Inntil betennelsen er leget vil vedtaket utvikle seg til en verkebyll for regionen.
Listen over betente tema i saken begynner å bli lang, og den vokser raskt. Helseforetaket og Helseminister Høie har i et imponerende raskt tempe klart å eskalere en konflikt som tidligere direktør Eidsvik hadde klart å dempe med en grundig og åpen prosess.
Bakgrunnen til at det var et så sterkt behov for å god prosess finner man i fortiden med vedtak fra 2001 om å bygge nytt sykehus i Molde. Planene for det nye sykehuset i Molde vokste og ble etterhvert så omfattende at funksjoner måte overføres fra Kristiansund for å kunne forsvare økonomien og "faglig tyngde". NRK har laget en artikkel som har tidslinje med linker til aktuelle artikler.
Fast forward til høsten 2014
I korte trekk lukket prosessen seg når styreleder Styve og direktør Andersen gikk av. Det nye styret og administrasjonen satte raskt igang med lukkede (styre)møter, som omtales som kun møter eller styremøter alt ettersom det er snakk om eiers instrukser eller om det er samkjøring av innstillinger.
Oppdatert 08.01.2015
Se tidslinjen for hva som skjedde utover høsten 2014 på tk.no.
Det nye styret og administrasjon startet også en omfattende utveksling av eposter og SMSer som man ennå ikke kjenner omfanget av, hvor formålet var å få samkjørt innstillingene til styrene, noe som er det motsatte av hensikten med loven om helseforetak.
Begge de avgåtte direktørene ble utsatt for svertekampanjer fra Moldemiljøet, og Eidsvik begrunnet sin avgang med innblanding i hennes arbeid fra sin eier. Dette også i strid med loven om helseforetak.
Det er underlig at når det oppstår turbulens i en så betent og viktig sak at en ikke forsikrer seg om at når sentrale personer avsettes eller går så ersattes de med nøytrale i saken. Daniel Haga kan ikke, selv om han bedyrer sin nøytralitet i lokaliseringsspørsmålet, anses som nøytral etter at han stod bak Strategi 2020 som innebar nedbygging av sykehuset i Kristiansund. Hvis Høies mål var å lande prosessen på en måte som ga tillit var ikke Haga riktig person. Haga kom inn som direktør etter helseforetakts tillitsvalgte sendte brev om mistillit. Måten dette ble håndtert på av Høie var oppsiktsvekkende, siden det tydeligvis hastet voldsomt med å få avsatt Andersen. Hvordan Haga ble aktuell har Høie gitt flere ulike forklaringer på, og burde ettergåes av Kontroll og Konstitusjonskomiteen. Moldemiljøet kan knyttes til flere avganger hvor nye personer kom inn som erstatning alle innstilte på Hjelset. Er det tilfeldig eller ble det skapt anledninger hvor man kunne sette inn de riktige personene?
Det er interessant å sammenligne de ulike forklaringene på hvordan Haga kom inn som erstatning for Andersen
Fra Dagbladet
«Når den forrige styrelederen i Helse Midt-Norge trakk seg, konstituerte styret nestlederen som styreleder, og det er min jobb å velge nytt styre for Helse Midt-Norge. Det jeg gjorde var å velge han som da var nestleder til styreleder, og supplerte styret. Så ble jeg orientert om at Daniel Haga kunne være interessert i å gå inn i rollen som konstituert direktør, og det synes jeg hørtes ut som en god løsning, for det er en rolle som han har vært i før og som han har bred erfaring for, men det er styret sitt eget valg og det er de som har ansvar for det.»
Svar fra Høie til Kontroll- og Konstituasjonskomiteen
«Jeg ser at enkelte gir utrykk for at dette ble gjort i en strategi for å "bane vei" for konstituert direktør Daniel Haga. Dette er selvsagt fullstendig feil. For det første er det styret i Helse Midt-Norge som konstituerer direktør i foretaket. For det andre var jeg på det tidspunktet klar over at Daniel Haga var sykemeldt. Jeg ville derfor ikke kunne forutse at resultatet av at Andersen trakk seg fra stillingen ville være at Haga ble konstituert».
Oppdatert
Til Sunnmørsposten sier Høie dette
«jeg ville ikke gjort jobben som leder om jeg ikke grep inn og styrte den».
Høres tilforlaterlig ut, men gjør Høie jobben sin når en direktør avskjediges på så kort varsel, uten å gjennomføre møte med de tillitsvalgte slik de ønsket (ihvertfall er det ikke kjent at et slikt møte har funnet sted) og medvirker til/ansetter en direktør med en kontroversiell bakgrunn i en pågående betent sak? Høie satt faktisk som leder av helse- og omsorgskomiteen (20.10.2009 - 30.09.2013) på det tidspunktet hvor kontroversen om Strategi 2020 pågikk og skulle dermed være blandt de politikerne som har best oversikt over hva som skjedde den gangen. Høie var såpass engasjert at han gikk i fakkeltog for nytt sykehus i Molde i 2011.
Her bør Høie forklare hva som egentlig skjedde, siden Haga øvde sterkt press på Eidsvik og tidligere har jobbet for å få bygget nytt sykehus i Molde på bekostning av Kristiansund.
Oppdraget og mandatet helseforetaket fikk av tidligere helseminister Strøm Eriksen var å utrede lokalisering av et felles sykehus for Nordmøre og Romsdal. Å finne en tomt som kunne forsvares faglig og som ville bli akseptert i hele regionen er en veldig vanskelig sak. For at valget skulle bli respektert måtte prosessen være åpen og konklusjonene etterprøvbare. Dette så bra ut inntill den 4.12.2014 da direktør og leder av arbeidet med lokalisering brått gikk av. I ettertid kan en se at det allerede da hadde ulmet i over en måned.
Vedtaket vektlegger at Hjelset gir kortest reisetid for ansatte i Molde, og har en nærhet til sykehuset i Ålesund. Nærhet til den befolkningen sykehuset skal betjene er dermed ikke vektlagt. Det ble også bakt inn i vedtaket, noe som ikke er utredet, at det skulle være funksjonsdeling med Ålesund. Hva dette har å si for et likeverdig helsetilbud, risiko- og sårbaret er ikke utredet. Konsekvenser for beredskapen for olje- og sjøfolk bli ikke nevnt i møtene og vedtakene. Vedtaket er dermed ikke svar på det oppdrag som ble gitt og ligger utenfor mandatet. Problemene som har oppstått i prosessen med valg av tomt er selvpåført av helseforetaket og helseministeren. Kristiansund og Nordmøre kan ikke lastes for en havarert prosess.
På toppen av dette resulterer nedlegging av sykehuset Kristiansund en ytterligere skjevhet i statlige arbeidsplasser mellom Kristiansund og Molde. Når viktige momenter nedprioriteres og holdes utenfor vedtaket, og det da blir sagt at tomtevalgene er likeverdige sier det seg selv at det reageres skarpt fra den tapende delen av regionen. Dette vil få konsekvenser for Nordmøre og befolkningen der.
Sykehustalen benyttet Høie til å komme med nye feilaktige utsagn om sakens forløp. Sykehustalen ble holdt dagen etter at Kontroll- og Konstitusjonskomiteen sendte ham nye spørsmål fordi svarene han avga ikke ga nok avklaring. Da er det oppsiktsvekkende at han velger å si at saken har vært utredet i 10 år når utredningen har pågått i 2,5 år. Hvorfor han nå velger å ikke være pinlig korrekt med Kontroll- og konstitusjonskomiteen hengende over nakken, når han uttaler seg om denne saken er til å forundres over.
Det som har pågått i 10 år er raidet på Kristiansund sykehus hvor funksjoner og stillinger flyttes til Molde uten utredninger. I vedtakene som ble gjort i 17. - 19 desember ble denne skjevheten i tilbud og stillinger attpåtil brukt som argument for at det nye sykehuset måtte ligge nær Molde. Sykehuset referes også til som Molde nye sykehus, og ikke som mandatet helseforetaket fikk som var å utrede nytt sykehus for Nordmøre og Romsdal. I 2010 ble kaoset stoppet av daværende helseminister og en ryddig prosess tok over, inntill høsten 2014 hvor man på kort tid har klart å rive ned tilliten og legitimeten til prosessen.
Jeg tror ingen er tjent med at dette vedtaket blir stående. Mistilliten mellom Nordmære og Romsdal vil bli stående med en påminnelse i betong på Hjelset. Verkebyller som ikke blir leget er svært ødeleggende for kroppen, og verkebyllen som har oppstått om det felles sykehuset på Nordmøre og Romsdal vil også være det.
Showing posts with label høyre. Show all posts
Showing posts with label høyre. Show all posts
Wednesday, January 7, 2015
Thursday, May 8, 2014
Dårlige reflekser
Erna Solberg og Regjeringen avviser å møte Fredsprisvinner Dalai Lama for å dempe konfliktnivået med Kina. Kina følger opp med flere krav til Norges styresmakter. Riktignok sa Børge Brende fra Stortingets talerstol at dette var en vanskelig sak. Etter mitt skjønn er dette ikke vanskelig i det hele tatt. Det er Kina som ikke skjønner forskjellen på Nobelkomiteen og den norske Regjering.
Det er ikke vårt problem, men når Regjeringen gir etter for Kina vil det oppfattes som om at Regjeringen tar ansvar for Nobelkomiteens avgjørelser og kan styre fremtidige fredspristildelinger. Jeg antar at kinesiske ledere nå mener de har den norske Regjeringen der de vil ha dem.
At ikke Høyre kontant avviser Kinas krav er foruroligende. Det virker som om refleksene som skal slå inn når menneskerettigheter settes på prøve ikke lengre virker i dette partiet. Dårlige reflekser er tegn på at noe er galt.
Men avvisningen av Dalai Lama er ikke første gang Høyre ikke responderer med reflekser. I 2011 vedtok de sammen med Arbeiderpartiet at Datalagringsdirektivet skal innføres i Norge. I ettertid har direktivet blitt kjent ugyldig i EU-domstolen, fordi det strider mot menneskerettighetene. I Høyre og Arbeiderpartiet var det kun antydning til at man så problemet. Ledelsen i begge partier fornektet at dette stred mot menneskerettigheter, og noen påstod at det styrket dem. Alvorlige problemer med refleksene der.
Som bloggeren Knut Johannesen skrev i 2008 da debatten om Datalagringsdirektivet startet, handler dette om de små skritts tyranni. Når menneskerettighetene undergraves litt her og litt der, har man ikke noen motstandskraft når de virkelige prøvene kommer. Skal man stå opp for menneskerettigheter må man følge prinsipper, koste hva det koste vil. Gir man etter, ser motparten svakheter og utnytter de. Man mangler også noe å navigere etter når presset er stort.
Da fredsprisen ble delt ut til Liu Xiaobo i 2010 ble kinesiske styresmakter svært irritert på Norge. De har sin fulle rett til å kritisere pristildelingen, men de bommet på mål. Når den norske Regjeringen nå gir etter for Kinas press, får de allikevel uttelling. I sin streben etter å rette opp inntrykket av Norge i Kina, taper vi ansikt i resten av den demokratiske og frie verden.
Forresten, etter at refleksene til amerikanske politikere har vært svært dårlige en stund, er det nå grunn til optimisme. En enstemming justiskomite har bestemt at masseinnsamling av metadata skal forbys. Det er et skritt i riktig retning.
Jeg kan bare oppfordre Erna og den norske Regjering. Det er aldri for sent å snu! En kan ikke komme i dialog for å diskutere menneskerettigheter ved å vise at man ikke mener dette er viktigere enn andre hensyn. Som Dalai Lama selv sier: mennesker er viktigere enn regjeringer. Tenk litt over den...
Det er ikke vårt problem, men når Regjeringen gir etter for Kina vil det oppfattes som om at Regjeringen tar ansvar for Nobelkomiteens avgjørelser og kan styre fremtidige fredspristildelinger. Jeg antar at kinesiske ledere nå mener de har den norske Regjeringen der de vil ha dem.
At ikke Høyre kontant avviser Kinas krav er foruroligende. Det virker som om refleksene som skal slå inn når menneskerettigheter settes på prøve ikke lengre virker i dette partiet. Dårlige reflekser er tegn på at noe er galt.
Men avvisningen av Dalai Lama er ikke første gang Høyre ikke responderer med reflekser. I 2011 vedtok de sammen med Arbeiderpartiet at Datalagringsdirektivet skal innføres i Norge. I ettertid har direktivet blitt kjent ugyldig i EU-domstolen, fordi det strider mot menneskerettighetene. I Høyre og Arbeiderpartiet var det kun antydning til at man så problemet. Ledelsen i begge partier fornektet at dette stred mot menneskerettigheter, og noen påstod at det styrket dem. Alvorlige problemer med refleksene der.
Som bloggeren Knut Johannesen skrev i 2008 da debatten om Datalagringsdirektivet startet, handler dette om de små skritts tyranni. Når menneskerettighetene undergraves litt her og litt der, har man ikke noen motstandskraft når de virkelige prøvene kommer. Skal man stå opp for menneskerettigheter må man følge prinsipper, koste hva det koste vil. Gir man etter, ser motparten svakheter og utnytter de. Man mangler også noe å navigere etter når presset er stort.
Da fredsprisen ble delt ut til Liu Xiaobo i 2010 ble kinesiske styresmakter svært irritert på Norge. De har sin fulle rett til å kritisere pristildelingen, men de bommet på mål. Når den norske Regjeringen nå gir etter for Kinas press, får de allikevel uttelling. I sin streben etter å rette opp inntrykket av Norge i Kina, taper vi ansikt i resten av den demokratiske og frie verden.
Forresten, etter at refleksene til amerikanske politikere har vært svært dårlige en stund, er det nå grunn til optimisme. En enstemming justiskomite har bestemt at masseinnsamling av metadata skal forbys. Det er et skritt i riktig retning.
Jeg kan bare oppfordre Erna og den norske Regjering. Det er aldri for sent å snu! En kan ikke komme i dialog for å diskutere menneskerettigheter ved å vise at man ikke mener dette er viktigere enn andre hensyn. Som Dalai Lama selv sier: mennesker er viktigere enn regjeringer. Tenk litt over den...
Sunday, July 10, 2011
Sikring av hvilke bevis?
Når Politiet etterforsker kriminalsaker er bevisinnsamling en viktig del av arbeidet. Bevisene danner gjerne en bevisrekkefølge som skal sannsynliggjøre tiltaltes skyld.
For å forhindre destruksjon og obstruksjon av bevis har Politiet tilgang til tvangsmidler som frysing av data og fysisk beslaglegging av midler. Frysing benyttes gjerne før etterforskere har fått full oversikt. Et tvangsmiddel vil som oftest medføre ulemper for den som eier midlene fordi de blir utilgjengelige. Bruk av slike tvangsmidler anses likevel som nødvendig og forholdsmessig i straffesaker.
Det er viktig å merke seg at innsamling av bevis og bruk av tvangsmidler er tilknyttet en konkret etterforskning. Dette er det såkalte etterforskningsprinsippet.
Datalagringsdirektivet fordrer innsamling av opplysninger uten at etterforskningsprinsippet ligger til grunn. Ytterligere data, i både omfang og mengde, enn det teleoperatørene har behov for blir pålagt lagring. Men kan man anse dette som et tvangsmiddel? Dataene blir (i en viss utstrekning) allerede lagret med dagens praksis som neppe vil endres vesentlig. Ingenting fysisk objekter eller verdier blir inndratt fra eier. Den etablerte betydningen av ordet tvangsmiddel passer ikke.
I informasjonssamfunnet er personlig informasjon, lagret i digital form på eget datautstyr og på tjenestene vi bruker på internett, er dette kanskje viktigere enn fysiske ting og verdier. Disse dataene danner et avtrykk av våre liv. Vi burde ha full disposisjonsrett over egne data, men data "tiltrodd" en tjenesteleverandør kan vi ikke regne med å råde over i dag. Slik informasjon har rett og slett i ikke status som personlig men forretningsdata. Myndighetene har tradisjonelt sett hatt tilgang til forretningsdata for å kunne kontrollere bedrifter. Når forretningsdata i stor grad (burde) tilhører individet som har skapt informasjonen, blir det feil om myndighetene kan tilegne seg denne vilkårlig.
Det må etableres en forståelse av hva innsamling av personopplysninger ved tvang betyr i større sammenheng. Skal myndighetene ha tilgang til tvangsinnsamling av slike opplysninger uten tilknytning til konkrete formål (etterforskning)?
Man kan gruppere datainnsamling for saksbehandlingskontekst i 3 hovedgrupper:
I den analoge verden er kopier lette å skille fra orginaler. I den digitale verden er orginaldata og kopier like, og umulig å skille fra hverandre. Når myndighetene samler inn digital informasjon sitter de på en like god utgave av informasjonen som dens eiere. Det er nettopp hva avtalen mellom Høyre og Arbeiderpartiet går ut på. Overskuddsinformasjonen Datalagringsdirektivet krever lagret, skal overføres til en egen database (kopi).
Det eksisterer liten bevissthet om digitale informasjonsstrømmer og eierskap til data. Dette er en helt ny problemstilling som jeg ikke har sett behandlet i norske media, offentlige forvaltningsorganer eller politikere. 3dje parter burde ikke kunne tappe en slik informasjonsstrøm uten at det enten foreligger samtykke eller domstolsgodkjenning av tvangsmiddel i gitte saker.
Med de begreper vi har, og siden Regjeringen ikke har tatt seg bryet med å reflektere over disse, kan vi si at Datalagringsdirektivet er en vilkårlig frysing av data som kan være relevant for en fremtidig etterforskning. Myndighetene har tatt i bruk tvangsmidlene ment for konkret datainnsamling til en generell ordning. Borgernes bevegelser og kommunikasjon ansees slik generellt som relevant i etterforskning av kriminalsaker. Vår rapporteringsplikt er kraftig utvidet fra selvangivelsen til å gjelde hva vi foretar oss i hverdagen.
Logikken, eller kanskje mangelen på den, som følger av en slik generalisering kjenner ingen grenser i informasjonssamfunnet. Mengden personlig informasjon som vil bli lagret om oss er allerede stor, men ingenting mot hva fremtidens sensorer vil innhente. Har vi ingen prinsipielle grenser for hva myndighetene vil samle inn av data, vil vi ende opp i en verden alá 1984.
Denne posten leder frem til spørsmålet: Skal vi la en utvikling, der myndighetene vilkårlig samler inn data til fremtidige formål skje uten noen form for refleksjon og debatt. Ønsker vi egentlig dette, eller skjer bare fordi fremstående politikere og EU sier det skal være sånn og borgerne er for sløve til å stå opp for de rettigheter som er kjempet frem og nedfelt i grunnlov og menneskerettigheter?
Det er bemerkelsesverdig hvordan denne utviklingen skjer uten mediene er seg sitt ansvar bevisst og skaper debatt om disse temaene. Mest fremtredene i sin nedtoning av slike tema er stats- og lisenskanalen NRK. Datalagringsdirektivet har f.eks. ikke vært debattert i Debatten. Dette kan ikke kalles noe annet enn total svikt i samfunnsoppdraget kanalen har.
Jeg hadde stor nytte av å lese denne artikkelen, skrevet av Orin S. Kerr, professor i Jus i utarbeidelsen av denne posten.
For å forhindre destruksjon og obstruksjon av bevis har Politiet tilgang til tvangsmidler som frysing av data og fysisk beslaglegging av midler. Frysing benyttes gjerne før etterforskere har fått full oversikt. Et tvangsmiddel vil som oftest medføre ulemper for den som eier midlene fordi de blir utilgjengelige. Bruk av slike tvangsmidler anses likevel som nødvendig og forholdsmessig i straffesaker.
Det er viktig å merke seg at innsamling av bevis og bruk av tvangsmidler er tilknyttet en konkret etterforskning. Dette er det såkalte etterforskningsprinsippet.
Datalagringsdirektivet fordrer innsamling av opplysninger uten at etterforskningsprinsippet ligger til grunn. Ytterligere data, i både omfang og mengde, enn det teleoperatørene har behov for blir pålagt lagring. Men kan man anse dette som et tvangsmiddel? Dataene blir (i en viss utstrekning) allerede lagret med dagens praksis som neppe vil endres vesentlig. Ingenting fysisk objekter eller verdier blir inndratt fra eier. Den etablerte betydningen av ordet tvangsmiddel passer ikke.
I informasjonssamfunnet er personlig informasjon, lagret i digital form på eget datautstyr og på tjenestene vi bruker på internett, er dette kanskje viktigere enn fysiske ting og verdier. Disse dataene danner et avtrykk av våre liv. Vi burde ha full disposisjonsrett over egne data, men data "tiltrodd" en tjenesteleverandør kan vi ikke regne med å råde over i dag. Slik informasjon har rett og slett i ikke status som personlig men forretningsdata. Myndighetene har tradisjonelt sett hatt tilgang til forretningsdata for å kunne kontrollere bedrifter. Når forretningsdata i stor grad (burde) tilhører individet som har skapt informasjonen, blir det feil om myndighetene kan tilegne seg denne vilkårlig.
Det må etableres en forståelse av hva innsamling av personopplysninger ved tvang betyr i større sammenheng. Skal myndighetene ha tilgang til tvangsinnsamling av slike opplysninger uten tilknytning til konkrete formål (etterforskning)?
Man kan gruppere datainnsamling for saksbehandlingskontekst i 3 hovedgrupper:
- Dokumentasjon av observasjoner gjort i arbeid med konkret sak
- Målrettet frysing og beslaglegging av ting og verdier som kan ha betydning for en sak
- Vilkårlig fangst av data for fremtidig bruk uavhengig av konkrete saker. (Dette kan sees på som en utvidet og pågående variant av 2.)
I den analoge verden er kopier lette å skille fra orginaler. I den digitale verden er orginaldata og kopier like, og umulig å skille fra hverandre. Når myndighetene samler inn digital informasjon sitter de på en like god utgave av informasjonen som dens eiere. Det er nettopp hva avtalen mellom Høyre og Arbeiderpartiet går ut på. Overskuddsinformasjonen Datalagringsdirektivet krever lagret, skal overføres til en egen database (kopi).
Det eksisterer liten bevissthet om digitale informasjonsstrømmer og eierskap til data. Dette er en helt ny problemstilling som jeg ikke har sett behandlet i norske media, offentlige forvaltningsorganer eller politikere. 3dje parter burde ikke kunne tappe en slik informasjonsstrøm uten at det enten foreligger samtykke eller domstolsgodkjenning av tvangsmiddel i gitte saker.
Med de begreper vi har, og siden Regjeringen ikke har tatt seg bryet med å reflektere over disse, kan vi si at Datalagringsdirektivet er en vilkårlig frysing av data som kan være relevant for en fremtidig etterforskning. Myndighetene har tatt i bruk tvangsmidlene ment for konkret datainnsamling til en generell ordning. Borgernes bevegelser og kommunikasjon ansees slik generellt som relevant i etterforskning av kriminalsaker. Vår rapporteringsplikt er kraftig utvidet fra selvangivelsen til å gjelde hva vi foretar oss i hverdagen.
Logikken, eller kanskje mangelen på den, som følger av en slik generalisering kjenner ingen grenser i informasjonssamfunnet. Mengden personlig informasjon som vil bli lagret om oss er allerede stor, men ingenting mot hva fremtidens sensorer vil innhente. Har vi ingen prinsipielle grenser for hva myndighetene vil samle inn av data, vil vi ende opp i en verden alá 1984.
Denne posten leder frem til spørsmålet: Skal vi la en utvikling, der myndighetene vilkårlig samler inn data til fremtidige formål skje uten noen form for refleksjon og debatt. Ønsker vi egentlig dette, eller skjer bare fordi fremstående politikere og EU sier det skal være sånn og borgerne er for sløve til å stå opp for de rettigheter som er kjempet frem og nedfelt i grunnlov og menneskerettigheter?
Det er bemerkelsesverdig hvordan denne utviklingen skjer uten mediene er seg sitt ansvar bevisst og skaper debatt om disse temaene. Mest fremtredene i sin nedtoning av slike tema er stats- og lisenskanalen NRK. Datalagringsdirektivet har f.eks. ikke vært debattert i Debatten. Dette kan ikke kalles noe annet enn total svikt i samfunnsoppdraget kanalen har.
Jeg hadde stor nytte av å lese denne artikkelen, skrevet av Orin S. Kerr, professor i Jus i utarbeidelsen av denne posten.
Saturday, April 2, 2011
Informasjonens iboende potensiale for makt
Den digitale teknologiutviklingen gir oss enorme muligheter til å lagre og behandle store mengder informasjon. Generellt er dette overveiende positivt og setter oss i stand til å analysere og løse vanskelige problemer. Teknologien er imidlertidig nøytral i forhold til hvilken informasjon som lagres og behandles.
Teknologien har ingen innebygd etikk, moral og grensesetting, dette er det vi som benytter teknologien som er ansvarlig for. Etterhvert som vår teknologiske kapasitet øker, øker også ansvaret for at den anvendes positivt. Informasjonsteknologi har iboende egenskaper som kan endre maktforhold og hvordan sette grenser for privatlivet. Den lagrer også informasjon som tidligere var muntlig kommunikasjon, slik at den kan publiseres effektivt til et videre krets også utenom personlig nettverk. Informasjon er ikke lengre begrenset fysisk til den nærmeste krets. I det digitale samfunnet er muligheten for trekke grenser for eget privatliv blitt mer diffuse, og i noen tilfeller vanskelig å trekke.
Teknologien gjør informasjonen både mye mer flyktig og konsentrert enn noen gang tidligere. Kort oppsummert kan vi si at informasjon i digital form har bl.a. disse egenskapene som også skiller den fra analog motsats:
Anders Brennas blogpost om hvordan Aftenposten fikk tilgang til Wikileaks komplette informasjonsdata, sier mye. Sikkerhetsløsninger kan kun begrense hvem som får tilgang, men ikke hva tiltrodde personer gjør med tilgjengelig informasjon. Høy konsentrasjon, spesiellt av sensitiv informasjon, gir makt.
Som vi ser har informasjonsteknologi stort potensiale og bringer nye utfordringer med seg. Skal informasjon aggregeres bør det være begrunnet og knyttet til et bestemt og kontrollerbart formål. Videre så må den juridiske eller moralske eier av informasjonen ha full disposisjonsrett. Dersom det ikke er god overenstemmelse mellom eierskap og disposisjonsrett tar man i praksis vekk mulighetene for å selv trekke grenser. Dette gjelder såvel på individ- som organisasjon- og nasjonalt nivå. Bare på denne måten kan informasjonen forvaltes riktig og med risikovurderinger gjort av dens eier.
Disposisjonsrett gir mulighet til å bruke informasjon etter eget forgodtbefinnende. En av Assanges nærmeste medarbeidere så seg, av ukjent grunn, bedre tjent med å lekke tiltrodd informasjon. Wikileaks hadde på sin side fått tilgang på informasjonen av tiltrodde etteretningsmedarbeidere som mente at informasjonen burde gjøres kjent. Selv på myndighetsnivå kan vi se at det er svært lett å uthule- eller endre lovverk for å kunne utnytte informasjon til flere formål. Dette bør ikke overraske noen, da det nærmest er en naturlov at man vil utnytte de ressurser og maktmidler som er tilgjengelig. Informasjon "finner" gjerne sin egen vei, avhengig av disposisjonsrett og hva tiltrodde personer mener formålstjenlig. I tillegg kommer selvfølgelig datainnbrudd og menneskelig feil som medfører data på avveie.
Det er allikevel et skarpt skille mellom privat informasjon og annen informasjon. Fratas man disposjonsrett for egen informasjon og mulighet til å trekke sine personlige grenser, fratar man individet privatliv og integritet.
Det er viktigere enn noen gang at mulighet for å kunne ha disposisjonsrett over egen informasjon for å kunne trekke grenser rundt seg selv. Eller sagt på annen måte: det er ingen grunn til at digitalisering av kommunikasjon skal endre på retten til å trekke sine egne grenser. Hvordan den enkelte velger å bruke denne retten må fortsatt være individuell. Noen lever offentlige liv, andre mer private. I problematiske livsfaser er man naturlig nok forsiktigere enn når det står bra til.
Jeg vil tro veldig få vil si seg uenig i det jeg skriver her. Om de da ikke har gjort det før, bør de reflektere over at Datalagringsdirektivet Høyre vil stemme for innføring av i Stortinget 4.4.2011 er nettopp overdragning av disposisjonsrett av informasjon om hvem du kommuniserer med, hvor og når. Det er feil retning i et veivalg teknologien stiller oss overfor.
Høyre har gått for såkalt strengt regelverk for sikring for de data som skal lagres. Dette fungerer selvfølgelig fint som innsalgsargument, men er i realiteten et falsum:
Teknologien har ingen innebygd etikk, moral og grensesetting, dette er det vi som benytter teknologien som er ansvarlig for. Etterhvert som vår teknologiske kapasitet øker, øker også ansvaret for at den anvendes positivt. Informasjonsteknologi har iboende egenskaper som kan endre maktforhold og hvordan sette grenser for privatlivet. Den lagrer også informasjon som tidligere var muntlig kommunikasjon, slik at den kan publiseres effektivt til et videre krets også utenom personlig nettverk. Informasjon er ikke lengre begrenset fysisk til den nærmeste krets. I det digitale samfunnet er muligheten for trekke grenser for eget privatliv blitt mer diffuse, og i noen tilfeller vanskelig å trekke.
Teknologien gjør informasjonen både mye mer flyktig og konsentrert enn noen gang tidligere. Kort oppsummert kan vi si at informasjon i digital form har bl.a. disse egenskapene som også skiller den fra analog motsats:
- Lett å konsentrere
- Flyktig
- Analyserbar i stor skala
- Lett å korellere distribuerte datasett
Anders Brennas blogpost om hvordan Aftenposten fikk tilgang til Wikileaks komplette informasjonsdata, sier mye. Sikkerhetsløsninger kan kun begrense hvem som får tilgang, men ikke hva tiltrodde personer gjør med tilgjengelig informasjon. Høy konsentrasjon, spesiellt av sensitiv informasjon, gir makt.
Som vi ser har informasjonsteknologi stort potensiale og bringer nye utfordringer med seg. Skal informasjon aggregeres bør det være begrunnet og knyttet til et bestemt og kontrollerbart formål. Videre så må den juridiske eller moralske eier av informasjonen ha full disposisjonsrett. Dersom det ikke er god overenstemmelse mellom eierskap og disposisjonsrett tar man i praksis vekk mulighetene for å selv trekke grenser. Dette gjelder såvel på individ- som organisasjon- og nasjonalt nivå. Bare på denne måten kan informasjonen forvaltes riktig og med risikovurderinger gjort av dens eier.
Disposisjonsrett gir mulighet til å bruke informasjon etter eget forgodtbefinnende. En av Assanges nærmeste medarbeidere så seg, av ukjent grunn, bedre tjent med å lekke tiltrodd informasjon. Wikileaks hadde på sin side fått tilgang på informasjonen av tiltrodde etteretningsmedarbeidere som mente at informasjonen burde gjøres kjent. Selv på myndighetsnivå kan vi se at det er svært lett å uthule- eller endre lovverk for å kunne utnytte informasjon til flere formål. Dette bør ikke overraske noen, da det nærmest er en naturlov at man vil utnytte de ressurser og maktmidler som er tilgjengelig. Informasjon "finner" gjerne sin egen vei, avhengig av disposisjonsrett og hva tiltrodde personer mener formålstjenlig. I tillegg kommer selvfølgelig datainnbrudd og menneskelig feil som medfører data på avveie.
Det er allikevel et skarpt skille mellom privat informasjon og annen informasjon. Fratas man disposjonsrett for egen informasjon og mulighet til å trekke sine personlige grenser, fratar man individet privatliv og integritet.
Det er viktigere enn noen gang at mulighet for å kunne ha disposisjonsrett over egen informasjon for å kunne trekke grenser rundt seg selv. Eller sagt på annen måte: det er ingen grunn til at digitalisering av kommunikasjon skal endre på retten til å trekke sine egne grenser. Hvordan den enkelte velger å bruke denne retten må fortsatt være individuell. Noen lever offentlige liv, andre mer private. I problematiske livsfaser er man naturlig nok forsiktigere enn når det står bra til.
Jeg vil tro veldig få vil si seg uenig i det jeg skriver her. Om de da ikke har gjort det før, bør de reflektere over at Datalagringsdirektivet Høyre vil stemme for innføring av i Stortinget 4.4.2011 er nettopp overdragning av disposisjonsrett av informasjon om hvem du kommuniserer med, hvor og når. Det er feil retning i et veivalg teknologien stiller oss overfor.
Høyre har gått for såkalt strengt regelverk for sikring for de data som skal lagres. Dette fungerer selvfølgelig fint som innsalgsargument, men er i realiteten et falsum:
- Regler har ingen direkte praktisk betydning hverken for implementasjon eller oppfølging. Da må det i det minste følge med midler til byråkrati, oppfølging og gjennomføring (tiltak i informasjonssikkerhetsfaget er kontinuerlig og nitidig arbeide) over lang tid. Dette er en forpliktelse Høyre og Arbeiderpartiet påtar seg og ikke kan løpe fra.
- Kryptering av overskuddsinformasjon er ikke en styrking av personvernet. Det er ikke engang en et nullsumspill siden det faktisk blir større datamengde (spesiellt lokasjonsinformasjon og epost avsendere og mottagere) som kan stjeles og misbrukes. Før denne tvangslagrede informasjonen blir flyttet til kryptert database. (merk: det krever sletting av informasjon i kildesystem, utover operatørenes eget behov, og sjansen for at det da glipper er større)
- Regelverket vil neppe ha gyldighet for operatører som velger å bruke lagring i utlandet. Dette er svært vanlig strategi for å spare penger, samt at telekom-operatører opererer på tvers av landegrenser.
- Det "strenge" regelverket endrer ikke noe på det faktiske forhold at man overdrar disposjonsrett fra eier til 3dje part. Datalagringsdirektivet er stikk motsatt av styrking av personvernet uansett hvordan man vrir og vender på det, og ingen regler kan endre på det.
- oppdatering: De fleste av disse reglene er heller ikke noe annet enn common sense og ansvarlig politikk som ville blitt vedtatt helt uavhengig av Datalagringsdirektivet. Da blir det direkte falskneri å koble til innføring av direktivet. Les også Geir Pollestads utmerkede serie bloggposter om Høyres spillfekteri om hva de har oppnådd i forhandlinger med Arbeiderpartiet.
Tuesday, March 15, 2011
Beslutninger, makt og ansvar: When in doubt, don't
Beslutningen om Datalagringsdirektivet skal innføres i Norge hviler på Høyre, et liberalkonservativt parti. Med utgangspunkt i verdier som tillit til borgerne, og konservative løsninger skulle man tro svaret skulle gi seg selv. Desverre er det ikke slik, men Høyres ledelse har ikke gitt noe presist svar på hvordan de tenker når andre krav fra Politiet veier tyngre.
Rent generellt så sier mange at DLD er utformet av en komité basert på et dårlig definert problem. På meg virker det mer som en antagelse om at en man samler inn data om alles private kommunikasjon og bevegelser så er man sikret bevis den dagen de gjør noe galt. Det er vanskelig å plassere, det relativt massive, ansvaret for disse innsamlede data. EUs evaluering av direktivet blir stadig utsatt, men det lekker ut informasjon om at DLD har lite for seg mhp de problemer man vil løse. Å ta en beslutning på noe som er dårlig definert, ikke evaluert og med uklar ansvarsfordeling er, som det alltid har vært, veldig vanskelig. Da bør man man følge "When in doubt, don't" istedet for å ta en beslutning man umulig kan ha oversikt over.
Uten å ha god innsikt i Høyreledelsens vurderinger, kan man allikevel tenke seg frem til hvordan det er mulig at Høyres ledelse instiller slik de gjør om man leser deres syn på Datalagringsdirektivet. De vil ikke kunne bli stilt til ansvar, og det letter jo byrden en god del, for en beslutning om å innføre DLD fordi:
Vi vet alle at det var mulig å løse kriminalsaker før mobiltelefonen og digitalisering av telenettet. Utviklingen har bare gjort det mulig å samle inn massive mengder data. Det er ikke dermed sagt at det er en fornuftig ting å gjøre. Politiet bør få tilgang til det som måtte finnes av spor og bevis i en sak, men det er ikke det samme som at bevis skal samles inn mot alle borgere. Det er mulig å gi Politiet mer ressurser og raskere tilgang til data når de trenger det. Det finnes andre løsninger, slik som Venstre har lagt frem.
Jeg gjetter på at hvis Høyre går sammen med Arbeiderpartiet om innføre DLD i Norge vil partiet streve med å finne seg selv etterpå. 10 av 12 fylkeslag har sagt nei til DLD, uten at det har gjort særlig inntrykk på ledelsen.
Rent generellt så sier mange at DLD er utformet av en komité basert på et dårlig definert problem. På meg virker det mer som en antagelse om at en man samler inn data om alles private kommunikasjon og bevegelser så er man sikret bevis den dagen de gjør noe galt. Det er vanskelig å plassere, det relativt massive, ansvaret for disse innsamlede data. EUs evaluering av direktivet blir stadig utsatt, men det lekker ut informasjon om at DLD har lite for seg mhp de problemer man vil løse. Å ta en beslutning på noe som er dårlig definert, ikke evaluert og med uklar ansvarsfordeling er, som det alltid har vært, veldig vanskelig. Da bør man man følge "When in doubt, don't" istedet for å ta en beslutning man umulig kan ha oversikt over.
Uten å ha god innsikt i Høyreledelsens vurderinger, kan man allikevel tenke seg frem til hvordan det er mulig at Høyres ledelse instiller slik de gjør om man leser deres syn på Datalagringsdirektivet. De vil ikke kunne bli stilt til ansvar, og det letter jo byrden en god del, for en beslutning om å innføre DLD fordi:
- EU krever det, og de "måtte" innføre det for å unngå sanksjoner
- Høyre skyver lettvint enda mer ansvar for sikkerheten over på teleoperatørene, uten å ha innsikt i informasjonssikkerhetsfaget. Høyres sikkerhetsregime er et falsum. Når det lekker data kan de toe sine hender og smekke noen over fingrene, og til og med få ros i media for å ta datalekkkasjer alvorlig. Dobbeltmoral!
- De vil styrke personvernet (på helt andre områder). Dette er tiltak som det egentlig er uansvarlig å ikke innføre uavhengig av DLD. Dette er bare for å pynte en ellers uspiselig rett for Høyres velgere.
- De vil ganske sikkert få gjennom en av sine hjertesaker med støtte fra Arbeiderpartiet. Reinspikka hestehandel.
| Verdigrunnlag | Konflikt |
|---|---|
| Frihet, ansvar, mangfold | Ved å sikre bevis fra alle norske borgere innføres en generell mistillit. Frihet og ansvars-verdiene svekkes |
| Ansvarlig økonomisk politikk | Store kostnader skyves over på teleoperatører og forbrukere. De som krever tvangslagring av data blir ikke belastet med kostnadene. Når den som krever ikke skal betale oppstår det ofte uansvarlighet. Jeg begriper ikke at Høyre kan være bekjent av en slik hårreisende ansvarsfrikobling mellom krav og ressursbruk |
| Minst mulig statlig styring og inngripen |
|
| Respekt for andres verdier | Høyre forsvarer så og si alltid respekt for eiendom og verdier. Eiendeler og eiendom skal ikke uten videre kunne ekspropieres. DLD er formålsløs ekspropiering av personlig informasjon, noe av det mest private et menneske har. Dette kan ikke være noe annet enn kontroversiellt for velgerne i Høyre |
Vi vet alle at det var mulig å løse kriminalsaker før mobiltelefonen og digitalisering av telenettet. Utviklingen har bare gjort det mulig å samle inn massive mengder data. Det er ikke dermed sagt at det er en fornuftig ting å gjøre. Politiet bør få tilgang til det som måtte finnes av spor og bevis i en sak, men det er ikke det samme som at bevis skal samles inn mot alle borgere. Det er mulig å gi Politiet mer ressurser og raskere tilgang til data når de trenger det. Det finnes andre løsninger, slik som Venstre har lagt frem.
Jeg gjetter på at hvis Høyre går sammen med Arbeiderpartiet om innføre DLD i Norge vil partiet streve med å finne seg selv etterpå. 10 av 12 fylkeslag har sagt nei til DLD, uten at det har gjort særlig inntrykk på ledelsen.
Sunday, February 13, 2011
Teknologiske fristelser
Oljen hentes opp med tung bruk av teknologi. Vårt lands rikdom er teknologidrevet. Dersom vi hadde villet kunne vi levd over evne i et par-tre tiår før det var slutt. Men det er typisk Norsk å vise måtehold, ihvertfall i det som gir seg utslag i materielle goder. Også på andre områder viser Norge måtehold, som i f.eks. bioteknologi, som faktisk kan redde liv. Politikerne setter grenser for hva det kan forskes på, fordi man frykter utviklingen om den kommer ut av kontroll.
Teknologi skaper nye etiske utfordringer. Det har den alltid gjort, og det vil den fortsette å gjøre. Derfor er det svært viktig at vi holder hodet kaldt i møtet med ny teknologi. I debatten om Datalagringsdirektivet er det pussig nok teknologene, sammen med jurister, som roper varsku. Politikerne virker ikke som de helt har skjønt hvilket gjennomsyrende teknologisk begrunnet verdi- og samfunnsspørsmål dette er. Media er også lunkne, og at DLD ikke har vært i Debatten på NRK for lenge siden er ubegripelig.
Jeg har en mistanke om at fraværet av allmen debatt er den digitale informasjonens abstrakthet. Vi kan ikke ta på den eller se den annet enn på skjerm eller utskrevet på papir. For de fleste er det nok utenkelig at den kan skade oss som individ eller samfunn. Da er det lett å glemme at informasjon gir makt. For å sette det i perspektiv: Etteretningsorganisasjoner jakter på informasjon. Wikileaks formidler informasjon som utvilsomt forflytter makt.
Når informasjon om privatlivet blir eksponert for en tredjepart, er den ikke lengre privat og det gir tredjeparten en viss makt over oss.
Teknologiutviklingen, og blant annet på mobilfronten, raser avgårde. Vi legger igjen massevis av informasjon om oss selv på nett. Bruken av teknologi gjennomsyrer samfunnet og dagliglivet. Både våre demokratiske rettigheter til å utøve fri kommunikasjon og plikter overfor samfunnet skjer vha av teknologi. Verdiskaping er teknologintensiv, og forutsetter effektiv kommunikasjon i et langstrakt land. Vi blir stadig mer prosumers (sammensmelting av producer og consumer). I tillegg oppstår det en masse avledet informasjon som en følge av alt dette. Vi er kommet dit hvor elektronisk kommunikasjon utgjør en naturlig del av vårt daglige liv, for ikke å si en prefererte kommunikasjonskanaler i mange sammenhenger. Det gir oss mange muligheter, men også utfordringer.
Det er på høy tid at vi stiller oss spørsmål om hvordan individet skal kunne forvalte all denne informasjonen som danner et stadig mer detaljert avtrykk av våre liv. Hvordan skal det fortsatt være mulig å trekke grenser for eget privatliv? Det vi legger igjen åpent på nett (f.eks. blogger) er bevisste handlinger som innholdsprodusenter. Men mesteparten av det vi produserer er ikke fullt så bevisst, og noe hentes inn av aktører i gråsonen mot det etisk og juridisk akseptable. Facebook er et eksempel. Til slutt har vi informasjon som er helt privat, eller i det minste noe vi vil beholde i en privat sfære. Våre sosiale nettverk (som vi nå også tiltror sosiale media), legejournaler, skatteopplysniner er eksempler
Pålagt registrering av informasjon bør ha et formål. Der hvor vi har en kontrakt mellom oss og samfunnet er dette formalisert. For at staten skal kunne yte oss tjenester, må den ha informasjon om oss. Til nå har dette hovedsakelig vært 1-1 og 1-n formålsbegrunnede forhold, der individet har innsyn og en viss kontroll over informasjonen. For at staten skal kunne hjelpe oss som enkeltpersoner og omfordele goder trenger den visse typer informasjon om oss, konkret begrunnet i et formål. Det overordnete formålet er velferdsstaten.
Datalagringsdirektivet snur opp ned på dette. For det første skal data samles inn uten noe mer konkret formål enn å sikre bevis for senere bruk i kriminalsaker. Smak litt på denne: privat informasjon skal samles inn uten konkret formål. Det er ikke slikt et demokrati driver med, og det bryter med gjeldende rettspraksis. Informasjonen som vil bli tvangslagret, er delvis ulovlig å samle inn på denne måten i dag fordi det ikke kan knyttes til noe konkret formål. Teleoperatørene har f.eks. ikke bruk for å lagre lokasjon og epost-adresser vi har kommunisert med for å fakturere oss, og uten et formål er lagring ulovlig. Dette representerer svært sensitiv informasjon, og det er gode grunner til at den skal holdes så privat som mulig.
Det blir n-1 forhold mellom oss og staten, når den tar seg til rette å vår informasjon. Maktforholdet mellom oss og den blir snudd. For det andre er begrunnelsene vage: alvorlige trusler mot samfunn og individer, og har skiftet etterhvert som myndigheter og politikere ikke har klart å gjøre tydelig rede for nødvendigheten. Forkjemperne av direktivet presterer til og med å si at DLD skal kunne brukes som alibi for å sjekke personer ut av saker. Siden når ble man pliktig til å registrere hvor man er, og hvem man snakker med for å kunne sjekkes ut av kriminalsaker? Skal fjellvettregelen om melder fra om hvor man går innføres som en allmen plikt i sammfunnet?
Det er teknologiutviklingen, og vår vestlige livsstil som gjør direktivet mulig og samtidig gjør det så fryktelig feil. Vi er nok fortsatt i en tidlig fase av utviklingen. Informasjonsmengden vil vokse, og den vil vokse raskt. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at staten, og andre aktører, vil se en nytte i denne informasjonen. (Hva med å gi dyrere helseforsikringspremie til de som er ofte på McDonalds? Det kan man finne ut vha trafikkdata. Ikke relevant for diskusjonen p.t. men det kommer senere, helt sikkert)
Mengden ganske privat informasjon i digital form vil øke, det er det ingen tvil om. DLD vil gi staten en fot i døra for tilgang. Med denne (etterhvert hardt tilkjempede) tilgangen vil den kunne finne flere formål. Det er jo bare en lovteknisk presisering unna. Uten måtehold vil DLD koble ut Statens bremser for inngrep mot borgernes privatliv. Mange av DLD forkjemperne (som også er lovgivere) utviser dårlig skjønn i forhold til disse spørsmålene, og det bekymrer meg. Med så åpenbar dårlig dømmekraft i dette spørsmålet, tror jeg veien til utvidelser er svært kort.
Klarer vi som samfunn å motstå de fristelsene informasjonsteknologien gir, og vise måtehold? DLD er den første store prøven på å motstå digital fristelse for staten. Det kommer mange fler. Beslutningene må være forankret i våre verdier og rettsprinsipper. Vi kan ikke drive formålsløst rundt i teknologitåka, og beslutte på bakgrunn av frykt og fristelser.
Nå er det opp til Høyre å bestemme hvilken retning vi skal velge. Uten å bli helt tør-dere-la-dette-skje (litt humor må vi unne oss), så vil jeg komme med en oppfordring om å tenke fremover. Norge er avhengig av teknologiutvikling, et fungerende personvern og rettsstat. Chilling effect på effektiv kommunikasjon i et land med spredt befolkning og svekkelse av demokratiet trenger vi ikke.
Teknologi skaper nye etiske utfordringer. Det har den alltid gjort, og det vil den fortsette å gjøre. Derfor er det svært viktig at vi holder hodet kaldt i møtet med ny teknologi. I debatten om Datalagringsdirektivet er det pussig nok teknologene, sammen med jurister, som roper varsku. Politikerne virker ikke som de helt har skjønt hvilket gjennomsyrende teknologisk begrunnet verdi- og samfunnsspørsmål dette er. Media er også lunkne, og at DLD ikke har vært i Debatten på NRK for lenge siden er ubegripelig.
Jeg har en mistanke om at fraværet av allmen debatt er den digitale informasjonens abstrakthet. Vi kan ikke ta på den eller se den annet enn på skjerm eller utskrevet på papir. For de fleste er det nok utenkelig at den kan skade oss som individ eller samfunn. Da er det lett å glemme at informasjon gir makt. For å sette det i perspektiv: Etteretningsorganisasjoner jakter på informasjon. Wikileaks formidler informasjon som utvilsomt forflytter makt.
Når informasjon om privatlivet blir eksponert for en tredjepart, er den ikke lengre privat og det gir tredjeparten en viss makt over oss.
Teknologiutviklingen, og blant annet på mobilfronten, raser avgårde. Vi legger igjen massevis av informasjon om oss selv på nett. Bruken av teknologi gjennomsyrer samfunnet og dagliglivet. Både våre demokratiske rettigheter til å utøve fri kommunikasjon og plikter overfor samfunnet skjer vha av teknologi. Verdiskaping er teknologintensiv, og forutsetter effektiv kommunikasjon i et langstrakt land. Vi blir stadig mer prosumers (sammensmelting av producer og consumer). I tillegg oppstår det en masse avledet informasjon som en følge av alt dette. Vi er kommet dit hvor elektronisk kommunikasjon utgjør en naturlig del av vårt daglige liv, for ikke å si en prefererte kommunikasjonskanaler i mange sammenhenger. Det gir oss mange muligheter, men også utfordringer.
Det er på høy tid at vi stiller oss spørsmål om hvordan individet skal kunne forvalte all denne informasjonen som danner et stadig mer detaljert avtrykk av våre liv. Hvordan skal det fortsatt være mulig å trekke grenser for eget privatliv? Det vi legger igjen åpent på nett (f.eks. blogger) er bevisste handlinger som innholdsprodusenter. Men mesteparten av det vi produserer er ikke fullt så bevisst, og noe hentes inn av aktører i gråsonen mot det etisk og juridisk akseptable. Facebook er et eksempel. Til slutt har vi informasjon som er helt privat, eller i det minste noe vi vil beholde i en privat sfære. Våre sosiale nettverk (som vi nå også tiltror sosiale media), legejournaler, skatteopplysniner er eksempler
Pålagt registrering av informasjon bør ha et formål. Der hvor vi har en kontrakt mellom oss og samfunnet er dette formalisert. For at staten skal kunne yte oss tjenester, må den ha informasjon om oss. Til nå har dette hovedsakelig vært 1-1 og 1-n formålsbegrunnede forhold, der individet har innsyn og en viss kontroll over informasjonen. For at staten skal kunne hjelpe oss som enkeltpersoner og omfordele goder trenger den visse typer informasjon om oss, konkret begrunnet i et formål. Det overordnete formålet er velferdsstaten.
Datalagringsdirektivet snur opp ned på dette. For det første skal data samles inn uten noe mer konkret formål enn å sikre bevis for senere bruk i kriminalsaker. Smak litt på denne: privat informasjon skal samles inn uten konkret formål. Det er ikke slikt et demokrati driver med, og det bryter med gjeldende rettspraksis. Informasjonen som vil bli tvangslagret, er delvis ulovlig å samle inn på denne måten i dag fordi det ikke kan knyttes til noe konkret formål. Teleoperatørene har f.eks. ikke bruk for å lagre lokasjon og epost-adresser vi har kommunisert med for å fakturere oss, og uten et formål er lagring ulovlig. Dette representerer svært sensitiv informasjon, og det er gode grunner til at den skal holdes så privat som mulig.
Det blir n-1 forhold mellom oss og staten, når den tar seg til rette å vår informasjon. Maktforholdet mellom oss og den blir snudd. For det andre er begrunnelsene vage: alvorlige trusler mot samfunn og individer, og har skiftet etterhvert som myndigheter og politikere ikke har klart å gjøre tydelig rede for nødvendigheten. Forkjemperne av direktivet presterer til og med å si at DLD skal kunne brukes som alibi for å sjekke personer ut av saker. Siden når ble man pliktig til å registrere hvor man er, og hvem man snakker med for å kunne sjekkes ut av kriminalsaker? Skal fjellvettregelen om melder fra om hvor man går innføres som en allmen plikt i sammfunnet?
Det er teknologiutviklingen, og vår vestlige livsstil som gjør direktivet mulig og samtidig gjør det så fryktelig feil. Vi er nok fortsatt i en tidlig fase av utviklingen. Informasjonsmengden vil vokse, og den vil vokse raskt. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at staten, og andre aktører, vil se en nytte i denne informasjonen. (Hva med å gi dyrere helseforsikringspremie til de som er ofte på McDonalds? Det kan man finne ut vha trafikkdata. Ikke relevant for diskusjonen p.t. men det kommer senere, helt sikkert)
Mengden ganske privat informasjon i digital form vil øke, det er det ingen tvil om. DLD vil gi staten en fot i døra for tilgang. Med denne (etterhvert hardt tilkjempede) tilgangen vil den kunne finne flere formål. Det er jo bare en lovteknisk presisering unna. Uten måtehold vil DLD koble ut Statens bremser for inngrep mot borgernes privatliv. Mange av DLD forkjemperne (som også er lovgivere) utviser dårlig skjønn i forhold til disse spørsmålene, og det bekymrer meg. Med så åpenbar dårlig dømmekraft i dette spørsmålet, tror jeg veien til utvidelser er svært kort.
Klarer vi som samfunn å motstå de fristelsene informasjonsteknologien gir, og vise måtehold? DLD er den første store prøven på å motstå digital fristelse for staten. Det kommer mange fler. Beslutningene må være forankret i våre verdier og rettsprinsipper. Vi kan ikke drive formålsløst rundt i teknologitåka, og beslutte på bakgrunn av frykt og fristelser.
Nå er det opp til Høyre å bestemme hvilken retning vi skal velge. Uten å bli helt tør-dere-la-dette-skje (litt humor må vi unne oss), så vil jeg komme med en oppfordring om å tenke fremover. Norge er avhengig av teknologiutvikling, et fungerende personvern og rettsstat. Chilling effect på effektiv kommunikasjon i et land med spredt befolkning og svekkelse av demokratiet trenger vi ikke.
Monday, January 17, 2011
DLD - en fordervet politisk vare
DLD blir debattert i det vide og bred for tiden, og det mangler ikke på argumentasjon blant hverken tilhengere og motstandere.
Motstanderne, som meg selv, hevder at direktivet vil ha negative konsekvenser for personvern og yttringsfrihet. Dette er 2 grunnleggende begreper i en demokratisk rettstat. Jeg blir opprørt av at enkelt synes å ta lett på disse tingene, og kun vurderer dem opp mot kortsiktige gevinster.
Tilhengerne på sin side hevder at DLD er helt nødvendig for å kunne sikre at bevis er tilgjengelig for Politiet i etterforskningsøyemed. Jeg betviler ikke at trafikkdata har vært avgjørende i endel saker. Det betyr ikke at betydningen er avgjørende. Det er ikke noe automatikk i at det vil fortsette å være sånn.
Når man går høyt på banen i argumentasjon for at DLD vil være avgjørende for oppklaring av kriminalsaker i fremtiden, viser man at en ikke følger med på den teknologiske utviklingen. Man viser også at man ikke har et balansert syn på behov Politiet har opp mot beskyttelse av borgernes privatliv. Jeg har ellers tilgode å se tungveiende argumentasjon for at DLD virker etter hensikten, og ikke har de skadevirkningene motstanderne påpeuker.
Hvis Staten skaffer seg en generell informasjonsrett inn i våre private liv, har den trådt over en grense der den ikke har noe å gjøre.
Det pågar en evaluering av DLD som ventelig vil resultere i endringer. Hvilke vet vi ikke. Det foreligger parallelt med dette forslag og om utvidelser.
En avgjørelse om implementering nå er avhengig av Høyre. Jeg har vondt for å forstå at nettopp Høyre er villig til å kjøpslå om våre fundamentale demokratiske rettigheter overhodet, og særlig over noe ikke kjenner utviklingen av. For ikke å snakke om at konsekvensene er svært uvisse. Det er på slikt grunnlag man utvikler en nasjon, med uvisse gevinster og sannsynligvis uheldige konsekvenser.
Politikere med for stor apetitt på direktiver på EUs direktiver kan risikere å påføre Norge uønskede plager. DLD burde sendes i retur, men beskjed om at fordervede varer ikke aksepteres.
For å bruke en annen metafor: den nytter ikke å høvle på en råtten plank. Den er like råtten uansett.
Motstanderne, som meg selv, hevder at direktivet vil ha negative konsekvenser for personvern og yttringsfrihet. Dette er 2 grunnleggende begreper i en demokratisk rettstat. Jeg blir opprørt av at enkelt synes å ta lett på disse tingene, og kun vurderer dem opp mot kortsiktige gevinster.
Tilhengerne på sin side hevder at DLD er helt nødvendig for å kunne sikre at bevis er tilgjengelig for Politiet i etterforskningsøyemed. Jeg betviler ikke at trafikkdata har vært avgjørende i endel saker. Det betyr ikke at betydningen er avgjørende. Det er ikke noe automatikk i at det vil fortsette å være sånn.
Når man går høyt på banen i argumentasjon for at DLD vil være avgjørende for oppklaring av kriminalsaker i fremtiden, viser man at en ikke følger med på den teknologiske utviklingen. Man viser også at man ikke har et balansert syn på behov Politiet har opp mot beskyttelse av borgernes privatliv. Jeg har ellers tilgode å se tungveiende argumentasjon for at DLD virker etter hensikten, og ikke har de skadevirkningene motstanderne påpeuker.
Hvis Staten skaffer seg en generell informasjonsrett inn i våre private liv, har den trådt over en grense der den ikke har noe å gjøre.
- Direktivet ble utformet i en tid hvor mobiltelefoner, med dagens egenskaper, ikke hadde sett dagens lys.
- Elektronisk kommunikasjon var på langt nær en så integrert del av vårt dagligliv. Direktivet er ikke oppdatert med hensyn på denne utviklingen. Samtidig flyttes stadig mer kommunikasjon over på sosiale media og kommunikasjonsteknologi som ikke omfattes av DLD.
- IPv6 vil i hovedsak gjør lagring av IP-adresser overflødig. Dette annulerer en god del av argumentasjonen for DLD
- Det relativt lett å omgå mesteparten av lagringen om man har kunnskap.
Det pågar en evaluering av DLD som ventelig vil resultere i endringer. Hvilke vet vi ikke. Det foreligger parallelt med dette forslag og om utvidelser.
En avgjørelse om implementering nå er avhengig av Høyre. Jeg har vondt for å forstå at nettopp Høyre er villig til å kjøpslå om våre fundamentale demokratiske rettigheter overhodet, og særlig over noe ikke kjenner utviklingen av. For ikke å snakke om at konsekvensene er svært uvisse. Det er på slikt grunnlag man utvikler en nasjon, med uvisse gevinster og sannsynligvis uheldige konsekvenser.
Politikere med for stor apetitt på direktiver på EUs direktiver kan risikere å påføre Norge uønskede plager. DLD burde sendes i retur, men beskjed om at fordervede varer ikke aksepteres.
For å bruke en annen metafor: den nytter ikke å høvle på en råtten plank. Den er like råtten uansett.
Thursday, June 10, 2010
Digital forvaltning, organisering og sosialisering
Etterhvert som Norge digitaliseres, vil man møte utfordringer og problemstillinger. Digitalteknologi byr på nye muligheter og effektivisering, og har stort potensiale om det blir brukt fornuftig.
Som med alt annet, så har digitalteknologi en bakside, og anvendelse som gir reelle og verdifulle gevinster er ikke alltid åpenbare. Digitalteknologi kan også brukes destruktivt mot enkeltpersoner, i organisasjoner og samfunnet. I skolen er problemet med digital mobbing et voksende problem, og myndighetene har satt iverk endel tiltak. Jeg tror kunnskap om digitalteknologi må heves generellt, og det må bli endel av oppdragelsen foreldre gir barna sine. Nettopp barnas bruk av teknologi illustrerer godt hvordan den har blitt endel av sosialiseringsprosessene i dagliglivet. Derfor er kunnskap om teknologien viktig, men også at man skal føle seg trygg når man bruker den. På en annen side må det være mulig å trekke seg tilbake. Mennesker flest har et behov for private stunder, noen trenger mye, andre lite. Også når man bruker teknologi i en privat setting, forventes det at man gjør forblir privat.
I et land med spredt demografi, og veldig varierende geografi, har vi et spesiellt stort potensiale som nasjon ved å satse på samarbeids-, kunnskaps- og sosialiseringsteknologi. Det kan øke effektiviteten, styrke demokratiet og nasjonalt samhold dersom mulighetene forvaltes fornuftig. For at dette skal bli mulig må det tilrettelegges og innbyggerne må være uredde (ikke naive) i sin utprøving av teknologien. Tilliten til teknologien bygges opp ved transparens: det man "produserer" av informasjon i ulike sammenhenger er tilgjengelig for relevante personer, organisasjoner og samfunn. Informasjon bør i så liten grad som overhodet mulig holdes skjult. Personverkommisjonen har gjort et ypperlig arbeid med å dokumentere personvernprinsipper og forvaltning av disse. Jeg prøver her å sette det i sammenheng med generell samfunnsutvikling.
Sånn sett henger en eventuell innføring av Datalagringsdirektivet sammen med utvikling av samfunnet og demokratiet i Norge. Digital teknologi kan støtte opp under utviklingen, eller ha motsatt effekt. Akkurat nå er vi prisgitt Høyre, som vil kunne avgjøre om Stortinget vil vedta en implementasjon av direktivet.
Jeg har i det siste interessert meg endel for fagfeltet organisering for tjenesteorganisasjoner og hvordan IT kan støtte slike organisasjoner. En slik organisasjon er Politiet. Jørgen Kosmo kritiserte nettopp Politiet for dårlig organisering og samarbeid som kan bidra til oppklaring av saker som strekker seg over flere politidistrikter. I dag var det en gledesnyhet som viser at riktig organisering kan bidra til oppklaring av saker med mobile kriminelle. Slike utenlandske mobile bander har neppe norske mobilabonnementer, og Datalagringsdirektivet ville være til liten hjelp i sånne saker.
For å kunne forbedre tjenesteytende organisasjoner, og gi dem de riktige verktøyene. En må man forstå problemene de sliter med, hvordan de er organisert og hvilke endringer som må gjøres. Jeg vil her vise til noen innsiktsfulle, men noe generelle artikler om temaet:
Les mer om teknologiske problemstillinger og muligheter hos Teknologirådet.no
Som med alt annet, så har digitalteknologi en bakside, og anvendelse som gir reelle og verdifulle gevinster er ikke alltid åpenbare. Digitalteknologi kan også brukes destruktivt mot enkeltpersoner, i organisasjoner og samfunnet. I skolen er problemet med digital mobbing et voksende problem, og myndighetene har satt iverk endel tiltak. Jeg tror kunnskap om digitalteknologi må heves generellt, og det må bli endel av oppdragelsen foreldre gir barna sine. Nettopp barnas bruk av teknologi illustrerer godt hvordan den har blitt endel av sosialiseringsprosessene i dagliglivet. Derfor er kunnskap om teknologien viktig, men også at man skal føle seg trygg når man bruker den. På en annen side må det være mulig å trekke seg tilbake. Mennesker flest har et behov for private stunder, noen trenger mye, andre lite. Også når man bruker teknologi i en privat setting, forventes det at man gjør forblir privat.
I et land med spredt demografi, og veldig varierende geografi, har vi et spesiellt stort potensiale som nasjon ved å satse på samarbeids-, kunnskaps- og sosialiseringsteknologi. Det kan øke effektiviteten, styrke demokratiet og nasjonalt samhold dersom mulighetene forvaltes fornuftig. For at dette skal bli mulig må det tilrettelegges og innbyggerne må være uredde (ikke naive) i sin utprøving av teknologien. Tilliten til teknologien bygges opp ved transparens: det man "produserer" av informasjon i ulike sammenhenger er tilgjengelig for relevante personer, organisasjoner og samfunn. Informasjon bør i så liten grad som overhodet mulig holdes skjult. Personverkommisjonen har gjort et ypperlig arbeid med å dokumentere personvernprinsipper og forvaltning av disse. Jeg prøver her å sette det i sammenheng med generell samfunnsutvikling.
Sånn sett henger en eventuell innføring av Datalagringsdirektivet sammen med utvikling av samfunnet og demokratiet i Norge. Digital teknologi kan støtte opp under utviklingen, eller ha motsatt effekt. Akkurat nå er vi prisgitt Høyre, som vil kunne avgjøre om Stortinget vil vedta en implementasjon av direktivet.
Jeg har i det siste interessert meg endel for fagfeltet organisering for tjenesteorganisasjoner og hvordan IT kan støtte slike organisasjoner. En slik organisasjon er Politiet. Jørgen Kosmo kritiserte nettopp Politiet for dårlig organisering og samarbeid som kan bidra til oppklaring av saker som strekker seg over flere politidistrikter. I dag var det en gledesnyhet som viser at riktig organisering kan bidra til oppklaring av saker med mobile kriminelle. Slike utenlandske mobile bander har neppe norske mobilabonnementer, og Datalagringsdirektivet ville være til liten hjelp i sånne saker.
For å kunne forbedre tjenesteytende organisasjoner, og gi dem de riktige verktøyene. En må man forstå problemene de sliter med, hvordan de er organisert og hvilke endringer som må gjøres. Jeg vil her vise til noen innsiktsfulle, men noe generelle artikler om temaet:
Les mer om teknologiske problemstillinger og muligheter hos Teknologirådet.no
Subscribe to:
Posts (Atom)