Den truede kommunikasjonsfriheten

Informasjon har alltid hatt potensiale til å kontrollere andres frihet. Enten ved at noen åpenlyst har kunnskap om noe eller noen, eller i det skjulte. Kryptering ble brukt av romerske keisere for å hindre at informasjon mellom frontlinjen og dem selv kom på avveie. Etteretningstjenester er der for å skaffe informasjon om (antatte) fiender. Skattemyndigheter har myndighet til å både kontrollere og inndrive penger basert på noe de vet om oss. Avisene lever av å innhente informasjon, og selge den leserne. De har samtidig en rolle som kontrollør av de 3 statsmaktene. Sladderpressen lever av spin rundt kjendisenes liv. Alt dreier som om informasjon og flyt av den.

Det vil alltid være diskusjon om hvilke, og hvor store friheter borgerne skal ha, men i selve fundamentet for et (liberalt) demokrati ligger:

• Ytringsfrihet
• Eiendomsrett
• Politisk frihet
• Likestilling

I tillegg så har liberale demokratier aldri begrenset kommunikasjonsfrihet, kanskje fordi den er så åpenbart grunnleggende at det ikke skulle behøves nevnt. Man kan også bevege seg fritt, innnfor gjeldende lovverk vel og merke, i et liberalt demokrati.

Så lenge informasjonsinnhenting foregår åpenlyst og formålsbetinget (som i aviser og Skatteetatens informasjoninnhenting) er det mulig å kontrollere at det kun er det som må innhentes som faktisk blir det. Når minst en av: formålsbetinget og åpenlyst forsvinner ut av ligningen blir det straks værre å kontrollere, og da spesiellt mot de grunnleggede friheter i et liberalt demokrati.

Inntil for få år siden var det begrenset mengde informasjon som ble lagret om oss i forhold til i dag. Den teknologiske utviklingen har effektivisert informasjonsinnhenting, lagring og flyt. Informasjonen er så omfattende at den må ansees som en betydelig andel av vår private eiendom. Utviklingen er trolig bare i en tidlig fase. Med et historisk tilbakeblikk, er det lett å se at ikke alt som er mulig, politisk og teknologisk, bør gjennomføres. Prinsippet om at informasjonsinnhenting må være formålsbetinget og åpenhet om innhenting (om forholdet, ikke selve informasjonen) har blitt enda viktigere. I tillegg har eierskap og disposisjonsrett over informasjonen blitt sentral. Vi må ha rett til å vite hvem som kan disponere informasjonen og hvordan den brukes. Dette setter krav til teknologi og lovverk, men også til lovgiverne. Siden den teknologiske utviklingen ikke står stille, vil det være en kontinuerlig prosess å se til at den og informasjonen som innsamles har (positiv) nytte i samfunnet.

Med disposisjonsretten følger det både muligheter og ansvar. Mange bruker allerede mulighetene til å vise enkelte sider av seg selv. Tjenester som Facebook opererer i gråsonen mhp hvilken informasjonen vi tiltror dem, og man burde nok være mer restriktiv med hva man legger ut om informasjon om seg selv.

Så langt har jeg snakket om de mer åpenbare problemstillingene rundt informasjonsinnhenting og flyt. En følge av at informasjonen gir makt er at den også har blitt en vare. Det vil alltid være personer som, har eller skaffer seg tilgang, som kan ha langt mer lysskye hensikter. Siden informasjon nå er så flyktig, via digitale media, kan de flyte relativt lett i retninger som ikke var tiltenkt. Det finnes et utall incentiv for å misbruke og stjele informasjon. I feil hender vil det kunne bli alvorlig. I, 1. mai, kan vi lese om Russiske nynazister har skaffet seg informasjon om tidligere anholdte norske menn. Hvordan denne informasjonen kom på avveie kan vi bare lure på, men det er forsåvidt ikke noe nytt at slikt skjer.

Men vi kan jo tenke oss hva som kan skje med disse mennene om nynazistene også har fått tilgang til trafikkdata som Datalagringsdirektivet pålegger lagring av, utover det det formålsbetingede. Direktivet er egentlig i en overdragelse av disposisjonsrett til personlig overskuddsinformasjon, men ikke risikoen forbundet med lagring. Slik risiko må være betinget i avtalen mellom bruker og tjenesteleverandør, skal den kunne håndteres av de reelle avtalepartene. Det er uholdbart at en 3dje-part skal tiltvinge seg noe som ikke er regulert i en slik avtale. Data som kreves lagret er blant annet

• Hvem vi kommuniserer med, hvor og når
• Hvor vi er når våre mobiltelefoner foretar opp- og nedkoblinger. Det vil si med veldig høy frekvens med moderne mobiltelefoner.

Disse momentene vil klart kunne innvirke på på våre kommunikasjons- og bevegelsesfrihet. Det er bare spørsmål om hvem som får tilgang til informasjonen og hvordan den blir brukt.

Etter å ha lest om truslene fra de Russiske nynazistene, blir man ikke mindre skeptisk til at
GPS produsenten TomTom har solgt sporingsdata til norske myndigheter, som i sin tur brukte det til andre formål enn forutsatt. Jeg har generell tillit til Politiet, men samtidig vet jeg at tilgjengelig informasjon vil bli brukt, særlig om hensiktene ansees som gode. Dette er bare et eksempel, og neppe bli/være enestående.

Det er en rekke problemstillinger som oppstår i kjølvannet av den teknologiske utviklingen, men jeg tror vi kan oppsummere det viktigste navigasjonsmerkene for å holde oss i leia slik:

• Disposisjonsrett for personlige informasjon
• Risiko forbundet med lagring skal være betinget i avtale mellom bruker og tjenestetilbyder
• Unntak, skal være formålsbetinget som f.eks. konkret etterforskning
• For samfunnsformål:
• Formålsbetinget lagring
• Åpenhet om innhenting
• Krav om nødvendighet for å kunne pålegge lagring ihht til den Europeeiske Menneskerettighetskonvensjon, artikkel 8
• Krav til sikkerhet, men samtidig åpenhet om risiko

Selv om disse momentene kan virke noe fjerne i forhold til tradisjonelle kampsaker på 1. mai omhandler de borgernes frihet. Når Arbeiderbevegelsen i disse dager slår seg på brystet over hva de har vært med å skape, burde de også kikke både i speilet og se fremover. Hvilke friheter står mest på spill i dag, kontra arbeiderbevegelsens spede begynnelse? Den gangen stod bl.a. organisasjonsfrihet på dagsorden.

I dag er det ytringsfrihet og kommunikasjonsfrihet som er frihetene som er mest truet i Europa.

I Midtøsten ser vi i disse dager styrken i at borgerne kan kommunisere uten at makthaverne kontrollerer hvem som kommuniserer. Kommunikasjonsfrihet er et fundament i og styrke for demokratiet.

Ser vi fremover, kan vi anta at de elektroniske kommunikasjonsmulighetene vil florere. Samtidig vet vi at vi trolig er ved peak oil, og om man ikke løser energibehovet for fremtiden vil elektronisk kommunikasjon bli enda mer sentral*. Fysisk forflytning av mennesker og varer krever langt mer energi enn elektronisk informasjon. Derfor er bevegelses-, ytrings- og kommunikasjonsfriheten de mest dyrebare i vår tid. Det skal vi kjempe for.

* pussig nok er det de samme politikerne som ivrer mest for DLD som også er mest bekvem med å late som om status quo innen energiforsyning ikke vil endre seg

EUs forskuterte forsvar av DLD

Drøytt 200 dager på overtid fikk vi evaleringen av Datalagringsdirektivet. Direktivet ble presset igjennom på Stortinget like i forkant av at evalueringen endelig ble lagt fram. Hvorfor det ikke var mulig å avvente informasjon om erfaringer med DLD, både positive og negative er en pussighet uten sidestykke. Vi var ikke engang smarte nok til å gjøre som Sverige, og utsette avgjørelsen om innføring.

Demokrati: en styreform hvor flertallet har avgjørende innflytelse, men mindretallets interesser også blir tatt hensyn til. - http://www.caplex.no

I et fungerende demokrati skal prinsipper om beskyttelse av et mindretalls interesser avgjøre. Det er forståelig at noen (flertallet) mener at vi skal ta ibruk midler som kan bidra til bekjempelse av alvorlig kriminalitet og terror. Men man kan ikke ensidig vurdere dette når titaket åpenbart er i konflikt med en større gruppes legale interesser, og som til og med er i konflikt med Menneskerettighetskonvensjonen. Helt uavhengig av hvorvidt trafikkdata er nyttig, skal man objektivt vurdere om det er nødvendig på bekostning av mindretallets interesser. Uansett så tror jeg at mindretallet blir til flertall etterhvert som kunnskapen om DLD øker. I nettavisenes spørreundersøkelser, som ikke er representative i folket, ligger nei-andel stort sett på 75-90%. Jeg antar at aktive nettbrukere er bedre informert på dette området enn de som kun leser aviser på papir. Dette fordi de både har bedre kunnskaper om moderne teknologi og tilgang på alternativ informasjon til endel medier som har sviktet i debatten.
 
Når vi endelig kan lese evalueringen, sier den at DLD helt klart er en utfordring med hensyn på personvernet og retten til et privatliv. Videre så påpekes det at regler for tilgang til og bruk av data praktiseres vidt forskjellig. I Polen ble det hentet ut data 1 million (1048318) ganger i 2009, noe som umulig kan være tilknyttet etterforskning av alvorlig kriminalitet og bekjempelse av terror. Når informasjon først er tilgjengelig, er terskelen ikke så høy for å bruke den.

Det som slår meg meg er presset fra EU for at medlems- og EØS-land skal innføre DLD er sterkt, mens de som (mis)bruker data og ikke kan gjøre rede for hvordan data er brukt slipper unna uten en skramme. Sverige trues med bøter etter at de besluttet å utsette implementering 1 år. Når kommisjonen ser problemet med nettopp misbruk av data, burde de ikke irettesette landene som bruker tvangslagrede data til annet enn det opprinnelige formålet: bekjempe terror og alvorlig kriminalitet? Ensidig straff mot de som ikke har innført er i seg selv et varsel om manglende kritisk sans og balansert holdning til DLD.

Det kan være flere grunner til at trafikkdata ikke blir brukt slik det var tenkt:

• Terrorvirksomhet i de fleste land er liten, så behovet for å trafikkdata for bekjempelse av det er ikke-eksisterende. Dessuten skjuler terrorister en god del spor allerede selv når truslene ikke er reelle.
• Grunnlov og etterlevelse av den er ikke god nok for å beskytte borgerne mot overgrep. Hvor sterkt står rettsstaten i disse landene? DLD er i seg selv en svekkelse av rettsstaten, fordi man vender om prinsippet om at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Leder for Politiets Fellesforbund, Arne Johannesen, bruker aktivt argumentasjon om at man lettere kan bevise sin uskyld. Det er ikke slik en rettsstat fungerer.
• Man simpelthen griper tak i det som er tilgjengelig for å etterforske all kriminalitet. Hvorfor skal man ikke bruke data som kan få kriminelle dømt, når data faktisk er lagret? Det vil kreve god selvbeherskelse på myndighetsnivå for å la være.

Om man leser evalueringen vil man oppdage at den ikke underbygger formålet med direktivet, snarer tvert i mot. Det noe svake tallmaterialet, som ikke kan vise relasjon mellom bruk av trafikkdata og etterforskning av terror og alvorlig kriminalitet blir feid bort med uttalelser fra myndighetene i medlemslandene som sier at tvangslagring av data er nødvendig. Problemet med denne påstanden om nødvendiget er det skal veies opp mot den Europeeiske Menneskerettighetsskonvensjon (EMK) artikkel 8

1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. 
2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.”

I evalueringen fremkommer det kun bruk av nødvendighet i forbindelse med å finne vitner o.l. Dette er ikke nødvendighet, men en mer effektiv måte å finne ut det samme som man kan gjøre med tradisjonelle etterforskningsmetoder. Nødvendighetskriteriet er ikke oppfylt, og evalueringens konklusjon om det motsatte er ikke støttet på noe vis av evauleringen. Snarere tvert i mot.

Evalueringen belyser overhodet ikke hvordan situasjonen ville vært uten tvangslagring. Det nevnes at 67% av alle forespørsler er for data yngre enn 3 mnd, og de ville da med stor sannsynlighet vært lagret i telekomoperatørenes systemer uansett. I Norge blir data stort sett slettet når de er 4-6 mnd gamle med dagens praksis, og vil neppe endre seg iflg telekombransjen selv. I kategorien 3-6 mnd gamle data er det 19% andel av de data som hentes ut. Hvis vi antar at halvparten ikke ville vært slettet innen Politiet ba om data, ville de altså få data i 76,5% av tilfellene. Jeg vil si det er en meget god prognose målt opp mot andre typer spor Politiet må finne og analysere. Å forlange bortimot 100% er ikke innenfor virkelighetens rammer. Få andre bransjer kan ikke forvente at ting er tilrettelagt fra andre i samme grad. Det er på tide Justisdepartementet og Politiet stikker fingeren i jorda.

Jeg vil tørre å påstå at min blogpost Tull med Tall, som tar utgangspunkt i et regneark som viser relasjonen, og proporsjoner, for uthenting av trafikkdata i ulike typer kriminalsaker og kriminalitetsstatistikk er et bedre grunnlag til å gjøre vurderinger på enn EUs evaluering, selv om Norge ikke har innført Direktivet. I det minste er det en god fremstilling av situasjonen uten at DLD er innført.

Men når konklusjonen i evalueringen var forskuttert, var fallhøyden for stor til å lande på en annen konklusjon. Den 3.12.2010 sa Cecilie Malmström på en pressekonferanse at Data Retention is here to stay. Kommisjonen hadde konkludert på forhånd, og siden man ikke kunne underbygge den med fakta blir evalueringen kun halvhjertet forsøk på å få det til å se ut som kartet stemmer med terrenget.

Utfordringer i forbindelse med terror- og kriminalitetsbekjempelse i Spania og Norge er nok vidt forskjellige. I og med at Spania har levd med terror i flere tiår (konflikten med Baskerne) og har vært utsatt for terror organisert av Al-Qaida er det klart lettere å argumentere for implementering der enn i Norge. Selv om vi lever i en stadig mer globalisert hverdag har fortsatt hvert land sin egen grunnlov. Kriminalitetsetteforskning og terrorbekjempelse er delvis internasjonale problemer. Men det blir allikevel feil å tvangslagre privat informasjon i alle land uavhengig av nødvendighet og interesser i det enkelte land. Jeg er ser behovet for å regulere f.eks. hvordan data utveksles mellom nasjoner, men ikke at behov hos noen skal ha så store konsekvenser for alle andre. For meg bryter det prinsipper mot sammenblanding av ulike interne anliggender. (Når alle skal formes over samme lest, blir det stor friksjon, siden ingen land består av samme "materiale". Selv innen EU/EØS er det vidt forskjellige kulturer, utfordringer osv).

Trafikkdata kan nok sies å kunne ha bidratt til oppklaring av mange saker i ettertid, men realiteten er at våre kommunikasjonsmønstre endres raskt. Om 10 år vil man neppe kunne se tilbake og si det samme. Det vil nok stort sett være den eldre og lovlydige delen av befolkning som bruker kommunikasjonsmidler DLD omfatter. De yngre, og en god del eldre, endrer kommunikasjonsmønstere as we speak og kriminelle med incentiv for å endre vaner gjør det garantert. Ofte er alternativene gratis, sikrere og mer brukervennlige, og det burde være ganske innlysende for de fleste at det vil skje store forandringer.

Informasjonens iboende potensiale for makt

Den digitale teknologiutviklingen gir oss enorme muligheter til å lagre og behandle store mengder informasjon. Generellt er dette overveiende positivt og setter oss i stand til å analysere og løse vanskelige problemer. Teknologien er imidlertidig nøytral i forhold til hvilken informasjon som lagres og behandles.

Teknologien har ingen innebygd etikk, moral og grensesetting, dette er det vi som benytter teknologien som er ansvarlig for. Etterhvert som vår teknologiske kapasitet øker, øker også ansvaret for at den anvendes positivt. Informasjonsteknologi har iboende egenskaper som kan endre maktforhold og hvordan sette grenser for privatlivet. Den lagrer også informasjon som tidligere var muntlig kommunikasjon, slik at den kan publiseres effektivt til et videre krets også utenom personlig nettverk. Informasjon er ikke lengre begrenset fysisk til den nærmeste krets. I det digitale samfunnet er muligheten for trekke grenser for eget privatliv blitt mer diffuse, og i noen tilfeller vanskelig å trekke.

Teknologien gjør informasjonen både mye mer flyktig og konsentrert  enn noen gang tidligere. Kort oppsummert kan vi si at informasjon i digital form har bl.a. disse egenskapene som også skiller den fra analog motsats:

• Lett å konsentrere
• Flyktig
• Analyserbar i stor skala
• Lett å korellere distribuerte datasett

Disse egenskapene gir en verdiøkning, men samtid også utfordringer til hvordan man skal håndtere sikkerhet mot misbruk og tyveri. Om man ikke har veldig god innsikt i hva dette innebærer kan man komme til å ta feil beslutninger.

Anders Brennas blogpost om hvordan Aftenposten fikk tilgang til Wikileaks komplette informasjonsdata, sier mye. Sikkerhetsløsninger kan kun begrense hvem som får tilgang, men ikke hva tiltrodde personer gjør med tilgjengelig informasjon. Høy konsentrasjon, spesiellt av sensitiv informasjon, gir makt.

Som vi ser har informasjonsteknologi stort potensiale og bringer nye utfordringer med seg. Skal informasjon aggregeres bør det være begrunnet og knyttet til et bestemt og kontrollerbart formål. Videre så må den juridiske eller moralske eier av informasjonen ha full disposisjonsrett. Dersom det ikke er god overenstemmelse mellom eierskap og disposisjonsrett tar man i praksis vekk mulighetene for å selv trekke grenser. Dette gjelder såvel på individ- som organisasjon- og nasjonalt nivå. Bare på denne måten kan informasjonen forvaltes riktig og med risikovurderinger gjort av dens eier.

Disposisjonsrett gir mulighet til å bruke informasjon etter eget forgodtbefinnende. En av Assanges nærmeste medarbeidere så seg, av ukjent grunn, bedre tjent med å lekke tiltrodd informasjon. Wikileaks hadde på sin side fått tilgang på informasjonen av tiltrodde etteretningsmedarbeidere som mente at informasjonen burde gjøres kjent. Selv på myndighetsnivå kan vi se at det er svært lett å uthule- eller endre lovverk for å kunne utnytte informasjon til flere formål. Dette bør ikke overraske noen, da det nærmest er en naturlov at man vil utnytte de ressurser og maktmidler som er tilgjengelig. Informasjon "finner" gjerne sin egen vei, avhengig av disposisjonsrett og hva tiltrodde personer mener formålstjenlig. I tillegg kommer selvfølgelig datainnbrudd og menneskelig feil som medfører data på avveie.

Det er allikevel et skarpt skille mellom privat informasjon og annen informasjon. Fratas man disposjonsrett for egen informasjon og mulighet til å trekke sine personlige grenser, fratar man individet privatliv og integritet.

Det er viktigere enn noen gang at mulighet for å kunne ha disposisjonsrett over egen informasjon for å kunne trekke grenser rundt seg selv. Eller sagt på annen måte: det er ingen grunn til at digitalisering av kommunikasjon skal endre på retten til å trekke sine egne grenser. Hvordan den enkelte velger å bruke denne retten må fortsatt være individuell. Noen lever offentlige liv, andre mer private. I problematiske livsfaser er man naturlig nok forsiktigere enn når det står bra til.

Jeg vil tro veldig få vil si seg uenig i det jeg skriver her. Om de da ikke har gjort det før, bør de reflektere over at Datalagringsdirektivet Høyre vil stemme for innføring av i Stortinget 4.4.2011 er nettopp overdragning av disposisjonsrett av informasjon om hvem du kommuniserer med, hvor og når. Det er feil retning i et veivalg teknologien stiller oss overfor.

Høyre har gått for såkalt strengt regelverk for sikring for de data som skal lagres. Dette fungerer selvfølgelig fint som innsalgsargument, men er i realiteten et falsum:

• Regler har ingen direkte praktisk betydning hverken for implementasjon eller  oppfølging. Da må det i det minste følge med midler til byråkrati, oppfølging og  gjennomføring (tiltak i informasjonssikkerhetsfaget er kontinuerlig og nitidig arbeide) over lang tid. Dette er en forpliktelse Høyre og Arbeiderpartiet påtar seg og ikke kan løpe fra.
• Kryptering av overskuddsinformasjon er ikke en styrking av personvernet. Det er ikke engang en et nullsumspill siden det faktisk blir større datamengde (spesiellt lokasjonsinformasjon og epost avsendere og mottagere) som kan stjeles og misbrukes. Før denne tvangslagrede informasjonen blir flyttet til kryptert database. (merk: det krever sletting av informasjon i kildesystem, utover operatørenes eget behov, og sjansen for at det da glipper er større)
• Regelverket vil neppe ha gyldighet for operatører som velger å bruke lagring i utlandet. Dette er svært vanlig strategi for å spare penger, samt at telekom-operatører opererer på tvers av landegrenser.
• Det "strenge" regelverket endrer ikke noe på det faktiske forhold at man overdrar disposjonsrett fra eier til 3dje part. Datalagringsdirektivet er stikk motsatt av styrking av personvernet uansett hvordan man vrir og vender på det, og ingen regler kan endre på det. 
• oppdatering: De fleste av disse reglene er heller ikke noe annet enn common sense og ansvarlig politikk som ville blitt vedtatt helt uavhengig av Datalagringsdirektivet. Da blir det direkte falskneri å koble til innføring av direktivet. Les også Geir Pollestads utmerkede serie bloggposter om Høyres spillfekteri om hva de har oppnådd i forhandlinger med Arbeiderpartiet.

Aslak Sira Myres appell mot DLD

Fra en som har vokst opp med overvåkning og som har et reflektert og engasjert forhold til fenomenet. Hør, se og lær.

Stasministerens nye direktiv

Stasministeren følte seg naken overfor borgerne, og det som enda værre var: innsynet var ikke gjensidig. Borgerne skjulte noe for ham. Hvem vet hva folk med privatliv kan finne på?

Borgere kommuniserte med hverandre uten at han visste om det. Siden alle nå kunne bruke eletroniske kommunikasjonstjenester kunne de ha direkte kontakt med hvem som helst hjemmefra. Det var bare ved Partiets høyborg at man hadde lov til slikt må vite. At folk snakket sammen uten at Partiet hadde kontroll var ikke bra. Bevis måtte sikres.

Når 2 EU byråkrater kom til hovedstaden med et flunkende nytt direktiv i hånden, som inneholdt krav om lagring av hvem som hadde snakket sammen, og enda bedre hvor de til enhver tid befinner seg, kjente Stasministeren lettelsen bre seg. Endelig kunne han få kontrollen tilbake. EU Byråkratene sa dumme og kunnskapsløse personer ikke kommer til å se hvor fint direktivet er, som styrket demokratiet og borgerne kunne bevise sin uskyld. Det måtte pakkes pent politisk inn: Trusler om terrorangrep og landet ville bli fristat for horder av kriminelle. I tillegg smørte man på litt ekstra med å stoppe spredning av overgrepsmateriale, selv om det ikke hjalp de som ble utsatt for overgrepen i nevneverdig grad. Vi må redde barna, ikke sant?

Stasministeren tenkte også at det ville bli fryketlig fint å kunne avsløre inkompetente tilsyn, dustepartier og andre plagsomme instanser som stadig sto i veien for hans fantastiske planer og månelandinger.

Noen av Stasministerens politiske motstandere prøvde å stille kritiske spørsmål og legge frem informasjon som viste at direktivet ikke var effektivt, og kunne ha skadelige bivirkninger. Raskt kom embedsmenn og Stasministerens medhjelpere ham til unnsetning: Vi vil vel ikke ha lovløse tilstander, terror, en fristat for kriminelle? Tør dere la det skje?.
,
Ikke så rent få av Partiets medlemmer lurte også på om påstandene, om hvor fint det ble med direktivet, kunne være riktig. Men de ble selvfølgelig fortalt at de måtte være dumme som ikke så hvor fortreffelig det var. Dermed var det kun noen ytterst få partimedlemmer som hadde selvtillit nok til å tro på sin egen kunnskap og vise det offentlig.

Etterhvert som arbeidet med innføring av direktivet skred frem var det stadig kritiske røster, plagsomme dumme borgere, embedsmenn og tilsyn som maste om det fantes indikasjon på at direktivet ikke virket og kunne være uheldig for borgernes rettigheter og styresettet. Ikompetente tenkte Stasministeren, vi må lage en kampanje. Kjøpe høyeste ranking på søkemotorer, skrive innlegg i alle landets aviser, så blir nok disse masekoppene lei av å protestere.

Embedsmenn og politikere som ville ha direktivet skrev og forklarte om trusler og at det nesten ville bli umulig å oppklare kriminalitet om man ikke fikk direktivet innført. De glemte at det for kort tid siden ikke ville vært mulig å lagre slik informasjon om borgerne, og selv uten krav om lagring ville det finnes veldig mye informasjon tilgjengelig uansett. Flere og flere borgere begynte å se at Stasministerens direktiv ikke var slik ha sa.

---

Ovenforstående historie er en sterkt omskrevet versjon av H.C. Andersens Keiserens nye klær. For at det skal passe med historien er statsministerens rolle sterkt overdrevet, fakta og kronologisk rekkefølge er ikke fullstendig korrekte.

Hint! En vesentlig forskjell er politikere i et demokrati skal være avkledd. Et fungerende demokrati er såpass transparent at borgerne kan kontrollere de som har fått tillit og makt. Datalagringsdirektivet er egentlig en fordekt måte å kle av borgerne på.

Primær- og sekundærbruk av data - hvor kommer Politiets behov fra?

Som programmerer interesserer jeg meg blant annet for de artifakter som oppstår som følge av bruk av teknologi. Innføring av ISDN i Norge var starten på en ny æra for lagring av privat informasjon, for bruk i oppfølging av at avtaleforhold. Jon Bing har beskrevet dette på en god måte, og fremhever hvordan slik lagring vil stille oss ovenfor en rekke dilemmaer. For å ta Bings problemstilling litt videre, så må tenke over

• Hva lagres?
• Hvorfor?
• Hvem bør få tilgang?
• Hvem kan stille krav til ovenstående punkter?
  

Når det lagres informasjon om oss må vi kunne forvente å ha råderett over den. Den er privat, representerer et avtrykk av sthvem vi er og vårt daglige liv. Dersom noen skriver en bok eller lager en film, har man automatisk opphavsrett til materialet, mens personlig informasjon ser ut til å være fritt vilt skal vi ta politikerne som vil innføre Datalagringsdirektivet på ordet. Det er mulig den finurlige, og stadig påmininningen fra sentrale tilhengere, om at det ikke er innhold som lagres som gjør at eierskapet til denne informasjonen får lite oppmerksomhet i debatten.

Før ISDN måtte Politiet selv fremskaffe, bearbeide og lagre elektroniske bevis, men nå fikk de en mulighet til å be om detaljert informasjon uten å spørre vitner og fysiske åstedsundersøkelser. Selv om man sikkert kan vise til noen avgrensede områder før ISDN, ble data nå tilgjengelig i stor skala.

Det ovenforstående er ment som bakteppe for denne blogposten som omhandler hvordan lagringsbehov oppstår, bruk av disse dataene og når det oppstår sekundærbruk av dem.

Leveranse av tjenester basert på informasjonsteknologi medfører forbruk av ressurser som tilbyderen må dekke inn. Private gjør det oftest ved fakturering eller reklame, og offentlige tjenester dekkes over skatteseddelen. Når forbrukeren skal faktureres må det finnes et fakturagrunnlag, også ved fastpris. Selv om det er avtalt fastpris vil det alltid finnes noe data. Skal det være mulig å drifte en IT-tjeneste må man kan overvåke ressursbruk, ellers så vil man ikke ha kontroll, tjenesten oppleves som ustabil eller uforutsigbar og da flykter kundene. I tillegg så må sikkerhet ivaretas, uønsket trafikk mot tjenesten og uønsket brukeratferd må kunne avdekkes. Slike sikkerhets- og driftsbehov dekkes ved å logge aktiviteten i systemene. Loggene er viktig underlag for vedlikeholdsbehov, men de danner også avtrykk av brukernes atferd.

Lagring av personlig informasjon er avtalebetinget og regulert, i et forhold mellom forbruker og tjenestetilbyder. Sekundær tilgang må skje unntaksvis, og ved spesifikk tillatelse. Når avtaleforholdet opphører er det heller ikke noe grunnlag for at dataene fortsatt skal ligge lagret.

Som Jon Bing beskriver fattet Politiet (naturligvis, de skal jo finne relevant informasjon ifbm etterforskning) tidlig interesse for den elektroniske informasjonen som blir lagret om oss. De ble en sekundærbruker av telekom-data. Etterhvert har denne informasjonen blitt brukt i oppklaring av endel kriminalsaker, og det har dannet seg forventning om at man kan benytte elektronisk informasjon i etterforskning. Men det er vesentlig forskjell på å gi Politiet tilgang, og sikre at det skal finnes elektroniske spor etter alle borgere. Vi må huske på at det ikke er lengre enn drøytt 20 år siden noe slikt overhodet ikke var mulig. Teknologien ble ikke lagd for å sikre Politiet bevis. Behovet som det angivelig har, kan kun ha oppstått som en følge av at de tilfeldigvis har fått tilgang. Det både forundrer og skremmer meg at noen nå tydeligvis mener at Politiet nå skal ha en generell og omfattende informasjonsrett til private data. At ikke folk skvetter stolen av slike tanker er ikke noe mindre enn oppsiktsvekkende. Selv om Norge ikke blir omgjort til en politistat over natten om Datalagringsdirektivet innføres, er det en underliggende logikk her som kan medføre en slik utvikling. Det argumenteres fra Politiets side at de mister tilgang. I mitt i hode mister de ikke noe som helst, men må tilpasse seg utviklingen slik de gjorde da det ble mulig å få tilgang til elektroniske data.

Tilvenning, som jeg ikke finner noe bedre ord på, til at Politiet kan få tilgang har pågått i drøytt 20 år.  Sakte nok til at det ikke har fått den store oppmerksomheten inntil EU kom med Datalagringsdirektivet. Gjennom erfaring som programmerer vet jeg hvordan informasjonsflyt setter seg i organisasjoner og påvirker dem. Det har tydeligvis sneket seg inn uheldige forventninger om hva IT-bransjen skal stille opp med til etterforskningsformål, mens politikerne og tilsyn(?) har sovet i timen.

Med Datalagringsdirektivet stilles det krav fra sekundærbruker om hva som skal lagres og hvor lenge. Datalagringsdirektivet stiller krav uten å sjele til hva som trengs for å drifte systemene. Det er Politiets behov som skal dekkes og som danner grunnlag for helt nye krav til systemene og tjenesteleverandørene. De vil bli ansvarlige for å kunne fremskaffe bevis, mot sine egne kunder, i fremtidige kriminalsaker. Det er 3 hovedtyper informasjon som skal lagres, og ikke bare "trafikkdata" som oftest blir nevnt av politikere/media (de 2 andre blir vel lett assosiert/forvekslet med trafikkdata)

• Trafikkdata (når og hvem vi har kommunikasjon med)
  
• Lokasjonsdata (behøves i svært liten grad for oppfølging av kunden, men noe på nettverksdrift)
  
• Abbonementsinformasjon (Kundepersonalia) + IP-adresse, telefonnr osv
  

Se også Stopp DLDs informasjonsside om hva som skal lagres.

Når en sekundærbruker, som attpåtil ikke skal betale for dette, ei heller har en generell informasjonsrett, begynner å stille slike krav er det noe fundamentalt galt på gang. Jeg vil si det er å være rimelig freidig overfor borgerne som myndighetene skal tjene, men som de nå skal avkreve detaljert privat informasjon i stor skala fra. Noe av formålet med en demokratisk rettsstat må ha blitt borte på veien...

Videre: Hva vil skje med innovasjon hos tjenesteleverandøren? Vil kundene ha den samme tilliten til leverandøren når de er ansvarlige for å lagre bevis mot dem? Endel av kontroll og strategi for utviklingen av tjenestene blir nå overdratt sekundærbrukeren.

Vi er midt inne i en rivende utvikling av kommunikasjonstjenester, men dersom Politiets behov skal dekkes vil det legge føringer og begrensninger på utviklingen. Hva vil skje dersom bruksmønsteret endres? Skal ikke kommunikasjonstjenesteleverandører som er underlagt DLD få liv til å videreutvikle tjenestene sine med mindre de kan tilfredstille Politiets behov? Med den massive mengden data som lagres om oss, vil jeg regne med at det vil bli økende etterspørsel etter tjenester som ivaretar personvernet på en bedre måte enn idag, men dette vil da være i "konflikt" med Politets behov! Det er mildt sagt en uheldig sammenblanding av Statens rolle som regulerende myndighet og interessent av den avledede informasjonen.

Jeg tror Jon Bing stilte riktig diagnose i 2003:
Elektroniske spor er altså forholdsvis nye i forhold til praktisk bruk. Når det gjelder personopplysninger, har vi ofte sterke sosiale og etiske normer som støtter de rettslige reglene for utnyttelse av dem: Vi titter ikke inn gjennom vinduer, vi forteller ikke uten videre til andre hva en venn har sagt i fortrolighet. Men holdningene til elektroniske spor har ennå ikke fått tid til å danne seg. Sammen med en sterk teknologisk utvikling som gjør bruken av slike spor nyttige på så mange områder, krever dette og garanterer for en rettspolitisk diskusjon de nærmeste årene.

Problemet er at dette ikke har blitt fulgt opp i tilstrekkelig grad, og lagringen av informasjon akselerer mens regulerende instanser (med unntak av Datatilsynet, som det ikke blir lyttet til) sover videre. Den digitale rettspolitiske "gjelden" er enorm og vokser hurtig. Så får vi se hva Høyre har tenkt å bestemme seg for: dra på seg enda mer gjeld, eller begynne nedbetaling.

Beslutninger, makt og ansvar: When in doubt, don't

Beslutningen om Datalagringsdirektivet skal innføres i Norge hviler på Høyre, et liberalkonservativt parti. Med utgangspunkt i verdier som tillit til borgerne, og konservative løsninger skulle man tro svaret skulle gi seg selv. Desverre er det ikke slik, men Høyres ledelse har ikke gitt noe presist svar på hvordan de tenker når andre krav fra Politiet veier tyngre.

Rent generellt så sier mange at DLD er utformet av en komité basert på et dårlig definert problem. På meg virker det mer som en antagelse om at en man samler inn data om alles private kommunikasjon og bevegelser så er man sikret bevis den dagen de gjør noe galt. Det er vanskelig å plassere, det relativt massive, ansvaret for disse innsamlede data. EUs evaluering av direktivet blir stadig utsatt, men det lekker ut informasjon om at DLD har lite for seg mhp de problemer man vil løse. Å ta en beslutning på noe som er dårlig definert, ikke evaluert og med uklar ansvarsfordeling er, som det alltid har vært, veldig vanskelig. Da bør man man følge "When in doubt, don't" istedet for å ta en beslutning man umulig kan ha oversikt over.

Uten å ha god innsikt i Høyreledelsens vurderinger, kan man allikevel tenke seg frem til hvordan det er mulig at Høyres ledelse instiller slik de gjør om man leser deres syn på Datalagringsdirektivet. De vil ikke kunne bli stilt til ansvar, og det letter jo byrden en god del, for en beslutning om å innføre DLD fordi:

• EU krever det, og de "måtte" innføre det for å unngå sanksjoner
• Høyre skyver lettvint enda mer ansvar for sikkerheten over på teleoperatørene, uten å ha innsikt i informasjonssikkerhetsfaget. Høyres sikkerhetsregime er et falsum. Når det lekker data kan de toe sine hender og smekke noen over fingrene, og til og med få ros i media for å ta datalekkkasjer alvorlig. Dobbeltmoral!
• De vil styrke personvernet (på helt andre områder). Dette er tiltak som det egentlig er uansvarlig å ikke innføre uavhengig av DLD. Dette er bare for å pynte en ellers uspiselig rett for Høyres velgere.
• De vil ganske sikkert få gjennom en av sine hjertesaker med støtte fra Arbeiderpartiet. Reinspikka hestehandel.

 Vel, de ovenforstående punktene er kanskje ikke noe annet enn dagligdagse avveininger for en politiker høyt på strå. Jeg synes derimot det er mer overraskende at Høyre så til de grader feiler i forhold til sine egne verdier:

Verdigrunnlag	Konflikt
Frihet, ansvar, mangfold	Ved å sikre bevis fra alle norske borgere innføres en generell mistillit. Frihet og ansvars-verdiene svekkes
Ansvarlig økonomisk politikk	Store kostnader skyves over på teleoperatører og forbrukere. De som krever tvangslagring av data blir ikke belastet med kostnadene. Når den som krever ikke skal betale oppstår det ofte uansvarlighet. Jeg begriper ikke at Høyre kan være bekjent av en slik hårreisende ansvarsfrikobling mellom krav og ressursbruk
Minst mulig statlig styring og inngripen	Staten krever inn data om så og si samtlige borgeres kommunikasjon og bevegelser. Det må innføres en god del byråkrati for å implementere Høyres forslag til DLD
Respekt for andres verdier	Høyre forsvarer så og si alltid respekt for eiendom og verdier. Eiendeler og eiendom skal ikke uten videre kunne ekspropieres. DLD er formålsløs ekspropiering av personlig informasjon, noe av det mest private et menneske har. Dette kan ikke være noe annet enn kontroversiellt for velgerne i Høyre

Vi vet alle at det var mulig å løse kriminalsaker før mobiltelefonen og digitalisering av telenettet. Utviklingen har bare gjort det mulig å samle inn massive mengder data. Det er ikke dermed sagt at det er en fornuftig ting å gjøre. Politiet bør få tilgang til det som måtte finnes av spor og bevis i en sak, men det er ikke det samme som at bevis skal samles inn mot alle borgere. Det er mulig å gi Politiet mer ressurser og raskere tilgang til data når de trenger det. Det finnes andre løsninger, slik som Venstre har lagt frem.

Jeg gjetter på at hvis Høyre går sammen med Arbeiderpartiet om innføre DLD i Norge vil partiet streve med å finne seg selv etterpå. 10 av 12 fylkeslag har sagt nei til DLD, uten at det har gjort særlig inntrykk på ledelsen.