EUs forskuterte forsvar av DLD

Drøytt 200 dager på overtid fikk vi evaleringen av Datalagringsdirektivet. Direktivet ble presset igjennom på Stortinget like i forkant av at evalueringen endelig ble lagt fram. Hvorfor det ikke var mulig å avvente informasjon om erfaringer med DLD, både positive og negative er en pussighet uten sidestykke. Vi var ikke engang smarte nok til å gjøre som Sverige, og utsette avgjørelsen om innføring.

Demokrati: en styreform hvor flertallet har avgjørende innflytelse, men mindretallets interesser også blir tatt hensyn til. - http://www.caplex.no

I et fungerende demokrati skal prinsipper om beskyttelse av et mindretalls interesser avgjøre. Det er forståelig at noen (flertallet) mener at vi skal ta ibruk midler som kan bidra til bekjempelse av alvorlig kriminalitet og terror. Men man kan ikke ensidig vurdere dette når titaket åpenbart er i konflikt med en større gruppes legale interesser, og som til og med er i konflikt med Menneskerettighetskonvensjonen. Helt uavhengig av hvorvidt trafikkdata er nyttig, skal man objektivt vurdere om det er nødvendig på bekostning av mindretallets interesser. Uansett så tror jeg at mindretallet blir til flertall etterhvert som kunnskapen om DLD øker. I nettavisenes spørreundersøkelser, som ikke er representative i folket, ligger nei-andel stort sett på 75-90%. Jeg antar at aktive nettbrukere er bedre informert på dette området enn de som kun leser aviser på papir. Dette fordi de både har bedre kunnskaper om moderne teknologi og tilgang på alternativ informasjon til endel medier som har sviktet i debatten.
 
Når vi endelig kan lese evalueringen, sier den at DLD helt klart er en utfordring med hensyn på personvernet og retten til et privatliv. Videre så påpekes det at regler for tilgang til og bruk av data praktiseres vidt forskjellig. I Polen ble det hentet ut data 1 million (1048318) ganger i 2009, noe som umulig kan være tilknyttet etterforskning av alvorlig kriminalitet og bekjempelse av terror. Når informasjon først er tilgjengelig, er terskelen ikke så høy for å bruke den.

Det som slår meg meg er presset fra EU for at medlems- og EØS-land skal innføre DLD er sterkt, mens de som (mis)bruker data og ikke kan gjøre rede for hvordan data er brukt slipper unna uten en skramme. Sverige trues med bøter etter at de besluttet å utsette implementering 1 år. Når kommisjonen ser problemet med nettopp misbruk av data, burde de ikke irettesette landene som bruker tvangslagrede data til annet enn det opprinnelige formålet: bekjempe terror og alvorlig kriminalitet? Ensidig straff mot de som ikke har innført er i seg selv et varsel om manglende kritisk sans og balansert holdning til DLD.

Det kan være flere grunner til at trafikkdata ikke blir brukt slik det var tenkt:

• Terrorvirksomhet i de fleste land er liten, så behovet for å trafikkdata for bekjempelse av det er ikke-eksisterende. Dessuten skjuler terrorister en god del spor allerede selv når truslene ikke er reelle.
• Grunnlov og etterlevelse av den er ikke god nok for å beskytte borgerne mot overgrep. Hvor sterkt står rettsstaten i disse landene? DLD er i seg selv en svekkelse av rettsstaten, fordi man vender om prinsippet om at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Leder for Politiets Fellesforbund, Arne Johannesen, bruker aktivt argumentasjon om at man lettere kan bevise sin uskyld. Det er ikke slik en rettsstat fungerer.
• Man simpelthen griper tak i det som er tilgjengelig for å etterforske all kriminalitet. Hvorfor skal man ikke bruke data som kan få kriminelle dømt, når data faktisk er lagret? Det vil kreve god selvbeherskelse på myndighetsnivå for å la være.

Om man leser evalueringen vil man oppdage at den ikke underbygger formålet med direktivet, snarer tvert i mot. Det noe svake tallmaterialet, som ikke kan vise relasjon mellom bruk av trafikkdata og etterforskning av terror og alvorlig kriminalitet blir feid bort med uttalelser fra myndighetene i medlemslandene som sier at tvangslagring av data er nødvendig. Problemet med denne påstanden om nødvendiget er det skal veies opp mot den Europeeiske Menneskerettighetsskonvensjon (EMK) artikkel 8

1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. 
2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.”

I evalueringen fremkommer det kun bruk av nødvendighet i forbindelse med å finne vitner o.l. Dette er ikke nødvendighet, men en mer effektiv måte å finne ut det samme som man kan gjøre med tradisjonelle etterforskningsmetoder. Nødvendighetskriteriet er ikke oppfylt, og evalueringens konklusjon om det motsatte er ikke støttet på noe vis av evauleringen. Snarere tvert i mot.

Evalueringen belyser overhodet ikke hvordan situasjonen ville vært uten tvangslagring. Det nevnes at 67% av alle forespørsler er for data yngre enn 3 mnd, og de ville da med stor sannsynlighet vært lagret i telekomoperatørenes systemer uansett. I Norge blir data stort sett slettet når de er 4-6 mnd gamle med dagens praksis, og vil neppe endre seg iflg telekombransjen selv. I kategorien 3-6 mnd gamle data er det 19% andel av de data som hentes ut. Hvis vi antar at halvparten ikke ville vært slettet innen Politiet ba om data, ville de altså få data i 76,5% av tilfellene. Jeg vil si det er en meget god prognose målt opp mot andre typer spor Politiet må finne og analysere. Å forlange bortimot 100% er ikke innenfor virkelighetens rammer. Få andre bransjer kan ikke forvente at ting er tilrettelagt fra andre i samme grad. Det er på tide Justisdepartementet og Politiet stikker fingeren i jorda.

Jeg vil tørre å påstå at min blogpost Tull med Tall, som tar utgangspunkt i et regneark som viser relasjonen, og proporsjoner, for uthenting av trafikkdata i ulike typer kriminalsaker og kriminalitetsstatistikk er et bedre grunnlag til å gjøre vurderinger på enn EUs evaluering, selv om Norge ikke har innført Direktivet. I det minste er det en god fremstilling av situasjonen uten at DLD er innført.

Men når konklusjonen i evalueringen var forskuttert, var fallhøyden for stor til å lande på en annen konklusjon. Den 3.12.2010 sa Cecilie Malmström på en pressekonferanse at Data Retention is here to stay. Kommisjonen hadde konkludert på forhånd, og siden man ikke kunne underbygge den med fakta blir evalueringen kun halvhjertet forsøk på å få det til å se ut som kartet stemmer med terrenget.

Utfordringer i forbindelse med terror- og kriminalitetsbekjempelse i Spania og Norge er nok vidt forskjellige. I og med at Spania har levd med terror i flere tiår (konflikten med Baskerne) og har vært utsatt for terror organisert av Al-Qaida er det klart lettere å argumentere for implementering der enn i Norge. Selv om vi lever i en stadig mer globalisert hverdag har fortsatt hvert land sin egen grunnlov. Kriminalitetsetteforskning og terrorbekjempelse er delvis internasjonale problemer. Men det blir allikevel feil å tvangslagre privat informasjon i alle land uavhengig av nødvendighet og interesser i det enkelte land. Jeg er ser behovet for å regulere f.eks. hvordan data utveksles mellom nasjoner, men ikke at behov hos noen skal ha så store konsekvenser for alle andre. For meg bryter det prinsipper mot sammenblanding av ulike interne anliggender. (Når alle skal formes over samme lest, blir det stor friksjon, siden ingen land består av samme "materiale". Selv innen EU/EØS er det vidt forskjellige kulturer, utfordringer osv).

Trafikkdata kan nok sies å kunne ha bidratt til oppklaring av mange saker i ettertid, men realiteten er at våre kommunikasjonsmønstre endres raskt. Om 10 år vil man neppe kunne se tilbake og si det samme. Det vil nok stort sett være den eldre og lovlydige delen av befolkning som bruker kommunikasjonsmidler DLD omfatter. De yngre, og en god del eldre, endrer kommunikasjonsmønstere as we speak og kriminelle med incentiv for å endre vaner gjør det garantert. Ofte er alternativene gratis, sikrere og mer brukervennlige, og det burde være ganske innlysende for de fleste at det vil skje store forandringer.

Kan DLD bli en sovepute?

Datateknologi gjør det mulig å samle inn voldsomme mengder informasjon.  Kostnaden er så lav at vi kan etterleve Øystein Sundes "Kjekt å ha" uten å tenke noe videre over det. Men betyr det at om vi har mer informasjon, at vi vet mer? Og er det slik at vi skal vite alt? Jeg tror det er på tide man stiller seg spørmålet: Hva lagres hvorfor og hvilke regler skal gjelde? Det er vesentlig forskjell på å lagre data om miljøobservasjoner, infrastruktur osv, og personopplysninger. Vi kan bruke upersonlige data til å løse mange av de store problemene i samfunnet, men det er ikke fokus på dette i dag fra Statens side.

Data lagres i en gitt kontekst fordi den informasjonen de representerer gir mening og verdi i den. Datasystemer ivaretar behandlingsregler og interaksjon med dataene, og styrer brukeraksess. Brukeraksess i denne sammenhengen er ikke sikkerhet, men iltrering basert på hva brukeren har lov til å se. Sikkerhet er mer generell tilgang til systemet som sådan.

Selv om et system er laget for et sett av kontekster og interaksjon med data, som danner systemspesifikasjon, kan det godt tenkes at dataene som forvaltes i systemet kan ha verdi i andre kontekster, gjerne kombinert med data fra andre systemer. Veldig mange av IT-prosjektene går ut på integrasjon og sammenkobling av systemer.

Som programmerer får man et aktivt forhold til sikkerhet, lagring, korrelering og analyse. Kompleksiteten og dataflytene gjør det totale bildet stadig mer komplekst. Konsistent sikkerhet og brukeraksess på tvers av systemer er ikke lengre triviellt, samt at faren for innbrudd i datasystemer er økende.

Med denne virkeligheten som bakteppe kan en lett forestille seg at kravene til systemer med sensitiv informasjon må være så presise og enkle som mulig. Veldefinerte kontekster med enkle behandlingsregler er viktig. Løsningene blir rimeligere, enklere og mindre komplekse.

Datalagringsdirektivet er et sett med vage kontekster som skal sikre Politiet tilgang til data lagret i teleoperatørenes systemer: Bekjempelse av terror, barneporno og alvorlig kriminalitet. Direktivet krever lagring av data ut over operatørenes behov, men som systemene kan lagre (posisjon, epost-avsendere og mottakere). Staten kommer med nye vage krav, men skal ikke betale regningen. De skal heller ikke ta konsekvensen av økt kompleksitet og fare for innbrudd i systemene. Det overlater de til teleoperatørene og forbrukerne.

For å kunne definere behovet for trafikkdata må man bruke kriminalitetsstatistikker og korrelere mot faktisk bruk av trafikkdata i etterforskning. Desverre har det kun kommet diffuse prosenttall fra myndighetene, se f.eks. Kripos høringsuttalelse. Det kan jo virke overbevisende når de sier at trafikkdata var nyttig i 40% av sakene i 2008. De de ikke sier er hvor mange saker dette dreier seg om og i forhold til totalt antall saker. Sannheten er at det dreier seg om et begrenset antall saker. Da blir tvangslagring av trafikkdata for hele landets befolkning som å skyte spurv med kanon.

Det hører med til historien at det i fjor ble oppklart 37% av totalt 270000 saker. Det vil si at det finnes en solid restanse av uløste og henlagte saker som aldri blir oppklart, og hvor trafikkdata ikke engang er vurdert til å kunne bidra (se Kripos og regneark). Dette er et problem i relativt stor skala, som får mye mindre oppmerksomhet enn at Datalagringsdirektivet er helt nødvendig.

Hvis noen hadde begynt å analysere kriminalitettstatistikkene, mhp å finne ut hvorfor så mange saker forblir uløste, så hadde man helt sikkert funnet større problemer enn mangel på trafikkdata i en tross alt liten andel av sakene. Jeg blir forundret over hvor lite kunnskap vi klarer i trekke ut av de enorme informasjonsmengdene vi omgir oss med. Det virker som om tallforståelsen er generellt svak, og at vi alle går ut ifra at alle tall som legges frem kommer fra grundige analyser. Hvordan kan vi vite det, når det legges frem prosenttall som egentlig ikke sier oss noe? Med en solid analyse i bunn kunne man også ganske treffsikkert klare å identifisere hvilke saker trafikkdata (og annen digital informasjon) kan være nyttig, og sikre disse raskt.

Myndighetene, og politikere (Arbeiderpartiet) har ikke lagt frem overbevisende dokumentasjon om at trafikkdata er avgjørende for bekjempelse av kriminalitet. Derimot så kommer det opplysninger om studier fra Tyskland som sier at oppklaringsprosenten faktisk sank mens de hadde DLD. Hvorfor legger ikke norske mydnigheter skikkelige statistikker til grunn for sin argumentasjon for DLD? Hvorfor er de mer opptatt av å omskrive grunnleggende begreper som personvern og rettsstat, slik at det passer med deres målbilde? Skal de gå vekk fra rettsstaten som navigeringsinstrument, bør de med respekt for velgerne tørre å si det som det er. Å sikre seg informasjon om alle borgernes kommunikasjon og bevegelser er ikke noe å kimse av, og er et radikalt brudd med de verdier vårt samfunn bygger på.

Mangelen på tilstrekkelige analyser av bruk av trafikkdata i etterforskningsøyemed er nok medvirkende til at man skal sikre trafikkdata for alle personer. Istedet for en målrettet løsning brukes det en hagle-strategi. For å kunne løse Politiets (egentlig samfunnets kriminalitetsproblem) innenfor rettsstatens rammer, må man gå metodisk til verks.

Når Politiet kan gå ut ifra at trafikkdata er sikret fordi DLD er innført, vil incentivet til å komme raskt igang med etterforskning også være dårligere. Det er en fare for det kan bli en sovepute. Ville det ikke være bedre om Politiet kom raskest mulig igang med etterforskning, og hadde et aktivt forhold til digitale spor og bevis? Sikring av relevante digitale spor og bevis krevende teknologisk kompetanse. Et mer aktivt forhold til teknologien vil ha en læringseffekt, slik at Politiet vil kunne jobbe mer effektivt og målrettet. Vårt samfunnet er sterkt influert av teknologiutviklingen. Den går raskt, og Politiet må, som en viktig leverandør av orden og sikkerhet, forholde seg til det samfunnet de opererer i.  De bør har tilgang til å få utlevert konkrete og relevante data, særlig når den kriminelle handlingen skjer digitalt. Men de skal ikke kunne endre premissene for den liberale rettsstaten.

Digitalt klasseskille

Datalagringsdirektivet medfører lagring av hvem du har snakket med og hvor du har vært i 1 år. Et ganske omfattende tiltak i en liberal rettstat.

På en annen side er det veldig lett å omgå, særlig om man har litt kunnskap og er villig til å endre litt på sine kommunikasjonsmønstre. Dette har ingenting med hvorvidt du er kriminell eller ikke, men er noe tverrgående i befolkningen som mange andre typer kompetanse med mer.

Poenget er at lagring om hvem vi har kontakt med og bevegelsesmønstre er veldig privat informasjon. Teknologien gjør det mulig å samle inn informasjonen på veldig effektivt vis. På god og vondt er teknologien agnostisk til hvem og hvordan informasjonen brukes. Datamaskiner bryr seg ikke om domstolstilgang, strenge regler og direktiver. Den gjør akkurat det den som har tilgang ber den om å gjøre.

Altså må vi ta styring over hvordan teknologien brukes. Den har veldig mange positive effekter, men også endel negative. Massiv overvåkning er helt klart en negativ anvendelse. Jeg erkjenner at overvåkning kan være nødvendig i gitte situasjoner, men jeg anser ikke at nasjonen er i en slik situasjon at alle må overvåkes.

Det spesielle her er at Arbeiderpartiet m.fl. vil i praksis innføre et klasseskille på hvem som kan unngå overvåkning og de som ikke gjør det. Kriminelle som går under radaren kan få mindre fokus på sin virksomhet fordi etterforskningsmetodene til Politiet innrettes mot elektroniske spor. En eventuell feiltolkning eller planting av elektroniske bevis på uskyldige vil dessuten ha alvorlige konsekvenser for den enkelte. Har du ikke riktig kompetanse, eller advokaten din ikke har det vil du kunne ligge dårlig an.

Informasjon gir makt. Det har den alltid gjort. Når staten ekspropierer vårt privatliv, får den så klart mer makt enn tidligere. Skillet går da hvem som klarer unngå at det lagres mye data om dem , og de som ikke gjør det. Det er her skillet for full demokratisk frihet vil gå. Her går grensen til rettsstaten. Blir du utsatt for ID-tyveri og ikke klarer å gjøre rede for deg, kan det bli ubehagelig.

Er det riktig at jeg som kjenner informasjonsteknologien skal ha større ytringsfrihet, personvern og rettssikkerhet enn de som ikke gjør det? Jeg synes det er grunnleggende feil, og det klasseskillet skal ihvertfall ikke økes av en regjering i en liberal rettsstat. Vil vi ha denne type skjevheter i samfunnet knyttet til kunnskap om teknologi?

Jeg blir derfor svært oppgitt over Bjørn Jarle Rødberg-Larsen, ivrig  forkjemper for DLD, som sier jeg inntar elitististens rolle som bedreviter til dette. Det er totalt skivebom og et usaklig forsøk på å underminere min argumentasjon. Jeg prøver å formidle min kunnskap om informasjonsteknologiens positive og negative anvendelsesområder. Hans eget yrke som internettmarkedsfører hører inn under bransje som ikke akkurat er kjent for å ivareta personvernet. Jeg har ikke grunnlag for å påstå at Rødberg Larsen er blant værstingene i bransjen, men helt generellt  benytter de faktisk overvåkningsteknikker for å spore oss når vi surfer på nettet. Problemet er så stort at forbrukermyndigheter vil innføre mottiltak. Har Rødberg Larsen er objektivt syn på personvern og overvåkning, eller kan han være farget av fortreffeligheten han ser i å samle inn informasjon om folk?

Jeg bruker f.eks. Firefox med HttpsEverywhere og Noscript plugins, og kan tildels styre når noen kan spore meg når jeg surfer. Flertallet av nettbrukere vet ikke om hverken problemet eller hvordan unngå det. Det er et stort problem for personvernet.

Det samme gjelder med Datalagringsdirektivet.

Når kartet ikke stemmer med terrenget

I dag har Regjeringen vedtatt at innføring av Datalagringsdirektivet skal behandles i Stortinget før jul. Samtidig overrekkes Nobels Fredspris til Liu Xiabo, som kjemper på kinesiske myndigheter som bruker bl.a. overvåkning av elektronisk kommunikasjons for å holde kontroll med sine innbyggere. Ikke så ulikt Datalagringsdirektivet, og det danner derfor et dobbeltmoralsk bakteppe for Arbeiderpartiets vettløse råkjøring.

Oppdatering
Det er kanskje ikke helt innlysende for alle lesere hvorfor jeg setter DLD i sammenheng med utdelingen av Nobels fredspris, men i Aftenposten står det en god kronikk som beskriver hvordan teknologien setter ytringsfriheten under press. Årets prisvinner kjemper nettopp for ytringsfrihet.

Formålet er kanskje formulert litt anderledes enn i Kina, men formålsutglidning er allerede på gang. NAV, Skattemyndighetene og Finanstilsynet vil også bruke trafikkdataene til å avsløre svindlere. Ikke usannsynlig vil man på sikt ende opp med en "kinesisk modell" med ganske så omfattende overvåkning og bruk av innsamlede data.

I det konkrete forslaget (forenklet hos NRK) som foreligger er det foreslått en nedre strafferamme på 4 år (5 år for lokasjonsdata) for tilgang. Man skal altså sikre bevis fra alle innbyggere, men ha en ganske høy terskel for tilgang til data. Samtidig sier man at det hovedsakelig skal gis tilgang vha domstolskontroll. Her er grunnen beredt for formålsutglidninger. Men Politiet opprinnelig ønsket DLD for å sikre bevis vil få en betraktelig høyere terskel før man får tilgang til trafikkdata, enn dagens praksis! Utformingen av forslaget er irrasjonelt og bærer preg av hastverk. Selv Justsisdepartementets pressemelding var mangelfull, den manglet informasjon om at epost og bruk av internett er omfattet av lovendringen. Dessuten så er det en utbredt oppfatning at slike lover er drevet frem av frykt. Frykt er en dårlig driver for rasjonelle handlinger.

Er direktivet egnet for å løse problemene i Politiet? Jeg har tidligere forklart at jeg ikke tror det kan løse de egentlige problemene, og når tilgangen blir såpass begrenset blir effektivitetsgevinsten liten. Faren er at man faktisk vil løse færre saker med trafikkdata enn i dag. Dette på tross av at man har samlet inn massive mengder data, og sikret bevis for både kriminelle såvel som lovlydige Særlig de småkriminelle kan vinne på innføring av DLD. Kriminelle kan også nyttiggjøre seg trafikkdata som de illegalt skaffer seg tilgang til, noe som garantert vil skje. De kriminelle vinner altså enda en gang ved innføring av direktivet. Det er ikke usannsynlig at Høyre faktisk vil kreve enda høyere strafferamme for å gjøre direktivet mer spiselig, alternativt kortere lagringstid. Samtidig sier man data skal sikres med strenge regler, noe som i seg selv en falsk påstand.

Direktivet lider tydelig av design by comittee. Politikere som ikke har satt seg ordentlig inn i problemene, og som ikke lytter til faglig ekspertise hverken på datasikkerhet eller personvern utformer et håpløst ubrukelig direktiv. Jeg tror også det bommer på målet for Politiet. Oppsummert ser jeg disse feil og svakheter, men det er nok mange fler:

• Massivt inngrep i personvernet og rettsstaten
• Til tross for massive mengde data, er de gjort mer utilgjengelig for de som skal bruke dem fordi politikere har dealet om minimums strafferamme for å gjøre det "spiselig". Det er misforstått personvern som ligger til grunn for dette. I en personvernkontekst er det ikke Politiets legale tilgang, men illegal tilgang og formålsutglidning som er det største problemet med DLD. Økt lagringstid driver nedre strafferamme for tilganng oppover! Altså jo mer data som lagres, jo mindre tilgjengelig for  Økt strafferamme blir bare leppestift på grisen.
• Man kan ikke viske ut skadevirkningen av overvåkning ved å ha strengere tilgang. Dataene er lagret og ligger klare til misbruk og formålsutglidning. Da er faren for skade allerede oppstått, og jo mer data jo større sannsynlighet er det for at det skjer. Strenge regler for sikring er ikke sikrere enn fartsgrenser er mot fartsovertredelser. Informasjonssikkerhet er fag og nitidig arbeid, ikke regler. For de som lurer hva jeg tenker på, se på hvordan data ble hentet ut fra Pentagon til Wikileaks. Dette er utfordringer IT/Telekonbransjen uansett bør se på uavhengig av direktivet.
• Påstanden om at DLD kan benyttes til å sjekke noen ut av en sak tviler jeg på. Dette vil ofte gå på lokasjon, og en må da i såfall sikte personer for en forbrytelse med hele 5 års strafferamme for å sjekke personen ut av saken. Unødvendig arbeid og ubehagelig for uskyldige, og vil neppe bli brukt noen særlig grad. 4 års strafferamme er heller ikke særlig attraktivt for uskyldige...
• Det hjelper ikke på Politiets ressursproblemer, fordi de småkriminelle går under DLD radaren. Strafferammen blokkerer for bruk av trafikkdata.
• Teknologien har løpt fra, og vil snart løpe enda raskere fra direktivet. EU komiteer kan aldri holde følge med teknologien. Sosiale media, Skype o.l. omfattes generellt ikke av direktivet, men det vil derimot ble supernøyaktig sporing av din lokasjon pga virkemåten til moderne mobiltelefoner.

Jeg mener det vil være mer hensiktsmessig med generell sletteplikt, med så kort frist som overhodet praktisk mulig. Da trenger man ikke høy minimums strafferamme for tilgang for styre tilgang. Dagens praksis med målrettet tvangslagring ved skjelllig grunn til mistanke opprettholdes. Politiet må heller bli flinkere til se  hvordan de kan benytte det som ellers måtte finnes, også digitalt. Slik får man ikke noe statlig overgrep mot personvernet. Trafikkdata kan brukes i de saker hvor det er hensiktsmessig og vil da være et godt virkemiddel i kampen mot ulike typer kriminalitet. Da binder man heller ikke opp etterforskningsmetoder i teknologiske løsninger som er i rask endring.

Kartet stemmer ikke terrenget for Datalagringsdirektivet generellt og Arbeiderpartiets lovforslag spesiellt. Her er noen gode grunner til å kaste forslaget eller i det minste utsette beslutning om å innføre DLD:

• Datalagringsdirektivet er ikke overenstemmelse med rettsstatens prinsipper, og vil trolig aldri bli det.
• Direktivet vil ha en chilling effect på et demokratiets grunnleggende mekanismer og sikkerhetsventiler.
• Det vil ikke kunne løse polititets utfordringer mhp effektivitet. 
• Det er ventet at EU vil komme med en evalueringsrapport i April og det vil være viktig kunnskap for å kunne gjøre riktig beslutning, dersom man ikke allerede anser personverovergrepet som så stort at det uansett ikke er aktuellt. 

Hastverk er lastverk

Politikerne må ta ansvar og skaffe seg kunnskap. De må lese uttalelsene til alle høringsinstanser, følge med på debatten og ikke minst avvente EUs egen evaluering. Alt annet er viljeløs EU absorbering uten kunnskap om hva man driver med, effekter og bieffekter. Her er ikke poenget å gjøre noe for se ut som man er dyktig politiker. Det virkelige terrenget må kartlegges før man kan finne virkelige løsninger. Man kan ikke løse utfordringer i en liberal rettsstat ved å underminere den. De som sier noe annet kan ikke ha satt seg inn i problemstillingen. Man kan rett og slett ikke slippe løs så dårlig håndverk i samfunnet, så være snill og sett ned foten før det er for sent.

Oppdatering 11.12.2010
Jeg ser jeg har tatt utgangspunkt i hovedregelen for uthenting av data. Forslaget er ganske innfløkt (typisk juss-prosa). Greie oppsummeringer

• Slik vil AP lagre dine data (VG)
• Sikkerhet for enhver pris

Forslaget kan ved første inntrykk (innsalg) se ut som om det er streng tilgang til data, men i praksis lekker det som en sil. Forslaget bør så absolutt forkastes, eller helst bruke vetoretten uten mer om og men. Det er umulig å tilfredstille alle som vil ha tilgang og ha god sikkerhet. Det kan man bare glemme.

Vedrørende kritikk av posten
Jeg har blitt kritisert, på Twitter, for første avsnitt i posten fordi jeg er for drøy i min sammeligning med Kinas overvåkning av sine innbyggere. Når man går lovforslaget i sømmene, er det egentlig en drøy påstand jeg kommer med? Det er både likheter og ulikheter, men den totale virkningen på personvern og privatliv har utvilsomt noen sammenfallende trekk.