Internett på læringsplanen

Internett er kanskje den største oppfinnelsen mennesket har skapt. Det er en fri global kommunikasjonskanal (fri som i ytringsfrihet, free as in speach) som setter oss i stand til å kommunisere med en stor andel av jordas befolkning. Tim Berners-Lee grunnla WWW som er gjør det enkelt å navigere på internett.

Internett har blitt en integrert del av samfunnet, og utviklingen er ikke reverserbar. Informasjonsflyt båret av internett er grunnleggende for bortimot alt av offentlige og privat vare- og tjenesteproduksjon. Det er den viktigste drivkraften i innovasjon, verdiskaping og samhandling. Den digitale økonomien er langt større enn hva de fleste forestiller seg.

Dermed skulle man tro at elever på videregående skole lærte noe om dette. Men etter et søk på NDLA ser jeg det er mest nettvett (som i og for seg er bra), men lite om hva Internett er, hvordan det virker. (unntak fra regelen: Diskusjonsgrupper på nett, som ihvertfall tar opp et aktuellt tema, men uten å reflektere over menneske-internett)

Dagens oppvoksende generasjon tar Internett mer eller mindre for gitt, mens den eldre (og majoriteten av de som styrer landet) lurer fortsatt på hva som traff dem. Mange godt voksne synes nok Internett er mer skummelt enn nyttig. Våre største media har fått utfordret sine forretningmodeller, og skriver hyppig om alt som er farlig på nett. Jeg mener absolutt at folk skal opplyses om risiki, jeg kritiserer ikke media på for det. Det blir allikevel ubalansert i forhold til nytten nettet har som fri kommunikasjonskanal.

Internett har en viss motstandskraft mot sentral styring, men ikke bedre enn at om myndighetene vil ta kontrollen så kan de det. Vi vil da trolig få et parallellt mørkt nett med det ordinære internett. Det er fullt mulig å nytte internetts infrastruktur til å bygge et nett der myndighetene ikke får innsyn.

Internett er en slags forlengelse av ditt sinn, og det må reflekteres i vårt syn på nettet. Det gjør det mulig for deg å kommunisere med verden med relativt liten innsats. Det gjelder både privat og offentlig. Teknologien skiller ikke på hva som er privat og offentlig, men kan til en viss grad legge til rette for den ene eller andre. Følgen er at man må kunne ha en viss privat sfære på nett, akkurat som man har i det virkelige liv. Om ikke er verdien av Internett sterkt redusert.

Det de 2 avsnittene ovenfor sier er at Internett gjenspeiler menneskene som bruker det. Dersom myndighetene skal "ta kontrollen" over internett, medfører det kun en forflytning av menneskets mørkere sider på internett. Vi som mennesker forandrer oss ikke fordi om myndighetene forsøker å overvåke oss. Tvert om, vi tilpasser oss nye premisser og handler ut i fra det. Da vil Internett som fri kommunikasjonskanal være knekt, samt at de mørkere sidene blir enda mørkere. Jeg tror de mørkere sider av menneskeheten hardner jo mer man strammer skruen.

Burde ikke den oppvoksende generasjon, som skal arve et samfunn hvor Internett er dets blod og nervesystem lære noe om dette? Er skolen innrettet til å lære dem å lære? En konsekvens av en global digital økonomi vil være kontinuerlig læring.

Hvor går din grense for overvåking

På tide å støtte Digitaltpersonvern

Forutsetningen for vedtaket når Datalagringsdirektivet ble vedtatt innført i norsk rett var at innhold ikke skulle lagres. Mens problemene med innføring tårner seg opp vil PST flytte grensen for hva som skal lagres allerede nå.

Fordi direktivet er omstridt og setter personvernet i fare ble det bestemt at dataene skulle lagres sikkert, men det er i realiten ingenting som er sikkert. Det blir som om å bygge en litt større demning og øke fyllingsgraden med ukjent mengde, dvs man har ikke kontroll. PST overser dette og vil fylle på enda mer.


Hadde det vært snakk om en demning man kunne se, og farene var i henhold til naturlovene hadde dette blitt stanset for lenge siden. Så lenge lovgivere og myndigheter ikke har gode nok kunnskaper om hvordan Internett virker, og hva som øker eller minker sikkerhetsrisiki er det som å ha en løs kanon på dekk.

Oppvaskbørster

Jeg vil skrive om noe håndfast. Valget falt på oppvaskbørster, eller egentlig oppvaskbørsteimitasjoner. Ja nettopp imitasjoner. Så lenge jeg har "stått i" oppvasken i eget hus har jeg vært nøye på børstens egenskaper:

• Skafte skal flyte så slipper jeg å lete nede i det varme vannet etter den
• Den skal ha stiv bust så den løsner smuss som sitter godt fast
• Den skal ha en spiss nese som kan fungere som skrape på det som sitter godt (svidd grøt f.eks.)
• Busten må sitte godt. Jeg har alltid 2 børster: 1 gammel til grovrengjøring og en ny til annnet.

I det siste året har Jordan, som er (var) selve kongen av oppvaskbørster produsert børster som ikke flyter og busten løsner etter litt bruk. Løsner busten lett blir det betyr det hyppigere innkjøp av nye koster, og en ufyselig smørje av platsfibre og matrester nede i vasken som ikke kan skylles ned. IKEAs børste har altfor myk bust og ingen spiss nese som kan brukes til å skrape med. Sist jeg kjøpte børste valgte jeg den aller billigste, tror det var under 10 kroner. Den fyller alle mine krav, så det blir nok den typen jeg velger fra nå av. Jordan vet ikke lengre hvordan... En oppvaskbørste som ikke fyller minst 3 av de 4 kravene er bare en imitasjon.

Risikoforståelse på Løvebakken

Definisjonen av risiko:

Sannsynlighet * konsekvens

Det er ingenting som er risikofritt, selv om man i noen sammenhenger regner sannynligheten eller konsekvensene som så små at man omtaler det som om det var risikofritt. Optimisme (eller overkonfidensialitet) innebærer en undervurdering av en eller begge momenter. 

Vi trenger optimisme for å ta nye steg både på individellt og samfunnsmessig plan, men det betyr ikke at man skal ignorere risiko. Så lenge man løper risiko for egen regning er det relativt uproblematisk om man velger å ignorere risiki (flertallsbenevning). Når man utsetter andre for risiki, enten i nåtid eller i fremtid er det straks mer alvorlig, særlig om man unngår å ta det med i beslutningsgrunnlaget eller unntar det fra begrunnelsen for sine standpunkt og vedtak.

Å utsette andre for risiki for å nå egne mål, uten å gjøre rede for sine vurderinger kan ha to mulige forklaringer (og er noe annet enn å være optimist):

• psykopatisk trekk. Et slikt karaktertrekk er ikke særlig ettertraktet. Om det er ren og skjær overkonfidensialitet eller slike egenskaper som får politikere til å gjøre vedtak på tross av advarsler om risiko er en noe kompleks og ullen materie.
• Manglende evne til å vurdere risiko eller ulike risiki mot hverandre, altså umodenhet.

Politikere fatter daglig beslutninger som vil påvirke individers risikobilde, enten i nåtid eller et stykke inn i fremtiden. En kortsiktig gevinst i dag kan godt bety økt fremtidig risiko for de som skal arve konsekvensene.Tar man ikke hensyn til konsekvenser egne handlinger har for andre er det ikke så mange alternative forklaringer enn ovenfornevnte. Paradokset er at dagens politikere gjerne skjuler seg bak at de gjør alt av hensyn til felleskapet, men uten at det har rot i virkeligheten. Kan det være risikostyring av egen mulighet for gjenvalg som overskygger de vurderinger politikerne faktisk er valgt til å gjøre?

Å styre et land er litt sånn som å styre en supertanker. Manøvrering krever planlegging og vurderinger et stykke frem i tid. Dersom kapteinen ikke tenker lengre enn sin egen vakt kan det gå riktig ille. Både hva kapteinen gjør, og unnlater å gjøre kan få avgjørende betydning for risikobildet (og om skipet ankommer destinasjonen).

Vi står overfor betydelige problemer og muligheter på områder som:

• Digitalisering av kommunikasjon og samarbeid
• Energi produksjon/forbruk

På disse områdene vil vi se store endringer fremover. Digitalisering er allerede kommet langt, men potensialet er faktisk enda større. Endringer i energiforbruk og produksjon er bare i startfasen (men fordi vi baserer oss i stor grad på en endelig ressurs er endring uungåelig).

Digitalisering er en villet og ønsket prosess, men  den medfører også utfordringer f.eks. mtp personvern. Å skjule eller gjøre mangelfulle vurderinger i denne prosessen kan få fatale konsekvenser. Dersom personvernet svekkes, svekkes også et av fundamentene det demokratisk samfunn bygger på: individets beskyttelse mot overgrep og tapt frihet. Det kan også bety tapte muligheter digitaliseringen kan gi oss, fordi individet ikke kan tiltro systemer og nettverk personlig informasjon. Et demokrati bygger på tillit til borgerne.

Da er det forstemmende å se at myndighetene kreve at personlige opplsyninger skal systematisk samles og lagres for vår felles sikkerhet. Når ble vår felles sikkerhet avhengig av at personlige opplysninger samlet inn i stor skala? Tvert imot representerer en så stor mengde personlig informasjon samlet  i databaser en risiko og fristelse. Vår felles sikkerhet og beskyttelse mot overgrep i en liberal rettsstat bygger på at borgerne har rett til privatliv. Videre skal borgerne kontrollere staten, og ikke omvendt. Siden vi ikke lever i en kriminell fristat, må kriminalitet behandles som unntaket og ikke regelen. Datalagringsdirektivet, og neste steg som det nå jobbes med å innføre i Storbritannia snur dette på hodet.

Opplysninger som tidligere hadde sletteplikt (IP-adresser), skal nå samles sammen med en rekke andre opplysninger som lokasjonsdata og hvem vi kommuniserer med vil nå bli samlet i databaser hos teleoperatørene. Dataene oppstår i et distribuert nettverk av datasystemer, og må nødvendigvis rapporteres inn til den sentrale databasen. Det eneste praktiske mulige måten å gjennomføre dette på er via nettverket. Det vil være utopisk å tro at det ikke vil være svakheter i et slikt distribuert nettverk av systemer som ikke var bygd for formålet: å sikre bevis i tilfellet noen av oss i fremtiden begår en kriminell handling. En slik database vil være i direkte/indirekte kontakt med store deler av en epost/mobil/telefon/bredbåndsleverandørs systemer og representer et felles knutepunkt som kan angripes fra mange sider via de enkelte systemene. Kort oppsummert: Sjansene for lekasjer øker via en rekke innganger til databasen, og konsekvensene øker på grunn av databasens omfang og korrelasjonsmuligheter.

Det er patetisk å høre at politikerne vedtar at databasen skal være sikker. Data vil være kryptert  i databasen, men data må kunne flyte inn/ut. Ikke bli overrasket om noen finner ut hvordan sette opp avlytting av den trafikken. Da vil man kunne bygge opp et speilbilde av databasen. Avhengig av hvordan kryptering/dekryptering implementeres vil misbruk av disse mekanismene også kunne utnyttes eller noen finner knekker krypto-nøklene som brukes.

Å unnlate å gjennomføre nødvendige endringer er en annen form for mangelfull vurdering og håndtering av risiki: innse at olje- og gassinntektene en dag må ta slutt og handle deretter.

Anbefalt lesning
climate change is a moral issue on a par with slavery
Krimstatistikk
Risk Perception 
Prospect theory

Teknologens ansvar

Teknologi er agnostisk i forhold til hva den brukes til. Det er vi som bruker og lager den som må ta stilling til hvorvidt bruk/utviklingrn er etisk (og evt juridisk) akseptabel. Hvilket ansvar har vi teknologer for eventuell misbruk av vår teknologi? Hvilke skanser skal vi bygge inn i systemene, og skal vi kunne trekke tilbake rett til å bruk om vi mener den er uetisk?

Informasjonsteknologi gjennomsyrer alle samfunnsprosesser og hverdagen vår. Siden dataene som skapes er lite synlige er det liten fokus på hvilke risiki og utfordringer dette skaper. I og med at samfunnet bygges på digital informasjonsteknologi som har store svakheter burde den stilles krav til den. I forhold til omfanget av problemet med data som kommer på avveie og misbrukes foregår det en underraportering i media. Noe skyldes nok manglende innsikt fra journalistenes side, delvis skyldes et problemets abstrakte natur. Hjernene våre er fortsatt mer oppmerksomme på fysiske farer enn abstrakte. Sannheten er at vi (i vesten) lever i et tryggere samfunn enn noen av forfedrene våre. Allikevel er det mer fokus på "marginale" problemer, men som som gjerne skaper frykt. Her i Norge har vi i desember 2011 vært mer opptatt av at butikkene er tomme for smør enn at EU holder på å gå over ende, det demonstreres verden over mot myndighetene til våre viktigiste handelspartnere. De samme mundighetene er også iferd med å vedta en rekke lover som fratar oss elementære rettigheter som tilkjempet.

Informasjonsteknologi, som annen teknologi, bør inneha visse egenskaper. Sammenlignet med f.eks. en bro så skal den ikke ramle eller på annen måte utgjøre en fare for den som bruker den. Med informasjonsteknologi er problemene helt anderledes, men likheten er at man utsetter brukeren for en risiko.

Jeg mener teknologer i større grad må bidra til styrke personvern, og gi brukeren kontroll over egne data (disposisjonsrett). Jeg synes også utviklere bør diskutere hvilket moralsk og eventuellt juridisk ansvar det innebærer å lage programvare.

Jeg synes også at man må ha et mer bevisst forhold til om man overhodet trenger å lagre data sentralt. Distribuert brukerstyrt lagring  av personlig informasjon foretrekkes.

Et innspill av Poul-Henning Kemp i forhold til risiko forbundet med bruk av software
http://queue.acm.org/detail.cfm?id=2030258

Dette er et klart tilfelle hvor IT-ingeniører kommer i ansvar
http://it.slashdot.org/story/11/12/20/0127215/software-bug-caused-qantas-airbus-a330-to-nose-dive

Ingeniører, og spesiellt våpenprodusenter, blir det stilt særlig ansvar til. IT-bransjen og programmere stilles det generellt lite ansvar til.

Det er spesiellt mange utfordringer rundt bruk av tjenester på internett, hvor både kriminelle og myndigheter "tar seg til rette" i personlige opplysninger. Dersom individet ikke kan disponere egne data og selv vurdere risiko kan det internettet vi har kjent til nå vil eroderes av overvåkingstiltak og murer.

Dette ble mange forskjellige vinkler, men poenget er: når bør og kan programmere ta etisk og/eller juridisk ansvar? Hvilket opplysningsansvar vedr risiko for brukeren har man som programmerer og tjenestetilbyder?

Programkode skiller seg fra annen ingeniørkunst ved at kan endres fortløpende, kopieres og gjenbrukes uavhengig av opphavsmann/kvinne. Svært mange internettjenester er mashups av andre tjenester. Det blir derfor vanskelig å plassere formelt ansvar i mange tilfeller. Mye av koden er skrevet av frivillige (åpen kildekode).

Formelt ansvar i forhold til sluttbruker kan man trolig begrense til den som leverer sluttproduktet og tjenester. Min bekymring dreier seg mer om det store fraværet av debatt rundt og løsninger som ivaretar individets disposisjonsrett, samt åpenhet rundt risiki ved bruk.

Lærende distribuerte organisasjoner

Når organisasjoner skal yte tjenester krever det ofte bidrag fra flere enheter i et organisasjonsnettverk. Dersom en eller flere enheter svikter kan verdien på tjenestens sluttresultatet bli redusert.

Et organisasjonsnettverk vil aldri være helt stabilt, siden de ulike delene kontinuerlig utsettes for nye krav og muligheter. Nettverket sett i systemperspektiv er stadig i endring og gjør fortløpende prioriteringer av egne ressurser. Hverken arbeidet eller etterspørselen etter nettverkets tjenester kan standardiseres og må kunne håndtere variasjon. Det eneste som er konstant er endring. Det er derimot mulig å benytte erfaringer i endringsprosessene. Da har man muligheter til identifisere hva som bør endres, og hvordan.

For at nettverket skal kunne skape verdi må de ha gode evner og forutsetninger til å samarbeide og til lære av sine feil. Det gir ikke mening å forsøke å styre/kontrollere et slikt system, med krav, pålegg og reglement, til å skape verdi, minimalisere feilrater og yte tjenester av høy kvalitet.

Et typisk trekk ved organisasjonsendringer innen tjenesteytende organisasjoner (spesiellt offentlig) er tettere sammenkobling og funksjonsdeling for å produsere tjenestene. Konsekvensen er at antall forbindelser øker. Se for deg en eller annen etat eller bedrift som består av et nettverk av organisasjoner som må samarbeide for å yte en tjeneste fra start til slutt.

Verdiskapingen skjer i større grad i ytterkanten av nettverket enn mot midten, mens midten har en koordinerende rolle. Det er i flyten det kan skje verdireduserende feil, og særlig overgangene mellom organisasjonsenheter som er fokus for denne posten.

Et eksempel på en slik flyt kan være innen helsevesenet: diagnostisering, behandling, oppfølging, eventuell etterbehandling. Selv denne forenklede utgaven av denne flyten er ganske kompleks. Jo senere ut i flyten en feil oppstår, jeg større kan "verditapet" være både samfunnsøkonomisk og for pasienten. En feil tidlig i flyten kan komplisere og fordyre, og dermed konsumere større ressurser.

For at de ulike enhetene skal kunne samarbeide kreves god informasjonsflyt, så det er essentielt at dette fungerer. Informasjonsflyt skjer gjerne ved integrasjon av IT-systemer, og her er det ofte svake punkter. Forbedring av systemene, og integrasjon mellom disse, blir desverre ofte salderingsposten når ulike budsjettposter skal prioriteres i den enkelte organisasjonsenhet. En vanlig årsak er systemenes usynlige natur gjør det vanskelig se betydningen for verdiskapingen i nettverket. Ignorering av IT som informasjonsbærer og støtte i prosessene skaper ofte store problemer om systemene ikke fungerer og/eller er dårlig tilpassede. Ved funksjonsdeling kan det være at fagmiljøer brytes opp, og nye kommunikasjonsbehov (og overlevinger) oppstår, som også har en tendens til å bli undervurdert som kostnadsdriver og kompliserende. Det er nærmest en naturlov at organisasjon, informasjonsflyt og IT etterhvert kommer i utakt på grunn av manglende innsikt og prioritering.

Organisasjonsenhetene som samarbeider må kunne kommunisere godt seg imellom for å koordinere arbeidet, estimere kapasitetsbehov og lære av feil.

Skal systemet kunne tilpasse seg er det nødvendig å bygge læring inn i systemet. Læring er avhengig av tilbakemelding på hva som fungerer, hvor det skjer feil og ineffektivitet. Skal de som utfører arbeidet kunne lære må de få tilbakemelding på det arbeidet de gjør. For mer informasjon om teorier rundt dette, les "The Learning Organization", men et viktig prinsipp kan godt siteres:

Learning organizations are characterized by total employee involvement in a process of collaboratively conducted, collectively accountable change directed towards shared values or principles.

De som har studert tegningen over litt nøyere vil se at sirkelen i midten (som symboliserer administrasjonen) er tegnet litt større enn de andre. Dette reflekterer ikke faktisk størrelse, men heller typiske trekk ved byråkratiske organisasjoner. Jeg har også tegnet piler som viser informasjonsflyt inn mot administrasjonen (Rapportering), og en pil ut kalt Kommando og kontroll.

Det mangler ikke informasjonsinnsamling og rapportering i slike organisasjonssystemer, men problemet er at det ikke har noen verdi for forbedring av kvalitet, effektivisering og dimensjonering. Administrasjonen vil ikke ha mulighet til å trekke konklusjoner om hvor det oppstår problemer og hvilke endringer som må gjøres. De som trenger informasjon rapporterer oppover (innover). Slik skapes en masse informasjon med svært liten verdi, og som kun gir en illusjon om kontroll på administrativt nivå. Det blir brukt massevis av ressurser til informasjonsinnhenting som tilfører svært liten verdi.

Ofte er måleparameterene det rapporteres på knyttet opp mot politiske mål, tidsfrister og budsjetter. Selv om dette gir mening i noen sammenhenger bidrar slike målinger sjelden til forbedre kvalitet (det er ikke mulig å måle kvaliteten gjennom flyten), dimensjonere riktig og få kontroll på budsjettet. Det hele resulterer i en byråkratisert og tungrodd prosess med liten verdi, og hvor de som trenger tilbakemeldinger blir sulteforet med informasjon. Organisasjonen fordummes og begår de samme feilene unødig, overskrider budsjettene og har dårlig kontroll på kvaliteten. Denne form for kostnadskontroll skaper kostnader og bidrar i liten grad til å oppnå det man ønsker.

Såkalt streng styring og kontroll, som er en yndet frase fra toppbyråkrater og politikere, gir ikke tilbakemeldinger til de som trenger dem. Å stille krav (tidsfrister og budsjettinstramminger) er ikke det samme som tilbakemeldinger, men disse tingene ser ut til blandes. Når tall er aggregert og rapportert til administrasjonen, har de liten informasjonsverdi i forbedrings- og endringsarbeide. I tillegg er det ofte så stor forsinkelse i informasjonsflyten at tallene ikke lengre representerer virkeligheten.

Når arbeidere og ledere er mer involvert innsamling av erfaringsdata og bruken av disse får man en tettere og mer konkret læringssløyfe som vil være verdifull i kvalitets- og endringshåndtering hvor de selv er involvert.

Denne posten lufter noen tanker og teorier om hva som bør gjøres anderledes. Det vil ikke være noen enkel sak få til noe sånt i virkeligheten, men det er heldigvis ansvaret til de som setter igang omorganiseringer og funksjonsdelinger.

Anbefalt lesning:
Can’t get no satisfaction: Why service companies can’t keep their promises

Er det tabu å nevne at velferdsstaten kan svikte?

Dersom noen er frempå og nevner at velferdsstaten ikke når alle, eller rett og slett svikter enkelte ganger ser ut til å være tabu. Er det noen som åpner munnen og kritiserer vår velferd, kan du være sikker på at det er en Arbeiderparti-politiker nær deg som forteller at:

• Vi bruker mer penger enn alle andre land på velferd
• Vi har den beste teknologien og kompetansen
• Velferdsstaten skiller ikke mellom fattig og rik

Det pussige som da skjer er at kritikken gjerne stilner, selv om de ovenstående utsagnene ikke har noe med konkrete problemer som påvises. Ei heller er problemene løst, sånn rent bortsett fra at de forsvinner fra mediebildet en stakket stund.

Vi har omfattende rapportering og kontrollrutiner som skal sikre at tjenestene velferdsstaten skal yte er gode nok. Hvorfor opplever mange at det likevel ikke er slik? Årsakene er nok mange, men generellt kan man si at uansett hvor mange rapporter som skrives, og kontrollrutiner som utformes og følges vil de aldri dekke alt. De bare driver kostnadene opp og stjeler av tiden som skulle vært benyttet til å yte tjenestene.

Rapportene inneholder gjerne tall for aktivitetsnivå de ulike tjenestene har. De inneholder også gjerne tall på hvor godt man holder tidsfrister, antall fristbrudd osv. Men de inneholder sjeldnere tall på hvor mange som har fått den hjelpen de trenger. Dersom tjenestene ikke fungerer i virkeligheten, hjelper det ikke om rapportene ser aldri så fine ut. Det hele kommer an på hva man måler. Når kriteriene for hva som skal måles bestemmes av byråkratiet, vil arbeidet innrettes deretter. Fokuset dras vekk fra hvordan tjenestene kan forbedres til å løse folks problemer. Tidsfrister og aktivitetsnivå er blant de mest forstyrrende måleindikatorer i så måte.

Når toppbyråkratene og helsepolitikere for rapporter som viser at alt er i sin skjønneste orden, etter sin egen definisjon, er det ikke rart de ikke har samme virkelighetsoppfatning som brukerne og de ansatte i tjenestene. Problemet er at beslutningstagerne har satt bind for øyenene, og enhver kritikk imøtegås ved å gå i forsvarsposisjon. Dermed sklir systemet lengre og lengre ut i uføret.