgere kommuniserte med hverandre uten at han visste om det. Siden alle nå kunne bruke eletroniske kommunikasjonstjenester kunne de ha direkte kontakt med hvem som helst hjemmefra. Det var bare ved Partiets høyborg at man hadde lov til slikt må vite. At folk snakket sammen uten at Partiet hadde kontroll var ikke bra. Bevis måtte sikres.
Når 2 EU byråkrater kom til hovedstaden med et flunkende nytt direktiv i hånden, som inneholdt krav om lagring av hvem som hadde snakket sammen, og enda bedre hvor de til enhver tid befinner seg, kjente Stasministeren lettelsen bre seg. Endelig kunne han få kontrollen tilbake. EU Byråkratene sa dumme og kunnskapsløse personer ikke kommer til å se hvor fint direktivet er, som styrket demokratiet og borgerne kunne bevise sin uskyld. Det måtte pakkes pent politisk inn: Trusler om terrorangrep og landet ville bli fristat for horder av kriminelle. I tillegg smørte man på litt ekstra med å stoppe spredning av overgrepsmateriale, selv om det ikke hjalp de som ble utsatt for overgrepen i nevneverdig grad. Vi må redde barna, ikke sant?
Stasministeren tenkte også at det ville bli fryketlig fint å kunne avsløre inkompetente tilsyn, dustepartier og andre plagsomme instanser som stadig sto i veien for hans fantastiske planer og månelandinger.
Noen av Stasministerens politiske motstandere prøvde å stille kritiske spørsmål og legge frem informasjon som viste at direktivet ikke var effektivt, og kunne ha skadelige bivirkninger. Raskt kom embedsmenn og Stasministerens medhjelpere ham til unnsetning: Vi vil vel ikke ha lovløse tilstander, terror, en fristat for kriminelle? Tør dere la det skje?.
,
Ikke så rent få av Partiets medlemmer lurte også på om påstandene, om hvor fint det ble med direktivet, kunne være riktig. Men de ble selvfølgelig fortalt at de måtte være dumme som ikke så hvor fortreffelig det var. Dermed var det kun noen ytterst få partimedlemmer som hadde selvtillit nok til å tro på sin egen kunnskap og vise det offentlig.
Etterhvert som arbeidet med innføring av direktivet skred frem var det stadig kritiske røster, plagsomme dumme borgere, embedsmenn og tilsyn som maste om det fantes indikasjon på at direktivet ikke virket og kunne være uheldig for borgernes rettigheter og styresettet. Ikompetente tenkte Stasministeren, vi må lage en kampanje. Kjøpe høyeste ranking på søkemotorer, skrive innlegg i alle landets aviser, så blir nok disse masekoppene lei av å protestere.
Embedsmenn og politikere som ville ha direktivet skrev og forklarte om trusler og at det nesten ville bli umulig å oppklare kriminalitet om man ikke fikk direktivet innført. De glemte at det for kort tid siden ikke ville vært mulig å lagre slik informasjon om borgerne, og selv uten krav om lagring ville det finnes veldig mye informasjon tilgjengelig uansett. Flere og flere borgere begynte å se at Stasministerens direktiv ikke var slik ha sa.
Ovenforstående historie er en sterkt omskrevet versjon av H.C. Andersens Keiserens nye klær. For at det skal passe med historien er statsministerens rolle sterkt overdrevet, fakta og kronologisk rekkefølge er ikke fullstendig korrekte.
Hint! En vesentlig forskjell er politikere i et demokrati skal være avkledd. Et fungerende demokrati er såpass transparent at borgerne kan kontrollere de som har fått tillit og makt. Datalagringsdirektivet er egentlig en fordekt måte å kle av borgerne på.
Borgere kommuniserte med hverandre uten at han visste om det. Siden alle nå kunne bruke eletroniske kommunikasjonstjenester kunne de ha direkte kontakt med hvem som helst hjemmefra. Det var bare ved Partiets høyborg at man hadde lov til slikt må vite. At folk snakket sammen uten at Partiet hadde kontroll var ikke bra. Bevis måtte sikres.
Når 2 EU byråkrater kom til hovedstaden med et flunkende nytt direktiv i hånden, som inneholdt krav om lagring av hvem som hadde snakket sammen, og enda bedre hvor de til enhver tid befinner seg, kjente Stasministeren lettelsen bre seg. Endelig kunne han få kontrollen tilbake. EU Byråkratene sa dumme og kunnskapsløse personer ikke kommer til å se hvor fint direktivet er, som styrket demokratiet og borgerne kunne bevise sin uskyld. Det måtte pakkes pent politisk inn: Trusler om terrorangrep og landet ville bli fristat for horder av kriminelle. I tillegg smørte man på litt ekstra med å stoppe spredning av overgrepsmateriale, selv om det ikke hjalp de som ble utsatt for overgrepen i nevneverdig grad. Vi må redde barna, ikke sant?
Stasministeren tenkte også at det ville bli fryketlig fint å kunne avsløre inkompetente tilsyn, dustepartier og andre plagsomme instanser som stadig sto i veien for hans fantastiske planer og månelandinger.
Noen av Stasministerens politiske motstandere prøvde å stille kritiske spørsmål og legge frem informasjon som viste at direktivet ikke var effektivt, og kunne ha skadelige bivirkninger. Raskt kom embedsmenn og Stasministerens medhjelpere ham til unnsetning: Vi vil vel ikke ha lovløse tilstander, terror, en fristat for kriminelle? Tør dere la det skje?.
,
Ikke så rent få av Partiets medlemmer lurte også på om påstandene, om hvor fint det ble med direktivet, kunne være riktig. Men de ble selvfølgelig fortalt at de måtte være dumme som ikke så hvor fortreffelig det var. Dermed var det kun noen ytterst få partimedlemmer som hadde selvtillit nok til å tro på sin egen kunnskap og vise det offentlig.
Etterhvert som arbeidet med innføring av direktivet skred frem var det stadig kritiske røster, plagsomme dumme borgere, embedsmenn og tilsyn som maste om det fantes indikasjon på at direktivet ikke virket og kunne være uheldig for borgernes rettigheter og styresettet. Ikompetente tenkte Stasministeren, vi må lage en kampanje. Kjøpe høyeste ranking på søkemotorer, skrive innlegg i alle landets aviser, så blir nok disse masekoppene lei av å protestere.
Embedsmenn og politikere som ville ha direktivet skrev og forklarte om trusler og at det nesten ville bli umulig å oppklare kriminalitet om man ikke fikk direktivet innført. De glemte at det for kort tid siden ikke ville vært mulig å lagre slik informasjon om borgerne, og selv uten krav om lagring ville det finnes veldig mye informasjon tilgjengelig uansett. Flere og flere borgere begynte å se at Stasministerens direktiv ikke var slik ha sa.
Ovenforstående historie er en sterkt omskrevet versjon av H.C. Andersens Keiserens nye klær. For at det skal passe med historien er statsministerens rolle sterkt overdrevet, fakta og kronologisk rekkefølge er ikke fullstendig korrekte.
Hint! En vesentlig forskjell er politikere i et demokrati skal være avkledd. Et fungerende demokrati er såpass transparent at borgerne kan kontrollere de som har fått tillit og makt. Datalagringsdirektivet er egentlig en fordekt måte å kle av borgerne på.
Friday, March 25, 2011
Primær- og sekundærbruk av data - hvor kommer Politiets behov fra?
Som programmerer interesserer jeg meg blant annet for de artifakter som oppstår som følge av bruk av teknologi. Innføring av ISDN i Norge var starten på en ny æra for lagring av privat informasjon, for bruk i oppfølging av at avtaleforhold. Jon Bing har beskrevet dette på en god måte, og fremhever hvordan slik lagring vil stille oss ovenfor en rekke dilemmaer. For å ta Bings problemstilling litt videre, så må tenke over
Før ISDN måtte Politiet selv fremskaffe, bearbeide og lagre elektroniske bevis, men nå fikk de en mulighet til å be om detaljert informasjon uten å spørre vitner og fysiske åstedsundersøkelser. Selv om man sikkert kan vise til noen avgrensede områder før ISDN, ble data nå tilgjengelig i stor skala.
Det ovenforstående er ment som bakteppe for denne blogposten som omhandler hvordan lagringsbehov oppstår, bruk av disse dataene og når det oppstår sekundærbruk av dem.
Leveranse av tjenester basert på informasjonsteknologi medfører forbruk av ressurser som tilbyderen må dekke inn. Private gjør det oftest ved fakturering eller reklame, og offentlige tjenester dekkes over skatteseddelen. Når forbrukeren skal faktureres må det finnes et fakturagrunnlag, også ved fastpris. Selv om det er avtalt fastpris vil det alltid finnes noe data. Skal det være mulig å drifte en IT-tjeneste må man kan overvåke ressursbruk, ellers så vil man ikke ha kontroll, tjenesten oppleves som ustabil eller uforutsigbar og da flykter kundene. I tillegg så må sikkerhet ivaretas, uønsket trafikk mot tjenesten og uønsket brukeratferd må kunne avdekkes. Slike sikkerhets- og driftsbehov dekkes ved å logge aktiviteten i systemene. Loggene er viktig underlag for vedlikeholdsbehov, men de danner også avtrykk av brukernes atferd.
Lagring av personlig informasjon er avtalebetinget og regulert, i et forhold mellom forbruker og tjenestetilbyder. Sekundær tilgang må skje unntaksvis, og ved spesifikk tillatelse. Når avtaleforholdet opphører er det heller ikke noe grunnlag for at dataene fortsatt skal ligge lagret.
Som Jon Bing beskriver fattet Politiet (naturligvis, de skal jo finne relevant informasjon ifbm etterforskning) tidlig interesse for den elektroniske informasjonen som blir lagret om oss. De ble en sekundærbruker av telekom-data. Etterhvert har denne informasjonen blitt brukt i oppklaring av endel kriminalsaker, og det har dannet seg forventning om at man kan benytte elektronisk informasjon i etterforskning. Men det er vesentlig forskjell på å gi Politiet tilgang, og sikre at det skal finnes elektroniske spor etter alle borgere. Vi må huske på at det ikke er lengre enn drøytt 20 år siden noe slikt overhodet ikke var mulig. Teknologien ble ikke lagd for å sikre Politiet bevis. Behovet som det angivelig har, kan kun ha oppstått som en følge av at de tilfeldigvis har fått tilgang. Det både forundrer og skremmer meg at noen nå tydeligvis mener at Politiet nå skal ha en generell og omfattende informasjonsrett til private data. At ikke folk skvetter stolen av slike tanker er ikke noe mindre enn oppsiktsvekkende. Selv om Norge ikke blir omgjort til en politistat over natten om Datalagringsdirektivet innføres, er det en underliggende logikk her som kan medføre en slik utvikling. Det argumenteres fra Politiets side at de mister tilgang. I mitt i hode mister de ikke noe som helst, men må tilpasse seg utviklingen slik de gjorde da det ble mulig å få tilgang til elektroniske data.
Tilvenning, som jeg ikke finner noe bedre ord på, til at Politiet kan få tilgang har pågått i drøytt 20 år. Sakte nok til at det ikke har fått den store oppmerksomheten inntil EU kom med Datalagringsdirektivet. Gjennom erfaring som programmerer vet jeg hvordan informasjonsflyt setter seg i organisasjoner og påvirker dem. Det har tydeligvis sneket seg inn uheldige forventninger om hva IT-bransjen skal stille opp med til etterforskningsformål, mens politikerne og tilsyn(?) har sovet i timen.
Med Datalagringsdirektivet stilles det krav fra sekundærbruker om hva som skal lagres og hvor lenge. Datalagringsdirektivet stiller krav uten å sjele til hva som trengs for å drifte systemene. Det er Politiets behov som skal dekkes og som danner grunnlag for helt nye krav til systemene og tjenesteleverandørene. De vil bli ansvarlige for å kunne fremskaffe bevis, mot sine egne kunder, i fremtidige kriminalsaker. Det er 3 hovedtyper informasjon som skal lagres, og ikke bare "trafikkdata" som oftest blir nevnt av politikere/media (de 2 andre blir vel lett assosiert/forvekslet med trafikkdata)
Når en sekundærbruker, som attpåtil ikke skal betale for dette, ei heller har en generell informasjonsrett, begynner å stille slike krav er det noe fundamentalt galt på gang. Jeg vil si det er å være rimelig freidig overfor borgerne som myndighetene skal tjene, men som de nå skal avkreve detaljert privat informasjon i stor skala fra. Noe av formålet med en demokratisk rettsstat må ha blitt borte på veien...
Videre: Hva vil skje med innovasjon hos tjenesteleverandøren? Vil kundene ha den samme tilliten til leverandøren når de er ansvarlige for å lagre bevis mot dem? Endel av kontroll og strategi for utviklingen av tjenestene blir nå overdratt sekundærbrukeren.
Vi er midt inne i en rivende utvikling av kommunikasjonstjenester, men dersom Politiets behov skal dekkes vil det legge føringer og begrensninger på utviklingen. Hva vil skje dersom bruksmønsteret endres? Skal ikke kommunikasjonstjenesteleverandører som er underlagt DLD få liv til å videreutvikle tjenestene sine med mindre de kan tilfredstille Politiets behov? Med den massive mengden data som lagres om oss, vil jeg regne med at det vil bli økende etterspørsel etter tjenester som ivaretar personvernet på en bedre måte enn idag, men dette vil da være i "konflikt" med Politets behov! Det er mildt sagt en uheldig sammenblanding av Statens rolle som regulerende myndighet og interessent av den avledede informasjonen.
Jeg tror Jon Bing stilte riktig diagnose i 2003:
Elektroniske spor er altså forholdsvis nye i forhold til praktisk bruk. Når det gjelder personopplysninger, har vi ofte sterke sosiale og etiske normer som støtter de rettslige reglene for utnyttelse av dem: Vi titter ikke inn gjennom vinduer, vi forteller ikke uten videre til andre hva en venn har sagt i fortrolighet. Men holdningene til elektroniske spor har ennå ikke fått tid til å danne seg. Sammen med en sterk teknologisk utvikling som gjør bruken av slike spor nyttige på så mange områder, krever dette og garanterer for en rettspolitisk diskusjon de nærmeste årene.
Problemet er at dette ikke har blitt fulgt opp i tilstrekkelig grad, og lagringen av informasjon akselerer mens regulerende instanser (med unntak av Datatilsynet, som det ikke blir lyttet til) sover videre. Den digitale rettspolitiske "gjelden" er enorm og vokser hurtig. Så får vi se hva Høyre har tenkt å bestemme seg for: dra på seg enda mer gjeld, eller begynne nedbetaling.
- Hva lagres?
- Hvorfor?
- Hvem bør få tilgang?
- Hvem kan stille krav til ovenstående punkter?
Før ISDN måtte Politiet selv fremskaffe, bearbeide og lagre elektroniske bevis, men nå fikk de en mulighet til å be om detaljert informasjon uten å spørre vitner og fysiske åstedsundersøkelser. Selv om man sikkert kan vise til noen avgrensede områder før ISDN, ble data nå tilgjengelig i stor skala.
Det ovenforstående er ment som bakteppe for denne blogposten som omhandler hvordan lagringsbehov oppstår, bruk av disse dataene og når det oppstår sekundærbruk av dem.
Leveranse av tjenester basert på informasjonsteknologi medfører forbruk av ressurser som tilbyderen må dekke inn. Private gjør det oftest ved fakturering eller reklame, og offentlige tjenester dekkes over skatteseddelen. Når forbrukeren skal faktureres må det finnes et fakturagrunnlag, også ved fastpris. Selv om det er avtalt fastpris vil det alltid finnes noe data. Skal det være mulig å drifte en IT-tjeneste må man kan overvåke ressursbruk, ellers så vil man ikke ha kontroll, tjenesten oppleves som ustabil eller uforutsigbar og da flykter kundene. I tillegg så må sikkerhet ivaretas, uønsket trafikk mot tjenesten og uønsket brukeratferd må kunne avdekkes. Slike sikkerhets- og driftsbehov dekkes ved å logge aktiviteten i systemene. Loggene er viktig underlag for vedlikeholdsbehov, men de danner også avtrykk av brukernes atferd.
Lagring av personlig informasjon er avtalebetinget og regulert, i et forhold mellom forbruker og tjenestetilbyder. Sekundær tilgang må skje unntaksvis, og ved spesifikk tillatelse. Når avtaleforholdet opphører er det heller ikke noe grunnlag for at dataene fortsatt skal ligge lagret.
Som Jon Bing beskriver fattet Politiet (naturligvis, de skal jo finne relevant informasjon ifbm etterforskning) tidlig interesse for den elektroniske informasjonen som blir lagret om oss. De ble en sekundærbruker av telekom-data. Etterhvert har denne informasjonen blitt brukt i oppklaring av endel kriminalsaker, og det har dannet seg forventning om at man kan benytte elektronisk informasjon i etterforskning. Men det er vesentlig forskjell på å gi Politiet tilgang, og sikre at det skal finnes elektroniske spor etter alle borgere. Vi må huske på at det ikke er lengre enn drøytt 20 år siden noe slikt overhodet ikke var mulig. Teknologien ble ikke lagd for å sikre Politiet bevis. Behovet som det angivelig har, kan kun ha oppstått som en følge av at de tilfeldigvis har fått tilgang. Det både forundrer og skremmer meg at noen nå tydeligvis mener at Politiet nå skal ha en generell og omfattende informasjonsrett til private data. At ikke folk skvetter stolen av slike tanker er ikke noe mindre enn oppsiktsvekkende. Selv om Norge ikke blir omgjort til en politistat over natten om Datalagringsdirektivet innføres, er det en underliggende logikk her som kan medføre en slik utvikling. Det argumenteres fra Politiets side at de mister tilgang. I mitt i hode mister de ikke noe som helst, men må tilpasse seg utviklingen slik de gjorde da det ble mulig å få tilgang til elektroniske data.
Tilvenning, som jeg ikke finner noe bedre ord på, til at Politiet kan få tilgang har pågått i drøytt 20 år. Sakte nok til at det ikke har fått den store oppmerksomheten inntil EU kom med Datalagringsdirektivet. Gjennom erfaring som programmerer vet jeg hvordan informasjonsflyt setter seg i organisasjoner og påvirker dem. Det har tydeligvis sneket seg inn uheldige forventninger om hva IT-bransjen skal stille opp med til etterforskningsformål, mens politikerne og tilsyn(?) har sovet i timen.
Med Datalagringsdirektivet stilles det krav fra sekundærbruker om hva som skal lagres og hvor lenge. Datalagringsdirektivet stiller krav uten å sjele til hva som trengs for å drifte systemene. Det er Politiets behov som skal dekkes og som danner grunnlag for helt nye krav til systemene og tjenesteleverandørene. De vil bli ansvarlige for å kunne fremskaffe bevis, mot sine egne kunder, i fremtidige kriminalsaker. Det er 3 hovedtyper informasjon som skal lagres, og ikke bare "trafikkdata" som oftest blir nevnt av politikere/media (de 2 andre blir vel lett assosiert/forvekslet med trafikkdata)
- Trafikkdata (når og hvem vi har kommunikasjon med)
- Lokasjonsdata (behøves i svært liten grad for oppfølging av kunden, men noe på nettverksdrift)
- Abbonementsinformasjon (Kundepersonalia) + IP-adresse, telefonnr osv
Når en sekundærbruker, som attpåtil ikke skal betale for dette, ei heller har en generell informasjonsrett, begynner å stille slike krav er det noe fundamentalt galt på gang. Jeg vil si det er å være rimelig freidig overfor borgerne som myndighetene skal tjene, men som de nå skal avkreve detaljert privat informasjon i stor skala fra. Noe av formålet med en demokratisk rettsstat må ha blitt borte på veien...
Videre: Hva vil skje med innovasjon hos tjenesteleverandøren? Vil kundene ha den samme tilliten til leverandøren når de er ansvarlige for å lagre bevis mot dem? Endel av kontroll og strategi for utviklingen av tjenestene blir nå overdratt sekundærbrukeren.
Vi er midt inne i en rivende utvikling av kommunikasjonstjenester, men dersom Politiets behov skal dekkes vil det legge føringer og begrensninger på utviklingen. Hva vil skje dersom bruksmønsteret endres? Skal ikke kommunikasjonstjenesteleverandører som er underlagt DLD få liv til å videreutvikle tjenestene sine med mindre de kan tilfredstille Politiets behov? Med den massive mengden data som lagres om oss, vil jeg regne med at det vil bli økende etterspørsel etter tjenester som ivaretar personvernet på en bedre måte enn idag, men dette vil da være i "konflikt" med Politets behov! Det er mildt sagt en uheldig sammenblanding av Statens rolle som regulerende myndighet og interessent av den avledede informasjonen.
Jeg tror Jon Bing stilte riktig diagnose i 2003:
Elektroniske spor er altså forholdsvis nye i forhold til praktisk bruk. Når det gjelder personopplysninger, har vi ofte sterke sosiale og etiske normer som støtter de rettslige reglene for utnyttelse av dem: Vi titter ikke inn gjennom vinduer, vi forteller ikke uten videre til andre hva en venn har sagt i fortrolighet. Men holdningene til elektroniske spor har ennå ikke fått tid til å danne seg. Sammen med en sterk teknologisk utvikling som gjør bruken av slike spor nyttige på så mange områder, krever dette og garanterer for en rettspolitisk diskusjon de nærmeste årene.
Problemet er at dette ikke har blitt fulgt opp i tilstrekkelig grad, og lagringen av informasjon akselerer mens regulerende instanser (med unntak av Datatilsynet, som det ikke blir lyttet til) sover videre. Den digitale rettspolitiske "gjelden" er enorm og vokser hurtig. Så får vi se hva Høyre har tenkt å bestemme seg for: dra på seg enda mer gjeld, eller begynne nedbetaling.
Tuesday, March 15, 2011
Beslutninger, makt og ansvar: When in doubt, don't
Beslutningen om Datalagringsdirektivet skal innføres i Norge hviler på Høyre, et liberalkonservativt parti. Med utgangspunkt i verdier som tillit til borgerne, og konservative løsninger skulle man tro svaret skulle gi seg selv. Desverre er det ikke slik, men Høyres ledelse har ikke gitt noe presist svar på hvordan de tenker når andre krav fra Politiet veier tyngre.
Rent generellt så sier mange at DLD er utformet av en komité basert på et dårlig definert problem. På meg virker det mer som en antagelse om at en man samler inn data om alles private kommunikasjon og bevegelser så er man sikret bevis den dagen de gjør noe galt. Det er vanskelig å plassere, det relativt massive, ansvaret for disse innsamlede data. EUs evaluering av direktivet blir stadig utsatt, men det lekker ut informasjon om at DLD har lite for seg mhp de problemer man vil løse. Å ta en beslutning på noe som er dårlig definert, ikke evaluert og med uklar ansvarsfordeling er, som det alltid har vært, veldig vanskelig. Da bør man man følge "When in doubt, don't" istedet for å ta en beslutning man umulig kan ha oversikt over.
Uten å ha god innsikt i Høyreledelsens vurderinger, kan man allikevel tenke seg frem til hvordan det er mulig at Høyres ledelse instiller slik de gjør om man leser deres syn på Datalagringsdirektivet. De vil ikke kunne bli stilt til ansvar, og det letter jo byrden en god del, for en beslutning om å innføre DLD fordi:
Vi vet alle at det var mulig å løse kriminalsaker før mobiltelefonen og digitalisering av telenettet. Utviklingen har bare gjort det mulig å samle inn massive mengder data. Det er ikke dermed sagt at det er en fornuftig ting å gjøre. Politiet bør få tilgang til det som måtte finnes av spor og bevis i en sak, men det er ikke det samme som at bevis skal samles inn mot alle borgere. Det er mulig å gi Politiet mer ressurser og raskere tilgang til data når de trenger det. Det finnes andre løsninger, slik som Venstre har lagt frem.
Jeg gjetter på at hvis Høyre går sammen med Arbeiderpartiet om innføre DLD i Norge vil partiet streve med å finne seg selv etterpå. 10 av 12 fylkeslag har sagt nei til DLD, uten at det har gjort særlig inntrykk på ledelsen.
Rent generellt så sier mange at DLD er utformet av en komité basert på et dårlig definert problem. På meg virker det mer som en antagelse om at en man samler inn data om alles private kommunikasjon og bevegelser så er man sikret bevis den dagen de gjør noe galt. Det er vanskelig å plassere, det relativt massive, ansvaret for disse innsamlede data. EUs evaluering av direktivet blir stadig utsatt, men det lekker ut informasjon om at DLD har lite for seg mhp de problemer man vil løse. Å ta en beslutning på noe som er dårlig definert, ikke evaluert og med uklar ansvarsfordeling er, som det alltid har vært, veldig vanskelig. Da bør man man følge "When in doubt, don't" istedet for å ta en beslutning man umulig kan ha oversikt over.
Uten å ha god innsikt i Høyreledelsens vurderinger, kan man allikevel tenke seg frem til hvordan det er mulig at Høyres ledelse instiller slik de gjør om man leser deres syn på Datalagringsdirektivet. De vil ikke kunne bli stilt til ansvar, og det letter jo byrden en god del, for en beslutning om å innføre DLD fordi:
- EU krever det, og de "måtte" innføre det for å unngå sanksjoner
- Høyre skyver lettvint enda mer ansvar for sikkerheten over på teleoperatørene, uten å ha innsikt i informasjonssikkerhetsfaget. Høyres sikkerhetsregime er et falsum. Når det lekker data kan de toe sine hender og smekke noen over fingrene, og til og med få ros i media for å ta datalekkkasjer alvorlig. Dobbeltmoral!
- De vil styrke personvernet (på helt andre områder). Dette er tiltak som det egentlig er uansvarlig å ikke innføre uavhengig av DLD. Dette er bare for å pynte en ellers uspiselig rett for Høyres velgere.
- De vil ganske sikkert få gjennom en av sine hjertesaker med støtte fra Arbeiderpartiet. Reinspikka hestehandel.
| Verdigrunnlag | Konflikt |
|---|---|
| Frihet, ansvar, mangfold | Ved å sikre bevis fra alle norske borgere innføres en generell mistillit. Frihet og ansvars-verdiene svekkes |
| Ansvarlig økonomisk politikk | Store kostnader skyves over på teleoperatører og forbrukere. De som krever tvangslagring av data blir ikke belastet med kostnadene. Når den som krever ikke skal betale oppstår det ofte uansvarlighet. Jeg begriper ikke at Høyre kan være bekjent av en slik hårreisende ansvarsfrikobling mellom krav og ressursbruk |
| Minst mulig statlig styring og inngripen |
|
| Respekt for andres verdier | Høyre forsvarer så og si alltid respekt for eiendom og verdier. Eiendeler og eiendom skal ikke uten videre kunne ekspropieres. DLD er formålsløs ekspropiering av personlig informasjon, noe av det mest private et menneske har. Dette kan ikke være noe annet enn kontroversiellt for velgerne i Høyre |
Vi vet alle at det var mulig å løse kriminalsaker før mobiltelefonen og digitalisering av telenettet. Utviklingen har bare gjort det mulig å samle inn massive mengder data. Det er ikke dermed sagt at det er en fornuftig ting å gjøre. Politiet bør få tilgang til det som måtte finnes av spor og bevis i en sak, men det er ikke det samme som at bevis skal samles inn mot alle borgere. Det er mulig å gi Politiet mer ressurser og raskere tilgang til data når de trenger det. Det finnes andre løsninger, slik som Venstre har lagt frem.
Jeg gjetter på at hvis Høyre går sammen med Arbeiderpartiet om innføre DLD i Norge vil partiet streve med å finne seg selv etterpå. 10 av 12 fylkeslag har sagt nei til DLD, uten at det har gjort særlig inntrykk på ledelsen.
Saturday, February 19, 2011
Det jeg vet
Vi kjenner fortiden, eller burde ihvertfall kunne vår historie. Fremtiden kan vi bare spå. Om fremtiden har vi kun gjetninger, og scenarier skapt av science fiction forfattere. Det er spennende å se både hvor godt forskere treffer og om forfatteres imaginære verdener blir virkelig.
Av historien kan vi lære blant annet at store fremskritt er gjort mulig av teknologi, men den samme teknologien kan også misbrukes. Atomenergi er nok det eksempelet med størst kontrast mellom nytte og skadepotensiale. Vi bør lære av tidlige tiders feilgrep, men det krever at man klarer å nåtidens hendelser i i lys av historiske hendelser. Veldig ofte blir man møtt med skepsis, og ofte med god grunn, om man trekker inn historiske grusomheter i dagsaktuelle diskusjoner. Men på en annen side, er det vårt eneste erfaringsgrunnlag, så å utelukke læring vil utvilsomt være et feilgrep. Hvis vi ikke lærer av våre feil vil det koste oss dyrt.
Innsamling av detaljert informasjon om borgere skjer nå ved tvang i EU, og det diskuteres i en rekke andre land. Informasjon gir makt. Hadde den ikke gitt det, hadde heller ingen giddet å bry seg om å samle den inn. Så lenge mengden begrenses og formålet er konkret kan man holde det under en viss kontroll. Når myndighetene lovfester at den skal ha rett til innsyn og bestemme hva som lagres og hvor lenge, uten konkret formål er makten informasjonen gir på vei til å komme ut av kontroll. Denne informasjonsinnsamlingen har potensiale til å konsentrere makt. Et demokrati er konstruert nettopp for å desentralisere makt, slik at makten balanseres. Det er desverre ikke noe som hindrer et demokrati i å undergrave seg selv, så dets forvaltning krever våkenhet.
I et historisk perspektiv har vi ikke sammenligningsgrunnlag når det gjelder massiv registrering av borgeres private informasjon i den skala vi nå har. I endel regimer har man riktignok brukt store ressurser på dette, men det kunne aldri bli så detaljert som det er nå. Selv ikke i Øst-Tyskland hvor det ble registrert svært mye om borgerne. Forskjellen er at det stort sett skjer frivillig fordi formålet er nyttig for hver enkelt av oss. Datalagringsdirektivet er tvangslagring i stor skala, og erfaringene begrensede. Jeg tipper det vil ta minst 20 år før vi kjenner konsekvensene. Siden vi har så tynt erfaringsgrunnlag, må vi benytte mer eller mindre relevante historiske hendelser, antagelser om samfunn- og teknologiutvikling i beslutningsgrunnlaget. 2011 blir vil aldri bli en repetisjon av en historisk hendelse, ei heller realisering av romanen 1984. Men manglende læring har ført til repetering av feil før, og vil garantert gjøre det igjen.
Til nå har individet kunne trekke grenser for sitt privatliv ved hjelp av fysiske og iøynefallende grenser. I den digitale verden er det både vanskeligere å trekke grensene og få ser problemene ved at grensene utflyter. Sosiale media bidrar nok også til at vi mer villig deler av av vårt privatliv enn før, men det er i det minste frivillig. Det kan nok bidra til at negative konsekvenser av direktivet undervurderes.
I diskusjonen om Datalagringsdirektivet tror jeg det er viktig, og riktig, å kunne tenke over hva en historisk diktator ville gjort i samme situasjon. Hva ville man gjort med trafikkdata før og under 2. verdenskrig? I vestlige demokratier, hvor tiltak mot terror og kriminalitet innføres over en lav sko, har vi ikke diktatorer per idag. Men kan vi garantere at vi ikke får det senere? Det er potensialet i en teknologi og bruken av den, lovbestemt eller ikke, som gir utfallet. Selv om enkelte mener det en drøy påstand, så må vi tørre å sammenligne Datalagringsdirektivet med Tysklands Enabling Act. Tyskland ble ikke en nazistisk krigsmaskin over natten, men denne viktige forsyvningen av makt gjorde overgrep og grusomheter mulig. Motiv og politisk klima kom i tillegg, men barrieren som hindret det i å skje var fjernet. Da Enabling Act ble vedtatt var Tyskland et demokrati, fordi spillereglene ble opphevet gikk det galt. Det er kanskje ikke tilfeldig, vurdert i dette perspektivet, at nettopp Tyskland kjente Datalagringsdirektivet grunnlovsstridig ifjor. De sitter på relevant erfaring når det gjelder maktfordeling, lovgivning og lovhåndhevelse. Ser man på utviklingen etter 9/11 og hvordan terrorlover har blitt vedtatt, finnes det også endel praktiske paralleller til Enabling Act.
Avskrivning av Enabling Act som irrelevant og overdrivelse i forbindelse med Datalagringsdirektivet er historieløst. Når det er makthavere og myndigheter som gjør det er det skremmende. Begge deler rører ved maktfordelingen i samfunnet, men der Enabling Act var direkte forflytning er Datalagringsdirektivet mer subtil og indirekte. Med direktivet i bunn har staten skaffet seg rett til informasjon. Sammenfall mellom disse sakene er maktkonsentrasjon, relativ ullen og irrasjonell begrunnelse. Ulikhetene er at Datalagringsdirektivet ikke er en direkte fullmakt, og er heller ikke (delvis) bygd på ideologisk stigmatisering av en minoritet.
Datalagringsdirektivet er begrunnet med behov hos Politi og overvåkningstjenestene. Politiets behov settes ganske høyt, i forhold til mulighetene individet skal ha til å trekke grenser for eget privatliv, av de som ønsker direktivet innført. Jeg vet endel av de som ivrer for innføring ikke liker å høre at direktivet er i retning av politistatens logikk, men jeg kan ikke se annet enn det er nettopp dit kompassnålen peker.
Norge blir ikke automatisk en politistat om direktivet innføres. Men det må anføres at man har valgt en retning som kan føre dit. Det kommer an på hvilke steg som blir de neste. Trolig vil vi om noen 10-år ha en mer treffende betegnelse. Det sies tilgang vil bli strammet inn ved domstolskontroll ved eventuell innføring, men det er egentlig bare hovedregelen. Domstolskontrollen kan forøvrig fint innføres uten at resten av DLD-pakken settes ut i livet. Det finnes dessuten allerede mange unntak, og når jeg leser dagens aviser så kan man tenke seg at vår neste regjeringen vil innføre andre. Det gir ihvertfall meg en snikende følelse av at på sikt kan stigmatisering av minoriteter bli endel av det totale bildet for Datalagringsdirektivet, gitt motiv og mulighet. Det er forøvrig ikke lenge siden Stortinget ga NAV fullmakt til å hente ut trafikkdata, uten domstolskontroll, ved en lovteknisk presisering. Fristelsene og fallgrubene teknologien fører med seg vil bli mange fremover. Da trenger vi et sterkt lovverk og kompetente lovgivere som barriere for å motstå fristelsene.
Trusler om hva som kan skje om ikke Datalagringsdirektivet innføres kommer jevnlig fra Politimyndighetene. Jeg synes spørsmålet om hvilke trusler demokratiet utsettes for om det blir innført er langt viktigere.
Av historien kan vi lære blant annet at store fremskritt er gjort mulig av teknologi, men den samme teknologien kan også misbrukes. Atomenergi er nok det eksempelet med størst kontrast mellom nytte og skadepotensiale. Vi bør lære av tidlige tiders feilgrep, men det krever at man klarer å nåtidens hendelser i i lys av historiske hendelser. Veldig ofte blir man møtt med skepsis, og ofte med god grunn, om man trekker inn historiske grusomheter i dagsaktuelle diskusjoner. Men på en annen side, er det vårt eneste erfaringsgrunnlag, så å utelukke læring vil utvilsomt være et feilgrep. Hvis vi ikke lærer av våre feil vil det koste oss dyrt.
Innsamling av detaljert informasjon om borgere skjer nå ved tvang i EU, og det diskuteres i en rekke andre land. Informasjon gir makt. Hadde den ikke gitt det, hadde heller ingen giddet å bry seg om å samle den inn. Så lenge mengden begrenses og formålet er konkret kan man holde det under en viss kontroll. Når myndighetene lovfester at den skal ha rett til innsyn og bestemme hva som lagres og hvor lenge, uten konkret formål er makten informasjonen gir på vei til å komme ut av kontroll. Denne informasjonsinnsamlingen har potensiale til å konsentrere makt. Et demokrati er konstruert nettopp for å desentralisere makt, slik at makten balanseres. Det er desverre ikke noe som hindrer et demokrati i å undergrave seg selv, så dets forvaltning krever våkenhet.
I et historisk perspektiv har vi ikke sammenligningsgrunnlag når det gjelder massiv registrering av borgeres private informasjon i den skala vi nå har. I endel regimer har man riktignok brukt store ressurser på dette, men det kunne aldri bli så detaljert som det er nå. Selv ikke i Øst-Tyskland hvor det ble registrert svært mye om borgerne. Forskjellen er at det stort sett skjer frivillig fordi formålet er nyttig for hver enkelt av oss. Datalagringsdirektivet er tvangslagring i stor skala, og erfaringene begrensede. Jeg tipper det vil ta minst 20 år før vi kjenner konsekvensene. Siden vi har så tynt erfaringsgrunnlag, må vi benytte mer eller mindre relevante historiske hendelser, antagelser om samfunn- og teknologiutvikling i beslutningsgrunnlaget. 2011 blir vil aldri bli en repetisjon av en historisk hendelse, ei heller realisering av romanen 1984. Men manglende læring har ført til repetering av feil før, og vil garantert gjøre det igjen.
Til nå har individet kunne trekke grenser for sitt privatliv ved hjelp av fysiske og iøynefallende grenser. I den digitale verden er det både vanskeligere å trekke grensene og få ser problemene ved at grensene utflyter. Sosiale media bidrar nok også til at vi mer villig deler av av vårt privatliv enn før, men det er i det minste frivillig. Det kan nok bidra til at negative konsekvenser av direktivet undervurderes.
I diskusjonen om Datalagringsdirektivet tror jeg det er viktig, og riktig, å kunne tenke over hva en historisk diktator ville gjort i samme situasjon. Hva ville man gjort med trafikkdata før og under 2. verdenskrig? I vestlige demokratier, hvor tiltak mot terror og kriminalitet innføres over en lav sko, har vi ikke diktatorer per idag. Men kan vi garantere at vi ikke får det senere? Det er potensialet i en teknologi og bruken av den, lovbestemt eller ikke, som gir utfallet. Selv om enkelte mener det en drøy påstand, så må vi tørre å sammenligne Datalagringsdirektivet med Tysklands Enabling Act. Tyskland ble ikke en nazistisk krigsmaskin over natten, men denne viktige forsyvningen av makt gjorde overgrep og grusomheter mulig. Motiv og politisk klima kom i tillegg, men barrieren som hindret det i å skje var fjernet. Da Enabling Act ble vedtatt var Tyskland et demokrati, fordi spillereglene ble opphevet gikk det galt. Det er kanskje ikke tilfeldig, vurdert i dette perspektivet, at nettopp Tyskland kjente Datalagringsdirektivet grunnlovsstridig ifjor. De sitter på relevant erfaring når det gjelder maktfordeling, lovgivning og lovhåndhevelse. Ser man på utviklingen etter 9/11 og hvordan terrorlover har blitt vedtatt, finnes det også endel praktiske paralleller til Enabling Act.
Avskrivning av Enabling Act som irrelevant og overdrivelse i forbindelse med Datalagringsdirektivet er historieløst. Når det er makthavere og myndigheter som gjør det er det skremmende. Begge deler rører ved maktfordelingen i samfunnet, men der Enabling Act var direkte forflytning er Datalagringsdirektivet mer subtil og indirekte. Med direktivet i bunn har staten skaffet seg rett til informasjon. Sammenfall mellom disse sakene er maktkonsentrasjon, relativ ullen og irrasjonell begrunnelse. Ulikhetene er at Datalagringsdirektivet ikke er en direkte fullmakt, og er heller ikke (delvis) bygd på ideologisk stigmatisering av en minoritet.
Datalagringsdirektivet er begrunnet med behov hos Politi og overvåkningstjenestene. Politiets behov settes ganske høyt, i forhold til mulighetene individet skal ha til å trekke grenser for eget privatliv, av de som ønsker direktivet innført. Jeg vet endel av de som ivrer for innføring ikke liker å høre at direktivet er i retning av politistatens logikk, men jeg kan ikke se annet enn det er nettopp dit kompassnålen peker.
Norge blir ikke automatisk en politistat om direktivet innføres. Men det må anføres at man har valgt en retning som kan føre dit. Det kommer an på hvilke steg som blir de neste. Trolig vil vi om noen 10-år ha en mer treffende betegnelse. Det sies tilgang vil bli strammet inn ved domstolskontroll ved eventuell innføring, men det er egentlig bare hovedregelen. Domstolskontrollen kan forøvrig fint innføres uten at resten av DLD-pakken settes ut i livet. Det finnes dessuten allerede mange unntak, og når jeg leser dagens aviser så kan man tenke seg at vår neste regjeringen vil innføre andre. Det gir ihvertfall meg en snikende følelse av at på sikt kan stigmatisering av minoriteter bli endel av det totale bildet for Datalagringsdirektivet, gitt motiv og mulighet. Det er forøvrig ikke lenge siden Stortinget ga NAV fullmakt til å hente ut trafikkdata, uten domstolskontroll, ved en lovteknisk presisering. Fristelsene og fallgrubene teknologien fører med seg vil bli mange fremover. Da trenger vi et sterkt lovverk og kompetente lovgivere som barriere for å motstå fristelsene.
Trusler om hva som kan skje om ikke Datalagringsdirektivet innføres kommer jevnlig fra Politimyndighetene. Jeg synes spørsmålet om hvilke trusler demokratiet utsettes for om det blir innført er langt viktigere.
Sunday, February 13, 2011
Teknologiske fristelser
Oljen hentes opp med tung bruk av teknologi. Vårt lands rikdom er teknologidrevet. Dersom vi hadde villet kunne vi levd over evne i et par-tre tiår før det var slutt. Men det er typisk Norsk å vise måtehold, ihvertfall i det som gir seg utslag i materielle goder. Også på andre områder viser Norge måtehold, som i f.eks. bioteknologi, som faktisk kan redde liv. Politikerne setter grenser for hva det kan forskes på, fordi man frykter utviklingen om den kommer ut av kontroll.
Teknologi skaper nye etiske utfordringer. Det har den alltid gjort, og det vil den fortsette å gjøre. Derfor er det svært viktig at vi holder hodet kaldt i møtet med ny teknologi. I debatten om Datalagringsdirektivet er det pussig nok teknologene, sammen med jurister, som roper varsku. Politikerne virker ikke som de helt har skjønt hvilket gjennomsyrende teknologisk begrunnet verdi- og samfunnsspørsmål dette er. Media er også lunkne, og at DLD ikke har vært i Debatten på NRK for lenge siden er ubegripelig.
Jeg har en mistanke om at fraværet av allmen debatt er den digitale informasjonens abstrakthet. Vi kan ikke ta på den eller se den annet enn på skjerm eller utskrevet på papir. For de fleste er det nok utenkelig at den kan skade oss som individ eller samfunn. Da er det lett å glemme at informasjon gir makt. For å sette det i perspektiv: Etteretningsorganisasjoner jakter på informasjon. Wikileaks formidler informasjon som utvilsomt forflytter makt.
Når informasjon om privatlivet blir eksponert for en tredjepart, er den ikke lengre privat og det gir tredjeparten en viss makt over oss.
Teknologiutviklingen, og blant annet på mobilfronten, raser avgårde. Vi legger igjen massevis av informasjon om oss selv på nett. Bruken av teknologi gjennomsyrer samfunnet og dagliglivet. Både våre demokratiske rettigheter til å utøve fri kommunikasjon og plikter overfor samfunnet skjer vha av teknologi. Verdiskaping er teknologintensiv, og forutsetter effektiv kommunikasjon i et langstrakt land. Vi blir stadig mer prosumers (sammensmelting av producer og consumer). I tillegg oppstår det en masse avledet informasjon som en følge av alt dette. Vi er kommet dit hvor elektronisk kommunikasjon utgjør en naturlig del av vårt daglige liv, for ikke å si en prefererte kommunikasjonskanaler i mange sammenhenger. Det gir oss mange muligheter, men også utfordringer.
Det er på høy tid at vi stiller oss spørsmål om hvordan individet skal kunne forvalte all denne informasjonen som danner et stadig mer detaljert avtrykk av våre liv. Hvordan skal det fortsatt være mulig å trekke grenser for eget privatliv? Det vi legger igjen åpent på nett (f.eks. blogger) er bevisste handlinger som innholdsprodusenter. Men mesteparten av det vi produserer er ikke fullt så bevisst, og noe hentes inn av aktører i gråsonen mot det etisk og juridisk akseptable. Facebook er et eksempel. Til slutt har vi informasjon som er helt privat, eller i det minste noe vi vil beholde i en privat sfære. Våre sosiale nettverk (som vi nå også tiltror sosiale media), legejournaler, skatteopplysniner er eksempler
Pålagt registrering av informasjon bør ha et formål. Der hvor vi har en kontrakt mellom oss og samfunnet er dette formalisert. For at staten skal kunne yte oss tjenester, må den ha informasjon om oss. Til nå har dette hovedsakelig vært 1-1 og 1-n formålsbegrunnede forhold, der individet har innsyn og en viss kontroll over informasjonen. For at staten skal kunne hjelpe oss som enkeltpersoner og omfordele goder trenger den visse typer informasjon om oss, konkret begrunnet i et formål. Det overordnete formålet er velferdsstaten.
Datalagringsdirektivet snur opp ned på dette. For det første skal data samles inn uten noe mer konkret formål enn å sikre bevis for senere bruk i kriminalsaker. Smak litt på denne: privat informasjon skal samles inn uten konkret formål. Det er ikke slikt et demokrati driver med, og det bryter med gjeldende rettspraksis. Informasjonen som vil bli tvangslagret, er delvis ulovlig å samle inn på denne måten i dag fordi det ikke kan knyttes til noe konkret formål. Teleoperatørene har f.eks. ikke bruk for å lagre lokasjon og epost-adresser vi har kommunisert med for å fakturere oss, og uten et formål er lagring ulovlig. Dette representerer svært sensitiv informasjon, og det er gode grunner til at den skal holdes så privat som mulig.
Det blir n-1 forhold mellom oss og staten, når den tar seg til rette å vår informasjon. Maktforholdet mellom oss og den blir snudd. For det andre er begrunnelsene vage: alvorlige trusler mot samfunn og individer, og har skiftet etterhvert som myndigheter og politikere ikke har klart å gjøre tydelig rede for nødvendigheten. Forkjemperne av direktivet presterer til og med å si at DLD skal kunne brukes som alibi for å sjekke personer ut av saker. Siden når ble man pliktig til å registrere hvor man er, og hvem man snakker med for å kunne sjekkes ut av kriminalsaker? Skal fjellvettregelen om melder fra om hvor man går innføres som en allmen plikt i sammfunnet?
Det er teknologiutviklingen, og vår vestlige livsstil som gjør direktivet mulig og samtidig gjør det så fryktelig feil. Vi er nok fortsatt i en tidlig fase av utviklingen. Informasjonsmengden vil vokse, og den vil vokse raskt. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at staten, og andre aktører, vil se en nytte i denne informasjonen. (Hva med å gi dyrere helseforsikringspremie til de som er ofte på McDonalds? Det kan man finne ut vha trafikkdata. Ikke relevant for diskusjonen p.t. men det kommer senere, helt sikkert)
Mengden ganske privat informasjon i digital form vil øke, det er det ingen tvil om. DLD vil gi staten en fot i døra for tilgang. Med denne (etterhvert hardt tilkjempede) tilgangen vil den kunne finne flere formål. Det er jo bare en lovteknisk presisering unna. Uten måtehold vil DLD koble ut Statens bremser for inngrep mot borgernes privatliv. Mange av DLD forkjemperne (som også er lovgivere) utviser dårlig skjønn i forhold til disse spørsmålene, og det bekymrer meg. Med så åpenbar dårlig dømmekraft i dette spørsmålet, tror jeg veien til utvidelser er svært kort.
Klarer vi som samfunn å motstå de fristelsene informasjonsteknologien gir, og vise måtehold? DLD er den første store prøven på å motstå digital fristelse for staten. Det kommer mange fler. Beslutningene må være forankret i våre verdier og rettsprinsipper. Vi kan ikke drive formålsløst rundt i teknologitåka, og beslutte på bakgrunn av frykt og fristelser.
Nå er det opp til Høyre å bestemme hvilken retning vi skal velge. Uten å bli helt tør-dere-la-dette-skje (litt humor må vi unne oss), så vil jeg komme med en oppfordring om å tenke fremover. Norge er avhengig av teknologiutvikling, et fungerende personvern og rettsstat. Chilling effect på effektiv kommunikasjon i et land med spredt befolkning og svekkelse av demokratiet trenger vi ikke.
Teknologi skaper nye etiske utfordringer. Det har den alltid gjort, og det vil den fortsette å gjøre. Derfor er det svært viktig at vi holder hodet kaldt i møtet med ny teknologi. I debatten om Datalagringsdirektivet er det pussig nok teknologene, sammen med jurister, som roper varsku. Politikerne virker ikke som de helt har skjønt hvilket gjennomsyrende teknologisk begrunnet verdi- og samfunnsspørsmål dette er. Media er også lunkne, og at DLD ikke har vært i Debatten på NRK for lenge siden er ubegripelig.
Jeg har en mistanke om at fraværet av allmen debatt er den digitale informasjonens abstrakthet. Vi kan ikke ta på den eller se den annet enn på skjerm eller utskrevet på papir. For de fleste er det nok utenkelig at den kan skade oss som individ eller samfunn. Da er det lett å glemme at informasjon gir makt. For å sette det i perspektiv: Etteretningsorganisasjoner jakter på informasjon. Wikileaks formidler informasjon som utvilsomt forflytter makt.
Når informasjon om privatlivet blir eksponert for en tredjepart, er den ikke lengre privat og det gir tredjeparten en viss makt over oss.
Teknologiutviklingen, og blant annet på mobilfronten, raser avgårde. Vi legger igjen massevis av informasjon om oss selv på nett. Bruken av teknologi gjennomsyrer samfunnet og dagliglivet. Både våre demokratiske rettigheter til å utøve fri kommunikasjon og plikter overfor samfunnet skjer vha av teknologi. Verdiskaping er teknologintensiv, og forutsetter effektiv kommunikasjon i et langstrakt land. Vi blir stadig mer prosumers (sammensmelting av producer og consumer). I tillegg oppstår det en masse avledet informasjon som en følge av alt dette. Vi er kommet dit hvor elektronisk kommunikasjon utgjør en naturlig del av vårt daglige liv, for ikke å si en prefererte kommunikasjonskanaler i mange sammenhenger. Det gir oss mange muligheter, men også utfordringer.
Det er på høy tid at vi stiller oss spørsmål om hvordan individet skal kunne forvalte all denne informasjonen som danner et stadig mer detaljert avtrykk av våre liv. Hvordan skal det fortsatt være mulig å trekke grenser for eget privatliv? Det vi legger igjen åpent på nett (f.eks. blogger) er bevisste handlinger som innholdsprodusenter. Men mesteparten av det vi produserer er ikke fullt så bevisst, og noe hentes inn av aktører i gråsonen mot det etisk og juridisk akseptable. Facebook er et eksempel. Til slutt har vi informasjon som er helt privat, eller i det minste noe vi vil beholde i en privat sfære. Våre sosiale nettverk (som vi nå også tiltror sosiale media), legejournaler, skatteopplysniner er eksempler
Pålagt registrering av informasjon bør ha et formål. Der hvor vi har en kontrakt mellom oss og samfunnet er dette formalisert. For at staten skal kunne yte oss tjenester, må den ha informasjon om oss. Til nå har dette hovedsakelig vært 1-1 og 1-n formålsbegrunnede forhold, der individet har innsyn og en viss kontroll over informasjonen. For at staten skal kunne hjelpe oss som enkeltpersoner og omfordele goder trenger den visse typer informasjon om oss, konkret begrunnet i et formål. Det overordnete formålet er velferdsstaten.
Datalagringsdirektivet snur opp ned på dette. For det første skal data samles inn uten noe mer konkret formål enn å sikre bevis for senere bruk i kriminalsaker. Smak litt på denne: privat informasjon skal samles inn uten konkret formål. Det er ikke slikt et demokrati driver med, og det bryter med gjeldende rettspraksis. Informasjonen som vil bli tvangslagret, er delvis ulovlig å samle inn på denne måten i dag fordi det ikke kan knyttes til noe konkret formål. Teleoperatørene har f.eks. ikke bruk for å lagre lokasjon og epost-adresser vi har kommunisert med for å fakturere oss, og uten et formål er lagring ulovlig. Dette representerer svært sensitiv informasjon, og det er gode grunner til at den skal holdes så privat som mulig.
Det blir n-1 forhold mellom oss og staten, når den tar seg til rette å vår informasjon. Maktforholdet mellom oss og den blir snudd. For det andre er begrunnelsene vage: alvorlige trusler mot samfunn og individer, og har skiftet etterhvert som myndigheter og politikere ikke har klart å gjøre tydelig rede for nødvendigheten. Forkjemperne av direktivet presterer til og med å si at DLD skal kunne brukes som alibi for å sjekke personer ut av saker. Siden når ble man pliktig til å registrere hvor man er, og hvem man snakker med for å kunne sjekkes ut av kriminalsaker? Skal fjellvettregelen om melder fra om hvor man går innføres som en allmen plikt i sammfunnet?
Det er teknologiutviklingen, og vår vestlige livsstil som gjør direktivet mulig og samtidig gjør det så fryktelig feil. Vi er nok fortsatt i en tidlig fase av utviklingen. Informasjonsmengden vil vokse, og den vil vokse raskt. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at staten, og andre aktører, vil se en nytte i denne informasjonen. (Hva med å gi dyrere helseforsikringspremie til de som er ofte på McDonalds? Det kan man finne ut vha trafikkdata. Ikke relevant for diskusjonen p.t. men det kommer senere, helt sikkert)
Mengden ganske privat informasjon i digital form vil øke, det er det ingen tvil om. DLD vil gi staten en fot i døra for tilgang. Med denne (etterhvert hardt tilkjempede) tilgangen vil den kunne finne flere formål. Det er jo bare en lovteknisk presisering unna. Uten måtehold vil DLD koble ut Statens bremser for inngrep mot borgernes privatliv. Mange av DLD forkjemperne (som også er lovgivere) utviser dårlig skjønn i forhold til disse spørsmålene, og det bekymrer meg. Med så åpenbar dårlig dømmekraft i dette spørsmålet, tror jeg veien til utvidelser er svært kort.
Klarer vi som samfunn å motstå de fristelsene informasjonsteknologien gir, og vise måtehold? DLD er den første store prøven på å motstå digital fristelse for staten. Det kommer mange fler. Beslutningene må være forankret i våre verdier og rettsprinsipper. Vi kan ikke drive formålsløst rundt i teknologitåka, og beslutte på bakgrunn av frykt og fristelser.
Nå er det opp til Høyre å bestemme hvilken retning vi skal velge. Uten å bli helt tør-dere-la-dette-skje (litt humor må vi unne oss), så vil jeg komme med en oppfordring om å tenke fremover. Norge er avhengig av teknologiutvikling, et fungerende personvern og rettsstat. Chilling effect på effektiv kommunikasjon i et land med spredt befolkning og svekkelse av demokratiet trenger vi ikke.
Sunday, February 6, 2011
Kan DLD bli en sovepute?
Datateknologi gjør det mulig å samle inn voldsomme mengder informasjon. Kostnaden er så lav at vi kan etterleve Øystein Sundes "Kjekt å ha" uten å tenke noe videre over det. Men betyr det at om vi har mer informasjon, at vi vet mer? Og er det slik at vi skal vite alt? Jeg tror det er på tide man stiller seg spørmålet: Hva lagres hvorfor og hvilke regler skal gjelde? Det er vesentlig forskjell på å lagre data om miljøobservasjoner, infrastruktur osv, og personopplysninger. Vi kan bruke upersonlige data til å løse mange av de store problemene i samfunnet, men det er ikke fokus på dette i dag fra Statens side.
Data lagres i en gitt kontekst fordi den informasjonen de representerer gir mening og verdi i den. Datasystemer ivaretar behandlingsregler og interaksjon med dataene, og styrer brukeraksess. Brukeraksess i denne sammenhengen er ikke sikkerhet, men iltrering basert på hva brukeren har lov til å se. Sikkerhet er mer generell tilgang til systemet som sådan.
Selv om et system er laget for et sett av kontekster og interaksjon med data, som danner systemspesifikasjon, kan det godt tenkes at dataene som forvaltes i systemet kan ha verdi i andre kontekster, gjerne kombinert med data fra andre systemer. Veldig mange av IT-prosjektene går ut på integrasjon og sammenkobling av systemer.
Som programmerer får man et aktivt forhold til sikkerhet, lagring, korrelering og analyse. Kompleksiteten og dataflytene gjør det totale bildet stadig mer komplekst. Konsistent sikkerhet og brukeraksess på tvers av systemer er ikke lengre triviellt, samt at faren for innbrudd i datasystemer er økende.
Med denne virkeligheten som bakteppe kan en lett forestille seg at kravene til systemer med sensitiv informasjon må være så presise og enkle som mulig. Veldefinerte kontekster med enkle behandlingsregler er viktig. Løsningene blir rimeligere, enklere og mindre komplekse.
Datalagringsdirektivet er et sett med vage kontekster som skal sikre Politiet tilgang til data lagret i teleoperatørenes systemer: Bekjempelse av terror, barneporno og alvorlig kriminalitet. Direktivet krever lagring av data ut over operatørenes behov, men som systemene kan lagre (posisjon, epost-avsendere og mottakere). Staten kommer med nye vage krav, men skal ikke betale regningen. De skal heller ikke ta konsekvensen av økt kompleksitet og fare for innbrudd i systemene. Det overlater de til teleoperatørene og forbrukerne.
For å kunne definere behovet for trafikkdata må man bruke kriminalitetsstatistikker og korrelere mot faktisk bruk av trafikkdata i etterforskning. Desverre har det kun kommet diffuse prosenttall fra myndighetene, se f.eks. Kripos høringsuttalelse. Det kan jo virke overbevisende når de sier at trafikkdata var nyttig i 40% av sakene i 2008. De de ikke sier er hvor mange saker dette dreier seg om og i forhold til totalt antall saker. Sannheten er at det dreier seg om et begrenset antall saker. Da blir tvangslagring av trafikkdata for hele landets befolkning som å skyte spurv med kanon.
Det hører med til historien at det i fjor ble oppklart 37% av totalt 270000 saker. Det vil si at det finnes en solid restanse av uløste og henlagte saker som aldri blir oppklart, og hvor trafikkdata ikke engang er vurdert til å kunne bidra (se Kripos og regneark). Dette er et problem i relativt stor skala, som får mye mindre oppmerksomhet enn at Datalagringsdirektivet er helt nødvendig.
Hvis noen hadde begynt å analysere kriminalitettstatistikkene, mhp å finne ut hvorfor så mange saker forblir uløste, så hadde man helt sikkert funnet større problemer enn mangel på trafikkdata i en tross alt liten andel av sakene. Jeg blir forundret over hvor lite kunnskap vi klarer i trekke ut av de enorme informasjonsmengdene vi omgir oss med. Det virker som om tallforståelsen er generellt svak, og at vi alle går ut ifra at alle tall som legges frem kommer fra grundige analyser. Hvordan kan vi vite det, når det legges frem prosenttall som egentlig ikke sier oss noe? Med en solid analyse i bunn kunne man også ganske treffsikkert klare å identifisere hvilke saker trafikkdata (og annen digital informasjon) kan være nyttig, og sikre disse raskt.
Myndighetene, og politikere (Arbeiderpartiet) har ikke lagt frem overbevisende dokumentasjon om at trafikkdata er avgjørende for bekjempelse av kriminalitet. Derimot så kommer det opplysninger om studier fra Tyskland som sier at oppklaringsprosenten faktisk sank mens de hadde DLD. Hvorfor legger ikke norske mydnigheter skikkelige statistikker til grunn for sin argumentasjon for DLD? Hvorfor er de mer opptatt av å omskrive grunnleggende begreper som personvern og rettsstat, slik at det passer med deres målbilde? Skal de gå vekk fra rettsstaten som navigeringsinstrument, bør de med respekt for velgerne tørre å si det som det er. Å sikre seg informasjon om alle borgernes kommunikasjon og bevegelser er ikke noe å kimse av, og er et radikalt brudd med de verdier vårt samfunn bygger på.
Mangelen på tilstrekkelige analyser av bruk av trafikkdata i etterforskningsøyemed er nok medvirkende til at man skal sikre trafikkdata for alle personer. Istedet for en målrettet løsning brukes det en hagle-strategi. For å kunne løse Politiets (egentlig samfunnets kriminalitetsproblem) innenfor rettsstatens rammer, må man gå metodisk til verks.
Når Politiet kan gå ut ifra at trafikkdata er sikret fordi DLD er innført, vil incentivet til å komme raskt igang med etterforskning også være dårligere. Det er en fare for det kan bli en sovepute. Ville det ikke være bedre om Politiet kom raskest mulig igang med etterforskning, og hadde et aktivt forhold til digitale spor og bevis? Sikring av relevante digitale spor og bevis krevende teknologisk kompetanse. Et mer aktivt forhold til teknologien vil ha en læringseffekt, slik at Politiet vil kunne jobbe mer effektivt og målrettet. Vårt samfunnet er sterkt influert av teknologiutviklingen. Den går raskt, og Politiet må, som en viktig leverandør av orden og sikkerhet, forholde seg til det samfunnet de opererer i. De bør har tilgang til å få utlevert konkrete og relevante data, særlig når den kriminelle handlingen skjer digitalt. Men de skal ikke kunne endre premissene for den liberale rettsstaten.
Data lagres i en gitt kontekst fordi den informasjonen de representerer gir mening og verdi i den. Datasystemer ivaretar behandlingsregler og interaksjon med dataene, og styrer brukeraksess. Brukeraksess i denne sammenhengen er ikke sikkerhet, men iltrering basert på hva brukeren har lov til å se. Sikkerhet er mer generell tilgang til systemet som sådan.
Selv om et system er laget for et sett av kontekster og interaksjon med data, som danner systemspesifikasjon, kan det godt tenkes at dataene som forvaltes i systemet kan ha verdi i andre kontekster, gjerne kombinert med data fra andre systemer. Veldig mange av IT-prosjektene går ut på integrasjon og sammenkobling av systemer.
Som programmerer får man et aktivt forhold til sikkerhet, lagring, korrelering og analyse. Kompleksiteten og dataflytene gjør det totale bildet stadig mer komplekst. Konsistent sikkerhet og brukeraksess på tvers av systemer er ikke lengre triviellt, samt at faren for innbrudd i datasystemer er økende.
Med denne virkeligheten som bakteppe kan en lett forestille seg at kravene til systemer med sensitiv informasjon må være så presise og enkle som mulig. Veldefinerte kontekster med enkle behandlingsregler er viktig. Løsningene blir rimeligere, enklere og mindre komplekse.
Datalagringsdirektivet er et sett med vage kontekster som skal sikre Politiet tilgang til data lagret i teleoperatørenes systemer: Bekjempelse av terror, barneporno og alvorlig kriminalitet. Direktivet krever lagring av data ut over operatørenes behov, men som systemene kan lagre (posisjon, epost-avsendere og mottakere). Staten kommer med nye vage krav, men skal ikke betale regningen. De skal heller ikke ta konsekvensen av økt kompleksitet og fare for innbrudd i systemene. Det overlater de til teleoperatørene og forbrukerne.
For å kunne definere behovet for trafikkdata må man bruke kriminalitetsstatistikker og korrelere mot faktisk bruk av trafikkdata i etterforskning. Desverre har det kun kommet diffuse prosenttall fra myndighetene, se f.eks. Kripos høringsuttalelse. Det kan jo virke overbevisende når de sier at trafikkdata var nyttig i 40% av sakene i 2008. De de ikke sier er hvor mange saker dette dreier seg om og i forhold til totalt antall saker. Sannheten er at det dreier seg om et begrenset antall saker. Da blir tvangslagring av trafikkdata for hele landets befolkning som å skyte spurv med kanon.
Det hører med til historien at det i fjor ble oppklart 37% av totalt 270000 saker. Det vil si at det finnes en solid restanse av uløste og henlagte saker som aldri blir oppklart, og hvor trafikkdata ikke engang er vurdert til å kunne bidra (se Kripos og regneark). Dette er et problem i relativt stor skala, som får mye mindre oppmerksomhet enn at Datalagringsdirektivet er helt nødvendig.
Hvis noen hadde begynt å analysere kriminalitettstatistikkene, mhp å finne ut hvorfor så mange saker forblir uløste, så hadde man helt sikkert funnet større problemer enn mangel på trafikkdata i en tross alt liten andel av sakene. Jeg blir forundret over hvor lite kunnskap vi klarer i trekke ut av de enorme informasjonsmengdene vi omgir oss med. Det virker som om tallforståelsen er generellt svak, og at vi alle går ut ifra at alle tall som legges frem kommer fra grundige analyser. Hvordan kan vi vite det, når det legges frem prosenttall som egentlig ikke sier oss noe? Med en solid analyse i bunn kunne man også ganske treffsikkert klare å identifisere hvilke saker trafikkdata (og annen digital informasjon) kan være nyttig, og sikre disse raskt.
Myndighetene, og politikere (Arbeiderpartiet) har ikke lagt frem overbevisende dokumentasjon om at trafikkdata er avgjørende for bekjempelse av kriminalitet. Derimot så kommer det opplysninger om studier fra Tyskland som sier at oppklaringsprosenten faktisk sank mens de hadde DLD. Hvorfor legger ikke norske mydnigheter skikkelige statistikker til grunn for sin argumentasjon for DLD? Hvorfor er de mer opptatt av å omskrive grunnleggende begreper som personvern og rettsstat, slik at det passer med deres målbilde? Skal de gå vekk fra rettsstaten som navigeringsinstrument, bør de med respekt for velgerne tørre å si det som det er. Å sikre seg informasjon om alle borgernes kommunikasjon og bevegelser er ikke noe å kimse av, og er et radikalt brudd med de verdier vårt samfunn bygger på.
Mangelen på tilstrekkelige analyser av bruk av trafikkdata i etterforskningsøyemed er nok medvirkende til at man skal sikre trafikkdata for alle personer. Istedet for en målrettet løsning brukes det en hagle-strategi. For å kunne løse Politiets (egentlig samfunnets kriminalitetsproblem) innenfor rettsstatens rammer, må man gå metodisk til verks.
Når Politiet kan gå ut ifra at trafikkdata er sikret fordi DLD er innført, vil incentivet til å komme raskt igang med etterforskning også være dårligere. Det er en fare for det kan bli en sovepute. Ville det ikke være bedre om Politiet kom raskest mulig igang med etterforskning, og hadde et aktivt forhold til digitale spor og bevis? Sikring av relevante digitale spor og bevis krevende teknologisk kompetanse. Et mer aktivt forhold til teknologien vil ha en læringseffekt, slik at Politiet vil kunne jobbe mer effektivt og målrettet. Vårt samfunnet er sterkt influert av teknologiutviklingen. Den går raskt, og Politiet må, som en viktig leverandør av orden og sikkerhet, forholde seg til det samfunnet de opererer i. De bør har tilgang til å få utlevert konkrete og relevante data, særlig når den kriminelle handlingen skjer digitalt. Men de skal ikke kunne endre premissene for den liberale rettsstaten.
Subscribe to:
Posts (Atom)