Hva er innhold og hva er trafikkdata? Disse spørsmålene er sentrale i forbindelse med hvilke data som som pålegges lagret og ikke i Datalagringsdirektivet. Rent intuitivt virker det opplagt: innhold er det vi sier på telefon, laster opp og skriver på internett, mens trafikkdata er IP-adresser, telefonnr, epostadresser og lokasjon.
Dersom man går i dybden på dette, er det kanskje ikke så opplagt hva som er innhold og trafikkdata. Uten skarpe definisjoner vil det være lett å flytte grenser i begge retninger.
I løpet av det siste året har lokasjonsbaserte tjenester blitt svært populære, som en naturlig følge av det enorme salget av mobiltelefoner med GPS. I denne forbindelse er lokasjon innhold. Jeg vil tro de fleste oppfatter tittellinjen i en epost som innhold, mens i en del land som har implementert Datalagringsdirektivet er dette faktisk betraktet som trafikkdata. Jeg tror dette skillet kan være svært vanskelig å trekke ettersom teknologien utvikler seg, og nye typer innhold- og trafikkdata oppstår. Hvem skal definere hva som er hva? Teknologiutviklere, myndigheter eller uavhengige instanser? Som med lokasjonsdata vil det helt sikkert komme data som er begge deler.
Datakommunikasjonsfaget omhandler ulike kommunikasjonsprotokoller. På laveste nivå er protokoller for kommunikasjon mellom fysiske enheter over trådløse eller kablet nettverk. Videre så legges lag på lag med protokoller med høyere abstraksjonsnivå. De fleste har vel observert at det står http:// i adresselinjen i nettleseren. Dette står får Hypertext Transfer Protocol. På en gitt enhet i en gitt kommunikasjon ligger denne protokollen seg over de lavere protokollene (TCP/IP mm) og skjuler en hel masse underliggende datatrafikk for at nettleseren skal kunne vise en webside. For de som bruker Twitterklienter, som f.eks. Seesmic eller Tweetdeck er http:// det underliggende transportlaget, mens Twitter APIet er "protokollen" det snakkes over.
Trafikkdata i Twitter APIet er hvilke kall man har gjort mot tjenesten, og hvilke argumenter som ble sendt med. Bruker man Skype defineres skype-ider ikke på lik linje med telefonnr. Skype og andre chat-systemer har protokoller som maskerer hvem som kommuniserer.
Man kan f.eks. trekke en analogi til kjøp av bolig, hvor kjøpet består av en hel rekke kjøps- lånedokumenter og banktransaksjoner. Er det mulig å trekke en grense mellom "trafikk" og "innhold" i en slik sammenheng?
Hva som menes med trafikkdata er ikke så innlysende som man skulle tro. Desto mer det heller mot innhold desto mer sensitivt for personvernet. Desto mer sensitivt desto sterkere sikring av data behøves. Sikring må være lik på tvers av ulike teleoperatører, og vil kreve en betydelig innsats enten det lagres sentralt eller hos operatøren. Begge varianter har svakheter: sentralisering setter enda høyere krav til sikring da mye data lett kan sammenstilles, mens det må settes lit til mange ulike ansatte hos operatørene ved desentral lagring.
Definisjonen av hva som er trafikkdata og innhold er kontekstavhengig. På internett blir det nærmest rent tilfeldig hva som regnes som trafikkdata, siden det er avhengig av hvilke tjenester den enkelte benytter. Dette er ganske tekniske temaer, men likefullt en del av beslutningsgrunnlaget når politikerne skal bestemme om Norge skal implementere Datalagringsdirektivet.
Jeg mener man må sette en skarp grense, slik at eventuelle forslag om nye datatyper som skal pålegges lagring kan behandles skikkelig. Det skal være vanskeligere å legge til enn å trekke fra. Grensene må settes slik at de er lettfattelige, og endringshåndtering blir reell.
Det vil raskt oppstå en misforhold, kanskje særlig sett fra politimyndighetenes side, etter at en skarp grense er trukket og ny teknologi kommer. Endring i hvilke data som skal lagres, vil kunne kreve endring i sikkerhetsrutiner. Sikkerhetsrutinene derimot vil ikke være så lette å endre, og den effekten trafikkdata enkelte påstår vil ha i etterforskning vil etterhvert dreneres.
En rapport fra EUs medlemslands Datatilsyn ble tilgjengelig i dag. Det rådes til at man enten skroter hele direktivet eller endrer det radikalt. Der fremkommer det at implementering er svært ulik, mhp hva som lagres og hvor lenge i medlemslandene. Direktivet har uklare definisjoner på trafikk-, innholdsdata og grov kriminalitet. Det stilles spørsmål om sikring av data er god nok, og det vises også til at det ikke finnes statistikker som viser at man oppnår de mål man ville nå med direktivet. Rapporten er svært verdifull og lesverdig, så bruk tid på den. Særlig de som mener de ikke har noe å skjule bør lese den nøye. Lagring av trafikkdata er ikke så triviellt som en først skulle tro, og konsekvensene kan bli store for demokrati og samhandling.
Hele direktivet virker på meg som en elendig røre av oppkonstruerte tiltak som ikke er målrettede. En Twitter-bruker sa en gang at feilen med Datalagringsdirektivet var "design by comittee". Det tror jeg han har helt rett i. Varsellampene burde blinke faretruende hos politikerne i Norge som snart skal ta stilling til om direktivet skal implementeres.
Jeg foreslår at man begynner fra begynnelsen og ser på reelle behov og veier disse nøye opp mot inngrep i borgernes privatliv. En må huske at det lagres stadig mer data om oss, og behovet for pålagt lagring skulle logisk sett minke, ikke øke. Det er faktisk slik at uten lagring av personopplysninger så stopper AS Norge, og et pålegg blir da smør på flesk når internett og mobilbruk allikevel fører til ganske detaljert lagring som det er (om enn noe tilfeldig).
Monday, July 26, 2010
Thursday, July 15, 2010
Datalagring - en del av vår infrastruktur
I debatten om datalagringsdirektivet har jeg blitt oppmerksom på at mange har problemer med å skjønne hva som lagres og hvorfor. Jeg vil prøve å redegjøre for det grunnleggende her, og hvorfor det bør stilles krav til hva som må lagres og at lagring av personopplysninger bør behovsprøves.
Norge AS ville ha mer eller mindre stoppet opp uten lagring av personopplysninger. Det er et uomtvistelig fakta. Helsevesen, skatt- og avgiftsystemer, bank og en rekke viktige institusjoner er helt avhengig av opplysninger om oss for å kunne utføre sine tjenester på vegne av oss selv og salmfunnet. Mengden data som lagres akselerer kraftig, med stadig økt bruk av internett, betalingskort og smarttelefoner. Det ser ut til at denne trenden vil styrkes i årene som kommer. Så lenge registrering av opplysninger foregikk manuellt, ble omfanget stort sett begrenset til det som var viktig for tjenesten. Når tjenester digitaliseres kan man automatisere lagring av opplysninger i større omfang og på helt nye områder. Sett i forhold til manuell datalagring er omfanget av lagrede opplysninger enormt i et digitalt samfunn. Mye av dette er begrunnet i faktureringsbehov og lovverk. Banktransaksjoner har vært underlagt bestemmelser og en del må lagres for at det skal fungere rent teknisk.
Som jeg vil beskrive under er også data som lagres også interessante i andre sammenhenger enn det formålet de opprinnelig var tiltenkt.
En rekke nyttige tjenester vil kreve nye opplysninger om oss fremover. Det er dermed ikke sagt at alle nye tjenester, og all lagring av data er positivt for den enkelte og samfunnet. Politimyndighetene ønsker større tilgang til våre trafikkdata (telefon, mobil og internett), med argumentasjon om at det kan løse flere kriminalsaker og avdekke terroroperasjoner. Dette har klart negative konsekvenser for privatlivet til den enkelte, samt at det stilles spørsmål til om det virkelig vil gi noen vesentlig gevinst i saker som omfatter alvorlig kriminalitet. Det er ikke uten grunn at de Internasjonale Juristkommisjonen henviser til konflikt med den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK) når de er negative til direktivet i sin høringsuttalelse. Trafikkdata skiller seg også vesentlig ut i fra andre personopplysninger fordi lagring foregår "uten samtykke" (ubevisst lagring) og man har ikke andre alternativer enn å avstå fra å bruke telefon, mobil og internett. Til sammenligning, kan man om av en eller annen grunn (også legitime), ønsker å betale anonymt (f.eks. julegaver), kan en alltids ta ut penger på forhånd.
PS! Man kan alltids omgå lagring av endel typer trafikkdata om man virkelig ønsker, men det er vel egentlig tullete og noe man egentlig ikke skulle trenge å kunne.
Behandling av personopplysninger i en stor skala som vi vil se fremover vil kreve god tilgangssikring og god datakvalitet. Om data kommer på avveie, eller brukes til andre formål enn tiltenkt, kan konsekvensene bli alvorlige. En kan bare se på tilfelle av lett anonymiserte søkedata som ble offentliggjort og hvilke konsekvenser det fikk. En norsk blogger som kjenner godt hvordan søkemotorer virker gir deg innsikt i hvordan data vil komme på avveie.
Jeg er ikke imot datalagring. Uten lagring vil ikke være umulig med videre utvikling av vårt digitale samfunn. Det er bare liten forstand hos tilhengere av Datalagringsdirketivet som får det til å virke som om Datalagringsdirektiv-motstandere er mot lagring av data generellt. Helsevesenet kan forbedre sine tjenester med økte lagring av opplysninger, og det har verdi for individet. Det man imidlertidig må passe på er at det kun lagres data som virkelig har verdi for den tjenesten som tilbys samt at man behovsprøver hva som skal lagres opp mot gjeldende lovverk og Menneskerettighetskonvensjonen. Dersom bruken av eksisterende persondata utvides for ett eller annet formål, må dette gjennom samme vurderingsprosess.
Gjeldende lovverk kan pålegge/forby lagring av visse opplysninger til ulike formål. Digitale tjenester som omfatter personopplysninger må gi individet eierskap og innsyn, slik at man selv kan verifisere og korrigere feil. Videre så bør faktureringsdata slettes om kunden aksepterer fakturagrunnlaget, der hvor det er aktuellt.
Det hviler etterhvert et stor ansvar på systemutviklere og informasjon/systemforvaltere med hensyn på håndtering av personopplysninger. Dette er noe IT-bransjen må ta tak i. Det er essentiellt at alle opplever internett som relativt trygt, og at ens opplysninger ikke misbrukes eller kommer på avveie. Det vil kreve en bevisstgjøring rundt personvern, lovverk og menneskerettigheter. På internett eksisterer ikke landegrenser. Det er derfor viktig at det utarbeides internasjonale normer for håndtering av sensitive opplysninger av ulik karakter, og fora hvor nasjonale myndigheter kan fremme krav til hva som lagres og ikke skal lagres slik at utviklingen blir hensiktsmessig og åpen for innsyn.
Grunnen til at det er viktig å være kritisk til lagring av personopplysinger er at de vil bli brukt til flere formål en det opprinnelige. Når slike opplysninger fra flere kilder kilder sammestilles kan man danne seg et ganske komplett bilde av individet, som egentlig er overvåking av personer. Jeg har funnet flere fremstillinger av hva skjer som når individet vet at det blir overvåket. På 1800-tallet begynte man å lage fengsler som panopticons, hvor fangene alltid måtte regne med å bli observert. Med kameraer, trafikkdata og banktransaksjoner kan en danne seg et komplett virtuellt bilde av et individ. Jeg har også funnet en britisk rapport som sier noe om hvordan overvåkning påvirker samfunnsutvikling.
I dag ble de kjent at implementering av Datalagringsdirektivet i de ulike medlemslandene i EU er kjent ulovlig av WP29. Det pekes på at det lagres mere data en det som er tillatt, utvidet bruk av data og andre brudd på reglene. Massive mengder personopplysinger må unngås i den grad der mulig, og mulighet for sammenstilling begrenses til de tilfeller hvor en domstol godkjenner dette for etterforskning.
Norge AS ville ha mer eller mindre stoppet opp uten lagring av personopplysninger. Det er et uomtvistelig fakta. Helsevesen, skatt- og avgiftsystemer, bank og en rekke viktige institusjoner er helt avhengig av opplysninger om oss for å kunne utføre sine tjenester på vegne av oss selv og salmfunnet. Mengden data som lagres akselerer kraftig, med stadig økt bruk av internett, betalingskort og smarttelefoner. Det ser ut til at denne trenden vil styrkes i årene som kommer. Så lenge registrering av opplysninger foregikk manuellt, ble omfanget stort sett begrenset til det som var viktig for tjenesten. Når tjenester digitaliseres kan man automatisere lagring av opplysninger i større omfang og på helt nye områder. Sett i forhold til manuell datalagring er omfanget av lagrede opplysninger enormt i et digitalt samfunn. Mye av dette er begrunnet i faktureringsbehov og lovverk. Banktransaksjoner har vært underlagt bestemmelser og en del må lagres for at det skal fungere rent teknisk.
Som jeg vil beskrive under er også data som lagres også interessante i andre sammenhenger enn det formålet de opprinnelig var tiltenkt.
En rekke nyttige tjenester vil kreve nye opplysninger om oss fremover. Det er dermed ikke sagt at alle nye tjenester, og all lagring av data er positivt for den enkelte og samfunnet. Politimyndighetene ønsker større tilgang til våre trafikkdata (telefon, mobil og internett), med argumentasjon om at det kan løse flere kriminalsaker og avdekke terroroperasjoner. Dette har klart negative konsekvenser for privatlivet til den enkelte, samt at det stilles spørsmål til om det virkelig vil gi noen vesentlig gevinst i saker som omfatter alvorlig kriminalitet. Det er ikke uten grunn at de Internasjonale Juristkommisjonen henviser til konflikt med den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK) når de er negative til direktivet i sin høringsuttalelse. Trafikkdata skiller seg også vesentlig ut i fra andre personopplysninger fordi lagring foregår "uten samtykke" (ubevisst lagring) og man har ikke andre alternativer enn å avstå fra å bruke telefon, mobil og internett. Til sammenligning, kan man om av en eller annen grunn (også legitime), ønsker å betale anonymt (f.eks. julegaver), kan en alltids ta ut penger på forhånd.
PS! Man kan alltids omgå lagring av endel typer trafikkdata om man virkelig ønsker, men det er vel egentlig tullete og noe man egentlig ikke skulle trenge å kunne.
Behandling av personopplysninger i en stor skala som vi vil se fremover vil kreve god tilgangssikring og god datakvalitet. Om data kommer på avveie, eller brukes til andre formål enn tiltenkt, kan konsekvensene bli alvorlige. En kan bare se på tilfelle av lett anonymiserte søkedata som ble offentliggjort og hvilke konsekvenser det fikk. En norsk blogger som kjenner godt hvordan søkemotorer virker gir deg innsikt i hvordan data vil komme på avveie.
Jeg er ikke imot datalagring. Uten lagring vil ikke være umulig med videre utvikling av vårt digitale samfunn. Det er bare liten forstand hos tilhengere av Datalagringsdirketivet som får det til å virke som om Datalagringsdirektiv-motstandere er mot lagring av data generellt. Helsevesenet kan forbedre sine tjenester med økte lagring av opplysninger, og det har verdi for individet. Det man imidlertidig må passe på er at det kun lagres data som virkelig har verdi for den tjenesten som tilbys samt at man behovsprøver hva som skal lagres opp mot gjeldende lovverk og Menneskerettighetskonvensjonen. Dersom bruken av eksisterende persondata utvides for ett eller annet formål, må dette gjennom samme vurderingsprosess.
Gjeldende lovverk kan pålegge/forby lagring av visse opplysninger til ulike formål. Digitale tjenester som omfatter personopplysninger må gi individet eierskap og innsyn, slik at man selv kan verifisere og korrigere feil. Videre så bør faktureringsdata slettes om kunden aksepterer fakturagrunnlaget, der hvor det er aktuellt.
Det hviler etterhvert et stor ansvar på systemutviklere og informasjon/systemforvaltere med hensyn på håndtering av personopplysninger. Dette er noe IT-bransjen må ta tak i. Det er essentiellt at alle opplever internett som relativt trygt, og at ens opplysninger ikke misbrukes eller kommer på avveie. Det vil kreve en bevisstgjøring rundt personvern, lovverk og menneskerettigheter. På internett eksisterer ikke landegrenser. Det er derfor viktig at det utarbeides internasjonale normer for håndtering av sensitive opplysninger av ulik karakter, og fora hvor nasjonale myndigheter kan fremme krav til hva som lagres og ikke skal lagres slik at utviklingen blir hensiktsmessig og åpen for innsyn.
Grunnen til at det er viktig å være kritisk til lagring av personopplysinger er at de vil bli brukt til flere formål en det opprinnelige. Når slike opplysninger fra flere kilder kilder sammestilles kan man danne seg et ganske komplett bilde av individet, som egentlig er overvåking av personer. Jeg har funnet flere fremstillinger av hva skjer som når individet vet at det blir overvåket. På 1800-tallet begynte man å lage fengsler som panopticons, hvor fangene alltid måtte regne med å bli observert. Med kameraer, trafikkdata og banktransaksjoner kan en danne seg et komplett virtuellt bilde av et individ. Jeg har også funnet en britisk rapport som sier noe om hvordan overvåkning påvirker samfunnsutvikling.
I dag ble de kjent at implementering av Datalagringsdirektivet i de ulike medlemslandene i EU er kjent ulovlig av WP29. Det pekes på at det lagres mere data en det som er tillatt, utvidet bruk av data og andre brudd på reglene. Massive mengder personopplysinger må unngås i den grad der mulig, og mulighet for sammenstilling begrenses til de tilfeller hvor en domstol godkjenner dette for etterforskning.
Monday, June 28, 2010
Ingenting å skjule
I debatten er dette noe jeg ofte ser: "Jeg har ingenting å skjule, så datalagringsdirektivet kan gjerne implementeres for meg." Dette er veldig navlebeskuende, siden direktivet vil gjelde alle, og veldig mange andre vil ikke like å overvåket. Jeg kan ikke tenke meg noe annet tiltak som vil være så systematisk og altomfattene, men som så mange er så ukritiske til. Hva kommer dette av?
Forklaringen er nok psykologisk: De fleste er, og tenker om seg selv, som lovlydige. Kanskje bortsett fra at de av og til deler musikkfiler. Hva om du fikk et innfall og vil finne ut hvordan en bombe lages? Nysjerrigheten kjenner ingen grenser, men folkevettet gjør det. Man lager ikke bomber fordi om man skjønner hvordan de lages. Dersom man begrenser utforskningsrommet til individet, vil man begrense innovasjon. Datalagringsdirektivet, spesiellt med utvidelsen for lagring av søk, vil ikke skjønne forskjellen på nysjerrighet og skumle planer.
Spørsmålet om Datalagringsdirektivet skal implementeres i Norge er et prinsipielt spørsmål. Det er et verdispørsmål. Svaret vil være retningsgivende for fremtidig tilnærming personvernet i den digitale tidsalder. Det er derfor svært viktig at alle momenter blir nøye vurdert. Er inngrepet i individets privatliv verdt det i kriminalitetsbekjempelsens navn? Selv når det stilles store spørsmål ved den faktiske effekten direktivet vil ha på oppklaring av kriminalsaker? Direktivet vil ha liten preventiv effekt på kriminalitetsbekjempelse. Det vil stort sett kunne brukes for å spore opp kriminelle etter at ugjerningen er utført, dersom den kriminelle har vært naiv nok til å ta med seg mobilen sin og ikke slått den av.
Det er viktig at et velfungerende samfunn har sikkerhetsventiler. Kritisk journalistikk og varslere er slike ventiler. Kritisk journalistikk er ofte avhengig av anonyme kilder. Dersom man overvåker alle, vil kilder og varslere som ønsker anonymitet ha få muligheter til å forbli anonyme dersom de utfordrer etablert makt. Det vil svekke muligheten til å sette søkelys på kritikkverdige forhold, og debatter en må ha i et demokrati.
Historisk sett vil en se at nasjoner med lang tradisjon for å overvåke sine innbyggere ikke er demokratiske, og de har ofte høy grad av korrupsjon. Kjetil Haukaas brukte åpenlyst Kina og Russland som eksempler på stater som har slike verktøy. Fordi total overvåkning vil forskyve makt fordelt gjennom maktfordelingsprinsippet, vil det kunne før til uheldig maktkonsentrasjoner. Jeg vil imidlertidig ikke, og kan ikke, påstå at alle EU-land som har implementert direktivet har blitt mere korrupt eller mindre demokratiske. Jeg mener at dette er forandringer som skjer over lang tid, så innbyggerne ikke merker det før det er for sent:
Diktet er kopiert fra Wikipedia
Det er lurt å tenke på hvor vi kom ifra, og hvordan og hvorfor samfunnet har utviklet slik det har. Min påstand er at demokratiske, liberale rettstater med respekt for individet og privatlivet er veien å gå. Datalagringsdirektivet er i konflikt med en slik utvikling
Forklaringen er nok psykologisk: De fleste er, og tenker om seg selv, som lovlydige. Kanskje bortsett fra at de av og til deler musikkfiler. Hva om du fikk et innfall og vil finne ut hvordan en bombe lages? Nysjerrigheten kjenner ingen grenser, men folkevettet gjør det. Man lager ikke bomber fordi om man skjønner hvordan de lages. Dersom man begrenser utforskningsrommet til individet, vil man begrense innovasjon. Datalagringsdirektivet, spesiellt med utvidelsen for lagring av søk, vil ikke skjønne forskjellen på nysjerrighet og skumle planer.
Spørsmålet om Datalagringsdirektivet skal implementeres i Norge er et prinsipielt spørsmål. Det er et verdispørsmål. Svaret vil være retningsgivende for fremtidig tilnærming personvernet i den digitale tidsalder. Det er derfor svært viktig at alle momenter blir nøye vurdert. Er inngrepet i individets privatliv verdt det i kriminalitetsbekjempelsens navn? Selv når det stilles store spørsmål ved den faktiske effekten direktivet vil ha på oppklaring av kriminalsaker? Direktivet vil ha liten preventiv effekt på kriminalitetsbekjempelse. Det vil stort sett kunne brukes for å spore opp kriminelle etter at ugjerningen er utført, dersom den kriminelle har vært naiv nok til å ta med seg mobilen sin og ikke slått den av.
Det er viktig at et velfungerende samfunn har sikkerhetsventiler. Kritisk journalistikk og varslere er slike ventiler. Kritisk journalistikk er ofte avhengig av anonyme kilder. Dersom man overvåker alle, vil kilder og varslere som ønsker anonymitet ha få muligheter til å forbli anonyme dersom de utfordrer etablert makt. Det vil svekke muligheten til å sette søkelys på kritikkverdige forhold, og debatter en må ha i et demokrati.
Historisk sett vil en se at nasjoner med lang tradisjon for å overvåke sine innbyggere ikke er demokratiske, og de har ofte høy grad av korrupsjon. Kjetil Haukaas brukte åpenlyst Kina og Russland som eksempler på stater som har slike verktøy. Fordi total overvåkning vil forskyve makt fordelt gjennom maktfordelingsprinsippet, vil det kunne før til uheldig maktkonsentrasjoner. Jeg vil imidlertidig ikke, og kan ikke, påstå at alle EU-land som har implementert direktivet har blitt mere korrupt eller mindre demokratiske. Jeg mener at dette er forandringer som skjer over lang tid, så innbyggerne ikke merker det før det er for sent:
- Først tok de kommunistene
- men jeg brydde meg ikke
- for jeg var ikke kommunist.
- Deretter tok de fagforeningsfolkene
- men jeg brydde meg ikke
- for jeg var ikke fagforeningsmann.
- Så tok de jødene
- men jeg brydde meg ikke
- for jeg var ikke jøde.
- Til slutt tok de meg.
- Men da var det ingen igjen
- til å bry seg.
Diktet er kopiert fra Wikipedia
Det er lurt å tenke på hvor vi kom ifra, og hvordan og hvorfor samfunnet har utviklet slik det har. Min påstand er at demokratiske, liberale rettstater med respekt for individet og privatlivet er veien å gå. Datalagringsdirektivet er i konflikt med en slik utvikling
Saturday, June 26, 2010
Barneporno: Polere vekk eller gjøre noe med problemet
I går kom jeg over en av de vondeste artiklene jeg har lest på internett. En som tydeligvis har inngående kjennskap til barneporno-ondet og distribusjonsmekanismer har dokumentert dette og sendt til Wikileaks. For de som har mage til å lese den, så er den her: An insight into child porn
For de som ikke orker å lese den (jeg slet, og har vært ganske opprørt etterpå) så kan en lese Bruce Schneiers (sikkerhetsekspert) utdrag av de tekniske aspektene.
Siden jeg er sterk kritiker av Datalagringsdirektivet, men faktisk ønsker å løse problemer med kriminalitet på internett, vil jeg her peke på hvorfor direktivet ikke vil virke og hvor en må starte for å redusere slike problemer. Som programmerer føler jeg et ansvar for å forbedre sikkerheten på internett, ettersom det blir en statdig viktigere del av vår infrastruktur. Internett skal ikke bli en trussel mot individer eller samfunn, og jeg ønsker bidra i denne kampen.
Barneporno, som egentlig er dokumentasjon som det riktignok er straffbart å besitte og distribuere, er bare indikasjon på overgrep og mishandling av barn. Det faktiske problemet er overgrepene. Å jakte på de som laster opp og ned dette avskyelige materialet vil kanskje kunne ta en og annen overgriper. Men det blir som å polere en gammel og rusten bil: det eliminerer ikke problemet.
I argumentasjonen for Datalagringsdirektivet har vi fått høre at det er et viktig verktøy i kampen mot barneporno. Hvis man leser artiklene vil man se at det er et ganske hjelpeløst verktøy som muligens kan finne enkeltpersoner og nettverk som er dumme nok til å la seg avsløre på den måten. Men det vil ikke redusere problemet, og distribusjonen av dokumentasjonen vil fortsette likefullt. Derfor reagerer jeg meget sterkt på at Politimyndighetene skyver foran seg barn som mishandles i argumentasjonen for overvåkning, men som i praksis ikke vil hjelpe disse barna. Det blir bare polering av problemet. Det påståes til og med at befolkningen blir lurt av politikere, som er ute av stand til å gjøre noe med problemet, men bruker det som argument for å kunne innføre overvåkning.
Barneporno er tabu i dagligtale, forståelig nok. Overgripere som ikke selv skjønner hvor alvorlig slike overgrep er, blir dermed ikke ofte påmint dette. De blir sjelden påtvingt påminnelser og kunnskap om de negative konsekvense virksomheten deres medfører. På nett kan de derimot via sofistikerte tekniske mekanismer finne likesinnede, som normaliserer atferden. I artikellen beskrives det også hvordan fedre nærmest konkurerrer om å begå de værste overgrepene og vise det frem. Skal man komme ondet til livs, må det skapes åpenhet rundt overgrep mot barn. Da kan man redusere problemet ved roten, men borte blir det nok ikke. Åpenhet om hvordan overgrepsdokumentasjonen blir dsitribuert vil også kunne hjelpe på å avsløre slik aktivitet. Overgrep mot barn er tross alt noe som foregår mellom personer: overgripere og offer. Å avdekke en anomym teknisk distribusjon er ikke en løsning. En må endre overgripernes atferd, skal man gjøre noe reellt og verdifullt for barna.
Personer som omgås barn i både privat og jobbsammenheng er de som er nærmest til oppdage overgrep. Forhåpentligvis tør disse personer å varsle om slike forhold åpenlyst, men en kan ikke se bort fra at i enkelte sammenhenger vil de ønske beskyttelse. Nettopp Datalagringsdirektivet er en trussel mot kilde- og varslervern, som da faktisk i disse tilfellene svekke barns rettigheter og beskyttelse.
Jeg vil allikevel ikke si at det er nytteløst å prøve å stoppe barneporno på internett. Det vil redusere selve overgrepsproblemet (eskalering av grovhet, men tvilsomt i omfang), og kunne redusere generell datakriminalitet. Særlig de som har økonomisk interesse av å holde liv i distribusjon av barneporno er ofte involvert i annen datakriminalitet. De besitter tydeligvis også god teknisk kompetanse. Artikkelen viser til en del mekanismer som benyttes:
For de som ikke orker å lese den (jeg slet, og har vært ganske opprørt etterpå) så kan en lese Bruce Schneiers (sikkerhetsekspert) utdrag av de tekniske aspektene.
Siden jeg er sterk kritiker av Datalagringsdirektivet, men faktisk ønsker å løse problemer med kriminalitet på internett, vil jeg her peke på hvorfor direktivet ikke vil virke og hvor en må starte for å redusere slike problemer. Som programmerer føler jeg et ansvar for å forbedre sikkerheten på internett, ettersom det blir en statdig viktigere del av vår infrastruktur. Internett skal ikke bli en trussel mot individer eller samfunn, og jeg ønsker bidra i denne kampen.
Barneporno, som egentlig er dokumentasjon som det riktignok er straffbart å besitte og distribuere, er bare indikasjon på overgrep og mishandling av barn. Det faktiske problemet er overgrepene. Å jakte på de som laster opp og ned dette avskyelige materialet vil kanskje kunne ta en og annen overgriper. Men det blir som å polere en gammel og rusten bil: det eliminerer ikke problemet.
I argumentasjonen for Datalagringsdirektivet har vi fått høre at det er et viktig verktøy i kampen mot barneporno. Hvis man leser artiklene vil man se at det er et ganske hjelpeløst verktøy som muligens kan finne enkeltpersoner og nettverk som er dumme nok til å la seg avsløre på den måten. Men det vil ikke redusere problemet, og distribusjonen av dokumentasjonen vil fortsette likefullt. Derfor reagerer jeg meget sterkt på at Politimyndighetene skyver foran seg barn som mishandles i argumentasjonen for overvåkning, men som i praksis ikke vil hjelpe disse barna. Det blir bare polering av problemet. Det påståes til og med at befolkningen blir lurt av politikere, som er ute av stand til å gjøre noe med problemet, men bruker det som argument for å kunne innføre overvåkning.
Barneporno er tabu i dagligtale, forståelig nok. Overgripere som ikke selv skjønner hvor alvorlig slike overgrep er, blir dermed ikke ofte påmint dette. De blir sjelden påtvingt påminnelser og kunnskap om de negative konsekvense virksomheten deres medfører. På nett kan de derimot via sofistikerte tekniske mekanismer finne likesinnede, som normaliserer atferden. I artikellen beskrives det også hvordan fedre nærmest konkurerrer om å begå de værste overgrepene og vise det frem. Skal man komme ondet til livs, må det skapes åpenhet rundt overgrep mot barn. Da kan man redusere problemet ved roten, men borte blir det nok ikke. Åpenhet om hvordan overgrepsdokumentasjonen blir dsitribuert vil også kunne hjelpe på å avsløre slik aktivitet. Overgrep mot barn er tross alt noe som foregår mellom personer: overgripere og offer. Å avdekke en anomym teknisk distribusjon er ikke en løsning. En må endre overgripernes atferd, skal man gjøre noe reellt og verdifullt for barna.
Personer som omgås barn i både privat og jobbsammenheng er de som er nærmest til oppdage overgrep. Forhåpentligvis tør disse personer å varsle om slike forhold åpenlyst, men en kan ikke se bort fra at i enkelte sammenhenger vil de ønske beskyttelse. Nettopp Datalagringsdirektivet er en trussel mot kilde- og varslervern, som da faktisk i disse tilfellene svekke barns rettigheter og beskyttelse.
Jeg vil allikevel ikke si at det er nytteløst å prøve å stoppe barneporno på internett. Det vil redusere selve overgrepsproblemet (eskalering av grovhet, men tvilsomt i omfang), og kunne redusere generell datakriminalitet. Særlig de som har økonomisk interesse av å holde liv i distribusjon av barneporno er ofte involvert i annen datakriminalitet. De besitter tydeligvis også god teknisk kompetanse. Artikkelen viser til en del mekanismer som benyttes:
- Anonyme Mastercard og Visakort brukes til anonym serverleie
- Proxy servere
- ID tyveri
- Botnets
Thursday, June 24, 2010
Universelle rettsprinsipper
Jeg leste artikkelen om Jonas Gahr Støre som benytter universelle rettsprinsipper i sin argumentasjon mot shariaråd i Norge. Det er en god begrunnelse. Jeg finner det imidlertidig interessant at han er villig til å lempe på de samme prinsippene for å innføre overvåkning av hele befolkningen.
Disse 2 sakene har forøvrig ingen annen relasjon, og jeg ønsker ikke å sette det ene opp mot det andre. Det er selve begrunnelsen i universelle rettsprinsipper som er interessant, sitat:
"Skal vi lykkes med integrering, som jeg mener er vårt samfunns største sosiale utfordring, må vi ha et felles fundament, et verdisett som er forankret i universelle rettsprinsipper. Bunnplanken må være at vi er en rettsstat basert på demokrati, ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling og likeverd."
Shariaråd vil vel ha stor betydning for en liten gruppe, mens f.eks. Datalagringsdirektivet vil ha en beskjeden innvirkning i hverdagen for hele befolkningen. Fordi om de dagligdagse konsekvensene ved innføring av direktivet er små, er betydningen for rettsprinsippene desto større.
Her mener jeg Jonas Gahr Støre må gjøre rede for sine vurderinger. Han har forsvart Datalagringsdirektivet tidligere.
Jeg håper Aftenposten følger opp Arbeiderpartiet, og forsåvidt de andre
partiene, på hvordan de forholder seg til rettsprinsipper.
Disse 2 sakene har forøvrig ingen annen relasjon, og jeg ønsker ikke å sette det ene opp mot det andre. Det er selve begrunnelsen i universelle rettsprinsipper som er interessant, sitat:
"Skal vi lykkes med integrering, som jeg mener er vårt samfunns største sosiale utfordring, må vi ha et felles fundament, et verdisett som er forankret i universelle rettsprinsipper. Bunnplanken må være at vi er en rettsstat basert på demokrati, ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling og likeverd."
Shariaråd vil vel ha stor betydning for en liten gruppe, mens f.eks. Datalagringsdirektivet vil ha en beskjeden innvirkning i hverdagen for hele befolkningen. Fordi om de dagligdagse konsekvensene ved innføring av direktivet er små, er betydningen for rettsprinsippene desto større.
Her mener jeg Jonas Gahr Støre må gjøre rede for sine vurderinger. Han har forsvart Datalagringsdirektivet tidligere.
Jeg håper Aftenposten følger opp Arbeiderpartiet, og forsåvidt de andre
partiene, på hvordan de forholder seg til rettsprinsipper.
Thursday, June 17, 2010
Personvern er en forutsetning for frihandel på internett
I diskusjonen om Datalagringsdirektivet står personvernsprinsipper sentralt. Endel påstander som har fremkommet fra tilhengerne er at direktivet må innføres for likestille medlemslandene og nærmest er en forutsetning for frihandel. Motstanderne, meg selv inkludert, tviler på at direktivet kan være en forutsetning for frihandel i praksis. Det må være en oppkonstruert sammenheng.
Jeg kan se, i den grad direktivet vil klare lagre data om kriminelle, at utveksling av trafikkdata over landegrensene kan ha potensiale for å identifisere kriminelle og føre bevis for kriminell virksomhet. Jeg tror den effekten er overdrevet av tilhengerne, og det er stort sett impulsive kriminelle handlinger, og kriminalitet med strafferamme på under 3 år som man hovedsakelig vil kunne finne igjen trafikkdata for. Det vil ikke være anledning, uten nasjonale utvidelser, å hente ut trafikkdata for mistenkte i saker med strafferamme på under 3 år.
Når man snakker om frihandel skulle man tro det var viktigere å ha omforent syn på personvern og informasjonssikkerhet. Siden mye av frihandelen også omfatter internetthandel, må definisoner for personvernsprinsipper være mest mulig universelle og gjelde i land som handler mye med hverandre. Handel på nettet kjenner ingen grenser, heller ikke innad i EU. Det kan også være et verktøy som forenkler situasjonen for utviklingsland om alle har felles syn på personvern. Teknologirådet har skrevet en bra artikkel om Personvern - Hva er det? som tar for seg de ulike innfallsvinkler og prinsipper som omfatter begrepet.
Det forundrer meg at tilhengerne kobler behovet for Datalagringsdirektivet, som i beste fall tøyer begrepene i Den Europeeiske Menneskerettskonvensjonen, mot fri flyt av varer og tjenester (Tjenestedirektivet) når det er justissektoren som ivrer for det. Tilhengerne har snudd opp ned på argumentasjonen, og påstår at direktivet styrker personvernet (fordi man påser at data blir slettet, noe man godt kan gjøre uten direktivet), og er en forutsetning for frihandel (at direktivet er EØS relevant). Jeg tror tilhengerne misforstår personvern, fordi man blander det sammen med samfunnsikkerhet, det kommer bl.a. tydelig frem på Høyre politiker Arve Kambes blogg. Tiltak for samfunnsikkerhet står ofte i motsetning til personvern, og det er kanskje det som ern en del av essensen i debatten. Uansett så tror jeg ikke Datalagringsdirektivet stor i proporsjonalitet ift problemet man vil bekjempe og har så mange huller og svakheter at verdien for samfunnsikkerheten er ganske lav.
Det viser seg at direktivet er vedtatt med hjemmel i Art 95 (Restriction of Hazardous Substances Directive) som omhandler restriksjoner for farlige stoffer. Irland mener direktivet ikke er vedtatt med riktig hjemmel (side 4) Tyskland har kjent Datalagringsdirektivet grunnlovsstridig. I flg Wikipedia artikkelen om direktivet skal det legges frem en implementeringsevaluering av direktivet den 15.10.2010. Jeg har så langt ikke kommet over noen reelle næringsrelaterte argumenter for direktivet. Ettersom jeg kan skjønne vil en svekkelse av personvernet, svekke frihandel. Man finner det også igjen i EU:
Nylig var også IT-minister Rigmor Aasrud i Computerworld.no med kronikk om Ny digital agenda i EU, som skal være en del av løsningen på de problemer unionen sliter med. Det må være en fordel om man legger til rette for handel og tillit istedet for å påtvinge noen et direktiv som ihvertfall ikke bidrar til forbedring og i værste fall motarbeider.
Direktivet er omstridt, det er stilt spørsmål om relevans ift EØS avtalen, og min påstand er at faktisk kan undergrave tillit mellom privatpersoner og handelstjenester på netttet. Jeg ønsker Magnhild Meltveit Kleppas initiativ for å stoppe og tenke over hva personvern er, hva som behoves for etterforskning, og hva som absolutt ikke bør lagres for overvåkningsformål velkommen. Hvorvidt staten overhodet skal pålegge lagring, men heller kun pålegge sletteplikt er viktig. Ulike typer data og lagringstid er viktige elementer å vurdere om man innfører lagringsplikt. Jeg håper det kan være mulig å komme frem til mer målrettede og realistiske tiltak for å bekjempe terror og barneporno.
Fri flyt av varer og tjenester betyr også at personopplysinger kan flyttes mellom medlemsland. I praksis flyttes personopplysninger dit hvor tjenestetilbydere finner det hensiktsmessig å lokalisere sine IT-driftstjenester rent fysisk. På internett forholder man seg ofte ikke til nasjonale grenser eller EU for den del. Dette viser hvor viktig det er å styrke personvernet i en større sammenheng.
Om man søker på internett vil man kunne finne en rekke definisjoner på Privacy og Personvern. I forbindelse med innføring av Datalagringsdirektivet må man lempe på disse definisjonene, og når man til og med prøver å argumentere med at direktivet er til fordel for personvernet har man snudd det hele på hodet.
Individet skal ha kontroll over sine egne personopplysninger, det er endel av ens egen integritet.
Jeg kan se, i den grad direktivet vil klare lagre data om kriminelle, at utveksling av trafikkdata over landegrensene kan ha potensiale for å identifisere kriminelle og føre bevis for kriminell virksomhet. Jeg tror den effekten er overdrevet av tilhengerne, og det er stort sett impulsive kriminelle handlinger, og kriminalitet med strafferamme på under 3 år som man hovedsakelig vil kunne finne igjen trafikkdata for. Det vil ikke være anledning, uten nasjonale utvidelser, å hente ut trafikkdata for mistenkte i saker med strafferamme på under 3 år.
Når man snakker om frihandel skulle man tro det var viktigere å ha omforent syn på personvern og informasjonssikkerhet. Siden mye av frihandelen også omfatter internetthandel, må definisoner for personvernsprinsipper være mest mulig universelle og gjelde i land som handler mye med hverandre. Handel på nettet kjenner ingen grenser, heller ikke innad i EU. Det kan også være et verktøy som forenkler situasjonen for utviklingsland om alle har felles syn på personvern. Teknologirådet har skrevet en bra artikkel om Personvern - Hva er det? som tar for seg de ulike innfallsvinkler og prinsipper som omfatter begrepet.
Det forundrer meg at tilhengerne kobler behovet for Datalagringsdirektivet, som i beste fall tøyer begrepene i Den Europeeiske Menneskerettskonvensjonen, mot fri flyt av varer og tjenester (Tjenestedirektivet) når det er justissektoren som ivrer for det. Tilhengerne har snudd opp ned på argumentasjonen, og påstår at direktivet styrker personvernet (fordi man påser at data blir slettet, noe man godt kan gjøre uten direktivet), og er en forutsetning for frihandel (at direktivet er EØS relevant). Jeg tror tilhengerne misforstår personvern, fordi man blander det sammen med samfunnsikkerhet, det kommer bl.a. tydelig frem på Høyre politiker Arve Kambes blogg. Tiltak for samfunnsikkerhet står ofte i motsetning til personvern, og det er kanskje det som ern en del av essensen i debatten. Uansett så tror jeg ikke Datalagringsdirektivet stor i proporsjonalitet ift problemet man vil bekjempe og har så mange huller og svakheter at verdien for samfunnsikkerheten er ganske lav.
Det viser seg at direktivet er vedtatt med hjemmel i Art 95 (Restriction of Hazardous Substances Directive) som omhandler restriksjoner for farlige stoffer. Irland mener direktivet ikke er vedtatt med riktig hjemmel (side 4) Tyskland har kjent Datalagringsdirektivet grunnlovsstridig. I flg Wikipedia artikkelen om direktivet skal det legges frem en implementeringsevaluering av direktivet den 15.10.2010. Jeg har så langt ikke kommet over noen reelle næringsrelaterte argumenter for direktivet. Ettersom jeg kan skjønne vil en svekkelse av personvernet, svekke frihandel. Man finner det også igjen i EU:
Nylig var også IT-minister Rigmor Aasrud i Computerworld.no med kronikk om Ny digital agenda i EU, som skal være en del av løsningen på de problemer unionen sliter med. Det må være en fordel om man legger til rette for handel og tillit istedet for å påtvinge noen et direktiv som ihvertfall ikke bidrar til forbedring og i værste fall motarbeider.
Direktivet er omstridt, det er stilt spørsmål om relevans ift EØS avtalen, og min påstand er at faktisk kan undergrave tillit mellom privatpersoner og handelstjenester på netttet. Jeg ønsker Magnhild Meltveit Kleppas initiativ for å stoppe og tenke over hva personvern er, hva som behoves for etterforskning, og hva som absolutt ikke bør lagres for overvåkningsformål velkommen. Hvorvidt staten overhodet skal pålegge lagring, men heller kun pålegge sletteplikt er viktig. Ulike typer data og lagringstid er viktige elementer å vurdere om man innfører lagringsplikt. Jeg håper det kan være mulig å komme frem til mer målrettede og realistiske tiltak for å bekjempe terror og barneporno.
Fri flyt av varer og tjenester betyr også at personopplysinger kan flyttes mellom medlemsland. I praksis flyttes personopplysninger dit hvor tjenestetilbydere finner det hensiktsmessig å lokalisere sine IT-driftstjenester rent fysisk. På internett forholder man seg ofte ikke til nasjonale grenser eller EU for den del. Dette viser hvor viktig det er å styrke personvernet i en større sammenheng.
Om man søker på internett vil man kunne finne en rekke definisjoner på Privacy og Personvern. I forbindelse med innføring av Datalagringsdirektivet må man lempe på disse definisjonene, og når man til og med prøver å argumentere med at direktivet er til fordel for personvernet har man snudd det hele på hodet.
Individet skal ha kontroll over sine egne personopplysninger, det er endel av ens egen integritet.
Monday, June 14, 2010
Kontroll av en virkelighet som ikke finnes
Det offentlige Norge har de siste årene lagt på seg i form av et stort byråkrati som skal kontrollere kostnader. Det å kontrollere kostnader koster penger, og binder opp ressurser til arbeid som ikke leverer tjenester til eierne (innbyggerne). Stoltenberg I-II regjeringen har stått for denne utviklingen.
Den samme regjeringen har ingen motforestillinger mot å påføre private regler og rutiner som hindrer nyetablering, innovasjon og samfunnsutvikling. Bortsett fra Oljeindustrien, som stort sett får gjøre som de vil, sliter næringer i motbakke. Motbakken er laget av regjeringen, som ikke tenker fremtidsrettet.
Jeg er enig i at man skal forsøke å holde seg til handlingsregelen, og edruelighet i Norsk politikk har gitt oss ett av verdens beste land å bo i. På en annen siden er norsk økonomi oljedopet så det holder, så jeg er litt usikker på hvor flinke vi egentlig er. Kanskje lurer vi oss selv her på berget, i all oljetåka?
Ihvertfall: Regjeringen har få motforestillinger mot å innføre byråkrati som ihvertfall ikke resulterer i utvikling av fremtidsrettet næringsutvikling. Dette byråkratiet vil bare gjøre det tyngre å snu skuta Norge etter været. Istedet for å gjøre norsk forvaltning og næringer mer smidige, blir det mere statisk og vanskeligere å omstille seg.
Dette kontrollbyråkratiet binder opp ressurser, som er kunne vært brukt på effektiviseringstiltak og kunnskapsdeling. Dette er spesiellt sant innen IT-næringen. Norske programmerere jobber med å lage løsninger som støtter dette byråkratiet. Systemutviklere kan bidra med forbedringer og effektivisering av de virkelige tjenestene som Norge trenger på kort og lang sikt, og som vil gjøre oss mer konkurransedyktige. Vi er et høykost-land, som må produsere mer per innbygger enn andre om vi skal opprettholde vår levestandard. Vi har for svak utvikling i forhold til utviklingsland som ikke kan støtte seg på fet oljenæring.
Nok om problemene med kontrollbyråkratiet i seg selv. Det verste er at dette byråkratiet aldri vil være i takt med omverdenen. Forutsetningene endrer seg hele tiden, slik at regler og rutiner aldri vil være helt ajour. I noen tilfeller er dette helt absurd ute av takt med virkeligheten. Et minimalistisk sett med regler og rutiner, fulgt opp av et lite byråkrati vil kunne tilpasse seg virkeligheten i større grad.
Kontrollbehovet gjenspeiler seg på en rekke områder:
Det har ingen verdi å måle og basere kontrollen på det som skjedde i går om det ikke kan tilføre verdi i morgen. En må forstå hva en skal måle og hvorfor, før man begynner. Ikke minst må en være endringsorientert slik at man slutter å kontrollere der hvor det viser seg å være verdiløst.
Ilustrasjonshistorie
For en tid tilbake var ordføreren fra Elverum Arbeiderparti på banen med trussel om å innføre politivedtekter om folk ikke klarte å holde seg til gressklipping innen visse tidsrammer. Det hele var litt tragikomisk, men det passer inn i mønsteret og beskriver det politiske handlingsmønsteret til det førende partiet i Regjeringen. Når man så leser denne nyheten om at lovnader om mere ressurser til Politiet ikke er fulgt opp, er det bare tragisk.
Jeg tror Politiet nok å holde på med om de ikke skal passe på når folk kan klippe gresset også.
Den samme regjeringen har ingen motforestillinger mot å påføre private regler og rutiner som hindrer nyetablering, innovasjon og samfunnsutvikling. Bortsett fra Oljeindustrien, som stort sett får gjøre som de vil, sliter næringer i motbakke. Motbakken er laget av regjeringen, som ikke tenker fremtidsrettet.
Jeg er enig i at man skal forsøke å holde seg til handlingsregelen, og edruelighet i Norsk politikk har gitt oss ett av verdens beste land å bo i. På en annen siden er norsk økonomi oljedopet så det holder, så jeg er litt usikker på hvor flinke vi egentlig er. Kanskje lurer vi oss selv her på berget, i all oljetåka?
Ihvertfall: Regjeringen har få motforestillinger mot å innføre byråkrati som ihvertfall ikke resulterer i utvikling av fremtidsrettet næringsutvikling. Dette byråkratiet vil bare gjøre det tyngre å snu skuta Norge etter været. Istedet for å gjøre norsk forvaltning og næringer mer smidige, blir det mere statisk og vanskeligere å omstille seg.
Dette kontrollbyråkratiet binder opp ressurser, som er kunne vært brukt på effektiviseringstiltak og kunnskapsdeling. Dette er spesiellt sant innen IT-næringen. Norske programmerere jobber med å lage løsninger som støtter dette byråkratiet. Systemutviklere kan bidra med forbedringer og effektivisering av de virkelige tjenestene som Norge trenger på kort og lang sikt, og som vil gjøre oss mer konkurransedyktige. Vi er et høykost-land, som må produsere mer per innbygger enn andre om vi skal opprettholde vår levestandard. Vi har for svak utvikling i forhold til utviklingsland som ikke kan støtte seg på fet oljenæring.
Nok om problemene med kontrollbyråkratiet i seg selv. Det verste er at dette byråkratiet aldri vil være i takt med omverdenen. Forutsetningene endrer seg hele tiden, slik at regler og rutiner aldri vil være helt ajour. I noen tilfeller er dette helt absurd ute av takt med virkeligheten. Et minimalistisk sett med regler og rutiner, fulgt opp av et lite byråkrati vil kunne tilpasse seg virkeligheten i større grad.
Kontrollbehovet gjenspeiler seg på en rekke områder:
- Sykehus: Adminstrasjonen er vokst over lengre tid. Andelen direktører og andre byråkrater vokser i helseforetakene og andre etater.
- Datalagringsdirektivet, som jeg, og ganske mange i IT-bransjen, jurister og en rekke høringsinstanser, tror blir både komplekst, dyrt og true personvernet.
- Vei- og jernbanebygging stykkes opp i små prosjekter, som blir lite effektive men lett å følge opp økonomisk fører til lav utbyggingstakt.
Det har ingen verdi å måle og basere kontrollen på det som skjedde i går om det ikke kan tilføre verdi i morgen. En må forstå hva en skal måle og hvorfor, før man begynner. Ikke minst må en være endringsorientert slik at man slutter å kontrollere der hvor det viser seg å være verdiløst.
Ilustrasjonshistorie
For en tid tilbake var ordføreren fra Elverum Arbeiderparti på banen med trussel om å innføre politivedtekter om folk ikke klarte å holde seg til gressklipping innen visse tidsrammer. Det hele var litt tragikomisk, men det passer inn i mønsteret og beskriver det politiske handlingsmønsteret til det førende partiet i Regjeringen. Når man så leser denne nyheten om at lovnader om mere ressurser til Politiet ikke er fulgt opp, er det bare tragisk.
Jeg tror Politiet nok å holde på med om de ikke skal passe på når folk kan klippe gresset også.
Subscribe to:
Posts (Atom)