Blikk på organisering av offentlige tjenester

Etter å ha vært programmerer i endel år er det en yrkesskade å bli opptatt av informasjonsflyt og organisasjonsdesign, særlig innen tjenesteytende næringer. Jeg har fulgt debattene om lokalsykehusene og sentraliseringen av offentlige tjenester.

I informasjonssamfunnet kan informasjon flyte relativt fritt. Noen ganger for fritt, men det er ikke det viktigste aspektet ved denne posten. Jeg tenker mer på manglende strategi ved omorganisering, sammenslåing og modernisering av store organisasjoner. Elektronisk informasjon er blodet og nervene i en organisasjon.

Omorganiseringer
Ethvert forsøk på å omorganisere vitale organer og lemmer på organisasjonens kropp uten at IT-systemene endres slik at de reflekterer den nye virkeligheten vil måtte medføre svikt i informasjonsflyten. Ikke overraskende går dette ut over pasientene. Manglende oppfølging av pasienter med alvorlige sykdommer må betegnes som alvorlig svikt, men det overrasker ikke. Til det er manglende fokus på informasjonsflyt, tjenestetilbud og brukere (dette problemet gjenspeiles i flere offentlige tjenester) for tydelig. Saksbehandlingsflyter hvor ulike ansvars- og arbeidsoppgaver manifesteres som separate spesialiseringer. Hvordan det er tenkt at slik organisering skal kunne yte gode tjenester effektivt ser det ikke ut til å være fokus på.

Spesialisering
Særlig ille blir det når omorganiseringer medfører funksjonspesialingseringer som splitter opp arbeidsprosessene uten tanke på økt kompleksitet i  informasjonsflyt og hvordan tjenesten skal virke. Oppsplitting medfører flere overleveringer av informasjon enn om fagpersonale hadde bredere mandat og ansvarsområder. Spesialisering kompliserer saksbehandling og medfører at flere må åpne, vurdere og konkludere i en og samme sak. Ikke sjelden mangler det informasjon som behøves for at en saken skal kunne endelig besluttes eller sendes videre i funksjonskjeden. Da må ytterligere informasjon innhentes. De enkelte saksbehandlerne holder sine tidsfrister, men for brukeren oppleves det hele som en uendelig prosess man ikke ser enden på.

Sviktende IT-systemer og integrasjoner som ikke fungerer legges til byrden fordi endringer i organisasjon og informasjonsflyt ikke medfører nødvendige endringer i IT-systemene. Kompleksiteten økes mens organisasjonens informasjonsflyt svekkes. Det er ikke rart feilratene blir høye. Når organisasjonen systematisk feiler, fører det til stor etterspørsel fra brukerne som selv må følge opp sakene sine.

Funksjonsspesialisering medfører også ulike lister med saker som skal behandles. Sakene har tidsfrister for behandling, og saksbehandlere i ulike ledd gjør nok så godt de kan for å holde dem. Brukeren er imidlertig mest opptatt av å få svar, innkalling til kontroll osv. Sakenes totale behandlingstid er avhengig av hvor raskt de behandlet gjennom alle leddene. Nå påtrykket i nye saker når systemets metningspunkt vil listene begynne å fylles opp. Det sier seg selv at det blir vanskelig å forutsi total behandlingstid i systemet.

Systemets kapasitet
Man kan allikevel forutsi systemets kapasitet ved å observere det. John Little formulerte en "lov" som kan være nyttig å kjenne til:

Antall (L) kunder i en butikk er ankomstraten λ ganger gjennomsnittlig tid W kunder er i butikken. Når kundene ikke lengre er fysisk til stede er det lett å overse slike enkle sammenhenger. Kommersielle aktører vil merke det på bunnlinjen om kundene ikke får det de er ute etter; de forlater butikken, eller nettsiden til foretaket. En bruker av offentlige tjenester har sjelden alternativer (annet enn å gi opp). Tjenesten kan til og med være livsviktig for det enkelte individ. Antall brukere som har aktive saker øker om ikke antall som ferdigstilles er lik ankomstraten. Når sakene hovedsakelig består av elektronisk saksbehandling har man "uendelig" kapasitet til å oppbevare saker i systemet, men det er ikke det samme som behandlingskapasitet. Jo flere spesialiseringer jo dårligere behandlingskapasitet.

Istedet for å utforme organisasjonen for å løse brukernes problemer som  tjenestene skal løse, dannes de i PowerPoints bilde med bokser og piler. At tjenestene må fungere i forhold til ulike sykdomsforløp eller løse en persons behov for sosiale støtteordninger som hjelper dem å komme i normalt gjenge igjen er ikke i fokus.

Politkerne kommer gjerne med reformer som svar på ulike samfunnsmessige utfordringer. Reformene kommer med regelverk og prosedyrer, kall det gjerne rammeverk. Det forutsettes at rammeverket brukes nærmest slavisk. Det forventes konformitet fremfor læring og kreativitet. Resultatet er at alle får lik behandling, men systemet blir sløvet ned og blir dårligere til å løse oppgavene.

Arbeiderbevegelsen
Jeg synes det er litt rart at arbeidstagerorganisasjonene godtar oppsplitting av funksjoner og spesialiseringene. Arbeidet blir mer monotont, og gir mer stress siden det alltid er en kø med uløste oppgaver som venter med tilhørende tidsfrister som ofte ikke gir rom for å løse saken helt. Fordi frontlinjen har for lite kunnskap, mangler det gjerne dokumentasjon som må innhentes i senere behandlinger av sakene. Tankene som gjorde industriarbeideren effektiv gjør kunnskapsarbeideren ineffektiv og noen ganger ute av stand til å løse kundens problemer. Arbeiderbevegelsens dype røtter i industrialismen, hvor det var positivt at det kom mer arbeid langs samlebåndet hindrer den i å se problemet. Spesialiseringen (eller byråkratiseringen som er mer riktig betegnelse) gir økt sysselsetting.

Det kreves flere mennesker for å løse sakene, noe som LO generellt setter pris på. Mens det fortsatt behøves folk som kan ta imot brukere på alle kontorer, kreves det nå ytterligere ressurser for spesialiserte funksjoner og transport/informasjonsflyt. Kunnskapen er separert fra førstelinjen, og det gjør systemet lite effektivt for å løse problemer. For LO er industritankegang i kunnskapsyrker naturlig, men det medfører ineffektive organisasjoner som ikke makter å levere det politikerne vedtar at de skal levere og det folk forventer av dem. At arbeiderbevegelsen kjempet mot stressfaktorer og monotont arbeide i industrien, men ikke for kunnskapsarbeidere, og er noe jeg stusser på. Jeg må si jeg har blitt svært skeptisk til de tette båndene mellom Arbeiderpartiet og LO, siden begge ser ut til være blinde for både vår tids problemer og hvordan løse dem med vår tids metoder.

Industri vs tjenesteytende organisasjoner
En markant forskjell mellom industriens samlebånd og kjeder av spesialisert saksbehandling er at i en fabrikk ville man reagert prompte om produksjonflyten stoppet opp eller hadde alvorlige flaskehalser. Med elektronisk informasjon blir man blind, om man ikke studerer flyten av informasjon. Mangelen på reaksjon på at det er stort påtrykk fra brukerne som må følge opp sakene sine selv, viser at det ikke er fokus på hvordan man kan løse sakene riktig og effektivt. Det viser også man ikke ser på slik etterspørsel som en svikt i seg selv. Høy etterspørsel som følge av at tjenesten ikke virker, krever merarbeid og mer ressurser. Det er en leders oppgave å studere organisasjonen og gjøre noe med problemer som oppstår. Lederne i offentlige organisasjoner må få ansvar og mandat slik at de blir i stand til å se problemene og løse dem. Dette skjer ikke gjennom reformer, budsjettprosesser og styreromsvedtak, men hver dag i den daglige driften. Det er en kontinuerlig prosess.

Alle disse faktorene, og sikkert mange andre, spiller inn når prosessene som skal modernisere de offentlige tjenestene, men det får lite fokus. Siden reaksjonen på problemer som oppstår gjerne er mer rutiner, mer budsjettkontroll og mer spesialisering vil effekten trolig bli enda sterkere i tiden som kommer. Ved nyttår skal samarbeidsreformen tre i kraft. Jeg tror systemene er dårlig forberedt på endringene og jeg er spent på hvordan dette vil arte seg. Samarbeidsreformen er et svar på eldrebølgen. Vi vil behøve effektive offentlige tjenester som kan behandle brukerne humant. Jeg tror vi går i feil retning.

Det finnes ikke noe fasitsvar, og det er litt av poenget mitt, på hvordan man løser slik problemer. Men det finnes lærende organisasjoner. For at offentlige tjenester skal kunne utvikle og forbedre seg i henhold til vedtak fattet av Stortinget må de få muligheten til å lære. Det er ikke bygget inn læringssløyfer i systemene; det forventes konformitet i et system som ikke virker. Noen må kaste kortene, slik at det blir mulig å dele dem ut på nytt.

Oppdatering
Hvis noen lurer på hvordan disse tingene manifesteres i offentlige tjenester i Norge, les disse kronikkene:
Det vanstyrte sykehus
Aldri meir 22. juli
Truer med oppsigelser
Slakter journalsystem på Ullevål: - Kan være farlig
Er hyppige politiske kursendringer riktig medisin?
Oppsigelser på sykehus
Killer targets
Brennpunkt - NAV: Diagnose mens du venter 
Mønsteret i årsakene til at offentlige tjenester sliter og yter dårligere er etterhvert ganske tydelige.

Oppdatering II: Alternativ tenkning rundt organisering og styring
Lean Knowledge work
Problems like This Should be the Focus of “Lean Government” 
The Lean Toolhead collection
Det regelstyrte samfunn

Reconceptualizing security

I kjølvannet av 22/7-11 reises nå debatten om samfunnsikkerhet og antiterrortiltak.
Bruce Schneier har mangt å si om temaet, og her er et foredrag som hjelper oss å skjønne forskjellen på virkelig sikkerhet og sikkerhetsteater

Bruce Schneier har også mye å formidle rundt sikkerhet og personvern, så se også denne videoen fra Bruce Schneier at EWI Cybersecurity Summit 2010

So this is how Liberty dies

I dag vil jeg låne Trine Skei Grandes utsagn fra debatten om Datalagringsdirektivet, i et retrospektivt blikk på terrorangrepet mot USA for 10 år siden.

Mye har skjedd i kjølvannet av dette terrorangrepet: kriger, ny lovgivning, et voldsomt oppbluss for sikkerhetsbransjen. Samtidig har Internett forandret våre kommunikasjonsmuligheter. Menneskeheten kan nå kommunisere globalt, i sanntid. Store deler av menneskeheten har nå muligheten til å konsumere og produsere informasjon, uavhengig av tradisjonelle media. Generellt kan vi si at innholdsproduksjon og konsum er demokratisert. Styring av informasjon er mer desentralisert enn noensinne, og dette er i tråd med nettets opphavsmenn/kvinner intensjon.

Siden 9/11-2001 synes verden å ha blitt mer "nervøs". Det går kortere tid mellom økonomiske kriser. EU er nærmest i en kronisk krise-tilstand. Jeg vet ikke om det er en noen sterk korrelasjon, men det slår meg at terroristene kan ha oppnådd mer enn de håpet på. De ønsket å destabilisere den vestlige verden, og den er mer ustabil enn på lang tid. Vi kan ihvertfall slå fast at terrorangrepene har medført nye lover og tiltak som preges av nervøsitet. Istedet for å møte hat og krigsærkleringer med mot, forstand og toleranse skrues kontrollskruene til mot hele folket i den vestlige verden. Som om økt kontroll har løst problemer noen gang....

Demokratisering av innholdsproduksjon og konsum forandrer endel betingelser, og det styrker demokratiet. Allikevel virker demokratiske ledere skremt, når nye kommunikasjonsmuligheter benyttes mot dem i folkeopprør. Istedet for å gå i seg selv, legges skylden på ny teknologi som om den hadde forårsaket problemene. De tradisjonelle innholdsbransjene er også skremt av den nye teknologien. Istedet for å endre sine strategier og forretningsmodeller, skal man straffe de som ønsker å konsumere digitalt innhold. Innholdsbransjen roper på kontroll og overvåking fra myndighetenes side slik at de utdaterte forretningsmodellene skal kunne holdes kunstig i live. 

I det de største aktørene i informasjonsteknologibransjene (elektronikk, media) får diktere innovasjon er bransjens interne maktbalanse ødelagt. Siden den gang avishusene ble definert som den 4. statsmakt har det skjedd mye. Elektronikk- og telekombransjen er nå definitivt endel av den totale maktbalansen i et demokrati. Derfor er det svært viktig at makten til hver enkelt aktør begrenses, og ikke har for tette koblinger til myndigheter. Det norske Datatilsynet kjemper godt, men i den store sammenhengen er det ikke mye de klarer å utrette.

I sum medfører alle disse tiltakene at våre muligheter til å forandre (forbedre) ting begrensens. Mens markedsøkonomi forutsetter dynamikk, stivner alt et misforstått forsøk på å stabilisere. Jeg tror EU lider spesiellt under dette nå, og en virkelig forbedring vil ikke komme før man letter på kontroll og harmoniseringstiltak. For at markedsøkonomien skal fungere må aktører som ikke følger utviklingen få dø ut. Skal økonomien i den vestlige verden få et oppsving må nye folk inn i posisjoner der det klorer seg fast redde menn i dag.

Hvor ble liberalismen av i den vestlige verden? Den ser ut til å drukne i kapitalistiske hensyn og tiltak fra nervøse politikere og myndigheter. Fordi media pisker opp stemningen med tabloidoppslag om skumle folk, slipper politikerne unna med sin innskrenkende politikk. Til dundrende applaus.

Oppdatering:
Les også denne  svært gode kronikken i Dagens Næringsliv: Dette må vi ikke lære av 9/11
A Call to Courage: Reclaiming Our Liberties Ten Years After 9/11

Hvorfor stemme venstre?

Det er kommune- og fylkestingsvalg, og det er lokale saker som det skal stemmes over. Jeg liker veldig godt Trine Skei Grandes appell nettopp fordi hun adresserer mange av de utfordringer vi har, men som må løses lokalt. Eksempler på dette er

• Miljøpolitikk
• Næringspolitikk
• Innovasjon
• Kunnskapsbasert utvikling
• Integrering

I tillegg klarer Venstre godt å balansere respekt for individet og fellesskapet. I en tid hvor privatlivet og personvernet er i en brytningstid trenger vi politikere som evner å fornye viktige demokratiske prinsipper, uten å tape innholdet av dem.

Venstres politikk preges ikke av en altfor tung industriell bagasje som hindrer dem i å se nye løsninger. Informasjonsalderen skaper et vell av muligheter i et grisgrendt og ressursrikt land. Men mange av problemene løses ikke, og mulighetene utnyttes ikke i et tradisjonellt industrialistisk bilde.

Derfor: Vurder nøye hvilket parti du stemmer på! Sjekk ut Venstres nettside før du går til valgurnen.

Går EUS harmonisering på steroider?

EU og endel medlemsland sliter tungt for tiden. Noen av årsakene ligger nok utenfor EU-administrasjonens kontroll, men jeg tror en god del er forårsaket av EU selv. Måten EU virker på kan til og med forsterke problemer tror jeg. Denne posten bygger ikke på dyp innsikt, men problemene og måten de blir forsøkt løst på får meg til å tenke på store organisasjoner som noen ganger sliter med lignende utfordringer.

EUs harmoniseringsprosjekt, der alle skal få like konkurransevilkår, blir holdt frem som det beste EU har å by på. Tankegodset er edelt, og det virker riktig at ingen skal ha fordeler når man skal konkurrere. Administrasjoner vil som oftest forsøke å gjøre alle enheter de adminstrere så like som mulig, fordi det gjør deres jobb enklere. EU forsøker kaller det harmonisering, og ikke unifisering, men dette blir etterhvert som nyanser å regne. Det er ikke vanskelig å tenke seg at uniforme enheter er enklere å administrere enn med store variasjoner. Det er er også rimelig å anta at det er de sterke partene (økonomisk) i EU-systemet som blir hørt og bygger harmonisering på. De viser jo at deres modell fungerer, og ergo må det fungere for de andre også. Dessuten vil man ikke begrense det som går bra. Alt virker ganske logisk, men hvilke ulemper har det?

En administrasjon som regulerer seg selv, vil også naturlig finne nye områder den kan administrere. Det ligger i dens natur å få kontroll med så mye som mulig. Etterhvert kan det oppstå en tanke om at man kan perfeksjonere bare man regulerer. EU Administrasjonen vokser i en tid hvor hvor medlemslandene blir bedt om å spare penger. Uansett hvordan man ser på det, så skaper ikke en administrasjon verdier selv, men gjennom andre. Det tilsier at administrasjonen bør være så liten og effektiv som mulig. I disse tider hvor medlemslandene sliter ser svaret fra administrasjonen å være det motsatte av effektivisering. Den produserer direktiver over en lav sko, og er til og med stolt av det. De nasjonale demokratiene må behandle og vedta (de har sjelden noe reellt valg) direktivene. Dette er krever oppmerksmhet fra politikerne, som burde ha vært brukt til å løse de oppgavene de er valgt til å løse. Her hjemme opplevde vi nettopp at vi har vedtatt ett direktiv vi ikke skjønte konsekvensen av, og som vil svekke vår konkurranseevne. Dette får meg til å tenke på det engelske uttrykket: Drinking from the firehose. Det blir for mye å analysere, behandle og vanskelig å få oversikt over konsekvenser i en kompleks verden.

Mange av direktivene er ikke etterspurte, men produseres for å harmonisere og regulere. Direktiver som ikke svarer på reelle utfordringer vil kunne gjøre systemet (markedet) mindre effektivt, fordi lokale utfordringer ikke kan løses med lokalt tilpassede løsninger. Fri flyt av varer og tjenester effektiviseres ikke ved å bestemme den interne virkemåten til de ulike enhetene.

EU består av land som i utgangspunktet har mye til felles, men som også har svært ulike naturlige forutsetninger. Uansett hvor mye EU administrasjonen anstrenger seg, vil det ikke bli perfekt harmonisering. Men harmoniseringen medfører mindre handlefrihet for medlemslandene. Deres naturlige fordeler blir delvis redusert av byråkratiet. Istedet for å utfylle hverandres svakheter, med sine styrker, blir alle like svake. Sammenlignet med naturen er ikke homogene (monokultur) systemer like robuste som de med variasjoner (multikultur) *. EUs harmoniseringsprosjekt har forlengst beveget seg fra å regulere forholdet mellom enheter/subkulturer til å fremtvinge en monokultur. Det gjør EU svakere.

Når jeg ser frustrasjonen, særlig blant EUs borgere og en voksende radikalisering av politikken,  i bl.a. Finland, Sverige og Nederland, tror jeg årsaken er delvis å finne i EUs overadministrering og regulering. Ungdom går arbeidsledig, og man makter ikke løse problemene. Problemene er nasjonale, men bundet sammen av Euroen og EU blir de til en systemkrise. Reguleringene begrenser de nasjonale demokratienes handlingsrom for å kunne løse sine problemer, samt at nye direktiver krever oppmerksomhet. De nasjonale folkevalgte politikerne lener seg delvis på EU og Brüssel som igjen behandler dem som marionettedukker. I effekt så resulterer dette i en form form ansvarspulverisering. Radikalisering av politikken er en motreaksjon fra folket. Når da svaret fra administrasjonen er enda mer regulering er man inne i en vond spiral som kan ødelegge EU fra innsiden. They're overdoing it

Når man går ned i detaljene finner man nok mer konkrete årsaker til ulike problemer, og jeg har ikke innsikt i dette heller. Over tid er det ihvertfall dette inntrykket jeg har fått av EU fra et assosiert hjørne i systemet.

* Kultur er brukt å parentes fordi det er de tekniske uttrykkene brukt om økosystemer, og det er ikke noe likhetstegn med etniske mono- og multikulturer selv om innvandring også er et endel av et slikt bilde.

Norsk kultur

Såkalte kulturkonservative har fått meg til å tenke over hva norsk kultur er. Det er da viktig å holde det adskilt fra hva den har vært. Kulturhistorie finner man på museum og i historiebøker, og viser kun det typiske for utvalgte tidsepoker. Hvordan hver enkelt opplever sin egen kultur blir ganske individuellt, selv om det er enighet om det typiske. Kulturellt er faktisk en god avstand mellom de som lever på vidda i Finnmark og Grønland i Oslo selv om begge steder vil si de har norsk kultur.

Nåværende Norsk kultur er summen av tradisjoner og aktiviteter vi praktiserer til enhver tid. Det er ganske innlysende at kultur ikke er noe statisk, men påvirkes og utvikles fortløpende. Med globaliseringen ble den ytre påvirkningen både sterkere og bredere. Globaliseringen skjøt for alvor fart med seilskuter som fraktet varer og personer, og Norge var en av de store sjøfartsnasjonene og en pådriver i denne utviklingen. Før seilskutene ble varer fraktet på silkeveien fra østen. Kulturpåvirkning er altså ikke noe nytt fenomen.

I dag får vi kultur inn i stua og på mobilene våre på elektronisk utstyr designet og produsert i andre land, gjerne fattige industriland (faktisk så livnærer en god del borgerkriger seg på gull og andre metaller elektronikkindustrien er avhengig av, men det er en annen historie). Kulturen som vi får elektronisk er mangfoldig , men dominert av amerikansk underholdningskultur.

Nordmenn er glade i reise på ferie og oppleve andre kulturer. Ikke fordi vår kultur ikke er bra nok, men fordi vi setter pris på forandring og nye opplevelser. Historisk sett har det vært store folkevandringer. Langt større enn flyktningestrømmene vi ser i dag. Med tanke på at vi er langt flere mennesker nå enn da de store folkevandringene foregikk, blir dagens innvandring peanuts. Forskjellen er at innvandrere i større grad må gjennom en formell integreringsprosess i en velferdsstat som vår. Det er ikke bare å bosette seg og søke jobb sånn uten videre. Før velferdsstaten måtte man skaffe seg en inntekt for å kunne bosette seg, og her ligger det sikkert noen utfordringer. Men utfordringer er da vel til for å løses? Særlig når det ikke er reelle alternativer. Å skylde på multikulturalismen er skivebom.

Matindustrien gir oss muligheten til å velge fra et veldig variert tilbud, og matbordet vårt er allerede ganske multikulturellt. Slik kan vi fortsette for hverdagen består av svært ulike kulturelle innslag. De som kaller seg kulturkonservative kan ikke ha fulgt med helt i timen, eller så er kulturkonservatisme bare et påskudd for å skjule helt andre fordommer mot mennesker som kommer fra fremmede kulturer. Og da gjerne mot det man kaller ikke-vestlig eller nærmere bestemt muslimske kulturer.

Jeg vil ihvertfall ikke være multikuralismen foruten. Uten den hadde vi spist havresuppe, med øl eller aquavit. Underholdningen hadde vært fest på lokalet. Ikke noe galt med noen av disse tingene, men vi ville gått glipp av så mye annet.

I et større perspektiv kan man si at monokulturer aldri har eksistert, selv om ting skjedde mye saktere da vi var huleboere. Menneskets evne til å dra veksler på hverandre (handel av varer og tjenester) er vårt største fortrinn. Kulturkonservatisme passer dårlig for mennesket. Fra naturens siden er multikulturer langt med levedyktige enn monokulturer. Matt Ridley sier dette svært bra i TED Talk "When Ideas have sex"

Et demokrati er ingen fri lunsj

Alle er enige om de grunnleggende prinsippene for demokrati. Ihvertfall tror vi at vi er enige. Inntil det dukker opp noe vi ikke liker. Da er det flere av oss som er villig til å sette prinsippene til side. Da har vi begrenset demokratiet. Hvor går grensen for når det blir meningssensur? Har vi da et fungerende demokrati?

Hele poenget med demokratiet er å utvikle samfunnet i fellesskap og gi individet rettigheter og friheter. En iboende egenskap ved demokratiet er frihet til å forandre. Fellesskapet består av en god del mennesker som hver enkelt av oss ikke liker. Men vi deler dette fellesskapet bygget på demokratiske verdier og rettigheter.

Demokratiet vil aldri kunne forme et perfekt samfunn, fordi samfunnet er i konstant endring. Et demokrati er i en konstant indre kamp med seg selv, stadig på leting etter løsninger på sine utfordringer. Demokratiet er allikevel det beste redskapet vi har for å påvirke utviklingen. Det å leve i et demokrati innebærer at man må akseptere at et perfekt samfunn ikke eksisterer. Det betyr også at vi må vise toleranse for hverandre, selv om vi er aldri så uenige. Hele vår historie er full av eksempler på ideologier som har perfeksjonisme som mål medfører totalitære styreformer.

Ideologier og regimer som vil skape det perfekte samfunn vil nødvendigvis være totalitære. Det er helt utopisk at en større gruppe mennesker kan bli så enige. Det er også utopisk å tro at et samfunn ikke vil endres. Totalitære regimers forsøk på å kontrollere blir bare krampelignende øvelser som påfører folk lidelse og ufrihet. Befolkningen som lever i et regime som påberoper seg perfeksjonisme, opplever det nok neppe slik selv. Selv om de [ikke] får lov til å si det.

Endel ekstremister prøver med sin retorikk å overbevise oss andre om det finnes perfekte løsninger. De er gjerne fanget i sin egen forrykte retorikk og sitt tankespinn. Ytringsfriheten er det eneste middelet vi har til å korrigere, men man har ingen garanti for at det vil virke. Anders Behring Breivik ville ikke høre, og han fikk muligens ikke mye motstand heller. Han ble ble stort sett ignorert. Heldigvis er det få som går til de skritt han gjorde når omverdenen ikke vil lytte eller argumentere i mot. Men vi har alle et ansvar for å forvalte våre rettigheter og verdier ved å ta slike på alvor og by dem på motargumenter.

I Stortingsdebatten om Datalagringsdirektivet  argumenterte Bård Vegar Solhjell for at slark i samfunnsmaskineriet er et tegn på frihet. Et velfungerende demokrati har slark. I det noen strammer inn samfunnets spilleregler, blir det kanskje mer strømlinjeformet og mindre slark. Men demokratiet for teppet revet vekk under seg.

Vil vi ha et fungerende demokrati må vi stå opp for det og kjempe mot antidemokratiske strømninger enten det kommer fra den ene eller andre kanten. Heldigvis ser det ut til at Breiviks avskyelige handlinger beveger samfunnet i motsatt retning av det han ville. Fordi vi står sammen. Et demokrati er ingen fri lunsj.