For at næring og offentlig forvaltning skal kunne utnytte det fulle potensial i informasjonsteknologi, er endel personvernsprinsipper essentielle. Skal kunder og innbygere tiltro nettjenester sine opplysninger, må man kunne stole på de som forvalter selve informasjonen og transportteknologien.
IT-Minister Rigmor Aaserud har skrevet en kronikk i Computerworld Norge om Ny Digital agenda for EU. Jeg synes artikkelen er generellt god, og den nevner spesiellt at personvern er essentiellt for utvikling. Den nye digitale agendaen skal være en del av løsningen på EUs økonomiske problemer. Siden personvern er omstridt, også innad i EU og her i Norge vil jeg prøve å forklare hvorfor jeg mener dette er viktige sammenhenger å ha klart for seg.
Teknologirådet har en artikkel, som omhandler hvordan data som lagres i fobindelse med Datalagringsdirektivet, skal forvaltes. Artikkelen ga meg ideen til denne posten, sammen med Aasruds kronikk.
Oppdatering 12.06.2010
Forøvrig så omhandler EUs Artikkel 10 Personvern, og Working Group 29 jobber med personvernsspørsmål.
Oppdatering 1506.2010
Jeg fant en bra artikkel hos Teknologirådet om ulike egenskaper/innfallsvinkler til personvern: Hva er ersonvernrsonvern.
Tillit
Forretningsforhold bygger på tillit, både ved fysisk tilstedeværelse, men ikke noe mindre på nett. Når du skal oppgi både personalia og kredittkortopplysninger, må en kunne stole på det nettstedet man tiltror disse opplysningene. Man forventer også at dette er opplysninger som forblir mellom deg som kunde og nettstedet. Langt de fleste er i stand til å gjøre en grei vurdering av nettsteder. Man skal allikevel huske på at det kan forekomme både fysiske innbrudd og datainnbrudd hos nettstedet, og dine opplysninger kan komme på avveie.
De færreste tenker over at selve kommunikasjonen kan avlyttes, og opplysninger misbrukes. Datakriminelle har holdt på med dette over lengre tid. Leverandører av nettlesere og tjenestetilbydere forsøker å tette sikkerhetshull, men det er ikke mulig å tette alle hull. Datakriminelle benytter seg bl.a. av noe som kalles Man-In-the-Middle attack. Kort fortalt utnyttes sikkerhetshull og svakheter i teknologi og bruksmønster til å avlytte kommunikasjon. Det svekker tilliten, selv om tjenestetilbyder formelt sett ikke har gjort noe galt.
Fordi data kan komme på avveie og misbrukes, er det viktig at man hele tiden har innsyn i egne data. Dette gjelder alle forhold hvor en legger igjen personopplysninger. Dersom noen bestiller varer i ditt navn bør du kunne oppdage det. Du bør kunne sjekke ordrehistorikk osv. på nettsteder hvor du er registrert.
Transparens
Når man bruker internett enten mobilt eller hjemmefra, går man via en nettilbyder (ISP). Disse logger informasjon om din nettbruk av faktureringshensyn. Pussig nok gir få, eller ingen, ISPer innsyn i disse dataene. Stort sett har få hatt bruk for denne informasjonen, og om den har inneholdt feil, har man ryddet opp når regningen kommer. Feil som ikke gir utslag på regningen blir aldri oppdaget. Siden disse dataene faktisk kan bli utlevert til Politiet/overvåkningstjenester burde det strengt tatt vært mulig å få innsyn. De er en 3dje part i forholdet mellom deg og din ISP, og kan trekke slutninger om deg basert på denne informasjonen. Kravet om innsyn styrkes dersom Datalagringsdirektivet innføres. Da blir det lagret mere data, detaljeringsgraden og lagringstiden økes.
Åpenhet
Data som ikke er av persondatakarakter, bør i størst mulig grad være åpen. Nettbutikker kan med fordel ha brukervurderinger, sanntids salgstrender o.l. lett tilgjengelig. Offentlige instanser besitter mye data, som innbyggere faktisk har et forhold til. På grunn av disse dataene befinner seg i gamle datasystemer, begrensede ressurser osv forblir mange data låst inne. Disse dataene kan gi større samfunnsforståelse og innovasjon om de gjøres tilgjengelig. Når man kobler sammen data fra ulike kilder kan man skape helt nye tjenester. Tilgang til disse dataene bør i hovedsak foregå anonynymt. Det kan tenkes at nytenkning kan true etablert makt, men allikevel representere positiv samfunnsutvkling. Det er kanskje ikke noe man tenker over til daglig, men dette har vært avgjørende opp gjennom historien og det samfunnet vi nå lever i.
Privatliv
Enhver har rett til privatliv og privat tid. Selv også når man kommuniserer elektronisk. Elektronisk kommunikasjon mellom privatpersoner skiller seg ikke fra annen privat kommunikasjon. Jeg mener det skal mye til for at myndigheter skal iverksette tiltak som bryter denne privatfreden. Dette gjelder også bruk av nettjenester i privat øyemed. Datalagringsdirektivet formaliserer og går et godt stykke videre utover dagens praksis på dette området. Direktivet legger opp til at en domstol må gi tilgang, basert på skjellig grunn til mistanke, før data kan hentes ut. Justisdepartementet har foreslått at man ikke skal behøve skjellig grunn til mistanke. Domstolen skal altså gi tilgang til data uten grunn. Det finner jeg svært urovekkende.
Datalagringsdirektivet, med eller uten forværrende utvidelser, er på et vis analogt med Man-In-the-Middle angrep. Det vil gi innsyn i kommunikasjon, uten at noen av partene involvert er klar over det.
Samfunns- og næringsutvikling basert på personvernsprinsipper
Dersom man bryter tillit, privatlivets fred eller holder data skjult bygges det misstillit og mistenksomhet inn i forholdet mellom de ulike partene. Dette skader utviklingen av både samfunnet og næring. Positiv og demokratisk utvikling er uløselig knyttet til myndighetenes respekt for individet og vise versa. Individer som ikke opplever å bli respektert, vil sjelden reagere med respekt andre veien.
Nettet er uten grenser, ihvertfall for de som lever frie demokratiske land. Digitale tjenester kjenner ingen grenser og distribusjonskostnader er omtrent lik 0 uansett hvor kunden/brukeren befinner seg. Det gir muligheter for å lage smale tjenester, dvs tjenester som i en liten populasjon ikke ville hatt mange potensielle brukere. I et større nedslagsfelt er det en helt annen økonomi. Disse prinsippene er godt beskrevet at Chris Andersons bok, The Long Tail: Why the future of business is selling less of more.
Men så til hovedpoenget. Skal man overleve i Long tail tjenestemarkedet, må det bygge på tillit, transparens, åpenhet og respekt for individet. Personvern er ikke løsningen, men er etiske verdier som må bygges inn i løsningene og demokratisk tenkning.
John Batelle har skrevet en veldig bra bloggpost som heter The Signal. Den bør leses, samt artikkelen den referer til The Eternal Value of Privacy (Bruce Schneier).
Oppdatering 14.08.2010:
60000 pass- og fødselsnr på avveie. Utro tjener har solgt personlige opplysninger.
Dette viser at utro tjenere kan selge opplysninger, og de kriminelle kan bruke disse til å innhente flere opplysninger. Jo større lekkasjer, jo større skade.
Friday, June 11, 2010
Thursday, June 10, 2010
Digital forvaltning, organisering og sosialisering
Etterhvert som Norge digitaliseres, vil man møte utfordringer og problemstillinger. Digitalteknologi byr på nye muligheter og effektivisering, og har stort potensiale om det blir brukt fornuftig.
Som med alt annet, så har digitalteknologi en bakside, og anvendelse som gir reelle og verdifulle gevinster er ikke alltid åpenbare. Digitalteknologi kan også brukes destruktivt mot enkeltpersoner, i organisasjoner og samfunnet. I skolen er problemet med digital mobbing et voksende problem, og myndighetene har satt iverk endel tiltak. Jeg tror kunnskap om digitalteknologi må heves generellt, og det må bli endel av oppdragelsen foreldre gir barna sine. Nettopp barnas bruk av teknologi illustrerer godt hvordan den har blitt endel av sosialiseringsprosessene i dagliglivet. Derfor er kunnskap om teknologien viktig, men også at man skal føle seg trygg når man bruker den. På en annen side må det være mulig å trekke seg tilbake. Mennesker flest har et behov for private stunder, noen trenger mye, andre lite. Også når man bruker teknologi i en privat setting, forventes det at man gjør forblir privat.
I et land med spredt demografi, og veldig varierende geografi, har vi et spesiellt stort potensiale som nasjon ved å satse på samarbeids-, kunnskaps- og sosialiseringsteknologi. Det kan øke effektiviteten, styrke demokratiet og nasjonalt samhold dersom mulighetene forvaltes fornuftig. For at dette skal bli mulig må det tilrettelegges og innbyggerne må være uredde (ikke naive) i sin utprøving av teknologien. Tilliten til teknologien bygges opp ved transparens: det man "produserer" av informasjon i ulike sammenhenger er tilgjengelig for relevante personer, organisasjoner og samfunn. Informasjon bør i så liten grad som overhodet mulig holdes skjult. Personverkommisjonen har gjort et ypperlig arbeid med å dokumentere personvernprinsipper og forvaltning av disse. Jeg prøver her å sette det i sammenheng med generell samfunnsutvikling.
Sånn sett henger en eventuell innføring av Datalagringsdirektivet sammen med utvikling av samfunnet og demokratiet i Norge. Digital teknologi kan støtte opp under utviklingen, eller ha motsatt effekt. Akkurat nå er vi prisgitt Høyre, som vil kunne avgjøre om Stortinget vil vedta en implementasjon av direktivet.
Jeg har i det siste interessert meg endel for fagfeltet organisering for tjenesteorganisasjoner og hvordan IT kan støtte slike organisasjoner. En slik organisasjon er Politiet. Jørgen Kosmo kritiserte nettopp Politiet for dårlig organisering og samarbeid som kan bidra til oppklaring av saker som strekker seg over flere politidistrikter. I dag var det en gledesnyhet som viser at riktig organisering kan bidra til oppklaring av saker med mobile kriminelle. Slike utenlandske mobile bander har neppe norske mobilabonnementer, og Datalagringsdirektivet ville være til liten hjelp i sånne saker.
For å kunne forbedre tjenesteytende organisasjoner, og gi dem de riktige verktøyene. En må man forstå problemene de sliter med, hvordan de er organisert og hvilke endringer som må gjøres. Jeg vil her vise til noen innsiktsfulle, men noe generelle artikler om temaet:
Les mer om teknologiske problemstillinger og muligheter hos Teknologirådet.no
Som med alt annet, så har digitalteknologi en bakside, og anvendelse som gir reelle og verdifulle gevinster er ikke alltid åpenbare. Digitalteknologi kan også brukes destruktivt mot enkeltpersoner, i organisasjoner og samfunnet. I skolen er problemet med digital mobbing et voksende problem, og myndighetene har satt iverk endel tiltak. Jeg tror kunnskap om digitalteknologi må heves generellt, og det må bli endel av oppdragelsen foreldre gir barna sine. Nettopp barnas bruk av teknologi illustrerer godt hvordan den har blitt endel av sosialiseringsprosessene i dagliglivet. Derfor er kunnskap om teknologien viktig, men også at man skal føle seg trygg når man bruker den. På en annen side må det være mulig å trekke seg tilbake. Mennesker flest har et behov for private stunder, noen trenger mye, andre lite. Også når man bruker teknologi i en privat setting, forventes det at man gjør forblir privat.
I et land med spredt demografi, og veldig varierende geografi, har vi et spesiellt stort potensiale som nasjon ved å satse på samarbeids-, kunnskaps- og sosialiseringsteknologi. Det kan øke effektiviteten, styrke demokratiet og nasjonalt samhold dersom mulighetene forvaltes fornuftig. For at dette skal bli mulig må det tilrettelegges og innbyggerne må være uredde (ikke naive) i sin utprøving av teknologien. Tilliten til teknologien bygges opp ved transparens: det man "produserer" av informasjon i ulike sammenhenger er tilgjengelig for relevante personer, organisasjoner og samfunn. Informasjon bør i så liten grad som overhodet mulig holdes skjult. Personverkommisjonen har gjort et ypperlig arbeid med å dokumentere personvernprinsipper og forvaltning av disse. Jeg prøver her å sette det i sammenheng med generell samfunnsutvikling.
Sånn sett henger en eventuell innføring av Datalagringsdirektivet sammen med utvikling av samfunnet og demokratiet i Norge. Digital teknologi kan støtte opp under utviklingen, eller ha motsatt effekt. Akkurat nå er vi prisgitt Høyre, som vil kunne avgjøre om Stortinget vil vedta en implementasjon av direktivet.
Jeg har i det siste interessert meg endel for fagfeltet organisering for tjenesteorganisasjoner og hvordan IT kan støtte slike organisasjoner. En slik organisasjon er Politiet. Jørgen Kosmo kritiserte nettopp Politiet for dårlig organisering og samarbeid som kan bidra til oppklaring av saker som strekker seg over flere politidistrikter. I dag var det en gledesnyhet som viser at riktig organisering kan bidra til oppklaring av saker med mobile kriminelle. Slike utenlandske mobile bander har neppe norske mobilabonnementer, og Datalagringsdirektivet ville være til liten hjelp i sånne saker.
For å kunne forbedre tjenesteytende organisasjoner, og gi dem de riktige verktøyene. En må man forstå problemene de sliter med, hvordan de er organisert og hvilke endringer som må gjøres. Jeg vil her vise til noen innsiktsfulle, men noe generelle artikler om temaet:
Les mer om teknologiske problemstillinger og muligheter hos Teknologirådet.no
Personvern og etterforskning i et historisk perspektiv
Arbeiderpartiet vedtok i går å innføre Datalagringsdirektivet.
Direktivet står i kraftig kontrast til Personvernkommisjonens rapport overlevert til Fornyings- og administrasjonsdepartementet 13. 01.2009. Kommisjonen går gjennom personvernprinsipper som er en viktig del av fundamentet for vårt moderne demokrati.
I kommisjonens rapport kommer det frem at moderne kommunikasjonsteknologi medfører at vi legger fra oss flere spor enn noen gang tidligere. Politiet har DNA-registere (som riktignok ikke engang utnyttes til sitt fulle potensiale). Kommisjonen nevner bl.a. at de som står i DNA registeret faktisk kontinuerlig står i en virtuell identifiseringskonfrontasjon. Nå vil altså Arbeiderpartiet at alle landets innbyggere skal stå i en slik virtuell identifiseringskonfrontasjon.
Som teknolog (programmerer) kjenner jeg godt til hvordan en god del av teknologiene som medfører at vi legger igjen elektroniske spor. Den informasjonsmengden som lagres om oss er uten sidestykke mer omfattende enn noensinne. Med de argumenter som fremføres av Politimyndighetene om viktigheten av ytterligere, og lengre, lagring kan man saktens spørre seg hvordan det overhodet var mulig å etterforske før den digitale tidsalder.
Som svar på disse utfordringene av personvernet har privatpersoner begynt å kryptere sin kommunikasjon. Dette gjelder også de litt avanserte kriminelle. Men i et historisk perspektiv er det vitktig å tenke på at kryptering egentlig er et tiltak for å gjenopprettet balansen mellom personvern og myndighetenes samt andres tilgang til individets privatliv. Personvernet er svekket, ikke etterforskning, i den digitale tidsalder. Personvernet er essensiellt i et fungerende demokrati. Det gir individet privatliv, journalistene kan gi sine kilder vern, og varslere beskyttelse. Dette må vi ikke gi slipp på, da det vil true videre utvikling av vårt samfunn. Vedtas direktivet, tror jeg 17. Mai, med feiring av frihetsidealer, blir en feiring med sterk bismak.
Effekten av direktivet er ytterligere forværring av denne balansen mellom personvern og overvåkning, uten at det vil gi noen særlig gevinst i etterforskningsøyemed. Planlagt kriminalitet vil ikke etterlate seg noe særlige eletroniske spor, og da står man igjen med impulshandlinger. Kriminalitet begått i affekt etterlater massive mengde med biologiske spor og vitner. Terrorhandlinger er spesielle i dette tilfellet: Terrorister vil stort sett klare å skjule sine elektroniske spor, men i det de slår til er det nettopp å bli stilt til ansvar for handlingen som er målet, og her er jo Datalagringsdirektivet et nyttig verktøy for terroristene...
Når er egentlig ingenting av dette noe nytt. Det er godt dokumentert gjennom rapporten til Personvernkommisjonen, høringsuttalelser ifbm behandling av Datalagringsdirektivet. Jeg er sterkt forundret, og skremt, over at alt dette blir hensyntatt i den politiske behandlingen.
Jeg ønsker at Stortinget tenker over Henrik Wergelands arbeid for frihet, og maktfordelingsprinsippet. Det er et paradoks at det nettopp er Arbeiderpartiet som er den største forkjemperen for Datalagringsdirektivet. Hvis man leser arbeiderbevegelsens og partiets historie, kan en lure på hvordan det hadde gått om staten hadde hatt slike kontrollmidler den gangen.
Direktivet står i kraftig kontrast til Personvernkommisjonens rapport overlevert til Fornyings- og administrasjonsdepartementet 13. 01.2009. Kommisjonen går gjennom personvernprinsipper som er en viktig del av fundamentet for vårt moderne demokrati.
I kommisjonens rapport kommer det frem at moderne kommunikasjonsteknologi medfører at vi legger fra oss flere spor enn noen gang tidligere. Politiet har DNA-registere (som riktignok ikke engang utnyttes til sitt fulle potensiale). Kommisjonen nevner bl.a. at de som står i DNA registeret faktisk kontinuerlig står i en virtuell identifiseringskonfrontasjon. Nå vil altså Arbeiderpartiet at alle landets innbyggere skal stå i en slik virtuell identifiseringskonfrontasjon.
Som teknolog (programmerer) kjenner jeg godt til hvordan en god del av teknologiene som medfører at vi legger igjen elektroniske spor. Den informasjonsmengden som lagres om oss er uten sidestykke mer omfattende enn noensinne. Med de argumenter som fremføres av Politimyndighetene om viktigheten av ytterligere, og lengre, lagring kan man saktens spørre seg hvordan det overhodet var mulig å etterforske før den digitale tidsalder.
Som svar på disse utfordringene av personvernet har privatpersoner begynt å kryptere sin kommunikasjon. Dette gjelder også de litt avanserte kriminelle. Men i et historisk perspektiv er det vitktig å tenke på at kryptering egentlig er et tiltak for å gjenopprettet balansen mellom personvern og myndighetenes samt andres tilgang til individets privatliv. Personvernet er svekket, ikke etterforskning, i den digitale tidsalder. Personvernet er essensiellt i et fungerende demokrati. Det gir individet privatliv, journalistene kan gi sine kilder vern, og varslere beskyttelse. Dette må vi ikke gi slipp på, da det vil true videre utvikling av vårt samfunn. Vedtas direktivet, tror jeg 17. Mai, med feiring av frihetsidealer, blir en feiring med sterk bismak.
Effekten av direktivet er ytterligere forværring av denne balansen mellom personvern og overvåkning, uten at det vil gi noen særlig gevinst i etterforskningsøyemed. Planlagt kriminalitet vil ikke etterlate seg noe særlige eletroniske spor, og da står man igjen med impulshandlinger. Kriminalitet begått i affekt etterlater massive mengde med biologiske spor og vitner. Terrorhandlinger er spesielle i dette tilfellet: Terrorister vil stort sett klare å skjule sine elektroniske spor, men i det de slår til er det nettopp å bli stilt til ansvar for handlingen som er målet, og her er jo Datalagringsdirektivet et nyttig verktøy for terroristene...
Når er egentlig ingenting av dette noe nytt. Det er godt dokumentert gjennom rapporten til Personvernkommisjonen, høringsuttalelser ifbm behandling av Datalagringsdirektivet. Jeg er sterkt forundret, og skremt, over at alt dette blir hensyntatt i den politiske behandlingen.
Jeg ønsker at Stortinget tenker over Henrik Wergelands arbeid for frihet, og maktfordelingsprinsippet. Det er et paradoks at det nettopp er Arbeiderpartiet som er den største forkjemperen for Datalagringsdirektivet. Hvis man leser arbeiderbevegelsens og partiets historie, kan en lure på hvordan det hadde gått om staten hadde hatt slike kontrollmidler den gangen.
Tuesday, June 8, 2010
Politikk og ligninger
Ligninger brukes for uttrykke forhold mellom ukjente variable. Problemløsning med komplekse problemstillinger, kan forenklet sagt, uttrykkes som ligninger med flere ukjente eller simultane ligningsett.
Det jeg vil illustere med å bruke matematiske ligninger opp mot politikk er: dersom man vil løse et problem, må alle relevante ukjente for problemstillingen med. Dersom man mangler en variabel, vil man finne et svar. Problemet er at svaret er formelt sett riktig, men det er ikke svar på problemet. Og ligninger er balanserte, noe politikk også bør være. Det er lett å la seg forelske i et svar, særlig om det kan gi fjær i hatten. Problemene oppstår når man skal prøve ut svaret i praksis, da det vil komme for en dag at man manglet variable i problemdefinisjonen.
I systemutvikling er det et kjent fenomen at jo tidligere en feil innføres i utviklingsløpet, jo høyere kostnad innebærer det å rette feilen. Dette løses delvis ved at man utvikler iterativt (her finnes det analog i ligningsløsning, se Wikipediaartikkel). Da deler man opp utviklingen, og leverer løsningen i delleveranser. I tillegg har smidige utviklingsmetoder fått rotfeste, spesiellt der hvor kravene, forutsetningene og mulighetene (og derav løsningsrommet) endrer seg hyppig. I smidige utviklingsmetoder er det kritisk for suksess at man etablerer en læringssøyfe, slik at man kan justere kursen. Når dette fungerer, gir det tidlig returverdi på investeringer, og man reduserer risiko for at man leverer feil løsning.
I politikken burde man også innse at man ikke kan sitte inne med fasitsvar på komplekse problemstillinger. En må lære underveis, og ikke ta større steg enn at man kan justere kursen underveis.
Som jeg var inne var inne på, er det vesentlig at man inkluderer alle variable i en ligning/ligningssett. Når man skal spesifisere en løsning på et politisk problem, innebærer det å samle inn fakta og meninger om problemet og definisjonen av det. Altså hvordan man ser problemet, og hvordan ulike forhold påvirker hverandre. Dette foregår gjerne som høringsrunder, men i endel saker vil man også få innspill gjennom media. Nytt er at menigmann og fagfolk også kan uttrykke seg gjennom sosiale media, uavhengig av offisielle kanaler. Sosiale media gir en mye mer levende diskusjon, og det er større sjanse for at man finner de siste variablene som må med i ligningen dersom beslutningstagere lytter.
I saker som innføring av Datalagringsdirektivet mangler det ikke på hverken faglig tunge høringsuttalelser eller innspill via sosiale media. Da er det besynderlig at beslutningstagere velger å utelate alle slike innspill fra sin problemdefinisjon. Det kan virke som om svaret er gitt på forhånd, og man er ikke interessert i noe som forstyrrer dette synet. Jeg mistenker at motivasjonen er politiske gevinster opp mot EU/USA eller at man har forelsket seg i et svar som virker så enkelt og vakkert at det må være den ultimate løsning.
Oppdatering: Jeg mener at ligninger her er ypperlig bilde på hvordan balansere tiltak mot kriminaliet med hensyn på proporsjonalitetsprinsippet.
Jeg har også fulgt utvikling av debatten rundt lokalsykehusene i det siste. Måten Helsenorge styres sentralt har noen fellesstrekk med behandlingen av Datalagringsdirketivet. Man skriver ut løsninger som om Norge var homogent geografisk og demografisk, sett fra Østlandet. Igjen så tror jeg dette er et sett av ligninger hvor ukjente utelates. Jeg synes Helsedirektøren er modig som setter dagsorden når det gjelder økonomi. Jeg synes også dette innlegget om hvordan logikken sentralt bygges opp, og backes av riksavisene er veldig bra.
Skal man løse en ligning, må alle relevante ukjent med. Ellers så blir det bare tøv. Jeg synes politikere og byråkrater skal lytte til de som faktisk kjenner problemstillingene på kroppen. De sitter på ganske mye informasjon om hvor skoen trykker. Det er IT-folk og jurister som har sterke meninger om Datalagringsdirektivet. Folk i distriktene kjenner best til lokale forhold, og skjønner de praktiske konsekvensene av foreslåtte endringer i sykehusstruktur. Deres innspill må være en del av ligningen som beskriver problemstillingen.
Man kan si mye om Japansk arbeidsliv, men de har løst en rekke problemer og kommet frem til løsninger og arbeidsmetoder resten av verden har hatt glede av. Jeg er ingen ekspert på Japan, men jeg har ihvertfall fått med meg at sjefen snakker sist, og minst av alle. De ansatte er høyt motiverte for å levere resultater. Jeg tror Europeiske byråkrater og politikere har noe å lære av japanere.
Oppdatering 17.06.2010:
Jeg har konkludert med at det jeg forsøker å beskrive her er Yin & Yang. Problemstillinger må bestå av komplementære begreper, ellers så blir diskusjonen rotete og målløs. Resultatet blir gjerne noe de som ikke var involvert i beslutningene ikke skjønner noe av, og det beslutningene bygger på feil forutsetninger. Relasjonen til Japansk filosofi er ikke tilfeldig, og jeg referte til Japansk lederstil i førsteutgaven av posten.
Les mer om problemstillinger knyttet til overvåkning og personvern hos Teknologirådet.no
Det jeg vil illustere med å bruke matematiske ligninger opp mot politikk er: dersom man vil løse et problem, må alle relevante ukjente for problemstillingen med. Dersom man mangler en variabel, vil man finne et svar. Problemet er at svaret er formelt sett riktig, men det er ikke svar på problemet. Og ligninger er balanserte, noe politikk også bør være. Det er lett å la seg forelske i et svar, særlig om det kan gi fjær i hatten. Problemene oppstår når man skal prøve ut svaret i praksis, da det vil komme for en dag at man manglet variable i problemdefinisjonen.
I systemutvikling er det et kjent fenomen at jo tidligere en feil innføres i utviklingsløpet, jo høyere kostnad innebærer det å rette feilen. Dette løses delvis ved at man utvikler iterativt (her finnes det analog i ligningsløsning, se Wikipediaartikkel). Da deler man opp utviklingen, og leverer løsningen i delleveranser. I tillegg har smidige utviklingsmetoder fått rotfeste, spesiellt der hvor kravene, forutsetningene og mulighetene (og derav løsningsrommet) endrer seg hyppig. I smidige utviklingsmetoder er det kritisk for suksess at man etablerer en læringssøyfe, slik at man kan justere kursen. Når dette fungerer, gir det tidlig returverdi på investeringer, og man reduserer risiko for at man leverer feil løsning.
I politikken burde man også innse at man ikke kan sitte inne med fasitsvar på komplekse problemstillinger. En må lære underveis, og ikke ta større steg enn at man kan justere kursen underveis.
Som jeg var inne var inne på, er det vesentlig at man inkluderer alle variable i en ligning/ligningssett. Når man skal spesifisere en løsning på et politisk problem, innebærer det å samle inn fakta og meninger om problemet og definisjonen av det. Altså hvordan man ser problemet, og hvordan ulike forhold påvirker hverandre. Dette foregår gjerne som høringsrunder, men i endel saker vil man også få innspill gjennom media. Nytt er at menigmann og fagfolk også kan uttrykke seg gjennom sosiale media, uavhengig av offisielle kanaler. Sosiale media gir en mye mer levende diskusjon, og det er større sjanse for at man finner de siste variablene som må med i ligningen dersom beslutningstagere lytter.
I saker som innføring av Datalagringsdirektivet mangler det ikke på hverken faglig tunge høringsuttalelser eller innspill via sosiale media. Da er det besynderlig at beslutningstagere velger å utelate alle slike innspill fra sin problemdefinisjon. Det kan virke som om svaret er gitt på forhånd, og man er ikke interessert i noe som forstyrrer dette synet. Jeg mistenker at motivasjonen er politiske gevinster opp mot EU/USA eller at man har forelsket seg i et svar som virker så enkelt og vakkert at det må være den ultimate løsning.
Oppdatering: Jeg mener at ligninger her er ypperlig bilde på hvordan balansere tiltak mot kriminaliet med hensyn på proporsjonalitetsprinsippet.
Jeg har også fulgt utvikling av debatten rundt lokalsykehusene i det siste. Måten Helsenorge styres sentralt har noen fellesstrekk med behandlingen av Datalagringsdirketivet. Man skriver ut løsninger som om Norge var homogent geografisk og demografisk, sett fra Østlandet. Igjen så tror jeg dette er et sett av ligninger hvor ukjente utelates. Jeg synes Helsedirektøren er modig som setter dagsorden når det gjelder økonomi. Jeg synes også dette innlegget om hvordan logikken sentralt bygges opp, og backes av riksavisene er veldig bra.
Skal man løse en ligning, må alle relevante ukjent med. Ellers så blir det bare tøv. Jeg synes politikere og byråkrater skal lytte til de som faktisk kjenner problemstillingene på kroppen. De sitter på ganske mye informasjon om hvor skoen trykker. Det er IT-folk og jurister som har sterke meninger om Datalagringsdirektivet. Folk i distriktene kjenner best til lokale forhold, og skjønner de praktiske konsekvensene av foreslåtte endringer i sykehusstruktur. Deres innspill må være en del av ligningen som beskriver problemstillingen.
Man kan si mye om Japansk arbeidsliv, men de har løst en rekke problemer og kommet frem til løsninger og arbeidsmetoder resten av verden har hatt glede av. Jeg er ingen ekspert på Japan, men jeg har ihvertfall fått med meg at sjefen snakker sist, og minst av alle. De ansatte er høyt motiverte for å levere resultater. Jeg tror Europeiske byråkrater og politikere har noe å lære av japanere.
Oppdatering 17.06.2010:
Jeg har konkludert med at det jeg forsøker å beskrive her er Yin & Yang. Problemstillinger må bestå av komplementære begreper, ellers så blir diskusjonen rotete og målløs. Resultatet blir gjerne noe de som ikke var involvert i beslutningene ikke skjønner noe av, og det beslutningene bygger på feil forutsetninger. Relasjonen til Japansk filosofi er ikke tilfeldig, og jeg referte til Japansk lederstil i førsteutgaven av posten.
Les mer om problemstillinger knyttet til overvåkning og personvern hos Teknologirådet.no
Monday, June 7, 2010
Konformitet og fri vilje
Du kan ikke tvinge noen til å vise holdninger og handlingsmønster av sin egen frie vilje. Man kan alltids oppnå en viss konformitet ved å bruke kontrollmidler, trusler osv, men samtidig vil man også oppnå å styrke kreftene som ikke vil innordne seg ved tvang.
Dette tror jeg vil gjelde Datalagringsdirektivet også. Direktivet er et kontrollmiddel, som nok kan tvinge endel fra uønsket atferd. For all del, det vil sikkert hindre noe kriminell atferd. Det som er værre er endret atferd i privatlivet, foreningsarbeid, journalistikk og politisk virksomhet. Det er langtfra alle som trives i "rampelyset" men gjerne bidrar i bakgrunnen. Direktivet kan for noen medføre en følelse av å være i rampelyset.
Jeg har lyst til å stille spørsmålet: Hvordan hadde det gått med den Franske revolusjon eller Arbeiderbevegelsen med Datalagringsdirektivet hengende over seg. Dette var undergrunnsbevegelser som i ettertid har ført mye bra med seg. Det ville vært svært synd om slikt hadde blitt kvalt i sin spede begynnelse.
Oppdatering 09.06.2010: Wergeland er en av våre tenkere, som hadde idealer som har formet Norge. Jeg kan ikke tenke meg han hadde hatt mye til overs for kontrollmekanismer som dette direktivet.
Det finnes alltid undergrunnsvirksomhet som kan virke skremmende på enkelte. Særlig de som kan miste noe om det slår rot. Det er ikke dermed sagt at slikt ikke vil ha positive krefter i seg. Skal de som driver den type virksomhet eller om omgås andre som gjør det måtte ta hensyn til det i sitt dagligliv? Måtte huske på å legge igjen mobilen hjemme eller skru den av. Måtte lære seg om kryptering av data. Jeg er sikker på at det finnes veldig mange lovlydige mennesker som kjemper for saker som kan true etablert elite og makt, men som ikke nødvendigvis driver med kriminell virksomhet. De er bare uenig i hvordan ting fungerer (eller ikke fungerer).
Jeg tror oppriktig at det finnes positive krefter som faktisk er uenige, kanskje til og med motarbeider, etablert makt og elite. Det gjør det fordi de ønsker endringer til det, etter egen oppfatning, bedre.
Dersom staten lytter til sitt folk og tjener dem etter beste evne, vil det ikke være mye grobunn for negative undergrunnsbevegelser. Folk vil respektere og adlyde staten av sin egen frie vilje, men ikke nødvendigvis konformitet. Konformitet gir ikke de nødvendige spenninger som medfører en, totalt sett, positiv samfunnsutvikling.
En stat som bruker midler som fører til ufrihet nører opp under opprør og kampvilje. Det er heldigvis, for Nordmenn, langt til Gaza. Men jeg ønsker meg en norsk stat som beveger seg i retning av å bygge på folkets frie vilje. Det må være grunnstammen i Norsk politikk. Datalagringsdirektivet er et skritt i feil retning.
Dette tror jeg vil gjelde Datalagringsdirektivet også. Direktivet er et kontrollmiddel, som nok kan tvinge endel fra uønsket atferd. For all del, det vil sikkert hindre noe kriminell atferd. Det som er værre er endret atferd i privatlivet, foreningsarbeid, journalistikk og politisk virksomhet. Det er langtfra alle som trives i "rampelyset" men gjerne bidrar i bakgrunnen. Direktivet kan for noen medføre en følelse av å være i rampelyset.
Jeg har lyst til å stille spørsmålet: Hvordan hadde det gått med den Franske revolusjon eller Arbeiderbevegelsen med Datalagringsdirektivet hengende over seg. Dette var undergrunnsbevegelser som i ettertid har ført mye bra med seg. Det ville vært svært synd om slikt hadde blitt kvalt i sin spede begynnelse.
Oppdatering 09.06.2010: Wergeland er en av våre tenkere, som hadde idealer som har formet Norge. Jeg kan ikke tenke meg han hadde hatt mye til overs for kontrollmekanismer som dette direktivet.
Det finnes alltid undergrunnsvirksomhet som kan virke skremmende på enkelte. Særlig de som kan miste noe om det slår rot. Det er ikke dermed sagt at slikt ikke vil ha positive krefter i seg. Skal de som driver den type virksomhet eller om omgås andre som gjør det måtte ta hensyn til det i sitt dagligliv? Måtte huske på å legge igjen mobilen hjemme eller skru den av. Måtte lære seg om kryptering av data. Jeg er sikker på at det finnes veldig mange lovlydige mennesker som kjemper for saker som kan true etablert elite og makt, men som ikke nødvendigvis driver med kriminell virksomhet. De er bare uenig i hvordan ting fungerer (eller ikke fungerer).
Jeg tror oppriktig at det finnes positive krefter som faktisk er uenige, kanskje til og med motarbeider, etablert makt og elite. Det gjør det fordi de ønsker endringer til det, etter egen oppfatning, bedre.
Dersom staten lytter til sitt folk og tjener dem etter beste evne, vil det ikke være mye grobunn for negative undergrunnsbevegelser. Folk vil respektere og adlyde staten av sin egen frie vilje, men ikke nødvendigvis konformitet. Konformitet gir ikke de nødvendige spenninger som medfører en, totalt sett, positiv samfunnsutvikling.
En stat som bruker midler som fører til ufrihet nører opp under opprør og kampvilje. Det er heldigvis, for Nordmenn, langt til Gaza. Men jeg ønsker meg en norsk stat som beveger seg i retning av å bygge på folkets frie vilje. Det må være grunnstammen i Norsk politikk. Datalagringsdirektivet er et skritt i feil retning.
Friday, June 4, 2010
Rollebyttet
Nils og Ola er begge kriminelle, men Ola har tatt ett oppgjør med seg selv. Han vil ut av det lovløse livet. Nils derimot liker raske penger. Innbrudd og ran er hans spesialitet. Ingenting for stort eller for lite. Penger er penger, samme hvor de kommer fra.
En dag mens Ola er på vei til et jobbsøkerkurs passerer han et ferskt åsted etter Nils. Nils er en luring, han har ikke med seg mobiltelefon. Han kan noen programmeringstriks, så han har installert en applikasjon på iPhonen som sender SMSer til noen utvalgte "kollegaer" med jevne mellomrom. Mobilen ligger hjemme. En av kompisene hans har avtalt å gi ham alibi om det skulle bli noen spørsmål, dersom noen mener å ha observert ham på åstedet.
Politiet starter etterforskning. De har ingen spor, men ber om trafikkdata fra basestasjonene i nærheten av åstedet. De finner at Olas mobil var like i nærheten av åstedet da Nils begikk en kriminell handling. Politiet oppsøker Ola, bringer ham inn til avhør. Ola har ikke alibi. Ingen som kan si at han ikke begikk den kriminelle handlingen.
Hva blir neste steg i etterforskningen? ikke godt å si, men Ola ligger tynt an. Det foreligger elektroniske bevis for at han var på åstedet. Han er kriminell.
@Vampus forklarer dette i bloggposten sin Dropper skjellig grunn til mistanke
En dag mens Ola er på vei til et jobbsøkerkurs passerer han et ferskt åsted etter Nils. Nils er en luring, han har ikke med seg mobiltelefon. Han kan noen programmeringstriks, så han har installert en applikasjon på iPhonen som sender SMSer til noen utvalgte "kollegaer" med jevne mellomrom. Mobilen ligger hjemme. En av kompisene hans har avtalt å gi ham alibi om det skulle bli noen spørsmål, dersom noen mener å ha observert ham på åstedet.
Politiet starter etterforskning. De har ingen spor, men ber om trafikkdata fra basestasjonene i nærheten av åstedet. De finner at Olas mobil var like i nærheten av åstedet da Nils begikk en kriminell handling. Politiet oppsøker Ola, bringer ham inn til avhør. Ola har ikke alibi. Ingen som kan si at han ikke begikk den kriminelle handlingen.
Hva blir neste steg i etterforskningen? ikke godt å si, men Ola ligger tynt an. Det foreligger elektroniske bevis for at han var på åstedet. Han er kriminell.
@Vampus forklarer dette i bloggposten sin Dropper skjellig grunn til mistanke
En brysom politiker
Det er året 2013. Når ungene kommer i skolealder er det vanlig å utstyre ungene med GPS-mobil som forteller foreldre hvor ungene befinner seg. Mobilen er utstyrt med kroppsvarmedetektor og kjenner igjen eieren sin på programmerte impulser. Den varsler foreldrene om ungene legger fra seg mobilen. Foreldrene kan definere grenser for bevegelsesområdet ungene kan bevege seg i, og blir varslet om grensen overtredes. Foreldrene synes dette er et fortreffelig teknologisk fremskritt. De fleste ungene er mer eller mindre konforme og bryter ikke grensene. Grenser som er absolutte. Mobilen gir ikke slingringsmonn akkurat i dag, selv om det hadde vært kult med en sykkeltur til kiosken for å kjøpe en sjokolade.
Pappa Fritjof er stortingspolitiker for et regjeringsparti som er delt i synet på Israel - Gaza konflikten. I midtøsten er dette en konflikt som har vært på bristepunktet i årevis, balansert ved å gi Israel akkurat nok slakk til å holde Palestinerne på Gaza-stripen i sjakk. USA forsyner Israel med endel våpen, og holder sin klamme hånd over det lille landet med arabere på alle kanter. Det palestinske folket er helt utarmet etter mange års innestengt tilværelse på Gaza-stripen. Det er lite å leve av, og ingenting å ta seg til. Hatet til Israel ligger latent, men det er få som orker å gjøre noe særlig utfall. Det nytter ikke.
Fritjof har ønsket å gjøre noe med dette lenge, og en dag tar han kontakt med en palestinsk organisasjon som har en liten avdeling i Norge. Siden partiet hans også har gode kontakter på den Israelske siden av konflikten, klarer Fritjof å opprette samtaler mellom Israel og Palestinerne. Han klarer til og med å organisere hjelpesendinger til Palestina. Siden han er Stortingspolitiker er han unntatt lagring av trafikkdata hos teleoperatøren sin. Partiet taper stortingsvalget denne høsten. Folket er oppgitt over liten fremgang i utvikling av tog-kapasiteten på Østlandet. På Vestlandet, i Trøndelag og Nord-Norge er folket lei seg for å ha mistet føde- og akuttavdelinger selv om de har protestert mot dette. Flertallet vil ha regjeringsskifte.
Fritjof er ikke lengre unntatt lagring av trafikkdata. Arbeidet hans med å organisere hjelpesendinger og samtaler mellom palestinere og Israel har god fremgang. Så smeller det. Israel blir angrepet med norske våpen. Det er kaos. Ingen skjønner hvordan dette kunne skje, aller minst Fritjof. CIA kontakter Norske myndigheter og ønsker trafikkdata for personer i sentrale posisjoner som har hatt konktakt med visse palestinere.
I årene som kommer er det ingen som tør ta i palestina med ildtang. Det er for risikabelt. Best å holde seg inne med USA, og være til bry.
Dett er ren fiksjon, for å illustrere hvordan Datalagringsdirektivet kan komme til å forme Norsk politikk. Jeg har med vilje grepet fatt i aktuelle problemstillinger, så det skal være lett å relatere seg til historien. Jeg har ikke sjekket om data kan utleveres til CIA, med det foreliggende forslag for implementering av Datalagringsdirektivet.
Pappa Fritjof er stortingspolitiker for et regjeringsparti som er delt i synet på Israel - Gaza konflikten. I midtøsten er dette en konflikt som har vært på bristepunktet i årevis, balansert ved å gi Israel akkurat nok slakk til å holde Palestinerne på Gaza-stripen i sjakk. USA forsyner Israel med endel våpen, og holder sin klamme hånd over det lille landet med arabere på alle kanter. Det palestinske folket er helt utarmet etter mange års innestengt tilværelse på Gaza-stripen. Det er lite å leve av, og ingenting å ta seg til. Hatet til Israel ligger latent, men det er få som orker å gjøre noe særlig utfall. Det nytter ikke.
Fritjof har ønsket å gjøre noe med dette lenge, og en dag tar han kontakt med en palestinsk organisasjon som har en liten avdeling i Norge. Siden partiet hans også har gode kontakter på den Israelske siden av konflikten, klarer Fritjof å opprette samtaler mellom Israel og Palestinerne. Han klarer til og med å organisere hjelpesendinger til Palestina. Siden han er Stortingspolitiker er han unntatt lagring av trafikkdata hos teleoperatøren sin. Partiet taper stortingsvalget denne høsten. Folket er oppgitt over liten fremgang i utvikling av tog-kapasiteten på Østlandet. På Vestlandet, i Trøndelag og Nord-Norge er folket lei seg for å ha mistet føde- og akuttavdelinger selv om de har protestert mot dette. Flertallet vil ha regjeringsskifte.
Fritjof er ikke lengre unntatt lagring av trafikkdata. Arbeidet hans med å organisere hjelpesendinger og samtaler mellom palestinere og Israel har god fremgang. Så smeller det. Israel blir angrepet med norske våpen. Det er kaos. Ingen skjønner hvordan dette kunne skje, aller minst Fritjof. CIA kontakter Norske myndigheter og ønsker trafikkdata for personer i sentrale posisjoner som har hatt konktakt med visse palestinere.
I årene som kommer er det ingen som tør ta i palestina med ildtang. Det er for risikabelt. Best å holde seg inne med USA, og være til bry.
Dett er ren fiksjon, for å illustrere hvordan Datalagringsdirektivet kan komme til å forme Norsk politikk. Jeg har med vilje grepet fatt i aktuelle problemstillinger, så det skal være lett å relatere seg til historien. Jeg har ikke sjekket om data kan utleveres til CIA, med det foreliggende forslag for implementering av Datalagringsdirektivet.
Subscribe to:
Posts (Atom)